Å redde et liv er lett

I dag reddet jeg et liv. Igjen. Det er ikke så vanskelig å redde et liv, egentlig. Det er bare å møte opp i blodbanken og legge seg ned mens de tapper en snau halvliter blod.

Mummikoppen med det fantastiske navnet 'Eventyr flytter' ble min i dag

Mummikoppen med det fantastiske navnet ‘Eventyr flytter’ ble min i dag

Nåla i armen gjør ikke vondt, er ikke farlig, gir ingen varige skader. Belønninga? Det kan variere. I dag ble det et mummikrus på meg, i tillegg til vissheten om at jeg har vært med på å redde et liv. Det kaller jeg god uttelling – for alle parter.

Reklamer

Påskevakt

Den firbeinte og jeg har vært på påskevakt med hjelpekorpset et par dager. Vaktstasjonen var hytta «Beinbruddet», som ligger rett utenfor byen, nær et populært utfartssted i marka, og vi har vært et helt gjeng som har kost oss disse dagene. Det føles som om det ikke er helt påske før jeg har vært på vakt på hytta!

Sjokoladekake og ei god bok i solkroken på altanen

Frem til jeg dro på hytta fredag hadde jeg lest to av de tre bøkene jeg hadde satt meg fóre å lese i påska. Da jeg pakket sekken, avvek jeg fra den opprinnelige planen og tok med meg ei bok som ikke lå i ‘påskebunken’ min, men som var langt opp på lista over påbegynte bøker jeg har lyst til å lese ferdig. I løpet av helga kom jeg over halvveis, og det helt uten å forsømme andre plikter som f.eks. radiovakt, kortspilling, strikking, matlaging/oppvask og sånt noe. Jeg er ganske fornøyd med det, og tror kanskje jeg blir ferdig med boka før påska er over.

Store, hvite filler dalte da vi var på tur i blåtimen

Min firbeinte følgesvenn har gjennom sine snart åtte år blitt en slags uformell maskot og  miljøfaktor i hjelpekorpset. Han var med på hytta også, og har vært på tur med både meg og andre folk gjennom helga. Lørdag var vi på tur ved siden av skisporet i marka mens store hvite filler dalte ned, i blåtimen. En enslig skigåer var den eneste vi møtte på. Han kunne fortelle om elg litt lenger opp i løypa, men vi så ikke noe til den der vi gikk. Sannsynligvis like greit.

Og fortsatt er det litt påske igjen.

All about Alta

Det er bare Alta denne uka. Det jobbes døgnet rundt og tempoet er som regel høyt. Jeg sover når jeg kan, spiser når jeg husker det og er gjerne med i tre samtaler til enhver tid, så lenge jeg er omgitt av kolleger. Jeg husket å kjøpe Dagbladet lørdag og tenkte å løse kryssordet, men de mange blanke rutene vitner om lite tenke-tid siden da. Det er ikke noe jeg klager over – det er akkurat sånn det skal være!

Laks, salsa og ristet tang

I forbindelse med starten av Finnmarksløpet sist lørdag var det mye som skjedde i byen. En lakseorganisasjon er blant løpets sponsorer, og denne sponsoren hadde en lavvo på torget og serverte gratis laksemåltider til alle som ville ha. Laks, salsa og ristet (?) tang var veldig, veldig godt! Jeg smakte jo tang da jeg tilbrakte tid på Skomvær fyr for et par år siden, og denne opplevelsen sto ikke tilbake for Skomvær-tangen.

Glade hunder klare til showløp

Det er selvfølgelig hundene som står i fokus denne uka, naturlig nok. Rundt 1.200 hunder løper Finnmark rundt og koser seg i snøen, mens kjøreren står bak på sleden og sparker, staker og løper opp alle bakkene i håp om å få et greit resultat i løpet. Juniorene kjørte 200 km med seks hunder foran sleden, FL-500 kjører 565 km med åtte hunder foran sleden, og det nylig utvidede FL-1200 kjører 1200 kilometer med 14 hunder foran sleden. Det går opp, det går ned, og for noen går det over raskere enn de hadde tenkt. Har du lyst til å sjekke ståa, kan du se på hjemmesiden eller følge sendingene på NRK1 hver kveld, om du vil.

