Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.

Når alt stemmer på kveldsturen

Det hadde vært kanskje den fineste dagen i august. Ikke fordi den var sjelden, forsåvidt, men fordi den var så varm, så vakker og så fullstendig uventa såpass sent i måneden. Jeg hadde hatt hjemmekontor, som ble avbrutt av ei utrykning med hjelpekorpset i forbindelse med leteaksjon i en nabokommune. Aksjonen ble avbrutt før vi kom ut i terrenget, og vel hjemme igjen var det for sent til å jobbe mer – og samtidig alt for varmt til å ta huskyen med på tur. Vi måtte vente.

Sola går ned og temperaturene roer seg

Men da sola gikk ned i kveldinga, ble temperaturen såpass at det gikk an å ta han med ut på tur, også i fjell og oppoverbakke. Det ble ikke kaldt, bare tjue grader omtrent, men det hjelper på når det er ‘skygge’ fordi sola ikke skinner mer. Det var en glad husky som la i vei mot Rønvikfjellet sammen med meg. Vi sikta på Linken, et utsiktspunkt det er lett å ta seg til.

Utsikt mot nord. Men han var mer interessert i folk i skogen øst for oss.

Bakkene opp til Linken er asfaltert helt til topps, og de er bratte. Men det var fint å komme seg lett opp i høyden, og belønninga når man står der – utsikta i alle retninger – var vel verdt innsatsen. Jeg liker å se nordover, la blikket følge kyststripa langs Nordsia, gli over Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Hunden? Han var åpenbart mer interessert i noe i skogen til høyre for oss, mot øst. Det viste seg å være et par damer som kom i vår retning langs stien som går der. Interessen avtok da det viste seg at de ikke hadde med seg hund, gitt.

Mofasa moment!

«En dag skal alt dette bli ditt!»  Neida. Joda. Neida, det er allerede Emre sitt, det er allerede mitt. Det er byen vår, marka vår, området vårt. Ikke vårt på en måte som stenger andre ute; vårt på en måte som gjør at vi villig og glade også deler det med andre, har omsorg for hva som skjer her, engasjerer oss i å gjøre det bra her vi er.

Det forundrer meg noen ganger hvor glad denne hunden er i å se på utsikta. Helt fra han som liten valp var med på Beiarfjellet og nærmest glemte å gå på do fordi han ville se på solnedgangen, har han elsket å komme til utsiktspunkter, sette seg ned og bare se i den retninga han syns er finest. Han skal få se mye utsikt i dagene fremover også. Jeg gleder meg.

Takk, august. Du overgår deg selv i år.

Bare litt grønnere

Jeg har ikke klimaangst. Det er ikke holloien i forbindelse med skogbrannene i Amazonas som har gjort det. Det er ikke noe nytt, egentlig. Det har vokst seg frem over tid, rett og slett. Og nå tar jeg et skritt til i å leve bittelitt mer grønnere enn jeg har gjort før.

Jeg begynte litt forsiktig for ganske lenge siden med å halvveis bevisst prøve å ha «meatfree Monday» i mitt eget kosthold; å spise middag uten kjøtt hver mandag. Det gikk helt fint.  Noen ganger glemte jeg meg og spiste en saftig biff på mandag – da ble tirsdagen kjøttfri istedet. Verre var det ikke.

Etter å ha reflektert en del over bærekraftsproblematikk – et tema som har opptatt meg i varierende grad siden min kortvarige ungdomspolitiske karriere sent på 1990-tallet – kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre noen få grep som ville gjøre min livsstil litt mer grønn, litt mer bærekraftig, litt mer miljøvennlig på sikt.

Skritt for skritt har jeg blitt streng på kildesortering, jeg kjører nesten utelukkende kollektivt, jeg kaster ikke matavfall men bruker det til bokashi, jeg sorterer klesskapet minst en gang i året og gir klær til Fretex, jeg kjøper møbler og andre ting brukt når jeg pusser opp en sjelden gang, og jeg er snar til å gi bort/videre egne ting (kjøkkenutstyr, klær, bøker, whatever) når det er noe jeg ikke bruker eller trenger lenger.

