Adventskalender

Hele livet har jeg hatt adventskalender fra mamma, hvert eneste år. Som barn kan jeg huske at vi noen ganger hadde sjokoladekalender. Men helt siden jeg ble noenlunde voksen og flytta hjemmefra, har kalenderen kommet i posten fra mamma i slutten av november hvert eneste år. Jeg blir aldri lei.

Jeg blir aldri for gammel til adventskalender fra mamma

I min adventskalender har det tradisjonelt vært smågodt, 1-2 biter for hver dag. Det er ikke mye, men det er akkurat nok – og det gjør meg latterlig glad helt inn til margen. I år har noen av pakkene inneholdt noe annet enn smågodtbiter; jeg har for eksempel fått fem maskemarkører (til strikking) som er utformet som røde julestrømper. Det er stas, det også.

Jeg er veldig glad for at det er mange dager igjen til jul, og mange små pakker å åpne.

Reklamer

Tyvstart på adventen

Jeg innrømmer det glatt: jeg har tyvstarta på adventstida i år. Allerede midt i november fant jeg frem bestemors gamle is-fat og fire lilla kubbelys. Jeg satte dem på et bord og sa til meg selv at det var «for å se at jeg har alt jeg trenger til å lage årets adventslysestake» og at jeg «måtte få litt inspirasjon til årets dekorering». Jauda. Det tok bare et par dager før jeg var i gang med juleduftende pynt (anisstjerner, kanelstenger, appelsin/klementin-skall) på min årvisse hjemmelaga adventsstake. Det blir ganske dekorativt når jeg er ferdig, og stua dufter himmelsk i lang tid.

Hvert år: Bruke bestemors gamle isfat til bunn for en hjemmelaget adventsstake.

Noe av grunnen til at jeg tyvstarta så tidlig var det faktum at jeg skal være borte hjemmefra et par adventshelger. Tida der jeg kan være hjemme en adventssøndag, tenne lys og generelt bare nyte førjulskosen blir litt amputert i år. Derfor strekker jeg adventstida litt ut; startet litt tidligere med pynt og dekorasjoner, og har bestemt meg for å også tenne adventsstakelys på ukedager når det passer sånn, ikke bare på søndager (som jeg vanligvis gjør, tradisjonen tro).

Jeg tror det skal bli fint. Så får det heller være at jeg mest sannsynlig står over det å ha juletre i år. Adventstida er heldigvis så mye, mye mer enn det.

Sommer i november

En smak av sommer i mørketida

Hjemmebakt brød. Nyrørte jordbær fra i sommer. Tropisk juice med smak av opptil flere frukter. Hvis man lukker øynene når man spiser og drikker denne frokosten, kan man lett innbille seg at det er sommer – selv om det er hverdagsmorgen en dag i mørketida, selv om kalenderen sier november med høye sifre. Nå er det under en måned til sola snur.

Analoge kvelder

Te, dagbok og ei god penn.

Det hender jeg klarer å få meg en analog kveld. En kveld der jeg hører på radioen og drikker te mens jeg skriver dagbok, eller skriver kort, eller skriver brev, eller kanskje leser litt i ei god bok. Av en eller annen grunn varer sånne kvelder mye lengre enn de kveldene hvor jeg sitter med laptop i fanget og ser en film eller runder internett. Denne boka er snart utskrevet; ei ny ligger klar og venter. På bordet står ei skål med sesongens første klementiner.

Noen skal få brev. Noen skal få kort. Te-lageret minker, akkurat som planlagt. Det skal det gjøre hele denne måneden, for mot slutten av måneden skal jeg ut på tur i godt selskap til en by hvor det er umulig å ikke kjøpe nye te-sorter. Jeg gleder meg allerede.

Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.

Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.