Det var i oktober

img_5294
Man skulle ikke tro det var mulig. Men den siste helga i oktober fikk jeg en mini-bukett med blomster som ble plukket i det fri av et par sjarmerende herremenn. Den hvite tror jeg er ryllik, den lilla er jeg ikke sikker på hva heter. En stilk fra hver åtteåring fikk jeg. Med litt vann oppi ei gammel fløtemugge har de foreløpig holdt stand i flere dager. Jeg vet det er november nå, og snart kommer sikkert snøen også her i byen. Men inntil videre nyter jeg de siste smulene som minner om sommeren som var.

Advertisements

Skomvær: Fiskemiddag ved midnatt

Ja, du leste riktig. Etter en lang dag ute i sola med alskens gjøremål og tidvis avslapping om hverandre, var det tid for dagens middag når alt var avsegstyrt.

IMG_4582
Dagens middag. Den rakk til fem personer – og noen høns!

Uventa gjester gjorde at selv ettermiddagskaffen (med nystekte vafler og ferskt, hjemmelaget rabarbramarmelade) hadde blitt gjennomført før det var tid for å sette seg ned med middag. Men middag måtte vi ha, for vi hadde fått hånd om en diger blodfersk torsk. Fisken er naturligvis bedre fersk enn etter frysing, så torskemiddag ble det – under midnattssola.

IMG_4609
Snart klart med alle detaljer på bordet

Vi hadde på forhånd en liten samtale om torsken. Der jeg kommer fra, pleier man å si at vi foretrekker torsken i de månedene som har ‘r’ i seg. Med andre ord; fra mai til august foretrekker vi andre fiskesorter til middag. Når man får en diger Lofottorsk servert rett i hånda av turister som kommer innom på kjapp visitt, kan man dog ikke takke nei. Sammen med grønnsaksblanding og tang ble det et herremåltid. At det var ørlite kaldt og derfor påkrevd med varme klær, er ikke mer enn man kan forvente her ute.

IMG_4616
Grønnsakstilbehør – og tang, som ligger rundt gaffelen, aller fremst i bildet.

Jeg nevnte tang. Jeg har aldri spist tang før. Faktisk var jeg mer enn veldig skeptisk til tang. Men av respekt for mine medboere denne måneden, og for de av dem som hadde tilberedt maten, smakte jeg naturligvis på tangen. Og det var godt! Litt salt, helt grei konsistens og rett og slett ‘det lille ekstra’ som tilbehør til fisken. Det har også blitt laget tang-snacks her, som står i en bolle på kjøkkenet til fri anvendelse. Jeg tror kanskje jeg må lære meg å lage noe av dette selv etterhvert.

IMG_4619
Hjemmelaga snacks: Saltrista mandler, laget noen timer tidligere.
(Oppskrift fra bloggen Green Bonanza, lenke hvis du klikker på bildet.)

Det var så kaldt at det ikke frista å sitte ute for lenge, men litt etter-middag-snacks måtte vi like fullt ha. Tidligere på kvelden hadde jeg laget saltede mandler etter oppskrift fra Green Bonanza (link rett til oppskrifta hvis du trykker på bildet). De ble veldig populære. Faktisk er de ikke bare salta i henhold til oppskrifta der, de er også kokt i saltvann. Sunt og lettvint snacks en sommerdag, like mye som et kjærkommet snack når det går mot jul.

Fyrlivet leverer opplevelser på løpende bånd.

Velkommen til Skomvær

Velkommen til Skomvær fyr! Skomvær fyr finner du aller, aller ytterst i Lofoten, 17 km ut fra Røst, som er den ytterst bebodde øya i Lofoten. Trenger du en stedsangivelse, kan du ta deg til 67°24′39″N 11°52′29″Ø. Det ser ut som en prikk i havet, men er i realiteten ei øy med noen få holmer og skjær rundt – og et fyrtårn med tilhørende bygninger. De fleste innbyggerne har vinger.

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen
Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

På Skomvær finnes det fire bygg i tillegg til maskinbygget du ser på bildet over. Det er to låver og to boligbygg, hvorav det ene bolighuset ikke er i bruk. Det finnes ikke ferskvann på øya, så vi samler regnvann til bruk i matlaging og når man dusjer (det blir filtrert først). Vann til å drikke får vi på store plastdunker fra Røst pr båt når det passer sånn. Opprinnelig fantes det visstnok en brønn midt på gårdsplassen mellom husene, men den eksisterer ikke lenger. I hovedbygget bor det gjennom sommermånedene folk fra kunstnerkollektivet Røst Air og deres nettverk. Og denne måneden, denne sommeren finner du altså meg der.

IMG_4561
Hernyken (nærmest), Trenykan, Ellevsnyken og Storfjellet. Bakom der ligger Røstlandet og tilknytta øyer som er bebygde.

