En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Spiselige julegaver – til meg!

Åh. Jeg elsker spiselige julegaver. Ikke bare å gi bort, men også å få dem selv. På et eller annet tidspunkt i livet har jeg kommet dithen at jeg setter pris på forgjengelige gaver; ting som ikke krever plass i hyller eller skuffer og skap, men som kan forbrukes og deretter blir borte. Heldigvis har jeg noen gode venner som forstår dette.

Hjemmelagde pikekyss med et dryss av kakao over
Hjemmelagde pikekyss med et dryss av kakao!

Ei av mine kjøkkenglade venninner har gitt meg tre sorter snop i år: Hjemmelagde pikekyss (marengs), hjemmelaget karamell (fudge) og hjemmelaget sjokoladekonfekt med gelé inni. Sistnevnte rakk jeg ikke å avbilde før de ble borte, ettersom en av julegjestene la sin elsk på dem og bidro sterkt til at de ikke varte så lenge. Men tro meg/oss: De var gode!

Hjemmelaget fudgekaramell i biter
Hjemmelaget karamell. Mmmmmhh….

Karamell er også noe av det beste jeg vet. Disse bitene sto på et bord, servert i ei skål jeg har arvet etter min mormor. De varte ikke så lenge, de heller. I tillegg til pikekyss og karameller fikk jeg sjokolade i fire-fem varianter, diverse utgaver av alkohol og ei eske med sjokoladetrøfler.

Jeg klager ikke, med andre ord. Tvert i mot. Jeg samler inspirasjon og oppskrifter. Det  er mye godt man kan lage når man bare bestemmer seg for å gjøre det. Synd det er et år til neste jul, egentlig.

Juleposten

Jeg kan ikke noe for det. Jeg elsker julepost. Om det bare er et kort eller også inneholder bilder eller flere ord – jeg blir like glad, uansett.

img_5399
Et av årets forseggjorte hjemmelagede kort i julepost-holderen som min mor har sydd til meg.

Det begynner så smått å samle seg oppi julepostholderen min, og jeg nyter det. Hilsener via sosiale medier og andre nettkanaler er fint det, altså, men det er noe eget med kort eller brev som ligger i postkassen når jeg kommer hjem fra jobb. Ord som legges oppi julepostholderen og leses flere ganger gjennom adventstida. Jeg kan ikke noe for det – jeg blir glad av det. Det skal ikke så mye til.

Jeg har nylig hentet mine egne julekort også. Jeg har bestilt kort hos Fotohuset Johnson og fikk en god deal på kort + konvolutter. I helga skal jeg skrive kort til venner og familie land og strand rundt, og mandagen byr høyst sannsynlig på en liten tur innom postkontoret.

Man trenger ikke sende kort til alle. Det er lov til å velge ut om så bare en håndfull personer man vil sende kort til. Det er helt greit. Man trenger ikke bestille dyre bildekort, man kan fint bruke masseproduserte kort man finner i butikkene. Men hvis man har tid og anledning, sånn generelt, anbefaler jeg det å sende julekort på det varmeste. Det sprer mye mer glede enn man tror!

2. søndag i advent

Årets adventsstakeutgave
Årets adventsstakeutgave

Andre søndag i advent, og jeg er i rute. I år som i mange år tidligere er det bestemors gamle isfat som gjør tjeneste som adventsstake. Lilla lys med dekorasjoner rundt, forskjellige dekorasjoner fra år til år. Dette året valgte jeg å dekorere forholdsvis enkelt, med krydder som skaper god duft i stua og har med jula å gjøre: nellikspiker, anisstjerner og kanelstenger. Det dufter aldeles nydelig, særlig når temperaturen i stua er lun og litt varmere enn vanlig. De tre englene som mamma strikket til meg for ei uke siden, får også stå fremme, selv om de med sine røde kapper egentlig hører til jula og ikke adventstida per se. Jeg er i rute med adventskalenderen også, og denne fjerde dagen i desember kunne jeg nyte en sjokoladebit med lakris inni.

Hjemmebakt brød med brie og eple-og-te-gelé. Mmmmmh...
Hjemmebakt brød med brie og eple-og-te-gelé. Mmmmmh…

I går hadde jeg et aldri så lite juleverksted med spiselige julegaver. Jeg laget hele sju slag, både pålegg, snacks og tilbehør. I all hovedsak hentet jeg inspirasjon fra et par bloggere jeg setter stor pris på – Alt Godt og Green Bonanza. Man skal jo ikke røpe gavene før man gir dem bort, men første juledag kan du lese et blogginnlegg der jeg forteller om alle de spiselige gavene jeg har laget i år og hvor jeg hentet oppskriftene. Bildet over røper dog én ting: Jeg har laget eple-og-te-gelé, og det ble så mye av den at jeg kunne beholde et «overskuddsglass» eller to for meg selv. Tro meg – det smaker himmelsk…

Nå må jeg bare finne frem julegaveboka, som forsvant en gang i flytteprosessen, sånn at jeg kan gjenfinne oversikten over hvem som skal ha hva til jul. Det er ikke lenge igjen!

