That don’t impress me much

Det var sommeren 2004. Vi var i Femundsmarka med hele storfamilien, det var sent i juli og verden kunne ikke vært bedre. Therese og jeg hadde vært en tur i Røros på en av hviledagene. Nå var vi i bilen på vei tilbake til hytta vi hadde leid. Joggesko, lett fjellbukse og singlet var mer enn nok klær, for det var varmt og sola skinte. Det var tidlig ettermiddag og vi hadde enda mange timer foran oss før det var sengetid. Lykkefølelsen var proporsjonal med mengden vind gjennom håret.

Selv fra bilen la jeg merke til fuglene ved vannet på venstresida. Automatisk så jeg at et par av fuglene ikke ligna noe jeg hadde sett før. – Vent litt, brems ned, sa jeg til Therese. Hun bremsa, stoppa, rygga. Fulgte blikket mitt for å se hvor hun skulle bevege bilen, for blikket mitt var fiksert.

I vannkanten sto to store, grå fugler. De lignet en mellomting av struts og pelikan i fasongen, var grå. Ranke. Stolte. Elegante og høyreiste. Og helt tydelig uaffisert av oss i bilen, en snau hundremeter (sekstimeter?) fra vannkanten. Uaffisert av endene rundt seg, av svanene lenger bort på vannet. Et blikk fra meg fikk Therese til å slukke motoren like fullt. Vi rulla ned vinduene. Og det var da vi hørte det.

De sang.

Lange, trompetaktige lyder steg til værs mens de to fuglene foretok noen merkelige manøvere. Beveget hodet og halsen frem og tilbake, som om en usynlig regissør koordinerte dem synkront. Bytta bein av og til, foldet ut vingene uten å gjøre tegn til å fly, for så å klemme dem nærmere kroppen igjen. Hele tiden mens den lengtende lyden steg til værs. Jeg merka verken bilen jeg satt i eller selskapet jeg hadde der. Alt i meg, min hele og fullstendige oppmerksomhet, var trollbundet av synet ved vannkanten.

Tom Schandy/WWF. Klikk på bildet for link til kilde.

Tom Schandy/WWF. Klikk på bildet for link til kilde.

– Hva er det egentlig de gjør? hvisket hun. – Danser, svarte jeg. – Det er traner, og de danser. Jeg var full av ærefrykt. Var veldig klar over at mange gjør tallrike forsøk på å få se det jeg nå tilfeldig hadde dumpa over. Visste at dette var et glimt av evigheten, av en dans som er like gammel som tiden selv. Jeg kunne ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Tenk å dumpe oppi tranedans mens man av alle ting satt i en bil?!

* * *

Så derfor, når vi nå sitter på et eksklusivt sted som bare har adgang for spesielt utvalgte og du har en dress som heter Armani og ei klokke jeg ikke kan uttale navnet på. Når du puffer deg opp ved å fortelle om alt det viktige du driver med, namedropper de riktige navnene og forventer et imponert blikk i retur fra meg, så har du forregnet deg. Du har forregnet deg grundig. Jeg blir ikke så imponert som du forventer og har ikke tenkt å smiske meg innpå deg for å få invitasjon til arrangementet du snakker om akkurat nå. Du er simpelthen utkonkurrert, kjære mann.

For jeg har sett traner danse.

Reklamer

En ventil fra Brasil

Ventiler er nyttige saker. Når man ikke trenger dem, er de fornøyd med å bare være der i all enkelhet. Når man trenger dem, går de i funksjon og tillater at man slipper ut det som skal ut og evt inn det som skal inn. Damp, for eksempel. Når temperaturen på innsiden er normal, vet man bare at ventilen finnes. Men når temperaturen stiger og man trenger å slipe ut litt damp, åpner ventilen for at dette kan skje skadefritt og uten nevneverdige konsekvenser for ettertida.

Ventiler. Brasilianske ser bedre ut!

Ventiler. Brasilianske ser bedre ut!

Jeg møtte min ventil i går. Over en kopp kaffe. Min ventil heter Marco og kommer fra Brasil. Det kan godt gå tre ganger måneder mellom hver gang vi snakker skikkelig med hverandre. Et hei og hallo i forbifarta er gjerne det meste. Men når det trenges, som nå, holder det med ei tekstmelding. Så møtes man, slipper ut litt damp fra begge sidene, fyller på med frisk luft og perspektiver, finner ut at man overlever og klarer seg litt til. Blir motivert til å fortsette. Finner simpelthen balansen igjen.

Det er fint med ventiler fra Brasil som heter Marco. Simpelthen.

