Jeg har aldri vært i Paris

Jeg skal aldri til Paris. Eller. Det er ikke helt sant. Men jeg tror det blir en stund til.

Når man kommer fra et sted der man er merkbart nært Nordpolen er det et stykke til Paris. Hvis man i tillegg er født så tidlig at man hadde store deler av sin ungdom og barndom i et Utenforland der Color Air bare var en fremtidsillusjon og Norwegian ikke engang påtenkt. Hvis konkurransen mellom SAS og Braathens Safe medførte at en tur til tigerstaden kostet mellom 4.000 og 5.000 kroner på økonomiklasse. Hvis utenlandsferie betydde biltur til den delen av Sverige der Stockholm bare er en myte i det fjerne sør. Hvis man var litt eksotisk i klassen sin fordi man hadde vært to ganger på charterferie på Gran Canaria.

…DA er ikke europeiske byer noe man fikk inn med morsmelka. Stedene fra historieboka var abstrakte begreper i en verden man ikke kjente. Det gjaldt også for Paris. Kanskje særlig for Paris, egentlig.

I litt mer voksen alder fikk jeg etterhvert tilhold i tigerstaden, av ymse årsaker. Og det ble litt normalt å reise. Etterhvert fikk jeg sogar til å reise ut av landet mellom hver gang jeg reiste nordover. Det var fremgang. Og en dag for lenge, lenge siden ventet jeg på trikken nederst i Bogstadveien. Jeg missa akkurat en, og det var noen minutter til neste. Mens jeg venta, falt øynene mine på et antikvariat praktisk talt rett på trikkestoppen. Og med min ukurerbare bibliofile addiksjon var det umulig å nekte beina mine å ta resten av meg inn i antikvariatet.

Intensjonen var å la nesen forføres av Duften Av Gamle Bøker, mens hodet ble forført av titler og forsider og permer og omtaler jeg ikke ante fantes. Jeg var fascinert beyond imagination, og trodde det var tilfredsstillelse nok. Men jeg tok feil. Øynene mine fant ei bok uten omtale på coveret av en forfatter med et navn som var flere historier i seg selv. Hendene fulgte øynenes oppfordring. Dagens klimaks ble ikke nådd før lommeboka hadde fått en slankekur og jeg gikk ut av antikvariatet med en bok jeg hadde kjøpt bare fordi jeg syns navnet på forfatteren hørtes lovende ut og jeg likte første avsnittet.

Boka handler om kjærlighet, om livet og døden og krig og de store tingene. Men på en ok måte og uten for mye kliss. Snarere tvert imot. Og det skjer for det meste i Paris. Det var et møte med en verden jeg ikke kjente, med mennesker jeg ikke ante fantes og med historier som var en del av evigheten. Jeg begynte på trikken, forkorta en avtale og leste på bussen hjem. Jeg rett og slett slukte den rått i løpet av noen sene kveldstimer der jeg knapt unnet meg en tur på do før jeg var ferdig. Etterpå var jeg forhekset.

Og jeg visste at etter dette ville Paris aldri bli det samme igjen, selv om jeg ikke hadde vært der enda. Tanken om Paris ville aldri mer kunne være den samme. Uten at jeg noen gang hadde satt mine ben i den byen visste jeg at etter dette kunne jeg ikke bare dra til Paris for å dra dit. Så jeg bestemte meg for å ikke dra til Paris før jeg drar dit med noen jeg elsker. Ikke bare er glad i eller liker, ikke med familien, ikke på venninnetur. Paris sparer jeg til jeg har møtt en person av motsatt kjønn som jeg kan si jeg elsker.

Sammen skal vi dra dit. Og Paris skal ikke lenger være Den Altoppslukende Overveldende Byen som alle enten elsker eller blir skuffet over. Den skal bare være en kulisse i historien om Meg og Han.

Har jeg tenkt.

Omtrent sånn skal det være. Har jeg tenkt.
(Det er ikke jeg som har tatt bildet…)

Dette er en post jeg opprinnelig blogga i en gammel, nedlagt blogg for flere år siden. I dag har jeg akkurat lest ferdig ei anna bok av samme forfatter og ble minst like bergtatt (dagens bok utspilte seg i New York 1944-45). Da kom jeg på at jeg gjerne ville ta den frem i lyset igjen.

Fredag. Kveld. Reality.

Sms til svigerinne: «Skal vi skype? Eller har ungan lagt sæ?»
Sms tilbake: «Telttur 🙂 Jeg er på lønningspils. God helg!»

