Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet - og en asjett i serien Figgjo Bente

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.

Reklamer

Etter begravelsen

Det er ikke alltid man trenger å si så mye. Man trenger kanskje ikke trøste, si kloke ord eller få tankene til den andre over på noe annet. Noen ganger er det helt greit å bare være der; være sammen, la den andre lede samtalen, være tilstede uten å kreve noe spesielt.  Mange som har mistet noen nær seg, særlig i uventa og plutselige dødsfall, opplever at folk unngår dem i etterkant. Grunnene kan sikkert være mange. Men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være en som viker unna, som krysser veien, som lar være å sende tekstmelding eller kommer med en invitasjon. I stedet, har jeg lovet meg selv, skal jeg være som normalt. Sende meldinger, vise omsorg, tåle å prate om både den døde og om sorgen – og om alt mulig annet. Tåle å stå i det både når det er lett og når det føles mer komplisert. Fordi vi tross alt er sammen i dette livet, vi trenger hverandre.

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Så før helga sendte jeg ei melding til noen som mista partneren sin for et par måneder siden. «Hei! Jeg har ingen planer i helga. Hvis du har lyst til å finne på noe, for eksempel gå tur med meg og hunden i godværet, er du hjertelig velkommen til det!» Det skulle vise seg at det var en akkurat passe invitasjon – og vi møttes.

Vi snakket om været. Om våren, om hunden, om felles kjente, om fremtidsplaner. Vi snakket om det meste, men ikke om ham som var død. Det var ikke akkurat en elefant i rommet – og vi satt dessuten utendørs og spiste kanelsnurrer – men jeg tenkte det var greit å få hull på den byllen også. Sånn i tilfelle. «Savner du ham ekstra mer nå som det blir vår?» spurte jeg. Fordi det var vår da de ble kjærester og da de flytta sammen, fordi de begge var pasjonerte ute-mennesker, fordi våren er noe av det mest romantiske som finnes her nord når man er forelska og glad i en annen. Svaret jeg fikk, er ikke viktig her og nå. Det viktige er at det var rom for å snakke om den døde – eller la være. Snakke om andre ting, eller bare være stille. Begge deler er greit, gode vennskap tåler både taushet og tale. Tenker jeg.

Det verste man kan gjøre, er å gjøre ingenting.

Når det drar seg til

Noen ganger drar det seg til i livet.  Noen ganger er livet sånn at man trenger litt ekstra. En klem, noen gode ord, litt omsorg, litt hvilepuls. Det kan være forskjellig hva man trenger og når, men man kjenner det helt inni margen. Når det drar seg til.

Bordet dekket for god mat og godt samvær

Noen jeg er veldig glad i, har det sånn akkurat nå. Livet har dratt seg til, og det er krevende dager, tungt å stå i det man ikke kan slippe unna. Da er det godt å møtes og tilbringe tid sammen, god tid, kvalitetstid ved et kjøkkenbord. Spise god og upretensiøs mat, drikke et glass vin eller to og bare være sammen. Snakke med noen som kjenner deg uten å måtte forklare all verden. Ha noen der som tør sette ord på både de store og små tingene, som ikke blir skremt av dypet som noen ganger ligger uuttalt mellom ordene.

Når det drar seg til, er det godt å være sammen med noen som har vært ute en vinternatt før. Kolbein Falkeid sier det så fint:

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Fra samlingen ‘Opp- og utbrudd’, 1978)

12. desember: Jobb – heldigvis

Ei snau uke på sykemelding og jeg ble rammet av brakkesyke. Den kom gradvis og sterkere, og til slutt var det bare ett å gjøre: Dra på jobb, selv om sykemeldinga ikke var helt over enda. Det var ei helt rett beslutning, viste det seg.

Jobben min har mye med ord å gjøre. Tastatur og skrivesaker er grunnleggende nødvendigheter.

Jeg elsker jobben min. Og jeg elsker det å simpelthen ha en jobb. Det har vært år tidligere i livet der jeg ikke har hatt så mye jobb som jeg skulle ønske, eller hvor jeg har hatt en jobb som kanskje ikke var … optimal. Jeg kjenner flere som ikke har jobb, som ikke får jobb, som gjerne vil men ikke kan jobbe, og i det hele tatt. Jobb er ingen selvfølge, ei heller det å ha det bra på jobb.

For noen er det ingen stor sak. Men for meg er det å ha en jobb å gå til og en jobb jeg liker noe aldeles fantastisk. Det å gå på jobb er et lyspunkt de aller fleste dagene – det er ikke bare noe jeg ‘må’ fordi man må på jobb. Det er noe jeg virkelig blir glad av. Fine kolleger, interessante oppgaver, en god tone. Så enkelt, så viktig.

Finmasket forventning

– Skal jeg strikke noe til deg til babyen kommer, spurte jeg.
– Nei, det kan jeg ikke be om, svarte hun.
– Men når jeg tilbyr meg er det ikke du som ber om det, og da er det lov til å takke ja.
– Okei da.

Babypledd i produksjon

Babypledd i produksjon

Etter litt videre samtale kom det frem at hun ønsket seg et babypledd til den nye babyen, som blir familiens tredje barn. Ikke fordi hun ikke har pledd fra før, men fordi mora så gjerne ønsker for ungene at de kan ha hvert sitt pledd fordi de blir så glade i dem som barn.

Siden mora til babyen er ei kjær venninne for meg, valgte jeg å ikke bare strikke et enkelt pledd med frem-og-tilbake-strikking uten videre dikkedarer. Tvert imot, jeg gjorde research og søkte etter mønstre helt til jeg fant et mønster jeg likte, et mønster jeg tror hun også vil sette pris på. Dette mønsteret er ment å gjenspeile bølger som bryter i havet, og fargene forteller verken om gutt eller jente – for det vet de ikke på forhånd.