Og nå har jeg tatt det neste skrittet.

Enkel kjøttfri middag: Pannekaker!

Jeg har bestemt meg for at minst halvparten av mine middager hver uke skal være kjøttfrie.

Jeg lager meg ikke middag hver dag; i snitt vil jeg anslå at jeg spiser varm middag cirka fem dager i uka, kanskje. Det betyr 2-3 kjøttfrie middager i uka – og det er ikke vanskelig! Den siste uka har jeg spist fiskeboller, pannekaker og en laksewok med grønnsaker og nudler, for eksempel.

Jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer. Men nå kjøper jeg kjøtt via REKO-ringen når anledningen byr seg, direkte fra produsenten, sånn at kjøttet er mest mulig kortreist og bærekraftig på flere vis.  Jeg forsøker å bli like flink til å spise varierte fiskeretter som jeg var før- og fisken er ofte også kortreist. Og så forsøker jeg, skritt for skritt, å utvide mitt repertoir av grønne middagsretter sånn at jeg skal ha mer å velge i. Jeg er ikke så glad i bønner, linser, tofu og mye som er populær veggismat, men det finnes likevel langt mer å variere med blant mat jeg liker enn det jeg faktisk har tatt i bruk så langt.

Det er ingen revolusjon. Jeg er ingen barrikadekjemper. Men dette er mine små skritt og tiltak i mitt hverdagsliv for å gjøre det hele litt grønnere, litt mer bærekraftig. Hva gjør du?

Lokal og kortreist mat

Noe av det mest gledelige som har skjedd på matfronten her i byen i det siste, er at REKO-ringen har kommet opp å stå. REKO-ringen er en slags «frivillig organisert» sammenslutning av matprodusenter som tilbyr forbrukere å kjøpe varen rett fra produsenten. Ingen fordyrende mellomledd, ikke et lass omveier og masse distribusjon. Bare kontakt og bestilling via ei Facebook-gruppe, for så å møte opp på angitt tid og sted for å hente det man har bestilt. Det kan nesten ikke bli bedre.

IMAG7878 (2)

Veldig kortreiste egg fra Demmo gård

Her i Salten har det de siste årene kommet en rekke nye matprodusenter av ymse slag. Noen av dem  har blitt relativt godt kjent, som Han Sylte i Valnesfjord og Arctic Salt i Saltstraumen. Andre er mer i en relativt tidlig fase og tester både markedet og egne ferdigheter og produkter – mange av dem med hell, tror jeg.

Via REKO-ringen her i byen kunne man ved siste utlevering kjøpe rips- og rabarbraprodukter, trøffeltang (!), kjøtt av utegris, honning, potet, hvete- og lefsebakst, og egg på brett – samt at man kan forhåndsbestille lammeslakt av spælsau. Neste gang har potetprodusenten forhåpentligvis også begynt å ta opp gulrota. Forrige gang kjøpte jeg kjøtt av kje, senere i høst blir det forhåpentligvis lammekjøtt til fårikål. Blant annet.

Jeg elsker at man kan kjøpe maten rett fra produsenten. At den er kortreist. At tilbudet varierer gjennom året og sesongene. At det gir tilgang på produkter som man ellers bare ville funnet på messer, via kjentfolk eller ved å personlig oppsøke produsenten. De ville aldri ha havnet i butikken der jeg handler til daglig.

Denne gangen kjøpte jeg honning og egg. Neste gang tror jeg det blir potet, gulrot og kanskje kjøtt av noe slag. Prisene er ikke noe særlig høyere enn i butikken, og det føles godt å handle når jeg vet at kronene havner hos produsenten, ikke hos fordyrende mellomledd.

Unnskyld meg, jeg skal bare gå i gang på kjøkkenet.

Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Sommernatt ved fjorden. I telt.

