Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Ut på tur på gamle trakter

Båltur med hunder og fint turselskap

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Flytur laaaangt sørover

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Endelig ferdig med Marius-kofta

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

Endelig løvetannsirup

Jeg elsker løvetannsirup og lager det gjerne. Helt siden jeg i 2012 kjøpte den hyppig nevnte boka om sylting og safting har det å lage løvetannsirup vært en årviss foreteelse – bare ikke i fjor. I fjor var det en kombinasjon av flere faktorer som gjorde at jeg rett og slett ikke fikk laget det mens løvetannen blomstret. Det har jeg ruet siden da. Og i år har jeg tatt igjen, i rikt monn.

200 løvetannblomster i en kasserolle

Jeg fikk noen rare blikk fra naboene da jeg var ute og plukket løvetannblomster. Særlig fordi jeg bare kneppet blomstene av planten, uten å ta med noe av stilken. Det så neppe lurt ut og de skjønte kanskje ikke helt hva jeg drev med. Synd for dem, egentlig. Ellers kunne de lett ha gjort det samme selv, hvis de visste hvor godt dette skal bli.

Sukker, vann og lime (oppskrifta sier sitron) hører også med.

Man kan ikke ha sirup uten sukker og vann, naturlig nok. Både sukker og vann og sitron skal koke sammen med løvetannblomstene. Jeg valgte å bruke lime i stedet for sitron, simpelthen fordi det var det jeg hadde i hus.  Limen har jeg skåret i skiver som ligger under der et sted.

Det putrer og koker, og duften som brer seg utover kjøkkenet er skrekkelig fristende!

Jeg rører av og til litt rundt i kjelen, men for det meste lar jeg det putre for seg selv helt på egen hånd. Den liflige duften som etterhvert brer seg utover kjøkkenet får nærmest munnen til å renne i vann, og mest av alt vil jeg være ferdig allerede (!) og lage pannekaker med løvetannsirup på til frokost. Men det går ikke. Så blomstene og de øvrige ingrediensene får putre så lenge de skal, i følge oppskrifta.

Ferdig kokt. Nå: Kjøles over natta.

Når det har kokt lenge nok, har konsistensen på væsken blitt tykkere om enn ikke helt tyktflytende. Blomstene er litt dvaske, men fortsatt gyldne, og limeskivene har begynt å flyte opp til overflata. Jeg lar lokket være av til det slutter å ryke fra brygget. Så setter jeg det på igjen, og plasserer kjelen på et kaldt sted der den skal stå over natta  – nøyaktig slik det står i oppskrifta.

En-de-lig!

Neste dag gjør jeg den ferdig. Forrige gang laget jeg sirupen litt tykkere enn planlagt – denne gangen valgte jeg å gjøre den litt tynnere, basert på hvordan jeg gjerne bruker den. Nå står tre glass med gult innhold kjølig i kjelleren min;  det fjerde står på kjøkkenet. Den skal brukes med andakt, den sirupen.

Og jeg krysser fingrene for at jeg rekker å lage en omgang til i år, før sesongen er over, sånn at jeg har nok til å slippe å spinke og spare på løvetannsirup det neste året!

Den beste frokosten i juni

Den beste frokosten i juni, hands down, er denne:

Hverdagsfrokost – og luksus!

Hjemmebakt brød. Hjemmelaget rabarbrasyltetøy med kanel. Melk. Te (söderblandning fra Stockholm Tea House). Mummikopp. Rørstrand-glass. Grete-asjett fra Figgjo. Kjøkkenbord som pappa har snekret.

Man kan ikke ønske seg mer.

Når papir er noe av det beste du vet

Helt siden jeg vokste opp har jeg vært fan av papirsaker, som det enkelt kalles; kort, brevark og den slags. Selv om mye skjer digitalt i dag, er jeg fortsatt glad i å skrive og sende gammeldagse, analoge kort innimellom – til venner nær og fjern. Særlig det siste.

