Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.

Reklamer

Når papir er noe av det beste du vet

Helt siden jeg vokste opp har jeg vært fan av papirsaker, som det enkelt kalles; kort, brevark og den slags. Selv om mye skjer digitalt i dag, er jeg fortsatt glad i å skrive og sende gammeldagse, analoge kort innimellom – til venner nær og fjern. Særlig det siste.

Hver gang jeg finner kort som ikke er masseprodusert, kort som gjerne er litt særegne og ikke kan fås overalt, kort som gir meg et mer personlig inntrykk enn masseproduserte fotomotiver med gullskrift, er jeg ikke sen om å hanke med meg et eller flere eksemplarer. Gjerne i flere omganger.

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

I England har min venninne Hannah forlengst gjort stor suksess med firmaet Nancy and Betty, oppkalt etter bestemora hennes og søstra dennes, om jeg ikke husker feil. Her i Bodø har jeg de siste årene hatt gleden av å følge med på og kjøpe produkter fra Ingrid Oline, en lokal gründer og designer.

Kortene hennes har blitt til bursdags- og julehilsener såvel som hverdagslige overraskelser i posten for venner og kjente. Ei notisbok med det blå dompap-mønsteret ble julegave til ei venninne som elsker (og bruker!) notisbøker hele tida.  Jeg håper hun etterhvert lager innpakningspapir(ark), og har store ambisjoner om å gi min mor et av hennes trykte stoffer i god tid før neste jul – for jeg vet mamma vil kose seg med å sy julegaver med vakre vintermotiver.

Når jeg skal sende noen ord til noen jeg tenker på. Når noen har bursdag og fortjener mer enn et enkelt, masseprodusert ‘gratulerer med dagen’. Når jeg vil sende et kort som er personlig, som viser at jeg ikke bare legger omtanke i ordene, men også i selve produktet – da velger jeg kort fra Ingrid Oline. Det analoge er utvilsomt det beste – for både sender og mottaker.

(For ordens skyld: Jeg har ingen forbindelse eller avtale med Ingrid Oline, selv om begeistringa kanskje høres kjøpt og betalt ut. Jeg er simpelthen en svært fornøyd kunde som er veldig stolt av og glad for at vi har en gründer av dette slaget her i byen, så jeg har lett tilgang til det hun har å by kundene sine på. That’s all.)

Om morgenen

Jeg innrømmer det glatt: Noen ganger er det hardt å komme seg opp om morgenen.

Morgenutsikt mot nordvest

Helst vil jeg bare ligge i senga halve formiddagen, og så langsomt kreke meg opp til en god og omfattende frokost. Men det kan man vanligvis ikke gjøre til hverdags, ei heller jeg. Så jeg krøster meg ut av senga, stavrer meg på badet, tar på de varmeste klærne jeg finner og tusler ut med hunden. Vi gjesper i kor der vi rusler gatelangs i tidlige eller sene morgentimer; han snusende, jeg ventende.

Og så kommer noen morgener som dette. Morgener der jeg begynner litt senere på jobb, morgener med klarvær, morgener med ei måneskive som henger over Vestfjorden på vei ned i vinterdisen, bak Lofotveggen og under horisonten igjen. Det er vakkert, det er frossent, det er et lite stykke vintermagi.

Hjemme igjen venter hundemat på den firbeinte, mens hjemmebakt brød eller müsli er klart for meg, sammen med et glass juice eller melk, etterfulgt av en femminutt i godstolen med en kopp te. For eksempel.

Og for hver gang det er sånn, blir det litt lettere å stå opp neste gang. Heldigvis.

 

Når månen er full

…kan man vente til det er sent på ettermiddagen og nesten kveld før man går ut. Kanskje tar man på seg gode sko og varme klær før man legger i vei mot Maskinisten, kanskje gir man litt ekstra på i oppoverbakken før Jokerbutikken fordi man gleder seg så veldig til å bikke over åskammen og gå ned på andre sida og komme seg ut. Ut i naturen, ut i sporet som er tråkka, ut i der hvor det ikke finnes lyktestolper eller lysløype.

Rønvikjorder i fullmåneskinn

Først går man i lysløypa og passer på å ikke ødelegge skisporet. Så kommer man dit hvor sporet svinger til venstre mens man selv skal rett frem, og der er det tråkket en god sti med fast såle som gjør at det er enkelt å gå, enkelt å finne frem dit man skal uten å måtte grynne på noe vis. Man legger bak seg gatelyktene og velger den ruta som gir minst mulig kunstig lys, mest mulig naturlig lys. For månen er full, himmelen er klar, og når man går i et hvitt landskap blir man rett og slett andektig over hvor vakkert det er. Selv andre hundeluftere virker å foretrekke å gå på egen hånd og ikke snakke for mye, som om tilfeldig prat ville ødelegge stemninga man kjenner på. Kilometer etter kilometer blir tilbakelagt med knirking under skoene og en lykkelig logrende hundehale.