Torsdag. London.

Drosjene står. Og dermed også bussene. (De åpne feltene er avsperret og bare for utrykningskjøretøyer.

Drosjene står. Og dermed også bussene. De åpne feltene er avsperret og bare for utrykningskjøretøyer.

Drosjene i London streika noen timer sist torsdag. Jeg vet ikke hva de ville markere, men jeg var i byen sammen med Sunny og la merke til at trafikken sto bom stille. En politimann fortalte meg at det var drosjestreik. Hele sentrale London var rammet; privatbiler og busser sto fast og ingen kom seg noen vei. Politiet var forberedt og hadde stengt av en rekke gater, f.eks. rundt Trafalgar Square, og mange steder var også filene i én retning fulle av stillestående drosjer, mens filene i motsatt retning var helt åpen, slik at utrykningskjøretøyer kunne komme seg frem. Det var ganske surrealistisk å være midt i London midt på dagen midt i uka og ikke høre én lyd fra trafikken! Det var en merkelig slags stillhet. (Bildet er tatt oppover Northumberland Avenue, mot Trafalgar Square.)

Grafitti under Waterloo Bridge

Grafitti under Waterloo Bridge

Under Waterloo Bridge er det et område som er tilrettelagt for grafitti og for skatere. Det er mange innretninger de kan utfolde seg på med skateboard, som for eksempel ‘boksen’ midt i bildet. Det var tre taggere her mens jeg tok bilder; en var ei dame som ble fotografert og intervjua, det andre var to fyrer som holdt på i et hjørne. Men akkurat her var det ingen.

Sitting on the dock of the bay...

Sitting on the dock of the bay...

Nede på bryggekanten / Stille satt vesle Knut / Agnet forsiktig kroken / Før han slapp snøret ut…
Jeg vet ikke om Knut har sittet her. Men hvis man forestiller seg flo i stedet for fjære, og en liten unge ytterst på brygga, så kan man nesten tro at det er en norsk kystby. Bare at det er en engelsk elveby i stedet. Og for ordens skyld: den dagen det er så mye flo at det rekker oppover pålene her, har London et stort problem. Elva er ganske lav til vanlig, og brygga/piren er ganske høy. Men man kan gå ut der og ta veldig fine bilder – spesielt når været er bedre enn denne torsdagen…

Installasjon i Tate Modern

Installasjon i Tate Modern

Tate Modern viser for tida en utstilling av Dominique Gonzalez-Foerster. Jeg var ikke helt innstilt på å se den, ei heller var min venninne det. Så vi lot det være. Men etter å ha sett bare denne ene installasjonen har jeg likevel tenkt mye på den. Det er en tre etasjer høy edderkopp i metal som strekker seg ut i en stor hall. På gulvet under og rundt den står gul- og blåmalte senger oppstilt med matematisk nøyaktighet. Sengene er av metal og det er bare rammen som står der. På flere av dem ligger det ei bok Ett sted er det et skjelett av en dinosaur midt oppi det hele, noen steder er det figurer – noen insektlignende, andre mer abstrakte – som er plassert ut. På motsatt kortvegg fra der bildet er tatt er det en stor videoskjerm hvor det hele tiden surer svarthvite filmklipp med skekk, angst, frykt og situasjoner folkene i filmene bare vil ut av. Det er i det hele tatt en merkelig installasjon. Jeg tror den sier noe om vår tid; om fremmedgjøring og frykt, om mekaniseringen av samfunnet og livet. (Jeg har forøvrig sett kunstnerens tekst om installasjonen, men syns den var temmelig … pretensiøs. Jeg liker bedre mine egne tanker. Naturlig nok.

London i pysjamas

London i pysjamas

London skyline kan være så mye. Det kan være London Eye, Westminister og Nelson-monumentet på Trafalgar. Det kan også være dette; City og St.Pauls Cathedral og diverse kulturbygninger på South Bank. Jeg er veldig glad i dette synet. Det er som om byen tar på seg pysjamasen og ønsker gjestene godnatt.

Jo. Jeg er veldig glad i London. Jeg kan ikke si noe annet.

Jeg velger meg Berlin

«En gang hadde æ en elsker i Berlin» sa ei gammel dame høgt med nabobordet. «Han hadde stemme som en gammel fiolin, og han snakka te mæ med den. Herregud! Det hete visst å falle førr en mann, men æ tok retning himmel. Æ flaug, og æ flaug høgt. Det va’kje nå førrnuft i det vi gjorde. Men kem kan temme dønningen og be dem om å snu? Ikkje æ. Ikkje du.»

Ho Kari.

