Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.

Reklamer

Endelig helg – med tulipaner på bordet!

Tulipaner! Endelig tulipaner på bordet!

Etter ei  heftig uke er det godt med helg. Særlig siden jeg har fått ei uventa frihelg, ettersom førstehjelpskurset jeg skulle holdt i morgen har blitt utsatt til senere på våren. Nå kan jeg i stedet gjøre ‘ingenting’, og det gleder jeg meg til.

Tidligere i uka lovet jeg meg selv å kjøpe tulipaner til helga da jeg så at de var kommet i butikkene. Til mitt store hell hadde en blomsterbutikk tilbud akkurat i dag på buketter med hele 25 tulipaner til bare 150 kroner. Det er ikke mye på denne tida av året.

Det ligger hybelkaniner rundt omkring. Det står oppvask på kjøkkenbenken. Jeg har ikke rydda vekk jule- og adventssaker enda. Tre-fire ferdigstrikka plagg trenger å få festa tråder, dampes og klargjøres for overlevering. Hofta er fortsatt ikke helt god. Men jeg har tulipaner på bordet, mer enn nok ved til å fyre med, masse god te og en temmelig ny mummikopp. Så jeg har ikke tenkt å klage.

Jeg skal heller kose meg i helga; nyte tulipanene – og dagslys!

23. desember: Pepperkaker på juletreet

Pepperkake og stoppenål hører noen ganger sammen.

Pepperkake og stoppenål hører noen ganger sammen.

I fjor hadde jeg juletre i egen stue for første gang i hele mitt liv. (Siden jeg alltid har reist «hjem til jul» har jeg ikke brydd meg om å ha juletre hos meg selv, men i fjor feira jeg jul hjemme hos meg selv.) Det var stor stas, ikke minst fordi det å pynte treet er noe som virkelig bringer frem julestemninga hos meg. Juletreet skal etter vår familietradisjon pyntes på ettermiddagen eller kvelden lille julaften, og sånn ble det også hos meg. Så klart. Men hva er greia med pepperkake og stoppenål, tenker du kanskje?

Pepperkake-engelen har fått hull i hodet!

Pepperkake-engelen har fått hull i hodet!

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg hadde nemlig lyst til å ha noen pepperkake-engler på juletreet sammen med den øvrige pynten. Derfor passet jeg på å lage noen pepperkake-engler da jeg før jul bakte pepperkaker sammen med et par innlånte unger. Mens de øvrige kakene ble spist, ble englene lagt til side. Etterhvert tok jeg ei butt stoppenål for å pirke et aldri så lite hull i hodet på dem. De skulle vært pynta med farga melisglasur også, men så langt rakk jeg ikke.

Litt tråd i hullet i hodet, så er de "good to go"!

Litt tråd i hullet i hodet, så er de «good to go»!

Da englene hadde fått hull i hodet, alle mann, tok jeg gavepapir og laget ei løkke som jeg festet gjennom hodehullet deres. Deretter var det bare å henge englene på treet, midt blant den øvrige pynten. Kuler, nisser, stjerner og en gipsengel var der også, samt et par discokuler i sølv og ei halvnaken, bælfeit ballerina. Er det jul, så er det jul. Alle skal med.

Disse englene skal ikke dale ned i skjul, men henge på treet hele jula.

Disse englene skal ikke dale ned i skjul, men henge på treet hele jula.

Pepperkake-englene er ganske tunge, så de fikk henge på kvister og greiner som tålte vekta uten å gi etter. Der hang de fra lillejulaften til over nyttår – så lenge treet sto i stua. Den firbeinte kameraten min snuste ivrig, men lot dem henge i fred.

 

Alltid hjemmelaget brød

To grove deiger til heving, hver til sitt bruk.

To grove deiger til heving, hver til sitt bruk.

De gangene jeg kjøper brød kan telles på en hånd gjennom året. Etter å ha vokst opp med både ei mor og en far som kunne sin brødbaking, er det ikke noe annet som duger. Brødet må være hjemmebakt, og helst ganske grovt.

Venner forundres noen ganger over at jeg baker brødet mitt selv. Jeg forundres tidvis over at de ikke gjør det samme. (Men Livet, så klart. Man skal jo ha/ta tid.)

Jeg har hatt en tendens til å begynne med bakinga ganske sent på kvelden, med tilhørende rangling som konsekvens. Nå har jeg skjerpa meg. Disse to grove deigene skal bli til brød, og de er ferdigstekte i god tid før sengetid. To ‘vanlige’ grove brød og et grytebrød. Det er planen. Jeg gleder meg allerede til frokost. Brunosten står klar og venter.

Duften av nybakt brød

Duften av nybakt brød. Lukk øynene, trekk pusten, og forestill deg at du trekker inn duften av nybakt brød. Hva rører seg i deg da?

