10. desember: Endelig ut på tur igjen

Etter noen dager preget av hvilepuls er det utrolig godt å merke at kroppen begynner å bli vennligere innstilt igjen. I dag tok jeg én ekstra smertestillende tablett på morgenen, og det ga resultater. Utpå formiddagen kunne jeg ta med meg hunden til Bodøsjøen, og der gikk vi tur i halvannen time.

Bodøsjøen ved solnedgang en søndag i desember

I Bodøsjøen finnes det en  tursti som går helt i fjæra, omtrent. Den gikk vi, helt frem og tilbake. Underveis tok vi det med ro. Hunden fikk snuse på alt han ville, og der var et utall hunder i forskjellige størrelser som han fikk hilse på – for det meste. Jeg fant også tid til å bare sitte i ro på en benk med ryggen mot et naust og bare kose meg. Ta inn utsikta, nyte lyset, nyte stillheten og den friske lufta. Nyte det at det ikke var vondt å bevege seg.

Bildet over er tatt mot sørvest, og du ser spissen til Sandhornet omtrent midt i det gyldne lyset. Bak haugen til høyre i bildet ligger rullebanen til flyplassen. Og utenfor venstre bildekant er kyststripa mot Saltfjorden, hvor vi hadde gått i halvannen time før vi dro hjem igjen. Dager som denne fyller de mentale så vel som energilagrene i kroppen, særlig nå når mørketida snart er på sitt aller dunkleste. Puh.

Reklamer

Helg! Dagslys!

Hva mer kan man ønske seg? Det er det man jeg drømmer om å gjøre alle de dagene mens jeg sitter på jobb og ser dagslyset komme og gli forbi utenfor vinduene mens jeg selv sitter og jobber og står på. Det er mørkt når jeg drar hjemmefra og mørkt når jeg kommer tilbake på ettermiddagen. Da drømmer jeg om å bare stikke fra jobb, ta med meg hunden og dra ut på tur et eller annet sted, dra på tur mens det er dagslys og farger.

Når det blir helg kan man gjøre sånt.

Utsikt mot vest fra gapahuken på Keiservarden

Denne helga hadde jeg avtalt å ta med ei fersk venninne opp til Keiservarden. Hun er nyinnflytta i byen (pga jobb) og har aldri vært på Keiservarden før, så da jeg så at værmeldinga for helga var fin, foreslo jeg tur sammen. Hun var ikke vanskelig å be. Vi gikk opp én vei (fra Maskinisten, 4 km langs snedekt grusvei) og ned en annen (til Turisthytta, 2 km på is-og-snø-dekket sti og sherpatrapper), og det viste seg å bli en helt strålende tur.

Vi var langt fra de eneste som var på tur, og møtte folk både på vei opp og på vei ned og inne i gapahuken og rundt omkring på toppen. Mannen som lener seg på dørkarmen til høyre i bildet over her, var i byen på besøk. Han skulle overnatte her, sprek som han var. Med telt, primusmiddag og strålende utsikt tviler jeg ikke på at han får en kjempeopplevelse!

Utsikt mot Bodø by fra Keiservarden – og det var denne veien vi skulle gå på returen

Vi begynte å gå da sola hadde passert det høyeste punktet, og nådde toppen av Keiservarden omtrent da den skulle gå ned bak horisonten igjen. Med fjell og delvis skyer mot sør var det ikke mye vi så av selve sola, men det er helt greit – for vi fikk med oss lyset, og vi så fargene. Alle de gyldne, vakre fargene som preget både oss og landskapet, fargene som langt overgikk det som lar seg fange på et minnekort. Vind var det bare rundt toppen; lenger ned i landskapet var det lunt og fint. Kanskje ikke rart at jeg hadde lyst til å være lenge ute og bare gå og gå i marka hit og dit… Men det kunne vi dessverre ikke. Ikke denne dagen.

Det beste kommer når man er hjemme på kjøkkenet igjen 😀

Vel hjemme igjen var prioriteringa enkel. Finn den største koppen i skapet – Check. Sett på vannkokeren og tøm litt kakaopulver i koppen – Check. Mens vannet koker opp, pisk fløte til krem. Ordentlig krem. Check. Til sist: Kokende vann i koppen, rør rundt, ha den gode hjemmelaga kremen  oppi og rør litt til. Check.

Vi drakk kakao til nistematen på Keiservarden. Det var godt, og det varmet. Jeg drakk mer kakao, denne gangen med masse krem, da jeg kom hjem. Det var ikke ille, det heller. Og om en måned har sola snudd.

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.

