Den dagen værsjuka rant bort som dugg for sola

Dette er i gangavstand fra byens sentrum, og bare ti minutter fra et digert kjøpesenter. Er det rart jeg elsker denne byen?

Blomstereng. Senere i sommer kommer det kuer eller hester her.

En særdeles glad pelskledd fyr brøyta gjennom en åkerside der plantene var høyere enn han selv. Og jeg kom bak.

Reklamer

Riv i hjertet, røska i barten

Sommeren har fortsatt ikke kommet ordentlig hit til byen, men vi har i det minste tosifret antall grader det aller meste av tida. Akkurat nå forlanger jeg ikke mer. Og når dagene kjennes (og er) litt grå, er det godt å kunne gjøre maks ut av det. For eksempel gå ut på moloen og kjenne vinden rive i hår og barter mens saltvannet flyr i lufta og dønningene slår kraftig mot yttersida av moloen.

Emre i vinden

Selv hunden stakk snuten over rekkverket og snuste inn alle duftene som fulgte med vinden og havet. Hvem vet hva han fikk ferten av? Det var mye luft og mye vind denne ettermiddagen, såpass at det var godt med en varm jakke under vindtett ytterjakke. Som alltid var det folk på moloen, om enn ikke veldig mange akkurat denne stunda. Noen dråper nedbør, men ikke nok til å bli ordentlig våt. Heldigvis.

Tunge dønninger fra havet ruller inn med store drønn

Å gå utover moloen når stormen kommer inn fra storhavet i vest er en opplevelse. Det er ingenting som stopper vinden, så den får skikkelig tak. Og bølgene. Bølgene kan man følge nesten uendelig langt der ute fra og helt inn til de slår i fjæra, i kampesteinene på utsida av moloen. Det er et jevnt og langsomt drønn som stiger og synker og synger og bruser og aldri blir helt borte. Selv dagen etter, hvis vinden har løyet, kan man høre etterdønningene, kan man høre kampesteiner under havet slå mot hverandre med dumpe drønn som gir lyd fra seg også over overflata.

Det er kanskje ikke det været man skulle ønske seg denne sesongen. Men det er vakkert, imponerende og ramsalt helt inn på huden. Vi er heldige som bor her.

Verdens beste utekontor

Et snev av hvilepuls

Det henter at jeg verken sitter på min vanlige jobb eller på hjemmekontor, men at jeg har ‘utekontor’; midlertidig kontor på min yndlingskaffesjappe. De dagene det er cruiseanløp her i byen, finner du meg ofte her, på et eller annet tidspunkt gjennom dagen. Stedet der de vet hva jeg vil ha i det øyeblikket jeg kommer inn døra, stedet hvor de alltid har tid til å slå av en prat og aldri stresser, uansett hvor lang køen måtte være, stedet hvor nyankomne og stamgjester blir tatt imot på samme hyggelige vis, stedet med kriminelt gode kanelsnurrer. Jeg elsker det.

Utekontor med Tina

Det er et sted hvor jeg ofte møter kjentfolk, tilfeldig eller planlagt.  Her har vi bokstavelig talt snakket om både liv og død menst vi sto midt oppi begge deler – samtidig. Flere ganger har jeg og en kollega hatt ad-hoc-jobbmøte med hverandre her; vi sitter på hver vår side av bordet og jobber med beslektede, men likevel ulike ting, og har utbytte av å kunne spørre hverandre til råds. Det er helt fantastisk.

Historie i veggene – og i navnet. Fire bord. Fem-seks sitteplasser til hvert av dem, fordelt på sofa og høye barkrakker. 4-5 barkrakker foran panoramavindu mot torget. Kort vei fra døra til kassen. Man kan ikke ønske seg mer. Jeg flytter ikke derfra med det første.

Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.