Oktoberlyder

Oktober er så mange lyder. Det er lyden av That Great October Sound med Thomas Dybdahl. Det er lyden av en by som hviler når det er kveld, når nordlyset danser over en klar høsthimmel mens det fortsatt er litt gulskjær i vest. Det er lyden av oktoberlista mi på spotify. Det er lyden av løv som knatrer når vi går på stier eller veier der ikke mange har gått før oss. Det er lyden av bål som knitrer i skogen utpå lørdag eller søndag, ofte i nærheten av gapahuker, med folkene som vanligvis er på jobb ellers i uka. Det er lyden av lutter kos og trivsel i heimen, i det nye huset som jeg trives så innmari godt i.

Strikker ferdig lester akkurat nå.
Strikker ferdig lester akkurat nå.

Oktober er lyden av strikkepinner som klaprer mykt mot hverandre. Disse pinnene er med på å lage læsta, eller raggsokker som mange vil kalle det. Sokker strikket i ullgarn på pinner 3,5. Sokker som skal varme menneskebein gjennom vinteren vi alle vet vil komme. Oktober er lyden av pinner som lager barnegensere til julegaver og lyden av nål som fester tråder og knapper, før oktober blir lyden av gavepapir som vikles rundt de ferdige produktene og gjør dem klare til jul. Oktober er det lille sukket av glede når jeg kan hente frem julegavesekken i strie som min oldemor laget i 1899 – den brukes fortsatt i henhold til intensjonen, nå som jeg har arvet den.

Min yndlings-mummikopp! Og saks, til å klippe strikkegarn med.
Min yndlings-mummikopp! Og saks, til å klippe strikkegarn med.

Oktober er lyden av en vannkoker som stadig bruser, frem til et lite ‘klikk’ forteller at vannet har nådd kokepunktet. Oktober er lyden av teposer som åpnes, av parisiske bokser som åpnes med et lite knepp, raslingen av te som helles over i mindre poser for å brygges. Oktober er lyden av ei teskje som klirrer litt mot kanten mens den rører rundt i koppen for å løse sukkeret opp, sånn at enkelte teer skal smake enda litt bedre. Oktober er lyden av lykke når jeg åpner postkassen og finner pakke fra Frankrike med smaker som ikke finnes i te-skapet mitt fra før. Og oktober er lyden av en åtteåring på besøk når han sier «æ vil heller ha saft!»

Den firbeinte er ikke langt unna.
Den firbeinte er ikke langt unna.

Oktober er lyden av en tilfreds og mett hund som krøller seg sammen i senga si og er glad for å ligge like ved der jeg sitter. Oktober er lyden av myke snerr og bjeff når han drømmer, og lyden av poter som tasser over gulvet når han flytter på seg. Oktober er glade bjeff når han møter gamle naboer vi ikke har sett på ei stund, og oktober er nysgjerrige sniff og snuselyder mens jeg står i ro med nakken bøyd bakover for å se på nordlyset. Nesten hver kveld.

Lyden av oktober fortjener et eget kapittel.

Rabarbra igjen

Jeg trodde ikke jeg skulle rekke det, men jeg var heldigere enn fortjent. Jeg fikk gå et nytt raid blant alle rabarbraplantene og ta med meg så mye jeg bare kunne og ville bære. Det var en mulighet jeg ikke takket nei til, for å si det sånn.

Rabarbra alle vegne!
Rabarbra alle vegne!

Alle bladene ble kutta i hagen der jeg plukka rabarbra, sånn at de kunne gå i komposthaugen på stedet. Likevel hadde jeg 6-7 kilo rabarbra med meg da jeg dro hjem, og noen av stenglene var så tykke at de veide flere hundre gram. Er det rart jeg frydet meg? Selv om det tar sin tid å skrelle dem, er det verdt det. Synet, smaken og vissheten om at dette er noe jeg skal nyte i lang tid fremover ga meg energi til å tilbringe flere timer på kjøkkenet, i rabarbraens tjeneste.