Skomvær ligger midt i et sjøfugleldorado. Lundefulg, teist, måker, svartbak, ørn, ærfugl, lomvi… Lista er nærmest endeløs, selv om den ser ut til å krympe. Omtrent alle øyer og holmer her inngår i naturreservat eller landskapsvernområde. Det finnes hytter på noen få av dem, og de eies i hovedsak av folk som bor i nærheten (relativt sett) og har egen båt for å ta seg dit. Flere av dem har ferdselsforbud gjennom hele eller deler av året. Selv har jeg alltid drømt om å komme meg på øya med Trenykan på, som man ser midt i bildet over, etter at jeg i ung alder så Theodor Kittelsens magiske tegninger derfra. Om jeg kommer meg dit i sommer, er foreløpig et åpent spørsmål. Men jeg har i det minste kjørt rett forbi i båt – en snerten Buster med voksen motor.

IMG_4591
Hekketid

Fuglene hekker, og de har reir nærmest overalt. Hele øya er på ca 40 dekar jord, men det er ikke mye man kan gå rundt omkring foreløpig. Fuglene skal ikke forstyrres. Det går en 150 meter lang sti fra der man ankommer med båt og opp til tunet med bygningene og fyrtårnet, og der er det trygt å gå. Hunden er med ut hit, og han må alltid være i bånd. Det takler han heldigvis fint, ikke minst fordi det er mye å følge med på og bli mentalt engasjert av når han er utendørs her. Ikke minst alle hønene som går løse på tunet, akkurat utenfor rekkevidde av den pelskledde fyren…

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.
Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Eventyret har bare såvidt startet. Noe sier meg at dette blir en sommer utenom det vanlige.

Ut på ikke-tur

Noen ganger går ikke ting som planlagt. Man kan for eksempel planlegge å ta seg noen fine turer, gjerne med telt og kamera, når augusten kommer og sommerkveldene er fargerike i spennet mellom lys og mørke. Eller man kan reise til et av verdens vakreste steder og planlegge å blogge derfra, bare for å knekke foten før man får knipset noe med mobilkameraet engang. Tro meg, det er mulig.

Ikke helt som planlagt, nei.
Ikke helt som planlagt, nei.

Det er utrolig hva som lar seg knekke når man går i joggesko på flat og oversiktlig grusvei, la oss bare si det sånn.

Til gjengjeld har strikkepinnene gått seg varme, og noen bøker har blitt lest ut. Et par flyturer har blitt tilbakelagt og et gjensyn med Stavanger har artet seg helt annerledes enn jeg forestilte meg for et par uker siden. Et kurs i Valdres kan jeg bare drømme om, men Utsira får jeg fortsatt med meg.

Kanskje blir det blogging igjen etterhvert. Jeg har tross alt ikke brukket verken fingre, formuleringsevnen eller tastaturet. Tross alt.

Bjørn Sortland: Ærlighetsminuttet

(Nei, dette er ikke en bokanmeldelse.)

For noen år tilbake hadde jeg en annen blogg et annet sted. Der var jeg anonym. Tilfellet ville det slik at jeg en gang på impuls og i løpet av sekunder kjøpte boka ‘Ærlighetsminuttet’ på bokhandelen hjemme, rett før avreise mot det utlandet jeg da bodde i . Boka fengslet meg fra første til siste side, og i lang tid etterpå, og jeg har aldri glemt den. I min eufori over å ha oppdaget den, skrev jeg også et blogginnlegg om boka – et innlegg forfatteren (Bjørn Sortland) oppdaget og linka til på sin blogg. Da var jeg litt stolt.

Skjermdump fra Bjørn Sortland sin hjemmeside
Skjermdump fra Bjørn Sortland sin hjemmeside

Så gikk tida. Jeg flytta hjem igjen, i alle fall tilbake til Nord-Norge, og der ble jeg kjent med Edel.

Edel er ei sprudlende ung dame som også har mye dybde og ettertanke i seg. Og hun elsker Italia. Elsker Italia, elsker italiensk, elsker italienere – the works. I fjor sommer skulle hun til Italia (igjen?), og da vi på vårparten snakket om den sommeren som skulle komme, var hun i skyene over turen hun skulle på. Jeg kom til å nevne boka ‘Ærlighetsminuttet’, siden en stor del av handlingen i boka utspiller seg nord i Italia, og siden Kristusmotivet i kunst spiller en stor rolle i den. Edel sperret øynene opp og skjønte at DET var boka for henne. Bare så synd at mitt eksemplar lå i ei eske på et loft i utlandet…

Fortsatt ei av de fineste bøkene jeg vet.
Fortsatt ei av de fineste bøkene jeg vet.

Edel ville veldig gjerne ha tak i Ærlighetsminuttet, men den viste seg å være vanskelig å få tak i. Utsolgt både her og der, i bokhandler og nettbutikker. Men hun er ikke en dame som gir seg. Unge Edel tok kontakt med forfatteren selv – og jammen fikk hun ikke svar. Hun fikk også tak i boka fra ham, etter hva jeg forsto, og jeg gledet meg med henne. Jeg unnet henne å ha den, og kjente meg igjen i den intense gleden som skinte gjennom da hun noe senere fortalte meg at hun hadde lest den. Og elsket den. Så klart.

