Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Noen ganger er det enkelt

Tre damer. Seks unger. En hund. Det var alt som trengtes for å gjøre en helgedag til en oase ute i det fri. I Bodø er vi så heldige å ha marka i gangavstand fra nesten hver eneste bolig i byen, og dermed kunne vi møtes i Maskinisten selv om vi kom fra hver vår kant. Noen av ungene kjente hverandre fra før, andre ikke. Det varte ikke lenge før alle var som gamle kjente.

Blomsterjakt med tante

Den yngste var to, den eldste var tolv. Alle fant de noe å gjøre og underholde seg med. Innimellom kom de innom gapahuken for å få seg litt mat eller drikke, eller for å sjekke hva vi andre holdt på med. To av de minste gikk på blomsterjakt med tanta si, og jammen fant de ikke hvitveis. Etterhvert skal de få lære å ta orienteringsposter. Håper jeg.

Klart vi måtte ha bål! Gapahuken hadde en etablert bålpass, og ungene fant nedfallskvist i nærområdet.

Bål gjør underverker for stemninga på tur. Det er ikke alltid jeg lager meg bål når jeg er på tur alene, men på tur med andre og med unger, er det et kjærkomment samlingspunkt. På steder som er mye trafikkert i marka, som her i en gapahuk i Maskinisten, er det greit å bruke etablerte bålplasser for å redusere belastningen på naturen.

Siden det er tidlig i sesongen var vi dessuten heldige – det var mye nedfallskvist i nærområdet, i tillegg til at den ene familien hadde tatt med seg noen vedkubber hjemmefra. Dermed ble det et bål som brant like lenge som vi oppholdt oss der. Og som ble behørig slukket før vi gikk hjem igjen.

Pelsdotten min fulgte med på voksne og barn. Han storkoste seg med alt som skjedde, samtidig som han vet å hvile.

Hunden var med på tur, og han koste seg. Han snuste etter mus, fikk smake kjeks og kjøttpålegg, fikk masse kos – og et par nye venner; barn som ikke var hundevante, men lærte seg å bli kjent med ham. På et tidspunkt kom det et rådyr som pile over grusveien like ved og inn i skogen, men det fikk han dog ikke med seg. Kanskje like greit, siden han har sterkt jaktinstinkt.

Det klør, det klør, det er dét det gjør…

Det var flere maurtuer i nærheten av der vi holdt til, og det fenget ungenes interesse. Tuene begynte å våkne til liv denne søndagen for litt siden, men det var helt tydelig at bare deler av hver tue hadde våknet til liv foreløpig. Noen hadde åpenbart moret seg med å legge fruktrester og kongler på ei av de store tuene i nærheten – kanskje for å gi næring til mauren? Ikke vet jeg. Men jeg mistenker at området vi satt i, vil være langt mer maurbefengt neste gang vi kommer dit.

Åtteåringen hentet maur ett sted, fikk dem til å gå på pinnen og satte dem ned et annet sted. «Æ vil se om di slåss!»

Denne åtteåringen hadde sett på Newton (tror jeg), et barneprogram på NRK TV, at maurer fra ulike kolonier ikke liker hverandre og lett kan komme i konflikt. Det måtte han naturligvis sjekke. Dermed gikk han bort til ei maurtue med en pinne, fikk noen av maurene til å gå opp på pinnen og bar den med seg bort til en annen maurkoloni som lå et titalls meter unna. Så kom spenninga. Ville maurene slåss? Jeg fikk ikke med meg fasiten, men at åtteåringen var dypt engasjert ei lang stund, var det ingen tvil om.

Jeg blir glad av å tenke på at vi bare er i begynnelsen av sesongen, og at vi kan ha mange flere slike dager foran oss i månedene som kommer.

Du vet det er vår når…

…det blir dager som denne. Sol fra skyfri himmel, bris fra nordøst og perfekte forhold for å dra på tur. Jeg var på jobb som normalt, men da jeg kom hjem, skjønte jeg raskt at det var alt for fint til å ikke benytte dagen. Dermed pakket jeg sekken, skiftet til turklær, tok med hunden og dro ut på tur.

