Det våres

I et opphold i regnværet fikk jeg med meg hundene på rundtur, både min egen og den ettårige lånehunden. Vi gikk til Maskinisten, over Rønvikjordene og hjem via 4H-gården. En rundtur som tok halvannen time i varmere og tørrere vær enn forventa. Det gjorde godt for både folk og dyr.

Emre og Nanuk på Rønvikjordene

Området vi gikk i er blant de mest populære turområdene i Bodø, og jeg hadde forventet at det skulle være en hel del folk og kanskje dyr der. Men det var det ikke. Vi hadde mesteparten for oss selv store deler av tida; møtte bare tre hunder og så to på avstand, og knapt flere folk enn dyr. Det var magisk. De to kanaljene på bildet fikk snuse på nesten alt de ville underveis. Der var mye interessant, særlig for den hvite ettåringen som ikke er vant med dette området. (Han andre er hakket mer blasert.)

Selv om det var sukkersnø og is og sørpe der hvor det har vært tråkket skispor, var det også mange steder hvor stier og veier var bare. Jeg så ingen blomster her, men det er halvannen uke siden jeg så de første hestehovene i byen. Noen steder har det sogar tørket godt opp. Det våres. Jeg nyter det.

 

Reklamer

Jeg tror det var den dagen våren kom…

Ettermiddagslys over Bodøs skyline

…og ga oss en forsmak på sommer i sene ettermiddagstimer. Alle var ute. Det var folk overalt på moloen. Det satt folk på hver eneste uteservering rundt omkring. Det satt folk i solveggen utenfor biblioteket. Det satt folk på benkene mellom Radisson og kaikanten. Det var simpelthen folk overalt. En helt vanlig ukedag, en ganske vanlig ettermiddag – men det var den dagen våren kom. Det ble etterhvert helt åpenbart.

Mulig denne opprinnelig kommer fra Island. Men nå står den på kaia i Bodø.

Og alle var glade. De smilte, de prata, de tok seg god tid og de var overbærende med hverandre over en lav sko. Eller noe sånt. Det var ei helt særegen stemning i byen denne ettermiddagen, som om alle hadde blitt enige om at i dag skal vi skape god stemning. Det var mange som hadde med seg hunder på tur, fra store huskyer til bittemå papilloner, og alt imellom. Noen hunder hilste, noen hunder knurret, noen gjorde begge deler og noen bjeffet og pep. Og noen – som jeg – tok seg litt ekstra tid til å ta bilder her og der.

Min foretrukne turkompis

Turkompisen og jeg storkoste oss på tur, begge to. Han fikk hilse på mange hunder og folk, snuse nærmest overalt hvor han ville stoppe og boffet på en hund eller to som ikke ville eller fikk hilse på ham. Alt som normalt, med andre ord, og det var en fornøyd husky som drømte intenst da vi kom hjem og han fikk lagt seg til å sove litt.

Ah. Våren. Nå er vinteren ugjenkallelig over, og jeg må innrømme at jeg er veldig glad for barmark og tørrere, varmere forhold.

Å redde et liv er lett

I dag reddet jeg et liv. Igjen. Det er ikke så vanskelig å redde et liv, egentlig. Det er bare å møte opp i blodbanken og legge seg ned mens de tapper en snau halvliter blod.

Mummikoppen med det fantastiske navnet 'Eventyr flytter' ble min i dag

Mummikoppen med det fantastiske navnet ‘Eventyr flytter’ ble min i dag

Nåla i armen gjør ikke vondt, er ikke farlig, gir ingen varige skader. Belønninga? Det kan variere. I dag ble det et mummikrus på meg, i tillegg til vissheten om at jeg har vært med på å redde et liv. Det kaller jeg god uttelling – for alle parter.

Søndag på Nyholmen Skandse

Når sola skinner, snøen smelter og en mild bris stryker over landet akkurat her, er det lite som er bedre enn å ta turen helt ut på Nyholmen Skandse og sette seg i solveggen. Med gårdagens Sondre Justad-konsert friskt i minne og glede i hjertet ble det en søndag med noe av det beste blåsebyen har å by på.

Utsikt fra skansen mot Sandhornøya og Fugløya – blant annet.

Bodø har en fantastisk skyline, og det bygges stadig nytt.

Skansen sett fra nesten nede ved fyrlykta. Nyholmen Skandse ble bygd av straffanger under napoleonskrigene og restaurert i senere år. I dag er den særlig populær som konsertarena under Nordland Musikkfestuke – og i august skal jeg høre Minor Majority spille her ❤

(Ettermiddagens tette snøfall trenger vi ikke snakke om. Det smelter snart igjen, uansett. Håper jeg.)

