En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.
Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.
Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.
Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.

Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.

Jeg har ikke nyttårsforsetter

Jeg har ikke nyttårsforsetter. Forsetter varer sjelden, og januar er etter min mening ikke noe bedre tidspunkt for forandring enn hva mai eller september eller hvilken som helst måned er, årsskifte til tross. Jeg gjør simpelthen ikke nyttårsforsetter.

Bodø sett fra moloen første nyttårsdag
Bodø sett fra moloen første nyttårsdag

Når det er sagt, har jeg planer for 2017. Såklart. I det som er en evigvarende prosess forsøker jeg å være bevisst på hva jeg bruker tiden min til, hva jeg prioriterer å få til og hva jeg prioriterer bort for korte eller lengre perioder. Jeg har noen langsiktige mål, og innimellom passer jeg på at min innsats i litt kortere perspektiv også passer inn med det langsiktige målet. For eksempel.

Derfor har jeg planer for 2017, nedfelt på ei side i ei bok jeg skribler i med jevne mellomrom. Der står det noe om teltturer, om besøk hos venner her og der, om steder hvor jeg aldri har vært. Blant annet. Noen av disse planene finner du igjen i årsoversikta i kalenderen min. Noen turer og andre planer er plottet allerede, andre vil finne sin plass etterhvert som året går seg til.

2017 startet med en kald hvit og nydelig nyttårsdag. Jeg var langt fra den eneste som brukte dagen til å gå en tur i byen, helt til ytterst på moloen og tilbake hjem igjen. Appen jeg bruker viste drøyt 7 kilometer tilbakelagt, og det var helt nydelig. Den klare himmelen (etter lang tid med overskya vær) gjorde at det føltes veldig mye lysere enn dagen før, og det er bare ei uke til sola er tilbake igjen.

2017, bring it on! Jeg gleder meg til å se hva du har å by på.

Søndagstur i bynære strøk

Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.
Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.

Når man er så heldig å ha tilgang på en åtteåring man kan ta med seg på søndagstur, er det ikke lov til å takke nei. Både åtteåringen og huskyen var ivrige på å komme seg ut, og det skulle vise seg at begge fikk solid trim og masse mental stimulans på de timene vi tilbrakte ute en søndag for ikke lenge siden. Ruta gikk til Maskinisten, langs stien bort til Bodin Leir, deretter ned til Vågøynes gård og videre ned langs Bodøelva, før vi til sist krysset jordene over mot 4H-gården og deretter gjennom Rønvika og hjem.

Aye, aye, captain!
Aye, aye, captain!

Jeg glemte å telle hvor mange hunder vi møtte, men det var mange. Alt fra bittesmå dvergpinchere til store samojeder. Vi var ute midt i den travleste tur-tida, og det var verdt innsatsen. De fleste hundene vi møtte fikk en kos av åtteåringen, og noen fikk hilse på huskyen også. På slutten av turen kom vi til et hjørne mellom Bodøelva og Rønvikjordene der det har stått et digert tre i mange, mange år. For litt siden var det plutelig saget ned, og nå ligger hoveddelen av stammen ved siden av veien. Trist – men veldig fint for åtteåringer å klatre i!

Sola er ikke langt over fjellene - men den ER der. Foreløpig.
Sola er ikke langt over fjellene – men den ER der. Foreløpig.

Vi var ute mens sola var på det høyeste, og det var nydelig fotolys. Selv om jeg for det meste glemte å ta bilder – det var finere å følge med på hund og barn, og på folk vi passerte. Men det slo meg at det faktisk ikke er lenge til sola blir borte, for det er bare med nød og neppe den kreker seg over Børvasstindan og kammen lenger vest. Snart vil den vises glimtvis, og litt uti desember vil den ikke lenger komme høyt nok. Da er det godt å kunne tilbringe tid utendørs med det lille dagslyset man har.

Det kom ei bok i posten

Bok i posten! Hurra!
Bok i posten! Hurra!

For ei tid siden ble jeg med på et slags bok-kjede-opplegg på fjasboka. Opplegget gikk i korthet ut på at man sender ei bok man liker til en person man ikke kjenner (men som ofte er en venn av en venn), og så får man litt senere ei eller flere utvalgte bøker i posten fra folk man selv ikke kjenner – men som er venners venn i ‘motsatt’ ende. På et vis.

Jeg skulle sende ei bok til Hanne i Oslo, og det gjorde jeg. Det tok bare litt tid, fordi den boka jeg hadde tenkt å sende havna midt oppi masse flyttegreier og måtte gjenfinnes da jeg begynte å komme meg i orden. Men nå er den sendt! Hanne kan glede seg til å lese ei av de beste bøkene til Remarque; «Du skal elske din neste».

Her om dagen fikk jeg dessuten mi første bok i posten, som du ser på bildet øverst. «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Anja i Svelvik har sendt den til meg. Jeg må innrømme å aldri ha hørt om boka, men jeg gleder meg til å lese! Satsinga på å legge vekk laptopen litt oftere og lese litt mer har gitt gode resultater så langt, må jeg innrømme. Fortsatt har vi noen få timer med dagslys hver dag, men de mørke timene er i klart flertall. Ute er det nordlys, inne er det leselys og te. Det passer fint med mørketid, rett og slett!

Lykkepille på kjøkkenet

I mitt nye hus har jeg en aldri så liten lykkepille på kjøkkenet. Den heter Jøtul, og er en god gammeldags vedovn. Etter å ha vært her ei stund og ‘bodd meg inn’, som jeg liker å si, har jeg oppdaget at Jøtul er den beste vennen min, nå i den kalde, fine tida. Vinteren har meldt sin ankomst i Bodø, og tre minusgrader blir fort til tretten effektive minusgrader når man tar vinden med i betraktninga. Telen har satt seg i bakken, og jeg må innrømme at jeg liker det.

Åpen ovn med full fyr inni
Åpen ovn med full fyr inni

Vinterkulda er fantastisk også fordi den gir meg en god grunn til å fyre opp i ovnen. Etter å ha anskaffet noen sekker med ved, må jeg innrømme at det føles helt nydelig å kjenne varmen bre seg gjennom kjøkkenet, stua og etterhvert ut i gangen og over til soverommet. Med døra på gløtt jevner varmen seg mer ut i huset etterhvert, og det blir mindre intenst nær ovnen. Noe sier meg at det vil bli mange myke vinterkvelder og -morgener der jeg tusler rundt i huset med raggsokker på bena mens jeg tenner i ovnen og koser meg. At jeg underveis i flyttinga kom over en gjenglemt handlepose full av tennruller gjorde ingenting – snarere tvert imot. Når den posen nærmer seg slutten, skal jeg sette en viss åtteåring i arbeid. For å si det sånn.

Han liker varmen, han også. Ei stund, i alle fall.
Han liker varmen, han også. Ei stund, i alle fall.

Jeg er ikke den eneste som setter pris på vedfyringa. Hunden viser tydelige tegn til trivsel når vi fyrer i ovnen. Fra før er han vant med at det bare er noe vi gjør på hytteturer, men det virker som om han koser seg også når jeg fyrer opp her hjemme. Hundesenga ligger et par meter fra ovnen, og der ligger han gjerne når jeg tenner opp. Etterhvert som varmen sprer seg utover i huset, flytter han seg litt lenger unna.

Noe sier meg at denne vinteren kommer til å by på trivsel og hjemmekos på et helt annet vis enn hva tilfellet har vært de siste årene. Jøtul. Ved. Så enkelt kan det være. Ei bok, en film, en kopp te eller et strikketøy i hendene. Hvilepuls.