Når frokosten eskalerer

Egentlig hadde vi ingen spesielle frokostplaner. Men siden jeg måtte ut tidlig på morgenen på grunn av jobb, la jeg turen innom Esso (!) og kjøpte egg og bacon. «La oss gjøre litt ekstra ut av frokosten», tenkte jeg. Vel hjemme hadde gjestene enda ikke stått opp. Da slo det meg at jeg ville rekke å lage scones også. Som tenkt, så gjort.

Søndagsfrokost på en mandag

Da gjestene sto opp, var det meste nesten klart. Hjemmebakt grovbrød (fra mamma!). Rykende ferske scones (oppskrift fra Trines matblogg). Hjemmelaget syringele og rabarbrasyltetøy, pluss et blandingssyltetøy fra ei venninne. Fersk eggerøre, mer enn nok til alle, og sprøstekt bacon. Pluss alt det andre som jeg hadde fra før, fra butikken. Og kaffe, te, melk og eplejuice. Rørstrand, Mummi og Figgjo sto for serviset.

Takket være pinsehøytida fikk vi oss en durabelig søndagsbrunch på en mandag, og vi satt leeenge til bords. Da gjorde det ikke noe at det regnet ute.

Reklamer

Ikke så verst

Du begynte bra, 2019. Å varte opp med delvis klarvær etter flere dager med uvær var et sjakktrekk.

Første januar på moloen, med utsikt mot vest.

Sammen med kiwien – en gjest fra New Zealand – tok jeg og hunden en lang runde gjennom byen. Gjesten fikk både ordinær Bodøguiding med historie, samfunnsliv og sånt, samt en runde med streetart-omvisning innimellom. Vi har mye bra her i byen av denslags!

Og akkurat som jeg forventa, elska hun å være ute på moloen. Vinden blåste om ørene på oss så vi tidvis slet med å holde oss oppreist. Det var bitkaldt, men vi var godt kledd og motivert for både vær og vind. «Dette er jeg vant til fra Wellington. Nå føler jeg meg hjemme!» sa hun.

Det var den første dagen.

Den andre dagen i januar ble ikke så verst, den heller. På vei hjem fra jobb fikk jeg melding fra ei venninne om at hun hadde vært forbi hos meg og satt igjen noe. Åja, tenkte jeg, kanskje ei flaske vin eller noe – det er hyggelig gjort.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Da jeg kom hjem, fant jeg en gavepakke med sørlandschips, sjokolade, julete, julebrus, julehefte (tegneserie), tre sorter hundesnop og whatnot. Jeg ble helt overveldet og måtte selvfølgelig ringe og takke. Du kan jo gjette på hva jeg spiste utover ettermiddagen.

Jeg venter i spenning på hva resten av året bringer når det har begynt så godt.

Det var den dagen

Den dagen alle var ute – inkludert sola

Det var den dagen da sola skinte fra skyfri himmel etter Regnvær I Lange Tider. Den dagen temperaturen var levelig og den iskalde vinden var fraværende. Den dagen alle plutselig var ute helt fra så tidlig på formiddagen at det nesten kunne kalles morgenkvisten. Den dagen.

Den dagen var det så mye folk ute at du nesten måtte gå i kø på moloen. Den dagen duftet det liflig av nystekte vafler fra Molostua. Den dagen vrimlet det av unger utover Rundholmen, og det vrimlet av folk som fiska på nesten hvert skjær og hver knaus man kunne nå fra land. Det var den dagen hele moloen vrimlet av hunder fra bittesmå chihuahua’er til store huskyer og alt imellom, hunder som møtte hverandre igjen i Breivika, i byen, langs havnepromenaden og i Rensåsen.  Den dagen var det barnevogner og rullatorer og gåstaver og krykker. Det var turbukser og jeans og boblebukser og treningstights. Det var tursko og støvler og joggesko og pelsfora sorel-sko.

Den dagen var det alt. Det var alle. Det var essensen av Bodø; av alle mann på dekk når været sier «kom ut». Det var den dagen du kjente at Bodø er kjærlighet verdt. Alltid. Men særlig på dager som denne.

Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet - og en asjett i serien Figgjo Bente

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.

