Morgen i mars

Det var ikke fullmåne i februar. Ikke en eneste gang. Mars, derimot. Mars byr på hele TO fullmåner i år.

Fullmånemorgen mot nordvest

Den første møtte jeg en grytidlig morgenstund jeg var ute på luftetur med hunden før jobb. Han var glad for å få snuse litt ekstra på stedet der jeg stoppet for å ta bilde. Jeg tror vi ble fornøyde, begge to. Mens sola var i ferd med å komme over åskammene mot sør, hang siste rest av fullmånen akkurat over disen på nordvesthimmelen. Et lite snøfall et døgn tidligere gjorde at Rønvikleira lå der hvitdekt og bidro til det blå lyset denne morgenstunda. Det var ikke så verst, altså, selv ikke med ‘bare’ mobilkamera for hånden.

Reklamer

– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

Isn’t it ironic?

Denne sangen er soundtrack til dette innlegget:

For det er noen ganger livet er sånn at det eneste man kan si for å beskrive det, er å si at det er alanismorisette-ironisk. Det har i alle fall blitt et begrep i en del av min vennekrets. «Hvordan er livet?» «Jotakk, helt Alanis, egentlig«.

Nå, for eksempel. Nytt år, ny arbeidskontrakt, en kalender full av nye dager som skal fylles med fine ting. I nyttårshelga meldte jeg meg frivillig til å passe hunden til ei venninne noen dager nå i januar. Hun skulle på jobbreise og hadde tenkt å ha ham på kennel fordi hun ikke hadde noen som kunne ta ham – til jeg dukket opp. Av praktiske hensyn ble det til at jeg skulle ta med min hund og bo i hennes leilighet mens jeg passer ham.

Og jeg tenkte: «Det blir perfekt!» Jeg var klar for lange og fine turer med min hund og hennes hund, og gledet meg til hverdagsturer i andre omgivelser enn de vanlige. Gledet meg til lange turer på en liten topp rett i nærheten, gledet meg til å traske i marka og langs veiene med to gode kumpaner.

Men hva skjer? Helga før jeg skal passe valpen, kommer betennelsen tilbake. Betennelsen som på tampen av fjoråret ga meg sykemelding, medisiner av ymse slag og en sterkt begrenset radius. Betennelsen som gjør at det går fint å sitte eller stå, men er fryktelig vondt å bevege seg. Den betennelsen. Den kom tilbake et par dager før jeg skulle passe hund. Etter et par uker i litt mer ok form var jeg igjen tilbake på et minimum, og knapt det.

Jeg hørte Alanis synge i bakhodet da jeg før helga skjønte hva som var i ferd med å skje.

Anari i stua - begge hundene fikk plass i sofaen!

Anarki i stua – begge hundene fikk plass i sofaen!

Men jeg gir meg ikke. Valpen skal slippe å være på kennel, og venninna mi skal slippe å avlyse jobbreisen. Jeg har fått mer medisin og er på beina, sånn høvelig, og har innrettet meg sånn på jobb at det ikke gjør saken (les: helsa) verre enn nødvendig.

Du hører meg verken klage eller banne. Men det kan hende du hører meg nynne litt nittitallslåt i bakgrunnen noen ganger.

5. desember: Hjemmekos

Noen ganger er mørketida veldig mørk. For eksempel når det er overskya store deler av dagen og lyset liksom aldri makter å bryte helt gjennom før det blir borte igjen.

På sånne dager er det godt å kunne kose seg inne med god samvittighet. Se en film. Strikke litt. Lage god mat. Kose med hunden, etter at han har fått seg en luftetur.

Soveklumpen på sju år

Akkurat denne dagen var det ekstra påkrevd med hjemmekos. Jeg har nemlig slått hofta i forbindelse med et fall på isen for ei stund siden, og alt av bevegelse er for tida forferdelig vondt. Derfor blir det ikke så lange turer med hunden, ei heller noe tempo å snakke om. Det aller beste (for kroppen) er å ta det med ro, helst hjemme. Så det prøver jeg å gjøre.

Heldigvis har jeg omsider fått meg medisiner som skal avhjelpe problemet, og det virker som om de begynner å ‘ta’ litt nå. Så er det bare å håpe at turene snart blir flere og raskere igjen – ikke bare for min skyld, men for hunden sin. Enn så lenge er det dog hjemmekos som gjelder. Det er heldigvis ikke det verste man kan drive med i førjulstida.

Det var i oktober

img_5294
Man skulle ikke tro det var mulig. Men den siste helga i oktober fikk jeg en mini-bukett med blomster som ble plukket i det fri av et par sjarmerende herremenn. Den hvite tror jeg er ryllik, den lilla er jeg ikke sikker på hva heter. En stilk fra hver åtteåring fikk jeg. Med litt vann oppi ei gammel fløtemugge har de foreløpig holdt stand i flere dager. Jeg vet det er november nå, og snart kommer sikkert snøen også her i byen. Men inntil videre nyter jeg de siste smulene som minner om sommeren som var.

Skomvær: Fiskemiddag ved midnatt

Ja, du leste riktig. Etter en lang dag ute i sola med alskens gjøremål og tidvis avslapping om hverandre, var det tid for dagens middag når alt var avsegstyrt.

IMG_4582

Dagens middag. Den rakk til fem personer – og noen høns!

