Om å begynne i det små

Jeg chattet med ei venninne her om dagen. Hun fortalte om en konsert hun hadde vært på, jeg nevnte en tur jeg var på. Da kom hjertesukket. «Jeg skulle ønske jeg var like flink til å komme meg på tur som du!» Utsagnet forbauset meg en smule. Det er jo ikke vanskelig å komme seg på tur, er det? For henne er det åpenbart det. Nå er hun voksen, men hun vet knapt hvordan man skal ‘gjøre det’, som hun sier, når man vil ut på de aller enkleste turene.

Hva trenger man å ha med seg? Hva trenger man å ha på seg? Hvor drar man egentlig? Alt dette er ting jeg ikke engang tenker over før jeg drar på tur. Jeg bare pakker sekken, kler meg og drar. Stort sett. For henne er det en nesten uoverstigelig terskel når hun ikke har noen som viser vei. Det forundrer meg, samtidig som jeg skjønner det.

Jeg tror nøkkelen er å gjøre det enkelt.

Nydelig turmål som er lettere tilgjengelig enn bildet kan tyde på.

Jeg har lyst til å si til henne: Finn et sted du har lyst til å dra til, og dra dit. Det er ikke så farlig om du har joggesko eller tursko eller primus eller whatnot. Det viktigste er at du drar, og at du gjør deg erfaringer når du er underveis om hva du vil gjøre annerledes neste gang.  Har du lyst til å sette deg ned, er det kanskje lurt å ta med et sitteunderlag. Blir du våt på beina, er det kanskje lurt med mer solide tursko eller støvler neste gang. Liker du ikke stedet du kommer til, kan du bruke kartet eller ut.no til å finne et nytt sted å dra til. Kjenner du noen som er ‘turfolk’ kan du spørre dem om tips – hvor er det fint å dra, og hvordan kommer man seg dit? Kanskje kan du ta buss eller bane til endestasjonen og finne den stien som garantert starter der. Den er der, nesten helt garantert.

Du trenger ikke kunne kart og kompass for å finne deg et sted å sitte i fjæra nær der du bor. Du trenger ikke stormkjøkken og GPS for å ta med deg ei bok (eller et kamera, eller noe annet som frister) til et sted hvor du hører fuglekvitter og slår deg ned på et sitteunderlag eller rett i lyngen. En ordinær dagstursekk er ikke noe slit om den inneholder en termos, et sitteunderlag og kanskje en matpakke.

Min beste turkompis.

Det er ikke nødvendig å planlegge for mye i detalj når man skal ut på en enkel hverdagstur. Det er mer viktig at man bare drar ut. At man tar på seg skoene, og kanskje en liten sekk, og bare drar ut. Så gjør man seg erfaringer underveis som gjør at man stiller litt bedre forberedt neste gang, og får en tur som er enda litt bedre. Lærer seg hva man liker å ha med, og hva som med fordel kan bli igjen hjemme. Lærer seg hvordan man finner steder man trives på, og hvordan det føles når man har vært der.

Lærer seg at det å dra på tur ikke er noe hokuspokus. Det er bare å dra. Resten kommer seg etterhvert.

Begge bildene i denne bloggposten er tatt på samme sted, på yttersida av Bremnes. Jeg drar gjerne dit. Det tar meg en drøy halvtime å gå hjemmefra. Med bil kan man kjøre dit, og da har man to-tre minutter å gå før man har kommet til det jeg syns er det fineste stedet. Man trenger ta en hel ekspedisjon for å få en god naturopplevelse.

Jeg gjør alle ting nytt

Tedrikking og brevskriving en søndag formiddag.

«Jeg gjør alle ting nytt» sa han vi feira i påska. Så også dette året. Jeg har ikke glemt bloggen min selv om det er en stund siden sist; jeg har heller bevisst skrudd ned det digitale tempoet mitt. Vært litt mindre online i hverdagen, brukt litt mer tid på offline aktiviteter jeg ikke har gjort på ei stund. Lest bøker. Skrevet brev på gamlemåten. Strikket både dette og hint. Og ikke minst: Jeg har starta kveldsbål-i-fjæra-sesongen sammen med den firbeinte. Gode ting alle som en. Og nå er jeg klar igjen – nå skal bloggen få mer liv, som det sømmer seg for årstida. Bildet på toppen er oppdatert og ble knipsa i går kveld; nå blomstrer rødsildra igjen i fjæra.

