Lykke på landet

Syrinene blomstrer ikke enda, men det er ikke lenge igjen. I mellomtida kan man kose seg med sørvestvendte hageblomster som har blitt stelt og tatt vare på med nennsom hand av en gartnerutdannet førskolelærer som ikke har glemt gamle kunster.

IMG_4525 IMG_4528 IMG_4529

Det er ikke bare blomstene som stelles godt med på landet. Også menneskene tas vare på med ferskt brød, hjemmelaget saft og moden frukt i solveggen. Et stykke Norge i rødt, hvitt og blått akkurat denne dagen.

IMG_4527 IMG_4536

Selv den firbeinte får et tre med skygge, så han kan ligge mykt i gresset og hvile seg i skyggen, snuse på bakken og jage etter humler som kommer forbi. Den biske katta som bodde her er forlengst død, og nå er det ingen som kan true sommerkosen hans. Heldigvis.

IMG_4534

Og vi vet det. Selv om ingen sier det, vet vi det alle sammen. Det blir vinter igjen en dag, dager som dette skal man omfavne med de lengste armene man har fordi kontrasten til de andre dagene er så stor. Vedstabelen på trappa forteller oss det vi ikke trenger å bli minnet på akkurat i dag; det vil komme en dag der vi trenger å fyre i ovnen og varme oss innomhus fra den bitende kulda ute. Den kommer.

IMG_4533

Og derfor – nettopp derfor – nyter vi hver sommerdag som om den var den siste i stedet for den første. Vi vet varmen kan være flyktig, vi vet sola kan forsvinne bak de grå og våte skyene. Så vi nyter været for alt det er verdt. Skryter på sosiale medier, akker oss i glede over temperaturen og mangelen på vind, spiser alle måltider ute, kler oss sånn at sola skal slippe til og gi farge, har alltid solbriller innen gripeavstand. Nå er det bare dager til sola ikke lenger går ned.

Kjære sommeren; velkommen. Du er elsket.

Det store i det små

Jeg har noen såkalt Store Ting jeg må forholde meg til om dagen. Det er ikke alltid like lett, spesielt ikke når utfallet avhenger av flere mennesker enn meg, eller når et utfall ikke lar seg tvinge frem før tiden er moden, når enn det måtte bli. Når noe er stort og viktig, og samtidig ikke oppleves kontrollerbart, er situasjonen krevende å stå i. Har man flere sånne ting på en gang, blir det ikke lettere. Det kjenner jeg veldig på.

Da er det godt å kunne ta seg en timeout fra sitt eget hode. Ikke gi opp å forholde seg til det som er krevende, ikke legge det på hylla og bli en passiv respondent til ting som skjer rundt meg. Det handler mer om det å være snill med seg selv, om å gi seg selv en pause, om å skape seg rom som gir overskudd og dermed kraft til å håndtere situasjonen man står i. Situasjonen jeg står i. Det handler om å gjøre meg i stand til å stå støtt og ta gode valg når øyeblikket er der.

Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.
Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.

For meg er den suverent beste kilden til rekreasjon og overskudd det å være ute i naturen, i vakker natur. Ikke som der jeg bodde i England; hvor stien gikk i en skog med kraftlinjer underveis og en pub i enden. Nei, natur som er jeg bor nå – tilnærmet uberørt, stille og variert. Blant annet. Kort vei fra fjæra til havet, kort vei fra boligstrøk til ødemark. Lofoten som ei stripe borterst på horisonten. Sånn har jeg det, og sånn vil jeg ha det. Det gir ikke bare ytre utsikt – det gir innsikt innvendig også.

Når hodet blir for fullt av tanker, er det lite som gjør meg like godt som det å simpelthen ta seg en tur. Det trenger ikke være en hel ekspedisjon eller gå til et ekstremt sted hvor ingen andre har vært. Nei, det kan like gjerne være en tur langs en velkjent sti i godt selskap. Turen kan gå til et sted hvor jeg har vært mange ganger før, gjennom alle årstider, alene eller sammen med noen. Bare jeg får være ute litt, i naturen, er alt annet litt mer håndterlig etterpå.

IMG_1935
Den fremste er min.

Det er et par-tre uavklarte prosesser jeg står i som er krevende om dagen. Men forunderlig nok kjennes det ikke så tungt som jeg hadde ventet om du hadde fortalt meg det på forhånd. Det kjennes overkommelig, det hele, på forunderlig vis. Kanskje fordi jeg i det siste har vært svært mye utendørs, både alene og i selskap med andre. Jeg har sett naturen gå fra vinter til snøsmelting og vår, og nå er det ikke mye om å gjøre før det er sommer på ordentlig.

Først smelta snøen, så stiene ble bare. Deretter tørka det litt opp, og hestehoven kom frem. Nå blomstrer den av, mens hvitveisen dekker skogbunnen og museørene på skogsbjørka er i ferd med å bli fullbårent grønt løv. Mosen gjør skogsbunnen grønn, isen har gått på vannene, bekkene sildrer ivrig her og der. Et skritt av gangen, en prosess av gangen, det ene følger naturlig etter det andre uten at noen må ordne det slik eller sånn. Alt kommer på plass til slutt, blir sånn som et er ment å være.

