Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Reklamer

WF857 (Jeg ♥ Widerøe)

WF857 en kveld helt nettopp:

Mine damer og herrer, dette er kaptein Bladibladibla. (…) Vi er i god rute og skal be om tillatelse til å fly visuelt gjennom Raftsundet, så får vi litt utsikt på veien!

Er det rart jeg elsker Widerøe? Jeg tror ikke det. Ruta fra Stokmarknes til Bodø er ganske enkel: Opp fra Skagen, over Hadselfjorden, over Austvågøya, over Vestfjorden, ned i Bodø. Det hele er gjort på en halvtime.

Trollfjorden

Men denne gangen gikk vi opp fra Skagen og litt lenger nord over Hadselfjorden, sånn at vi fløy rett over Brottøya ved innløpet av Raftsundet. Deretter fulgte vi sundet nedover, gled langsomt over vannet med Hinnøya på venstresida og Austvågøya på høyre side.

Lillemolla og innersida av Lofoten

Så nådde vi Vestfjorden og Lofotveggen bredte seg ut i sin fulle prakt. Vi så alle de fire landfaste Lofotøyene, Mosken som et lite mellompunkt og Værøy lengst borte.

Himmel og hav

Flyet kryssa Vestfjorden og traff fastlandet omtrent der Tysfjorden skjærer seg inn i landskapet og Stetind ruver i all sin prakt. Deretter fulgte vi kyststripa sørover via Steigen, Hamarøya og Kjerringøya via en sving over Landegode og ned på flyplassen i Bodø.

Velkommen heim!

Det var sol. Det var blikkstille Vestfjord. Det var utsikt i alle retninger. Ren og skjær sommermagi ombord på Widerøe denne kvelden. En magi som traff oss passasjerer takket være en årvåken og omtenksom pilot. Flaks at det var dét flyet jeg tok.

Bok: Du er så lys

Coveret til ‘Du er så lys’ av Tore Renberg.

Altså. Det finnes bøker, og så finnes det BØKER. Denne er av den sistnevnte typen. Det er ei bok jeg tok med meg fra venteromsbiblioteket på Sandhornøya og tenkte at jeg skulle lese litt etter litt. Kapitlene var ikke så lange, sidene var ikke alltid så fulle – god plan, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Jeg slukte boka på to ettermiddager og kvelder. Og det er bare fordi den første kvelden var litt kort. Hadde jeg begynt litt tidligere på dagen, ville jeg slukt hele boka i et jafs før jeg krøp til køys.

Boka skrives i jeg-stemme av Jørgen, en relativt vanlig familiemann som elsker fotball og kona, som har noen kilo for mye, som føler at han kommer litt til kort sammenligned med naboen Steinar, som sammen med kona og sønnen flytter inn i nabohuset til Jørgen helt i begynnelsen av boka. Det er noe med Steinar, som vi etterhvert oppdager. Gjennom mesteparten av boka vet vi ikke helt hva, men det er noe som skurrer med ham og sakte bygger det seg opp en nesten uhyggelig og surrealistisk undertone av noe man ikke kan sette ord på, selv i ei bok. Mange små ting utgjør et hele som man ikke helt får grep om, men som man samtidig ikke kan overse.

Mot slutten av boka skjer det noe. Hendelsen får et etterspill som plutselig (og samtidig langsomt) kaster et annet lys over hele den forutgående historien.

Det er godt gjort i mine øyne. Det kan sikkert diskuteres om vendepunktet kommer på feil sted, om det burde ha kommet senere, men for meg funka det veldig bra sånn som dramaturgien i boka er nå. Jeg liker at den gir rom for ettertanke og refleksjon, at man ikke bare stiller spørsmål ved personene i boka, men også om seg selv, sine antakelser og sin egen … verdensoppfatning, kanskje, sin egen måte å se verden og folk rundt seg på?

Nå skal boka snart ut på tur igjen, så den får glede enda flere enn meg. Jeg vet noen som vil bli glad for å få den i posten.

