Jeg er her fortsatt

Bakom skyene og så videre…

Gründerlivet tok meg. Corona skjedde. Og nå sitter jeg her. Glad for å ha en jobb, på den ene siden, en fast jobb som ikke er nødt til å permittere folk. Og på den andre siden; en gründervirksomhet som ligger på is. Men jeg lever og har mat på bordet.

Jeg var i Alta da corona traff Norge for alvor. Midt i oppbygginga til en hektisk innspurt på Finnmarksløpet FL-1200 kom beskjeden – løpet var stoppet. Antiklimaks er ikke nok til å beskrive følelsen som bredte seg hos meg og mange andre, men det er kanskje det nærmeste man kommer. Deretter begynte coronatiltakene å feste et stadig sterkere grep om samfunnet og om hverdagen vår.

Og jeg merker at det krever sin kvinne å stå i dette.

Jeg passer på å se folk ansikt til ansikt hver eneste dag. Ikke nødvendigvis på nært hold, ikke nødvendigvis en klem når man føler for det. Men ansikt til ansikt, ikke bare på skjerm. Jeg har regelmessige avtaler; skypemøter på jobb, zoom-møter i ymse andre sammenhenger, av og til en streamet konsert på kveldstid. Jeg bytter mellom hjemmekontor ‘hjemme’ og hjemmekontor ute, på min yndlingskaffebar.

Hundelufting gjør at jeg får frisk luft hver eneste dag. Pelsfjeset gir meg kjærleik så jeg holder ut en dag til, hele tida og hver dag. Han blir ti år om ikke lenge, men han er like glad og like grei og like fin å bo med som før.

Og jeg legger planer. Både private og forretningsplaner måtte legges på is og gjøres om da corona traff, men jeg har ikke gitt dem opp. Arrangementer kan utsettes. Nye planer kan legges for når dette har gått over. Ting kan gjøres annerledes enn man hadde planlagt. Det meste går seg til i min verden og hverdag. Heldigvis.

Så jeg er her. Jeg blir her. Det får ta den tida det tar. Det blir vår, det blir sommer. This, too, shall pass.

Å plukke de små målene

Noen har store, hårete mål. Gå Norge på langs. Kjøre USA på tvers. Reise et helt år, eller være i villmarka like lenge, for eksempel. Noen kjenninger av meg har akkurat begynt på en tur som startet i Strasbourg og ender ved Svartehavet om ei stund; de sykler Donau på langs.

Det er ikke noe galt i å ha hårete mål.

Men noen ganger er det godt å kunne plukke også blant de små målene. De man tenker er overkommelige, men likevel «aldri gjør» fordi man ikke tar seg sammen eller husker på det eller prioriterer sånn eller … Du skjønner hvor jeg vil hen.

Jeg har ei liste med sånne ikke veldig store ting som jeg har lyst til å gjøre, men som jeg av ulike årsaker ikke har gjort enda. Og uten at jeg helt vet hvordan, så har jeg begynt å plukke av de målene de siste par årene. Jeg har vært på telttur på det fine stedet i fjæra i nabolaget, jeg har vært på Helligvær opptil flere ganger. For å nevne bare to.

Nå har jeg lagt konkret planer om en ting til som henger ganske høyt. Jeg skal til Narvik i juni og gå Svarta Bjørn-marsjen. Turen går i praksis Norge på tvers, fra (nesten) grensen til vannkanten ved Ofotfjorden.

Dette landskapet skal forseres!

Det er kanskje unødvendig å si at jeg gleder meg.

Marsjen kommer i to varianter, en kort på 8 km og en lang på 16 km. Jeg og hunden min skal gå den lange. Ruta går fra Bjørnfjell, et par kilometer fra grensen, og ned til Rombaksbotn, hvor det er folkefest og stor halloi.

Min mormor kom fra Narvik, hvor hun vokste opp og hvor hun bl.a. bodde under krigen. Jeg har lenge tenkt at jeg ville dra dit og gå på tur i de vakre omgivelsene, men det har simpelthen ikke blitt til det. Før nå.  Nå skal jeg endelig komme meg til Narvik og ut på tur – måtte bare sommerforholdene bli fine, og ikke alt for varme!

Den dagen mobilen min døde

Mobilen min døde. Jeg hadde lavt batteri og det var kjølig ute. Jeg sto i krysset mellom Gamle Riksvei og Hålogalandsgata, på vei mot nærmeste busstopp. Mobilen lå i lommen på parkasen min, og jeg henta den opp for å finne frem appen med bussbilletten på. I stedet for å hente frem appen, ga den fra seg en liten varslingslyd idet skjermen frøs. Og forble frosset.*

Jeg prøvde det meste. Restart. Lading. La den utlades fullstendig. Men ingenting hjalp.