Jeg innser at jeg kanskje har et og annet å lære av naturen.

 

Uten anger

Fine fyrer i furuskogen
Fine fyrer i furuskogen

– Hvor lenge har du bodd her nå? spør hun.
– I fem år, svarer jeg.
– Og du har aldri angret?
– Ikke en eneste gang, sier jeg. Skråsikker og sannferdig.

Vi gikk på skole sammen en gang for 24 år siden. Vi har sett hverandre 1-2 ganger siden da. I dag kom hun hjem til meg på besøk. Hun har nyss flytta hit og har tenkt å bil en stund, og inviterte nærmest seg selv hjem til meg. Jeg er usigelig glad for at hun gjorde det. Timene fløy, samtalen fløt og de gode stillhetene dukket opp innimellom. Vi vet begge at det ikke blir lenge til neste gang.

Jeg håper at hun får oppleve det samme som meg; at byen og omgivelsene, folket og opplevelsene bergtar henne og gjør at hun aldri noensinne vil flytte til et annet sted, med mindre hun absolutt må.

De store tingene

Hvor ofte prater du med noen om de store tingene i livet? Om prioriteringer, valg, verdigrunnlag, fremtidsplaner … selve byggesteinene i ethvert liv, bevisst eller ubevisst? Mye tyder på at mange i dag unngår disse tingene, heller enn å reflektere over dem og la dem bli en del av fellesskapet man har med andre mennesker. Finner man ikke svarene for sin egen del, kan det være vanskelig å forholde seg til andres spørsmål.

Naust i midnattsol
Naust i midnattsol

Selv har jeg vært så heldig at jeg har fått tilbringe ei hel helg sammen med folk der vi bevisst har brukt tid på disse tingene. Ikke for å prakke noe på hverandre eller trykke egne regler og sannheter ned i de andres hals. Men for å reflektere, for å lære, for å mestre. Dele erfaringer på godt og ondt, lære av andres opplevelser, unngå feller man ikke trenger å gå i. For å ikke løpe fra, men til. Rett og slett.

IMG_9567
Himmelen. Havet. Og en sommergrønn åker.

Det gjorde ikke noe at været var på vår side. At sola skinte hele døgnet, at fjæra var vindstille, at grillen ble varm og at selskapet var upåklagelig. Vi fokuserte ikke bare på De Store Tingene – vi spilte kubb og andre sommerspill, laget mat, spilte gitar og inntok usigelige mengder med snop, samlet sett. Jeg fikk løst sudokuen i Aftenposten, andre fikk strikka lapper eller løpt etter ei katt. Vi var omgitt av åkre, sauer, kyr, oksekalver, katter og en elg. Samt skjærer og kråker som lot til å like hundemat.

På kalenderen var det et par-tre dager. Innvendig føltes det som en hel ferie for seg selv.

Når det blir så uventa bra

Vi skulle vært fire eller fem. Vi ble ni, ni personer rundt bordet til slutt. Fire språk var i sving, jeg forstår bare to av dem. Vi hadde ikke ett  språk som alle behersket. Men samtalen gled glatt på kryss og tvers av bordet. Latteren satt løs, alvoret glimtet med sitt nærvær innimellom og ingen la merke til at det styrtregna ute. Selv de med halv-erklært hundeangst ble sittende å stryke og klø på hunden, som hadde lagt seg til å sove ved beina hos alle, etter tur.

Bordet vitner om kvelden som var
Bordet vitner om kvelden som var

Og jeg kjente at det var et eller annet som falt på plass, eller som kanskje igjen bekrefta at det er på rett plass. På et vis. Jeg har ikke ‘forlatt verden’ selv om jeg har slått meg ned i Bodø. Verden er her, i Bodø, og den kommer inn i stua mi gjennom folkene jeg møter og omgir meg med innimellom. Som i kveld. På et underlig vis var fortid og nåtid forent rundt bordet i kveld. Bordet er snekret av pappa. Den blå duken har jeg arvet fra foreldrene mine; de fikk den i bryllupsgave i 1972. Serviset vi brukte, er det jeg har arvet etter besteforeldrene mine, det som de fikk til sitt bryllup i 1948. Serviset, hardangerbestikket, fikk jeg selv i julegave fra foreldrene mine i 1998. Gjestene kom fra fire forskjellige land, to av dem har jeg aldri besøkt. Enda.

Avslutninga var like fin som den var uventa. Da gjestene skulle dra, var det ei som tilbød seg å hjelpe meg med oppvasken. Jeg sa at det ikke var nødvendig, men hun gjentok tilbudet. Og ble her. Med oppvaskbørste og tørkehåndkle fikk vi tatt oss en god prat om de store tingene, slik de arter seg for henne akkurat nå. Livet. Døden. Kjærligheten. Eller kanskje heller jobb, bosted, kjærlighet og livsvalg. Det er endringer på gang, og da er det godt å ha noen å spille ball med.

