Når dagene blir krevende

…er det godt å kunne koble av litt før man legger seg om kvelden. Lese litt i ei bok, drikke en kopp te, ha litt stillhet i huset og bare høre lyden av en hund som puster regelmessig der han sover i hundesenga si, like ved godstolen min.

Nuit á Versailles fra Dammann Fréres i Paris

Etter å ha rydda juleteene bort for denne gang (det er ei stund siden jeg gjorde det, altså!), fant jeg frem noen teer som jeg hadde glemt litt av, rett og slett. Satte dem på benken og lovet meg selv at for hver kopp jeg drikker av en velkjent tesort skulle jeg også drikke en kopp av en te jeg hadde glemt. Det ble en suksess, kanskje særlig fordi jeg gjenoppdaget nydelige teer som jeg har mer enn nok igjen av.

Fine bokser til teen sin har de også, Dammann-brødrene!

Resultatet har faktisk blitt at jeg drikker mer varierte teer enn jeg har gjort på lenge. I tillegg oppdaget jeg til min overraskelse at et par teer jeg husket som «ikke veldig gode» faktisk viste seg å være nettopp dét – veldig gode! En grønn kirsebærte fra en svensk produsent og en bringebærte fra Paris har plutselig kommet til heder og verdighet igjen, og innholdet i begge posene minker faretruende.

Jeg så ikke den komme.

Reklamer

Når virketrangen kommer

Jeg vet ikke hvor det kom fra, for det var verken en tanke eller et nyttårsforsett. Men da det nye året kom, ble jeg overfalt av en enorm virketrang som viste seg i et behov for å ferdigstille en drøss halvferdige strikkeprosjekter jeg har hatt liggende. Noen er fra 2018, andre er enda eldre. Jeg har ikke tenkt så mye på dem, for det har alltid vært noe jeg har gjort ferdig. Men da jeg begynte å plukke dem fram, det ene etter det andre, var det plutselig en drøss prosjekter som bare mangla litt for å bli ferdig – og jeg kjente trang til å gjøre nettopp det.

Et utvalg strikkeprosjekter fra de første nyttårsdagene

Noen av prosjektene måtte strikkes ferdig og var kanskje bare halvgjort. Andre var ferdig strikka, og ‘jobben’ besto i å feste tråder, sy i knapper og den slags. Og noen var et sted imellom der. Nå er alle de du ser på kollasjen over her ferdige.

Det er mye ubevisst dårlig samvittighet jeg har kvittet meg med de første dagene dette nye året. Det er fortsatt 2-3 prosjekter som ligger i kurven og må avsluttes, men de kommer til å bli ferdige, de også. Jeg har også unnet meg å begynne på et helt nytt prosjekt; en babybody i mønster fra Klompelompe, størrelse nyfødt. Den er snart ferdig.

Såh. Jeg vet ikke hvor den intense virketrangen kom fra, men jeg er glad den dukket opp. Skulle det vare, er det hyggelig. Gjør den ikke det, har den uansett gitt gode resultater så lenge den varte.

Adventskalender

Hele livet har jeg hatt adventskalender fra mamma, hvert eneste år. Som barn kan jeg huske at vi noen ganger hadde sjokoladekalender. Men helt siden jeg ble noenlunde voksen og flytta hjemmefra, har kalenderen kommet i posten fra mamma i slutten av november hvert eneste år. Jeg blir aldri lei.

Jeg blir aldri for gammel til adventskalender fra mamma

I min adventskalender har det tradisjonelt vært smågodt, 1-2 biter for hver dag. Det er ikke mye, men det er akkurat nok – og det gjør meg latterlig glad helt inn til margen. I år har noen av pakkene inneholdt noe annet enn smågodtbiter; jeg har for eksempel fått fem maskemarkører (til strikking) som er utformet som røde julestrømper. Det er stas, det også.

Jeg er veldig glad for at det er mange dager igjen til jul, og mange små pakker å åpne.

Tyvstart på adventen

Jeg innrømmer det glatt: jeg har tyvstarta på adventstida i år. Allerede midt i november fant jeg frem bestemors gamle is-fat og fire lilla kubbelys. Jeg satte dem på et bord og sa til meg selv at det var «for å se at jeg har alt jeg trenger til å lage årets adventslysestake» og at jeg «måtte få litt inspirasjon til årets dekorering». Jauda. Det tok bare et par dager før jeg var i gang med juleduftende pynt (anisstjerner, kanelstenger, appelsin/klementin-skall) på min årvisse hjemmelaga adventsstake. Det blir ganske dekorativt når jeg er ferdig, og stua dufter himmelsk i lang tid.

Hvert år: Bruke bestemors gamle isfat til bunn for en hjemmelaget adventsstake.

Noe av grunnen til at jeg tyvstarta så tidlig var det faktum at jeg skal være borte hjemmefra et par adventshelger. Tida der jeg kan være hjemme en adventssøndag, tenne lys og generelt bare nyte førjulskosen blir litt amputert i år. Derfor strekker jeg adventstida litt ut; startet litt tidligere med pynt og dekorasjoner, og har bestemt meg for å også tenne adventsstakelys på ukedager når det passer sånn, ikke bare på søndager (som jeg vanligvis gjør, tradisjonen tro).

Jeg tror det skal bli fint. Så får det heller være at jeg mest sannsynlig står over det å ha juletre i år. Adventstida er heldigvis så mye, mye mer enn det.

Sommer i november

En smak av sommer i mørketida

Hjemmebakt brød. Nyrørte jordbær fra i sommer. Tropisk juice med smak av opptil flere frukter. Hvis man lukker øynene når man spiser og drikker denne frokosten, kan man lett innbille seg at det er sommer – selv om det er hverdagsmorgen en dag i mørketida, selv om kalenderen sier november med høye sifre. Nå er det under en måned til sola snur.

Analoge kvelder

Te, dagbok og ei god penn.

Det hender jeg klarer å få meg en analog kveld. En kveld der jeg hører på radioen og drikker te mens jeg skriver dagbok, eller skriver kort, eller skriver brev, eller kanskje leser litt i ei god bok. Av en eller annen grunn varer sånne kvelder mye lengre enn de kveldene hvor jeg sitter med laptop i fanget og ser en film eller runder internett. Denne boka er snart utskrevet; ei ny ligger klar og venter. På bordet står ei skål med sesongens første klementiner.

Noen skal få brev. Noen skal få kort. Te-lageret minker, akkurat som planlagt. Det skal det gjøre hele denne måneden, for mot slutten av måneden skal jeg ut på tur i godt selskap til en by hvor det er umulig å ikke kjøpe nye te-sorter. Jeg gleder meg allerede.

Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.