Det er et område på nordsida av byen hvor jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å overnatte i telt. Nå var anledningen kommet – sist helg hadde jeg både lyst og mulighet til å gjøre nettopp det. Som en bonus fikk jeg selskap av to unger i kretsen min. Første utfordring: Å se om en voksen, to barn og to store hunder får plass i et tremannstelt. (Fasit: Ja. Det meste går, men krever litt logistikk!)

Ikke noe å si på omgivelsene til helgas camp

Vi tok bussen til endestasjonen og tok deretter beina fatt. Etter noe under en time, med flere avstikker-eventyr underveis, kom vi frem dit jeg hadde tenkt. Det var fjære sjø og langgrunt på stranda like ved. Sola skinte uhemmet fra vest og omgivelsene var så fine ute at ingen av oss ville være inne, i teltet. Sommerkvelder som dette må man omfavne når man har dem!

Hundene gjør seg kjent i nærområdet rundt teltet.

Vi fant en høvelig flat plass som var stor nok for teltet og samtidig hadde et par trær rett øst for seg, bjørketrær som kunne skjeme oss litt fra den første tidlige morgensola.  Hundene ble bundet i hvert sitt tre og fikk mat i hver sin ende samt ei vannskål midt imellom. Måkene og andre fugler fløy forbi for å inspisere hvem vi var og hva vi gjode, og saltvannsbrisen fristet både snuter og neser. Mer kan man knapt ønske seg.

Teltet er forresten ikke noe fancy; et ganske alminnelig tremannstelt kjøpt på salg hos Coop Obs for seks år siden og første gang brukt på tur til Værøy samme år. Dette teltet er ekstremt mye brukt og har også vært en hel del bortlånt til ymse venner og kjente i årene som har gått, men det er like bra og uskadd som da jeg kjøpte det. Ei god investering, med andre ord.

Unger som bader lenge etter sengetid

Begge ungene ville bade, og jeg var ikke den som sa nei. Sengetid er nærmest et fremmedord på kvelder som denne, og jeg husker alt for godt hvor fortærende jeg syns det var som barn å måtte legge seg «som normalt» når man ikke måtte opp til noe neste dag. Vi kom frem til camp-plassen etter det som normalt var sengetid for begge ungene. Men da de hadde spist kveldsmat og sørget for at de hadde rene og tørre klær til etterpå, sendte jeg dem glad ned til stranda for å bade – den ene foran, den andre etter. De var under helt til halsen, begge to, tross fjære sjø og særdeles langgrunn strand.  Først da mesteparten av stranda var dekket av skyggen fra åskammen jeg satt på, ropte jeg barna til meg. Og selv da måtte de ikke inn – de måtte bare opp av vannet og i tørre, varme klær.

Gode venner, varme soveposer, vakker utsikt mot solnedgangen

– Ta med dåkker soveposan og det eine liggeunderlaget, så sett vi oss der oppe, sa jeg. Og ungene hørte etter. Tre rumper på et liggeunderlag, en stor og to litt mindre sittende i hver sin sovepose, mens to hunder surra rundt (fortsatt i bånd…) og etterhvert la seg i lyngen like ved. Vi så på sola, spiste lørdagsgodt og lot samtalen gå om alt mellom himmel og jord. Sengetid? Ordet ble ikke nevnt engang. Jeg tror vi kunne sittet der hele natta.

Teltlivet er bedre med pels i nærheten

Men til slutt er tiden ubønnhørlig og vi må trekke inn i teltet. Sola har forsvunnet bak Landegode, lufta er blitt litt kaldere og ungene har begynt å få de fjesene og faktene man har når man egentlig er overtrøtt og gjør sitt beste for å skjule det.

Det krever litt logistikk når fem stykker skal inn i et tremannstelt, men vi klarte å finne en god plan som funket – i alle fall i starten. Ungene var ikke vanskelige å be og hundene var kjærkomne forstyrrelser, både da vi la oss og gjennom hele natta. Selv da vinden økte på så teltet rista og alle våkna av bråket, var det ingen sure miner å spore. Litt tilpasning hit og dit i teltet, litt hviskende samtaleutvekslinger, og så var alle i søvnens rike igjen.

