Når sommardagen ligg utover landet

…er det fint å gå kveldstur langs åkre og enger der det ikke har blitt slått enda. Der hvor løvetanna tidligere farga åkeren gul, er det nå en sky av hvitt som bare venter på å løsne og fly avgårde med vinden.

En gang for ikke lenge siden var denne engen gul

På et jorde like ved, er det hundekjeksen som regjerer.

Hundekjeks er ugress for noen. Ikke for meg.

Denne hundekjeksen sto omtrent i midjehøyde langs store deler av åkeren da vi gikk forbi. Langt der bak skimter du Sandhornet. Byen er helt skjult bak plantene, men den ligger borti der, den også.

Det er ikke rart at både to- og firbeinte koste seg på en kveldstur over Rønvikjordene og i Maskinisten. Kvelder som dette tar vi gjerne flere av.

Reklamer

Keiservarden når sola skinner

Det er ikke ofte jeg går til Keiservarden, det innrømmer jeg glatt. Jeg går helst andre steder når jeg går tur for meg selv. Men når man har turister og ferske Nord-Norge-gjester på besøk, er det ingen bønn. Da er Keiservarden obligatorisk. Denne gangen var vi rasende heldige med været.

Såvidt over skogbeltet

Vi gikk hjemmefra og opp til Turisthytta, for det er der den mest populære stien opp mot Keiservarden starter. Man skal ikke gå langt før man har kommet såpass opp i landskapet at man har utsikt, og jo lenger man går, jo finere blir utsikta. Det visste gjestene å sette pris på. Det er særlig når man har kommet over skogbeltet at utsikta blir stadig mer formiddabel etterhvert som man kommer oppover – ikke minst på dager med godvær som dette. Det var nesten i varmeste laget å gå, men heldigvis kom det tidvis noen milde pust av en sval bris som gjorde det litt mer utholdelig. Vi skal ikke klage.

Utsikt mot nord fra toppen av Keiservarden

Det var mye folk på vei opp. Det var mye folk på vei ned. Det var mye folk på toppen. Og likevel klarte vi å finne steder og øyeblikk der vi fikk tatt bilder som ikke var fulle av folk. Det er jeg glad for. Utsikta nordover fra Keiservarden slutter aldri å imponere meg. Dog var det noe disig etterhvert, så Lofotfjellene kunne bare såvidt skimtes utover i havet lenger vest.

Storfornøyde tyskere i skogen

Etter å ha gått «E6’en» oppover til toppen, valgte vi en annen vei ned. I starten gikk vi grusveien, men det varte ikke veldig lenge før vi tok av til høyre og fulgte en sti i stedet. Stien nedover gjennom Stordalen var tørr og utrolig fin. Og stillheten var øredøvende – vi snakket nesten ikke mens vi gikk; vi bare tok inn lydene fra naturen og lot dem sige inn. Det var et yrende fugleliv denne formiddagen!

Siste stopp: Ramnfloget

Et stykke ned i dalen tok vi igjen til høyre i et kryss. Det var fordi jeg ville vise dem Ramnfloget; et utsiktspunkt der man ser store deler av Bodø by og masse av landskapet mot vest og sørvest. Når man kommer intetanende ut av skogen og noen meter opp ei gresslette, er det lett å bli overveldet av synet som møter en. Det ble også gjestene – på en god måte! Faktisk var de så imponert at vi satte oss ned ei stund, ganske nær kanten, bare for å ta inn synet og prate om alt vi så i byen.

30 minutter etter at vi gikk inn døra hjemme, fosset regnet ned.

Rødgrønn uke

Denne uka har stått i rødgrønt tegn. Ikke fordi jeg har drevet med politikk, så langt derifra. Men fordi jeg har funnet litt tid nesten hver eneste dag til å jobbe med noe rødgrønt som finnes i hagen.

