Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.

Reklamer

Mjelle på en tirsdag

Det har sine fordeler å være med i hjelpekorpset. Man får for eksempel være med på fantastisk fine øvingskvelder som noen ganger legges til de vakreste stedene på helt rett tidspunkt. Denne tirsdagskvelden var vi for eksempel på Mjelle. Det var ikke feil.

Sjåveggen

Denne sjåen står akkurat der hvor stien bortover til stranda starter fra parkeringsplassen – du ser porten til høyre. Hver sommer er det litt nye og litt gamle ting på denne veggen, hver vinter mye det samme – med og uten snø. Denne gangen var det hele to stuntbroderier der; korsstingsbroderier som er rammet inn, men uten glassplate foran. Et av dem er slitt, det andre har fortsatt fargene. Og resten av effektene forteller sitt tydelige språk om nordnorske kystfarvann.

Mjelle

Man trenger ikke gå langt for å finne vakre motiver på Mjelle. Strengt tatt er det vakkert så snart man kommer over skaret fra Mulstrand og ser nedover mot selve Mjelle-sletta og denne fjæra, som ligger rett bortenfor. Det var ikke feil å være her denne tirsdagskvelden. Overhodet ikke.

Emre venter på gjenget

Hunden og jeg gikk i forveien, de andre kom tuslende bak. Stien som fører fra parkeringsplassen og bort til de borterste strendene – deriblant den vakre lilla stranda – er omtrent halvannen kilometer lang og nesten flat. Det er lite høydeforskjeller å snakke om, og stien er god, stedvis steinete. Da vi hadde kommet nesten helt frem, ville hunden helst ikke gå lenger. Ikke før han så at de andre kom etter. Dels vil han være sikker på at flokken er der. Dels visste han at det var hele to tisper bak oss i løypa. Så vi venta litt.

Bella

Bella var et nytt bekjentskap – og et nydelig sådan! Hun er ei newfoundlander-tispe på ni år, og hun har definitivt mye personlighet. Elsket å bade, elsket å tygge pinne, var bare sånn måtelig interessert i den jevngamle hannhunden som tusla rundt og forsøkte å snuse på henne. Jeg falt pladask for Bella.

Det var denne vi egentlig skulle teste

Hjelpekorpset vårt har, i likhet med mange andre hjelpekorps, ofte henteoppdrag ute i marka når folk har skadet seg. Mange ganger må vi bære folk på båre. Det er naturligvis helt greit – vi gjør det gjerne, for vi vil hjelpe dem som trenger det – men noen ganger kan det bli siltsomt, for eksempel hvis terrenget er krevende eller hvis det er en viss distanse mellom skadestedet og vei.

Vi har vært heldige og fått oss et nytt hjelpemiddel ganske nylig; ei hjulbåre. Det er ei båre som simpelthen kan påmonteres et ganske stort hjul under, nesten likt fatbike-hjul, og så kan pasienten trilles i stedet for å ‘bare’ bæres, gitt at det finnes sti eller vei der vi ferdes. Og ofte gjør det dét. Denne kvelden øvde vi både på montering, navigering og bruk av den nye båra. En nyttig kveld for både oss og (indirekte) publikum, med andre ord.

Mye rød sand på Mjelle

Jeg skal ikke sitere salige Terje Nilsen sin sang om Mjelle. Det har jeg gjort flere ganger før her inne. La meg bare si at det var mye rød sand på stranda denne kvelden. Noen ganger er det mye, noen ganger er det lite, noen ganger er det blandet rødt og hvitt. Men i dag – i dag var det rødt som dominerte. Og det var direkte nydelig.

Emre på hjemveien

Vi øvde med båra. Vi grilla og spiste medbrakt mat. Et par av hundene vassa. Vi knipsa et utall bilder. Og ikke minst – jeg fikk sitte i ro og bare titte ut på havet og sola som hang der i vest, mens det var helt, helt stille inni meg. Det var veldig godt. Man trenger et sted hvor det kan være stille både inni og utenpå.

Du var fin i kveld, Mjelle!

Bonus på Mulstrand

Vi hadde med oss en ‘fersking’ blant oss, og han kom sørfra – det røpet dialekten. Derfor var det kanskje ingen overraskelse at det dukket opp tre reinsdyr på et jorde, som om klisjeen om sommeridyll skulle oppfylles og helst overgås! De titta litt på oss, deretter overså de oss og beita videre. Og vi? Vi kjørte hjem. Men stemninga fra Mjelle ble værende inni meg lenge, lenge etter at vi hadde dratt derfra.

Ny mummikopp og ny te

Årets sommermummikopp og nyoppdaget te

Tidligere i uka var jeg i Blodbanken for å gi blod. Da jeg sto og titta på hyllene og vurderte hvilken ‘gave’ jeg skulle ta med meg hjem etterpå, kom ei av de som har jobba lenge i Blodbanken ut fra resepsjonskontoret sitt da hun så meg. «Hei, er det du? Du vil sikkert ha sommerkoppen til mummi. Det er fritt på hylla, men jeg skal gå og hente flere så du får en!» Ikke noe å si på servicen, med andre ord!

