August

Sommeren tok meg, med alle sine fine ting. Så kom pøsregn døgnet rundt, Parkenfestivalen med stort sett oppholdsvær og attentimersdager, og så kom nå. Nå er hverdager med jobb og fritidsaktiviteter, litt kaldere temperaturer og mange fine turplaner.

Humle på en solhatt
Humle på en solhatt

På tampen av sommeren, før parkensirkuset braket løs for alvor, unnet jeg meg en tur til Oslo. Det var helt nydelig å tilbringe ei langhelg der. God tid med gode og til dels gamle venner, noen av dem har jeg kjent siden første del av 1990-tallet. Jeg var på gamle trakter og gikk likevel i nye gater og så nye severdigheter. Botanisk hage, for eksempel, har jeg ikke besøkt på mange år. Der hadde jeg ei god og lang stund med ei fin venninne før jeg til sist tok veien tilbake til Gardermoen og hjem.

Parkenfestivalen. Den fine, glade og superpopulære festivalen jeg for alvor har vært en del av siden 2012. Festivalen med nesten 400 frivillige, 9.500 gjester, tre scener og et utall band på scenen. I år var det særlig Kristian Kristiansen, Gabrielle, Silvana Imam, Minor Majority og Colter Wall som gjorde meg glad. De – og alle de frivillige som sto på og gjorde en innsats langt ut over det jeg forventa på forhånd.

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg
Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Da Matoma gikk av scenen lørdag kveld, ble neste års headliner annonsert. A-ha. Du kan trygt si at jeg fikk gåsehud. Og at jeg allerede gleder meg til neste runde, selv om den ligger et helt år fremover i tid.

Mens jeg jobba på festivalen, fikk jeg bilde av hunden min på Mjelletinden. Hundepasserne hadde tatt han med dit, og utsikta var storslagen. Ulempen fikk jeg først vite om på søndag da han kom hjem – han hadde slått et stykke av ulvekloa på den ene foten, og i dag måtte han gjennom en minioperasjon. Nå er det antibiotika og smertestillende som gjelder noen dager fremover.

Frem til Parken følte jeg meg litt som humla på det øverste bildet; jeg var ikke klar for høst og ville suge mest mulig sommer ut av august før jeg ga meg. Etter Parken er det greit, nå kan høsten komme hvis den vil. Hverdager, altså. Jeg kan ikke dy meg for å like dem.

Sommerglede #7: Turorientering

Da jeg flytta til Bodøområdet tok det meg ikke lang tid å oppdage turorientering. Det handler om å finne orienteringsposter som er satt ut i naturen, noe man gjør helt i sitt eget tempo og når man selv har lyst til det. Postene står ute fra midt i mai til ca september, og man kan sanke poster når og hvor man selv vil – og i det tempoet man selv foretrekker. Jeg elsker det. Særlig fordi det ofte fører til at jeg ikke blir gående i ‘de samme gamle sporene’ når jeg er ute på tur, men heller velger andre stier og ruter enn det jeg gjorde sist. Postene forandres fra år til år, og hvert eneste år har jeg oppdaget nye stier, steder eller områder som følge av turorienteringa.

Navy ved en post i Hunstadlia
Navy ved en post i Hunstadlia

Her i byen har det stort sett vært gråvær og vått fra sankhans og frem til nå. Når man er i ferd med å bli værsyk, viste det seg som en god kur å rett og slett ta med seg hunder, kart og klippekort ut i naturen. Jeg og ei venninne tok nylig alle postene i et område som heter Hunstadlia. To timer, seks poster og uendelig mange plusspoeng på kontoen for god samvittighet og bedre fysisk og mental helse.

Man får poeng for hver post. Når sesongen er over, kan man få medalje hvis man har passert et visst antall poeng – bronse, sølv eller gull. Jeg har passert bronse med god margin, og nå beveger jeg mot sølv. Jeg har gullet i sikte før sesongen er over, men jeg stresser ikke.

Sommeren byr på mange gleder. Turorienteringa er definitivt en av de store for meg.

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.
Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.