Dermed var det ikke annen råd. Jeg måtte kjøpe meg ny mobil. Det skulle vise seg å bli et kapittel for seg selv.

For å kjøpe ny mobil, må jeg bruke visakortet. For å bruke visakortet må jeg ha penger på kontoen. Pengene mine var på den andre kontoen. For å overføre fra en konto (der lønna kommer inn) til en annen (som er knytta til visakortet), må jeg inn i nettbanken. For å komme inn i nettbanken, må jeg bruke bank-id. Som jeg har – (du har sikkert gjetta det for lengst?!) i en app på mobilen…

Død mobil = ikke tilgang til penger for å kjøpe ny mobil.

Det løste seg, heldigvis, på en god måte. Men det å være uten mobil i halvannet døgn var en forbausende uvant opplevelse. Ingen spill. Ingen GPS-logging av den lange turen jeg gikk med hunden på kvelden. Ingen sjekking av været, instagram eller de siste meldingene mine på messenger. Ingen utveksling av sms med noen. Ingen surfing på impuls når jeg hadde et øyeblikk til overs. Og heller ikke noen alarm jeg kunne stille for å komme meg opp i tide når jeg skulle på jobb.** Blant annet.

Noen blir stressa av å ikke være kobla på hele tida. Jeg erfarte at jeg ikke er blant dem. Jeg klarte meg fint uten mobilen den stunda det varte. Det var rart, naturligvis, men jeg savnet egentlig ikke noe. Kanskje fordi perioden ‘uten’ ikke varte så skrekkelig lenge. Kanskje varte den dog lenge nok?

Nå er jeg i alle fall lykkelig eier av en ny mobil. Jeg satser på at den får leve ei stund.

 

* Bussjåføren trodde meg da jeg sa jeg hadde månedskort, så han lot meg bli med likevel. Heldigvis.
** Det ordna seg; jeg våkna til vanlig tid og brukte radioen til å sjekke tida.

 

En knott til minneboka

Noen ganger kommer minner over meg når jeg minst venter det. Som i dag. Jeg hadde vært i kantina på jobb for å hente meg noe mat. På impuls tok jeg med meg en pose Knott, for å ha noe å gomle på innimellom. Jeg visste det var og ville fortsette å være en intens dag, og da er det godt å smatte på noe innimellom.

Jeg satt og konsentrerte meg om noe på pc-skjermen mens jeg halvt fraværende stakk handa inn i posen og tok meg noen knotter for å helle i munnen min. Da skjedde det.

Barndomsminner

Plutselig satt jeg ikke lenger på jobb. Jeg satt på en stol på gulvet i samfunnshuset på Melbu, et tettsted på sørsida av øya der jeg vokste opp. Samfunnshuset var datidas kino, og jeg og min skolevenninne Jorunn satt et stykke bak i salen. Jeg tror vi må ha vært rundt 10 år.

På lerretet var den nye filmen Ronja Røverdatter, og et par rader foran oss satt et par fyrer som vi da syns var uendelig kjekke. Jeg husker ikke lenger hvem de var, men det påvirket oss utvilsomt at de satt der.

Med ett tok Jorunn knott fra en pose (min eller hennes? Husker ikke.) og kastet på guttene. De snudde seg irritert, men da var posen for lengst ute av syne og de fant ikke ut hvem som hadde kastet. Vi fulgte naturligvis intenst med på filmen.

Da de igjen snudde seg mot lerretet, måtte vi fnise. En av dem hadde fortsatt to knott i det krøllete håret sitt. Denne gangen kastet vi begge litt knott fremover, med varierende treffsikkerhet.

Jeg husker ikke hvem de var. Jeg husker ikke hvordan det endte, om vi ble avslørt eller ikke. Om vi fikk kjeft for å bråke på kinoen eller ikke. Men den sitrende følelsen av flørt, hormoner og det spennende med guttene som var litt eldre, husker jeg. Og knott. Alt kom tilbake i et glimt i dag, bare fordi jeg på et øyeblikks impuls tok med meg litt snop fra kantina på jobb.

Mikrobiblioteket i Kabelvåg

Vi skulle en svipptur innom Kabelvåg for å se etter noe, og kom forbi torget. Den grønne telefonboksen formelig ropte til meg fra der den stod, og jeg visste jeg hadde lest om den nylig. Telefonboksen har nemlig blitt bibliotek!

