Den dagen mobilen min døde

Mobilen min døde. Jeg hadde lavt batteri og det var kjølig ute. Jeg sto i krysset mellom Gamle Riksvei og Hålogalandsgata, på vei mot nærmeste busstopp. Mobilen lå i lommen på parkasen min, og jeg henta den opp for å finne frem appen med bussbilletten på. I stedet for å hente frem appen, ga den fra seg en liten varslingslyd idet skjermen frøs. Og forble frosset.*

Jeg prøvde det meste. Restart. Lading. La den utlades fullstendig. Men ingenting hjalp.

Dermed var det ikke annen råd. Jeg måtte kjøpe meg ny mobil. Det skulle vise seg å bli et kapittel for seg selv.

For å kjøpe ny mobil, må jeg bruke visakortet. For å bruke visakortet må jeg ha penger på kontoen. Pengene mine var på den andre kontoen. For å overføre fra en konto (der lønna kommer inn) til en annen (som er knytta til visakortet), må jeg inn i nettbanken. For å komme inn i nettbanken, må jeg bruke bank-id. Som jeg har – (du har sikkert gjetta det for lengst?!) i en app på mobilen…

Død mobil = ikke tilgang til penger for å kjøpe ny mobil.

Det løste seg, heldigvis, på en god måte. Men det å være uten mobil i halvannet døgn var en forbausende uvant opplevelse. Ingen spill. Ingen GPS-logging av den lange turen jeg gikk med hunden på kvelden. Ingen sjekking av været, instagram eller de siste meldingene mine på messenger. Ingen utveksling av sms med noen. Ingen surfing på impuls når jeg hadde et øyeblikk til overs. Og heller ikke noen alarm jeg kunne stille for å komme meg opp i tide når jeg skulle på jobb.** Blant annet.

Noen blir stressa av å ikke være kobla på hele tida. Jeg erfarte at jeg ikke er blant dem. Jeg klarte meg fint uten mobilen den stunda det varte. Det var rart, naturligvis, men jeg savnet egentlig ikke noe. Kanskje fordi perioden ‘uten’ ikke varte så skrekkelig lenge. Kanskje varte den dog lenge nok?

Nå er jeg i alle fall lykkelig eier av en ny mobil. Jeg satser på at den får leve ei stund.

 

* Bussjåføren trodde meg da jeg sa jeg hadde månedskort, så han lot meg bli med likevel. Heldigvis.
** Det ordna seg; jeg våkna til vanlig tid og brukte radioen til å sjekke tida.

 

Reklamer

En knott til minneboka

Noen ganger kommer minner over meg når jeg minst venter det. Som i dag. Jeg hadde vært i kantina på jobb for å hente meg noe mat. På impuls tok jeg med meg en pose Knott, for å ha noe å gomle på innimellom. Jeg visste det var og ville fortsette å være en intens dag, og da er det godt å smatte på noe innimellom.

Jeg satt og konsentrerte meg om noe på pc-skjermen mens jeg halvt fraværende stakk handa inn i posen og tok meg noen knotter for å helle i munnen min. Da skjedde det.

En pose knott vekket minner i dag.

Barndomsminner

Plutselig satt jeg ikke lenger på jobb. Jeg satt på en stol på gulvet i samfunnshuset på Melbu, et tettsted på sørsida av øya der jeg vokste opp. Samfunnshuset var datidas kino, og jeg og min skolevenninne Jorunn satt et stykke bak i salen. Jeg tror vi må ha vært rundt 10 år.

På lerretet var den nye filmen Ronja Røverdatter, og et par rader foran oss satt et par fyrer som vi da syns var uendelig kjekke. Jeg husker ikke lenger hvem de var, men det påvirket oss utvilsomt at de satt der.

Med ett tok Jorunn knott fra en pose (min eller hennes? Husker ikke.) og kastet på guttene. De snudde seg irritert, men da var posen for lengst ute av syne og de fant ikke ut hvem som hadde kastet. Vi fulgte naturligvis intenst med på filmen.