En sped begynnelse er alt som skal til

Jeg laget bål i fjæra i går. Et sted i fjæra, ikke langt fra der jeg bor, er det uendelig vakkert å sitte og ha bål. Man sitter i bergene nedenfor bjørkeskogen, et stykke overfor bølgene som slår innover, og man har utsikt over hele storhavet. På klarværsdager ser man hele Lofotrekka – og slutten på den, stedet der storhavet overtar. I dette området har de i fjor og i vår skoget ganske godt. Der ligger både kvist, greiner og stammer som man kan plukke med seg når man har lyst til å lage bål. Mange foretrekker å stå der å fiske – jeg foretrekker å sette meg på en av mosedottene og lage bål på berget. Ingen spredningsfare for ilden, masse trevirke tilgjengelig og svært stor kose-faktor. What’s not to like?

To sider av Årets Bursdagsgave.

Jeg har hatt bursdag siden sist. Fra foreldrene mine fikk jeg noe som er den mest treffende gaven på lange tider – ei bok med strikkeoppskrifter, og ei eske full av ubrukte garnnøster. Det var virkelig innertier, og det gikk ikke mange timer fra gaven var åpnet og til den var tatt i bruk. Hittil har det blitt to par sokker, eller ‘lester’ som vi gjerne sier hos oss. Det ene paret (i hvitt) er til niesa mi, som selv fikk velge hvilke hun ville ha. Det andre paret (i blått, på bildet) har foreløpig ukjent mottaker, tror jeg. Også andre strikkeprosjekter er i gang, jeg veksler litt mellom dem. Kanskje noe havner her i bloggen etterhvert.

Den siste måneden har stilt meg ansikt til ansikt med noen av de store valgene i livet, både for egen og andres del. Det er ikke bare enkelt, men jeg tror det har vist seg å være verdt det så langt. Nå gleder jeg meg til ordentlig vår og etterhvert sommer. Det skal jeg også forsøke å ta bloggen mer med på.

Når lørdagen blir en ferie i seg selv

Noen tror at bålturer bare skal foretas i solskinn og klarvær, gjerne på sommeren – eller til nød på en vakker vinterdag. Stakkars folk. De vet ikke hva de går glipp av.

Havskodda kommer raskt, snikende og kald.

På min side av byen, nordsida, var det klarvær og en nydelig høstdag. Der vi skulle møtes, på sørsida, hadde havskodda funnet veien inn fjorden og lagt seg tett og kald. Men gi seg eller forandre planer? Næh. Det var litt vind i lufta, mot vest, og dermed satset vi på at skodda skulle trekke seg ut i havet igjen.

Antakelsene slo til – været letta! For ei stund, i alle fall.

Vi ble belønna med nydelig klar himmel ei stund. Skodda trakk seg ikke helt ut, men la seg lavt og på sørsida av fjorden. Vi så Per Karlsa og Børtinden stikke opp over skoddeteppet, og sola rakk såvidt å kreste seg over skoddeveggen før den forsvant ned og bak horisonten igjen. Det var den stunda vi trengte.

Medbrakt ved og lokal kvist. Hva mer trenger man?

Er man på steder hvor det ferdes endel folk, kan det være lurt å ta med seg veden hjemmefra. Ofte vil det være ganske rensket på de populære stedene, og det å kappe ned trær og busker for å lage bål, er en kortsiktig og egoistisk strategi som jeg har lite til overs for. Vi hadde med oss vedkubber som var tørre og fine, men kvistene fant vi på stedet. Turkameraten var en racer på å få fyr.

Ikke var vi langt ut i ødemarka heller; både folk og dyr og veier var i nesten umiddelbar nærhet. Det samme var flyplassen. Men likevel. Ei pølse på spiddet og en kopp kakao i den andre handa, var alt som skulle til for å skape en følelse av ferie og avslapping på en høyst vanlig lørdag.