Løypescooteren har gjort jobben sin

Det er utrolig mange frivillige som er i sving for at det hele skal gå rundt. Selve organisasjonen til Finnmarksløpet har bare tre personer ansatt, mens antallet frivillige er tresifret og høyt. Løypekjørere, veterinærer, funksjonærer (som registrerer tider, hjelper til med høy, leder spann til og fra hvileplasser på sjekkpunktene, og mye mer), sekretariatsfolk, interne pressefolk, altmuligmenn som Jostein og … i det hele tatt. Det er mange som er i sving. Det de har til felles, er at de er motivert for og engasjeres av å yte sin lille innsats for at fylkets største arrangement skal bli en folkefest av dimensjoner. Dette er virkelig for alle!

Nordlyskatedralen i Alta

Jeg elsker synet av katedralen, elsker hvordan den forandrer seg med vær, vind og lys gjennom hele døgnet og hele uka jeg er her. Det har aldri passet slik at jeg har vært inne i den for å se mens jeg har vært her. Og da det endelig klaffet en dag denne uka, ble jeg mer enn skuffet da de ville ha inngangspenger for å slippe meg inn. Beløpet var ikke det største og jeg hadde råd, men det er prinsippet. Jeg er ikke tilhenger av at man skal måtte betale for å komme inn i Guds hus, sånn på generell basis. I forbindelse med arrangementer er noe annet, men i ordinær åpningstid og uten arrangement? Nei.

Heldigvis er man ikke avhengig av dette bygget for å henvende seg til Gud.

 

Du vet det bærer mot Alta når…

Spise seg ut av kjøleskapet, i alle fall hva ferskvarer angår. Rydder opp. Vaske klær og pakket det som trengs for en tidagers reise; pent antrekk, jobbklær, turklær, varmt tøy til å ha under. Joggesko og tursko, og kanskje et par pensko. Huske kamera, mobil og laptop med sine respektive ladere og whatnot. Øretelefoner. Strikking? Rydde hjemme så det ser presentabelt ut i fall hundepasseren velger å være her noen dager. Pakke toalettsaker, vanne blomster, skru ned ovnen. Og alt det andre man må gjøre. For nå går det raskt mot et av årets desiderte høydepunkt: Finnmarksløpet! Fredag kveld starter de første kjørerne, og NRK sender fra klokka 23:35.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans ble #2 og vant ei Saltdalshytte i fjor. Tar hun gullmedaljen til Valdres i år?

I fjor var det Pete Jahnsen som så fortjent, så fortjent vant FL-1000. Marit Beate Kasin kom inn på andreplass, og med beste sammenlagtplassering fra 2016 og 2017 vant hun ei Saltdalshytte. Siden sist har hun skrevet bok om Finnmarksløpet, ei bok som av Dagbladet fikk en blank sekser og utsagnet «Ingstad ville vært stolt!». Fredag kveld står hun på startstreken igjen – og jeg er der for å heie på henne, og på alle de andre deltakerne som legger ut på sporet og skal tilbakelegge 1.200 kilometer gjennom hele fylket i allslags vær før de igjen kommer inn i Storgata i Alta.

På startstreken finner du også Dallas Seavey, en av sportens største internasjonale stjerner. Han har valgt Finnmarksløpet over Iditarod i år (motsatt av Lars Monsen, med andre ord), og vi er mange som gleder oss til å se konkurransen mellom han og de største, mest erfarne norske kjørerne dette året.

Sammen med et høyt antall andre frivillige skal jeg være med og gjøre mitt for at årets Finnmarksløp skal bli et så bra arrangement som overhodet mulig. Noen kjører scooter for å lage og merke løyper. Noen maler skilt hele vinteren. Noen er handlere, noen bære halm på sjekkpunktene, mange geleider spannene til startlinja eller inne på sjekkpunkter, noen puncher trofast tider for ankomst, avreise og antall hunder for hver eneste kjører, hvert eneste sjekkpunkt. For eksempel. Det er mange små brikker som skal på plass for at helheten skal funke, og vi er mange som med lidenskap yter vår lille skjerv for løpet vi er så begeistra for. Helt frivillig.

Det er ikke bare hos meg det kribler, det er jeg helt sikker på.

19. desember: Julas viktigste gave

Den viktigste gaven du kan gi, er det å være med på å redde et liv. I dag morges gjorde jeg det – på en veldig enkel måte. Jeg var i blodbanken.

Det fineste med å gi blod, er at man får gaver etterpå. Jeg velger mummikopper to ganger i året, om sommeren og på vinteren. Sesongkoppene er ofte de aller fineste mummikoppene, syns jeg. I dag ble denne skjønnheten med meg hjem:

Vinterkoppen 2017 er fantastisk!

