Det var den dagen

Den dagen alle var ute – inkludert sola

Det var den dagen da sola skinte fra skyfri himmel etter Regnvær I Lange Tider. Den dagen temperaturen var levelig og den iskalde vinden var fraværende. Den dagen alle plutselig var ute helt fra så tidlig på formiddagen at det nesten kunne kalles morgenkvisten. Den dagen.

Den dagen var det så mye folk ute at du nesten måtte gå i kø på moloen. Den dagen duftet det liflig av nystekte vafler fra Molostua. Den dagen vrimlet det av unger utover Rundholmen, og det vrimlet av folk som fiska på nesten hvert skjær og hver knaus man kunne nå fra land. Det var den dagen hele moloen vrimlet av hunder fra bittesmå chihuahua’er til store huskyer og alt imellom, hunder som møtte hverandre igjen i Breivika, i byen, langs havnepromenaden og i Rensåsen.  Den dagen var det barnevogner og rullatorer og gåstaver og krykker. Det var turbukser og jeans og boblebukser og treningstights. Det var tursko og støvler og joggesko og pelsfora sorel-sko.

Den dagen var det alt. Det var alle. Det var essensen av Bodø; av alle mann på dekk når været sier «kom ut». Det var den dagen du kjente at Bodø er kjærlighet verdt. Alltid. Men særlig på dager som denne.

Reklamer

Janove i Stormen

Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Janove, eks-vokalist i Kaizers Orchestra, nå soloartist, i en litt nedstrippa variant, sa forhåndsomtalen.

Javel, tenkte jeg.

Det var så uendelig mye mer. Scenen var innreda som om vi var hjemme i kjellerstua til Janove. Tre ulike orgler, flere gitarer, et trommesett, et trekkspill. To herrer med hatt, i tillegg til artisten. En paraply med lerret på innsida der filmer tidvis ble projisert fra en skjult fremviser på gulvet. Og ikke minst; historiene. Alle historiene Janove fortalte om hvordan låtene hadde blitt til, om hvor han hadde vært – både geografisk og i livet. Om instrumentene og hvor de kom fra, om hjelperne – herrene med hatt.

Smidig og rutinert ledet han oss fra låt til låt, snart hit og snart dit, men uten at det ble springende. Koblet sammen ord og scene og dramaturgi til et imponerende hele. Bare det at bakteppet var nytt og tilpasset hver eneste låt! Lyssettinga som skapte stemning og magi hele veien. Og låtene; hele tida låtene i sentrum, med en stemme som holdt, med instrumenter som passet hver enkelt låt, med låter man kjente som likevel hørtes helt nye ut. Lyden av en mann som gjør opp status midt i livet, midt i karrieren, og finner ut at han liker både det som har vært og det han – og vi – regner med kommer senere.

Jeg var ingen blodfan før konserten. Men jeg satt fjetret fra begynnelse til slutt. Jeg hadde gladelig sittet der en time til, hvis det hadde vart lenger. ‘Spindelvevriff’ heter skiva og turneen. Nå gleder jeg meg til Janove blåser bort spindelvevet og kommer med noe nytt – igjen. Du finner meg i Stormen så snart han dukker opp. Det kan du være ganske sikker på.

Vinterlyst i Bodø

Vinterlys-tre i Storgata

Vinterlys-tre i Storgata

Dette treet. Det er en av grunnene til at jeg elsker vinteren i Bodø, enten det er snø eller ikke.

Jeg tror det opprinnelig ble satt opp som en slags advents-/juletre. Men de senere årene har det simpelthen vært et vintertre – det dukker opp i Storgata når det begynner å bli mørkt mesteparten av døgnet, og så står det der og lyser. Lyser for oss som går forbi, lyser for oss som syns mørket kan være overveldende noen ganger, lyser enten det er barmark eller snø rundt. Bare lyser, hele døgnet, uansett når du kommer forbi og hvem du er. Jeg liker det.

Pannekaketur med primus for begynnere

Noen ganger må man bare trosse været og komme seg ut. Særlig når man har lyst på pannekaker i friluft, og når turvenninna har en toåring som trenger frisk luft og en hundekompis eller to.

Pannekaker på primus. Endelig.

Sammen med ei venninne som er nytilflytta i både byen og landet skulle jeg ut på tur, angivelig for å vise henne et lett tilgjengelig og svært anvendelig friluftsområde. Det hun og toåringen ikke visste, var at jeg også hadde planer om å introdusere dem til en av friluftslivets gleder: Å lage mat på primus. Man kan knapt gjøre noe feil med pannekakerøre og primus, så jeg gikk for den enkle – og velsmakende – utveien. Det var veldig populært. Både blant store og små og blant firbeinte.

Toåringen kan ikke gå langt uten at disse to får det med seg

To glade huskyer var både spennende og litt skummelt for en ikke-hundevant toåring. Det tok ikke lang tid før han var tryggere på dem og heller tok seg en vandretur i terrenget utenfor gapahuken. Og hundene fulgte med. Ingen skal bli borte fra deres flokk, så mye er sikkert.

Selv med tidvis travle hverdager nå når det nærmer seg advent- og juletid skal det ikke bli lenge til neste middag-på-primus-tur, med eller uten selskap. Jeg kjenner at jeg trenger mer av det. Uansett hvordan været er.

Analoge kvelder

Te, dagbok og ei god penn.

Det hender jeg klarer å få meg en analog kveld. En kveld der jeg hører på radioen og drikker te mens jeg skriver dagbok, eller skriver kort, eller skriver brev, eller kanskje leser litt i ei god bok. Av en eller annen grunn varer sånne kvelder mye lengre enn de kveldene hvor jeg sitter med laptop i fanget og ser en film eller runder internett. Denne boka er snart utskrevet; ei ny ligger klar og venter. På bordet står ei skål med sesongens første klementiner.

Noen skal få brev. Noen skal få kort. Te-lageret minker, akkurat som planlagt. Det skal det gjøre hele denne måneden, for mot slutten av måneden skal jeg ut på tur i godt selskap til en by hvor det er umulig å ikke kjøpe nye te-sorter. Jeg gleder meg allerede.

Blås i været

Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.

Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.

Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.

To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga

Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.

Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.

Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.

Høst på bakken

«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.

Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!

Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.

Mosegrodd nedfallsgran

Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.

Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med  et par mil i beina de siste par døgnene.

Snill med seg selv

Sånn er jeg snill med meg selv

Det er klart man skal stå på, prestere og gjøre det man kan.

Det er like klart at man noen gang må være snill med seg selv, slække på kravene og godta at noe annet enn maxprestasjon er mer enn godt nok.

Når jeg skal være snill med meg selv fordi jeg fortjener det, går jeg på min yndlings-kaffebar og drikker te eller varm kakao mens jeg spiser focaccia med chorizopølse.

Det er helt perfekt, og noen ganger helt nødvendig.