Når jeg kommer hjem, tar det ikke lang tid før en kopp kakao med fargerike marshmallows står klar.

Så kom vinteren

Store, hvite filler i varm huskypels

I går gikk vi tur i et landskap som var delvis hvitt; akkurat nok snø til at landskapet ser hvitt ut på avstand, men ikke nok til å dekke gresstustene i hagen min.

Så kom natta, og det ble morgen neste dag.  Da var plutselig landskapet hvitt – ordentlig hvitt! Gresstustene var forlengst skjult, biltakene i nabolaget var et par desimeter høyere enn normalt, brøytebilen hadde laget en liten skavl foran innkjørselen og i det hele tatt. Vinteren er her!

Morgenturen med hunden ble unnagjort i snø til et lite stykke oppover leggen, og vi storkoste oss begge to. Da jeg kom hjem, festa jeg hunden i langt bånd i hagen mens jeg måket hele oppkjørselen for snø. Så gikk jeg inn, spiste frokost og gjorde meg klar for ny tur ut – bare for å oppdage at måkinga nesten hadde vært forgjeves, for det hadde falt masse snø. Igjen. Og på kort tid. Lykken var stor hos både to- og firbeinte i dag. Vi liker vinter og snø.

Det beste av alt? Det skal vare.

Det var den dagen

Den dagen alle var ute – inkludert sola

Det var den dagen da sola skinte fra skyfri himmel etter Regnvær I Lange Tider. Den dagen temperaturen var levelig og den iskalde vinden var fraværende. Den dagen alle plutselig var ute helt fra så tidlig på formiddagen at det nesten kunne kalles morgenkvisten. Den dagen.

Den dagen var det så mye folk ute at du nesten måtte gå i kø på moloen. Den dagen duftet det liflig av nystekte vafler fra Molostua. Den dagen vrimlet det av unger utover Rundholmen, og det vrimlet av folk som fiska på nesten hvert skjær og hver knaus man kunne nå fra land. Det var den dagen hele moloen vrimlet av hunder fra bittesmå chihuahua’er til store huskyer og alt imellom, hunder som møtte hverandre igjen i Breivika, i byen, langs havnepromenaden og i Rensåsen.  Den dagen var det barnevogner og rullatorer og gåstaver og krykker. Det var turbukser og jeans og boblebukser og treningstights. Det var tursko og støvler og joggesko og pelsfora sorel-sko.

Den dagen var det alt. Det var alle. Det var essensen av Bodø; av alle mann på dekk når været sier «kom ut». Det var den dagen du kjente at Bodø er kjærlighet verdt. Alltid. Men særlig på dager som denne.

Janove i Stormen

Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Janove, eks-vokalist i Kaizers Orchestra, nå soloartist, i en litt nedstrippa variant, sa forhåndsomtalen.

Javel, tenkte jeg.

Det var så uendelig mye mer. Scenen var innreda som om vi var hjemme i kjellerstua til Janove. Tre ulike orgler, flere gitarer, et trommesett, et trekkspill. To herrer med hatt, i tillegg til artisten. En paraply med lerret på innsida der filmer tidvis ble projisert fra en skjult fremviser på gulvet. Og ikke minst; historiene. Alle historiene Janove fortalte om hvordan låtene hadde blitt til, om hvor han hadde vært – både geografisk og i livet. Om instrumentene og hvor de kom fra, om hjelperne – herrene med hatt.

Smidig og rutinert ledet han oss fra låt til låt, snart hit og snart dit, men uten at det ble springende. Koblet sammen ord og scene og dramaturgi til et imponerende hele. Bare det at bakteppet var nytt og tilpasset hver eneste låt! Lyssettinga som skapte stemning og magi hele veien. Og låtene; hele tida låtene i sentrum, med en stemme som holdt, med instrumenter som passet hver enkelt låt, med låter man kjente som likevel hørtes helt nye ut. Lyden av en mann som gjør opp status midt i livet, midt i karrieren, og finner ut at han liker både det som har vært og det han – og vi – regner med kommer senere.

Jeg var ingen blodfan før konserten. Men jeg satt fjetret fra begynnelse til slutt. Jeg hadde gladelig sittet der en time til, hvis det hadde vart lenger. ‘Spindelvevriff’ heter skiva og turneen. Nå gleder jeg meg til Janove blåser bort spindelvevet og kommer med noe nytt – igjen. Du finner meg i Stormen så snart han dukker opp. Det kan du være ganske sikker på.