Turist i egen by: Bådin

For ikke lenge siden kjente jeg meg som turist i egen by. Riktig så galt var det ikke, men jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før i denne byen – tross mine etterhvert mange år her. Jeg var på omvisning og pubkveld hos Bådin, det lokale bryggeriet som holder til i lokaler sentralt i byen. Dét var virkelig en opplevelse!

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre
Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Sammen med ei venninne og et tredvetalls andre mennesker fikk jeg høre historien om Bådin – om hvordan bryggeriet gikk fra å være et kompiser-på-dugnad-prosjekt til å bli et etterhvert ganske fullverdig bryggeri som kjenner sine forutsetninger og gjør svært mye rett. Faktisk så rett at de i fjor vant flere juleøl-tester. I stedet for å skryte av hvor flinke de har vært til enhver tid, fortalte Andreas uformelt om tabber, feil og utilsiktede episoder. De har lært på den harde måten, til tider. Men de har brukt kunnskapen godt.

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og "Fotballkortølet" sto på kveldens meny
Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og «Fotballkortølet» sto på kveldens meny

Halvannen time med omvisning, ølsmaking, maltsmaking (!) og røverhistorier, deretter et par timer med bryggerikveld som var åpen for publikum generelt. Hva mer kan man ønske seg en vinterlig fredagskveld? Jeg kommer knapt på noe. Med biergarten-stil over bord og benker, bardisk lett tilgjengelig og god stemning blant kjente og ukjente rundt bordene var det lett å kose seg. Hipsterfaktoren var heller ikke så alt for høy – jeg talte ca 10 rutete tømmermannsskjorter og omtrent like mange kunstferdige skjegg.

Da vi etterhvert ble sultne, havna vi på nytt et sted hvor i alle fall ikke jeg har vært før. Vi spiste burger på Gatsby, et burgersted som ligger ved havna i byen – og det var en opplevelse. Fantastisk hyggelig og flink servitør, kriminelt god burger og tilbehør, og lokaler man virkelig kunne trives i. Det var virkelig prikken over i’en på en minneverdig kveld. At vi fikk løst et par verdensproblemer underveis, var en bonus.

Reklamer

Mjelle i januar

Vi var ikke der for å gå på tur. Vi var i embets medfør. Men gleden var ikke noe mindre av den grunn. Etter flere måneders fravær var jeg endelig på Mjelle igjen tidligere denne uka, en morgenstund der gyldne stråler fra sola var i ferd med å farge skyene som lå langs horisonten.

Mjelle i isnende vintermorgenlys

Vi kom i bil over skaret fra Valvika, og utsikta bredte seg som en åpenbaring foran oss. – Du  bare stoppe her så jeg får tatt bilde, sa jeg til sjåføren. Han hørte meg.

I nord og vest lå Lofotveggen og duvet som rosa isfjell i blågrå dis. På veien var det steinhard, sandblåst ishålke og bar asfalt. Langs liene på Nordsia, langs og ned av fjellet, kom en isnende østavind som uten å nøle forvandlet sju minusgrader til noenogtjue effektive minusgrader. Men vi var der.

Her i havgapet med Vestfjorden rett utenfor døra er det ikke mye snø som har blitt liggende. Is, hardpakket snø og atter is er det som ligger rundt omkring. Jeg tipper den lilla sanda borte på stranda er frossen og ikke fyker så veldig. Vi kunne dessverre ikke gå bortover for å se; vi måtte fullføre oppdraget og deretter snu igjen. Men allerede før vi var på vei opp skaret igjen, hadde jeg bestemt meg.

Det blir ikke lenge til jeg drar til Mjelle igjen. Nå som sola er tilbake, bør det gå fint å få seg en tur dit ei helg, en tur mens det er dagslys. Med litt flaks er vinden spakere enn i dag, sånn at det går an å sette seg ned et sted og nyte en kopp kakao eller noe. Det skal i alle fall ikke stå på forsøket.

17. desember: Bytur

Jeg er veldig glad i å gå tur i byen. Det har vært noen uker der jeg  har hatt begrenset radius i det siste, men denne helga kunne jeg endelig ta med hunden og gå til byen og tilbake igjen. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest fornøyd med det.

Blåtimen i indre havn, med utsikt mot Rønvikfjellet

Vi valgte å gå bygater nedover og langs havnepromenaden hjem igjen, så langt det lot seg gjøre. Vi startet i dagslys og avsluttet da det var mørkt, og innimellom der var det stadige endringer i nyansene mellom grått og blått. Bodø har mye å by på, uansett vær.

Jeg møtte kjentfolk, jeg var på kunstutstilling (med hund!), jeg fikk en kopp varm kakao-to-go fra min yndlingskaffesjappe og jeg fikk strukket solid på beina. Da kan man nesten ikke ønske seg mer på den siste søndagen før julaften.

16. desember: Afternoon Tea

Å unne seg litt luksus i hverdagen er noen ganger helt nødvendig. Det tenkte jeg på da jeg tidligere i høst booket plass til to på dagens Afternoon Tea på Grand Hotell her i byen. Jeg har ikke angret et sekund siden – ei heller nå.

Oppsettet klart til Afternoon Tea på Grand Hotell

Jeg bestemte meg tidlig for å gi ‘den andre plassen’ i julegave til ei venninne, og den utvalgte er ei travel tobarnsmor med hektiske hverdager og flere engasjementer i tillegg til jobb, unger og familie. Hun liker å prøve nye ting, og ingen av oss hadde vært på Afternoon Tea på hotellet tidligere i høst, etter at de startet med tilbudet.