Hver gang jeg finner kort som ikke er masseprodusert, kort som gjerne er litt særegne og ikke kan fås overalt, kort som gir meg et mer personlig inntrykk enn masseproduserte fotomotiver med gullskrift, er jeg ikke sen om å hanke med meg et eller flere eksemplarer. Gjerne i flere omganger.

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

I England har min venninne Hannah forlengst gjort stor suksess med firmaet Nancy and Betty, oppkalt etter bestemora hennes og søstra dennes, om jeg ikke husker feil. Her i Bodø har jeg de siste årene hatt gleden av å følge med på og kjøpe produkter fra Ingrid Oline, en lokal gründer og designer.

Kortene hennes har blitt til bursdags- og julehilsener såvel som hverdagslige overraskelser i posten for venner og kjente. Ei notisbok med det blå dompap-mønsteret ble julegave til ei venninne som elsker (og bruker!) notisbøker hele tida.  Jeg håper hun etterhvert lager innpakningspapir(ark), og har store ambisjoner om å gi min mor et av hennes trykte stoffer i god tid før neste jul – for jeg vet mamma vil kose seg med å sy julegaver med vakre vintermotiver.

Når jeg skal sende noen ord til noen jeg tenker på. Når noen har bursdag og fortjener mer enn et enkelt, masseprodusert ‘gratulerer med dagen’. Når jeg vil sende et kort som er personlig, som viser at jeg ikke bare legger omtanke i ordene, men også i selve produktet – da velger jeg kort fra Ingrid Oline. Det analoge er utvilsomt det beste – for både sender og mottaker.

(For ordens skyld: Jeg har ingen forbindelse eller avtale med Ingrid Oline, selv om begeistringa kanskje høres kjøpt og betalt ut. Jeg er simpelthen en svært fornøyd kunde som er veldig stolt av og glad for at vi har en gründer av dette slaget her i byen, så jeg har lett tilgang til det hun har å by kundene sine på. That’s all.)

Lykken er fra Irland

Håndspunnet irsk tweedgarn

Lykken er å få ei stor eske med irsk håndspunnet tweedgarn i fanget sammen med spørsmålet: «Har du lyst på noen nøster med garn hos meg?» Jeg nølte selvfølgelig ikke; svaret ble umiddelbart ja.

Fire av nøstene på bildet fikk bli med meg hjem igjen, og nå bruker jeg litt tankevirksomhet på å planlegge hva jeg skal lage meg. Det rekker ikke til en genser, men kanskje til ei lue og et par votter? Eller en hals? Jeg må tenke litt på det, tror jeg.

Flaks for meg at venninna mi sin mor har en tendens til å stadig kjøpe garn i gave til dattera si når hun reiser bort. Og flaks for meg at venninna mi er raus og glad i å dele med folk som har samme lidenskap som henne for pinner, masker og ferdige strikkasaker.

Mat på høstturene: Fylte piroger

Jeg er glad i å nyte mat når jeg er underveis på tur, i alle fall hvis turen varer litt mer enn noen timer. Ofte er det godt å lage seg noe på primus, men det er ikke alltid jeg gjør det heller. Noen ganger er det greit å bare ha med seg noe som smaker godt og er nærmest spiseklart rett ut av sekken – som disse pirogene:

Hvetedeig-pirog fylt med pølse, paprika, løk og hvitløk i en tykk tomatsaus.

Tidligere har jeg gjerne laget pizzapiroger, der hovedelementet i fyllet var stekt kjøttdeig. Denne gangen laget jeg pølsebaserte piroger, noe som viste seg å være lurt blant annet fordi det er godt med det saltet som er i pølsene.

Jeg er sogar litt stolt av at jeg klarte å ikke spise opp alle sammen, men heller frøs ned de langt fleste av dem. Etterhvert som jeg skal på tur utover senhøsten og vinteren – hvis de varer så lenge – er det bare å ta med seg x antall slike i sekken når jeg går. De kan enten tines på forhånd, eller de kan varmes med å pakkes inn i alufolie og legges nær varmen av et bål, eller varmes forsiktig i ei stekepanne over primus, om man vil. Mulighetene er mange.