De store tingene

Hvor ofte prater du med noen om de store tingene i livet? Om prioriteringer, valg, verdigrunnlag, fremtidsplaner … selve byggesteinene i ethvert liv, bevisst eller ubevisst? Mye tyder på at mange i dag unngår disse tingene, heller enn å reflektere over dem og la dem bli en del av fellesskapet man har med andre mennesker. Finner man ikke svarene for sin egen del, kan det være vanskelig å forholde seg til andres spørsmål.

Naust i midnattsol

Naust i midnattsol

Selv har jeg vært så heldig at jeg har fått tilbringe ei hel helg sammen med folk der vi bevisst har brukt tid på disse tingene. Ikke for å prakke noe på hverandre eller trykke egne regler og sannheter ned i de andres hals. Men for å reflektere, for å lære, for å mestre. Dele erfaringer på godt og ondt, lære av andres opplevelser, unngå feller man ikke trenger å gå i. For å ikke løpe fra, men til. Rett og slett.

IMG_9567

Himmelen. Havet. Og en sommergrønn åker.

Det gjorde ikke noe at været var på vår side. At sola skinte hele døgnet, at fjæra var vindstille, at grillen ble varm og at selskapet var upåklagelig. Vi fokuserte ikke bare på De Store Tingene – vi spilte kubb og andre sommerspill, laget mat, spilte gitar og inntok usigelige mengder med snop, samlet sett. Jeg fikk løst sudokuen i Aftenposten, andre fikk strikka lapper eller løpt etter ei katt. Vi var omgitt av åkre, sauer, kyr, oksekalver, katter og en elg. Samt skjærer og kråker som lot til å like hundemat.

På kalenderen var det et par-tre dager. Innvendig føltes det som en hel ferie for seg selv.

Når det blir så uventa bra

Vi skulle vært fire eller fem. Vi ble ni, ni personer rundt bordet til slutt. Fire språk var i sving, jeg forstår bare to av dem. Vi hadde ikke ett  språk som alle behersket. Men samtalen gled glatt på kryss og tvers av bordet. Latteren satt løs, alvoret glimtet med sitt nærvær innimellom og ingen la merke til at det styrtregna ute. Selv de med halv-erklært hundeangst ble sittende å stryke og klø på hunden, som hadde lagt seg til å sove ved beina hos alle, etter tur.

Bordet vitner om kvelden som var

Bordet vitner om kvelden som var

Og jeg kjente at det var et eller annet som falt på plass, eller som kanskje igjen bekrefta at det er på rett plass. På et vis. Jeg har ikke ‘forlatt verden’ selv om jeg har slått meg ned i Bodø. Verden er her, i Bodø, og den kommer inn i stua mi gjennom folkene jeg møter og omgir meg med innimellom. Som i kveld. På et underlig vis var fortid og nåtid forent rundt bordet i kveld. Bordet er snekret av pappa. Den blå duken har jeg arvet fra foreldrene mine; de fikk den i bryllupsgave i 1972. Serviset vi brukte, er det jeg har arvet etter besteforeldrene mine, det som de fikk til sitt bryllup i 1948. Serviset, hardangerbestikket, fikk jeg selv i julegave fra foreldrene mine i 1998. Gjestene kom fra fire forskjellige land, to av dem har jeg aldri besøkt. Enda.

Avslutninga var like fin som den var uventa. Da gjestene skulle dra, var det ei som tilbød seg å hjelpe meg med oppvasken. Jeg sa at det ikke var nødvendig, men hun gjentok tilbudet. Og ble her. Med oppvaskbørste og tørkehåndkle fikk vi tatt oss en god prat om de store tingene, slik de arter seg for henne akkurat nå. Livet. Døden. Kjærligheten. Eller kanskje heller jobb, bosted, kjærlighet og livsvalg. Det er endringer på gang, og da er det godt å ha noen å spille ball med.

I kveld ble alt forent. Verden ute og verden hjemme. Gamle tradisjoner og nye gjester. Det velkjente og det helt ferske. Det nære, personlige og det store generelle. Alt hadde sin plass, og vi hadde ro. Det er under ei uke til jul, og vi hadde ro. Det skal man ikke undervurdere.

Noe å glede seg til

Midt på natta er det uansett mørkt. Allerede i 15-tida ser det ut som dette.