Det var en helt fantastisk opplevelse. Hver vår te på (egen) kanne, ei kanne som ble gjenoppfylt så mye vi selv ønsket gjennom seansen. Tid og rom for privat samtale selv om det satt fremmede folk rundt oss. God mat på fireetasjers serveringsbrett. Dyktige servitører. Hyggelige omgivelser. God stemning, godt tilbehør, godt selskap.

Ei stund som var ‘inneklemt’ mellom sosial hundeluftetur i villmarka og babybesøk til gode venner med ei seks dager gammel frøken ble et pusterom, en timeout, til et par timer der jul og stress var ikke-eksisterende fordi vi koste oss akkurat her og nå.

Bedre kan man ikke få det.

10. desember: Endelig ut på tur igjen

Etter noen dager preget av hvilepuls er det utrolig godt å merke at kroppen begynner å bli vennligere innstilt igjen. I dag tok jeg én ekstra smertestillende tablett på morgenen, og det ga resultater. Utpå formiddagen kunne jeg ta med meg hunden til Bodøsjøen, og der gikk vi tur i halvannen time.

Bodøsjøen ved solnedgang en søndag i desember

I Bodøsjøen finnes det en  tursti som går helt i fjæra, omtrent. Den gikk vi, helt frem og tilbake. Underveis tok vi det med ro. Hunden fikk snuse på alt han ville, og der var et utall hunder i forskjellige størrelser som han fikk hilse på – for det meste. Jeg fant også tid til å bare sitte i ro på en benk med ryggen mot et naust og bare kose meg. Ta inn utsikta, nyte lyset, nyte stillheten og den friske lufta. Nyte det at det ikke var vondt å bevege seg.

Bildet over er tatt mot sørvest, og du ser spissen til Sandhornet omtrent midt i det gyldne lyset. Bak haugen til høyre i bildet ligger rullebanen til flyplassen. Og utenfor venstre bildekant er kyststripa mot Saltfjorden, hvor vi hadde gått i halvannen time før vi dro hjem igjen. Dager som denne fyller de mentale så vel som energilagrene i kroppen, særlig nå når mørketida snart er på sitt aller dunkleste. Puh.

Helg! Dagslys!

Hva mer kan man ønske seg? Det er det man jeg drømmer om å gjøre alle de dagene mens jeg sitter på jobb og ser dagslyset komme og gli forbi utenfor vinduene mens jeg selv sitter og jobber og står på. Det er mørkt når jeg drar hjemmefra og mørkt når jeg kommer tilbake på ettermiddagen. Da drømmer jeg om å bare stikke fra jobb, ta med meg hunden og dra ut på tur et eller annet sted, dra på tur mens det er dagslys og farger.

Når det blir helg kan man gjøre sånt.

Utsikt mot vest fra gapahuken på Keiservarden

Denne helga hadde jeg avtalt å ta med ei fersk venninne opp til Keiservarden. Hun er nyinnflytta i byen (pga jobb) og har aldri vært på Keiservarden før, så da jeg så at værmeldinga for helga var fin, foreslo jeg tur sammen. Hun var ikke vanskelig å be. Vi gikk opp én vei (fra Maskinisten, 4 km langs snedekt grusvei) og ned en annen (til Turisthytta, 2 km på is-og-snø-dekket sti og sherpatrapper), og det viste seg å bli en helt strålende tur.

Vi var langt fra de eneste som var på tur, og møtte folk både på vei opp og på vei ned og inne i gapahuken og rundt omkring på toppen. Mannen som lener seg på dørkarmen til høyre i bildet over her, var i byen på besøk. Han skulle overnatte her, sprek som han var. Med telt, primusmiddag og strålende utsikt tviler jeg ikke på at han får en kjempeopplevelse!

Utsikt mot Bodø by fra Keiservarden – og det var denne veien vi skulle gå på returen

Vi begynte å gå da sola hadde passert det høyeste punktet, og nådde toppen av Keiservarden omtrent da den skulle gå ned bak horisonten igjen. Med fjell og delvis skyer mot sør var det ikke mye vi så av selve sola, men det er helt greit – for vi fikk med oss lyset, og vi så fargene. Alle de gyldne, vakre fargene som preget både oss og landskapet, fargene som langt overgikk det som lar seg fange på et minnekort. Vind var det bare rundt toppen; lenger ned i landskapet var det lunt og fint. Kanskje ikke rart at jeg hadde lyst til å være lenge ute og bare gå og gå i marka hit og dit… Men det kunne vi dessverre ikke. Ikke denne dagen.

Det beste kommer når man er hjemme på kjøkkenet igjen 😀

Vel hjemme igjen var prioriteringa enkel. Finn den største koppen i skapet – Check. Sett på vannkokeren og tøm litt kakaopulver i koppen – Check. Mens vannet koker opp, pisk fløte til krem. Ordentlig krem. Check. Til sist: Kokende vann i koppen, rør rundt, ha den gode hjemmelaga kremen  oppi og rør litt til. Check.

Vi drakk kakao til nistematen på Keiservarden. Det var godt, og det varmet. Jeg drakk mer kakao, denne gangen med masse krem, da jeg kom hjem. Det var ikke ille, det heller. Og om en måned har sola snudd.

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.