Alltid hjemmelaget brød

To grove deiger til heving, hver til sitt bruk.
To grove deiger til heving, hver til sitt bruk.

De gangene jeg kjøper brød kan telles på en hånd gjennom året. Etter å ha vokst opp med både ei mor og en far som kunne sin brødbaking, er det ikke noe annet som duger. Brødet må være hjemmebakt, og helst ganske grovt.

Venner forundres noen ganger over at jeg baker brødet mitt selv. Jeg forundres tidvis over at de ikke gjør det samme. (Men Livet, så klart. Man skal jo ha/ta tid.)

Jeg har hatt en tendens til å begynne med bakinga ganske sent på kvelden, med tilhørende rangling som konsekvens. Nå har jeg skjerpa meg. Disse to grove deigene skal bli til brød, og de er ferdigstekte i god tid før sengetid. To ‘vanlige’ grove brød og et grytebrød. Det er planen. Jeg gleder meg allerede til frokost. Brunosten står klar og venter.

Advertisements

Sommerglede #5: Rabarbra

Rabarbraen er verdt et eget innlegg. Det er knapt noe som sier ‘sommer’ så mye som rabarbra av alt jeg putter i munnen i disse dager. Rabarbra er barndomsminner om varme dager, rabarbra fra hagen og et glass med sukker til å dyppe i. Rabarbra er grøten jeg serverte til den gamle mannen på sykehuset som lærte meg at det er bortkasta å barbere skjegg på fallan sky, som han sa. Rabarbra bærer på søte saker, gode minner, sol hele døgnet og evige ferier.

Jeg har hørt at rabarbraen helst skal høstes før sankthans, og det er kanskje noe i det hvis man bor sørpå. Men når man bor nordaførr og sommeren i tillegg har vært litt våt og kjølig siden sankthanstider, er det helt innafor å bruke ei helg tidlig i juli på å hamstre rabarbra og bruke den til ymse godsaker.

Rabarbra og kvann
Rabarbra og kvann

Hittil har jeg laget ‘vanlig’ rabarbrasyltetøy og rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær. (Oppskrift herfra.) I morgen skal jeg lage rabarbrachutney og muligens rabarbrasaft. Til uka skal jeg også forsøke å finne tid til å lage rabarbra-og-jordbær-syltetøy, etter oppskrift fra samme bok som nevnt i parentesen tidligere.

Jeg er heldig som har tilgang til en nær ubegrenset mengde rabarbra. Det vet jeg å gjøre meg nytte av. For hvis jeg klarer å spare et glass eller tre til adventstida eller sådär, er det nesten ingenting som er deiligere enn å ta frem et syltetøyglass med smak av sommer når året er på det mørkeste. Tro meg. Jeg har prøvd.

Sommerglede #2: Regnværsdager

Jeg vet. Vanligvis er man ikke glad for regn på sommeren sånn helt uten videre. Men jeg må innrømme at jeg er glad for de regnværsdagene vi har fått denne uka. Ikke fordi jeg elsker regn, men fordi jeg da får gjort sysler innendørs som ellers hadde blitt neglisjert (hvis det var sol og ute-vær).

Albertbukse fra Klompelompe. Jeg lager den i striper, selv om mønsteret sier ensfarget.
Albertbukse fra Klompelompe. Jeg lager den i striper, selv om mønsteret sier ensfarget.

Strikking, for eksempel. Jeg har skrekkelig mange venner som får barn i år, særlig på sommer og tidlig høst-tid. Da er det fint å kunne strikke til i alle fall noen av dem. (Babyteppet har jeg nevnt tidligere, det er til en gutt som kommer om max en måned). Nå er jeg i gang med et blandet sett til en baby som faktisk ikke kommer før i desember. Den vordende mor har ønsket seg et sett med bukse/jakke/lue; jeg har tenkt at babyen skal få litt mer enn det.

Neste prosjekt blir til en babygutt som kommer i oktober. Den vordende mor og jeg har blitt enige om at den lille skal få et pledd, men det er ikke umulig at han også får ei lue som passer til. For eksempel. Ei jente som allerede er to måneder gammel, skal også få seg en kjole før sommeren er over.

Så ja. Jeg er glad for regnværsdagene også. I alle fall foreløpig.

Det kommer en baby til Bodø

Venninna mi bor et annet sted i landet, men har valgt å komme til Bodø for å få babyen sin. Om halvannen måned er det på tide å hilse den nye verdensborgeren velkommen.

Havskummønster, sier Pickles. Ja, sier jeg.
Havskummønster, sier Pickles. Ja, sier jeg.