IMG_4548
Syltetøykoking

Noe av rabarbraen fikk bli til syltetøy. Jeg foretrekker å koke syltetøyet. Et kilo rabarbra i biter, 600 g sukker, rør sammen og sett på ovnen. Det tar ikke så lang tid før rabarbraen blir myk og klumpene løser seg opp. Jeg brukte oppskrift fra sylteboka til Alt Godt, som nylig har kommet i andre opplag. Hun har også en oppskrift på rabarbrasyltetøy med ingefær og kvann som jeg hadde tenkt å bruke, men mangel på ingefær stoppa meg. (Kvann er lett, det vokser overalt der jeg går tur med hunden til daglig.)

IMG_4553
Dette blir rabarbra-og-kanel-syltetøy. Naturlig nok.

Jeg hadde imidlertid lyst til å lage noe annet enn bare ‘vanlig’ rabarbrasyltetøy. Derfor titta jeg i skapene for å finne noe å kombinere med, og vips: Kanelstenger er tingen! Tre kanelstenger i ei gryte med et kilo rabarbra viste seg å være helt rett, og jeg skrudde varmen ned for å la det koke litt lenger og dermed la smaken sette seg ordentlig. Prøvesmakinga på tampen av koketida fortalte meg at det var rett valg.

IMG_4556
‘Rent’ rabarbrasyltetøy på gammelt fetaost-glass.

Jeg sparer på gamle syltetøyglass, fetaostglass og salsasausglass, og det hender også jeg får glass fra andre. Da vasker jeg dem, fjerner etiketter og merker, og så steriliserer jeg dem gjennom å la dem stå i stekeovnen på ca 110 grader i 10-15 minutter. Jeg bruker en trakt for å få syltetøyet oppi uten å søle, og lokket blir skrudd på så snart glasset er fylt. En lett ‘poppelyd’ forteller meg etterhvert at glasset er tett og klart til oppbevaring. Rabarbrasyltetøyet med kanel i (kanelstengene ble fiska ut av gryta før jeg hadde syltetøyet på glass) ble litt mørkere, mer gyllent, enn det som besto av ren rabarbra.

Nå har jeg tilsammen sju glass syltetøy, fordelt på to varianter. Jeg har noen få stilker igjen, og de tenkte jeg å bruke til å lage et glass eller to med rabarbra-og-jordbær-syltetøy. Jeg har rørt jordbær som er ypperlig å blande med rabarbraen. Sparer man det til desember, er det noe vidunderlig over å kunne ha en smak av sommer på brødskiva midt i den mest overveldende mørketida.

Rabarbarebra, takk!

Jeg har ikke hage. Likevel kunne jeg i dag fråtse i rabarbra, ettersom jeg fikk tilgang til å plukke nærmest det jeg ville i noen andre sin hage. Det var et fint knippe rabarbraer som ble med meg hjem, gitt. Du vet det er sommer når du kan stå på kjøkkenet og tilberede fersk rabarbra!

Stor og smaksrik rabarbra fra Bodø
Stor og smaksrik rabarbra fra Bodø

Når man jeg har en viss mengde rabarbra, er det lett å få lyst til å lage nærmest alt i hele verden. Rabarbra er jo så godt, og kan brukes til så mye! Etter å ha tenkt meg om og rensket dem, landet jeg dog på tre ulike ting: pai, kake og syltetøy. Jeg valgte meg ei enkel  oppskrift på rabarbrakake fra bloggen ‘Det søte liv’, og det var gjort på null komma svisj. Forhåpentligvis ble den god også – jeg har faktisk ikke smakt. Enda. Kaka havna i fryseren, så jeg har noe å ta frem når og hvis det dukker opp gjester i sommer.

IMG_4524
Hjemmelaget rabarbra-og-jordbær-pai, her servert på Figgjo Grete-asjett sammen med ei kule is.

Jeg laget også en lettvint rabarbra-og-jordbær-pai, med base i en forstekt paibunn som jeg tok ut av fryseren. Et stykke pai med is til kveldsmat mens sola skinte inn vinduet var helt rett medisin på en fredag! Faktisk spiste jeg en paibit til etterpå. Resten sparte jeg, ettersom jeg snart får en gjest på besøk.

Den siste rabarbraen står ferdig skrellet og oppkuttet i en bolle i kjøleskapet. Jeg orket ikke å begynne med mer sent på kvelden, men i morgen har jeg tenkt å lage rabarbrasyltetøy. Det skal jeg blandet med kvann, som jeg plukker under morgenturen med hunden, har jeg tenkt.

Jeg tror ikke jeg rekker en ny innhøstingsrunde før jeg reiser avgårde. Det heter seg at man skal høste rabarbraen før sankthans, og jeg er borte til da. Tidligere år har jeg imidlertid høstet rabarbra med hell sent i juni og tidlig i juli. Jeg satser på at det går bra i år også. Så kanskje det blir en ny runde med hovedsaklig rabarbrasyltetøy før sesongen er over. Det hadde ikke vært meg imot.