Tanke, innvendig: Eia var jeg der, enten det var telttur eller lønningspils! Lenge siden begge deler. Er veldig klar for sommer snart.

Senere.

Mms fra bror: «Telttur med barna. Livet er herlig!» etterfulgt av bilde.

Ute med ungene

Sukk. Det hender jeg lurer på hvorfor jeg bor i England. Heldigvis er det sommer snart – da er det min tur til å fråtse i utendørs glæde. Jeg kan knapt vente.

Sommeren 2006. Og 2009.

Det er sommer. Det er Nord-Norge. Det er ferie. Og jeg har med meg ei venninne nordover, amerikanske Jennifer som aldri har vært i Norge før. Oppholdet har så langt vært alle klisjéers mor, med fly til Bodø og hurtigruta derfra, sol hele veien over Vestfjorden, trollsuppe servert på akterdekket av hurtigruta i Trollfjorden og senere fjelltur med 360 graders milevid utsikt over fjell og hav da vi kom til Storheia. Jennifer er så begeistra at hun bobler over når hun snakker med forloveden, som ble hjemme i England pga jobb. Selv jeg kan høre at han angrer på at han ikke tok fri.

Så blir det torsdag kveld. Vi skal på fisketur til et av mine to yndlingsvann. Dette ligger på Langøya. Vi har kjørt et kvarter hjemmefra, snirkla oss innover en skogsvei som passer best for firehjulstrekkere og parkert der veien slutter. Går over elva, gjennom skogen og det fine rypekrattet, og der ligger endelig vannet. – Har du fisket før, spør jeg. Ja, sier hun, men ikke med flue. Greit nok. Jeg binder opp snøret for henne med fortom, dubb og et par fluer. Viser med min egen stang hvordan hun gjør med snella når hun skal kaste, og hva hun må gjøre når dubben treffer vannet. Og Jennifer er klar. Hun er kvart indianer og hevder at dette er noe hun kan ut fra genetiske forutsetninger. Jeg anviser henne til et sted 30 meter til venstre for meg. Der får hun den beste plassen ved vannet.

Kvartindianer med stang, midnattsol i bakgrunnen. Bildet ble tatt etter hendelsene som er beskrevet 😉

Jeg ordner kjapt mi egen stang mens hun går bortover dit jeg har sagt. Når dubben min når vannet og jeg begynner å sveive inn, vrir jeg hodet mot venstre. Ser at hun kaster ut og får fin lengde på kastet. Og akkurat i det dubben hennes når vannet ser jeg også ørreten som biter i den innerste flua. Et skikkelig jafsebitt! Jennifer hyler. “Jeg har fått fiiiiiisk! Hva gjør jeg nå?” Jeg svarer: – Du hadde jo fiska før? “Ja, men jeg har aldri fått noe!” Desperasjonen er det ingenting å si på.

Jeg snører inn mi egen stang det jeg er god for og løper mot henne mens jeg roper instrukser. Hun klarer å følge dem. Når jeg rekker bort, er fisken godt synlig bare noen få meter fra oss. En ørret på et par hekto som spreller det han er god for. Jeg overtar stanga og får fisken på land. Kvartindianeren tør ikke ta på fisken, så jeg må hekte den av kroken og drepe den. Jennifer nærmest hopper opp og ned ved siden av meg. “Oh my God I can’t believe it! I actually caught a fish. Oh my God I am so excited. Oh my God I really caught a fish! Wait until I tell my gran about this!”

Kvelden varte i mange timer til. Klokka var over midnatt da vi dro derfra. Til slutt dro vi hjem med åtte eller ni ørreter. Nok til middag for henne og meg og opphavet mitt neste dag. Mer enn nok til å gi henne sterke inntrykk fra nye opplevelser – hun har aldri fiska ved midnatt mens sola skinte i ansiktet hennes for eksempel – og morsomme historier å fortelle senere. Minner for livet, for å si det med en klisjé. Vi prekeverte fisken og avslutta kvelden med et glass rødvin ute på verandaen før vi fant hver vår seng. Forloveden hennes var forlengst informert.

Nå har hun flyttet tilbake USA. Forloveden er historie. Hun jobber lange dager. Men innimellom får jeg en tekstmelding, for eksempel: “Skal du hjem til vinteren? Jeg har så lyst til å se nordlys og prøve isfiske…»

Og jeg? Jeg flytter hjem i løpet av neste vintersesong. Men enda bedre enn det, fant jeg ut nylig. Jeg skal nemlig tilbringe sommeren i Nord-Norge. Om under to måneder finner du meg ved dette vannet igjen; den første av utvilsomt mange sommerkvelder som skal tilbringes der. Det er fare for at det blir blogging av det.

