På hjul etter Festvågrittet

Startklare
Klare til start

Noen ganger er det fint å gjøre ingenting mens andre sliter og strever. Lørdag, for eksempel, var jeg med i følgebil mens Festvågrittet fant sted.  Det er et sykkelritt som går fra Bodø til Festvåg (fergeleiet mot Kjerringøy) og tilbake, 54 kilometer i alt. Over 150 syklister i diverse kondomdressvarianter tok landeveien fatt denne helga, og jeg min partner in crime lå bak bakerste deltaker hele veien, i bil. Det var ikke det verste vi kunne funnet på en solvarm lørdag ettermiddag.

Oppoverbakke mot Kvalvika
Feltet strekkes ut helt fra start i bakken opp mot Kvalvika

Det startet med en laaang oppoverbakke, mot Kvalvika rett nord for byen. Feltet ble strukket ut med en gang. Til gjengjeld fikk syklistene en heftig nedoverbakke da løpet gikk mot slutten! Jeg syns det var morsomt å se variasjonen i syklistene – rett nok var der ingen ‘mosjonssyklister’, men selv de kondomdresskledte var ei uensartet gruppe. Noen var for unge til å barbere seg, andre var grå i kjakene. Noen var superfit og så ut til å ta det nesten som ei oppvarmingsøkt, mens andre hadde kulemage og tok seg god tid opp bakkene.

Paragliderpublikum
Noen svetter, noen flyr...

Det var ikke bare syklistene som var ute denne dagen. Flere steder langs veien sto det folk og titta på og heia syklistene avgårde. Det var nesten som et mini-tour-de-France, hvis man ser på det med litt velvilje! I Valvika, der man kan svinge av mot Mjelle, var det en paraglider som fikk sett det hele ovenfra. Han koste seg sikkert, han også, om enn med litt mindre svette enn de som rulla langs landeveien. Det er et fjell som går med relativt jevn høyde parallelt med veien langs strekninga fra Løp mot Valvika, og dette fjellet er populært for paraglidere og andre luftakrobater. Jeg vet jeg har sett opptil sju paraglidere og to hangglidere her på en gang. Det er nesten ikke en dag med sommer og vind uten at noen henger i lufta på et eller annet sted langs denne strekninga.

Frem og tilbake
Tur og retur treffes underveis

Det er klart det er morsomt for dem som vinner løpet. Men jeg har vel så mye beundring for dem som fullfører løpet vel vitende helt fra starten om at de ikke akkurat kommer til å kjempe i toppen. De som gir det de har for å gjøre det best mulig, kjemper mot seg selv og kanskje personen på sykkelen foran, uten å la tanken på resultatlista ødelegge gleden over løpet. De som kjempa seg opp bakkene mens andre allerede kom motsatt vei og var på retur. Dem står det respekt av i mine øyne.

Halvveis
Russen styrer sjekkpunktet halvveis

Festvåg var vendepunktet – da hadde de kommet halvveis. Jeg vet ikke om noen av dem tenkte at de heller ville stanset der og tatt ferga over til Kjerringøy, men … alle som en, tror jeg, snudde og sykla tilbake til byen igjen etter å ha runda i en bue bak vaktene – som stilte i russedress! Fra Festvåg fikk de igjen en oppoverbakke den første strekninga tilbake mot byen, men slakere enn den mot Kvalvika i starten. Jeg innrømmer glatt at jeg var glad jeg satt i bil i stedet for på et av sykkelsetene denne ettermiddagen.

Ved Steigtinden
Retur under Steigtinden

Jeg vet ikke hvor mye syklistene tok inn av omgivelsene rundt seg, men jeg tok inn alt jeg klarte. Inkludert Steigtinden fra en flere vinkler. Det er noe med dette hatteformede fjellet; det har en egen tiltrekningskraft på meg og jeg blir aldri ferdig med å betrakte og beundre det fra ulike vinkler. Her var vi nesten rett ved foten av fjellet; hjemmefra ser jeg det daglig på litt lenger avstand omtrent fra motsatt retning. I gamle dager, da jeg var barn, satt jeg på kjøkkenet hos farmor i Saltstraumen, og da brukte hun å se på Steigtinden for å vite hvordan været ville bli.

Kvalvika og mot byen igjen
Snaaart ferdig, bare ned bakken og litt til...

Snart i mål og nesten bare nedoverbakke igjen! Fra toppen av bakken i Kvalvika kan syklistene trille nesten helt ned til mål, som er ved en bestemt butikk på Rønvikleira (bortenfor jernbanen, sett fra byen). Nedover og nedover og nedover, ganske bratt, men heldigvis oversiktlig og greit. En syklist var uheldig og velta slik at han sannsynligvis knakk kragebeinet, men ellers gikk det bra med hele gjenget. Det verste av alt (?!) var at mange av dem sykla hjem igjen da rittet var over, selv blant dem som bodde relativt langt utenfor bykjerna. Jeg må innrømme at jeg var litt imponert.

