Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta
Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!

Når høstmørket senker seg

Når mørket no har senka sæ… Vi er snart til veis ende i oktober, og dagene fyker forbi. Det er mye som skjer, og midt oppi det å gå fra det ene til det andre, er det viktig å passe på at man også få tid til å gjøre nesten ingenting. Bare sitte i en god stol og slappe av; strikke, drikke te, se en film eller lese ei bok. For eksempel. Det er god rekreasjon i sånt.

Årets vinter-kopp fra Mummi. Elsk!
Årets vinter-kopp fra Mummi. Elsk!

I uka som har gått, var jeg innom blodbanken for å gi blod. Det er nøyaktig tre måneder siden sist, og jeg var veldig glad for at årets vinter-kopp i mummiserien var på plass. Den heter «snøhest». I fjor var de allerede fri for vinter-kopper der da jeg var innom, og jeg var veldig glad for at jeg denne gangen var så tidlig innom at årets sesongkopp bare såvidt var ankommet! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet om snøhesten finnes i et av eventyrene om mummifamilien, men jeg antar det. Kanskje noe å sjekke opp? Uansett. Vinterkoppen ble innviet med Thé des Milles Collines fra Dammann Fréres. Fantastisk godt.

Noen skal få snøfreservotter til jul.
Noen skal få snøfreservotter til jul.

Jeg har meldt meg som frivillig test-strikker av et nytt mønster som en kjenning har laget. Snøfreser-votter heter det, og motivet på vottene skal bli en snøfreser. Dette skal bli julegave til min far, sammen med noe annet. Mønsteret sier opprinnelig grått og hvitt, men siden min far har ei blå topplue som han har hatt i over 30 år mens han har frest oppkjørselen hjemme, var det ikke noe spørsmål. Det måtte være blått i vottene. De strikkes i Pt2-garn, som tover litt ved vask, og det tror jeg blir perfekt til vinteren. Du skal ikke se bort fra at mønsteret dukker opp på Ravelry etterhvert. Det er i alle fall dét som er planen.

Årets første kom fra Sør-Afrika. Nam.
Årets første kom fra Sør-Afrika. Nam.

Endelig! Endelig, sier jeg bare, er klementinene på plass i butikkene. Jeg er ikke fan av at butikkene begynner alt for tidlig med julevarer, men det irriterer meg heller ikke så veldig. Jeg bare registrerer det. Men jeg skal villig innrømme at jeg har gledet meg til klementinene skulle komme, og nå er de her! Den første kiloen med klementiner ble dandert i en mellomstor bolle i Figgjo Bente som står midt på kjøkkenbordet. Jeg har en mistanke om at de ikke varer så veldig lenge. Søte og gode var de også, fra Sør-Afrika.

Når sola går ned nesten før arbeidsdagen er over. Når regnet har avløst de endeløse nordlyskveldene. Når vinden suser rundt hushjørnene. Når lufteturen med hunden er overstått og dagens forpliktelser er fullført. DA. Da er det godt å synke ned i en god stol, kose seg med det man har for hånden mens man hører på radio/musikk eller ser en film. Det er nesten så jeg ønsker november velkommen.

Når sommeren er slutt

Blondehjertet i glass henger i stuevinduet mitt
Blondehjertet i glass henger i stuevinduet mitt

Når sommeren er slutt, tar jeg gjerne ei oppsummering. Fikk jeg gjort det jeg hadde lyst til i sommer? Har jeg nådd noen av de målene jeg skrev meg opp ved nyttårstider? Er det sammenheng mellom de store målene og de små valgene? Noen ganger er svaret ja, andre ganger er det mer blandet.

Nå er Parkenfestivalen vel overstått (til stående ovasjoner), og til helga foregår det siste arrangementet jeg har vært med på å forberede i år. Det involverer også mange mennesker og et utall aktiviteter, og jeg håper vi klarer å nå de relativt hårete målene vi i komitéen har satt oss. Men deretter. Deretter er det slutt. Sommeraktiviteten er over, og høsten kaller med sine innholdsrike hverdager. Det blir fint, det også.