Bruk langfredagsfjæra!

Nei, jeg snakker ikke om fugler og dun. Jeg snakker om fjæra, stedet hvor hav møter land. Stedet hvor du noen ganger trenger støvler og andre ganger kan gå tørrskodd, avhengig av hvilken tid på døgnet det er. Er du med? Langfredagsfjæra er nemlig et begrep der jeg kommer fra. Det er alltid og uten unntak den største eller lengste fjæra i året. Sagt på en annen måte: havet trekker seg aldri så langt ut på fjære sjø som det gjør akkurat denne dagen. Steder som vanligvis markerer ytterpunkter blir gjerne liggende bare, og ytterpunktene eller laveste tidevannsmål forflytter seg det lille ekstra som gjør at en ukjent verden avdekkes. Hvis du bare vet å se etter.

Selv skjærtorsdag 2009 var fjæra i uvanlig stor der vi var. Sandtangen du ser strekker seg vanligvis bare halvparten så langt ut, og resten av fjæra er på langt nær like avdekket til vanlig.

Langfredag kjører eller går eller sykler vi til et sted vi vet fjæra er tilgjengelig, og et sted hvor omgivelsene gjerne er litt ekstra fine. Et sted vi vet de ekstra centimetrene med fjære vil synes, kanskje et sted hvor det er strand eller langgrunt og forskjellen målt i tilgjengelige meter er stor. Ta med kamera. Hvis der fins knauser eller mark i nærheten: ta med sitteunderlag, termos og nistemat. Unn deg en pause der du nyter medbrakt mens du puster inn salt sjøluft og høre måkene lage lyder som minner om sommer. La kameraet komme til steder det kanskje ikke er så ofte.

Nordnorsk sommerfjære med planter som blomstrer selv under vann/hav. Langfredag 2009 kan du heller isfiske her. Fjorden er frosset!

Det er i grunnen min oppfordring til deg denne fredagen: ta på deg støvlene og kom deg ut i fjæra. Plask litt i pyttene, ta vindtette klær og regnklær om nødvendig – eller gå i shorts og t-skjorte om været tilsier det. Kanskje kan du gå med bare bein i fjæra og bli våt på tærne for alt jeg vet? Lete etter krabber, plukke kreps? Finne vakre skjell? Det spiller ingen rolle. Men akkurat i dag er det en liten bit magi tilgjengelig hvis du lar sofa være sofa, pc være pc og kommer deg ut. Du får garantert frisk luft, du får sannsynligvis se noe du ikke har sett før eller gått til et sted hvor du ikke har vært før. Og i kveld når du legger deg kan du være litt ekstra fornøyd med deg selv. Og havluft gir ekstra god søvn.

Fjæra er for alle – ikke minst langfredag. For da er den på sitt største! (Bildet er fra Whitstable skjærtorsdag 2009.)

Det er fjære omtrent to ganger i døgnet. Jeg vet ikke hvor du bor, sannsynligvis, men under finner du tidene for dagens makspunkter for fjæra noen steder i Norge. (Da har jeg valgt ut det tidspunktet med lavest forventa vannstand.)

Oslo 19.36
Bergen 18.19
Trondheim 19.14
Bodø 20.04
Harstad 20.30 (jada, det er fortsatt litt lys igjen da!),
Tromsø 21.02
(Flere steder og tidspunkter kan du finne her, hos fine staten sin.)

Nå har du ikke lenger noen unnskyldning. Gå ut med deg! 🙂

Stedet jeg alltid har dratt forbi

Det er så utrolig enkelt å reise langt avsted for å oppleve noe og så glemme det som kanskje er verdt å besøke i sitt eget nabolag. Sånn har jeg hatt det med Calais, for eksempel. Det er rett nok ikke heeelt i nabolaget mitt siden byen ligger i Frankrike, men det er ikke verre enn at man fint kan dra dit på dagstur. Men mitt forhold til Calais har bestått i at jeg bare drar forbi uten å se noe; på vei mot for eksempel Brügge eller Amsterdam. Calais er bare byen der ferga legger til når den kommer fra Dover, ikke noe mer. Til nå. Denne påska har jeg nemlig besøk av ei venninne fra Oslo og sønnen hennes på 13, og i eventyrlystens navn hadde vi planlagt en liten dagstur til Frankrike.