Årets sommerkopp fra mummi er et funn i mine øyne; en glad situasjon der mummifamilien og lille My tar seg et kveldsbad i det jeg tror er en innsjø. Du vet det er kveldsbad fordi sola er i ferd med å gå ned, tenker jeg. Lille My er i vannet, Mummimamma stuper med forkleet på, mummipappa er nestemann ut på stupebrettet, etterfulgt av mummitrollet. Og Snorkfrøken? Hun står under et tre og kler av seg mens katta sniker på henne i gresset. Den er virkelig til å bli direkte glad av!

Teen er så fin å se på også!

Det er noen teer jeg forbinder mer med vår og sommer, og andre teer jeg forbinder mer med vinter og mørketid. Jeg var litt i villrede om hvilken te jeg skulle gå løs på da jeg kom hjem med den fine koppen, og jeg ble derfor veldig glad da jeg i skapet oppdaget en full og uåpnet pakke med grønn te; «Tante Grønns hage» fra Smak & Behag. Den fikk jeg til jul, men jeg hadde fullstendig glemt av den. Nå viste den seg å være helt rett – og det har allerede gått med ganske mange kopper av denne teen. Den er simpelthen helt nydelig, full av smaker uten at de slår hverandre ihjel på noe vis. Perfekt.

Noen ord om å gi blod

Jeg har gitt blod siden jeg var 18 år og fikk lov til å gi blod. Det har vært en og annen karanteneperiode av ymse årsaker, men jevnt over har jeg ‘alltid’ gitt blod i voksen alder, en vane jeg har arvet av mine foreldre. I dag er min pensjonerte far stadig blodgiver, og vi gir begge blod cirka fire ganger i året. Han har en litt sjelden blodtype og er derfor tidvis ekstra populær hos blodbanken, sogar.

Ny vintermummikopp

De første gangene jeg ga blod, hadde jeg sprøyteskrekk. Da snudde jeg meg bort og bet meg i underleppa mens laboranten stakk nåla inn i armen min. Etterhvert har skrekken forsvunnet, og nå er det å gi blo en behagelig og avslappende affære.

I blodbanken min har den en lang rekke gaver man kan velge mellom hver gang man gir blod. To ganger i året, vinter og sommer, pleier jeg å ta med meg mummikopper. De øvrige gangene varierer jeg litt. De har alltid noe jeg har lyst på, heldigvis.

Det er bare én ting jeg skulle ønske var annerledes. I Sverige får blodgivere tekstmelding når deres blod blir brukt. Uten å vite hvem eller hvor eller hva, tikker det inn ei tekstmelding som sier «Kjære [blodgiver]. I dag har ditt blod blitt brukt til å redde et liv. Takk for ditt bidrag – vi håper å se deg igjen.» eller noe sånt. Det skulle jeg ønske vi hadde i Norge også; det er fullt mulig å gjøre det uten å bryte personvernregler av ymse slag.

Men nå må du unnskylde meg. Jeg skal drikke en kopp te av min splitternye kopp.

Vi lar ikke været vinne

Når man har planlagt å dra på grilltur, lar man ikke været i den nordnorske sommeren avgjøre noe som helst. Vil vi på tur, så skal vi på tur. Sånn er det bare.

Ut på tur i godt selskap

Tidligere i uka var det tid for en lenge planlagt tur med friluftsliv og grilling. Det var seks-sju grader og stadig mer regn jo lenger innover i landet vi kom, men det hindret ikke oss. Jeg og hunden var heldige og kunne gå i oppholdsvær gjennom vakker (og våt) furuskog et par kilometer. Vi hadde godt selskap, heldige som vi var. Stien var velkjent og god å gå på, og alt var egentlig bare velstand.

På vei ned mot leiren ved avtalt møtested

Turlederne hadde satt et bestemt punkt som møtested for denne turen, og vi tok oss dit på ulikt vis. Noen av oss gikk gjennom skogen, noen kom i egen båt over vannet, noen kom i andres båt. Møtestedet hvor vi slo leir, er akkurat i ytterkanten av Sjunkhatten nasjonalpark og på utsida av parken – men for å komme dit, gikk vi en sti som i stor grad krysser et lite hjørne av nasjonalparken. Og utsikta på bildet over? Den viser hvordan det er innover i deler av nasjonalparken. Vakkert er bare førstebokstaven. Selv om det lå nysnø i fjellene.

Vi fant folk!

Leirstedet så slett ikke verst ut. Det brukes ganske hyppig og jeg hadde forventa å finne mer søppel der, men det var fint lite av den sorten – trolig takket være søppelplukke-entusiaster i nabolaget. Vi fyrte bål (under ei steinhelle) og kose oss med både mat og drikke, som seg hør og bør når man er på tur. Og takket være innspill fra en av fyrene, ble jeg plutselig venn med kameraet jeg har kranglet med ei god stund nå. Hurra!

Bare én av dem ville ha avstand. Det var ikke han nærmeste.