Paradisbukta er en klisjé

 Det var solnedgang, det var latter, det var sang…

Sitter her på berget og ser utover havet…

Det var en gang en sommer…

Alle de tre linjene over her er starten på hver sin sang, sanger som trygt kan karakteriseres som ‘sommerhit’, som en ‘klassiker’ og som en enerverende gjenganger på radioer, nachspiel, karaoker og sånt noe. Hvorfor de har blitt det, kan kanskje diskuteres. Klisjeer blir til fordi de gjentas så ofte. Men grunnen til at de gjentas så ofte, er gjerne at de oppleves som sanne, som beskrivende, at de er gjenkjennelige for tilhøreren. De bare gror seg fast, på et vis.

To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.
To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.

Alle disse sangene, i tur og orden, gikk av seg selv inni hodet mitt en kveld tidligere i uka. Sammen med gode venner i hjelpekorpset var jeg nemlig på båttur til Paradisbukta, ytterst på Store Hjertøya, som ligger omtrent i innseilinga til Bodø. Det går ikke bilvei eller ferge dit, man må komme seg frem for egen maskin, for egen kjøl. Noen kommer i kajakk, noen i seilbåt, noen i lystbåt. Vi kom dit i en liten båt, noen som campet der hadde kommet i kano.

Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.
Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.

Det var rett og slett en drømmekveld i Bodøs skjærgård. Vi spilte kubb på stranda. Noen av oss gikk på fotosafari på berg og knauser. Vi laget ei lita grue og grilla mat. Hunden kunne være løs, og han stakk ingen steder. Vi snakket litt med kanopadlerne som hadde ankommet før oss, og stemninga var god. Det var mange gode samtaler, og båtene duvet i takt med bølgene mot stranda.

Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.
Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.

Man kan ikke si noe på omgivelsene. Jeg kan ikke si noe på selskapet. Været var upåklagelig, hunden var lykkelig, maten var god og … jah. Jeg tror jeg må si det med De Lillos:

[Det]… er en klisjé, men hva gjør vel det?

Så kom sommeren

Så kom godværet. Ikke bare godværet, men også temperaturen.

Utefrokost: Vannmelon og eplebiter
Utefrokost

Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men det er mye mulig sommeren kom i pinsehelga. For plutselig var det ikke lenger bare sol – det var også fin temperatur. Jeg kunne spise frokost på den østvendte trappa mi. Hunden ville gjerne være ute i bånd, og det fikk han lov til. De lykkelige sukkene gikk gjennom hele kroppen hans da han byttet stilling i gresset; fra å ligge i en krøll til å ligge utstrakt i gresset og la nesen vibrere av inntrykk og dufter.

Menyen fulgte årstida. Jeg hadde ikke lenger lyst på grovbrød og brunost – jeg ville ha noe lett. En kvart vannmelon og et par epler ble til frokost denne morgenen. Sola varmet fjeset, og jeg gikk barbeint ute. Senere på dagen gjorde jeg sogar hagearbeid, et dugelig stykke arbeid for å forberede botaniske gleder senere utover sommeren.

Nå tror jeg kanskje sommeren er her. Så får vi se hvor lenge den varer.

Når det løsner

Noen ganger kjenner man plutselig at ting løsner. De trenger ikke å ha vært vanskelige. Det trenger ikke å ha vært tungt. Det har kanskje ikke vært noe problem, egentlig, selv når man har tenkt etter. Likevel kan det plutselig løsne.

I dag var en sånn dag.

Jeg vet ikke helt hva det var, men plutselig stemte alt på en måte det ikke har gjort før. Jeg har vært et halvt år i ny jobb, litt kortere i en del av jobben, og plutselig var det som om noe løsnet og bare fant sin plass. Rett og slett. Kanskje var det jeg, kanskje var det oppgavene, kanskje var det det sosiale. Kanskje litt av alt.

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!
Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Resultatet ble like fullt at jeg satt og spiste lunsj med kolleger i moderne omgivelser og med vakker utsikt, mens jeg så finværet bre seg utover himmelen og landskapet. Innvendig ble jeg varm og kjente uten påviselig grunn på en nesten tindrende euforisk følelse, som om noe har tatt av og samtidig landet ordentlig.

Noe sier meg at det ikke er forbigående. Det er jeg veldig glad for.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.