Løp og Landegode en tidlig maidag
Løp og Landegode en tidlig maidag

Vi gikk langs vante stier vi ikke har tråkket på det siste halvåret. Litt i skogen, mest i fjæra. Det er noe eget med å være i nærmest uberørte områder nær havet. Lufta er friskere, renere, befriende på en helt egen måte. Jeg liker å gå i fjellet, men det havet som når meg innerst i hjerterota på en måte knapt noe annet kan. Han firbeinte klaget ikke, han heller.

Rødsildre i gresset på Gravodden
Rødsildre i gresset og lyngen på Gravodden

Jeg fant meg et sted med god utsikt i alle retninger og samtidig litt skjerming mot snikbrisen som strøk seg langs havet på Nordsia. Til høyre hadde jeg Vestfjorden og Atlanterhavets uendelighet, med Landegode trygt plassert litt ut fra land. Til venstre hadde jeg Løpsfjellet, og det var ikke så dumt. Det viste seg nemlig at det var en drømmedag for paraglidere. På et tidspunkt var det hele 12 paraglidere i lufta samtidig! Slo jeg øynene ned for å slappe av og drømme litt, falt blikket på vakre små rødsildre-blomster som lirket seg frem i gress og lyng.

Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.
Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så på naturen hele tida. Det kunne jeg ikke, for jeg hadde med meg primus og laget middag ute. Etter kjappe, forenklende forberedelser hjemme var det både raskt og lett å lage seg middag ute. Jeg ble mett, og jeg fikk meg en god middagshvil etterpå. Å ligge bekvemt og mykt i gress og lyng med ei hand under hodet mens man bruker den andre til å stryke på verdens fineste hund … det er ikke til å kimse av.

Kanskje ikke rart at denne ettermiddagen føltes som en hel ferie i seg selv. Og for å plukke opp tråden fra overskrifta: Du vet det er vår når den ene dagen er som dette, mens dagen etter består av grått og vått vær med et snev eller tre av vind. Men det er gåsunger på trærne. Æ har trua. I helga skal jeg strikke og pusse båt.

En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.
Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.
Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.
Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.

Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.

Jeg har ikke nyttårsforsetter

Jeg har ikke nyttårsforsetter. Forsetter varer sjelden, og januar er etter min mening ikke noe bedre tidspunkt for forandring enn hva mai eller september eller hvilken som helst måned er, årsskifte til tross. Jeg gjør simpelthen ikke nyttårsforsetter.

Bodø sett fra moloen første nyttårsdag
Bodø sett fra moloen første nyttårsdag

Når det er sagt, har jeg planer for 2017. Såklart. I det som er en evigvarende prosess forsøker jeg å være bevisst på hva jeg bruker tiden min til, hva jeg prioriterer å få til og hva jeg prioriterer bort for korte eller lengre perioder. Jeg har noen langsiktige mål, og innimellom passer jeg på at min innsats i litt kortere perspektiv også passer inn med det langsiktige målet. For eksempel.

Derfor har jeg planer for 2017, nedfelt på ei side i ei bok jeg skribler i med jevne mellomrom. Der står det noe om teltturer, om besøk hos venner her og der, om steder hvor jeg aldri har vært. Blant annet. Noen av disse planene finner du igjen i årsoversikta i kalenderen min. Noen turer og andre planer er plottet allerede, andre vil finne sin plass etterhvert som året går seg til.

2017 startet med en kald hvit og nydelig nyttårsdag. Jeg var langt fra den eneste som brukte dagen til å gå en tur i byen, helt til ytterst på moloen og tilbake hjem igjen. Appen jeg bruker viste drøyt 7 kilometer tilbakelagt, og det var helt nydelig. Den klare himmelen (etter lang tid med overskya vær) gjorde at det føltes veldig mye lysere enn dagen før, og det er bare ei uke til sola er tilbake igjen.

2017, bring it on! Jeg gleder meg til å se hva du har å by på.