Duften av nybakt brød

Duften av nybakt brød. Lukk øynene, trekk pusten, og forestill deg at du trekker inn duften av nybakt brød. Hva rører seg i deg da?

Hos meg kommer det frem bilder av kjøkkenet hjemme under oppveksten, ofte med pappa involvert som brødbaker. Mamma bakte også brød, men det er pappa jeg husker. Pappa, som laget litt ekstra brøddeig sånn at vi kunne lage klappakaker til slutt, når brødene var ferdig stekt. Klappakaker med smør og sirup, eller – o lykke – nugatti på. Jeg blir salig bare ved tanken. Brødbakst forbinder jeg med pappa, hvetebakst med mamma. Selv om virkeligheten var langt mer blandet, når jeg tenker etter.

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!
Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Selv har jeg en tendens til å sette deig når det er kveld. Når telefonen slutter å ringe fordi folk har lagt seg, når meldinger på ymse kanaler roer seg, når radioen er følgesvenn og tekoppen stadig fylles. Noen ganger kan det bli veldig sent, hvis jeg velger å bake ut deigen samme kveld. Natterangling og baking er intet ukjent fenomen her i huset.

Men denne uka må jeg holde meg i skinnet, for jeg har en åtteåring i min varetekt hele uka, og vel så det. Da er det best å være uthvilt på dagtid. Og under over alle under – i dag klarte jeg å sette deigen allerede på ettermiddagstid. Den hevet som en drøm i bollen, og de ferdig-elta, utrulla brødene etterheva til den store gullmedalje i formene sine før de ble satt inn i ovnen. Jeg mistenker at frokosten blir legendarisk.

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!
Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

De forrige tulipanene som jeg kjøpte hos La France Interflora hos Koch, sto i hele 11 dager. (Seks av femten, that is, jeg måtte justere buketten etter ei uke omtrent.) Derfor var det ikke vanskelig å gå innom samme butikk i dag og kjøpe nye tulipaner. Den medbrakte åtteåringen fikk velge om vi skulle ha en gylden bukett eller en i hvit-rosa-lilla-toner. Jeg trengte ikke å skjule gleden da han instinktivt gikk for gyldne farger. Buketten var sogar så omfangsrik at jeg måtte fordele den på to vaser.

Så i morgen tidlig blir det ferskt hjemmebakt brød til både frokost og matpakkene. Tulipanene – noen av dem – skal få pryde kjøkkenbordet. Guttungen vil sannsynligvis ha eplejuice, jeg går for en kopp te. Denne februaren viser seg fra sin beste side så langt. Det er ikke meg imot.

Endelig er de her!

Jeg har gledet meg lenge, særlig etter at dagene begynte å bli lysere og lengre. Vanligvis drøyer jeg til februar, nærmest av prinsipp. Men i år orket jeg ikke vente. For et par dager siden var jeg et ærend innom en blomsterbutikk. Da fikk en fargerik bukett fra ei bøtte i kjølerommet bli med meg hjem. Endelig tulipaner i hus!

Hvite, rosa, oransje, røde og lilla tulipaner
Hvite, rosa, oransje, rødgule og lilla tulipaner står på bordet!

Det er noe eget med tulipaner – de bærer bud om at vinteren ikke varer evig, forteller at det finnes farger oppi alt det mørke (og tidvis snedekte), bærer bud om at det er lov til å tenke på vår. Etterhvert. Vi skriver fortsatt bare januar, og jeg er forberedt på snøfall som blir liggende fra februar til påske, eller noe sånt.

Men enn så lenge, særlig når bakken er våt av regn og det sildrer ned langs vinduene mine på alle kanter, lar jeg meg glatt muntre opp av en bukett som står i en Finn Schjøll-vase på salongbordet mitt og gjør meg glad hver gang jeg ser den. Måtte de vare lenge.

Jeg ♥ Jøtul

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Jeg elsker å ha en jøtulovn på kjøkkenet. Elsker at den gir lun hyttevarmefølelse, elsker å fyre opp når det blir kaldt, elsker lyden av ved som brenner og avgir varme mens jeg sitter i nærheten og holder på med et eller annet.

Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.
Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.

Jeg tenner ikke i ovnen før det er minusgrader ute og gjerne litt vind. Da blir det litt kjølig i huset, og den ekstra varmen er både kjærkommen og lun. Et par-tre tennruller og en vedkubbe eller to, så er vi igang. Det er forbausende lett. Tid om annen kjøper jeg et knippe sekker med ved, sånn at jeg alltid har en sekk liggende. Det hender jeg blir skuffet når minusgradene uteblir, og jeg mangler en grunn til å fyre opp.

img_5481
Bjørkeved til tørk

Det hender vedkubbene har fått litt snø eller vann på seg, eller på annet vis har vanskelig for å fatne ordentlig. Jeg har funnet løsningen på det. Det er bare å la dem ligge under eller nær ovnen mens den er tent (med andre kubber), så tørker de raskt.

