Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.

Reklamer

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Fysen på noe godt

Det var en dag jeg gikk og sultet… Neida. Jeg sultet ikke i det hele tatt. Men det var en dag jeg hadde lyst på noe litt ekstra godt, noe som samtidig ikke var godteri og gjerne hadde et snev av næringsverdi i seg. Men hva? Ikke noen av mine vanlige ‘valg’ fristet. Heldigvis fant jeg en løsning:

Amerikanske pannekaker med hjemmelaget syringelé

Som tenkt, så gjort. Ferdigstekte, tykke, amerikanske pannekaker ble varmet på rist i ovnen, og fra kjøleskapet henta jeg frem et glass med hjemmelaget syringelé. Det skulle vise seg å være en uslåelig kombo. Faktisk var det så godt at jeg tror jeg kommer til å lage det igjen ganske snart. Jeg har spart på det siste glasset med syringelé helt siden sensommeren i fjor, men nå må det til pers. Flaks at vi er på vei inn i sommeren, sånn at jeg snart kan lage mer.

Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet - og en asjett i serien Figgjo Bente

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.

Årntlie læsta

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

Raggsokker. Ullsokker. Lester. Eller ‘læsta’, som vi sier på min dialekt. Kjært barn har mange navn. Ett er i alle fall sikkert; når man har lyst til å strikke uten å tenke så mye på mønster, telling, farger og denslags – da er læsta et sikkerstikk. I alle fall i mi bok

De to niåringene som regelmessig tilbringer ei helg sammen hos meg, har begge vokst ganske mye i vinter. De har fortalt om nye klær og sko, og deres respektive mødre har fortalt om hvordan ungen plutselig er for stor til ‘alt’ og nærmest hele garderoben må fornyes.

Det er ikke så mye jeg verken kan eller skal gjøre med det, sånn til hverdags. Men siden jeg er ‘helgetante’, har jeg det privilegiet at jeg kan bidra litt fra sidelinja når det passer meg. Det slo meg på nyåret at hvis begge guttene har vokst så mye, vil også en del av raggsokkene deres ha blitt for små. Tilfeldigvis slo den tanken meg omtrent på samme tid som jeg oppdaget at jeg var i ferd med å akkumulere store mengder restegarn; altså garn som fortsatt er ‘nok’ til å kunne brukes til noe, men for lite til å kunne bli til et helt plagg bare i seg selv. Dermed var koblinga lett – guttene måtte få nye læsta.

Det tok ikke mange kveldene før det var klart, og nylig ble resultatet overlevert. Guttene har fått hvert sitt nye par, og de lot til å sette pris på dem. Garnet er stort sett det samme i begge parene, men bredden på stripene og antall striper er litt ulikt, som bildet viser.

Nå går to glade niåringer rundt i vinterferien med varme føtter. Og jeg? Jeg har forlengst et nytt prosjekt på trappene. Så klart. Jeg klarer simpelthen ikke å sitte i ro uten å ha et eller annet i hendene. Heldigvis.

Det enkleste er mer enn godt nok

Hjemmebakt grovbrød

Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det får ikke hjelpe. Nybakt brød er noe av det beste jeg vet. I helga ble det igjen nybakt brød med ordentlig skorpe på, og du milde himmel hvor godt det var.

Jeg bruker en ferdigblanding fra butikken som base når jeg baker, men legger til ting jeg liker å ha i brødene selv, basert på erfaring. Frø av ymse slag. Olje med urter i. Den slags.

En bakerunde holder til to brød, som jeg deler før jeg hiver dem i fryseren. Én del beholder jeg alltid fersk, på benken. Noen skiver forsvinner alltid så snart brødet er tilstrekkelig nedkjølt til at det er forsvarlig å skjære i det.

De to guttene som er hos meg ei og anna helg innimellom er begge veldig glade i hjemmebakt brød. Etter helgas utskeielse på kjøkkenet har de definitivt noe å se frem til neste gang de kommer. Jeg tror ikke de skal bli skuffet.