De hvite klippene i Dover

Vi tok bussen klokka ni om morgenen fra Canterbury, og en halvtime senere var vi på havna i Dover. Vel ombord i ferga som skulle frakte oss de 34 kilometrene over Den engelske kanalen til Frankrike var vi så heldige at skyene sprakk opp og det ble et fantastisk vær resten av dagen. De berømte hvite klippene i Dover skinte i all sin prakt og ble behørig fotografert, naturlig nok. Bildet mitt viser bare en liten del av klippene – på avstand ser man en lang hvit stripe som reiser seg opp av havet. I Dover finnes det ‘hemmelige’ tunneller inni klippene som ble brukt som militærforlegning og skjulested under andre verdenskrig. Der kan man i dag få omvisning – en temmelig surrealistisk opplevelse, men vel verdt å få med seg. Dessuten er de atomsikre, så under den kalde krigen var de tiltenkt å være oppholdssted for den engelske statsministeren og kongefamilien dersom landet ble angrepet med atomvåpen. Du ser også et fyrtårn oppå klippa her. I gamle dager, i tida før elektriske fyrlykter, var det ikke uvanlig at lokalbefolkning i byene langs sørkysten tente lykter andre steder enn der de kjente navigeringsvardene skulle være for å lokke sjøfarende båter inn i urent farvann slik at de skulle gå på skjær eller land – for da kunne de lokale folkene plyndre til seg lasten og om nødvendig drepe sjøfolkene!

Detalj fra Parc Richelieu

Et lite glimt fra Parc Richelieu, en fin liten park i Calais. Den er oppkalt etter Kardinal Richelieu, som var fransk kardinal under Ludvik den trettende (i første halvdel av 1500-tallet). Han styrte i praksis landet på vegne av kongen og er på sett og vis regnet som historiens første statsminister. Kardinal Richelieu er også en kjent karakter i historien om De tre musketerer av Alexandre Dumas. Selve parken her er ikke stor, men de har fått plass til mange fine detaljer uten at det ble for mye ‘innhold’, og den er utstyrt med massevis av benker hvor man kan sette seg ned og nyte sola. Piletrærne hadde fått vårhabitten på seg, men flere av de andre trærne stod i knopp og var ikke helt grønne og utsprungne enda.

Kunst i parken

I parken var det også satt ut 3-4 kunstverk med halvt skremmende, halvt tiltrekkende eller morsomme motiver. To plater med motiver på for-og baksiden var satt i kryss over hverandre slik at du kunne se hver side/hvert bilde som ett, eller se et bilde som var halvt fra det ene motivet og halvt fra det andre men likevel passet sammen. Litt vanskelig å forklare, men av to plater hadde de klart å skape åtte ulike motiver! Noe av motivet med denne kunsten var å gjøre folk oppmerksomme på ei utstilling i bymuseet/-galleriet i Calais, som ligger like ved parken. Der var det en utstilling av en kunstner som heter Pat Andrea med tema og variasjoner over historien om Alice i eventyrland. Jeg må innrømme at jeg ikke husker den historien så godt, men jeg lot meg villig underholde av kunsten likevel!

Rodins signatur

I tillegg besøkte jeg selve galleriet. Der har de, i tillegg til utstillingen om Alice, blant annet flere skulpturer som er laget av Auguste Rodin – en av verdens mest kjente kunstnere. I tillegg til skulpturene som er i museet har han laget en veldig kjent skulptur som befinner seg utenfor rådhuset i Calais, og som henspiller på byens historie. Mens hundreårskrigen mellom England og Frankrike raste bestemte den daværende engelske kongen Edward III seg på 1300-tallet for å sikre seg en maktbase i Frankrike, og han valgte Calais som det naturlige punktet å etablere dette. I 1346 innledet han en beleiring av Calais, og selv om byens borgere klarte å holde stand i elleve måneder måtte de til slutt gi etter, og i 1347 kapitulerte de. Det ble innledningen på en drøyt 200 år lang periode med engelsk herredømme over byen og distriktet, og Calais fikk bl.a. egen representant i det engelske parlamentet i Westminster. Først i 1558 klarte franskmennene å gjenerobre byen under den franske kronen.

Jean d’Aire med nøklene til byen. (Rodin)

Skulpturen Rodin har laget er i naturlig størrelse og viser seks av byens borgere i den siste fasen av beleiringa, hvor de er samlet for å kapitulere for den engelske kongen. Jean d’Aire er borgeren som bærer nøklene til byen, og de skal han overrekke til kong Edward III som et tegn på kapitulasjonen. Sammen med ham i originalskulpturen er fem andre prominente borgere av Calais. Denne gipsmodellen av Jean d’Aire knipset jeg på museet. Originalen befinner seg en halv kilometer unna og i friluft. Opprinnelig stod skulpturen (originalen) i Richelieu-parken, som nevnt tidligere, men den ble flyttet til plassen foran rådhuset i 1924. Dessverre tok jeg ikke noe godt bilde av originalen, bare gipsmodellen. Det får bli neste gang!