Nå håper jeg bare at vinteren varer i minst et par måneder til, så jeg rekker å fyre i ovnen mange, mange ganger før sesongen er over.

I rute før adventstida

Kveldskos med førjulspreg
Kveldskos med førjulspreg

Nå er det ikke lenge igjen til advent, og jeg gleder meg som et barn. Jeg har tyvstartet med klementiner for ganske lenge siden. I helgene spiser jeg sjokolade. Og hver dag, uansett hverdag eller helg, drikker jeg en eller flere kopper te. Årets vinterkopp fra Mummi heter «Snøhest» og blir flittig brukt, her til Amichaï fra Dammann Fréres.

Snart skal jeg henge opp adventsstjerna i kjøkkenvinduet. Legge lilla spisebrikker på kjøkkenbordet. Ha lilla adventsduk på salongbordet, lilla telys i et stuevindu. På skjenken skal fire lilla lys få stå på bestemors gamle is-fat og utgjøre kjernen i den årlige hjemmelaga adventslysestaken. Snart skal jeg ut i naturen for å finne ytterligere rekvisitter til akkurat dét prosjektet. I gangen står julekrybba i eska si og venter – den får nemlig ikke komme frem før fjerde søndag i advent, og dét er enda ei stund til.

I mellomtida skal jeg lage appelsinmarmelade med anis, eplemarmelade med kanel, hjemmelaget karamell og kanskje en runde med hjemmelagede drops. Brune pinner må også bakes, tror jeg. Sammen med fire fine gutter skal jeg lage marsipan med pynt av ulikt slag, og guttene skal få lage tennruller. Mamma og pappa rekker å komme på besøk akkurat i tide til å ha med seg innholdet til adventskalenderen min, og spikeren er forlengst slått inn i veggen der den skal få henge på sin nye plass her i nytt hus.

Siden jeg sjelden er hjemme hos meg selv i jula, passer jeg på å utnytte adventstida maksimalt med alle sine mange trivselsfaktorer. I år betyr det litt variasjon fra tidligere, ettersom jeg har flyttet i høst, men kjernen i det jeg gjør og de tradisjonene jeg har er akkurat den samme som før. Heldigvis.

Høstkos uten laptop

Når jeg skal kose meg hjemme, blir det veldig fort til at jeg sitter i godstolen min med bena høyt og laptopen i fanget. Det er utrolig godt å sitte der og slappe av, gjerne med en kopp te i nærheten og kanskje strikketøy i hendene. Chatte med venner, surfe og drive digital dank. Nydelig.

Men over tid merker jeg allerede nå, etter halvannen måned, at det også tar tid fra meg på andre områder. Jeg leser mindre, for eksempel, når laptopen er så ofte i fanget. Det er tyngre å reise seg for å få de siste tingene på plass (fysisk) etter flyttinga. Bare-litt-til-tankegangen får stadig mer rom. Terskelen for å finne på noe på kjøkkenet er høyere. Blant annet.

Disse tre - og god musikk i høyttalerne.
Disse tre – og god musikk i høyttalerne.

Det er ikke katastrofe, men det er nok til at jeg vil endre på det. Heretter blir det derfor mindre tilfeldig surfing på internettet, som er den store tidstyven. I stedet blir det målrettet internett-tid, etterfulgt av en lukket laptop og ei god bok, kanskje en CD jeg ikke har hørt på lenge – og en kopp te, så klart. Alltid te.

Denne helga er det gråvær og pøsregn det meste av tida, og da passer det ekstra fint å finne på hyggelige innesysler – andre ting enn å sitte med blikket mot en skjerm hele tida. Sammen med Vidar Busk, Senjahopen og Kari Bremnes mistenker jeg at det blir opptil flere hyggelige timer.

Lykkepille på kjøkkenet

I mitt nye hus har jeg en aldri så liten lykkepille på kjøkkenet. Den heter Jøtul, og er en god gammeldags vedovn. Etter å ha vært her ei stund og ‘bodd meg inn’, som jeg liker å si, har jeg oppdaget at Jøtul er den beste vennen min, nå i den kalde, fine tida. Vinteren har meldt sin ankomst i Bodø, og tre minusgrader blir fort til tretten effektive minusgrader når man tar vinden med i betraktninga. Telen har satt seg i bakken, og jeg må innrømme at jeg liker det.

