Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Reklamer

Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.

Den dagen mobilen min døde

Mobilen min døde. Jeg hadde lavt batteri og det var kjølig ute. Jeg sto i krysset mellom Gamle Riksvei og Hålogalandsgata, på vei mot nærmeste busstopp. Mobilen lå i lommen på parkasen min, og jeg henta den opp for å finne frem appen med bussbilletten på. I stedet for å hente frem appen, ga den fra seg en liten varslingslyd idet skjermen frøs. Og forble frosset.*

Jeg prøvde det meste. Restart. Lading. La den utlades fullstendig. Men ingenting hjalp.

Dermed var det ikke annen råd. Jeg måtte kjøpe meg ny mobil. Det skulle vise seg å bli et kapittel for seg selv.

For å kjøpe ny mobil, må jeg bruke visakortet. For å bruke visakortet må jeg ha penger på kontoen. Pengene mine var på den andre kontoen. For å overføre fra en konto (der lønna kommer inn) til en annen (som er knytta til visakortet), må jeg inn i nettbanken. For å komme inn i nettbanken, må jeg bruke bank-id. Som jeg har – (du har sikkert gjetta det for lengst?!) i en app på mobilen…

Død mobil = ikke tilgang til penger for å kjøpe ny mobil.

Det løste seg, heldigvis, på en god måte. Men det å være uten mobil i halvannet døgn var en forbausende uvant opplevelse. Ingen spill. Ingen GPS-logging av den lange turen jeg gikk med hunden på kvelden. Ingen sjekking av været, instagram eller de siste meldingene mine på messenger. Ingen utveksling av sms med noen. Ingen surfing på impuls når jeg hadde et øyeblikk til overs. Og heller ikke noen alarm jeg kunne stille for å komme meg opp i tide når jeg skulle på jobb.** Blant annet.

Noen blir stressa av å ikke være kobla på hele tida. Jeg erfarte at jeg ikke er blant dem. Jeg klarte meg fint uten mobilen den stunda det varte. Det var rart, naturligvis, men jeg savnet egentlig ikke noe. Kanskje fordi perioden ‘uten’ ikke varte så skrekkelig lenge. Kanskje varte den dog lenge nok?

Nå er jeg i alle fall lykkelig eier av en ny mobil. Jeg satser på at den får leve ei stund.

 

* Bussjåføren trodde meg da jeg sa jeg hadde månedskort, så han lot meg bli med likevel. Heldigvis.
** Det ordna seg; jeg våkna til vanlig tid og brukte radioen til å sjekke tida.

 

Rom for seg selv

Solnedgang på vesthimmelen. Perfekt.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før. Men et av de nyttårsforsettene jeg offisielt ikke har dette året, handlet om noe som er enkelt og vanskelig på samme tid: Å sette av tid til ingenting. Enkelt. Vanskelig.

Enkelt, fordi det ligger meg lett å være lat og gjøre ingenting.
Vanskelig, fordi jeg liker å ta meg tid til ting jeg har lyst til å gjøre eller få med meg.

Veien hjem var vakker for dem ombord i denne båten denne kvelden.

Jeg er et sted mellom å være en drømmer og en planlegger. Jeg drømmer om mange ting jeg har lyst til å gjøre, alt fra små ting som f.eks. å utforske et museum (her i byen) som jeg aldri har vært på, til store ting – utenlandsreiser, for eksempel. I dette krysningspunktet jeg befinner meg i, lar jeg drømmeren fabulere samtidig som jeg fanger planene på papir (lage meg liste, for eksempel), og så lar jeg planleggeren i meg plotte dem inn i kalenderen, en for en.

Jeg stresser ikke, har ingen tidsfrist, men bit for bit kommer jeg meg stadig lenger nedover drømmelista. Samtidig strekker jeg meg langt for å få med meg ting jeg har lyst til i hverdagen, enten det er en konsert, en tur, et kurs eller noe annet. Med litt bevisst planlegging og fremsyn klarer man å få med seg mer enn man tror mange ganger, og jeg elsker å se tilbake på innholdsrike uker og måneder med dager som byr på gode saker. Det blir full kalender av sånne ting, som du skjønner.

Lofoten i nordvest; Aust-Vågøya, Raftsundet og Hinnøya.

En av tankene for dette året, for 2018, var å passe på at kalenderen ikke blir for full. Blir den det, blir selv lystbetonte ting et ork. Plutselig koster det mer enn det smaker selv når jeg gjør ting jeg egentlig liker og har gledet meg til. Jeg kjenner faresignalene og vil være føre var.

Hvordan det har gått?

Det har gått aldeles utmerket så langt. Med unntak av den ene uka jeg var i Alta, har jeg passet på at jeg hver eneste uke dette året har hatt minst én ettermiddag der jeg ikke har hatt noen forpliktelser etter jobb. (Helger og helligdager teller ikke i dette regnskapet, ei heller ukedager borte fra byen.)

Solnedgang bak bjørketreet på yttersia

Noen ganger har jeg vært hjemme, sittet i godstolen og gjort ingenting. Andre ganger har jeg møtt venner uten å ha noen annen agenda enn å ha det hyggelig sammen. Jeg har lest bøker, strikka, sett film, gått tur – og vært aldeles skrekkelig lat. Det har vært helt nydelig.