God morgen, kompis!

Tross sen leggetid og lett søvn som følge av vindens lyder i teltet våknet ungene tidlig. Planen hadde hele tida vært at jeg skulle lage pannekaker til frokost til hele gjenget, og ingrediensene lå klare i sekken min. Men vinden gjorde det utfordrende med primusen, og vi ble raskt enige om å heller ta en litt tidligere avslutning på teltinga og lage pannekaker når vi kom hjem.

Heldigvis slapp vi å sulte mens vi pakka og dro – alle hadde rester av lørdagsgodtet sitt som en slags snackefrokost før og mens vi jobba med å bryte leir. Er det ferie, så ER det ferie! Da kan smågodt til frokost være helt på sin plass.

På hjemvei igjen

Sommerlig leseglede 2019

Jeg annonserte høyt og tydelig at målet for sommeren var å lese minst 10 bøker. Det har jeg snart gjort. I skrivende stund er åtte bøker unnagjort, og jeg holder nå på med to ulike bøker samtidig – hver til sitt formål.

Ei glitrende bok – og forfriskninger som passer til sommervarmen

Boka «A Gentleman in Moscow» av Amor Towles ble jeg oppmerksom på via internett på et eller annet vis, og den har fenget fra første side. Jeg har jo en svakhet for å lese om og fra gammel russisk kultur, fra brytningstida mellom aristokratiet og kommunismen, og denne boka er dermed midt i blinken for meg. Utgangspunktet er at en adelsmann i etterkant av den russiske revolusjonen dømmes til husarrest, og denne skal tilbringes på hotellet hvor han allerede har bodd i flere år. Selv om mye av handlingen utspiller seg på hotellet – og det er ikke lite som skjer der! – er det naturligvis også mange tilbakeblikk og sideblikk til ting som har skjedd før og til hendelser andre steder.

Godt språk, god oversettelse og en egen driv i historien som aldri blir stressende, oppjaget eller kunstig har fått meg til å bli temmelig oppslukt av denne boka.

Gresk mater familias på Krim – er det rart jeg er begeistra?

Moskva-boka er imidlertid rent fysisk litt for stor til å passe i den veska jeg helst har med meg når jeg er på farten nå om sommeren, særlig hvis jeg er i byen. Derfor har jeg også begynt på ei anna bok; «Medea og hennes barn» av Ljudmila Ulitskaja. Den har i likhet med Moskva-boka et slags russisk bakteppe. Hovedpersonen er en gresk gammel kvinne som bor på Krim (i dagens Ukraina) og som nærmest er en slags mater familias. Der samler hun hver sommer sin særdeles rikholdige og varierte storfamilie, og det er mange historier som fortelles innenfor rammene av den ‘ene’ historien om henne. Du får ingen premier for å gjette at også denne boka berører russisk historie og utvikling fra tsar-tiden og langt inn i kommunisttida. Boka er annerledes enn Moskvaboka, men fengende på sin egen måte – så langt, jeg har fortsatt endel igjen.

Som du ser, nøt jeg nettopp noen sider av denne boka på mitt favorittsted, samtidig med at jeg spiste en kanelsnurr (hjemmebakt, o lykke!) og drakk en kopp varm sjokolade. Det var ikke feil, selv ikke på en varm sommerdag.

Og når disse to er avslutta, har jeg nådd målet om ti bøker i sommer! Det betyr ikke at jeg slutter å lese – tvert imot. Jeg har flere bøker liggende klare, både av de jeg opprinnelig anskaffa meg for dette formålet og av bøker jeg har latt meg spontant friste av underveis i løpet av sommeren. Denne, for eksempel, har jeg hørt mye om og gleder meg til å lese:

Denne frista meg over evne – så jeg kjøpte den!

Jeg skulle egentlig bare inn på bokhandelen for å kjøpe meg en boblekonvolutt. Men så ble jeg frista over evne, og boka ble med meg hjem. Jeg mistenker at den blir bok #11 på lista mi i sommer.