Midt på natta, da bildet ble tatt, er det uansett mørkt. Men allerede i 15-tida ser det ut som dette. På overskya dager blir det aldri ordentlig dagslys, bare en slags skjømmingslys.

Nu har vi den hardaste ria
Vi slit med å karre oss frem

Sånn synger vi om dagen, i et av versene i Trygve Hoff sin nordnorske julesalme. Og det har vært mye sånn i høst, at mørket merkes ekstra godt og varer nesten evig. Jeg har alltid vært glad i mørketida, og jeg er det fortsatt. Men den har vært tyngre i år enn i fjor. Mangel på snø og særdeles ustabilt vær har gjort dagene, lyset og føret veldig uforutsigbare, og det kan fort bli frustrerende. Derfor er det godt å ha noe å se frem til. Ikke bare jula, men videre fremover.

I kveld har jeg for eksempel lagt vårprogrammet for hjelpekorpset, sammen med resten av ledergruppa. Jeg har lagt reiseplaner for året som kommer. Vandretur-planer har jeg også lagt. Jeg planlegger å søke meg ny jobb, og i øyeblikk av galskap vurderer jeg sogar å søke på noe som fremstår som Drømmejobben og et eventyr. Jeg har en liten bunke bøker som venter på å bli lest, og jula gir meg forhåpentligvis enda flere. Så det er mye å se frem til.

Desemberlys i Kvalvika. På en god dag.

Desemberlys i Kvalvika. På en god dag.

Og det er så viktig å ha det – noe å se frem til. I dårlige perioder er det målene fremover som gir retning og mening, i gode tider øker de gleden fordi de legger til en allerede velfylt kurv. Å glede seg til noe i fremtida er ikke ‘å ikke leve i nuet’, som noen en gang beskyldte meg for. Tvert imot, vil jeg hevde. Å glede seg til noe er å erkjenne nåtida, samtidig som man ikke lar seg overvelde av den. Å glede seg innebærer en forventning om noe godt, og en motivasjon til å ikke gi seg.

På denne tida av året er det ekstra viktig – for meg og mange av de rundt meg – å ha noe å se frem til. Enten det er juleferie, det at sola snur eller en sydentur i februar, for eksempel, så er forventningen viktig. Det å ha noe som gjør at dager med overskya vær, hålke og et dunkelt skjømmingslys midt på dagen ikke virker så overveldende grå, mørke og uendelig langvarige.

…så vi kjenne du aldri vil la oss førrkomme i armod og slit.

Mens jeg venta på bussen

Ser ordinært ut. Var ikke det.

Mannen med buksa sto og sang da jeg tok bildet. Jeg turte ikke knipse hele ham.

For noen dager siden sto jeg i byen og venta på bussen en kveld, jeg skulle hjem og det var ganske sent. Det var bare en annen person som sto der, og han sto inni buss-skuret. Jeg hadde ikke stått lenge utenfor og sett på rutetabellene før han kom ut.

– Korsn buss skal du med? spurte han. Jeg svarte, og så var en liten samtale i gang. Det var åpenbart at han ikke var … helt 100%, på et vis. Han var ikke ufin på noe vis, og neppe ruset, men det var åpenbart at han var litt annerledes utrustet i hodet enn de fleste andre. Han fortalte også at han hadde solgt så og så mange Ekko (et magasin tilsvarende =Oslo, for eksempel).

Jeg var trøtt og ikke helt innstilt på samtale, men jeg svarte høflig tja og ha der det passet, og svarte på spørsmål når han kom med dem. Innimellom fikk han også fortalt at han skulle ha en praktisk rolle i forbindelse med at Händels Messias skal fremføres i Domkirka. Javel, så morsomt, sa jeg. Og han strålte, og fortalte hvor heldig han er som får være med på det. Det måtte jeg si meg enig i. Etterhvert gled samtalen over, han gikk inn i busskuret igjen – vinden var rå – og tente seg en røyk. Og så.

Så begynte han å synge. Det var ikke en stemme man finner på hvert hjørne, for å si det pent. En aldeles praktfull tenor fylte busskuret, fylte gata, fylte lufta sånn at selv folk på torget et kvartal lenger ned snudde hodene for å se hvor denne stemmen kom fra. Musikken han sang kom fra Messias, og han nøyde seg ikke akkurat med de enkle partiene. Tvert imot. Og stemmen holdt.

