Ny streetart i Bodø

Det er ei stund siden det kom ny streetart i Bodø som er verdt å nevne. Tenkte jeg. Men for ganske kort tid siden oppdaga jeg plutselig et motiv som ikke var der før i en krok et sted i byen; ei ku med en rytter på ryggen som har et norsk flagg over skulderen.

Usignert, men jeg tror det er av Stein

Jeg klarte ikke å se noen signatur på veggen der motivet var malt, men jeg mener å ha sett ca samme motiv før og at det da var signert av Stein. Det er ikke ulikt stilen han har når han lager sjablonmotiver. Jeg har skrevet om flere motiver av Stein tidligere, og noen av dem finner du her.

Dette ferskeste motivet gjorde meg veldig glad å se, jeg innrømmer det. Jeg savner følelsen av å gå rundt i byen og oppdage streetart som jeg ikke har sett før. Bodø har blitt veldig full av motiver, særlig etter UpNorth-festivalen i 2016, og jeg guider ofte folk rundt i byen mens vi ser på motiver her og der. Men den følelsen av å gå på et sted man ofte har vært og så plutselig komme over et nytt motiv – den savner jeg. Det var den jeg fikk da jeg oppdaget motivet over her.

Jeg liker at bildet både kan nytes som det er og at man kan legge inn en viss politisk tolkning i det, om man vil.

Du finner det på en yttervegg hos et av byens utesteder som nylig har åpnet igjen etter å ha hatt coronastengt i lang tid. Jeg bare sier det.

#neitilengangsgrill – Noen ord om turmat

Instagramkontoen #utepaaturmedprimus er en konto jeg har stor glede av å følge. Fokuset er på mat man har med og/eller lager på tur, og jeg har hentet mye inspirasjon der. Selv er jeg også glad i å lage mat ute på tur, aller helst på primus. Turmat kan være så utrolig mye mer – og smake mye bedre  – enn pølser man griller på bål, selv om det også kan være godt innimellom.

Nå har de vært med på å sette igang kampanjen #neitilenganggrill. Det er en kampanje jeg støtter helhjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker engangsgrill, men det blir stadig lengre mellom hver gang – det kan fort gå et år eller mer. Det finnes så mange gode alternativer til engangsgrill, og så mange negative konsekvenser av den enorme bruken av dem, at jeg ikke kan annet enn å stille meg helt og fullt bak denne kampanjen.

For ikke lenge siden koste jeg meg for eksempel med kyllingwraps på tur. Hjemme hadde jeg skåret en kyllingfilet i biter som jeg la i marinade oppi en tett matboks. Jeg skar også opp brokkoli og rosenkål (fordi det er grønsaker jeg er glad i), og tok det med, samt litt rømme i en boks med tett lokk. En pose fajitas fikk også bli med i sekken, sammen med primusbrenner, stekepanne og bestikk i tre.

Kylling og grønnsaker godgjør seg i panna mens vi nyter utsikta

Vel fremme på rasteplassen vi hadde valgt oss ut, var det bare å fyre opp primusen og deretter sette den på mellomsterk varme. Kyllingbitene lå nederst mot panna og fikk steke seg ferdige mens grønnsakene ble varme og litt mykere enn før. Det var ferdig omtrent på likt. Deretter var det bare å legge det på en fajita-lefse og ha på litt rømme, så var maten klar!

Klar, ferdig, spis!

Det trenger ikke være vanskelig, og det trenger ikke ta lang tid. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, og hvis man tenker bittelitt på forhånd er det utrolig mye som enkelt lar seg lage når man er ute på tur. Utstyret og maten tar heller ikke mye plass eller vekt i sekken.

Du er herved utfordret: Kast engangsgrillen og finn alternativer – det finnes mange, og jeg mistenker at tur-kostholdet ditt fort kan bli mer variert og givende enn det har vært til nå.

Etter-middags-hvil med utsikt

Natt i naturen. I midnattssol.

Jeg var ikke så tidlig ute med ute-overnatting på sommeren i år som i fjor, men da jeg først kom ordentlig i gang, var det den perfekte kvelden og natta å sove ute på. Det er ikke vanskelig å finne fine steder å sove ute på i Bodø, selv ikke med offentlig transport. Jeg tok bussen til endestasjonen og gikk i ti minutter for å komme til dette stedet – og det fikk jeg ha helt for meg selv natta gjennom. De eneste menneskene jeg så, var folk i båter – og ett menneske på et svaberg lenger bort som forsvant like raskt som det kom inn i synsfeltet. Da skal man ikke klage.