Langsomt, nesten umerkelig

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å pynte så mye til jul. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg er litt bekymra for hva som kan bli ‘frisert’ av den firbeinte mens jeg er på jobb. Så til tross for et lykkelig gjensyn med innholdet i ei eske som i fem år har vært stuet bort med all juleprakten inni seg, har det blitt lite som minner om jul her hjemme. Frem til i kveld.

Jeg kunne ikke dy meg.

Det begynte med nissemor og nissefar, som jeg fikk av min hemmelige venn på jobb i fjor. Hver av dem holder ei skål som passer til telys. Og på bokhylla i trappegangen, den øverste, rekker ikke den firbeintes snute. Så nissemor og nissefar er lysende glade i kveld.

Deretter var det adventsstjerna, som temmelig sikkert ville bli veldig demontert av hundetennene om den hang der den var ment å være, i stuevinduet. I et heldig øyeblikk kom jeg på at på gjesterommet vil den fortsatt være synlig utenfra, men samtidig utenfor rekkevidde for den firbeinte. Som tenkt, så gjort. Ei uke forsinka, men den er på plass.

Det var flere ting som fant sin sesongbetonte plass i løpet av gårdagen. Det må jo være litt jul når amerikanerne om ei uke gjør sitt inntog i det kalde nord, tross alt. I helga startet jeg bakinga – det blir ikke syv sorter, men det blir noen. Blant dem peanøttkakene til Alt Godt; introdusert i fjor og allerede etablert som en av mine juletradisjoner. Det blir dobbel runde i kveld. Jeg tvinger meg selv til å vente med pepperkaker til amerikanerne er ankommet.

Adventskalenderen kom i hus lørdag, til stor jubel for meg og lettelse for min mor. Glassenglene har funnet sine hjem i mitt hjem, godt utenfor rekkevidden til den store lille firbeinte. Adventsstaken står oppå kjøleskapet når den ikke er i bruk. Den har selskap av et par andre lyseholdere som har blitt kvitt støvet i dag. Andre dekorasjoner har på mystisk vis funnet plass, de også. Julegavene er stort sett klare, og de som ikke er det, har jeg likevel kontroll på.

En dag, kanskje torsdag ettermiddag, skal jeg sette meg med beina høyt. Tv og pc skal være avslått. Lys skal være tent. En lang tur skal være tilbakelagt, slik at den firbeinte sover i kroken ved bokhylla. Og er jeg heldig, skikkelig heldig, glimter Nordlandssendinga på NRK til med en av mine to favorittjulesalmer.

Adventstida er i ferd med å synke inn. Det er en udelt fornøyelse.

En post om post

Made by mamma! Denne utgaven er (c) Tbilisi 🙂

Jeg har tidligere i livet bodd i forskjellige utland når det har vært jul. Alle gangene kom adventskalenderen hel og uskadet frem i god tid, uansett hvor jeg var.

Nå bor jeg kort vei ‘hjemmefra’.
Det tar 30 minutter med fly.
Det tar 6 timer med bil og ferge.

Det burde være lett match for posten. Men denne gangen har de brukt…la oss si uforholdsmessig… lang tid på å få pakken fra A til B, eller fra S til T for å være nøyaktig. Det er 3. desember og jeg savner adventskalenderen min. Den ble sendt for lenge siden. Kan noen få ut fingeren snart?

Alternativ kur mot gruff

Når søndagen ikke blir slik den skulle bli, og man ikke kan gjøre det man hadde tenkt å gjøre. Når det har regna en god del i det siste og tre mennesker har dødd på meg i løpet av ei uke. Når planene krever omkalfatring i siste liten og lenge lagte planer må utsettes. Når du bare trenger litt luft, litt utsikt, litt noe-annet-enn-det-vanlige, så anbefales dette: En sykkeltur nordover fra Bodø.

Nor'sia

Spesielt hvis sola skinner mer enn Yr og Storm har sagt at den skal gjøre, og hvis sykkelen er ny og matpakken god og kameraet nyladet. Hvis det svever stadig flere paraglidere over hodet og motvinden er overkommelig. Da er det få ting som gir bedre sjelebot enn å komme seg ut noen timer, tråkke litt og la hodet og beina jobbe parallelt. Langs den delen av landet som helt enkelt kalles ‘Nordsia’ går veien som lett og vakkert kan sykles en søndag som denne. Med utsikt mot Kjerringøy, Steigen og Lofoten langt ute i det fjerne er det meste litt lettere etterpå.

Heldigvis. Og i morgen skal jeg besøke valpen min igjen. Hurra!