Hos meg kommer det frem bilder av kjøkkenet hjemme under oppveksten, ofte med pappa involvert som brødbaker. Mamma bakte også brød, men det er pappa jeg husker. Pappa, som laget litt ekstra brøddeig sånn at vi kunne lage klappakaker til slutt, når brødene var ferdig stekt. Klappakaker med smør og sirup, eller – o lykke – nugatti på. Jeg blir salig bare ved tanken. Brødbakst forbinder jeg med pappa, hvetebakst med mamma. Selv om virkeligheten var langt mer blandet, når jeg tenker etter.

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Selv har jeg en tendens til å sette deig når det er kveld. Når telefonen slutter å ringe fordi folk har lagt seg, når meldinger på ymse kanaler roer seg, når radioen er følgesvenn og tekoppen stadig fylles. Noen ganger kan det bli veldig sent, hvis jeg velger å bake ut deigen samme kveld. Natterangling og baking er intet ukjent fenomen her i huset.

Men denne uka må jeg holde meg i skinnet, for jeg har en åtteåring i min varetekt hele uka, og vel så det. Da er det best å være uthvilt på dagtid. Og under over alle under – i dag klarte jeg å sette deigen allerede på ettermiddagstid. Den hevet som en drøm i bollen, og de ferdig-elta, utrulla brødene etterheva til den store gullmedalje i formene sine før de ble satt inn i ovnen. Jeg mistenker at frokosten blir legendarisk.

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

De forrige tulipanene som jeg kjøpte hos La France Interflora hos Koch, sto i hele 11 dager. (Seks av femten, that is, jeg måtte justere buketten etter ei uke omtrent.) Derfor var det ikke vanskelig å gå innom samme butikk i dag og kjøpe nye tulipaner. Den medbrakte åtteåringen fikk velge om vi skulle ha en gylden bukett eller en i hvit-rosa-lilla-toner. Jeg trengte ikke å skjule gleden da han instinktivt gikk for gyldne farger. Buketten var sogar så omfangsrik at jeg måtte fordele den på to vaser.

Så i morgen tidlig blir det ferskt hjemmebakt brød til både frokost og matpakkene. Tulipanene – noen av dem – skal få pryde kjøkkenbordet. Guttungen vil sannsynligvis ha eplejuice, jeg går for en kopp te. Denne februaren viser seg fra sin beste side så langt. Det er ikke meg imot.

Endelig er de her!

Jeg har gledet meg lenge, særlig etter at dagene begynte å bli lysere og lengre. Vanligvis drøyer jeg til februar, nærmest av prinsipp. Men i år orket jeg ikke vente. For et par dager siden var jeg et ærend innom en blomsterbutikk. Da fikk en fargerik bukett fra ei bøtte i kjølerommet bli med meg hjem. Endelig tulipaner i hus!

Hvite, rosa, oransje, røde og lilla tulipaner

Hvite, rosa, oransje, rødgule og lilla tulipaner står på bordet!

Det er noe eget med tulipaner – de bærer bud om at vinteren ikke varer evig, forteller at det finnes farger oppi alt det mørke (og tidvis snedekte), bærer bud om at det er lov til å tenke på vår. Etterhvert. Vi skriver fortsatt bare januar, og jeg er forberedt på snøfall som blir liggende fra februar til påske, eller noe sånt.

Men enn så lenge, særlig når bakken er våt av regn og det sildrer ned langs vinduene mine på alle kanter, lar jeg meg glatt muntre opp av en bukett som står i en Finn Schjøll-vase på salongbordet mitt og gjør meg glad hver gang jeg ser den. Måtte de vare lenge.

Jeg ♥ Jøtul

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Jeg elsker å ha en jøtulovn på kjøkkenet. Elsker at den gir lun hyttevarmefølelse, elsker å fyre opp når det blir kaldt, elsker lyden av ved som brenner og avgir varme mens jeg sitter i nærheten og holder på med et eller annet.

Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.

Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.

Jeg tenner ikke i ovnen før det er minusgrader ute og gjerne litt vind. Da blir det litt kjølig i huset, og den ekstra varmen er både kjærkommen og lun. Et par-tre tennruller og en vedkubbe eller to, så er vi igang. Det er forbausende lett. Tid om annen kjøper jeg et knippe sekker med ved, sånn at jeg alltid har en sekk liggende. Det hender jeg blir skuffet når minusgradene uteblir, og jeg mangler en grunn til å fyre opp.

img_5481

Bjørkeved til tørk

Det hender vedkubbene har fått litt snø eller vann på seg, eller på annet vis har vanskelig for å fatne ordentlig. Jeg har funnet løsningen på det. Det er bare å la dem ligge under eller nær ovnen mens den er tent (med andre kubber), så tørker de raskt.

Nå håper jeg bare at vinteren varer i minst et par måneder til, så jeg rekker å fyre i ovnen mange, mange ganger før sesongen er over.