 

Kanskje var det Leo

Kanskje var det Leo som gjorde utslaget, som satte meg på ideen. Kanskje var det bildene jeg fikk på mms fra mamma tidligere uka; bilder av gamle dessertskåler og fat, sammen med spørsmålet «Vil du ha noe av dette etter bestemor?» Kanskje var det den morgenen jeg våkna tidlig og ble liggende og vente på lyset. Da det kom, så jeg den store eska oppå klesskapet mitt og kom til å tenke på hva den inneholder. Der ligger livet mitt fra jeg var 14-15 år og frem til … en gang etter årtusenskiftet, tror jeg. Dagbøker. Håndskrevne dagbøker i all sin prakt og gremmelse. Samtidig.

Leonard Cohen in Concert, London. Sett på NRK2.

Jeg havna på NRK2 her en kveld da de hadde Leonard Cohen-kavalkade. Et intervju, et par konserter, Bird on a Wire. Mange innholdsrike timer med en (nå) 80-åring som har en stemme til å dø for, tekster til å le og gråte av, melodier til å nynne på og en utstråling man ikke kan unngå å bli merket av. Tenker jeg. Og da de satt der på kjøkkenet, Leo og journalisten, dro han frem ei av notisbøkene sine, ei mellomstor skissebok. Der var det bilder, der var det tekster, strofer. Der var det mange pauser som hadde materialisert seg i noe som han tidvis velger å formidle til resten av verden. Og jeg takker for det.

Screenshot av Leonard Cohen si notisbok. Ei av dem.

Og det slo meg: Hvor lenge er det siden jeg har tatt meg tid til å sitte med ei notisbok og bare la hodet fly, la penn og blyanter komme opp med hva som helst som måtte falle meg inn? I dag når jeg sitter på cafe alene, når jeg reiser og sitter ved et bord på ferga, når jeg har litt tid en ettermiddag eller ikke holder på med noe spesielt – da sitter jeg der med mobilen. Jeg tekster, jeg spiller, jeg chatter, jeg surfer. De ledige øyeblikkene fylles med digitale inntrykk i en jevn, om enn ofte rolig, strøm. Inntrykk som kommer inn. Alt som går ut av hodet – inspirasjon, ideer, innfall, whatever – går ut på internettet og deles med andre.

Jeg skriver tidvis brev, for hånd, til folk jeg setter pris på og som jeg vet blir glade for brev. Men dagbok? Jeg går ikke lenger rundt med notisbok i veska, jeg har mobillader der. Strofer fra bøker jeg leser kommer ikke lenger enn til hodet mitt, beskrivelser av folk som går forbi havner blant en engere krets venner på nettet, utkast til tekster om dette og hint blir værende i hodet og forsvinner. Jeg har ingen ambisjoner om å bli forfatter, altså, men den kreativiteten som kommer av å la hodet og underbevisstheta jobbe selv, uten digitale stimuli, den går det noen ganger lenge mellom hver gang jeg kjenner på.

Det ligner på ei dagbok…

Og jeg savner den. Så jeg diskuterer med meg selv om jeg skal gjøre et forsøk, ha et slags forsett. Begrense min egen internett-tilgang for en periode? Gi meg selv begrensninger i mobilbruken? Skrive dagbok i stedet for å surfe? Kanskje nytter det å bare HA ei notisbok i veska? Vil jeg ta frem notisboka heller enn mobil hvis jeg setter meg ned et sted? Jeg vet ikke. Men jeg har litt lyst til å finne det ut. Dagbøkene mine vil ha et ugjenkallelig gap på noen år når jeg en gang i fremtida setter meg ned med dem. Hvis jeg gjør det. Kanskje blir jeg gammel og senil – da håper jeg å få sitte på et sykehjemsrom med gamle fotoalbum og dagbøker, å få leve litt i fortida selv om kroppen er ‘her og nå’.

Jeg vet ikke hva dette blir til. Men jeg håper det blir noe nytt. At det blir en retur til det gamle, om enn på annet vis. Jeg har ikke noe å tape.

Naturhuset på Sandhornøya

Dette er faktisk et bolighus; her bor det faktisk folk – en hel familie med mor, far og tre barn.

Naturhuset på Sandhornøya en vanlig julidag.

Dette huset kalles ‘Naturhuset’ og ligger på Sandhornøya. I mai 2012 begynte eierne å bygge denne domen, som byggverket kalles. Ikke bare eierne, forresten, mye er gjort på dugnad, ifølge bloggen deres. Halvannet år etter byggestart kunne de flytte inn, 8. desember 2013. Siden da har familien ‘Hjertefølger’ levd her.