Ho Kari.

Disse ordene av Kari Bremnes har i vært i hodet mitt i uminnelige tider, helt siden jeg aller første gang hørte sangen. Kanskje ga de gjenklang fordi jeg også har en ting for stemmer, for mannestemmer. Han kan se ut som han vil og drive med hva han vil og i det hele tatt. Men når jeg hører en stemme som virkelig treffer, da blir jeg så myk innvendig at han bare trenger å si «blir du med?» for at jeg skal følge ham hvorsomhelst nårsomhelst. Hvis han bare prater spiller det ingen rolle hva han sier. Tror jeg. Det kiler nederst i ryggen og jeg klemmer umerkelig beina sammen just i case og legger vekt på å se heeelt avslappet ut siden mitt indre er i et opprør som er en revolusjon verdig. Det bobler og syder og damper og koker, halebeinet er plutselig laget av gelè og det er med nød og neppe jeg kan fremstå som normal. Men damer med sterk vilje kan hvis de vil. Jeg kan hvis jeg vil. Og hvis jeg anstrenger meg. Selvfølgelig sier jeg det ikke høyt, verken til han med stemmen – til dem med stemmen – eller andre, man gir da ikke vekk sine strategiske svakheter. Men at jeg har den? Åja. Så til de grader.

En mann med den rette stemmen har en utrolig mye enklere jobb med meg enn han aner. Heldigvis.

Men så er det Berlin. Det har alltid vært noe med Berlin. Først var det dèt at byen var delt. Som oppvoksende barn med hode og hjerte for verden rundt meg var det en kilde til konstant undring.

Deretter var det Berlin når jeg var 15. Plutselig var det ekstrasending på nyhetene, Jan Otto Johansen fikk nesten orgasme på direkten, alle kroppshårene mine sto rett opp samtidig, og jeg satt i ei kjellerleilighet i Stavanger og visste at det jeg så på TV var noe mine barn og barnebarn ville komme til å lese om i historiebøkene. Ingenmannslandet mellom øst og vest ble fylt av folk – på østsida også! – og det varte ikke så alt for lenge før de fikk laget hull i muren, og folk krysset gjennom uten at noen ble drept. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Og gjorde begge deler. Samtidig. Det ble en opplevelse som satte spor og retning i meg langt mer enn jeg kunne forestille meg eller forstå der og da.

Så var det Berlin i Grand Prix, Brandenburger Tor no less. Kan vi ikke forbigå Kjetil Stokkan i stillhet? Takk.

Det har alltid vært Berlin. Jeg bodde i Tyskland, i en stor by som hele verden kjenner og som jeg stortrivdes i. Jeg hadde lovet bestefar å ikke gifte meg en tysker, men fråtset i amerikanere, svensker og kortvarige tyskere. Det føltes som sentrum. Men selv med Bonn som hovedstad var det Berlin alle pratet om. Det var bare et tidsspørsmål før de flytta hovedstaden; det visste alle.

Brandenburger Tor, Berlin.

Brandenburger Tor, Berlin.


Da jeg bodde i tigerstaden ble Berlin igjen hovedstad i United States of Germany. Berlin var byen kunstnere jeg likte dro til, forfattere og musikere. Berlin var den byen jeg ikke kunne forklare min tiltrekning til, men som like fullt var der, et slags bakteppe i bevisstheten min. Berlin var den dårlige samvittigheta; jeg burde vært der samtidig som den ikke var viktig nok til å bli prioritert når jeg la reiseruta. Det ble liksom aldri meg og Berlin, men jeg visste at et sted i fremtida ville det bli noe. Noe med potensiale, noe som kunne bli et livslangt forhold.

Og nå. Nå har jeg plutselig kjøpt billetter til en konsert i Berlin. Tanke-klikk-bestille?-klikk-bestilt. Bestilt. Jeg skal til byen jeg så lenge har tenkt på og lurer på om den er det jeg tror, om den er mer eller mindre. Jeg har ei blank uke i kalenderen min og hele Berlin til å fylle den. Hvis jeg vil. Jeg har to billetter til konserten og ingen planer om hvem den andre billetten er til, egentlig. Jeg bare tenkte det var greit å kjøpe to. Hvem konserten er med? Kari. Kari Bremnes.

Nå kan alt skje.

Ikke akkurat våte drømmer

I dag skulle jeg møte ei venninne i byen, og helt som normalt gikk jeg den vanlige veien mot sentrum. Til jeg så at elva som renner forbi like i nabolaget har mer enn gått over sine bredder. Mitt lokale supermarked (Sainsburys) ligger ganske nært elva, mellom meg og sentrum. Når elva går så stor som dette, blir store deler av parkeringsplassen og gangveiene forbi Sainsburys oversvømmet.