Nå kan jeg gå høytida i møte med litt ekstra god samvittighet. Og neste visitt til blodbanken ble avtalt før jeg gikk. Det er ingen grunn til å slutte med gode vaner.

August

Sommeren tok meg, med alle sine fine ting. Så kom pøsregn døgnet rundt, Parkenfestivalen med stort sett oppholdsvær og attentimersdager, og så kom nå. Nå er hverdager med jobb og fritidsaktiviteter, litt kaldere temperaturer og mange fine turplaner.

Humle på en solhatt

Humle på en solhatt

På tampen av sommeren, før parkensirkuset braket løs for alvor, unnet jeg meg en tur til Oslo. Det var helt nydelig å tilbringe ei langhelg der. God tid med gode og til dels gamle venner, noen av dem har jeg kjent siden første del av 1990-tallet. Jeg var på gamle trakter og gikk likevel i nye gater og så nye severdigheter. Botanisk hage, for eksempel, har jeg ikke besøkt på mange år. Der hadde jeg ei god og lang stund med ei fin venninne før jeg til sist tok veien tilbake til Gardermoen og hjem.

Parkenfestivalen. Den fine, glade og superpopulære festivalen jeg for alvor har vært en del av siden 2012. Festivalen med nesten 400 frivillige, 9.500 gjester, tre scener og et utall band på scenen. I år var det særlig Kristian Kristiansen, Gabrielle, Silvana Imam, Minor Majority og Colter Wall som gjorde meg glad. De – og alle de frivillige som sto på og gjorde en innsats langt ut over det jeg forventa på forhånd.

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Da Matoma gikk av scenen lørdag kveld, ble neste års headliner annonsert. A-ha. Du kan trygt si at jeg fikk gåsehud. Og at jeg allerede gleder meg til neste runde, selv om den ligger et helt år fremover i tid.

Mens jeg jobba på festivalen, fikk jeg bilde av hunden min på Mjelletinden. Hundepasserne hadde tatt han med dit, og utsikta var storslagen. Ulempen fikk jeg først vite om på søndag da han kom hjem – han hadde slått et stykke av ulvekloa på den ene foten, og i dag måtte han gjennom en minioperasjon. Nå er det antibiotika og smertestillende som gjelder noen dager fremover.

Frem til Parken følte jeg meg litt som humla på det øverste bildet; jeg var ikke klar for høst og ville suge mest mulig sommer ut av august før jeg ga meg. Etter Parken er det greit, nå kan høsten komme hvis den vil. Hverdager, altså. Jeg kan ikke dy meg for å like dem.

Påskeklar. Nesten.

Du vet man må lese et eller annet i påska, ikke sant? Enten man sitter i solveggen, ute i marka eller må tilbringe tida innendørs fordi det er skjitvær ute, så må man lese. Sånn er det bare. Mange er veldig glade i påskekrim – selv blir jeg fort lei av krim og velger å lese andre ting i påska. Planen var å stikke innom Norli på vei hjem fra tannlegen for å finne seg ei chicklit-bok eller noe sånt.

Fasit? Fasiten ble annerledes. Jeg var smart nok til å følge innskytelsen om å gå innom Norli før jeg gikk til tannlegen. Det resulterte i tre pocketbøker som alle skal få bli med nordover på påskeferie etterhvert.

Påskelektyre 2017, og ettermiddagens meny: to appelsiner.

Påskelektyre 2017

Shotgun lovesongs ble valgt fordi jeg likte tittelen og aldri har hørt om boka eller forfatteren. Billie ble valgt fordi jeg var nysgjerrig på Gavalda, men ikke hadde lyst til å lese «Saman er ein mindre åleine»-boka som alle leste for ei stund sida. Og Biskopens hemmelighet ble valgt fordi jeg vet jeg liker Tomm Kristiansen og fordi historien fenget meg. Så there you go.

Hvordan det gikk hos tannlegen? Joda. Omtrent på den tida jeg trodde vi skulle være ferdige, sa hun «uh-oh» og måtte ha assistanse av en kollega. Jeg hadde heldigvis ikke vondt, men fikk etterfylt og utvidet bedøvelse underveis. Fasit? Fasit ble ikke riktig så lystig, men det kunne vært verre. Jeg har heldigvis en fin tannlege som jeg liker og har tillit til, og det hjelper. Det, og smertestillende.

I kveld blir det hyttetur, og jeg gleder meg.