I naturhuset dyrker de økologisk mat, har miljøvennlig oppvarming og til dels innredning, og i det hele tatt. Det drives med yoga både inne og ute, av både store og små. Bygget er et langt mer omfattende prosjekt enn man innledningsvis kan bli fristet til å tro, og huset har mange gjennomtenkte løsninger og detaljer. En dag i juli var vi forbi der, og jeg må innrømme at jeg ble veldig fristet til å utforske og se nærmere på det. Men et skilt i oppkjørselen ba visitorer om å vise respekt for beboernes behov for privatliv, og det kan jeg både forstå og respektere. Innimellom har de omvisninger og kurs her, og da er det noe annet. Da blir man invitert inn. Vi valgte å respektere henstillingen på skiltet og dro vår vei igjen. Inntil videre.

I vårt samfunn i dag er det mange som idylliserer og nærmest romantiserer ‘det enkle liv’, et liv hvor man lever nært og gjerne av  naturen. Diverse Lars Monsen-varianter får heltestatus og blir nasjonalsynsere på både dette og hint. Det denne familien  har gjort er i mine øyne mye av det samme, bare på en annen arena enn villmarka. De har en mer fastboende livsstil heller enn den nomadiske, romantiserte, men grunnprinsippene er de samme: Leve av og med naturen, og på en måte som ikke skader miljøet eller omgivelsene.

Jeg lar meg fascinere og blir nysgjerrig, samtidig som jeg innser at jeg aldri kunne eller ville gjort det samme selv. Ikke på denne måten, i alle fall. Dog håper jeg å komme meg dit en gang på omvisning.

Har du møtt Gunnar?

Jeg tror ikke at jeg noen gang i fjor introduserte deg for Georg, min sommer-nesten-samboer. Så la meg i år introdusere deg for Gunnar – Georgs overvinner og etterfølger. Gunnar bor utenfor den øverste ruta til høyre i det midterste stuevinduet mitt.

Møt Gunnar, en opptatt fyr.

Dit kom han som liten og spinkel skapning en gang i slutten av april – det var såvidt jeg så han de første dagene. Men han jobbet jevnt og trutt og til sist hadde han funnet seg så mye næring at han vokste nærmest fra dag til dag. I vinduet under ham var Georg vendt tilbake, han fra i fjor, men etter noen dagers kamp side ved side, var det klart at Gunnar vant. Georg forsvant.

Gunnar spiser gjerne fluer og andre insekter som setter seg fast i nettet hans. På dagtid ligger han skjult i et hjørne, som om han var en oppsamlet støvflekk jeg ikke hadde tørka vekk. På kvelden kommer han frem. Tidvis fråtser han i næring, fluer av ulikt slag, mygg og andre flyvende skapninger, andre ganger virker det å være meget knagert.

Jeg er spent på hvor lenge han holder ut.

Et stille sted som fylte dem med ro

…et stille sted som fylte dem med ro…

Det heter det i en sang jeg er glad i. Verset handler litt om å ha et stille sted hvor man kan være bare seg selv, alene, og fylles med ro innvendig. I våre dager virker det å være en utopi for mange. Det fremstår som vanskelig å finne et sted hvor man bare kan sette seg ned og verken høre eller se andre mennesker, eller lyden av dem eller noe de har produsert (radio, tv, trafikk, whatever). Man lærer seg ikke å bli venn med stillheten, lærer ikke å ikke bli underholdt hele tida. Det syns jeg er skummelt.

Lofoten i det fjerne

Jeg er heldig. Jeg har flere slike stille steder i min umiddelbare nærhet. Også da jeg bodde midt i store byer, klarte jeg å finne slike steder. Jeg er ikke redd for stillheten eller mitt eget selskap. Mange jeg kjenner, er imidlertid det. Det gjør meg så vondt å se på noen ganger. Det er vondt å se at fine folk ikke klarer å forholde seg til stillhet utvendig, ikke klarer å møte stillheten inni seg selv og være venn med den. Enda vondere er det for dem å ha det sånn.

Det hender jeg ønsker meg en tryllestav.