I kveld ble alt forent. Verden ute og verden hjemme. Gamle tradisjoner og nye gjester. Det velkjente og det helt ferske. Det nære, personlige og det store generelle. Alt hadde sin plass, og vi hadde ro. Det er under ei uke til jul, og vi hadde ro. Det skal man ikke undervurdere.

Noe å glede seg til

Midt på natta er det uansett mørkt. Allerede i 15-tida ser det ut som dette.
Midt på natta, da bildet ble tatt, er det uansett mørkt. Men allerede i 15-tida ser det ut som dette. På overskya dager blir det aldri ordentlig dagslys, bare en slags skjømmingslys.

Nu har vi den hardaste ria
Vi slit med å karre oss frem

Sånn synger vi om dagen, i et av versene i Trygve Hoff sin nordnorske julesalme. Og det har vært mye sånn i høst, at mørket merkes ekstra godt og varer nesten evig. Jeg har alltid vært glad i mørketida, og jeg er det fortsatt. Men den har vært tyngre i år enn i fjor. Mangel på snø og særdeles ustabilt vær har gjort dagene, lyset og føret veldig uforutsigbare, og det kan fort bli frustrerende. Derfor er det godt å ha noe å se frem til. Ikke bare jula, men videre fremover.

I kveld har jeg for eksempel lagt vårprogrammet for hjelpekorpset, sammen med resten av ledergruppa. Jeg har lagt reiseplaner for året som kommer. Vandretur-planer har jeg også lagt. Jeg planlegger å søke meg ny jobb, og i øyeblikk av galskap vurderer jeg sogar å søke på noe som fremstår som Drømmejobben og et eventyr. Jeg har en liten bunke bøker som venter på å bli lest, og jula gir meg forhåpentligvis enda flere. Så det er mye å se frem til.

Desemberlys i Kvalvika. På en god dag.
Desemberlys i Kvalvika. På en god dag.

Og det er så viktig å ha det – noe å se frem til. I dårlige perioder er det målene fremover som gir retning og mening, i gode tider øker de gleden fordi de legger til en allerede velfylt kurv. Å glede seg til noe i fremtida er ikke ‘å ikke leve i nuet’, som noen en gang beskyldte meg for. Tvert imot, vil jeg hevde. Å glede seg til noe er å erkjenne nåtida, samtidig som man ikke lar seg overvelde av den. Å glede seg innebærer en forventning om noe godt, og en motivasjon til å ikke gi seg.

På denne tida av året er det ekstra viktig – for meg og mange av de rundt meg – å ha noe å se frem til. Enten det er juleferie, det at sola snur eller en sydentur i februar, for eksempel, så er forventningen viktig. Det å ha noe som gjør at dager med overskya vær, hålke og et dunkelt skjømmingslys midt på dagen ikke virker så overveldende grå, mørke og uendelig langvarige.

…så vi kjenne du aldri vil la oss førrkomme i armod og slit.

Mens jeg venta på bussen

Ser ordinært ut. Var ikke det.
Mannen med buksa sto og sang da jeg tok bildet. Jeg turte ikke knipse hele ham.

For noen dager siden sto jeg i byen og venta på bussen en kveld, jeg skulle hjem og det var ganske sent. Det var bare en annen person som sto der, og han sto inni buss-skuret. Jeg hadde ikke stått lenge utenfor og sett på rutetabellene før han kom ut.

– Korsn buss skal du med? spurte han. Jeg svarte, og så var en liten samtale i gang. Det var åpenbart at han ikke var … helt 100%, på et vis. Han var ikke ufin på noe vis, og neppe ruset, men det var åpenbart at han var litt annerledes utrustet i hodet enn de fleste andre. Han fortalte også at han hadde solgt så og så mange Ekko (et magasin tilsvarende =Oslo, for eksempel).

Jeg var trøtt og ikke helt innstilt på samtale, men jeg svarte høflig tja og ha der det passet, og svarte på spørsmål når han kom med dem. Innimellom fikk han også fortalt at han skulle ha en praktisk rolle i forbindelse med at Händels Messias skal fremføres i Domkirka. Javel, så morsomt, sa jeg. Og han strålte, og fortalte hvor heldig han er som får være med på det. Det måtte jeg si meg enig i. Etterhvert gled samtalen over, han gikk inn i busskuret igjen – vinden var rå – og tente seg en røyk. Og så.

Så begynte han å synge. Det var ikke en stemme man finner på hvert hjørne, for å si det pent. En aldeles praktfull tenor fylte busskuret, fylte gata, fylte lufta sånn at selv folk på torget et kvartal lenger ned snudde hodene for å se hvor denne stemmen kom fra. Musikken han sang kom fra Messias, og han nøyde seg ikke akkurat med de enkle partiene. Tvert imot. Og stemmen holdt.

Bussen kom aldri; sjåføren hadde fått et illebefinnende og bussen kræsja inn i ei snøfonn. Jeg fikk skyss med en kollega. Jeg aner ikke hvor han ble av. Men stemninga han ga meg, og gleden over vakker musikk, sitter fortsatt i. Flere dager etterpå. Noen ganger byr adventstida på mer enn man kan forestille seg.