Gammel teknologi får nytt liv.

Den gamle innmaten i telefonboksen er tatt ut. De vil si, telefonapparatet er borte, men hyllene på sida består. Der finner man bøker, og utvalget varierer stadig. Sånn er nemlig opplegget her. Fem hyller overfylt av bøker i alle mulige sjangere gjør litteraturen svært lett tilgjengelig – og kanskje kan man la seg inspirere til å plukke med seg ei bok man ellers ikke ville lest?

Ei av fem godt fylte hyller med et variert utvalg bøker

Jeg så opptil flere bøker jeg gjerne skulle lånt med meg. Men jeg gjorde ikke det, fordi 1) jeg hadde ingen bøker å sette inn som erstatning for de jeg tok med meg, og 2) jeg aner ikke når jeg neste gang skal til Kabelvåg og evt kunne levert tilbake bøker. Så derfor.

Reglene for mikrobiblioteket er enkle: Det er gratis å låne. Sett inn ei av dine egne bøker hvis du tar ut ei bok som finnes der fra før. Skriv det ned i ‘loggboka’ som ligger der. Biblioteket er døgnåpent året rundt. Man kan jo ikke annet enn å elske det!

Husk Kabelvåg når du skal til Lofoten, altså. Du finner mikrobiblioteket på torget.

1988 revisited

Det er sommeren 1988. Jeg er sammen med venninne Kristin på besøk hos felles venninne Synnøve i Trondheim. Jeg er 14, de er 15. Jeg oppdager fotball for alvor og er på mine første Rosenborgkamper på Lerkendal. På natta sitter vi oppe og spiser brødskive med nugatti og drikker te (te! Jeg som til da har levd på saft, melk og o’boy!) mens vi hører på nattønsket om evig kjærlighet i natta, skriver i dagbøker og pusler sammen med hver våre ting. Jeg skjønner plutselig at natta er min tid på døgnet, at disse jentene og jeg skal være venner for bestandig, at det vi holder på med er ting som gir meg ubetinget glede. 

Nattesysler

Det er sommeren 2015. Jeg og niesene mine sitter rundt kjøkkenbordet mitt midt på natta mens vi hører nattønsket. Vi har hver vår kopp med te, vi skriver i dagbøker og skole-ferie-bøker mens vi prater om dette og hint, og jentene klipper ut fine bilder fra magasiner og blader som de limer inn i bøkene sine og skriver et-eller-annet rundt. Innimellom må noen ha ei brødskive.

Det slår meg: Sommeren, lykken, og masse av innholdet er akkurat det samme som Den Gang Da. Akkurat det samme. Så enkelt, så fint, så tradisjonelt og koselig – og samtidig helt nytt for de jeg sitter samme med rundt bordet. Det hender vi mennesker er enkle sjeler.

Med liten skrift: Kristin og jeg er fortsatt venner, fra før 1988 og fortsatt den dag i dag. Synnøve forsvant for meg et par-tre år senere. Det var helt greit. Jeg tipper dog at begge de to som i disse dager sitter sammen med meg rundt bordet, vil vare lenge. Veldig lenge. Heldigvis.

Det skal bli bær

Blåbærlyng i Hestebakken

Etter mange helgetimer tilbrakt langs et utall stier i marka, er jeg ikke det minste i tvil. Det blir blåbær i år. Mye blåbær, hvis man skal dømme etter all blåbærkarten jeg har sett i dag. Noen solfylte steder har det kommet ganske langt, mens det i skyggeområdene  vil ta litt mer tid. Men den kommer. Blåbæra kommer.

Som barn ble vi noen ganger nærmest utkommandert til å plukke bær, enten sammen med mamma eller med bestemor. Det var sjelden gøy, selv om det var fint å være på tur. Som voksen har jeg som regel nøyd meg med å plukke nok til en pai, til en pannekakemiddag, til å røre et lite glass jeg kan ha som pålegg på brødskivene mine. Jeg har ikke vært eller blitt noen bærplukker.

Men da jeg var ute i timesvis i helga, kjente jeg plutselig det begynte å klø litt i fingrene da jeg så blåbærlyng som struttet på skjulte og mer åpne steder. Jeg fikk lyst til å spise pannekaker med blåbærsyltetøy, jeg fikk lyst til å ha grovbrød med blåbær i januar, jeg fikk lyst til å lage blåbærsaft og pai og alskens godsaker. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men jeg fikk simpelthen lyst til å plukke blåbær – og plukke mer av det enn bare det jeg trenger i øyeblikket.

Må bare vente til den blir moden først.