Skrellet røper hva jeg jobber med

Innimellom eller i kombinasjon med andre sysler har jeg gått løs på rabarbraen, som står stor og høy i hagen. Jeg har tilgang på nesten ubegrensede mengder rabarbra til mitt private bruk, og det vet jeg å benytte meg av. Rabarbrasyltetøy med kanel er klart. Rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær likeså. Jeg har laget rabarbrasaft for første gang (og gleder meg i parentes bemerket til å prøve rabarbra-basert kir senere i sommer!), og i kveld tror jeg at jeg skal finne tid til å lage litt rabarbra-og-jordbær-syltetøy. Og dette er bare begynnelsen!

Obligatorisk og velbrukt kjøkkenlitteratur

Denne boka er ei av de mest brukte bøkene i kjøkkenet mitt – hele året! Den kom ut i 2012, og etter å ha anskaffet den omtrent med en gang, har jeg også brukt den hele året hvert eneste år siden da. Rabarbraoppskriftene her er forlengst utprøvd og brukt opptil flere ganger, i tillegg til at jeg har lært nok til å tørre å eksperimentere og variere dem litt etter eget forgodtbefinnende.

I morgen får jeg gjester langveis fra. Da blir det rabarbrapai på oss utpå dagen. Og over helga? Tro meg; rabarbraen skal få bein å gå på da også. Jeg er ikke på langt nær ferdig.

Det er ute det skjer

Etter ei nydelig natt på Mjelle kom jeg etterhvert hjem. Men jeg fant ikke roen, klarte ikke å slå meg til ro med å ‘bare’ være hjemme resten av helga. Jeg ville ut! Etter litt tenking og vurdering pakket jeg sekken på nytt, denne gangen med litt mindre innhold. For jeg skulle ikke langt avgårde, og jeg droppa teltet. En telefon til en 11-åring med eventyrlyst var det som skulle til for å få selskap, og det varte ikke veldig lenge før han sto på trappa mi med sekken på ryggen.

Kvalvika i kveldslys

Turen gikk til Kvalvika, ei lita strand som ligger rett utenfor sentrum i Bodø. Hvis du ikke vet om den, er det lett å kjøre forbi, for den er akkurat ikke synlig fra veien som fører nordover mot Nordsia og etterhvert Kjerringøy. Men de som vet om den, elsker den. Den er hyppig brukt og foreløpig godt ivaretatt mesteparten av tida. Kvalvika ligger i gangavstand hjemmefra, og derfor er det ei strand jeg er veldig glad i å bruke. Lett å komme til, lett å komme seg fra!

11-åringen og jeg fant oss en gressflekk mellom naust og sand der det akkurat var plass til oss to – og hunden. Vi passet også på at det var på ‘rett’ side av stranda, sånn at ikke morgensola skulle treffe oss for tidlig. Det skulle vise seg at planen vår holdt perfekt! Han i sin Mammut-sovepose, jeg i min tjue år gamle Helsport-pose, sov vår søteste søvn under åpen himmel mens resten av verden lot til å være fokusert på ESC-finalen i Israel. Jeg ville ikke ha bytta med noen.

11-åringen og hunden sover aldri langt fra hverandre

Vi var lenge våkne, begge to. Først sittende på underlaget, så i hver vår sovepose, og helt til sist småprata vi mens vi lå side ved side i hver vår sovepose, og med hunden like ved. 11-åringen donerte jakken sin for anledningen så hunden skulle ha noe å ligge på, og etterhvert laget vi plass til ham mellom oss, i fotenden, akkurat slik han foretrekker det.

Det ble aldri mørkt, selv ikke de tre timene mens sola var under horisonten, og vi var enige om at det var vanskelig å legge seg til å sove når fargene forandret seg hele tida. Sandhornet, langt i det fjerne sørvest for byen, gikk fra hvitt til gyldent til rosa til lilla før øyelokkene våre ség ned og førte oss langsomt inn i drømmeland.