Mjelle i ruskevær

«Vi oppfordrer folk til å holde seg inne» sa politiet. Så vi dro ut. Ikke bare ut hvorsomhelst, men ut til Mjelle for å se på været. Det skulle vi ikke angre på.

På vei det siste stykket mot stranda på Mjelle

Emre was here!

Tom og Nova

Geir på skjæret.

…og masse, masse skum.

Han braut godt mot skjæran!

Tom, Nova og mektige omgivelser

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Når sommardagen ligg utover landet og varmen har inntatt Salten og folk dovner seg i sola på en håndkle mens Vestfjorden strekker seg speilblank mot Lofoten på den andre sida – DA skal jeg huske denne dagen ekstra godt. Sjelden har vel Terje Nilsen hatt sine ord om Mjelle mer i behold: «Mjelle e førrskjelli fra alt anna; du må ha vært der førr å kunn’ førrstå.»

Morgen i mars

Det var ikke fullmåne i februar. Ikke en eneste gang. Mars, derimot. Mars byr på hele TO fullmåner i år.

Fullmånemorgen mot nordvest

Den første møtte jeg en grytidlig morgenstund jeg var ute på luftetur med hunden før jobb. Han var glad for å få snuse litt ekstra på stedet der jeg stoppet for å ta bilde. Jeg tror vi ble fornøyde, begge to. Mens sola var i ferd med å komme over åskammene mot sør, hang siste rest av fullmånen akkurat over disen på nordvesthimmelen. Et lite snøfall et døgn tidligere gjorde at Rønvikleira lå der hvitdekt og bidro til det blå lyset denne morgenstunda. Det var ikke så verst, altså, selv ikke med ‘bare’ mobilkamera for hånden.

– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

Isn’t it ironic?

Denne sangen er soundtrack til dette innlegget:

For det er noen ganger livet er sånn at det eneste man kan si for å beskrive det, er å si at det er alanismorisette-ironisk. Det har i alle fall blitt et begrep i en del av min vennekrets. «Hvordan er livet?» «Jotakk, helt Alanis, egentlig«.

Nå, for eksempel. Nytt år, ny arbeidskontrakt, en kalender full av nye dager som skal fylles med fine ting. I nyttårshelga meldte jeg meg frivillig til å passe hunden til ei venninne noen dager nå i januar. Hun skulle på jobbreise og hadde tenkt å ha ham på kennel fordi hun ikke hadde noen som kunne ta ham – til jeg dukket opp. Av praktiske hensyn ble det til at jeg skulle ta med min hund og bo i hennes leilighet mens jeg passer ham.

Og jeg tenkte: «Det blir perfekt!» Jeg var klar for lange og fine turer med min hund og hennes hund, og gledet meg til hverdagsturer i andre omgivelser enn de vanlige. Gledet meg til lange turer på en liten topp rett i nærheten, gledet meg til å traske i marka og langs veiene med to gode kumpaner.

Men hva skjer? Helga før jeg skal passe valpen, kommer betennelsen tilbake. Betennelsen som på tampen av fjoråret ga meg sykemelding, medisiner av ymse slag og en sterkt begrenset radius. Betennelsen som gjør at det går fint å sitte eller stå, men er fryktelig vondt å bevege seg. Den betennelsen. Den kom tilbake et par dager før jeg skulle passe hund. Etter et par uker i litt mer ok form var jeg igjen tilbake på et minimum, og knapt det.

Jeg hørte Alanis synge i bakhodet da jeg før helga skjønte hva som var i ferd med å skje.

Anari i stua - begge hundene fikk plass i sofaen!

Anarki i stua – begge hundene fikk plass i sofaen!

Men jeg gir meg ikke. Valpen skal slippe å være på kennel, og venninna mi skal slippe å avlyse jobbreisen. Jeg har fått mer medisin og er på beina, sånn høvelig, og har innrettet meg sånn på jobb at det ikke gjør saken (les: helsa) verre enn nødvendig.

Du hører meg verken klage eller banne. Men det kan hende du hører meg nynne litt nittitallslåt i bakgrunnen noen ganger.