Etter begravelsen

Det er ikke alltid man trenger å si så mye. Man trenger kanskje ikke trøste, si kloke ord eller få tankene til den andre over på noe annet. Noen ganger er det helt greit å bare være der; være sammen, la den andre lede samtalen, være tilstede uten å kreve noe spesielt.  Mange som har mistet noen nær seg, særlig i uventa og plutselige dødsfall, opplever at folk unngår dem i etterkant. Grunnene kan sikkert være mange. Men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være en som viker unna, som krysser veien, som lar være å sende tekstmelding eller kommer med en invitasjon. I stedet, har jeg lovet meg selv, skal jeg være som normalt. Sende meldinger, vise omsorg, tåle å prate om både den døde og om sorgen – og om alt mulig annet. Tåle å stå i det både når det er lett og når det føles mer komplisert. Fordi vi tross alt er sammen i dette livet, vi trenger hverandre.

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Så før helga sendte jeg ei melding til noen som mista partneren sin for et par måneder siden. «Hei! Jeg har ingen planer i helga. Hvis du har lyst til å finne på noe, for eksempel gå tur med meg og hunden i godværet, er du hjertelig velkommen til det!» Det skulle vise seg at det var en akkurat passe invitasjon – og vi møttes.

Vi snakket om været. Om våren, om hunden, om felles kjente, om fremtidsplaner. Vi snakket om det meste, men ikke om ham som var død. Det var ikke akkurat en elefant i rommet – og vi satt dessuten utendørs og spiste kanelsnurrer – men jeg tenkte det var greit å få hull på den byllen også. Sånn i tilfelle. «Savner du ham ekstra mer nå som det blir vår?» spurte jeg. Fordi det var vår da de ble kjærester og da de flytta sammen, fordi de begge var pasjonerte ute-mennesker, fordi våren er noe av det mest romantiske som finnes her nord når man er forelska og glad i en annen. Svaret jeg fikk, er ikke viktig her og nå. Det viktige er at det var rom for å snakke om den døde – eller la være. Snakke om andre ting, eller bare være stille. Begge deler er greit, gode vennskap tåler både taushet og tale. Tenker jeg.

Det verste man kan gjøre, er å gjøre ingenting.

Når det drar seg til

Noen ganger drar det seg til i livet.  Noen ganger er livet sånn at man trenger litt ekstra. En klem, noen gode ord, litt omsorg, litt hvilepuls. Det kan være forskjellig hva man trenger og når, men man kjenner det helt inni margen. Når det drar seg til.

Bordet dekket for god mat og godt samvær

Noen jeg er veldig glad i, har det sånn akkurat nå. Livet har dratt seg til, og det er krevende dager, tungt å stå i det man ikke kan slippe unna. Da er det godt å møtes og tilbringe tid sammen, god tid, kvalitetstid ved et kjøkkenbord. Spise god og upretensiøs mat, drikke et glass vin eller to og bare være sammen. Snakke med noen som kjenner deg uten å måtte forklare all verden. Ha noen der som tør sette ord på både de store og små tingene, som ikke blir skremt av dypet som noen ganger ligger uuttalt mellom ordene.

Når det drar seg til, er det godt å være sammen med noen som har vært ute en vinternatt før. Kolbein Falkeid sier det så fint:

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Fra samlingen ‘Opp- og utbrudd’, 1978)

12. desember: Jobb – heldigvis

Ei snau uke på sykemelding og jeg ble rammet av brakkesyke. Den kom gradvis og sterkere, og til slutt var det bare ett å gjøre: Dra på jobb, selv om sykemeldinga ikke var helt over enda. Det var ei helt rett beslutning, viste det seg.

Jobben min har mye med ord å gjøre. Tastatur og skrivesaker er grunnleggende nødvendigheter.

Jeg elsker jobben min. Og jeg elsker det å simpelthen ha en jobb. Det har vært år tidligere i livet der jeg ikke har hatt så mye jobb som jeg skulle ønske, eller hvor jeg har hatt en jobb som kanskje ikke var … optimal. Jeg kjenner flere som ikke har jobb, som ikke får jobb, som gjerne vil men ikke kan jobbe, og i det hele tatt. Jobb er ingen selvfølge, ei heller det å ha det bra på jobb.

For noen er det ingen stor sak. Men for meg er det å ha en jobb å gå til og en jobb jeg liker noe aldeles fantastisk. Det å gå på jobb er et lyspunkt de aller fleste dagene – det er ikke bare noe jeg ‘må’ fordi man må på jobb. Det er noe jeg virkelig blir glad av. Fine kolleger, interessante oppgaver, en god tone. Så enkelt, så viktig.