Elva Stour flommer over

Elva Stour flommer over

Parkeringsplassen til Sainsburys ligger til venstre for hekken på dette bildet. Mellom parkeringsplassen og elva går en gangvei som folk naturlig nok bruker flittig på vei til eller fra byen. Det er kanskje 20-30 cm høydeforskjell (mer?) på ulike steder av gangveien, og på de laveste punktene har vannet runnet fra elva og over til utfartsveien og parkeringsplassen og oversvømt et stort areal.

Selv svanene må dukke nakken her nå

Selv svanene må dukke nakken her nå

Normal vannstand i elva ligger et sted mellom 40 og 80 centimeter, omtrent. Det varierer veldig raskt med hvor mye regn som har falt. Det rare er at i det siste har det riktignok regnet, men ikke så mye mer enn ‘normalt’ og likevel er elva langt over sine breddegrader. Det kan tyde på at det kanskje har regnet lenger ‘opp’ i elva. Jeg skriver opp i hermetegn, for i det flate landskapet jeg bor i er det vanskelig å kalle noe som helst for opp – det er mer bortover, for det meste. Uansett: Under denne brua er det normalt minst en meter klaring eller mer ned til vannet. Slik er det ikke nå om dagen.

Våridyll langs Stour, mai 2008

Våridyll langs Stour, mai 2008

Det var flom i januar i fjor også, men oversvømmelsen i år er større. Jeg ville heller valgt store mengder snø enn vann, om jeg fikk velge. Men det får jeg dessverre ikke. Over ser du forresten samme brua som på forrige bilde, tatt fra litt lenger bort på veien. Det er fra mai 2008. Et litt annet syn, kan man trygt si.

Jeg tror Hemingway ville likt seg her

De kaller det mørketid. Da er det mørkt nesten hele døgnet og alle er inne hele tida. Det er som om halve landet går i dvale, later de til å tro. At vi våkner en gang ut på våren, når sola igjen har fått feste.

Vi som bor her, eller i det minste kommer herfra, vet at det er langt fra sannheten. Langt fra virkeligheten. Om vi ikke ser sola, har vi lyset. Og fargene. Ikke minst har vi fargene. Dem er det mange av, mange flere enn om sommeren når midnattsola har opphevet mørket for en periode. De vil gjerne hit om sommeren. Vi vet at det er vinteren som virkelig bergtar.

Ikke bare høsten er gylden her oppe

Ikke bare høsten er gylden her oppe

I Oslo, for eksempel, tar det en snau time fra det er mørkt til det er omtrent fullt dagslys om vintermorgenen. Og med mindre du bor høyt i Kollen, eller kanskje i rabbene i Ekebergåsen eller på Nordstrand, er det vanskelig å se nyansene som kommer over horisonten. Blunker du, er de borte, de har gått videre til neste fase og lyset blir sterkere. Flatere. Før du vet ordet av det har dagslyset festet grep. Utpå ettermiddagen merker du at det tar til å skjømmes og tenker at ‘nå går sola ned’. En time senere er det mørkt før du skjønte hva som foregikk. Hvis du tenkte på det i det hele tatt.

Her er det annerledes. Her det det ikke annet lys enn kanskje måneskinn hvis månen er mer enn halv. Men hvis det er vinter og sne kan du lett skille fjellet fra himmelen bak, for sneen gir fjellene en dyb blå glød som gjør at fjellet blir mørkeblått mens himmelen bak er svart. Hvis du ser mot øst, skjønner du at det begynner å bli dag når det morgengrønne lyset som stiger på himmelen gjør at du ser konturene av Lofotveggen som du vet ligger der, en blåsvart taggete kant som strekker seg i det uendelige mot en kontrast av skarp grønn bak Møysalen og videre bortover. Etterhvert går det grønne over himmelen som ei linje som beveger seg mot vest. Over linja er det mørkeblått, under linja kommer det lyse blå, det gyldenrosa som minner om glørne etter det bålet som har varmet himmelen i natt.

Til slutt har vi ‘vanlig’ dagslys. Vi ser ikke sola, men vi har alt lyset fra den og du kunne fristes til å tro at den bare var skjult bak et fjell, et høyt hus eller kanskje en sky. I stedet er det horisonten som nekter den adgang lenger opp. Og når dagslyset svinner, har vi den samme fargeprakten, den samme langsomme endringen i lys og farger, som det var tidligere på dagen. Ofte er det enda mer flammende vakkert når lyset trekker seg tilbake.

