Byens beste pusterom

Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.

Lesestund med utsikt

Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.

Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.

Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.

Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.

De dagene

Januar bringer plutselig med seg de dagene. De dagene der du blir så overvelda av sola og lyset og fargene at det føltes som om du nesten hadde glemt dem.

Bodø indre havn med utsikt mot sørøst, sett fra Mælen.

Det å være ute når det skjer, når sola bryter gjennom og spiller opp, kan være så overveldende, så altoppslukende, så ubeskrivelig at et mobilkamerabilde ikke er i nærheten av å yte det rettferdighet. Men det er forsøket verdt å prøve.

Bodøsjøen etter solnedgang

Like overveldende kan det være når sola ikke er der. Når den både er bak skyene og under horisonten. Når landskapet er fullt av et blågrått lys som får det hele til å se ut som en instagramfilter uten at noen har sveipet eller trykket på en knapp. Når du lufter hunden nede ved havet og kommer over en scene, et bilde, som er så vakkert at det ser arrangert og ikke ekte ut – men det er det.

Han e lang, vintern, men ikkje evig.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Ny streetart i Bodø

Det er ei stund siden det kom ny streetart i Bodø som er verdt å nevne. Tenkte jeg. Men for ganske kort tid siden oppdaga jeg plutselig et motiv som ikke var der før i en krok et sted i byen; ei ku med en rytter på ryggen som har et norsk flagg over skulderen.

Usignert, men jeg tror det er av Stein

Jeg klarte ikke å se noen signatur på veggen der motivet var malt, men jeg mener å ha sett ca samme motiv før og at det da var signert av Stein. Det er ikke ulikt stilen han har når han lager sjablonmotiver. Jeg har skrevet om flere motiver av Stein tidligere, og noen av dem finner du her.

Dette ferskeste motivet gjorde meg veldig glad å se, jeg innrømmer det. Jeg savner følelsen av å gå rundt i byen og oppdage streetart som jeg ikke har sett før. Bodø har blitt veldig full av motiver, særlig etter UpNorth-festivalen i 2016, og jeg guider ofte folk rundt i byen mens vi ser på motiver her og der. Men den følelsen av å gå på et sted man ofte har vært og så plutselig komme over et nytt motiv – den savner jeg. Det var den jeg fikk da jeg oppdaget motivet over her.

Jeg liker at bildet både kan nytes som det er og at man kan legge inn en viss politisk tolkning i det, om man vil.

Du finner det på en yttervegg hos et av byens utesteder som nylig har åpnet igjen etter å ha hatt coronastengt i lang tid. Jeg bare sier det.

#neitilengangsgrill – Noen ord om turmat

Instagramkontoen #utepaaturmedprimus er en konto jeg har stor glede av å følge. Fokuset er på mat man har med og/eller lager på tur, og jeg har hentet mye inspirasjon der. Selv er jeg også glad i å lage mat ute på tur, aller helst på primus. Turmat kan være så utrolig mye mer – og smake mye bedre  – enn pølser man griller på bål, selv om det også kan være godt innimellom.

Nå har de vært med på å sette igang kampanjen #neitilenganggrill. Det er en kampanje jeg støtter helhjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker engangsgrill, men det blir stadig lengre mellom hver gang – det kan fort gå et år eller mer. Det finnes så mange gode alternativer til engangsgrill, og så mange negative konsekvenser av den enorme bruken av dem, at jeg ikke kan annet enn å stille meg helt og fullt bak denne kampanjen.

For ikke lenge siden koste jeg meg for eksempel med kyllingwraps på tur. Hjemme hadde jeg skåret en kyllingfilet i biter som jeg la i marinade oppi en tett matboks. Jeg skar også opp brokkoli og rosenkål (fordi det er grønsaker jeg er glad i), og tok det med, samt litt rømme i en boks med tett lokk. En pose fajitas fikk også bli med i sekken, sammen med primusbrenner, stekepanne og bestikk i tre.

Kylling og grønnsaker godgjør seg i panna mens vi nyter utsikta

Vel fremme på rasteplassen vi hadde valgt oss ut, var det bare å fyre opp primusen og deretter sette den på mellomsterk varme. Kyllingbitene lå nederst mot panna og fikk steke seg ferdige mens grønnsakene ble varme og litt mykere enn før. Det var ferdig omtrent på likt. Deretter var det bare å legge det på en fajita-lefse og ha på litt rømme, så var maten klar!