En sensommerkveld i august, sett fra stuevinduet mitt.
En sensommerkveld i august, sett fra stuevinduet mitt.

Da jeg i ettermiddag lå på gresset i fjæra, rett overfor sanden og med hunden like ved, tenkte jeg over sommeren og det jeg har brukt tida på. Er jeg fornøyd? Svaret er ja, men ikke uten forbehold. Det er én ting jeg hadde store planer om å gjøre denne sommeren som jeg ikke har fått gjort. En ting jeg gjerne skulle ha gjort. Fjelltur. En skikkelig tur med mange kilometer, en tur som varer lenger enn bare ei helg, en tur som krever litt men samtidig ikke sliter meg ut, en tur som byr på nye stier, hytter, opplevelser, områder.

Da var det bare ett å gjøre: titte på kalenderen og rydde litt, for så å legge planer. Vel hjemme igjen myste jeg på kartet ei stund før jeg hadde bestemt meg og ruta var lagt. Utstyret har jeg, og jeg vet det er i orden. Må bare planlegge litt mat (og kanskje fikse snøret på den ene fiskestanga mi), så er det meste i boks. Kløven til hunden er også funnet frem, og planen er at han skal få bære sin egen mat på turen.

Hvis noe ikke går galt eller dukker opp uforutsett, finner du meg snart i fjellene. Og jeg gleder meg noe vanvittig!

Bodøsommeren #8: August

August. Det kommer alltid en august, og vi er noen dager ut i måneden allerede. August blir lett sett på som starten på høsten i mine kretser – hundekjørerne starter gjerne oppkjøringa til sesongen da, og begynner å trene hunder. Mange av vennene mine later til å ha avsluttet ferien sin sist helg (og noen startet!), og temperaturen har falt litt, i alle fall midlertidig. Sola har begynt å gå ned om kvelden, og det er faktisk mørkt midt på natta. Men livet har lært meg at det er ikke over selv om det er august.

August har mye godt ved seg. August byr på farger – sterke, klare farger som du for eksempel kan se på bildet over her. August byr på temperaturer som gjør det mer levelig og mindre klamt å gå på jakt etter turorienteringsposter. August gir meg sval bris når jeg tar med hunden og ei bok ned i fjæra og setter meg til i ei grop som er dekket av lyng. August byr på gjester av både to- og firbeint slag.

August i Bodø byr på filminnspilling i nabolaget, og flere av rekvisittene kommer fra meg og mine. August byr på Nordland Musikkfestuke og konserter over hele byen – for ikke å snakke om på Keiservarden! I år skal Odd Nordstoga lokke byfolket til fjells. Musikkfestuka rekker såvidt å fullføres før Arctic Race melder sin ankomst – Bodø fyller 200 år i år, og jubilanten liker å kalle seg for sykkelbyen. Det ser du også når du vandrer rundt; det er pyntet med fargerike malte sykler over alt.

Men ikke tro at du får puste ut. Sykkelsirkuset rekker såvidt å forlate byen før Parkenfestivalen åpner portene. Først for Familieparken, så for veldedighetskonsert med Sivert Høyem, og deretter «selve» Parkenfestivalen. 8.350 billetter ble solgt på 17 minutter sist november, uten at en eneste artist var presentert. Det kaller man en tillitserklæring og en seier.

Seier håper vi også det blir for Bygdedagan på Godøynes helga etterpå. Godøynes er ei bygd rett utenfor Bodø som satser på å tidoble innbyggertallet den helga Bygdedagan foregår, og årets arrangement blir mer enn dobbelt så stort som de foregående. Fesjå med mange slags landbruksdyr fra regionen, båtbygging og historisk vandring, foredrag, salgsboder av ymse slag, møsbrømlefse, utstilling av store landbruksmaskiner og mye mer – både by- og bygdefolk vil garantert finne noe å la seg underholde av i bygda disse dagene.