Barn av blå krukke, skrev Kari Bremnes. Dette er på yttersida av øya hennes, en dag i romjula 2008.

Barn av blå krukke, skrev Kari Bremnes. Dette er på yttersida av øya hennes, en dag i romjula 2008.

Det er ikke slutt når lyset og fargene er borte. Når ethvert spor av gull er borte fra landskapet, fra havet og skyene og himmelen, da tar det blå over. Det blå er som en storebror som går innom småsøskenene sine når de har lagt seg. Storerbror Blå sjekker at lyset har lagt seg, at folk er i hus eller har reflekser på seg når de er ute. Storebror Blå dekker hele landskapet, han er allestedsnærværende og farger hele landskapet til slutt. Så blir han borte, går selv til ro for natta og lar mørket ta over. Men selv ikke mørket er enerådende; det må dele plass med barnevakten, nordlyset. Det går stille i dørene mens det våker over nordboerne.

Så blir det morgengry igjen, og lyset og fargene går atter sin gang. The sun also rises, skrev Hemingway. Jeg lurer på hva han ville skrevet om vinteren i Nord-Norge.

Stille natt, hellige natt

Klokka er nesten 23 og Hadselkirka begynner å fylles med folk. Setene nede nesten fullt belagt, og oppe på galleriet begynner det å fylles i radene. Gamle kjente nikker til hverandre, naboer vinker fra benkeraden opp på galleriet. Så godt å se deg! Nei, er det du som er her? Velkommen hjem til jul! Kan jeg sitte, er det ledig her? Vet du hva klokka er? Så du at XX er her, jeg trodde han var for syk til det? Jeg ser ei gammel skolevenninne på motsatt side av midtgangen nede. Her oppe går praten stillferdig og slagferdig mellom folk i benkeradene. Konserten med blandakoret siste fredag før julaften er tradisjon for mange, og kjeftamentet sitter på rett plass. Man trenger ikke mye lyd for å si ord med snert, varme eller humor. Ikke her.

Julenattkonserten starter (Hadsel Kirke, a.d. 1824).

Julenattkonserten starter (Hadsel Kirke, a.d. 1824).

Minuttet før klokka er 23 blir de elektriske lampettene i kirka slått av, og surret av stemmer dør hen. Nå er det bare stearinlys som gir et snev av lys i kirka. Det er symmetrisk fordelt. Sju benkerader med tent storlys i enden, to lysekroner med ti stearinlys hver – og midt foran: den gamle messinglysekrona, som sannsynligvis er det eldste objektet i kirka, er også tent med sine seks lys. Førtifire stearinlys, med stort og smått, er nok til at ei fullsatt kirke ser rommet rundt seg, ser omgivelsene noenlunde klart mens de venter på at koret skal komme inn. Etter timeslagene med kirkeklokka kommer de inn, hvert kormedlem med et stearinlys i den ene handa og en sangperm bretta opp mot brystkassen med den andre. Jeg ser noen kjenninger innimellom, og folk jeg kjenner til. En middelaldersang smyger seg ut fra halsene deres og inn i øret på oss som er gjester for en kveld. Roen er i ferd med å senke seg, solisten tar sats og forsamlingens fulle oppmerksomhet er på de noenogtjue personene som står oppstilt i vifteform foran alteret mens Külli dirigerer det som skjer.

I ettertid vet jeg knapt hva som var det beste. Var det Ragnhild som sang som en engel? Kanskje det var synet og lyden av Oddvar, som har sett likedan ut i 25 år men likevel maktet å gjøre et enda dypere inntrykk der han briljerte med bassen sin slik at englene må ha hoppet av fryd? Kanskje var det trangen jeg kjente til å rappe litt med Puff Daddy, til minne om B.I.G. da fiolinisten fra Estland spilte Air. Eller kanskje det var følelsen av evighet da det var tid for ‘Deilig er jorden’ og alle reiste seg på likt, som på signal, og lot stemmene stige med den gamle salmen på vei opp, opp, opp?

Jeg vet ikke. Og det spiller ingen rolle.

På vei hjem er det knapt en lyd i bilen. Radioen er avslått, og det er bare lyden av motoren som såvidt høres der vi beveger oss på nullføre gjennom sluddelinger på vei hjem. Vi har alle musikken og stemninga i hodet, vi vil beholde den roen til vi er hjemme og i seng. Vi trenger ikke si noe, utveksle oppfatninger eller kommentere kveldens arrangement. Det er ikke nødvendig.

Nå kan jula komme.