Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Reklamer

Og så var vi langt uti oktober

Jeg vet ikke helt hvor tida ble av – men jeg vet at jeg har brukt den godt! Uten å ha planlagt en bloggpause ser jeg at det er halvannen måned siden sist, og det gjør meg litt paff. Men jeg er her, altså, og jeg har det veldig fint om dagen. Mye jobb, men også mange fine aktiviteter og helger fylt med ting som gjør meg glad. Og i helga har jeg hatt besøk av en gammel venn som er flyentusiast – da ble det fly for alle pengene.

Et Widerøefly inne til service og overhaling

Vi var heldige og fikk komme innom hangaren til Widerøe her i Bodø, stedet hvor de har inne fly som skal sjekkes og/eller overhales i større og mindre grad. Noen fly er bare inne over natta, andre er inne i flere dager eller sogar uker. Det var «ordning och reda» overalt – og det må det kanskje være når store maskiner demonteres og små biter fjernes, sjekkes og eventuelt erstattes.

Jeg var ganske imponert over hvor god orden der var på den minste lille ting. Gjesten min var strålende fornøyd med å få enn full og omfattende innføring i Widerøe, flyene og det de driver med her. God lørdag, med andre ord.

Dette holder oss i lufta når vi flyr. Jeg skjønner knapt hva som er opp og ned, for å være ærlig.

Jeg har, i likhet med mange, sett en hel del fly. Men jeg har knapt noensinne sett inni et fly. Det fikk vi gjort til gagns i dag. Det var motorer og deler og luftinntak og dører og vinduer og snuter og jeg vet ikke hva. Det meste var synlig, og takket være han som viste oss rundt lærte jeg faktisk en hel del som jeg ikke visste fra før, og mange ting som jeg simpelthen aldri har tenkt på. Det var ganske gøy. Å fly blir ikke helt det samme neste gang jeg skal ut på tur, det føler jeg meg sikker på.

Her ligger de to svarte boksene – som er oransje.

Jeg ble spesielt imponert over hvor mange sikkerhetssystemer og -tanker det er i et fly; hvor mange ting som har sikring og backup og reservesystemer hvis noe skulle skjære seg, hvor mange eventualiteter man har tenkt på og tatt forhåndsregler mot. Et styringssystem som drives av høyre motor, et av venstre. Et system som ligger i taket, et som ligger i gulvet. Alt er sånn at hvis alternativ A svikter, skal fortsatt alternativ B berge deg som om ingenting hadde hendt.

Vi fikk oss også en titt på og info om de såkalt svarte boksene; de som tar opp tale og teknisk informasjon fra cockpit og flyet. Det var mange ting som etterhvert ble mer klare for meg enn de har vært før.

Snart klar for neste flight!

Gjesten min var er flyentusiast på sin hals, og det var også mye av bakgrunnen for at han kom på besøk denne helga. Etter å ha tilbrakt tid i hangaren, var det derfor bare naturlig å fortsette til motsatt ende av Olav Vs gate – for der endte vi opp på flymuséet. Sjelden har jeg vært der med en SÅ godt informert gjest! Faktisk var det såpass underholdende at jeg helt glemte å ta bilder der, sikkert i kombinasjon med at jeg har vært på museet temmelig mange ganger før.

Vi er skjønt enige om at det har vært en innholdsrik lørdag – og det etter at også fredagskvelden var særdeles innholdsrik, siden det var Kulturnatt i Bodø. Men det får vi komme tilbake til en annen dag. Jeg lover.

Når alt stemmer på kveldsturen

Det hadde vært kanskje den fineste dagen i august. Ikke fordi den var sjelden, forsåvidt, men fordi den var så varm, så vakker og så fullstendig uventa såpass sent i måneden. Jeg hadde hatt hjemmekontor, som ble avbrutt av ei utrykning med hjelpekorpset i forbindelse med leteaksjon i en nabokommune. Aksjonen ble avbrutt før vi kom ut i terrenget, og vel hjemme igjen var det for sent til å jobbe mer – og samtidig alt for varmt til å ta huskyen med på tur. Vi måtte vente.

Sola går ned og temperaturene roer seg

Men da sola gikk ned i kveldinga, ble temperaturen såpass at det gikk an å ta han med ut på tur, også i fjell og oppoverbakke. Det ble ikke kaldt, bare tjue grader omtrent, men det hjelper på når det er ‘skygge’ fordi sola ikke skinner mer. Det var en glad husky som la i vei mot Rønvikfjellet sammen med meg. Vi sikta på Linken, et utsiktspunkt det er lett å ta seg til.

Utsikt mot nord. Men han var mer interessert i folk i skogen øst for oss.

Bakkene opp til Linken er asfaltert helt til topps, og de er bratte. Men det var fint å komme seg lett opp i høyden, og belønninga når man står der – utsikta i alle retninger – var vel verdt innsatsen. Jeg liker å se nordover, la blikket følge kyststripa langs Nordsia, gli over Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Hunden? Han var åpenbart mer interessert i noe i skogen til høyre for oss, mot øst. Det viste seg å være et par damer som kom i vår retning langs stien som går der. Interessen avtok da det viste seg at de ikke hadde med seg hund, gitt.

Mofasa moment!