MS Richard With glir langsomt forbi på sør

På et tidspunkt, ikke lenge etter at jeg sovna, våkna jeg igjen. En kjapp titt på klokka fortalte meg at jeg akkurat hadde missa hurtigruta, som jeg egentlig hadde tenkt å se komme på sør før jeg la meg til å sove. To sekunder etterpå skjønte jeg at jeg hadde tatt feil – den umiskjennelige motorlyden fortalte sitt tydelige språk; nu kjæm hurtigruta! Jeg satte meg opp, og det stemte. MS Richard With, oppkalt etter hurtigrutas grunnlegger, gled langsomt og majestetisk forbi, på vei inn til Bodø havn. Nå kunne jeg sove igjen.

Pannekakefrokost på stranda

Neste dag ble det en avslappet start på dagen for oss begge to. Både jeg og 11-åringen drøya det så lenge som mulig før vi slo opp øynene, selv om vi begge visste at den andre var våken. Hunden lå i en krøll midt mellom oss og lot ikke til å ville våkne, han heller. Men vi kom oss opp etterhvert, fikk sakene i orden og gikk etterhvert løs på det som vi begge hadde gledet oss til: Pannekakefrokost! Det ble sogar noen smakebiter til den firbeinte, når sant skal sies, før fatet var tomt.

Kvalvika er populær blant mange

Det var flere innom stranda sent på kvelden og natta da vi la oss, og det var flere som var på plass før vi ordentlig hadde kommet oss ut av soveposene. Ei lita jente med farmora si var ute og samlet skatter (og plukket søppel!). Ei jentegruppe på padlekurs hos Rett Kjøl kom etterhvert ned til et av naustene, gjorde seg klare og dro ut på praksis. Blant annet.  Vi koste oss lenge med frokosten, vassa litt, og pakket etterhvert sekkene og vandret hjem igjen.

Lista over steder i noenlunde nærområde hvor jeg gjerne vil overnatte ute, er fortsatt lang. Heldigvis. Men det gjør også godt å kunne krysse av noen punkter etter helger som denne.

Reven sa ikke så mye

En morgen jeg gikk tur med hunden før jobb, merka jeg at han var veldig fokusert på et eller annet til venstre for oss. Vi gikk langs jernbanelinja, og et høyt gjerde skilte oss fra jernbanen. Jeg skjønte ikke helt hva det var som fanget interessen hans, men vinden sto fra motsatt side og over mot oss, så jeg tenkte at han kanskje hadde ferten av ei tispe med løpetid i et av husene på andre sida eller noe sånt.

Jeg tok feil. Etter noen meter fikk jeg øye på det samme som han hadde lagt merke til: En rev.

Emre og reven

Innenfor jernbanegjerdet, bare halvannen meter fra sporet, lå det en rev i en krøll på vollen. Lenge lå den der, krøllet sammen i sola, og bare myste mot oss. Da vi var på det nærmeste, rett på andre sida av sporet og gjerdet, strakte den ut forbeina mens resten av kroppen beholdt posisjonen sin. Den var åpenbart nysgjerrig på oss.

Reven ytret ikke så mye som et grynt engang, og hunden min sa heller ikke et pip – men han var veldig, veldig interessert i hvem reven var og ville nok helst ha løpt bortover (det finnes flere huller i gjerdet her) for å sjekke den litt og hilse på. Det fikk han naturligvis ikke. Vi gikk videre.

Sånne naturopplevelser selv midt i byen er noe av det jeg elsker med livet i denne byen.

Starten på teltsesongen

Det har aldri skjedd før at jeg har starta teltsesongen så tidlig som i april, men en helgekveld i slutten av april var været sånn at det var en ren fornøyelse å dra på telttur. Jeg hadde valgt å søke meg til havet, ned i fjæra, og det skulle jeg ikke angre på.

Sola over Saltenfjorden

Kveldssola over Saltenfjorden

Helt ned i fjæra, helt ut mot havet. Det var kriteriene mine for valg av turmål.  Jeg angra aldri. Lyden av måke og tjeld, duften av lyng og hav og salt, stillhet som bare ble brutt av suset fra vinden. Det var et magisk sted å være – og vi skulle ingen andre steder.