Nova var ferdig med løpetida for et par uker siden, men duftet åpenbart fortsatt veldig godt. Emre ville helst komme nærmest mulig, men da ble han karnøflet vekk og tydelig satt på plass – heldigvis. Festet i hvert sitt tre var begge nære nok til å få kos, samtidig som de ikke kunne tvinge seg på hverandre eller vikle båndene sine sammen. Perfekt tur-parkering av hund, med andre ord. Selv om én av dem ikke var helt enig i det.

Pølsegrilling

Fordelen med å ha nordnorsk sommer (vs sør-norsk) er at vi ikke ser snurten av noe bålforbud. Hadde det ikke vært for tidvise regn- og haglbyger ville vi gjerne hatt et stooort, bål, tror jeg. Men vi lot ei steinhelle ligge beskyttende over bålgrua, og da var det mer enn nok til at alle sammen fikk grilla så mange pølser de bare ville. De fire pølsene som var til overs i en åpna pølsepakke da turen var over og vi skulle pakke sammen, forsvant også på kvalifisert vis. Host.

Kalde føtter blir snart varme

Returen gikk delvis med båt, og jeg ble ikke overraskende våt på beina da jeg skulle hoppe i land etter endt ferd. Det var temmelig kaldt – og desto mer godt å komme hjem og få på seg mine yndlingslester, eller ‘raggsokker’ om du vil. Tørre, varme klær gjør underverker for en frossen kropp og et lykkelig hjerte. At mummikoppen kom til å inneholde noe mer enn ‘bare’ kakao, var simpelthen prikken over i’en.

Tur, bål og båtferd 1 – været 0. Vi gir oss ikke. Før eller senere kommer sommerværet tilbake hit, og i mellomtida har vi det jammen godt!

Gleden ved ord

Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var det særlig én ting som ga meg stor glede: Språk. Både på ungdomsskolen og videregående valgte jeg språk ved enhver anledning, og jeg elsket det. Målet var å beherske fire språk flytende ‘når jeg ble voksen’, noe jeg på den tida definerte til å være over 30 år. Om jeg ikke kunne fire språk flytende da jeg var 20, kunne jeg i alle fall tre flytende og ett noget haltende.

Gjennom to tiår siden da har jeg alltid hatt glede av språkkunnskaper og forsøkt å videreutvikle dem ved anledning. Jeg har også prøvd meg på, og tidvis lært, andre språk som jeg nå har forlatt igjen. Spansk, serbisk, swahili, fransk – jeg har betalt for undervisning i dem alle, og jeg har kost meg med å grave meg ned i ord, grammatikk, sammenhenger og særegenhet med hvert og ett av dem.

For et par år siden bestemte jeg meg for å ta opp igjen et av mine ‘opprinnelige’ språk; russisk. Jeg lærte russisk på videregående (den gang het det C-språk) og var sogar på klassetur til St. Petersburg en gang for lenge siden, men det aller meste har gått i glemmeboka. Likevel; jeg liker språket og det særegne ved det, og jeg ville plukke opp tråden.

Etter litt leting og prøving fant jeg en dyktig privatlærer som sa seg villig til å undervise meg. Læreren, la oss kalle henne A, er kona til en kollega og fagutdannet lærer, og det er en sann fryd å jobbe med henne.  Vi snakker, vi skriver, vi leser og gransker, og sakte men sikkert merker jeg at språket våkner mer og mer til liv i den støvete delen av hjernen min. Med bare én time i uka er det begrenset hvor stor progresjon man kan ha, men det har gått jevnt fremover gang for gang – og jeg nyter det.

Klar for innlevering – og for å få teksten i retur med røde streker på…

Nå har vi kommet så langt at jeg skriver stil hver eneste uke. Eller stil og stil, det er kanskje å dra det litt langt. Men hver eneste uke når vi møtes, har jeg skrevet en tekst – selvvalgt tema og innhold – som jeg leverer til læreren min. Hun ser på det hjemme og går over med rød penn (på min oppfordring!), og så ser vi på teksten og feilene mine når vi møtes neste gang – og da leverer jeg en ny tekst, naturlig nok.

Målet er å kunne plukke opp en russisk avis eller ei russisk bok og lese det som står der og forstå mesteparten. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg beveger meg i det minste i riktig retning. Jeg har også forholdsvis konkrete planer om å få praktisert litt av kunnskapen ‘i felt’ etterhvert, noe som både vil gjøre meg bedre OG mer motivert. Håper jeg.

Språk, altså. Vanskelig, men samtidig forferdelig gøy. Noe skal man jo bruke hodet til når man er voksen og (foreløpig) ferdig utdannet. Jeg tror det er sunt.

Å redde et liv er lett

I dag reddet jeg et liv. Igjen. Det er ikke så vanskelig å redde et liv, egentlig. Det er bare å møte opp i blodbanken og legge seg ned mens de tapper en snau halvliter blod.

Mummikoppen med det fantastiske navnet 'Eventyr flytter' ble min i dag

Mummikoppen med det fantastiske navnet ‘Eventyr flytter’ ble min i dag

Nåla i armen gjør ikke vondt, er ikke farlig, gir ingen varige skader. Belønninga? Det kan variere. I dag ble det et mummikrus på meg, i tillegg til vissheten om at jeg har vært med på å redde et liv. Det kaller jeg god uttelling – for alle parter.