Uventa gjester gjorde at selv ettermiddagskaffen (med nystekte vafler og ferskt, hjemmelaget rabarbramarmelade) hadde blitt gjennomført før det var tid for å sette seg ned med middag. Men middag måtte vi ha, for vi hadde fått hånd om en diger blodfersk torsk. Fisken er naturligvis bedre fersk enn etter frysing, så torskemiddag ble det – under midnattssola.

IMG_4609

Snart klart med alle detaljer på bordet

Vi hadde på forhånd en liten samtale om torsken. Der jeg kommer fra, pleier man å si at vi foretrekker torsken i de månedene som har ‘r’ i seg. Med andre ord; fra mai til august foretrekker vi andre fiskesorter til middag. Når man får en diger Lofottorsk servert rett i hånda av turister som kommer innom på kjapp visitt, kan man dog ikke takke nei. Sammen med grønnsaksblanding og tang ble det et herremåltid. At det var ørlite kaldt og derfor påkrevd med varme klær, er ikke mer enn man kan forvente her ute.

IMG_4616

Grønnsakstilbehør – og tang, som ligger rundt gaffelen, aller fremst i bildet.

Jeg nevnte tang. Jeg har aldri spist tang før. Faktisk var jeg mer enn veldig skeptisk til tang. Men av respekt for mine medboere denne måneden, og for de av dem som hadde tilberedt maten, smakte jeg naturligvis på tangen. Og det var godt! Litt salt, helt grei konsistens og rett og slett ‘det lille ekstra’ som tilbehør til fisken. Det har også blitt laget tang-snacks her, som står i en bolle på kjøkkenet til fri anvendelse. Jeg tror kanskje jeg må lære meg å lage noe av dette selv etterhvert.

IMG_4619

Hjemmelaga snacks: Saltrista mandler, laget noen timer tidligere.
(Oppskrift fra bloggen Green Bonanza, lenke hvis du klikker på bildet.)

Det var så kaldt at det ikke frista å sitte ute for lenge, men litt etter-middag-snacks måtte vi like fullt ha. Tidligere på kvelden hadde jeg laget saltede mandler etter oppskrift fra Green Bonanza (link rett til oppskrifta hvis du trykker på bildet). De ble veldig populære. Faktisk er de ikke bare salta i henhold til oppskrifta der, de er også kokt i saltvann. Sunt og lettvint snacks en sommerdag, like mye som et kjærkommet snack når det går mot jul.

Fyrlivet leverer opplevelser på løpende bånd.

Velkommen til Skomvær

Velkommen til Skomvær fyr! Skomvær fyr finner du aller, aller ytterst i Lofoten, 17 km ut fra Røst, som er den ytterst bebodde øya i Lofoten. Trenger du en stedsangivelse, kan du ta deg til 67°24′39″N 11°52′29″Ø. Det ser ut som en prikk i havet, men er i realiteten ei øy med noen få holmer og skjær rundt – og et fyrtårn med tilhørende bygninger. De fleste innbyggerne har vinger.

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

På Skomvær finnes det fire bygg i tillegg til maskinbygget du ser på bildet over. Det er to låver og to boligbygg, hvorav det ene bolighuset ikke er i bruk. Det finnes ikke ferskvann på øya, så vi samler regnvann til bruk i matlaging og når man dusjer (det blir filtrert først). Vann til å drikke får vi på store plastdunker fra Røst pr båt når det passer sånn. Opprinnelig fantes det visstnok en brønn midt på gårdsplassen mellom husene, men den eksisterer ikke lenger. I hovedbygget bor det gjennom sommermånedene folk fra kunstnerkollektivet Røst Air og deres nettverk. Og denne måneden, denne sommeren finner du altså meg der.

IMG_4561

Hernyken (nærmest), Trenykan, Ellevsnyken og Storfjellet. Bakom der ligger Røstlandet og tilknytta øyer som er bebygde.

Skomvær ligger midt i et sjøfugleldorado. Lundefulg, teist, måker, svartbak, ørn, ærfugl, lomvi… Lista er nærmest endeløs, selv om den ser ut til å krympe. Omtrent alle øyer og holmer her inngår i naturreservat eller landskapsvernområde. Det finnes hytter på noen få av dem, og de eies i hovedsak av folk som bor i nærheten (relativt sett) og har egen båt for å ta seg dit. Flere av dem har ferdselsforbud gjennom hele eller deler av året. Selv har jeg alltid drømt om å komme meg på øya med Trenykan på, som man ser midt i bildet over, etter at jeg i ung alder så Theodor Kittelsens magiske tegninger derfra. Om jeg kommer meg dit i sommer, er foreløpig et åpent spørsmål. Men jeg har i det minste kjørt rett forbi i båt – en snerten Buster med voksen motor.

IMG_4591

Hekketid

Fuglene hekker, og de har reir nærmest overalt. Hele øya er på ca 40 dekar jord, men det er ikke mye man kan gå rundt omkring foreløpig. Fuglene skal ikke forstyrres. Det går en 150 meter lang sti fra der man ankommer med båt og opp til tunet med bygningene og fyrtårnet, og der er det trygt å gå. Hunden er med ut hit, og han må alltid være i bånd. Det takler han heldigvis fint, ikke minst fordi det er mye å følge med på og bli mentalt engasjert av når han er utendørs her. Ikke minst alle hønene som går løse på tunet, akkurat utenfor rekkevidde av den pelskledde fyren…

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Eventyret har bare såvidt startet. Noe sier meg at dette blir en sommer utenom det vanlige.