Såeh. Sommeren er ikke over selv om kalenderen sier august. Tvert imot – august byr på sommeraktiviteter på rekke og rad, massevis av ting man kan ta seg til nærmest daglig her i byen. I fjor kom dessuten ikke sommervarmen og solskinnsdagene ordentlig hit før uti august. Da visste vi å sette pris på dem! I år har sommeren vært litt bedre, men likevel. Jeg og mange med meg er klare for mer sommer, sol og varme på aktive dager i august.

Hvem vinner årets Finnmarksløp?

I årets Finnmarksløp er det mye som er spennende. Selv er jeg veldig spent på hvem som vinner det lengste løpet, FL-1000. Mange av ‘the usual suspects’ har dratt over dammen og kjører Iditarod i år, og et par av de hjemmeværende toppkjørerne har valgt å ikke stille til start i år (Thomas Wærner og Inger-Marie Haaland). Dermed er pallen åpen for ganske mange andre, og konkurransen kommer til å bli hard. Hvem vinner? Jeg vet ikke, men jeg gjør meg noen tanker. Her er mine fem favoritter til gullet – i vilkårlig rekkefølge:

Petter Jahnsen
Pete, som han kalles, vant årets lengste Femundløp og er en soleklar kandidat til gullet. Han har alltid kjappe hunder, og vant Femundløpet på å ha knallfart i sporet og la hundene hvile godt når det trengtes. Det holdt til mål. Etter omsider å ha blitt kvitt giardia i hundegården har han og kona Bente virkelig fått fart på de pelskledde atletene, og den frittalende hundekjøreren kan fort komme først over mållinja i Alta.

Birgitte Næss
Birgitte har veldig mange gode hunder i spannet sitt, også etter at hun og Thomas Wærner brøt med hverandre. Hun har en andreplass og en femteplass å vise til i Finnmark fra før, og hun var beste langdistansekjører på norgesrankingen for hundekjøring i 2014. Nå har hun topptrente atleter og høy motivasjon, og bak det blendende smilet skjuler det seg ei dame med ambisjoner og innbitt innsatsvilje. Ingen overraskelse hvis hun skulle bli den tredje dama til å vinne FL-1000!

Ronny Frydenlund
Ronny tør være kjent for de fleste som følger med på langdistanse hundekjøring. Dette blir det sjuende lange Finnmarksløpet for brummundølen fra Sniffkennel. Han er dyktig, ambisiøs, blid og dessuten innehaver av opptil flere priser for beste hundestell i løp. Han har en tredjeplass fra FL-1000 i 2014 å vise til, og har uttalt at årets mål er å forbedre sin egen besteplassering. På årets Femundløp tok han bronse, bare 40 minutter bak Pete. Hvem kommer først til Alta? Det kan fort bli Ronny.

Arne Karlstrøm
Mannen fra Langfjordbotn har allerede 20 Finnmarksløp i beltet, men han har ikke tenkt å gi seg enda. Sammen med kona Marianne Skjøthaug driver han Parken Gård Husky, samtidig som de er melkebønder og turistguider. De har alltid gode hunder, og Marianne vant Femundløpet i både 2011 og 2012. I år er det Arne sin tur til å kjøre. Hans beste plassering er en tredjeplass i 2004, men la deg ikke lure. Både han og hundene kjenner Finnmark, og kanskje blir det i år de topper pallen?

Bjørnar Andersen eller Sebastian Plur Nilsen
Sorry. Jeg klarer ikke å velge mellom dem, klarer ikke å rangere den ene foran den andre. Bjørnar er en svært dyktig kjører med en imponerende merittliste å vise til innen hundekjøring, selv om han i årene etter Iditarod 2009 (hvor han måtte bryte av hensyn til egen helse etter å ha blitt mørbanket på sporet) har litt færre topplasseringer å vise til. Småbarnsfar har han også vært i perioden. Sebastian, også kjent under kallenavnet ‘bamsemums’ etter en hendelse på Svalbard, kjører hunder for det meste fra Robert Sørlie, som han tidligere har vært handler og treningshjelp hos. Sebastian er etter sigende like flink som sølvreven (Sørlie) til å få maksimalt ut av hundene. Det er knapt noen som blir overrasket om han viser seg å innta pallen i år – kanskje sogar det øverste trinnet.