Bussen kom aldri; sjåføren hadde fått et illebefinnende og bussen kræsja inn i ei snøfonn. Jeg fikk skyss med en kollega. Jeg aner ikke hvor han ble av. Men stemninga han ga meg, og gleden over vakker musikk, sitter fortsatt i. Flere dager etterpå. Noen ganger byr adventstida på mer enn man kan forestille seg.

Førstehjelp i nøden

Høstglede. Uansett humør.

Høstglede. Uansett humør.

Jeg er ganske god på førstehjelp. Jeg har lært et og annet, trent på det, praktisert det. Instruert. Har alltid en førstehjelpspose i sekken når jeg går tur, og jeg kan bruke det som er i den. Idrettstape, plaster, enkeltmannspakke, trekanttørkle, støttebandasje. The works.

Men når livet krøller seg for noen andre og ingen plaster kan helbrede det som blør, er det ingen tvil som hva som er den beste førstehjelpa: Sjokolade og potetgull. Eller oppskårne appelsinbåter. Det viser seg å hjelpe mot ganske mye.

Det man ikke vet

Blåklokke i september

Blåklokke i september

Det er noen dager forbi høstjevndøgn, og det er i prinsippet høst. Like fullt står flere blåklokker i full blomst i fjæra, og denne har sogar en knopp som venter på å springe ut. Det er visst ingen som har fortalt blåklokka at det er sent i september, at vi er i Nord-Norge, og at blomstringssesongen i prinsippet er over. Blåklokka bare står der og blomstrer som om det var mai.

Sånn er det med mennesker også noen ganger. Man lever og blomstrer og lar livet gå sin gang. Så får man plutselig informasjon som snur opp ned på alt – akkurat sånn som blåklokka vil få sjokk når den første frostnatta kommer, når den første sneen faller.

Hva gjør man da?

Noen gir opp, legger seg ned og dør. Andre kjemper til siste slutt. Atter andre nekter å innse realitetene, og fortsetter som om ingenting har skjedd – så lenge det går.

Og noen. Noen kjemper seg gjennom det som kommer, uansett hva det er og hvor det kommer fra. De sparer på kreftene når de kan, tar til seg næring underveis og venter til sjansen kommer. Når dagen er der, når sneen smelter, når vinteren glipper taket og våren får overgrep, spirer de igjen.

Det kommer alltid en ny vår etter vinteren. Heldigvis.

Når stormen kommer

Stormen er ikke bare navnet på det nye kulturhuset som er i ferd med å reise seg her i Bodø. Stormen er også et bilde av Oscar Bodøgaard.

Oscar Bodøgaard.

Oscar Bodøgaard.

Oscar Bodøgaard var en norsk billedkunster (1923-2011) som holdt til her i byen, og han står bak noen av de fineste bildene jeg vet om. Galleri Bodøgaard er et av mine yndlingssteder. Dit kan jeg gå bare for å se på et bestemt bilde, eller flere. Med årskort kan man heldigvis gå dit så ofte man vil, og jeg er enda ikke lei.

Deler av galleriet er forbeholdt ambulerende utstillinger som varierer gjennom året, mens andre saler inneholder Oscars bilder. Jeg blir aldri lei av disse bildene, og jeg har definitivt mine favoritter. At de har en hyggelig cafe med gode kaker, gjør heller ingenting.

Stormen - av Oscar Bodøgaard

Stormen – av Oscar Bodøgaard

Bildet stormen viser hvordan stormen ser ut når den kommer rullende over havet – en mørk vegg som skjuler alt. Lyset blir borte, perspektivene forsvinner, omgivelsene blir uklare. Man blir fullstendig oppslukt når stormen raser, og sett innenfra har man ingen anelse om når det er over – når vil bølgene legge seg, når vil lyset vende tilbake, når vil vinden løye? Man vet ikke. Man må bare holde ut som best man kan.

Sånn er det i livet også noen ganger. For ikke lenge siden fanget stormen noen som står meg veldig nært. Den svarte veggen kom brått, uventet og var altoppslukende. Faktisk bar den på mer enn det først så ut til. Det er ikke lett å være den som står ved siden av og ser på at dette hender med noen man er glad i, og man er hjelpeløs fordi man ikke kan gjøre noe til eller fra. Annet enn å stå der, sammen med dem man er glad i, til stormen en dag går over.

For den gjør alltid det, heldigvis. Den går alltid over. Man må bare vente litt, men det slår ikke feil. Den går over. Akkurat nå er jeg veldig glad for å vite dèt.