Palmefredag

Dette gjør meg fortsatt latterlig glad.

Joggesko på barmarksføre!

Jeg har sluttet å telle antall dager med joggesko nå. Til gjengjeld går jeg i joggesko også når et lett dryss av haglkuler ligger på bakken om morgenen. Det ER vår, det er joggeskoføre i byen, og om noen timer er det påskeferie.

Jeg og den firbeinte skal reise nordover etter at morgendagens bryllup er overstått. Jeg har black chai i koppen som er dekorert med masse røde marimekkoblomster, og om bare noen timer går jeg fra kontoret. Yndlingskaffebaren min gjenåpner i dag etter 11 dager med oppussings-stengt.

Det er bare ett ord som passer: HURRA!

Reklamer

Følte meg nesten utro

Det er sant. Jeg følte meg nesten utro da jeg var på kafé Hjerterommet i helga. Hjerterommet ligger på Nordland kultursenter i Bodø, et forhenværende gårdsbruk som for mange år siden var landbruksskole. Vi var der fordi det var gjenbruksmarked på låven. Der det tidligere var bås på bås med kyr, var det nå en rekke utstillere med ymse produkter – alt fra håndverk til papirsaker til klær til pyntegjenstander. Det var mye å se på, og mye å la seg friste av.

Skrekkelig god kakao med generøs mengde krem på toppen

Etter en runde på markedet og litt handling (hos Ingrid Oline, så klart) havnet vi på cafeen inne i hovedhuset. Der ble jeg påspandert en aldeles nydelig kopp varm kakao toppet med krem. Det var så godt, så inn i marghampen godt. Jeg følte meg nesten utro mot stamstedet mitt fordi jeg koste meg så mye, men bare nesten.  Ute var det i ferd med å bli hustrig og kaldt. Inne var det lunt og varmt, og ikke minst: veldig, veldig hyggelig.

Kunst til salgs på kafé Hjerterommet

På hjerterommet er alle bordene og nesten alle stolene forskjellig. Alt er gjenbruk, tror jeg.  Det er plass til en hel del folk i de gamle stuene,  og ingen sitter på like bord eller stoler.  Mat, drikke, omgivelser og selskapet var upåklagelig.

Jeg har innsett at jeg må dra dit oftere enn jeg har gjort til nå.

Gleden ved utekontor

Verdens beste utekontor

Deler av arbeidstida mi tilbringer jeg på utekontor, altså på et sted borte hjemmefra og utenom mitt ‘vanlige’ kontor. Det aller beste jeg vet, er å ha utekontor på min yndlingskaffebar her i byen. Der møter jeg kjentfolk, der får jeg impulser fra folk som kommer og går, der er det bra internett, der har de god kakao og gode kanelsnurrer, og der er det god stemning. Best av alt; jeg kan komme dit og sitte i timesvis og er like velkommen hele tida.

Samtidig er det ikke noe problem å faktisk jobbe derfra. Telefoner er greit så lenge man ikke er veldig høylydt, pc’en får både strøm og wifi, der er akkurat passe privatliv, og jeg får faktisk konsentrert meg og gjort noe mens jeg sitter der; jeg soser ikke bort tida. Det er helt perfekt.

Aida Aura forlater Bodø en onsdagskveld.

Et prosjekt jeg har jobba et par måneder for å få realisert kom endelig ’til verden’ denne uka. Det har vært mye arbeid og frem og tilbake for å lande alle detaljer, og timelønna mi er ikke verdt å nevne, ikke denne gangen. På sikt kan det bli annerledes.  Men det er vanvittig tilfredsstillende når man får det til og ser at det blir en suksess, at produktet blir godt mottatt alle vegne og når kunden er fornøyd.

Da kan man etterhvert også ta helg med god samvittighet.

Når hverdagen har pels

…er livet slett ikke verst. Jeg er hjemme igjen, og selv om jeg har lagt hundeløpet bak meg, er det fortsatt mye pels i hverdagen. Det gjør godt for sjela.

Hedvig, 9 uker gammel vorsteh-valp.

En av de første dagene jeg var tilbake, var det sosialisering av en liten tispevalp som sto på plakaten. Ni uker gamle Hedvig bor på landet og har aldri vært i byen før. Derfor tok eieren henne med til byen for å dra på tur med meg og hunden min. Det skulle vise seg å bli veldig, veldig fint. Den lille frøkena var ikke redd trafikk, støy, folk eller mange andre inntrykk, og hun lærte seg raskt at det er mye å snuse på og at det alltid lønner seg å gå fremover.