Åpen ovn med full fyr inni
Åpen ovn med full fyr inni

Vinterkulda er fantastisk også fordi den gir meg en god grunn til å fyre opp i ovnen. Etter å ha anskaffet noen sekker med ved, må jeg innrømme at det føles helt nydelig å kjenne varmen bre seg gjennom kjøkkenet, stua og etterhvert ut i gangen og over til soverommet. Med døra på gløtt jevner varmen seg mer ut i huset etterhvert, og det blir mindre intenst nær ovnen. Noe sier meg at det vil bli mange myke vinterkvelder og -morgener der jeg tusler rundt i huset med raggsokker på bena mens jeg tenner i ovnen og koser meg. At jeg underveis i flyttinga kom over en gjenglemt handlepose full av tennruller gjorde ingenting – snarere tvert imot. Når den posen nærmer seg slutten, skal jeg sette en viss åtteåring i arbeid. For å si det sånn.

Han liker varmen, han også. Ei stund, i alle fall.
Han liker varmen, han også. Ei stund, i alle fall.

Jeg er ikke den eneste som setter pris på vedfyringa. Hunden viser tydelige tegn til trivsel når vi fyrer i ovnen. Fra før er han vant med at det bare er noe vi gjør på hytteturer, men det virker som om han koser seg også når jeg fyrer opp her hjemme. Hundesenga ligger et par meter fra ovnen, og der ligger han gjerne når jeg tenner opp. Etterhvert som varmen sprer seg utover i huset, flytter han seg litt lenger unna.

Noe sier meg at denne vinteren kommer til å by på trivsel og hjemmekos på et helt annet vis enn hva tilfellet har vært de siste årene. Jøtul. Ved. Så enkelt kan det være. Ei bok, en film, en kopp te eller et strikketøy i hendene. Hvilepuls.

Når høstmørket senker seg

Når mørket no har senka sæ… Vi er snart til veis ende i oktober, og dagene fyker forbi. Det er mye som skjer, og midt oppi det å gå fra det ene til det andre, er det viktig å passe på at man også få tid til å gjøre nesten ingenting. Bare sitte i en god stol og slappe av; strikke, drikke te, se en film eller lese ei bok. For eksempel. Det er god rekreasjon i sånt.

Årets vinter-kopp fra Mummi. Elsk!
Årets vinter-kopp fra Mummi. Elsk!

I uka som har gått, var jeg innom blodbanken for å gi blod. Det er nøyaktig tre måneder siden sist, og jeg var veldig glad for at årets vinter-kopp i mummiserien var på plass. Den heter «snøhest». I fjor var de allerede fri for vinter-kopper der da jeg var innom, og jeg var veldig glad for at jeg denne gangen var så tidlig innom at årets sesongkopp bare såvidt var ankommet! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet om snøhesten finnes i et av eventyrene om mummifamilien, men jeg antar det. Kanskje noe å sjekke opp? Uansett. Vinterkoppen ble innviet med Thé des Milles Collines fra Dammann Fréres. Fantastisk godt.

Noen skal få snøfreservotter til jul.
Noen skal få snøfreservotter til jul.

Jeg har meldt meg som frivillig test-strikker av et nytt mønster som en kjenning har laget. Snøfreser-votter heter det, og motivet på vottene skal bli en snøfreser. Dette skal bli julegave til min far, sammen med noe annet. Mønsteret sier opprinnelig grått og hvitt, men siden min far har ei blå topplue som han har hatt i over 30 år mens han har frest oppkjørselen hjemme, var det ikke noe spørsmål. Det måtte være blått i vottene. De strikkes i Pt2-garn, som tover litt ved vask, og det tror jeg blir perfekt til vinteren. Du skal ikke se bort fra at mønsteret dukker opp på Ravelry etterhvert. Det er i alle fall dét som er planen.

Årets første kom fra Sør-Afrika. Nam.
Årets første kom fra Sør-Afrika. Nam.

Endelig! Endelig, sier jeg bare, er klementinene på plass i butikkene. Jeg er ikke fan av at butikkene begynner alt for tidlig med julevarer, men det irriterer meg heller ikke så veldig. Jeg bare registrerer det. Men jeg skal villig innrømme at jeg har gledet meg til klementinene skulle komme, og nå er de her! Den første kiloen med klementiner ble dandert i en mellomstor bolle i Figgjo Bente som står midt på kjøkkenbordet. Jeg har en mistanke om at de ikke varer så veldig lenge. Søte og gode var de også, fra Sør-Afrika.

Når sola går ned nesten før arbeidsdagen er over. Når regnet har avløst de endeløse nordlyskveldene. Når vinden suser rundt hushjørnene. Når lufteturen med hunden er overstått og dagens forpliktelser er fullført. DA. Da er det godt å synke ned i en god stol, kose seg med det man har for hånden mens man hører på radio/musikk eller ser en film. Det er nesten så jeg ønsker november velkommen.