Blås i været

Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.

Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.

Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.

To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga

Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.

Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.

Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.

Høst på bakken

«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.

Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!

Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.

Mosegrodd nedfallsgran

Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.

Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med  et par mil i beina de siste par døgnene.

Reklamer

Snill med seg selv

Sånn er jeg snill med meg selv

Det er klart man skal stå på, prestere og gjøre det man kan.

Det er like klart at man noen gang må være snill med seg selv, slække på kravene og godta at noe annet enn maxprestasjon er mer enn godt nok.

Når jeg skal være snill med meg selv fordi jeg fortjener det, går jeg på min yndlings-kaffebar og drikker te eller varm kakao mens jeg spiser focaccia med chorizopølse.

Det er helt perfekt, og noen ganger helt nødvendig.

Gikk på en smell

Tok lunsjpausen på biblioteket her om dagen. Det straffet seg.

Impulslåning

Jeg kom ut igjen med to ekstra bøker i veska mi, begge lånt på impuls. Vetle Lid Larssens bok har jeg tenkt at jeg må lese ‘en dag’, den andre har jeg aldri hørt om. Men når baksida forteller at Jamil Ahmad debuterte i en alder av 78 år  […] kunne jeg ikke la boka stå uberørt på hylla. Det jeg har lest så langt, har berørt meg.

Høst, pøsregn, te og ei god bok. Jeg tror oktober kan bli fin.

I et lite glimt

Etter at det har bøttet ned døgnet rundt, dag ut og dag inn, var jeg snar til å komme meg ut da det plutselig var oppholdsvær og tilløp tl sol da jeg kom hjem fra jobb. Det var en lykkelig hund som kom ut og oppdaga at det ikke silte ned. I ettermiddagssola var det bare én regel som gjaldt: Ut mot havet – nærmest mulig sola.

Glimt fra en runde havnelangs mens sola skinte

Vi var ikke de eneste som tenkte tanken. Det var mye folk ute, og mange som fant turen ut på moloen – både lokale folk og de som åpenbart var turister. Noen så på bildene tatt av Spencer Turnick, som er montert her og der. (Bildet i collagen finner du ytterst på moloen. Det er et par andre montert langs veien ut dit.) Andre nøt utsikta, knipsa solnedgangen eller prata med turkameraten sin.

Sola går ned før sju nå om dagen. Hvis man jobber ordinære arbeidstider, er det derfor ikke mange soltimer man har som er kombinert med fritid. Da er det godt å ta vare på dem på dette viset.

Ikke bare grått og vått

September er ikke bare grå og våt. Ikke alltid. Noen ganger byr september på fine farger når du minst venter det, når du egentlig skal noe annet, når naturopplevelsen ikke var hovedmålet for kvelden – men blir det sterkeste minnet du sitter igjen med.

Kveitefisker i dykkerdrakt

Dykkeren på bildet snorklet seg på tvers over bukta, igjen og igjen. Han nærmest trålet den med øynene, så det ut til. Da han kom opp av vannet, skjønte jeg hvorfor. Han hadde nemlig fått med seg ei  fin middagskveite! Han fortalte at han hadde sett flere kveiter på bunnen uti bukta, men «vi trengte jo bare én til middag!» som han sa.

Nordlys knipset med mobilkamera

På vei hjem dukket nordlyset opp. Først som en skygge av nesten udefinerbar farge, så som ei tiltagende grønn stripe, og til sist nærmest en grønn eksplosjon med islett av hvitt og lilla. Det er ulike gasser i atmosfæren som gir de ulike fargene i nordlyset, og denne kvelden var det nitrogen og oksygen som regjerte. Dessverre hadde jeg ikke bedre kamera enn mobilen – men det viste seg å være nok til å få med lyset, om ikke annet.

Det hunden ikke så

Langs en gangvei i nabolaget hender det at hunden og jeg går oss på ei katt. Noen ganger forløper det forutsigbart; katta smyger i gresset, ser hunden og fryser til. Hunden oppdager katta, tar rennafart og vil helst jage. Jeg holder igjen, hunden strever for å komme mot katta, katta piler vekk.

Men noen andre ganger møter vi det synet her:

Katt på pinne

Dette er den samme katta hver gang. Jeg tror den simpelthen liker å sitte vaglet på toppen av en gjerdestolpe. Derfra kan den jakte på begge sider av gjerdet, alt etter hvor mus og småfugl måtte befinne seg. Den har oversikt på relativt langt hold, og er samtidig langt på vei ‘usynlig’ for forbipasserende, later den til å tro. Det har skjedd flere ganger at vi har gått forbi og hunden simpelthen ikke har sett katta. Og skulle han se den, kan katta lett flykte på den sida av gjerdet hvor hunden ikke kommer til.

Jeg ler litt for meg selv hver eneste gang.

Sommerminner

Bunesfjorden på Reine ei helg i juli

Fire store, tre litt mindre (i alle fall yngre…) og to på fire bein. Det er alt man trenger for å ha ei fantastisk helg i Lofoten på sommeren. Heldigvis.

Kanelsnurr fra steinovnsbakeriet på Å

Ting man rekker før ferga skal gå: Stikke til Å for å kjøpe en av de legendariske kanelsnurrene. Vi angra ikke på den omveien, gitt.

Emre og Nanuk følger med når tiåringen bader i Vatnvatnet

– Se, nu tar æ bomba!
[PLASK!]
– Voffvoffvoff, han falt i vannet, voff voff. Åja, han kom seg opp igjen. Voffboffboff, du må ikke skremme oss sånn.

Kveldsmat ved Børvatnet i godt selskap

– Ska vi hiv oss i biln og spis kveldsmatn ute en plass?
– JA! Det gjør vi.
Så det gjorde vi. Børvatnet ble målet. Det var det ingen som angret på, verken der og da eller i ettertid.

Sommergjestene fra Tyskland bader på stranda i Kvalvika

– Kann man wirklich so nah an die Stadt baden gehen?
– Ja, von hier aus kann man sogar dahin laufen, wenn man möchtet. Die Strand liegt gleich in der Nähe!
Tyskerne fikk atter en gang en påtagelig innføring i hvordan nyte Bodø-livet.

I verkstedet til båtbygger Ulf på Kjerringøy

Stengt dør. Åpent vindu.
[Bank-bank!]
– Eh… jah?
– Hei Ulf! Du, kan vi få kom inn og se på verkstedet dett, eller e du veldig opptatt?
– Nei, dåkker ska bære kom inn!
Så det gjorde vi.