Lykkelig hund i lyngen i fjæra

Hunden var selvfølgelig med. Han blir alltid glad når jeg henter frem storsekken og pakker, og hele kroppsspråket hans på denne turen sa «åh, så godt dette er!» Han liker å ha oversikt over hva som skjer og hvor folket er, så da han ble festa et sted hvor han hadde litt langt bånd og mulighet for å holde oversikt over både campen vår og forbipasserende folk og dyr, var det åpenbart midt i blinken for ham. Kanskje ikke rart han krølla seg sammen og sov litt etterhvert – det tar hardt på å få med seg alt!

Alt er bedre med bål

Vi trengte ikke bålet for verken varme eller lys eller til matlaging, men vi var skjønt enige om at alle turer er bedre når det er bål involvert. Så vi laga bål! Planen var å samle kvist, grener og nedfallsved i fjæra. Men jammen var det ikke noen snille folk som hadde lagt igjen en hel del tørre vedkubber på et sted nært bålplassen. Flaks! Vi brukte ikke opp alle kubbene, men var utrolig takknemlige for dem vi kunne unne oss å bruke med god samvittighet. Det er aldri så koselig som når vi sitter ved bålet på tur. Så også denne gangen!

Hvalbiff-wok med grønnsaker, nudler og soyabasert saus. Nam!

Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det. Jeg tok maten med meg hjemmefra for å heller kunne spise den ute på tur, og det skulle jeg ikke angre på i det hele tatt.  Takket være kokende vann på termos klarte jeg meg fint med bare ei stekepanne på primusen. Jeg woket hvalbiff og varmdampet blomkål og brokkoli. Sammen med en porsjon nudler ble det et herremåltid i fjæra denne kvelden.

Mitt Nordmarka2 er klart for natta

I fjor brukte jeg ikke dette teltet i det hele tatt, og det savna jeg. Derfor var det veldig godt å kunne hente det frem fra kjelleren, tørke av støvet og feste det utenpå sekken da jeg dro. Det er et Helsport Nordmarka 2-telt, og det funker perfekt ut fra mine kriterier: Plass til meg og hunden, sekken i forteltet, lett å bære på, raskt å sette opp. Det er ikke et telt hvor man er ment å oppholde seg, annet enn når man sover, og hvis man er innforstått med det, er det perfekt. Dessuten er luftinga bra – selv om det i likhet med alle andre telt blir veldig varmt når sola står rett på.

Jeg hadde også med meg et splitternytt liggeunderlag som jeg aldri har brukt før. Det heter Therm-a-rest NEO Air, og jeg er veldig fornøyd. Blåses opp manuelt, holdt godt på lufta gjennom natta, mykt og fint å ligge på, tok lite plass i sekken. Da kan man ikke ønske seg mer.

Her sto det to telt for bare litt siden

Jeg er opptatt av at man ikke skal etterlate seg noe når man camper i naturen. Søppel tar man med seg eller brenner opp, bålplasser bruker man helst der hvor de er anlagt (det var det her) og så videre.  Det samme var åpenbart viktig for turfølget mitt – vi har ikke vært på telttur sammen før, så det var ikke gitt uten videre. Men jeg er glad vi var så samstemte at det var en selvfølge å etterlate teltplassen som på bildet over. Det eneste som var igjen etter oss, var noen flate gresstrå.

Emre poserer i fjæra på gamle trakter

På vei hjem passerte vi området hvor jeg bodde da jeg fikk hunden min for hele ni år siden. Jeg nevnte tilfeldig for turfølget, som er fersk i området, at «her nede er det også et kjempefint turområde som er lett tilgjengelig». Vipps var bilen snudd og vi var på vei ned mot gamle trakter. Der var det ingen folk eller dyr, og den firbeinte fikk derfor løpe løs ei lita stund, noe han visste å sette pris på. Han poserte sogar for et bilde mens han sto på toppen av en haug hvor det ofte sitter ørn.

Jeg har aldri før starta teltsesongen så tidlig som i slutten av april. Jeg håper sommeren blir bedre enn i fjor, og at det blir mange, mange flere turer enn denne å se tilbake på etterhvert.