Da de igjen snudde seg mot lerretet, måtte vi fnise. En av dem hadde fortsatt to knott i det krøllete håret sitt. Denne gangen kastet vi begge litt knott fremover, med varierende treffsikkerhet.

Jeg husker ikke hvem de var. Jeg husker ikke hvordan det endte, om vi ble avslørt eller ikke. Om vi fikk kjeft for å bråke på kinoen eller ikke. Men den sitrende følelsen av flørt, hormoner og det spennende med guttene som var litt eldre, husker jeg. Og knott. Alt kom tilbake i et glimt i dag, bare fordi jeg på et øyeblikks impuls tok med meg litt snop fra kantina på jobb.

Mikrobiblioteket i Kabelvåg

Vi skulle en svipptur innom Kabelvåg for å se etter noe, og kom forbi torget. Den grønne telefonboksen formelig ropte til meg fra der den stod, og jeg visste jeg hadde lest om den nylig. Telefonboksen har nemlig blitt bibliotek!

Gammel teknologi får nytt liv.

Gammel teknologi får nytt liv.

Den gamle innmaten i telefonboksen er tatt ut. De vil si, telefonapparatet er borte, men hyllene på sida består. Der finner man bøker, og utvalget varierer stadig. Sånn er nemlig opplegget her. Fem hyller overfylt av bøker i alle mulige sjangere gjør litteraturen svært lett tilgjengelig – og kanskje kan man la seg inspirere til å plukke med seg ei bok man ellers ikke ville lest?

IMG_2870

Ei av fem godt fylte hyller med et variert utvalg bøker

Jeg så opptil flere bøker jeg gjerne skulle lånt med meg. Men jeg gjorde ikke det, fordi 1) jeg hadde ingen bøker å sette inn som erstatning for de jeg tok med meg, og 2) jeg aner ikke når jeg neste gang skal til Kabelvåg og evt kunne levert tilbake bøker. Så derfor.

Reglene for mikrobiblioteket er enkle: Det er gratis å låne. Sett inn ei av dine egne bøker hvis du tar ut ei bok som finnes der fra før. Skriv det ned i ‘loggboka’ som ligger der. Biblioteket er døgnåpent året rundt. Man kan jo ikke annet enn å elske det!

Husk Kabelvåg når du skal til Lofoten, altså. Du finner mikrobiblioteket på torget.

1988 revisited

Det er sommeren 1988. Jeg er sammen med venninne Kristin på besøk hos felles venninne Synnøve i Trondheim. Jeg er 14, de er 15. Jeg oppdager fotball for alvor og er på mine første Rosenborgkamper på Lerkendal. På natta sitter vi oppe og spiser brødskive med nugatti og drikker te (te! Jeg som til da har levd på saft, melk og o’boy!) mens vi hører på nattønsket om evig kjærlighet i natta, skriver i dagbøker og pusler sammen med hver våre ting. Jeg skjønner plutselig at natta er min tid på døgnet, at disse jentene og jeg skal være venner for bestandig, at det vi holder på med er ting som gir meg ubetinget glede. 

Nattesysler

Nattesysler

Det er sommeren 2015. Jeg og niesene mine sitter rundt kjøkkenbordet mitt midt på natta mens vi hører nattønsket. Vi har hver vår kopp med te, vi skriver i dagbøker og skole-ferie-bøker mens vi prater om dette og hint, og jentene klipper ut fine bilder fra magasiner og blader som de limer inn i bøkene sine og skriver et-eller-annet rundt. Innimellom må noen ha ei brødskive.

Det slår meg: Sommeren, lykken, og masse av innholdet er akkurat det samme som Den Gang Da. Akkurat det samme. Så enkelt, så fint, så tradisjonelt og koselig – og samtidig helt nytt for de jeg sitter samme med rundt bordet. Det hender vi mennesker er enkle sjeler.

Med liten skrift: Kristin og jeg er fortsatt venner, fra før 1988 og fortsatt den dag i dag. Synnøve forsvant for meg et par-tre år senere. Det var helt greit. Jeg tipper dog at begge de to som i disse dager sitter sammen med meg rundt bordet, vil vare lenge. Veldig lenge. Heldigvis.