Rådhuset i Calais. Og litt til.

Vi gikk mot tårnet i den tro at dette var ei kirke, men det viste seg å være rådhuset i byen. Tårnet er et klokketårn, og bådet det og resten av bygget er faktisk ganske moderne. Rådhuset ble først påbegynt i 1911, etter at Calais og nabokommunen Saint Pierre ble sammenslått før århundreskiftet. Skulpturen av de seks borgerne i Calais som står foran rådhuset kommer dessverre dårlig frem på dette bildet. Men legg merke til blomsterutsmykkinga som pryder rundkjøringa i forgrunnen; den er utforma som en påfugl og var aldeles kunstferdig laget. Klokketårnet er stengt for renovering, så der fikk man ikke komme inn. Men selve rådhuset var tilgjengelig – og vel verdt et besøk.

Bankettsalen

Dette er en detalj fra bankettsalen, hvor vinduene på motsatt langvegg vender ut mot plassen foran bygget (hvor det forrige bildet var tatt). Bankettsalen var egentlig stengt for publikum, men takket være en velvillig vaktmester som lot seg sjarmere (?!) av min ubehjelpelige fransk fikk vi komme inn og ta bilder. Langs veggene ser du bl.a. våpenskjold fra adelsætter i Frankrike, og høyt oppunder taket i fronten av lokalet (bildet er tatt bakover) er et fransk skjold med ordene Frihet – Likhet – Brorskap tydelig gravert. Kanskje ingen overraskelse? Selv om bygget er ganske moderne er det holdt i gammel stil. Arkitekten Louis Debrouwer valgte å bygge i flamsk renessansestil med enkelte Tudor-inspirerte detaljer til minne om tida under engelsk dominans. Jeg syns det var godt balansert i forhold til gammelt og nytt, og ulike stilarter under samme tak.

Kapitulasjonen i 1347

Dette maleriet finner du rådhusets ‘kommunestyresal’. Kjenner du motivet igjen? Det er de utmagra og uskyldshvitkledte borgerne av Calais som i 1347 kapitulerer til den engelske kong Edward III. Kongen er lett gjenkjennelig i uniform og med rød regentkappe. En viktig detalj er dama bak hans høyre skulder, som er dronning Philippine av Hainaut – kongens franskfødte kone! Hun hadde så sterk medlidenhet med borgerne av Calais at hun overtalte kongen til å la dem leve, i stedet for å drepe dem for å markere seieren slik tradisjonen var på den tida. Han hørte på henne, og borgerne og folket i Calais fikk leve.

Ved havet i Calais

Det var ikke noe å si på været i går! Det var meldt sol i England og regn i Calais det meste av dagen. Da vi stod opp regna det i Canterbury, men da vi kom til Dover begynte det å klarne opp og da vi kom frem til Calais var det knallvær overalt. Havet gikk fra høyvann til lavvann mens vi utforska byen, og på bildet over (som er tatt mot fjæra i Calais) ser du at vannet har trukket seg ut. Der er sikkert hundre meter lang fjære, om ikke mer, på motsatt side av piren. Bildet er tatt mot vest. Vi fikk ikke bruk for verken paraply, regnjakke eller nye tørre sokker. Jeg kan godt tenke meg å dra tilbake til Calais en gang og tilbringe ei helg der; bruke noe tid i byen og noe tid på stranda og noe tid på å vandre vestover langs stiene som går oppå klippene ved havet. Det tror jeg må være ei optimal helg!

Retning hjemover

Båten er på vei hjem; vi har satt kursen mot England og Dover igjen. På klarværsdager ser man normalt over fra Frankrike til England og vice versa, men denne dagen var det litt for skyet om morgenen og litt for disig om kvelden til at man så land fra kyst til kyst. Det er veldig mye trafikk mellom Dover og Calais, og man ser hele tiden båter som går i to retninger. Enten rett over fra England til Frankrike/omvendt, eller de som går ‘på tvers’ gjennom kanalen og bare skal passere uten å gå til land. Det er endel lasteskip som tar den veien, og om sommeren ser man ofte et utall seilbåter her. Overfarten mellom Dover og Calais tar halvannen time – og jeg tenker alltid på denne sangen når jeg reiser der. På hjemveien satt de andre inne det meste av tida, mens jeg koste meg ute og satt i sola på dekk omtrent hele veien. Utrolig deilig! Det var også godt å gjøre turen utenom den verste turistsesongen, for da var det verken fullt eller masete ombord på båten, noe jeg syns var veldig godt. God plass og lite bråk kan jeg like på store båter!