Jeg koser meg med å strikke, jeg gleder meg til det blir ferdig, og jeg ser frem til å glede henne med et nystrikket, mykt babypledd. Best av alt? Babyen ligger an til å bli født her i byen, så jeg får se h*n inntullet i pleddet etterhvert – forhåpentligvis. Det er bare et par måneder igjen. Jeg må innrømme at jeg gleder meg.

Lykke på landet

Syrinene blomstrer ikke enda, men det er ikke lenge igjen. I mellomtida kan man kose seg med sørvestvendte hageblomster som har blitt stelt og tatt vare på med nennsom hand av en gartnerutdannet førskolelærer som ikke har glemt gamle kunster.

IMG_4525 IMG_4528 IMG_4529

Det er ikke bare blomstene som stelles godt med på landet. Også menneskene tas vare på med ferskt brød, hjemmelaget saft og moden frukt i solveggen. Et stykke Norge i rødt, hvitt og blått akkurat denne dagen.

IMG_4527 IMG_4536

Selv den firbeinte får et tre med skygge, så han kan ligge mykt i gresset og hvile seg i skyggen, snuse på bakken og jage etter humler som kommer forbi. Den biske katta som bodde her er forlengst død, og nå er det ingen som kan true sommerkosen hans. Heldigvis.

IMG_4534

Og vi vet det. Selv om ingen sier det, vet vi det alle sammen. Det blir vinter igjen en dag, dager som dette skal man omfavne med de lengste armene man har fordi kontrasten til de andre dagene er så stor. Vedstabelen på trappa forteller oss det vi ikke trenger å bli minnet på akkurat i dag; det vil komme en dag der vi trenger å fyre i ovnen og varme oss innomhus fra den bitende kulda ute. Den kommer.

IMG_4533

Og derfor – nettopp derfor – nyter vi hver sommerdag som om den var den siste i stedet for den første. Vi vet varmen kan være flyktig, vi vet sola kan forsvinne bak de grå og våte skyene. Så vi nyter været for alt det er verdt. Skryter på sosiale medier, akker oss i glede over temperaturen og mangelen på vind, spiser alle måltider ute, kler oss sånn at sola skal slippe til og gi farge, har alltid solbriller innen gripeavstand. Nå er det bare dager til sola ikke lenger går ned.

Kjære sommeren; velkommen. Du er elsket.

Det store i det små

Jeg har noen såkalt Store Ting jeg må forholde meg til om dagen. Det er ikke alltid like lett, spesielt ikke når utfallet avhenger av flere mennesker enn meg, eller når et utfall ikke lar seg tvinge frem før tiden er moden, når enn det måtte bli. Når noe er stort og viktig, og samtidig ikke oppleves kontrollerbart, er situasjonen krevende å stå i. Har man flere sånne ting på en gang, blir det ikke lettere. Det kjenner jeg veldig på.

Da er det godt å kunne ta seg en timeout fra sitt eget hode. Ikke gi opp å forholde seg til det som er krevende, ikke legge det på hylla og bli en passiv respondent til ting som skjer rundt meg. Det handler mer om det å være snill med seg selv, om å gi seg selv en pause, om å skape seg rom som gir overskudd og dermed kraft til å håndtere situasjonen man står i. Situasjonen jeg står i. Det handler om å gjøre meg i stand til å stå støtt og ta gode valg når øyeblikket er der.

Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.

Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.

For meg er den suverent beste kilden til rekreasjon og overskudd det å være ute i naturen, i vakker natur. Ikke som der jeg bodde i England; hvor stien gikk i en skog med kraftlinjer underveis og en pub i enden. Nei, natur som er jeg bor nå – tilnærmet uberørt, stille og variert. Blant annet. Kort vei fra fjæra til havet, kort vei fra boligstrøk til ødemark. Lofoten som ei stripe borterst på horisonten. Sånn har jeg det, og sånn vil jeg ha det. Det gir ikke bare ytre utsikt – det gir innsikt innvendig også.

Når hodet blir for fullt av tanker, er det lite som gjør meg like godt som det å simpelthen ta seg en tur. Det trenger ikke være en hel ekspedisjon eller gå til et ekstremt sted hvor ingen andre har vært. Nei, det kan like gjerne være en tur langs en velkjent sti i godt selskap. Turen kan gå til et sted hvor jeg har vært mange ganger før, gjennom alle årstider, alene eller sammen med noen. Bare jeg får være ute litt, i naturen, er alt annet litt mer håndterlig etterpå.

IMG_1935

Den fremste er min.

Det er et par-tre uavklarte prosesser jeg står i som er krevende om dagen. Men forunderlig nok kjennes det ikke så tungt som jeg hadde ventet om du hadde fortalt meg det på forhånd. Det kjennes overkommelig, det hele, på forunderlig vis. Kanskje fordi jeg i det siste har vært svært mye utendørs, både alene og i selskap med andre. Jeg har sett naturen gå fra vinter til snøsmelting og vår, og nå er det ikke mye om å gjøre før det er sommer på ordentlig.

Først smelta snøen, så stiene ble bare. Deretter tørka det litt opp, og hestehoven kom frem. Nå blomstrer den av, mens hvitveisen dekker skogbunnen og museørene på skogsbjørka er i ferd med å bli fullbårent grønt løv. Mosen gjør skogsbunnen grønn, isen har gått på vannene, bekkene sildrer ivrig her og der. Et skritt av gangen, en prosess av gangen, det ene følger naturlig etter det andre uten at noen må ordne det slik eller sånn. Alt kommer på plass til slutt, blir sånn som et er ment å være.

Jeg innser at jeg kanskje har et og annet å lære av naturen.