Når papir er noe av det beste du vet

Helt siden jeg vokste opp har jeg vært fan av papirsaker, som det enkelt kalles; kort, brevark og den slags. Selv om mye skjer digitalt i dag, er jeg fortsatt glad i å skrive og sende gammeldagse, analoge kort innimellom – til venner nær og fjern. Særlig det siste.

Hver gang jeg finner kort som ikke er masseprodusert, kort som gjerne er litt særegne og ikke kan fås overalt, kort som gir meg et mer personlig inntrykk enn masseproduserte fotomotiver med gullskrift, er jeg ikke sen om å hanke med meg et eller flere eksemplarer. Gjerne i flere omganger.

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

I England har min venninne Hannah forlengst gjort stor suksess med firmaet Nancy and Betty, oppkalt etter bestemora hennes og søstra dennes, om jeg ikke husker feil. Her i Bodø har jeg de siste årene hatt gleden av å følge med på og kjøpe produkter fra Ingrid Oline, en lokal gründer og designer.

Kortene hennes har blitt til bursdags- og julehilsener såvel som hverdagslige overraskelser i posten for venner og kjente. Ei notisbok med det blå dompap-mønsteret ble julegave til ei venninne som elsker (og bruker!) notisbøker hele tida.  Jeg håper hun etterhvert lager innpakningspapir(ark), og har store ambisjoner om å gi min mor et av hennes trykte stoffer i god tid før neste jul – for jeg vet mamma vil kose seg med å sy julegaver med vakre vintermotiver.

Når jeg skal sende noen ord til noen jeg tenker på. Når noen har bursdag og fortjener mer enn et enkelt, masseprodusert ‘gratulerer med dagen’. Når jeg vil sende et kort som er personlig, som viser at jeg ikke bare legger omtanke i ordene, men også i selve produktet – da velger jeg kort fra Ingrid Oline. Det analoge er utvilsomt det beste – for både sender og mottaker.

(For ordens skyld: Jeg har ingen forbindelse eller avtale med Ingrid Oline, selv om begeistringa kanskje høres kjøpt og betalt ut. Jeg er simpelthen en svært fornøyd kunde som er veldig stolt av og glad for at vi har en gründer av dette slaget her i byen, så jeg har lett tilgang til det hun har å by kundene sine på. That’s all.)

Reklamer

Lykken er fra Irland

Håndspunnet irsk tweedgarn

Lykken er å få ei stor eske med irsk håndspunnet tweedgarn i fanget sammen med spørsmålet: «Har du lyst på noen nøster med garn hos meg?» Jeg nølte selvfølgelig ikke; svaret ble umiddelbart ja.

Fire av nøstene på bildet fikk bli med meg hjem igjen, og nå bruker jeg litt tankevirksomhet på å planlegge hva jeg skal lage meg. Det rekker ikke til en genser, men kanskje til ei lue og et par votter? Eller en hals? Jeg må tenke litt på det, tror jeg.

Flaks for meg at venninna mi sin mor har en tendens til å stadig kjøpe garn i gave til dattera si når hun reiser bort. Og flaks for meg at venninna mi er raus og glad i å dele med folk som har samme lidenskap som henne for pinner, masker og ferdige strikkasaker.

Mat på høstturene: Fylte piroger

Jeg er glad i å nyte mat når jeg er underveis på tur, i alle fall hvis turen varer litt mer enn noen timer. Ofte er det godt å lage seg noe på primus, men det er ikke alltid jeg gjør det heller. Noen ganger er det greit å bare ha med seg noe som smaker godt og er nærmest spiseklart rett ut av sekken – som disse pirogene:

Hvetedeig-pirog fylt med pølse, paprika, løk og hvitløk i en tykk tomatsaus.

Tidligere har jeg gjerne laget pizzapiroger, der hovedelementet i fyllet var stekt kjøttdeig. Denne gangen laget jeg pølsebaserte piroger, noe som viste seg å være lurt blant annet fordi det er godt med det saltet som er i pølsene.

Jeg er sogar litt stolt av at jeg klarte å ikke spise opp alle sammen, men heller frøs ned de langt fleste av dem. Etterhvert som jeg skal på tur utover senhøsten og vinteren – hvis de varer så lenge – er det bare å ta med seg x antall slike i sekken når jeg går. De kan enten tines på forhånd, eller de kan varmes med å pakkes inn i alufolie og legges nær varmen av et bål, eller varmes forsiktig i ei stekepanne over primus, om man vil. Mulighetene er mange.

Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Fysen på noe godt

Det var en dag jeg gikk og sultet… Neida. Jeg sultet ikke i det hele tatt. Men det var en dag jeg hadde lyst på noe litt ekstra godt, noe som samtidig ikke var godteri og gjerne hadde et snev av næringsverdi i seg. Men hva? Ikke noen av mine vanlige ‘valg’ fristet. Heldigvis fant jeg en løsning:

Amerikanske pannekaker med hjemmelaget syringelé

Som tenkt, så gjort. Ferdigstekte, tykke, amerikanske pannekaker ble varmet på rist i ovnen, og fra kjøleskapet henta jeg frem et glass med hjemmelaget syringelé. Det skulle vise seg å være en uslåelig kombo. Faktisk var det så godt at jeg tror jeg kommer til å lage det igjen ganske snart. Jeg har spart på det siste glasset med syringelé helt siden sensommeren i fjor, men nå må det til pers. Flaks at vi er på vei inn i sommeren, sånn at jeg snart kan lage mer.

Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.