Neste sommer

Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.

Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.

På rygg i lyngen under ei furu i skogen

Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.

Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.

Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.

Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Jeg er her fortsatt

Bakom skyene og så videre…

Gründerlivet tok meg. Corona skjedde. Og nå sitter jeg her. Glad for å ha en jobb, på den ene siden, en fast jobb som ikke er nødt til å permittere folk. Og på den andre siden; en gründervirksomhet som ligger på is. Men jeg lever og har mat på bordet.

Jeg var i Alta da corona traff Norge for alvor. Midt i oppbygginga til en hektisk innspurt på Finnmarksløpet FL-1200 kom beskjeden – løpet var stoppet. Antiklimaks er ikke nok til å beskrive følelsen som bredte seg hos meg og mange andre, men det er kanskje det nærmeste man kommer. Deretter begynte coronatiltakene å feste et stadig sterkere grep om samfunnet og om hverdagen vår.

Og jeg merker at det krever sin kvinne å stå i dette.

Jeg passer på å se folk ansikt til ansikt hver eneste dag. Ikke nødvendigvis på nært hold, ikke nødvendigvis en klem når man føler for det. Men ansikt til ansikt, ikke bare på skjerm. Jeg har regelmessige avtaler; skypemøter på jobb, zoom-møter i ymse andre sammenhenger, av og til en streamet konsert på kveldstid. Jeg bytter mellom hjemmekontor ‘hjemme’ og hjemmekontor ute, på min yndlingskaffebar.

Hundelufting gjør at jeg får frisk luft hver eneste dag. Pelsfjeset gir meg kjærleik så jeg holder ut en dag til, hele tida og hver dag. Han blir ti år om ikke lenge, men han er like glad og like grei og like fin å bo med som før.

Og jeg legger planer. Både private og forretningsplaner måtte legges på is og gjøres om da corona traff, men jeg har ikke gitt dem opp. Arrangementer kan utsettes. Nye planer kan legges for når dette har gått over. Ting kan gjøres annerledes enn man hadde planlagt. Det meste går seg til i min verden og hverdag. Heldigvis.

Så jeg er her. Jeg blir her. Det får ta den tida det tar. Det blir vår, det blir sommer. This, too, shall pass.

Vi veit kor vi bor

Jeg går på hålka. Jeg går i slush. Jeg fryder meg over kveldstur på hvitt dryss av hagl og snø. Neste morgen er den borte og bakken er sørpete. På ettermiddagen nyter jeg en tur i joggesko, men før jeg kommer i hus har regnet nådd meg igjen og jeg blir våt nesten inn til skinnet. Om natta blir det hvitt. Så lenge det varer.

Det er bris, det er kuling, det er storm. Det er vind fra nord, vind fra sør, austavinden gjør meg kald inn til margen og vestavinden blåser toppen av bølgene så salt sjydrefs slår over muren på moloen og rusker i håret mitt, i pelsen til hunden, gjør bakken hvit når det tørker.

Det er mørkt når jeg våkner, mørkt når jeg står opp. Mørket legger sin oppslukende arm rundt byen mens jeg lufter hunden etter jobb. Jeg sitter på en kontorstol og ser det er dag utenfor vinduet, dag ute mens jeg er i jobb-bobla inne. I helgene føles det som om jeg får puste noen timer før mørket igjen legger seg. Det er overskya, stjernene skinner ikke, vi mister en time lys i hver ende av dagen og det føles som om det aldri tar slutt. Men vi veit kor vi bor.

Mye vind og vær i Bodø havn

Mye vær på kort tid i havna – også!

Men plutselig kommer den. Dagen der det er klar himmel når jeg går morgentur før jobb og ser at himmelen i øst begynner å anta en farge som ikke er forenlig med mørke. Jeg befinner meg i bussen på vei til arbeid og ser gyldne farger rulle over himmelen bak Børvasstindan og det slår meg at sola kanskje – kanskje – vil vises på himmelen midt på dagen. Kanskje er hun der selv om jeg ikke ser henne fra der jeg sitter.

På vei hjem er det fortsatt lyst mens jeg venter på bussen. Stjernehimmelen brer seg utover mens jeg beveger meg vestover i byen, hjemover. Selv når jeg kommer hjem, er mørket ikke rådende. Sakte blir det gyllent, gulgrønt, grønt og til sist blått og nesten svart på himmelen i sørvest. Stjernene  ruller langsomt over himmelen, månen stiger langsomt og har forandret fasong siden sist jeg så ham.

Neste morgen er det igjen grått og vått. Dagen blir aldri mer enn dunkel midt på før det blir mørkt igjen. Det regner, det snør, det hagler, det sludder. Det blåser fra alle kanter etter tur og samtidig. Jeg går i piggsko for å holde festet på hålka. Jeg går i piggsko fordi de holder meg tørr gjennom slush. Denne vinteren er en evig oktober.

Men en dag. En dag vil det blir vinter igjen, vinter på ordentlig. Da vil bakken være hvit, himmelen gnistrende blå, stjernene klare om natta og sola over fjellene om dagen. Det kommer neppe som en overraskelse at jeg gleder meg til det.

Men vi veit kor vi bor.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Bodø skyline sett fra Rønvikleira etter solnedgang

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Glimt mot Vestfjorden og Landegode fra Bremnes, med unger på vei mot fjæra

Ut på tur på gamle trakter

Bål i Tverlandsmarka en hverdagskveld midt i uka

Båltur med hunder og fint turselskap

Hurtigruteskipet MS Lofoten til kai i Bodø

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Saltfjorden, Straumøya og Sandhornøya i dagslys sett fra SAS-flyet

Flytur laaaangt sørover

Utsikt fra Olympiatårnet mot olympiastadion

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakkede julegaver med nydelige til-og-fra-lapper fra England

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Nybakte scones servert i tøykurv på kjøkkenbordet

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Mariuskofte i lysegrått med hvite knapper formet som snøfnugg

Endelig ferdig med Marius-kofta

Kalenderen fra 2019 ved siden av den nye for 2020.

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Kandiserte klementinskiver til å spise opp!

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen