Vi lar ikke været vinne

Når man har planlagt å dra på grilltur, lar man ikke været i den nordnorske sommeren avgjøre noe som helst. Vil vi på tur, så skal vi på tur. Sånn er det bare.

Ut på tur i godt selskap

Tidligere i uka var det tid for en lenge planlagt tur med friluftsliv og grilling. Det var seks-sju grader og stadig mer regn jo lenger innover i landet vi kom, men det hindret ikke oss. Jeg og hunden var heldige og kunne gå i oppholdsvær gjennom vakker (og våt) furuskog et par kilometer. Vi hadde godt selskap, heldige som vi var. Stien var velkjent og god å gå på, og alt var egentlig bare velstand.

På vei ned mot leiren ved avtalt møtested

Turlederne hadde satt et bestemt punkt som møtested for denne turen, og vi tok oss dit på ulikt vis. Noen av oss gikk gjennom skogen, noen kom i egen båt over vannet, noen kom i andres båt. Møtestedet hvor vi slo leir, er akkurat i ytterkanten av Sjunkhatten nasjonalpark og på utsida av parken – men for å komme dit, gikk vi en sti som i stor grad krysser et lite hjørne av nasjonalparken. Og utsikta på bildet over? Den viser hvordan det er innover i deler av nasjonalparken. Vakkert er bare førstebokstaven. Selv om det lå nysnø i fjellene.

Vi fant folk!

Leirstedet så slett ikke verst ut. Det brukes ganske hyppig og jeg hadde forventa å finne mer søppel der, men det var fint lite av den sorten – trolig takket være søppelplukke-entusiaster i nabolaget. Vi fyrte bål (under ei steinhelle) og kose oss med både mat og drikke, som seg hør og bør når man er på tur. Og takket være innspill fra en av fyrene, ble jeg plutselig venn med kameraet jeg har kranglet med ei god stund nå. Hurra!

Bare én av dem ville ha avstand. Det var ikke han nærmeste.

Nova var ferdig med løpetida for et par uker siden, men duftet åpenbart fortsatt veldig godt. Emre ville helst komme nærmest mulig, men da ble han karnøflet vekk og tydelig satt på plass – heldigvis. Festet i hvert sitt tre var begge nære nok til å få kos, samtidig som de ikke kunne tvinge seg på hverandre eller vikle båndene sine sammen. Perfekt tur-parkering av hund, med andre ord. Selv om én av dem ikke var helt enig i det.

Pølsegrilling

Fordelen med å ha nordnorsk sommer (vs sør-norsk) er at vi ikke ser snurten av noe bålforbud. Hadde det ikke vært for tidvise regn- og haglbyger ville vi gjerne hatt et stooort, bål, tror jeg. Men vi lot ei steinhelle ligge beskyttende over bålgrua, og da var det mer enn nok til at alle sammen fikk grilla så mange pølser de bare ville. De fire pølsene som var til overs i en åpna pølsepakke da turen var over og vi skulle pakke sammen, forsvant også på kvalifisert vis. Host.

Kalde føtter blir snart varme

Returen gikk delvis med båt, og jeg ble ikke overraskende våt på beina da jeg skulle hoppe i land etter endt ferd. Det var temmelig kaldt – og desto mer godt å komme hjem og få på seg mine yndlingslester, eller ‘raggsokker’ om du vil. Tørre, varme klær gjør underverker for en frossen kropp og et lykkelig hjerte. At mummikoppen kom til å inneholde noe mer enn ‘bare’ kakao, var simpelthen prikken over i’en.

Tur, bål og båtferd 1 – været 0. Vi gir oss ikke. Før eller senere kommer sommerværet tilbake hit, og i mellomtida har vi det jammen godt!

Reklamer

Gleden ved ord

Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var det særlig én ting som ga meg stor glede: Språk. Både på ungdomsskolen og videregående valgte jeg språk ved enhver anledning, og jeg elsket det. Målet var å beherske fire språk flytende ‘når jeg ble voksen’, noe jeg på den tida definerte til å være over 30 år. Om jeg ikke kunne fire språk flytende da jeg var 20, kunne jeg i alle fall tre flytende og ett noget haltende.

Gjennom to tiår siden da har jeg alltid hatt glede av språkkunnskaper og forsøkt å videreutvikle dem ved anledning. Jeg har også prøvd meg på, og tidvis lært, andre språk som jeg nå har forlatt igjen. Spansk, serbisk, swahili, fransk – jeg har betalt for undervisning i dem alle, og jeg har kost meg med å grave meg ned i ord, grammatikk, sammenhenger og særegenhet med hvert og ett av dem.

For et par år siden bestemte jeg meg for å ta opp igjen et av mine ‘opprinnelige’ språk; russisk. Jeg lærte russisk på videregående (den gang het det C-språk) og var sogar på klassetur til St. Petersburg en gang for lenge siden, men det aller meste har gått i glemmeboka. Likevel; jeg liker språket og det særegne ved det, og jeg ville plukke opp tråden.

Etter litt leting og prøving fant jeg en dyktig privatlærer som sa seg villig til å undervise meg. Læreren, la oss kalle henne A, er kona til en kollega og fagutdannet lærer, og det er en sann fryd å jobbe med henne.  Vi snakker, vi skriver, vi leser og gransker, og sakte men sikkert merker jeg at språket våkner mer og mer til liv i den støvete delen av hjernen min. Med bare én time i uka er det begrenset hvor stor progresjon man kan ha, men det har gått jevnt fremover gang for gang – og jeg nyter det.

Klar for innlevering – og for å få teksten i retur med røde streker på…

Nå har vi kommet så langt at jeg skriver stil hver eneste uke. Eller stil og stil, det er kanskje å dra det litt langt. Men hver eneste uke når vi møtes, har jeg skrevet en tekst – selvvalgt tema og innhold – som jeg leverer til læreren min. Hun ser på det hjemme og går over med rød penn (på min oppfordring!), og så ser vi på teksten og feilene mine når vi møtes neste gang – og da leverer jeg en ny tekst, naturlig nok.

Målet er å kunne plukke opp en russisk avis eller ei russisk bok og lese det som står der og forstå mesteparten. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg beveger meg i det minste i riktig retning. Jeg har også forholdsvis konkrete planer om å få praktisert litt av kunnskapen ‘i felt’ etterhvert, noe som både vil gjøre meg bedre OG mer motivert. Håper jeg.

Språk, altså. Vanskelig, men samtidig forferdelig gøy. Noe skal man jo bruke hodet til når man er voksen og (foreløpig) ferdig utdannet. Jeg tror det er sunt.

Å redde et liv er lett

I dag reddet jeg et liv. Igjen. Det er ikke så vanskelig å redde et liv, egentlig. Det er bare å møte opp i blodbanken og legge seg ned mens de tapper en snau halvliter blod.

Mummikoppen med det fantastiske navnet 'Eventyr flytter' ble min i dag

Mummikoppen med det fantastiske navnet ‘Eventyr flytter’ ble min i dag

Nåla i armen gjør ikke vondt, er ikke farlig, gir ingen varige skader. Belønninga? Det kan variere. I dag ble det et mummikrus på meg, i tillegg til vissheten om at jeg har vært med på å redde et liv. Det kaller jeg god uttelling – for alle parter.

Påskevakt

Den firbeinte og jeg har vært på påskevakt med hjelpekorpset et par dager. Vaktstasjonen var hytta «Beinbruddet», som ligger rett utenfor byen, nær et populært utfartssted i marka, og vi har vært et helt gjeng som har kost oss disse dagene. Det føles som om det ikke er helt påske før jeg har vært på vakt på hytta!

Sjokoladekake og ei god bok i solkroken på altanen

Frem til jeg dro på hytta fredag hadde jeg lest to av de tre bøkene jeg hadde satt meg fóre å lese i påska. Da jeg pakket sekken, avvek jeg fra den opprinnelige planen og tok med meg ei bok som ikke lå i ‘påskebunken’ min, men som var langt opp på lista over påbegynte bøker jeg har lyst til å lese ferdig. I løpet av helga kom jeg over halvveis, og det helt uten å forsømme andre plikter som f.eks. radiovakt, kortspilling, strikking, matlaging/oppvask og sånt noe. Jeg er ganske fornøyd med det, og tror kanskje jeg blir ferdig med boka før påska er over.

Store, hvite filler dalte da vi var på tur i blåtimen

Min firbeinte følgesvenn har gjennom sine snart åtte år blitt en slags uformell maskot og  miljøfaktor i hjelpekorpset. Han var med på hytta også, og har vært på tur med både meg og andre folk gjennom helga. Lørdag var vi på tur ved siden av skisporet i marka mens store hvite filler dalte ned, i blåtimen. En enslig skigåer var den eneste vi møtte på. Han kunne fortelle om elg litt lenger opp i løypa, men vi så ikke noe til den der vi gikk. Sannsynligvis like greit.

Og fortsatt er det litt påske igjen.

All about Alta

Det er bare Alta denne uka. Det jobbes døgnet rundt og tempoet er som regel høyt. Jeg sover når jeg kan, spiser når jeg husker det og er gjerne med i tre samtaler til enhver tid, så lenge jeg er omgitt av kolleger. Jeg husket å kjøpe Dagbladet lørdag og tenkte å løse kryssordet, men de mange blanke rutene vitner om lite tenke-tid siden da. Det er ikke noe jeg klager over – det er akkurat sånn det skal være!

Laks, salsa og ristet tang

I forbindelse med starten av Finnmarksløpet sist lørdag var det mye som skjedde i byen. En lakseorganisasjon er blant løpets sponsorer, og denne sponsoren hadde en lavvo på torget og serverte gratis laksemåltider til alle som ville ha. Laks, salsa og ristet (?) tang var veldig, veldig godt! Jeg smakte jo tang da jeg tilbrakte tid på Skomvær fyr for et par år siden, og denne opplevelsen sto ikke tilbake for Skomvær-tangen.

Glade hunder klare til showløp

Det er selvfølgelig hundene som står i fokus denne uka, naturlig nok. Rundt 1.200 hunder løper Finnmark rundt og koser seg i snøen, mens kjøreren står bak på sleden og sparker, staker og løper opp alle bakkene i håp om å få et greit resultat i løpet. Juniorene kjørte 200 km med seks hunder foran sleden, FL-500 kjører 565 km med åtte hunder foran sleden, og det nylig utvidede FL-1200 kjører 1200 kilometer med 14 hunder foran sleden. Det går opp, det går ned, og for noen går det over raskere enn de hadde tenkt. Har du lyst til å sjekke ståa, kan du se på hjemmesiden eller følge sendingene på NRK1 hver kveld, om du vil.

Løypescooteren har gjort jobben sin

Det er utrolig mange frivillige som er i sving for at det hele skal gå rundt. Selve organisasjonen til Finnmarksløpet har bare tre personer ansatt, mens antallet frivillige er tresifret og høyt. Løypekjørere, veterinærer, funksjonærer (som registrerer tider, hjelper til med høy, leder spann til og fra hvileplasser på sjekkpunktene, og mye mer), sekretariatsfolk, interne pressefolk, altmuligmenn som Jostein og … i det hele tatt. Det er mange som er i sving. Det de har til felles, er at de er motivert for og engasjeres av å yte sin lille innsats for at fylkets største arrangement skal bli en folkefest av dimensjoner. Dette er virkelig for alle!

Nordlyskatedralen i Alta

Jeg elsker synet av katedralen, elsker hvordan den forandrer seg med vær, vind og lys gjennom hele døgnet og hele uka jeg er her. Det har aldri passet slik at jeg har vært inne i den for å se mens jeg har vært her. Og da det endelig klaffet en dag denne uka, ble jeg mer enn skuffet da de ville ha inngangspenger for å slippe meg inn. Beløpet var ikke det største og jeg hadde råd, men det er prinsippet. Jeg er ikke tilhenger av at man skal måtte betale for å komme inn i Guds hus, sånn på generell basis. I forbindelse med arrangementer er noe annet, men i ordinær åpningstid og uten arrangement? Nei.

Heldigvis er man ikke avhengig av dette bygget for å henvende seg til Gud.

 

Du vet det bærer mot Alta når…

Spise seg ut av kjøleskapet, i alle fall hva ferskvarer angår. Rydder opp. Vaske klær og pakket det som trengs for en tidagers reise; pent antrekk, jobbklær, turklær, varmt tøy til å ha under. Joggesko og tursko, og kanskje et par pensko. Huske kamera, mobil og laptop med sine respektive ladere og whatnot. Øretelefoner. Strikking? Rydde hjemme så det ser presentabelt ut i fall hundepasseren velger å være her noen dager. Pakke toalettsaker, vanne blomster, skru ned ovnen. Og alt det andre man må gjøre. For nå går det raskt mot et av årets desiderte høydepunkt: Finnmarksløpet! Fredag kveld starter de første kjørerne, og NRK sender fra klokka 23:35.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans ble #2 og vant ei Saltdalshytte i fjor. Tar hun gullmedaljen til Valdres i år?

I fjor var det Pete Jahnsen som så fortjent, så fortjent vant FL-1000. Marit Beate Kasin kom inn på andreplass, og med beste sammenlagtplassering fra 2016 og 2017 vant hun ei Saltdalshytte. Siden sist har hun skrevet bok om Finnmarksløpet, ei bok som av Dagbladet fikk en blank sekser og utsagnet «Ingstad ville vært stolt!». Fredag kveld står hun på startstreken igjen – og jeg er der for å heie på henne, og på alle de andre deltakerne som legger ut på sporet og skal tilbakelegge 1.200 kilometer gjennom hele fylket i allslags vær før de igjen kommer inn i Storgata i Alta.

På startstreken finner du også Dallas Seavey, en av sportens største internasjonale stjerner. Han har valgt Finnmarksløpet over Iditarod i år (motsatt av Lars Monsen, med andre ord), og vi er mange som gleder oss til å se konkurransen mellom han og de største, mest erfarne norske kjørerne dette året.

Sammen med et høyt antall andre frivillige skal jeg være med og gjøre mitt for at årets Finnmarksløp skal bli et så bra arrangement som overhodet mulig. Noen kjører scooter for å lage og merke løyper. Noen maler skilt hele vinteren. Noen er handlere, noen bære halm på sjekkpunktene, mange geleider spannene til startlinja eller inne på sjekkpunkter, noen puncher trofast tider for ankomst, avreise og antall hunder for hver eneste kjører, hvert eneste sjekkpunkt. For eksempel. Det er mange små brikker som skal på plass for at helheten skal funke, og vi er mange som med lidenskap yter vår lille skjerv for løpet vi er så begeistra for. Helt frivillig.

Det er ikke bare hos meg det kribler, det er jeg helt sikker på.

19. desember: Julas viktigste gave

Den viktigste gaven du kan gi, er det å være med på å redde et liv. I dag morges gjorde jeg det – på en veldig enkel måte. Jeg var i blodbanken.

Det fineste med å gi blod, er at man får gaver etterpå. Jeg velger mummikopper to ganger i året, om sommeren og på vinteren. Sesongkoppene er ofte de aller fineste mummikoppene, syns jeg. I dag ble denne skjønnheten med meg hjem:

Vinterkoppen 2017 er fantastisk!

Nå kan jeg gå høytida i møte med litt ekstra god samvittighet. Og neste visitt til blodbanken ble avtalt før jeg gikk. Det er ingen grunn til å slutte med gode vaner.