Det skal bli bær

Blåbærlyng i Hestebakken

Blåbærlyng i Hestebakken

Etter mange helgetimer tilbrakt langs et utall stier i marka, er jeg ikke det minste i tvil. Det blir blåbær i år. Mye blåbær, hvis man skal dømme etter all blåbærkarten jeg har sett i dag. Noen solfylte steder har det kommet ganske langt, mens det i skyggeområdene  vil ta litt mer tid. Men den kommer. Blåbæra kommer.

Som barn ble vi noen ganger nærmest utkommandert til å plukke bær, enten sammen med mamma eller med bestemor. Det var sjelden gøy, selv om det var fint å være på tur. Som voksen har jeg som regel nøyd meg med å plukke nok til en pai, til en pannekakemiddag, til å røre et lite glass jeg kan ha som pålegg på brødskivene mine. Jeg har ikke vært eller blitt noen bærplukker.

Men da jeg var ute i timesvis i helga, kjente jeg plutselig det begynte å klø litt i fingrene da jeg så blåbærlyng som struttet på skjulte og mer åpne steder. Jeg fikk lyst til å spise pannekaker med blåbærsyltetøy, jeg fikk lyst til å ha grovbrød med blåbær i januar, jeg fikk lyst til å lage blåbærsaft og pai og alskens godsaker. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men jeg fikk simpelthen lyst til å plukke blåbær – og plukke mer av det enn bare det jeg trenger i øyeblikket.

Må bare vente til den blir moden først.

Om å begynne i det små

Jeg chattet med ei venninne her om dagen. Hun fortalte om en konsert hun hadde vært på, jeg nevnte en tur jeg var på. Da kom hjertesukket. «Jeg skulle ønske jeg var like flink til å komme meg på tur som du!» Utsagnet forbauset meg en smule. Det er jo ikke vanskelig å komme seg på tur, er det? For henne er det åpenbart det. Nå er hun voksen, men hun vet knapt hvordan man skal ‘gjøre det’, som hun sier, når man vil ut på de aller enkleste turene.

Hva trenger man å ha med seg? Hva trenger man å ha på seg? Hvor drar man egentlig? Alt dette er ting jeg ikke engang tenker over før jeg drar på tur. Jeg bare pakker sekken, kler meg og drar. Stort sett. For henne er det en nesten uoverstigelig terskel når hun ikke har noen som viser vei. Det forundrer meg, samtidig som jeg skjønner det.

Jeg tror nøkkelen er å gjøre det enkelt.

Nydelig turmål som er lettere tilgjengelig enn bildet kan tyde på.

Nydelig turmål som er lettere tilgjengelig enn bildet kan tyde på.

Jeg har lyst til å si til henne: Finn et sted du har lyst til å dra til, og dra dit. Det er ikke så farlig om du har joggesko eller tursko eller primus eller whatnot. Det viktigste er at du drar, og at du gjør deg erfaringer når du er underveis om hva du vil gjøre annerledes neste gang.  Har du lyst til å sette deg ned, er det kanskje lurt å ta med et sitteunderlag. Blir du våt på beina, er det kanskje lurt med mer solide tursko eller støvler neste gang. Liker du ikke stedet du kommer til, kan du bruke kartet eller ut.no til å finne et nytt sted å dra til. Kjenner du noen som er ‘turfolk’ kan du spørre dem om tips – hvor er det fint å dra, og hvordan kommer man seg dit? Kanskje kan du ta buss eller bane til endestasjonen og finne den stien som garantert starter der. Den er der, nesten helt garantert.

Du trenger ikke kunne kart og kompass for å finne deg et sted å sitte i fjæra nær der du bor. Du trenger ikke stormkjøkken og GPS for å ta med deg ei bok (eller et kamera, eller noe annet som frister) til et sted hvor du hører fuglekvitter og slår deg ned på et sitteunderlag eller rett i lyngen. En ordinær dagstursekk er ikke noe slit om den inneholder en termos, et sitteunderlag og kanskje en matpakke.

Min beste turkompis.