Og så var dagen i Calais slutt. I morgen drar vi til London, lørdag drar gjestene mine hjem. Da blir det lite blogging, tror jeg, for jeg skal tilbringe den neste uka og vel så det med å sette karakter på over 100 essays som studentene mine leverte inn sist mandag. Ønsk meg lykke til!

Det jeg ikke venta

Helt fra jeg i september 2005 kom til Canterbury og England la jeg merke til en mann som jeg ofte så på campus. Han hadde hudfarge og ansiktstrekk som tilsa at han kom fra Afrika. Håret er hvitt, skjegget hvitt. På sett og vis minner han om Kofi Annan, antar jeg.

Jeg vet ikke helt hva det var, men hver gang jeg så ham tenkte jeg at jeg hadde lyst til å sitte og lytte til ham. Han har et ansikt som sier at han er en mann full av historier, uten at jeg har noen holdepunkter for å tro det. Jeg bare automatisk tenkte det da jeg så ham. Han hadde kloke øyne og virket som om han fikk med seg mye. Jeg tenkte at jeg ville sitte rundt et langbord med mange andre mennesker, kanskje et senettermiddags måltid med god mat, og han skulle være en av dem. Og ettersom samtalen gikk ville folk bli stille og lytte – fordi han ville begynne a fortelle historier, som en gammel bestefar som bare henter opp av det han har samlet gjennom livet.

Det tenkte jeg.

Helt til en tidlig sommerdag i 2007. Da var jeg studentrepresentant i et møte hvor han også var tilstede. Vi satt sogar ved siden av hverandre. Men snakket ikke sammen. Og det var helt greit. Da møtet var slutt og de fleste var gått, spurte jeg ei jeg kjenner om hvem han fyren er. – Vet du virkelig ikke det? spurte hun. Og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen anelse, men at jeg hadde sett ham på campus og at jeg forestilte meg at han er flink til å fortelle historier.

Da lo hun.

Fortelleren

Det viste seg at mannen heter Abdulrazak Gurnah og er en relativt kjent forfatter, og han jobber som professor i litteratur på universitetet mitt! Han kommer opprinnelig fra Zanzibar og har gitt ut flere bøker, og ei av dem (’Paradise’) var sogar en av finalistene i konkurransen om Booker-prisen da den kom ut. Så antakelsen om historiefortelleren viste seg å stemme ganske bra. Jeg har etterhvert lest ei bok av ham, ’By the Sea’, som jeg valgte på grunn av tittelen. Boka var nesten magisk; skjør og sterk på samme tid, underholdende og langsom, tankevekkende og gjenkjennelig. Det var noe helt eget over den. Jeg har planer om å lese to bøker til av ham denne sommeren; Paradise og Desertion.

Nå er terminen slutt for mitt vedkommende, og om et par uker er jeg også ferdig med å sette karakter på de 114 essayene jeg har mottatt. Da skal jeg gå i gang med å kose meg med Gurnahs fortellinger. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe som venter

Etter ei arbeidsintensiv uke sitter jeg her og tenker at jeg burde være sliten og litt lei nå. Men det er jeg ikke. Tvert imot føles det som om jeg har gjort et kjempejafs i retning fremtida, som om distansen måles i antall ord jeg får ned på papiret. På et vis. Og når hodet blir slitent og jeg trenger en pause, er en av favorittsyslene å bla i bildearkivet på laptopen min. Ofte ender jeg opp der hvor jeg har mange bilder hjemmefra. Som her, for eksempel.

Hadselbrua. Blant annet.

Dette bildet viser Hadselbrua, som stod ferdig i 1979. Du kan også se den på en av mine tidligere poster, men da fra et annet  perspektiv. Alt du ser av land på motsatt side av fjorden er Hinnøya, Norges største øy. Litt utenfor høyre bildekant, litt lenger nedover, starter Aust-Vågøya og Lofoten. Under den største buen på brua kommer hurtigruta et par ganger for dag, på vei inn til Stokmarknes, som er hurtigrutas fødested. Øya på venstre side av brua, i enden av moloen, er Langøya, som er Norges tredje største øy.