Aldri ferdig med lyset

Overgangen fra lys til mørke føltes mer brutal i år enn den pleier å være. September var unormalt varm og full av sol og klarværsdager. Oktober kom med regn, skyer og mørke kvelder og morgener. Skyene gjorde det mørkere, samtidig som det var ‘nok’ soltimer hver dag til at man fikk litt følelse av at det faktisk var dag. Det nærmet seg mørketid, men vi var ikke ‘helt der’, føltes det som. Det er sånn oktober skal være, egentlig.

Men november. November startet brutalt. November når det er snø er en nydelig affære, med hodelykt-turer, hundelufting i morgengry med blåtoner overalt og en følelse av at man skal holde ut, på et vis. At det ikke er katastrofe at dagene blir stadig kortere. I år, derimot, kom november med regn, skyer og vind. Det var som om elementene hadde samordnet seg for å suge mest mulig lys ut av dagene. Det lille som var igjen, ble en parentes utenfor vinduet mens jeg var på jobb. Lyset ble nesten en fremmed og måneden kjentes uendelig etter bare noen dager. Selv i helga, på tur i dagslys, var det som om lyset slet med å komme gjennom – og regnet sildret ned, uavlatelig.

God morgen, jobben! Litt før åtte en tirsdag i november.

Men i dag var det annerledes. I dag var det nærmest klar himmel da jeg gikk morgentur med hunden, og man kunne skille sorte fjell fra dyp-dyp-blå himmel bakom. Sola var i ferd med å komme over horisonten da jeg nådde jobb, selv om den fortsatt var skjult bak fjellene i sørøst, et sted mellom Sulisfjellene og Børnupen. Jeg merket at sjela bare sugde lyset til seg, sugde inn fargene og selve følelsen av at ‘nå kommer lyset’¨denne dagen.

Jeg aner ikke hvor lenge det varer, og værmeldinga varierer fra gang til gang når jeg ser på den. Men i dag skal jeg nyte lyset så lenge det varer.

Den første snøen

I dag kom den første snøen. Strengt tatt kom den i går kveld, for det lå hagl på bakken da jeg var ute på den siste tisse-i-hagen-runden med hunden. I dag var det bittelitt mer hvitt på bakken da jeg sto opp, men fortsatt er det ikke ordentlig dekket av snø. Enda.

Mummi-vinterkoppen fra 2015

I motsetning til mummitrollet føler jeg ikke for å gå i dvale når det blir vinter. I stedet endrer aktivitetene mine seg. Jeg går fra å være mye ute til å være litt mindre ute. Men jeg sitter ikke så mye i ro uten å gjøre noe mens jeg er inne. Tvert imot, jeg strikker (det er så mange i min krets som får barn i år! Helt vilt!), baker, lager syltetøy og marmelader og geléer, leser fantastiske bøker, maler pinnestoler, ordner i kjellerstua, gjør lekser (!), henger opp bilder og sånn forskjellig. Det er alltid noe å holde på med, og hunden er med på det meste på et eller annet vis.

I dag kom den første snøen. Internettet forteller meg at det har vært mer snø tidligere år på dette tidspunktet, men det er greit. Nå ønsker jeg meg bare mer snø. Mer snø, så ikke november blir så mørk. Mer snø, så det blir tørrere og finere å være ute i marka og sette seg ned for å lage mat på primus eller bål. Mer snø, fordi det gjør hunden glad. Mer snø, fordi jeg får et par unger på besøk neste helg som gjerne leker ute.

Er det for mye å be om? Jeg håper ikke det.

Oktober, baby

Jeg lurte litt på hvor oktober hadde blitt av, og bildene ga meg svar. Oktober har vært her hele tida og inneholdt en hel del fine aktiviteter av ymse slag. Jeg har bare glemt litt av å blogge. Det er heldigvis lov. Men en oppsummering så langt er kanskje på sin plass?

Glade barn i høstløv gjør godt når man er ute på tur!

Med tre glade niåringer på tur er det lett å kose seg om høsten. I alle fall når det er tørt og godt vær – og når ungene finner haugevis av løv. De laget seg en diger, felles haug av løv og stupte inn i den etter tur. Noen ganger er det fineste med en tur de stoppene man gjør underveis. Særlig når man er på tur med barn.

The Mirador av Elisabeth Gille, en ‘drømt biografi’ om hennes mor Irene Nemirovsky. Fantastisk bok!

Noen bøker er sånn at du skulle ønske at de varte evig. Dette var ei sånn ei. Jeg har spart og spart på ‘The Mirador’, lest bare et kapittel av gangen og sånn, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg leste hele resten av boka i et jafs, og det var den vel verdt. Fra overklasseliv frem mot den russiske revolusjonen til Ukraina, Hvite-Russland og senere eksil-tilværelse i Frankrike frem til andre verdenskrig er godt i gang… Boka, og livet til Nemirovsky, favner bredt. Og Gille har gjort en strålende jobb i å fortelle om det.