Min beste turkompis.

Det er ikke nødvendig å planlegge for mye i detalj når man skal ut på en enkel hverdagstur. Det er mer viktig at man bare drar ut. At man tar på seg skoene, og kanskje en liten sekk, og bare drar ut. Så gjør man seg erfaringer underveis som gjør at man stiller litt bedre forberedt neste gang, og får en tur som er enda litt bedre. Lærer seg hva man liker å ha med, og hva som med fordel kan bli igjen hjemme. Lærer seg hvordan man finner steder man trives på, og hvordan det føles når man har vært der.

Lærer seg at det å dra på tur ikke er noe hokuspokus. Det er bare å dra. Resten kommer seg etterhvert.

Begge bildene i denne bloggposten er tatt på samme sted, på yttersida av Bremnes. Jeg drar gjerne dit. Det tar meg en drøy halvtime å gå hjemmefra. Med bil kan man kjøre dit, og da har man to-tre minutter å gå før man har kommet til det jeg syns er det fineste stedet. Man trenger ta en hel ekspedisjon for å få en god naturopplevelse.

Jeg gjør alle ting nytt

Tedrikking og brevskriving en søndag formiddag.

Tedrikking og brevskriving en søndag formiddag.

«Jeg gjør alle ting nytt» sa han vi feira i påska. Så også dette året. Jeg har ikke glemt bloggen min selv om det er en stund siden sist; jeg har heller bevisst skrudd ned det digitale tempoet mitt. Vært litt mindre online i hverdagen, brukt litt mer tid på offline aktiviteter jeg ikke har gjort på ei stund. Lest bøker. Skrevet brev på gamlemåten. Strikket både dette og hint. Og ikke minst: Jeg har starta kveldsbål-i-fjæra-sesongen sammen med den firbeinte. Gode ting alle som en. Og nå er jeg klar igjen – nå skal bloggen få mer liv, som det sømmer seg for årstida. Bildet på toppen er oppdatert og ble knipsa i går kveld; nå blomstrer rødsildra igjen i fjæra.

En sped begynnelse er alt som skal til

En sped begynnelse er alt som skal til

Jeg laget bål i fjæra i går. Et sted i fjæra, ikke langt fra der jeg bor, er det uendelig vakkert å sitte og ha bål. Man sitter i bergene nedenfor bjørkeskogen, et stykke overfor bølgene som slår innover, og man har utsikt over hele storhavet. På klarværsdager ser man hele Lofotrekka – og slutten på den, stedet der storhavet overtar. I dette området har de i fjor og i vår skoget ganske godt. Der ligger både kvist, greiner og stammer som man kan plukke med seg når man har lyst til å lage bål. Mange foretrekker å stå der å fiske – jeg foretrekker å sette meg på en av mosedottene og lage bål på berget. Ingen spredningsfare for ilden, masse trevirke tilgjengelig og svært stor kose-faktor. What’s not to like?

To sider av Årets Bursdagsgave.

To sider av Årets Bursdagsgave.

Jeg har hatt bursdag siden sist. Fra foreldrene mine fikk jeg noe som er den mest treffende gaven på lange tider – ei bok med strikkeoppskrifter, og ei eske full av ubrukte garnnøster. Det var virkelig innertier, og det gikk ikke mange timer fra gaven var åpnet og til den var tatt i bruk. Hittil har det blitt to par sokker, eller ‘lester’ som vi gjerne sier hos oss. Det ene paret (i hvitt) er til niesa mi, som selv fikk velge hvilke hun ville ha. Det andre paret (i blått, på bildet) har foreløpig ukjent mottaker, tror jeg. Også andre strikkeprosjekter er i gang, jeg veksler litt mellom dem. Kanskje noe havner her i bloggen etterhvert.

Den siste måneden har stilt meg ansikt til ansikt med noen av de store valgene i livet, både for egen og andres del. Det er ikke bare enkelt, men jeg tror det har vist seg å være verdt det så langt. Nå gleder jeg meg til ordentlig vår og etterhvert sommer. Det skal jeg også forsøke å ta bloggen mer med på.