Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Reklamer

Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet - og en asjett i serien Figgjo Bente

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.

Årntlie læsta

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

Raggsokker. Ullsokker. Lester. Eller ‘læsta’, som vi sier på min dialekt. Kjært barn har mange navn. Ett er i alle fall sikkert; når man har lyst til å strikke uten å tenke så mye på mønster, telling, farger og denslags – da er læsta et sikkerstikk. I alle fall i mi bok

De to niåringene som regelmessig tilbringer ei helg sammen hos meg, har begge vokst ganske mye i vinter. De har fortalt om nye klær og sko, og deres respektive mødre har fortalt om hvordan ungen plutselig er for stor til ‘alt’ og nærmest hele garderoben må fornyes.

Det er ikke så mye jeg verken kan eller skal gjøre med det, sånn til hverdags. Men siden jeg er ‘helgetante’, har jeg det privilegiet at jeg kan bidra litt fra sidelinja når det passer meg. Det slo meg på nyåret at hvis begge guttene har vokst så mye, vil også en del av raggsokkene deres ha blitt for små. Tilfeldigvis slo den tanken meg omtrent på samme tid som jeg oppdaget at jeg var i ferd med å akkumulere store mengder restegarn; altså garn som fortsatt er ‘nok’ til å kunne brukes til noe, men for lite til å kunne bli til et helt plagg bare i seg selv. Dermed var koblinga lett – guttene måtte få nye læsta.

Det tok ikke mange kveldene før det var klart, og nylig ble resultatet overlevert. Guttene har fått hvert sitt nye par, og de lot til å sette pris på dem. Garnet er stort sett det samme i begge parene, men bredden på stripene og antall striper er litt ulikt, som bildet viser.

Nå går to glade niåringer rundt i vinterferien med varme føtter. Og jeg? Jeg har forlengst et nytt prosjekt på trappene. Så klart. Jeg klarer simpelthen ikke å sitte i ro uten å ha et eller annet i hendene. Heldigvis.

Det enkleste er mer enn godt nok

Hjemmebakt grovbrød

Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det får ikke hjelpe. Nybakt brød er noe av det beste jeg vet. I helga ble det igjen nybakt brød med ordentlig skorpe på, og du milde himmel hvor godt det var.

Jeg bruker en ferdigblanding fra butikken som base når jeg baker, men legger til ting jeg liker å ha i brødene selv, basert på erfaring. Frø av ymse slag. Olje med urter i. Den slags.

En bakerunde holder til to brød, som jeg deler før jeg hiver dem i fryseren. Én del beholder jeg alltid fersk, på benken. Noen skiver forsvinner alltid så snart brødet er tilstrekkelig nedkjølt til at det er forsvarlig å skjære i det.

De to guttene som er hos meg ei og anna helg innimellom er begge veldig glade i hjemmebakt brød. Etter helgas utskeielse på kjøkkenet har de definitivt noe å se frem til neste gang de kommer. Jeg tror ikke de skal bli skuffet.

11. desember: Kveldsmat

Jeg er intet frokostmenneske, selv om jeg ofte ‘tvinger’ meg selv til å innta frokost før jeg drar på jobb. Men kveldsmat? Aaaaah, sier jeg bare.

Kveldsmat: Hjemmebakt brød og o’boy. Pluss kryssord.

Når jeg har en rolig kveld hjemme og ikke er ute til sent, er det godt å skjære seg et par skiver hjemmebakt grovbrød, ha på godt pålegg og lage seg et glass med o’boy. Denne kvelden var en sånn kveld. På grunn av travel helg hadde jeg knapt fått begynt på kryssordet fra helgeavisen, og dermed hadde jeg noe å fordype meg i mens jeg spiste.

Grovbrød, melk og et kryssord. Det er ikke noe mer som skal til for å gjøre meg glad. Og selv om det er adventstid og jul i mye av det som skjer til daglig, er det fint med noe alminnelig hverdagslig også innimellom. Særlig når det smaker godt.

7. desember: Fyr i ovnen

Noe av det koseligste i adventstida er alle de tingene man pusler med hjemme mens man har julemusikk på spotify, cd eller radioen. Humøret mitt blir ekstra godt når det er såpass kaldt at det er forsvarlig å fyre i ovnen. På kjøkkenet har jeg en gammel Jøtul-ovn som stadig får kjørt seg. Jeg elsker det.

Hjemmelagde tennruller

Når jeg skal fyre i ovnen, er det aldri noe problem. Jeg bruker tennruller til å tenne opp med. Tennrullene lager jeg selv, enten alene eller sammen med unger som måtte være på besøk her innimellom. Avispapir, ulltråd og smeltet stearin i et syltetøyglass – og vips er det enkelt å få fyr de fleste steder!

De er også fine å ta med seg på tur, hvis man skal lage bål. Etter at jeg ble introdusert for tennrullene, har forbruket av kjøpte tennbrikketter vært ikke-eksisterende. Bake kaker. Lage marsipan. Skrive julepost. Vaske. Lage knekk eller annet snop. Hva som helst. Skal jeg gjøre førjulsaktiviteter hjemme, fyrer jeg i ovnen (så sant det ikke er mange plussgrader ute). Det slår aldri feil.

6. desember: Julepost

Julepost ♥

Noe av det jeg setter mest pris på i juletida, er juleposten. Selv om sosiale medier og teknologi gjør at det er enklere enn før å holde kontakten med folk man ikke omgås til daglig, er det likevel noe helt eget med julepost.

Jeg har en egen beholder for julepost. Den henger jeg opp på veggen ca 1. desember – kanskje før, hvis første søndag i advent faller i slutten av november. Hvert år når jeg tar frem beholderen, titter jeg raskt gjennom forrige sesongs julepost før jeg rydder den unna. Det blir som en slags ‘oppdatering’ på forårets status før årets julerapporter begynner å ramle inn.

Bilder, ord, ettertanke. Noen er kjappe og lettvinte, andre mer forseggjort eller individuelle. Jeg blir glad for alt.

I år er jeg litt bak skjema med min egen julepost, men det stresser jeg ikke med. Den skal skrives i uka som kommer, og den skal sendes i tide til å rekke frem til jul. Noen år skriver jeg hele brev, andre ganger bare et kort. I år blir det en mellomting. Og jeg gleder meg til å gå i gang.