Det var desember

En ekte og naturlig hjertestein

Det var desember, og jeg hadde lagt byen bak meg. Hadde reist nordover, dit jeg kommer fra. Var på hjemmebane, selv om jeg var borte. Og hunden var med.

Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge. Hver gang jeg annonserte at jeg skulle nordover, var vi enige om å møtes. Men det ble aldri noe av. Jeg lurte litt på om det bare var meg, eller om det lå noe bak at det aldri lot til å passe at vi kunne treffes. Tok det ikke ille opp, men la merke til det.

Men denne gangen! Denne gangen ringte hun, helt ut av det blå, og sa ganske enkelt: «Er du ledig nå? Skal jeg komme og hente deg så vi kan dra på tur?» Selvfølgelig sa jeg ja. Og like selvfølgelig var det for henne at hunden ble med.

Det viste seg at det var gode grunner til at vi ikke hadde møttes på ei stund. Grunner som ikke hadde med meg eller vennskapet vårt å gjøre; det handlet om alvorlig sykdom i nær familie. Sykdom som hadde krevd alt, hud og hår og døgnet på tamp. Men nå. Nå var det i ferd med å snu, og noe av det første den gjenvunne friheten brakte med seg, var vennskapet vårt. Ut på tur, ut mot havet.

Vi fant ei rullesteinstrand. Titta på steiner, speida etter ørna, hørte på måkene, lot hunden snuse seg mett. Litt ned i skråninga mot vannkanten fant hun den. Hjertesteinen. En stein som var mest hvit, og som fra naturens side var slipt til noe som ligna hjerteform.

Det var mer enn symbolsk.

Den ligger der enda, steinen. Du finner den kanskje om du leter.

Neste sommer

Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.

Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.

På rygg i lyngen under ei furu i skogen

Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.

Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.

Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.

Bare litt grønnere

Jeg har ikke klimaangst. Det er ikke holloien i forbindelse med skogbrannene i Amazonas som har gjort det. Det er ikke noe nytt, egentlig. Det har vokst seg frem over tid, rett og slett. Og nå tar jeg et skritt til i å leve bittelitt mer grønnere enn jeg har gjort før.

Jeg begynte litt forsiktig for ganske lenge siden med å halvveis bevisst prøve å ha «meatfree Monday» i mitt eget kosthold; å spise middag uten kjøtt hver mandag. Det gikk helt fint.  Noen ganger glemte jeg meg og spiste en saftig biff på mandag – da ble tirsdagen kjøttfri istedet. Verre var det ikke.

Etter å ha reflektert en del over bærekraftsproblematikk – et tema som har opptatt meg i varierende grad siden min kortvarige ungdomspolitiske karriere sent på 1990-tallet – kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre noen få grep som ville gjøre min livsstil litt mer grønn, litt mer bærekraftig, litt mer miljøvennlig på sikt.

Skritt for skritt har jeg blitt streng på kildesortering, jeg kjører nesten utelukkende kollektivt, jeg kaster ikke matavfall men bruker det til bokashi, jeg sorterer klesskapet minst en gang i året og gir klær til Fretex, jeg kjøper møbler og andre ting brukt når jeg pusser opp en sjelden gang, og jeg er snar til å gi bort/videre egne ting (kjøkkenutstyr, klær, bøker, whatever) når det er noe jeg ikke bruker eller trenger lenger.

Og nå har jeg tatt det neste skrittet.

Enkel kjøttfri middag: Pannekaker!

Jeg har bestemt meg for at minst halvparten av mine middager hver uke skal være kjøttfrie.

Jeg lager meg ikke middag hver dag; i snitt vil jeg anslå at jeg spiser varm middag cirka fem dager i uka, kanskje. Det betyr 2-3 kjøttfrie middager i uka – og det er ikke vanskelig! Den siste uka har jeg spist fiskeboller, pannekaker og en laksewok med grønnsaker og nudler, for eksempel.

Jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer. Men nå kjøper jeg kjøtt via REKO-ringen når anledningen byr seg, direkte fra produsenten, sånn at kjøttet er mest mulig kortreist og bærekraftig på flere vis.  Jeg forsøker å bli like flink til å spise varierte fiskeretter som jeg var før- og fisken er ofte også kortreist. Og så forsøker jeg, skritt for skritt, å utvide mitt repertoir av grønne middagsretter sånn at jeg skal ha mer å velge i. Jeg er ikke så glad i bønner, linser, tofu og mye som er populær veggismat, men det finnes likevel langt mer å variere med blant mat jeg liker enn det jeg faktisk har tatt i bruk så langt.