«En dag skal alt dette bli ditt!»  Neida. Joda. Neida, det er allerede Emre sitt, det er allerede mitt. Det er byen vår, marka vår, området vårt. Ikke vårt på en måte som stenger andre ute; vårt på en måte som gjør at vi villig og glade også deler det med andre, har omsorg for hva som skjer her, engasjerer oss i å gjøre det bra her vi er.

Det forundrer meg noen ganger hvor glad denne hunden er i å se på utsikta. Helt fra han som liten valp var med på Beiarfjellet og nærmest glemte å gå på do fordi han ville se på solnedgangen, har han elsket å komme til utsiktspunkter, sette seg ned og bare se i den retninga han syns er finest. Han skal få se mye utsikt i dagene fremover også. Jeg gleder meg.

Takk, august. Du overgår deg selv i år.

Lokal og kortreist mat

Noe av det mest gledelige som har skjedd på matfronten her i byen i det siste, er at REKO-ringen har kommet opp å stå. REKO-ringen er en slags «frivillig organisert» sammenslutning av matprodusenter som tilbyr forbrukere å kjøpe varen rett fra produsenten. Ingen fordyrende mellomledd, ikke et lass omveier og masse distribusjon. Bare kontakt og bestilling via ei Facebook-gruppe, for så å møte opp på angitt tid og sted for å hente det man har bestilt. Det kan nesten ikke bli bedre.

IMAG7878 (2)

Veldig kortreiste egg fra Demmo gård

Her i Salten har det de siste årene kommet en rekke nye matprodusenter av ymse slag. Noen av dem  har blitt relativt godt kjent, som Han Sylte i Valnesfjord og Arctic Salt i Saltstraumen. Andre er mer i en relativt tidlig fase og tester både markedet og egne ferdigheter og produkter – mange av dem med hell, tror jeg.

Via REKO-ringen her i byen kunne man ved siste utlevering kjøpe rips- og rabarbraprodukter, trøffeltang (!), kjøtt av utegris, honning, potet, hvete- og lefsebakst, og egg på brett – samt at man kan forhåndsbestille lammeslakt av spælsau. Neste gang har potetprodusenten forhåpentligvis også begynt å ta opp gulrota. Forrige gang kjøpte jeg kjøtt av kje, senere i høst blir det forhåpentligvis lammekjøtt til fårikål. Blant annet.

Jeg elsker at man kan kjøpe maten rett fra produsenten. At den er kortreist. At tilbudet varierer gjennom året og sesongene. At det gir tilgang på produkter som man ellers bare ville funnet på messer, via kjentfolk eller ved å personlig oppsøke produsenten. De ville aldri ha havnet i butikken der jeg handler til daglig.

Denne gangen kjøpte jeg honning og egg. Neste gang tror jeg det blir potet, gulrot og kanskje kjøtt av noe slag. Prisene er ikke noe særlig høyere enn i butikken, og det føles godt å handle når jeg vet at kronene havner hos produsenten, ikke hos fordyrende mellomledd.

Unnskyld meg, jeg skal bare gå i gang på kjøkkenet.

Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Timeout på utekontoret

Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: En av gledene her i livet er å ha utekontor; å ha en liten arbeidsplass et helt annet sted enn der man vanligvis jobber. Et av mine favorittsteder er på kaffebaren ‘min’, som ligger omtrent midt i byen. Tidligere i uka var jeg igjen der i forbindelse med et cruiseanløp; etter å ha vært ombord på skipet da det kom inn, tok jeg et par timer på kaffebaren før det var tid for neste punkt på timeplanen.

Mummibok og varm sjokolade

Det var ikke så mye byråkrati å hanskes med denne gangen; ikke for mange telefoner og ikke mye papirarbeid. Dermed kunne jeg med god samvittighet sitte ved vinduet og drikke varm sjokolade mens jeg leste litt i min medbrakte bok; ‘Pappaen og havet’ av Tove Jansson – ei bok om mummifamilien som drar til ei øde fyr-øy uti havet og bor for en periode. Jeg leste den første gang da jeg var på Skomvær fyr en periode for noen år siden, og det var et særdeles hyggelig gjensyn å lese den på nytt.

Nå har jeg lest ferdig sju bøker siden sankthans, og målet er ti bøker før skolestart. Jeg tror jeg ligger godt an, med andre ord. Det ser ut til å bli mer enn ti bøker lest i sommer, for jeg har ikke tenkt å stoppe når jeg kommer så langt. Til det er det alt for mange bøker jeg vil få med meg de nærmeste ukene.

Azamara Journey kommer til Bodø for første gang

La meg få lopper

Jeg liker å kjøpe brukte ting heller enn nye. Ikke alltid, men veldig ofte. Og her om dagen var jeg – igjen – innom Røde Kors’ bruktbutikk her i byen. Jeg skulle ikke egentlig ha noe, jeg bare gikk forbi, men i vinduet så jeg en teboks jeg fikk lyst på. Inne i butikken fant jeg raskt en til.

To bokser som er perfekte til te

Boksen fra Fortnum & Mason var tom, men inneholder nå en grønn kirsebær-te. Den røde boksen var også tom. Nå rommer den en kinesisk vår-te fra Søstrene Grene. Ti kroner for hver av boksene gjør at det bare kostet meg 20 enkle kroner å få masse glede på kjøkkenet fremover; hver gang jeg ser disse boksene, vil jeg smile litt fordi de er så fine og fordi de er mine.

Hvem sa at lykke ikke kan kjøpes for penger?