Og noen ganger, som disse bildene viser, har jeg benyttet anledningen og været til å dra på tur et sted som krever litt mer innsats enn å bare gå i bygatene, en tur som kanskje omfatter både kamera, termos og sitteunderlag. Blant annet.

I det hele tatt har prosjektet med å prioritere tid til og for seg selv gått bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Det stikker ikke lenger i meg når jeg må si «dessverre, mandag kan jeg ikke for da har jeg andre planer», selv om ‘planen’ er å ikke ha noen plan. Etterhvert som jeg har høstet gode erfaringer, har det blitt lettere og lettere å si nei. Noen ganger forklarer jeg sogar hvorfor. Det har ført til flere gode, kloke samtaler.

Så ja. Det forsettet jeg ikke har i 2018, har vist seg å være en god investering. I livskvalitet.

 

 

Når man har bursdag i påska

Jeg har hatt bursdag i påska. Det var fantastisk.

Bursdagsgave

Jeg hadde helt bevisst ingen stor feiring, men like fullt endte jeg opp med flere fine ting – inkludert denne vanvittig flotte rosebuketten. Ikke trengte jeg å jobbe noe særlig heller, så det ble en rolig dag med hvilepuls, god mat og kanelsnurrer til frokost. Og så alle telefonsamtalene. Det er noe av det fine med bursdag blant helligdager; når noen ringer for å gratulere, har de tid til å prate lenge og vel.

Påskelatskapen har inntatt huset

Han her fyren koser seg også i påska. Jeg er hjemme mer enn i hverdagen takket være helligdager og avspasering, vi trenger ikke å stå grytidlig opp – og jammen har vi ikke fått firbeint besøk. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye.

Påskeplaner

Det blir bypåske i år. Og jeg gleder meg. Veldig.

Påskeskum og sjokolade når det er helg. I skåler etter bestemor.

Jobb og et par andre forpliktelser holder meg i byen det meste av påska i år. Hvis jeg skal være ærlig, er det veldig godt å tenke på. Ikke reise, ikke følge med på rutetider, ikke pakke koffert, ikke vurdere ski eller føre eller truger eller piggsko, ikke noe som jeg  gjøre. Jeg skal for det meste bare være hjemme, jobbe noen timer hver dag og ellers drive dank. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre akkurat denne påska. Det har vært litt farting de siste par månedene, og det blir enda mer farting de neste par månedene etter påska. Da er det ekstra godt å kunne nyte selve påska hjemme hos seg selv med god samvittighet.

Planene er enkle. Lese litt. Strikke litt. Se en film eller finne en serie. Sove etter middag hvis jeg føler for det. Sove lenge de dagene jeg  ikke skal på jobb, helt uten å bli vekket av alarmen som ellers ville ringt. Møte venner når det passer seg slik. Lufte den firbeinte så lenge at han ligger fornøyd på rygg og krøller seg av fryd i søvne etterpå. Ei sånn påske skal det bli. Med litt flaks, tar vinden pause så sola og varmen får litt tak også. Jeg har nemlig lyst til å sitte på en benk i hagen en dag.

Hilsen mamma og pappa

En av dagene skal jeg stå opp når jeg våkner. Skjære meg et par brødskiver med godt pålegg, lage en kopp god te, sette på noe musikk jeg liker. Åpne gaver. Jeg har nemlig bursdag i påska, i år som mange ganger før. Gaven fra foreldrene mine er allerede kommet. Jeg mistenker at det kommer flere.

Og så skal jeg lese påskeevangeliet. Dag for dag skal jeg følge dramaet om tømreren fra Nasaret som satte sitt preg på verden for all fremtid.

Jeg tror det blir fint. For ikke å si aldeles strålende.

Endelig helg – med tulipaner på bordet!

Tulipaner! Endelig tulipaner på bordet!

Etter ei  heftig uke er det godt med helg. Særlig siden jeg har fått ei uventa frihelg, ettersom førstehjelpskurset jeg skulle holdt i morgen har blitt utsatt til senere på våren. Nå kan jeg i stedet gjøre ‘ingenting’, og det gleder jeg meg til.

Tidligere i uka lovet jeg meg selv å kjøpe tulipaner til helga da jeg så at de var kommet i butikkene. Til mitt store hell hadde en blomsterbutikk tilbud akkurat i dag på buketter med hele 25 tulipaner til bare 150 kroner. Det er ikke mye på denne tida av året.

Det ligger hybelkaniner rundt omkring. Det står oppvask på kjøkkenbenken. Jeg har ikke rydda vekk jule- og adventssaker enda. Tre-fire ferdigstrikka plagg trenger å få festa tråder, dampes og klargjøres for overlevering. Hofta er fortsatt ikke helt god. Men jeg har tulipaner på bordet, mer enn nok ved til å fyre med, masse god te og en temmelig ny mummikopp. Så jeg har ikke tenkt å klage.

Jeg skal heller kose meg i helga; nyte tulipanene – og dagslys!