Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

Reklamer

Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.

Når det regner

Vi har kanskje ikke tidenes beste sommer så langt.

Regnvåte tulipaner midt i byen

Men vi har i det minste en vakker sommer, også når det regner og blåser kuling fra vest i grytidlige morgentimer. Og den rosen skal kommunen ha; de er fantastisk flinke til å smykke ut byen med blomster i parker og andre steder så lenge det overhodet er sesong for blomster.  Disse tulipanene finner du langs kanten av Anna Benoni-parken i sentrum av Bodø, hvis du følger fortauet langs Bankgata. Det er noen av de vakreste tulipanene jeg har sett.

Å orientere seg på Rønvikfjellet

Turorientering er noe av det fineste man kan holde på med når man likevel skal ut og gå en tur. Jeg liker å dra med meg folk som kanskje ikke er kjent med fenomenet og vise dem hvor bra det egentlig her; hvor godt det er å komme seg ut, hvor motivert man blir av en skarve post med x antall poeng, hvor glad man blir når man oppdager nye stier og ruter i sitt nærområde.

Lykkelig hund på vei mot første post

For ikke å snakke om at det er supert for hunden. Han elsker å være på tur, har skjønt poenget med å finne poster (begrepet ‘post-godt’ er forlengst etablert og gjennomført) og syns det er helt strålende at vi ikke alltid trasker på asfalt, at vi ikke alltid bare holder oss på de store stiene. Humler, mus, harer, elgspor og tidvis lemen er god underholdning for ham – og så kan han drikke i bekker underveis. Hva mer kan man ønske seg? Ikke så mye, tror jeg.

Lykkelig sjuåring klipper i kortet og tar med det sitt livs første orienteringspost!

Turorientering får en ekstra dimensjon når man kan dra med seg unger på tur. Særlig unger som ikke er turvante, eller unger som ikke har gått orientering før. Jenta på bildet over passer i begge kategoriene. Hun var superstolt over å ha tatt to poster og 14 poeng i løpet av denne turen, og ser allerede frem til flere turer, flere poster og flere poeng. Etter sesongen venter en medalje på henne hvis hun fortsetter som hun stevner og sanker poeng med godt humør.

Kveldsmat med utsikt

Vi skal ikke bare jage poster og poeng på tur; vi skal også ha det fint. Vi skal trives underveis og vi skal ha lyst på ny tur når denne er slutt. Tenker jeg. Så sjuåringen hadde med seg matpakke, jeg hadde med meg rett-i-koppen-suppe, og den firbeinte fikk tørrfôr servert i lyngen der vi satt. Livet er ikke det verste man har. Og med turorientering rekker man mange opplevelser på et par ettermiddagstimer en helt vanlig uke-hverdag.

Innsidetips til Rensåsparken

Rensåsen er den klart viktigste parken i Bodø. Den ligger nær sykehuset, nær politihuset, nær den gamle hovedveien inn til byen, nær det meste. At den er åsted for Parkenfestivalen midt i august hvert år, er heller ingen ulempe.

Rensåsen

Noe av det fineste med Rensåsparken er at den er så lett tilgjengelig, og man kan gå inn i den fra alle sider og kanter. Men det aller fineste er når man kommer inn i parken fra vest, opp den bittelille grusbakken fra Parkveien, nesten vis-a-vis den nye hovedinngangen til Nordlandssykehuset.

Når du kommer inn i parken fra vest, ser den både urban og samtidig stor ut. Høye trær strekker seg både mot himmelen og hverandre, og på bakkenivå kan du vandre, sette deg på gresset, finne orienteringsposter (!) eller holde på med frisbee-golf. For eksempel. Eller du kan, som jeg ofte gjør, tusle med hunden og la den snuse på alt den vil overalt der den har lyst til å gå. Det er mange hunder som legger veien om Rensåsen hver dag, og det er alltid noe nytt å snuse på for de firbeinte. Du kan velge deg et bortgjemt hjørne der nesten ingen ser deg, eller du kan sette deg på toppen og nyte utsikta, samtidig som du er synlig for mange av de andre gjestene i parken. Og kommer du i august, finner du Parkscenen her; Parkenfestivalens nest største scene – som ofte har det mest spennende programmet.

Det er ditt valg. Rensåsen er for alle – uansett årstid.