Landegode er svært fotogen der den ligger utenfor Bodø

Stedet heter Bremnes og ligger litt nord for Bodø. Under krigen anla tyskerne et ganske omfattende kystfort her, og man ser fortsatt mange rester av bygninger og anlegg. Men jeg søkte meg ikke dit; jeg søkte meg ned mot havet. Mesteparten av Bremnes er dekket av bjørkeskog, og nede i fjæra er det berg. Men mellom dem er noen steder et gresslagt belte som er mykt å ligge på og samtidig gir god utsikt. Der fant jeg meg et sted, en plass jeg kjenner fra før. Her hører du bølgene slå mot land, du hører humla surre og fuglene kvitre. Her er det så fint at det kan være vanskelig å motivere seg til å sove, nesten. Man – jeg – vil helst bare være våken hele natta.

Ny turkopp som duger til all slags drikke

Etter å ha hatt flere negative erfaringer med turkopper – trekopper som har sprukket, plastkopper som har blitt skadet – har jeg omsider fått meg noe jeg mistenker er en perfekt turkopp. Det er rett og slett en emaljekopp fra den lokale kaffeprodusenten ‘Bønner i byen’. Størrelsen er perfekt, fasongen er svært god, den tåler en støyt og den kan romme hva som helst. Da skal man ikke klage. Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg drikker ikke kaffe, men jeg tror denne koppen vil funke fint til de fleste andre drikker jeg kan innta på tur. Inkludert hvitvin, viste det seg denne natta. At den er fotogen i kveldslys er heller ingen ulempe.

Sola bak Landegode og godt over horisonten, presis da klokka var midnatt!

Der er den. Midnattssola. Jeg hadde vært på plass i flere timer, og det var verdt hvert eneste minutt. Faktisk satt og lå jeg så lenge og så på sola at klokka var nærmere halv to før jeg sovna.  Mange sliter med å sove når det er lyst. Det gjør ikke jeg. Det eneste jeg sliter med, er lakenskrekk – jeg vil simpelthen ikke sove når det er så lyst og fint ute!

Turkompisen ville også se sola før han sovna

Jeg hadde ikke med meg så mye å drasse på på turen, og det var kanskje det beste av alt. Jeg hadde en 40 liters Haglöfs-sekk som ikke på langt nær var full. Oppi der hadde jeg kveldsmat og frokost, hundemat, vannflaske og skål, sovepose, liggeunderlag, håndkle, ei bok, tannpussesaker og litt til. Jeg droppa teltet og lå under åpen himmel. Og selv hunden var fornøyd med det – han fikk låne hoodiejakken min til liggeunderlag etterhvert.

Neste morgen våkna jeg tidlig, men bestemte meg for å ikke stå opp riktig enda. En halvtime senere skulle jeg få angre litt på det – da plasket det plutselig ned i en kort og intens floing. Jeg var snar til å evakuere inn i en av bunkers-restene fra krigen, slik at jeg fikk meg selv og utstyret (og hunden!) under tak. Ti minutter senere var regnet over igjen og været like bra.

Sove ute, altså. Det blir det mer av i sommer, for å si det sånn.

Neste sommer

Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.

Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.

På rygg i lyngen under ei furu i skogen

Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.

Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.

Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.

Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Jeg er her fortsatt

Bakom skyene og så videre…

Gründerlivet tok meg. Corona skjedde. Og nå sitter jeg her. Glad for å ha en jobb, på den ene siden, en fast jobb som ikke er nødt til å permittere folk. Og på den andre siden; en gründervirksomhet som ligger på is. Men jeg lever og har mat på bordet.

Jeg var i Alta da corona traff Norge for alvor. Midt i oppbygginga til en hektisk innspurt på Finnmarksløpet FL-1200 kom beskjeden – løpet var stoppet. Antiklimaks er ikke nok til å beskrive følelsen som bredte seg hos meg og mange andre, men det er kanskje det nærmeste man kommer. Deretter begynte coronatiltakene å feste et stadig sterkere grep om samfunnet og om hverdagen vår.

Og jeg merker at det krever sin kvinne å stå i dette.

Jeg passer på å se folk ansikt til ansikt hver eneste dag. Ikke nødvendigvis på nært hold, ikke nødvendigvis en klem når man føler for det. Men ansikt til ansikt, ikke bare på skjerm. Jeg har regelmessige avtaler; skypemøter på jobb, zoom-møter i ymse andre sammenhenger, av og til en streamet konsert på kveldstid. Jeg bytter mellom hjemmekontor ‘hjemme’ og hjemmekontor ute, på min yndlingskaffebar.

Hundelufting gjør at jeg får frisk luft hver eneste dag. Pelsfjeset gir meg kjærleik så jeg holder ut en dag til, hele tida og hver dag. Han blir ti år om ikke lenge, men han er like glad og like grei og like fin å bo med som før.

Og jeg legger planer. Både private og forretningsplaner måtte legges på is og gjøres om da corona traff, men jeg har ikke gitt dem opp. Arrangementer kan utsettes. Nye planer kan legges for når dette har gått over. Ting kan gjøres annerledes enn man hadde planlagt. Det meste går seg til i min verden og hverdag. Heldigvis.

Så jeg er her. Jeg blir her. Det får ta den tida det tar. Det blir vår, det blir sommer. This, too, shall pass.