Møysalen ruver som ei dronning

Dette bildet er tatt omtrent på Haukenes, som ligger på Langøya. På Hinnøya kan du se fjellet Møysalen; to topper med en liten isbre imellom. Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen og måler 1262 m.o.h. Hver lørdag i sommerhalvåret kan man delta i arrangerte turer til toppen og ned igjen – eller man kan gå dit på egen hånd utenom, hvis man vil. Det gjorde f.eks. dronning Sonja. Rognetreet i forgrunnen kler seg som regel i ubeskrivelig vakre farger når høsten kommer, og dette punktet er et yndet fotosted.

Ord på blå bunn

På Sortland har de et prosjekt som heter ‘Den blå byen’. Det består blant annet av at veldig mange bygg har blitt malt blå. En annen del av det er et prosjekt som heter ‘Ord på blå bunn’. På slutten av 1990-tallet samarbeidet Lars S. Christensen (som da bodde på Sortland) med lokale ungdommer i et prosjekt hvor de fant frem til ord som passet på blå bakgrunn rundt omkring på stedet. Jeg liker ordene over, som står på en tilfeldig vegg. En annen av mine favoritter er skjult i et hjørne, i en krok. Det er ikke noe sted man går tilfeldig forbi, men hvis du går inn mot hjørnet for å lese hva som står der, ser du: «Står du her ennå?»

Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.

Et annet sted jeg ofte lengter meg til, spesielt når bildemeldingene hagler inn i helgene, er hytta. I 1998 kjøpte mamma og pappa ei hytte innerst i Kanstadbotn, en sørvendt fjord på Hinnøya. Pappa bygde etterhvert ut hytta, og her tilbringes utrolig mye tid. Her kan man gå i fjæra eller i fjellet, i daler eller på toppene. Om sommeren til fots, om vinteren er det et snehull med skiføre i lange tider. Rundt jul og nyttår er dette et helt fantastisk sted fordi fjorden vender mot sør, og selv om det er mørketid er det et fantastisk lys-spill utenfor stuevinduet. Bildet over er forøvrig tatt ved midnattstider ei juninatt. Sola står i fra nord og fotolyset var ubeskrivelig magisk. Vi har også en liten trebåt nede på fjorden. En gang skulle mamma og jeg bare gå litt opp i lia på venstre side av hytta (i forhold til hvor bildet er tatt), bare for å se hvordan hytta og landskapet så ut derfra. Og når vi kom dit vi hadde tenkt, skulle vi bare litt videre – og litt videre. Og litt videre.

Her gikk vi; skaret rett til venstre for den nest høyeste toppen.

Det endte med at vi gikk ned i Fiskefjorden (Feskfjor’n i lokal uttale) og ringte pappa for å få ham til å hente oss. Da hadde vi vært på tur i seks timer sammenhengende – med ei halvlitersflaske cola og to middels store bananer som næring… Pluss at vi drakk fra et vann og fra elva underveis; det går ei stor og frisk elv langs den siste drøye tredjedelen av turen vår. Vi var oppe i ca 600-700 meters høyde underveis, da vi kryssa et langt skar. En helt fantastisk dag – som jeg gleder meg til å gjenta på et eller annet tidspunkt.

Glad vandrer, i tørt og vått.

Jeg er glad i å gå i fjæra. Her er jeg i fjæra ved hytta, med mammas gamle altmuligstøvler på beina. Skitne og flekkete, men de holder vannet ute! Det er ei elv som renner ut aller innerst i fjorden, og noen steder er det derfor ganske ganske grunt med en gang fjæra trekker vannet utover. Det er masse, masse blåskjell i området av en eller annen grunn, jeg har noen bilder fra fjæra som nærmest er blålilla fordi det er helt dekket av skjell. Og det er så godt med salt havluft og rent havvann når det er flo! Her i England er som regel havet ganske grumset og brunt de stedene jeg drar til sjøen, så det blir ikke det samme selv om det er hav.

Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.

Hele dette området er dekket av vann når floa kommer tilbake, bildet er tatt omtrent på maks fjære. Det morsomme er at alle de hvite blomstene du ser, blomstrer like mye under vann da! I den gyldne midnattsola er det som om de gløder, men når det salte havvannet igjen siger inn og begynner å stige, er det som om de ikke merker det. De bare blomstrer likevel. Og de dufter helt fantastisk når man setter seg på kne og kjenner etter. Båten på fjorden bak er min kjære far som er ute og dorger. Det ble ferskfisk på oss denne natta!

Sååå stort er landet mitt!