Jeg har så sansen for hundeeiere som er flinke til å tenke taktisk og lurt med valpene sine. Venne dem til folk, til inntrykk, til lyder, til ulike underlag og miljøer, sånn at de senere blir flinke til å håndtere det og ikke lar seg stresse av alt mulig. Jeg gjorde det samme med min hund da han var valp, og det har jeg høstet fruktene av i alle år senere. Jeg tror Hedvig kommer til å klare seg fint, hun også.

Innerst i gapahuken

En småhustrig senvinter-tidlig-vår-kveld blir langt finere når man tilbringer den på godt vis. For eksempel kan man ta med hunden og gå en tur i fjæra, og etterhvert gi seg til å grille ved en gapahuk sammen med andre fine mennesker og dyr. Jeg var egentlig ikke så sulten, riktignok, men bare det å være der – være sammen, være ute, være med fine folk – gjorde dagen langt mer minneverdig enn den ellers ville ha vært.

Jeg gleder meg stort over at joggesko- og barmarkssesongen er i gang. Vinteren har ikke helt sluppet taket enda, men det går rette veien. Det har jeg tenkt å utnytte så godt jeg kan.

Det er den følelsen

Det er den følelsen. Den følelsen når du kan gå i joggesko på tørr asfalt, kjenne sola varme ansiktet, kjenne at jakken plutselig er litt for varm, kjenne at det er vår.

Med joggesko på kaia

Med joggesko på kaia

Javisst er det mars. Javisst kan det fortsatt komme snø igjen. Men det ER vår; sola varmer, snø og is tiner omtrent mens jeg ser på dem, bygatene er bare og det er stadig flere mennesker å se ute på tur til de fleste av døgnets tider.

Den første dagen etter at jeg kom hjem fra Finnmarksløpet tok jeg meg fri noen timer midt på dagen for å gå tur i byen med hunden. Vi gikk en lang tur og var helt ytterst på moloen og tilbake, og jeg tør ikke gjette på hvem av oss som var mest glad for akkurat den turen.

Våren er noe av det beste som har skjedd dette året.

Og i morgen er det klart for lansering av et jobbprosjekt jeg har vært sterkt delaktig i å utvikle og få i stand. Det blir bra, det også.

Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.

Når papir er noe av det beste du vet

Helt siden jeg vokste opp har jeg vært fan av papirsaker, som det enkelt kalles; kort, brevark og den slags. Selv om mye skjer digitalt i dag, er jeg fortsatt glad i å skrive og sende gammeldagse, analoge kort innimellom – til venner nær og fjern. Særlig det siste.

Hver gang jeg finner kort som ikke er masseprodusert, kort som gjerne er litt særegne og ikke kan fås overalt, kort som gir meg et mer personlig inntrykk enn masseproduserte fotomotiver med gullskrift, er jeg ikke sen om å hanke med meg et eller flere eksemplarer. Gjerne i flere omganger.

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

I England har min venninne Hannah forlengst gjort stor suksess med firmaet Nancy and Betty, oppkalt etter bestemora hennes og søstra dennes, om jeg ikke husker feil. Her i Bodø har jeg de siste årene hatt gleden av å følge med på og kjøpe produkter fra Ingrid Oline, en lokal gründer og designer.

Kortene hennes har blitt til bursdags- og julehilsener såvel som hverdagslige overraskelser i posten for venner og kjente. Ei notisbok med det blå dompap-mønsteret ble julegave til ei venninne som elsker (og bruker!) notisbøker hele tida.  Jeg håper hun etterhvert lager innpakningspapir(ark), og har store ambisjoner om å gi min mor et av hennes trykte stoffer i god tid før neste jul – for jeg vet mamma vil kose seg med å sy julegaver med vakre vintermotiver.

Når jeg skal sende noen ord til noen jeg tenker på. Når noen har bursdag og fortjener mer enn et enkelt, masseprodusert ‘gratulerer med dagen’. Når jeg vil sende et kort som er personlig, som viser at jeg ikke bare legger omtanke i ordene, men også i selve produktet – da velger jeg kort fra Ingrid Oline. Det analoge er utvilsomt det beste – for både sender og mottaker.

(For ordens skyld: Jeg har ingen forbindelse eller avtale med Ingrid Oline, selv om begeistringa kanskje høres kjøpt og betalt ut. Jeg er simpelthen en svært fornøyd kunde som er veldig stolt av og glad for at vi har en gründer av dette slaget her i byen, så jeg har lett tilgang til det hun har å by kundene sine på. That’s all.)