Det siste skoleåret har Edel bodd et annet sted, og vi har ikke møttes hjemme hos henne. Men for noen dager siden var jeg tilfeldig forbi der hun bor, og stakk innom nærmest på impuls. Midt i praten sa hun «Vil du ha boka di?» Jeg trodde hun refererte til ei anna bok hun har lånt hos meg, men nei. Det viste seg at hun hadde fått tak i TO eksemplarer av Ærlighetsminuttet, og det ene var til meg – signert av herr Sortland selv, tilogmed. Jeg trenger vel ikke si at jeg ble glad?

Jeg ble nesten litt starstruck da jeg så dette.
Jeg ble nesten litt starstruck da jeg så dette.

Boka som lå på et loft i utlandet, har kommet hjem i mellomtiden. Nå har jeg også dette eksemplaret, signert av Bjørn Sortland selv. Jeg innrømmer det glatt – jeg kommer til å beholde det ferskeste eksemplaret så lenge jeg lever! Det andre, den boka jeg kjøpte i forbifarta en sensommerdag? Den boka skal jeg villig låne ut til noen som liker å lese, som liker å reise, som tør å la seg engasjere av kunst, som ikke syns Kristus-motiv-tematikken er avskrekkende.

Når jeg tenker meg om, er det bare noen dager til min 12-årige niese kommer på sommerbesøk sammen med søstra si. 12-åringen er leseglad. Jeg sier ikke mer.

Tatt av varmen

Denne sommeren kommer jeg til å huske som den sommeren der varmen tok alle de fine planene. Misforstå meg ikke; jeg klager overhodet ikke på det strålende været vi stort sett har hatt. Jeg bare innser at mye av det jeg hadde tenkt å gjøre, må utgå inntil videre. Det er rett og slett for varmt.

Siberian husky-tispa Varga elsker å svømme.
Siberian husky-tispa Varga elsker å svømme.

Jeg hadde for eksempel planer om å gå masse turorienterings-turer med hunden min, og gjerne med venner i følge. Det har det blitt lite av. Med ett unntak har jeg ikke vært på orienteringstur siden i mai en gang. Det har rett og slett vært for varmt til at det har vært forsvarlig å ta med hunden ut på lengre turer, enten det er dag eller kveld. Til gjengjeld har vi tatt med en hund i nabolaget på tur noen ganger i det siste, for eieren har brukket foten. Og frøken Varga elsker å svømme, mens jeg vasser. Funker fint.

Ut på havet - det er sjelden feil.
Ut på havet – det er sjelden feil.

Å gå på toppturer når gradestokken vaker rundt 30 ligger ikke for meg. Men jeg har til gjengjeld ved noen anledninger vært heldig å fått være ute på havet i sommer, sammen med andre folk i båt. Det har vært godt, selv om det tidvis har vært minst like varmt der som på land. En av dagene fikk vi tordenvær, styrtregn, lyn og strålende solskinn i løpet av en liten halvtime – heldigvis mest av sistnevnte. Skjorta mi var tørr før vi nådde land. Håret derimot. Det snakker vi ikke om.

IMAG3952
Emre koser seg på grunna

De mange fjellvannene og -bekkene jeg hadde sett for meg å kunne bruke, har jeg ikke vært nær. Men jeg er så heldig at jeg har to strender ved havet innen gangavstand hjemmefra, i tillegg til fine badesteder ved ferskvann. De fleste turene med hunden går bare såpass rundt i nabolaget at han får gjort det han må – etter et kvarter peser han og er glad for å komme hjem og i skyggen igjen. Men noen dager går vi litt lengre turer, kanskje opp mot en time. Da sørger jeg alltid for at vi underveis kommer forbi et sted hvor både han og jeg kan kjøle oss ned og bli våte på beina. Minst.

Undertegnede i Vatnvatnet
Undertegnede i Vatnvatnet

Noen dager har det blitt rene badeturer. Vi drar til et sted hvor hunder kan løpe løse, hvor vi er sammen med gode venner, hvor vi kan grille og spise god mat, og hvor vi kan holde til i timesvis. Der er tumleplass og skygge for de firbeinte, badeplass for de tobeinte, og det er nesten mer behagelig i vannet enn på land.

Alle planene om turer til diverse hytter, øyer, topper og andre turmål har utgått med høye knespark. Til gjengjeld har erstatningene vært av et kaliber som man virkelig ikke skal kimse av. Win-win kaller jeg det. For de opprinnelige turmålene ligger fortsatt der når sommeren etterhvert kommer på hell og temperaturene blir mer levelige. For ikke å snakke om at vi enda har mye igjen av juli…

I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag.

Glødende sommernattsol
Glødende sommernattsol

Luende rød himmel, solen står og stamper foran  mine øine, natten, horisonten dønner av lys. Æsop og jeg går ind i skyggen. Det er stille omkring. Nei, vi vil ikke sove mere, sier jeg til Æsop, vi vil jage imorgen, den røde sol skinner på os, vi gikk ikke ind i berget…

Fra «Pan» av Knut Hamsun.