24. desember: GOD JUL!

Møysalen og Hadselfjorden midt på dagen

Nå er det jul. Innleggene har kommet litt i rykk og napp, men like fullt – de viser skritt for skritt hvordan jula har nærma seg i min hverdag dette året. Og nå er den her, jula, og jeg er her, på stedet som jeg store deler av livet har kalt for ‘hjemme’. Jeg er i Møysalens rike, i mørketidslandet, på øya som ligger som et smykke i havet, en runding som avslutter Vesterålen før Lofoten tar over.

Hvor enn du er, hvem enn du er sammen med, hva enn du gjør: Jeg håper du opplever et snev av høytid der du er. Om dagene er gode, håper jeg du er raus og inviterer andre inn i varmen. Hvis dagene er onde, håper jeg du får en pause innimellom. En pause, litt fred.

Jeg unner deg alt det beste – disse dagene og i året som kommer!

Reklamer

21. desember: Ny kalender for nytt år

Min kalender for 2018

For noen år siden oppdaget jeg personligalmanakk.com via ei venninne. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Jeg vet det finnes digitale alternativer, men jeg elsker min høyst analoge kalender. Ei bok for hvert kalenderår, med bilder jeg selv har tatt og valgt ut for å ha på for- og baksida, og med innhold jeg selv har bestemt. What’s not to like, som de sier på nynorsk. Tidligere i adventstida bestilte jeg ny kalender for 2018, og jammen rakk den ikke å komme i posten før jeg dro på juleferie! På forsida et bilde av hunden min i skogen på Junkerfjellet, på baksida et bilde av Nordlyskatedralen i Alta, tatt fra hotellrommet mitt på Scandic Alta sist mars, da jeg var der i forbindelse med Finnmarksløpet.

Det er ingen følelser som slår den å ‘flytte inn’ i ei ny kalenderbok i desember hvert år. Notere viktige dager, plotte inn jobbting og reiser som allerede er planlagt, notere bursdager, Parkenfestivalen og Finnmarksløpet – blant annet. Jeg elsker det. Denne gangen ble planlegginga ekstra spesiell, siden jeg tegnet ny arbeidskontrakt samme dag som boka mi kom i posten. 2018, bring it on – jeg er klar!21

Aldri ferdig med lyset

Overgangen fra lys til mørke føltes mer brutal i år enn den pleier å være. September var unormalt varm og full av sol og klarværsdager. Oktober kom med regn, skyer og mørke kvelder og morgener. Skyene gjorde det mørkere, samtidig som det var ‘nok’ soltimer hver dag til at man fikk litt følelse av at det faktisk var dag. Det nærmet seg mørketid, men vi var ikke ‘helt der’, føltes det som. Det er sånn oktober skal være, egentlig.

Men november. November startet brutalt. November når det er snø er en nydelig affære, med hodelykt-turer, hundelufting i morgengry med blåtoner overalt og en følelse av at man skal holde ut, på et vis. At det ikke er katastrofe at dagene blir stadig kortere. I år, derimot, kom november med regn, skyer og vind. Det var som om elementene hadde samordnet seg for å suge mest mulig lys ut av dagene. Det lille som var igjen, ble en parentes utenfor vinduet mens jeg var på jobb. Lyset ble nesten en fremmed og måneden kjentes uendelig etter bare noen dager. Selv i helga, på tur i dagslys, var det som om lyset slet med å komme gjennom – og regnet sildret ned, uavlatelig.

God morgen, jobben! Litt før åtte en tirsdag i november.

Men i dag var det annerledes. I dag var det nærmest klar himmel da jeg gikk morgentur med hunden, og man kunne skille sorte fjell fra dyp-dyp-blå himmel bakom. Sola var i ferd med å komme over horisonten da jeg nådde jobb, selv om den fortsatt var skjult bak fjellene i sørøst, et sted mellom Sulisfjellene og Børnupen. Jeg merket at sjela bare sugde lyset til seg, sugde inn fargene og selve følelsen av at ‘nå kommer lyset’¨denne dagen.

Jeg aner ikke hvor lenge det varer, og værmeldinga varierer fra gang til gang når jeg ser på den. Men i dag skal jeg nyte lyset så lenge det varer.

Den første snøen

I dag kom den første snøen. Strengt tatt kom den i går kveld, for det lå hagl på bakken da jeg var ute på den siste tisse-i-hagen-runden med hunden. I dag var det bittelitt mer hvitt på bakken da jeg sto opp, men fortsatt er det ikke ordentlig dekket av snø. Enda.

Mummi-vinterkoppen fra 2015

I motsetning til mummitrollet føler jeg ikke for å gå i dvale når det blir vinter. I stedet endrer aktivitetene mine seg. Jeg går fra å være mye ute til å være litt mindre ute. Men jeg sitter ikke så mye i ro uten å gjøre noe mens jeg er inne. Tvert imot, jeg strikker (det er så mange i min krets som får barn i år! Helt vilt!), baker, lager syltetøy og marmelader og geléer, leser fantastiske bøker, maler pinnestoler, ordner i kjellerstua, gjør lekser (!), henger opp bilder og sånn forskjellig. Det er alltid noe å holde på med, og hunden er med på det meste på et eller annet vis.

I dag kom den første snøen. Internettet forteller meg at det har vært mer snø tidligere år på dette tidspunktet, men det er greit. Nå ønsker jeg meg bare mer snø. Mer snø, så ikke november blir så mørk. Mer snø, så det blir tørrere og finere å være ute i marka og sette seg ned for å lage mat på primus eller bål. Mer snø, fordi det gjør hunden glad. Mer snø, fordi jeg får et par unger på besøk neste helg som gjerne leker ute.

Er det for mye å be om? Jeg håper ikke det.

Sommerglede #1: Jordbær

Det er så mange ting jeg liker med sommeren at jeg har tenkt å lage en egen serie om det de neste par månedene.

Punkt 1 på lista: Jordbær.

Ei hel skål med jordbær. Nam!
Sommerkveldsmat

Dette ble kveldsmat for én en kveld denne uka. Det gjorde ikke noe at det regna ute; inne var sommerfølelsen på plass i rikt monn. Duken har mamma sydd. Det er sommer i den også.

Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.

Jeg ♥ Jøtul

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Jeg elsker å ha en jøtulovn på kjøkkenet. Elsker at den gir lun hyttevarmefølelse, elsker å fyre opp når det blir kaldt, elsker lyden av ved som brenner og avgir varme mens jeg sitter i nærheten og holder på med et eller annet.

Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.
Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.

Jeg tenner ikke i ovnen før det er minusgrader ute og gjerne litt vind. Da blir det litt kjølig i huset, og den ekstra varmen er både kjærkommen og lun. Et par-tre tennruller og en vedkubbe eller to, så er vi igang. Det er forbausende lett. Tid om annen kjøper jeg et knippe sekker med ved, sånn at jeg alltid har en sekk liggende. Det hender jeg blir skuffet når minusgradene uteblir, og jeg mangler en grunn til å fyre opp.

img_5481
Bjørkeved til tørk

Det hender vedkubbene har fått litt snø eller vann på seg, eller på annet vis har vanskelig for å fatne ordentlig. Jeg har funnet løsningen på det. Det er bare å la dem ligge under eller nær ovnen mens den er tent (med andre kubber), så tørker de raskt.

Nå håper jeg bare at vinteren varer i minst et par måneder til, så jeg rekker å fyre i ovnen mange, mange ganger før sesongen er over.