Sjokoladekake med rosa hjerter – bakt i ren glede.

Jeg hadde så lyst til å bake ‘et eller annet’. Samtidig var en kollega tilbake etter lang tids fravær, først på et annet prosjekt, deretter med ferieuke. Dermed ble det sjokoladekake på hele gjenget fordi Arne var tilbake – og jammen rakk jeg ikke et par biter hjemme også, etter frokost. Bare fordi. Det skjer ikke ofte, men denne dagen var det virkelig verdt det.

Høsttur i marka med venner på to og fire bein.

En schäfer, en husky og to damer med primus og utemiddagplaner. Hva mer kan man ønske seg? Denne høstettermiddagen var det ikke mer man kunne forlange. Både hunder og mennesker koste seg stort med å være ute på tur og nyte maten med god utsikt og vakre farger rundt seg. Regnbuen tok vi som en bonus der vi gikk.

Babyteppe til en liten gutt som kommer snart

Det er alltid noen rundt meg som er gravide og får barn gjennom året. Men i år? I år har det plutselig eksplodert. Det har vært flere gravide enn nesten noen gang før i min krets, og det har medført at strikkepinnene har fått svinge seg. Dette pleddet er strikket til en liten gutt som inntil videre kalles for ‘Hesus Houdini’, sånn frem til han blir født i alle fall. Mønsteret er fra Pickles, garnet er Dale Baby Ull (ja, det er deres skrivefeil!). Og teppet har ankommet den vordende mor i Oslo.

Etter regnet. Sen og våt ettermiddagstur med magiske skyformasjoner

En sen ettermiddagstur etter at det hadde regnet hele dagen. Plutselig var det litt rosaskjær i skyene fordi sola akkurat gikk ned. Det var blågrått fordi skyene var tykke, massive og i kraftig bevegelse. Og innimellom var det glimt av blå himmel et sted bakom der. Sånne glimt av himmel bak skyene viser hvor mye skyene har å si for dagslyset nå om høsten. Er det overskyet, føles det som om vi ‘taper’ en time med dagslys i hver ende av dagen.

dePresno på Sinus under Kulturnatta i Bodø. For en stemme!

Kulturnatt Bodø ble arrangert i fjor høst fordi byen var 200 år og det var en av måtene det ble feiret på. Kulturnatt Bodø ble arrangert igjen i år fordi fjorårets arrangement viste seg å bli en heidundrende suksess. Det var det i år også! Jeg fikk med meg glimt av flere arrangementer, som koret Ajvé på Stormen, Magnus Bein i Englebakgården og her: dePresno på Sinus. Jeg hadde bare tenkt å se litt, men ble værende gjennom hele konserten fordi han var så sabla bra. Jeg har ikke hørt noe særlig av ham før, men stemmen og låtene fristet så absolutt til gjentakelse. Selv deltok jeg også på tampen av kvelden, som en av tre opplesere i Domkirka. Skal du noen gang til Bodø, er det å legge turen til Kulturnatta virkelig å anbefale. Det vrimler av folk, arrangementer og god stemning overalt. Gratis kakao og marshmallows var en uventa bonus.

Marengstopper til kirkekaffen

Når du står og skal bake eplekake, for så å oppdage at du ikke har et eneste gram mel i huset… Ja. Det var DEN følelsen jeg fikk akkurat da. Jeg hadde ikke mer enn tida og veien for å få det ferdig, det var søndag, og det fristet ikke nevneverdig å gå ut i pøsregnet for å handle mel. Hva gjør man dag? Man improviserer. Eplekake ble til marengstopper i stedet. Jeg hørte ingen klager, så jeg tror jeg slapp unna. Neste gang skal jeg dog være bedre forberedt.

September i et nøtteskall

Det har vært noen dager som har vært grå denne måneden. Men de langt fleste har vært som dette: Klar himmel, mild (tidvis varm) temperatur og knapt et vindpust. Det har vært magisk. Forpliktelser og aktiviteter av ymse slag har stadig ført meg ut av huset, og ved enhver mulig anledning har jeg kost meg ute i naturen med den firbeinte.

Emre i fjæra på Tverlandet
I fjæra på gamle trakter

Vi har sett nordlyset danse over himmelen kveld etter kveld. Vi har laget middag på primus ute, enten alene eller sammen med venner. Vi har gått lange turer i skog og mark og langs veier, og vi har sittet stille og sett utover havet uten å røre en eneste muskel.

September 2017 er en måned for minneboka.