Jeg har funnet mi egen øy! Dronning Elisabeth av Kanstadøya, tenker jeg. Sola i ansiktet, klokka er midnatt og jeg kunne knapt vært lykkeligere enn da dette bildet ble tatt… Når sant skal sies fant jeg en liten ‘kam’ av sand under vann som akkurat ikke rakk over støvlekantene mine. Den fulgte jeg ut til øya mi. Vannet steg merkbart bare på de minuttene det tok å ta dette bildet og utforske øya, men jeg klarte akkurat å komme meg tørrskodd ‘i land’. Hytta ligger forøvrig på en liten høyde like utenfor venstre billedkant her.

Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.

Dette bildet er tatt fra Bankfjæra i Lødingen over mot Steigen, Tysfjord og Hamarøya. Det går ferge dit, og det er raskeste veien for å komme seg over til E6 på. Stetind, Norges nasjonalfjell, kan du faktisk også skimte som en liten ‘durt‘ som stikker opp. Hvis du ser ca midt på bildet og teller fra høyre, ligger Stetind rett til venstre for den tredje toppen, nærmest i ei lita grop. Dette er et fantastisk bade- og utfartssted om sommeren, både for lokalbefolkning og for turister.

Magi i Lofotfjæra

Her er vi i Lofoten! I 1992 startet et prosjekt i regi av Nordland Fylkeskommune hvor kommunene i fylket fikk tilbud om å få et spesialdesignet kunstverk som skulle plasseres ute i naturen. Samspillet mellom kunstverket og landskapet var viktig, det samme var målsetningen om at kunsten skulle bidra til å få folket mer ut på tur. Det er pr idag 33 kommuner som er med på dette, deriblant alle i Lofoten og Vesterålen. Akkurat dette ‘speilet’ er et skulpturen for Vågan kommune i Lofoten. Det ligger på Aust-Vågøya, litt vest for Svolvær og Kabelvåg, i fjæra på et sted som heter Lyngvær. Det har ingen tittel og er laget av en amerikaner som heter Dan Graham (f. 1924!). Speilet utgjør en bue på ca 45 grader. I det speilet ser du deg selv foran landskapet bak deg, samtidig som du også ser landskapet foran deg. Du kan stå helt inntil eller et stykke utenfor, midt foran eller på sida. Avhengig av hvor nært du står ser du enten refleksjonen av landskapet uten noe mer, eller du kan stille deg slik at du selv er med i bildet. Jeg valgte det siste da jeg knipset dette.

På stedet hvor skulpturen står er du omgitt av mektige fjell på alle kanter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, for alle ord som har blitt brukt om Lofotfjellene gjør at enhver setning nesten blir en meningsløs klisje. Men hvis du forestiller deg at fjellene foran deg ruver høyt over kanten på speilet, hvis fjellene bak deg har massive dimensjoner men er bittelitt lengre unna – og i speilet ser du deg selv midt oppi all denne overveldende naturen. DA begynner du å forstå hvordan denne skulpturen oppleves. Men som Terje Nilsen sier i sangen om Mjelle: ”du må ha vært dær førr å kunn’ førrstå…”

8450 Stokmarknes, Norway.

Her er mitt kjære Stokmarknes, fotografert fra øst mot vest. Stokmarknes ligger på nordsida av Hadseløya, som er det du ser nærmest og på venstre side. Det meste av land som du ser i bakgrunnen og til høyre er Langøya. Bildet er tatt i 21-tida, og på grunn av virkningen av sollys og skygge er det ikke så lett å se bebyggelsen og utbredelsen av hjemstedet mitt akkurat her. Jeg var influensasyk og overhodet ikke i form til noen seriøs fjelltur denne sommerdagen, men da Lillian lurte på om jeg ville være med og lufte ovnsrørhunden deres kunne jeg simpelthen ikke si nei. Og det var verdt det, selv om jeg var halvfebril og hadde pustebesvær!

Veien hjem, akkurat passe lang.

Her er vi på vei ned igjen, ned Hadselåsen. Herfra tar det ca 10 minutter å gå hjem, så naturen er veldig lett tilgjengelig. Heldigvis. Jeg er veldig glad i å kunne ta korte og lange turer på impuls og slippe å måtte styre så mye for å komme meg ut. Trenger ikke kjøre fordi det går sti omtrent fra oss og opp til skogsveien. Etter et drøyt kvarters tur oppover åsen (fra foten av fjellet) er man over granplantefeltet og befinner seg på 150-200 m.o.h. Derfra har man en spektakulær utsikt – og kan velge mellom å holde seg på samme høyde og gå innover bjørkeskogen, eller om man vil ta stien opp langs en åskam som snarvei til høyden (toppen blir feil ord å bruke når det er flere avrunda topper som ligger på relativt likt høydenivå).

Huff. Dette ble en veldig lang bloggpost. Jeg bør nok skjerpe meg litt.