Hun ønsket seg et babyteppe da vi snakket om saken. Jeg fant mønster hos Pickles og har strikket babyteppe i havskum-mønster. Det var lett å strikke, og jeg liker å se på mønsteret. I dag ble jeg ferdig. Nå er trådene festet og pleddet dampet, deretter ferdig innpakket.

Trådene er festet og pleddet er dampet. Om en drøy måned skal babyen komme.
Trådene er festet og pleddet er dampet. Om en drøy måned skal babyen komme.

Jeg har forlengst innsett at jeg har hatt gravide venninner i over 20 år. Helt siden et par år etter videregående skole har det vært en eller flere i min krets som har vært gravide, så også nå. Senest for et par dager siden fikk jeg vite om et vennepar som venter barn før jul; et svangerskap som var uplanlagt, men som like fullt er kjærkomment når de bare har vennet seg til tanken.

Det blir ikke slutt på babytøystrikkinga med det første, med andre ord. Neste post på programmet er et sett til baby etter mønster fra Klompelompe. De har tøysete navn på plaggene, men nydelige klær som etter sigende er lette å strikke.

Bilde lånt fra Klompelompe, som står for mønster til nydelige babyplagg.
Bilde lånt fra Klompelompe, som står for mønster til nydelige babyplagg.

Planen er å lage et sett med bukse, jakke, body, lue, votter og sokker til den lille som skal komme. Hvis ultralyden viser jente, skal du ikke se bort fra at det også blir en kjole. Vi får se. Det blir ikke samme farger som på bildet over men det blir opptil flere av plaggene som er avbildet der. Greit at det er en stund til den babyen kommer, med andre ord.

Finmasket forventning

– Skal jeg strikke noe til deg til babyen kommer, spurte jeg.
– Nei, det kan jeg ikke be om, svarte hun.
– Men når jeg tilbyr meg er det ikke du som ber om det, og da er det lov til å takke ja.
– Okei da.

Babypledd i produksjon
Babypledd i produksjon

Etter litt videre samtale kom det frem at hun ønsket seg et babypledd til den nye babyen, som blir familiens tredje barn. Ikke fordi hun ikke har pledd fra før, men fordi mora så gjerne ønsker for ungene at de kan ha hvert sitt pledd fordi de blir så glade i dem som barn.

Siden mora til babyen er ei kjær venninne for meg, valgte jeg å ikke bare strikke et enkelt pledd med frem-og-tilbake-strikking uten videre dikkedarer. Tvert imot, jeg gjorde research og søkte etter mønstre helt til jeg fant et mønster jeg likte, et mønster jeg tror hun også vil sette pris på. Dette mønsteret er ment å gjenspeile bølger som bryter i havet, og fargene forteller verken om gutt eller jente – for det vet de ikke på forhånd.

Jeg koser meg med å strikke, jeg gleder meg til det blir ferdig, og jeg ser frem til å glede henne med et nystrikket, mykt babypledd. Best av alt? Babyen ligger an til å bli født her i byen, så jeg får se h*n inntullet i pleddet etterhvert – forhåpentligvis. Det er bare et par måneder igjen. Jeg må innrømme at jeg gleder meg.

En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Spiselige julegaver – til meg!

Åh. Jeg elsker spiselige julegaver. Ikke bare å gi bort, men også å få dem selv. På et eller annet tidspunkt i livet har jeg kommet dithen at jeg setter pris på forgjengelige gaver; ting som ikke krever plass i hyller eller skuffer og skap, men som kan forbrukes og deretter blir borte. Heldigvis har jeg noen gode venner som forstår dette.

Hjemmelagde pikekyss med et dryss av kakao over
Hjemmelagde pikekyss med et dryss av kakao!

Ei av mine kjøkkenglade venninner har gitt meg tre sorter snop i år: Hjemmelagde pikekyss (marengs), hjemmelaget karamell (fudge) og hjemmelaget sjokoladekonfekt med gelé inni. Sistnevnte rakk jeg ikke å avbilde før de ble borte, ettersom en av julegjestene la sin elsk på dem og bidro sterkt til at de ikke varte så lenge. Men tro meg/oss: De var gode!

Hjemmelaget fudgekaramell i biter
Hjemmelaget karamell. Mmmmmhh….

Karamell er også noe av det beste jeg vet. Disse bitene sto på et bord, servert i ei skål jeg har arvet etter min mormor. De varte ikke så lenge, de heller. I tillegg til pikekyss og karameller fikk jeg sjokolade i fire-fem varianter, diverse utgaver av alkohol og ei eske med sjokoladetrøfler.

Jeg klager ikke, med andre ord. Tvert i mot. Jeg samler inspirasjon og oppskrifter. Det  er mye godt man kan lage når man bare bestemmer seg for å gjøre det. Synd det er et år til neste jul, egentlig.