Det er en første gang for alt

I serien «ting jeg aldri har gjort før» har vi nå kommet til kunst. Jeg har aldri hatt veldig nære forbindelser til kunst eller kunstnere, utover det å sette pris på visse former for kunst og gjerne gå på utstillinger av ymse slag innimellom. Men i vinter fikk jeg muligheten til å sitte modell for to kunstmalere – en mulighet jeg selvfølgelig takket ja til. Nylig satt jeg for dem for andre gang. Det så sånn ut:

To malerier og en stol

Jeg satt på stolen til høyre i bildet, malerne så meg fra hver sin kant og malte hvert sitt bilde. Det har vært veldig interessant å se hvordan de jobber; hvor ulike arbeidsprosesser de har i små og store ting, og hvor ulike bildene deres blir, samtidig som begge utvilsomt viser meg. Ulikhetene gjenspeiler seg også i palettene og palettbruken deres.

To malere, to paletter, to bilder - ett motiv.

To malere, to paletter, to bilder – ett motiv.

Jeg aner ikke om de har tenkt å bruke bildene på utstilling en eller annen gang. Det har vi ikke snakket om, og det er egentlig ikke så viktig for meg heller. Det er mer interessant å se og høre hvordan de jobber, å lære hva de tenker med det de gjør, og ikke minst: å se gleden deres over det de holder på med.

Jeg må innrømme at jeg også koser meg i prosessen. Det er ikke så vanskelig å sitte helt i ro, og det er noe nesten meditativt over å sitte helt i ro med blikket halvveis festet på et punkt og deretter la tankene fly. Tida går fort, vi er alle tre i hver vår boble og plutselig har to og en halv time forsvunnet før det rekker å føles som om vi har kommet ordentlig i gang. Kanskje ikke så rart at jeg gleder meg til å gjøre dette minst én gang til.

Årets påskefavoritt

Påskefavoritten er i grunnen den samme som hverdagsfavoritten og feriefavoritten og i det hele tatt: Hunden min. Det er nesten ikke noe jeg er så glad i som å være sammen med hunden, gjerne gå lang tur og deretter slappe av innendørs – eller i hagen, hvis været tillater det.

Emre er trøtt etter tur

Den store lille hunden min blir åtte år om et par måneder. Han er like sprek og frisk og glad som da han var 2-3 år og viser ingen tegn til å bli eldre i verken kropp eller sinn. Heldigvis. Mora hans ble 14 før hun måtte gi seg, og planen min er at denne fyren skal få bli minst 15 – om enn ikke for enhver pris. (Men dét er en annen diskusjon.)

Han elsker å være ute på tur, og etter en vinter der turene verken har vært så lange eller hyppige som vi begge har kunnet ønske, er det godt å hilse påska og våren velkommen med å utfolde seg så mye man vil utendørs uten at det gjør vondt noe sted. Aller best er det når vi slår oss ned et sted og lager middag ute. For ikke å snakke om etterpå, når vi kommer hjem. Jeg tar på meg komfortable klær og setter meg i godstolen, han spiser litt og legger seg deretter innenfor synsvidde og faller til ro. Dyp ro.

Denne påska skal det bli mye av begge deler – både turer og ro hjemme. Jeg mistenker at det er en pelsklump som er veldig klar for det.

Årets påskebøker

Jeg har en haug med uleste og halvleste bøker liggende i stua, og bestemte meg for å plukke tre bøker jeg skal lese i påska. Det ble disse tre. Denne påska blir det ikke så mye krim på meg, med andre ord, skjønt den nederste er kanskje diskutabel?

Årets påskelesing

The Nix har jeg såvidt begynt på, men så forsvant den i … jeg vet ikke, egentlig. Den bare forsvant for meg i vinter en gang, men nå har jeg plukket den frem igjen. Det er ei bok man lett sluker når man bare kommer inn i den, tror jeg.

Putin-boka har jeg lenge tenkt på å lese, og nå har jeg omsider kjøpt den. Mistenker at mye av torsdagen går med til Russland. Både fordi jeg leser om den allmektige presidenten og fordi jeg må jobbe litt med språket også når det er ferie.

Den øverste boka har jeg lånt av en kollega som lurte på hva jeg ville mene om den. Boka er i all hovedsak en historie om én eneste standup-forestilling; både ordene fra komikeren og skildring av salen. Jeg er litt nysgjerrig. Det er litt for lenge siden jeg fikk den i hende, så planen er å lese den i påska så kollegaen kan få den tilbake når ferien er slutt.

Den siste boka jeg leste før disse, var boka ‘Vinterdans‘ av Marit Beate Kasin. Jeg er partisk så det holder, for jeg har kjent Marit i flere år og visste at hun skrev bok i vinter. Men likevel; boka er fantastisk – og det er ikke bare jeg som syns det. Dagbladet ga henne for eksempel en 6’er på terningen og trakk paralleller til Ingstad. Jeg slukte boka første natta i Alta, da jeg egentlig bare skulle lese et kapittel før jeg la meg. Det ble ikke et kapittel, det ble ei hel bok.

Men det er en annen historie. Og kanskje et annet blogginnlegg.