Det er ingen revolusjon. Jeg er ingen barrikadekjemper. Men dette er mine små skritt og tiltak i mitt hverdagsliv for å gjøre det hele litt grønnere, litt mer bærekraftig. Hva gjør du?

Når frokosten eskalerer

Egentlig hadde vi ingen spesielle frokostplaner. Men siden jeg måtte ut tidlig på morgenen på grunn av jobb, la jeg turen innom Esso (!) og kjøpte egg og bacon. «La oss gjøre litt ekstra ut av frokosten», tenkte jeg. Vel hjemme hadde gjestene enda ikke stått opp. Da slo det meg at jeg ville rekke å lage scones også. Som tenkt, så gjort.

Søndagsfrokost på en mandag

Da gjestene sto opp, var det meste nesten klart. Hjemmebakt grovbrød (fra mamma!). Rykende ferske scones (oppskrift fra Trines matblogg). Hjemmelaget syringele og rabarbrasyltetøy, pluss et blandingssyltetøy fra ei venninne. Fersk eggerøre, mer enn nok til alle, og sprøstekt bacon. Pluss alt det andre som jeg hadde fra før, fra butikken. Og kaffe, te, melk og eplejuice. Rørstrand, Mummi og Figgjo sto for serviset.

Takket være pinsehøytida fikk vi oss en durabelig søndagsbrunch på en mandag, og vi satt leeenge til bords. Da gjorde det ikke noe at det regnet ute.

Ikke så verst

Du begynte bra, 2019. Å varte opp med delvis klarvær etter flere dager med uvær var et sjakktrekk.

Første januar på moloen, med utsikt mot vest.

Sammen med kiwien – en gjest fra New Zealand – tok jeg og hunden en lang runde gjennom byen. Gjesten fikk både ordinær Bodøguiding med historie, samfunnsliv og sånt, samt en runde med streetart-omvisning innimellom. Vi har mye bra her i byen av denslags!

Og akkurat som jeg forventa, elska hun å være ute på moloen. Vinden blåste om ørene på oss så vi tidvis slet med å holde oss oppreist. Det var bitkaldt, men vi var godt kledd og motivert for både vær og vind. «Dette er jeg vant til fra Wellington. Nå føler jeg meg hjemme!» sa hun.

Det var den første dagen.

Den andre dagen i januar ble ikke så verst, den heller. På vei hjem fra jobb fikk jeg melding fra ei venninne om at hun hadde vært forbi hos meg og satt igjen noe. Åja, tenkte jeg, kanskje ei flaske vin eller noe – det er hyggelig gjort.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Da jeg kom hjem, fant jeg en gavepakke med sørlandschips, sjokolade, julete, julebrus, julehefte (tegneserie), tre sorter hundesnop og whatnot. Jeg ble helt overveldet og måtte selvfølgelig ringe og takke. Du kan jo gjette på hva jeg spiste utover ettermiddagen.

Jeg venter i spenning på hva resten av året bringer når det har begynt så godt.

Det var den dagen

Den dagen alle var ute – inkludert sola

Det var den dagen da sola skinte fra skyfri himmel etter Regnvær I Lange Tider. Den dagen temperaturen var levelig og den iskalde vinden var fraværende. Den dagen alle plutselig var ute helt fra så tidlig på formiddagen at det nesten kunne kalles morgenkvisten. Den dagen.

Den dagen var det så mye folk ute at du nesten måtte gå i kø på moloen. Den dagen duftet det liflig av nystekte vafler fra Molostua. Den dagen vrimlet det av unger utover Rundholmen, og det vrimlet av folk som fiska på nesten hvert skjær og hver knaus man kunne nå fra land. Det var den dagen hele moloen vrimlet av hunder fra bittesmå chihuahua’er til store huskyer og alt imellom, hunder som møtte hverandre igjen i Breivika, i byen, langs havnepromenaden og i Rensåsen.  Den dagen var det barnevogner og rullatorer og gåstaver og krykker. Det var turbukser og jeans og boblebukser og treningstights. Det var tursko og støvler og joggesko og pelsfora sorel-sko.

Den dagen var det alt. Det var alle. Det var essensen av Bodø; av alle mann på dekk når været sier «kom ut». Det var den dagen du kjente at Bodø er kjærlighet verdt. Alltid. Men særlig på dager som denne.

Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.