Klar, ferdig, spis!

Det trenger ikke være vanskelig, og det trenger ikke ta lang tid. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, og hvis man tenker bittelitt på forhånd er det utrolig mye som enkelt lar seg lage når man er ute på tur. Utstyret og maten tar heller ikke mye plass eller vekt i sekken.

Du er herved utfordret: Kast engangsgrillen og finn alternativer – det finnes mange, og jeg mistenker at tur-kostholdet ditt fort kan bli mer variert og givende enn det har vært til nå.

Etter-middags-hvil med utsikt

Natt i naturen. I midnattssol.

Jeg var ikke så tidlig ute med ute-overnatting på sommeren i år som i fjor, men da jeg først kom ordentlig i gang, var det den perfekte kvelden og natta å sove ute på. Det er ikke vanskelig å finne fine steder å sove ute på i Bodø, selv ikke med offentlig transport. Jeg tok bussen til endestasjonen og gikk i ti minutter for å komme til dette stedet – og det fikk jeg ha helt for meg selv natta gjennom. De eneste menneskene jeg så, var folk i båter – og ett menneske på et svaberg lenger bort som forsvant like raskt som det kom inn i synsfeltet. Da skal man ikke klage.

Landegode er svært fotogen der den ligger utenfor Bodø

Stedet heter Bremnes og ligger litt nord for Bodø. Under krigen anla tyskerne et ganske omfattende kystfort her, og man ser fortsatt mange rester av bygninger og anlegg. Men jeg søkte meg ikke dit; jeg søkte meg ned mot havet. Mesteparten av Bremnes er dekket av bjørkeskog, og nede i fjæra er det berg. Men mellom dem er noen steder et gresslagt belte som er mykt å ligge på og samtidig gir god utsikt. Der fant jeg meg et sted, en plass jeg kjenner fra før. Her hører du bølgene slå mot land, du hører humla surre og fuglene kvitre. Her er det så fint at det kan være vanskelig å motivere seg til å sove, nesten. Man – jeg – vil helst bare være våken hele natta.

Ny turkopp som duger til all slags drikke

Etter å ha hatt flere negative erfaringer med turkopper – trekopper som har sprukket, plastkopper som har blitt skadet – har jeg omsider fått meg noe jeg mistenker er en perfekt turkopp. Det er rett og slett en emaljekopp fra den lokale kaffeprodusenten ‘Bønner i byen’. Størrelsen er perfekt, fasongen er svært god, den tåler en støyt og den kan romme hva som helst. Da skal man ikke klage. Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg drikker ikke kaffe, men jeg tror denne koppen vil funke fint til de fleste andre drikker jeg kan innta på tur. Inkludert hvitvin, viste det seg denne natta. At den er fotogen i kveldslys er heller ingen ulempe.

Sola bak Landegode og godt over horisonten, presis da klokka var midnatt!

Der er den. Midnattssola. Jeg hadde vært på plass i flere timer, og det var verdt hvert eneste minutt. Faktisk satt og lå jeg så lenge og så på sola at klokka var nærmere halv to før jeg sovna.  Mange sliter med å sove når det er lyst. Det gjør ikke jeg. Det eneste jeg sliter med, er lakenskrekk – jeg vil simpelthen ikke sove når det er så lyst og fint ute!

Turkompisen ville også se sola før han sovna

Jeg hadde ikke med meg så mye å drasse på på turen, og det var kanskje det beste av alt. Jeg hadde en 40 liters Haglöfs-sekk som ikke på langt nær var full. Oppi der hadde jeg kveldsmat og frokost, hundemat, vannflaske og skål, sovepose, liggeunderlag, håndkle, ei bok, tannpussesaker og litt til. Jeg droppa teltet og lå under åpen himmel. Og selv hunden var fornøyd med det – han fikk låne hoodiejakken min til liggeunderlag etterhvert.

Neste morgen våkna jeg tidlig, men bestemte meg for å ikke stå opp riktig enda. En halvtime senere skulle jeg få angre litt på det – da plasket det plutselig ned i en kort og intens floing. Jeg var snar til å evakuere inn i en av bunkers-restene fra krigen, slik at jeg fikk meg selv og utstyret (og hunden!) under tak. Ti minutter senere var regnet over igjen og været like bra.

Sove ute, altså. Det blir det mer av i sommer, for å si det sånn.

Våren kommer først til Skansen