Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.

Jeg ♥ Jøtul

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Jeg elsker å ha en jøtulovn på kjøkkenet. Elsker at den gir lun hyttevarmefølelse, elsker å fyre opp når det blir kaldt, elsker lyden av ved som brenner og avgir varme mens jeg sitter i nærheten og holder på med et eller annet.

Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.
Tørr ved som fatner lett og varer lenge. Perfekt.

Jeg tenner ikke i ovnen før det er minusgrader ute og gjerne litt vind. Da blir det litt kjølig i huset, og den ekstra varmen er både kjærkommen og lun. Et par-tre tennruller og en vedkubbe eller to, så er vi igang. Det er forbausende lett. Tid om annen kjøper jeg et knippe sekker med ved, sånn at jeg alltid har en sekk liggende. Det hender jeg blir skuffet når minusgradene uteblir, og jeg mangler en grunn til å fyre opp.

img_5481
Bjørkeved til tørk

Det hender vedkubbene har fått litt snø eller vann på seg, eller på annet vis har vanskelig for å fatne ordentlig. Jeg har funnet løsningen på det. Det er bare å la dem ligge under eller nær ovnen mens den er tent (med andre kubber), så tørker de raskt.

Nå håper jeg bare at vinteren varer i minst et par måneder til, så jeg rekker å fyre i ovnen mange, mange ganger før sesongen er over.

Analoge førjulsgleder

Hvis man er av den analoge typen, som jeg langt på vei er, blir man glad når man får ei sånn melding i innboksen sin: Endelig er bestillingen din på vei. Ifølge postmannen burde den plumpe ned i postkassen om noen dager.

Meldinga kommer fra en almanakkleverandør, og bestillinga mi gjelder en høyst analog kalenderdagbok for året som kommer. Det er fjerde år på rad jeg lager min egen almanakk online og får den tilsendt – og jeg angrer ikke et sekund.

Min almanakk for 2017
Min almanakk for 2017

Hver gang jeg tar frem denne boka for å notere et eller annet jeg skal huske eller gjøre, blir jeg minnet om de mange fine turene jeg har og har hatt sammen med hunden.

Hvert år har jeg valgt coverbilde fra det foregående året. Denne kakaokoppen er knipsa på yttersida av Bremnes en gang jeg var der med hunden. Jeg kjenner kakaoduften i nesen bare av å se bildet. Synet av Landegode, som ligger litt uti havet bak der, er for alltid brent fast på netthinna mi, sett fra akkurat denne vinkelen.

Vi er fortsatt i 2016, men deler av hodet mitt har forlengst beveget seg inn i 2017 også. Finnmarksløpet i mars, aktivitetskvelder med hjelpekorpset, Sting-konsert i juni og parkenfestival i august. Blant annet. Åh. Nå er det bare å glede seg til romjula, når jeg endelig kan tillate meg selv å sette meg ned med denne boka og føre inn saker og ting jeg har avtalt, planlagt og skal huske. Du skal se 2017 blir bra!

Alltid rom for hvilepuls

Det baller på seg nå når vi nærmer oss advent. Jobbing, planlegging, julegaver, arrangementer av ymse slag, gjester i alderen 8-65 år, forpliktelser på både kort og lang varsel. Det er nok å henge fingrene i. Og jeg er ikke den eneste som har det sånn.

Grå lys i et Figgjo Bente-fat er en enkel og fin dekorasjon. Syns jeg.
Grå lys i et Figgjo Bente-fat er en enkel og fin dekorasjon. Syns jeg.

Derfor blir det desto viktigere å ikke gi slipp på de små stundene i hverdagen som sørger for å holde hvilepulsen på et akseptabelt nivå. Når dagens oppgaver er gjort, når oppvasken er tatt, når telefonen slutter å ringe fordi ‘alle andre’ har gått og lagt seg. Da. Da er det jeg setter meg i godstolen, lar laptop være laptop og finner frem ei bok. Den fine tivolilampa mi gir godt leselys bakfra, et par tente kubbelys skaper stemning i stua. Har jeg flaks, er det torsdag kveld og Herreavdelingens platesjappe på P1. For eksempel.

Dvale-vinterkoppen fra Mummi er fylt med Pomme d'Amour-te fra Dammann Fréres.
Dvale-vinterkoppen fra Mummi er fylt med Pomme d’Amour-te fra Dammann Fréres.

Denne adventstida er helgene fulle av besøk fra nær og fjern, oppgaver som venter, nytt jobboppdrag med spennende utfordringer, arrangementer jeg er delaktig i – og noen rene trivselstiltak, som for eksempel et par julebord i godt selskap. Julegavene er langt på vei ferdige, og jeg har også fått hjulpet fire unge herrer i alderen 8-11 år med å forberede julegaver som foreldrene ikke har vært innblandet i, hvilket er en kilde til åpenbar stolthet hos dem det gjelder.

Hvilepuls, altså. Det skal man ikke undervurdere i disse travle førjulstider.

Høstkos uten laptop

Når jeg skal kose meg hjemme, blir det veldig fort til at jeg sitter i godstolen min med bena høyt og laptopen i fanget. Det er utrolig godt å sitte der og slappe av, gjerne med en kopp te i nærheten og kanskje strikketøy i hendene. Chatte med venner, surfe og drive digital dank. Nydelig.

Men over tid merker jeg allerede nå, etter halvannen måned, at det også tar tid fra meg på andre områder. Jeg leser mindre, for eksempel, når laptopen er så ofte i fanget. Det er tyngre å reise seg for å få de siste tingene på plass (fysisk) etter flyttinga. Bare-litt-til-tankegangen får stadig mer rom. Terskelen for å finne på noe på kjøkkenet er høyere. Blant annet.

Disse tre - og god musikk i høyttalerne.
Disse tre – og god musikk i høyttalerne.

Det er ikke katastrofe, men det er nok til at jeg vil endre på det. Heretter blir det derfor mindre tilfeldig surfing på internettet, som er den store tidstyven. I stedet blir det målrettet internett-tid, etterfulgt av en lukket laptop og ei god bok, kanskje en CD jeg ikke har hørt på lenge – og en kopp te, så klart. Alltid te.

Denne helga er det gråvær og pøsregn det meste av tida, og da passer det ekstra fint å finne på hyggelige innesysler – andre ting enn å sitte med blikket mot en skjerm hele tida. Sammen med Vidar Busk, Senjahopen og Kari Bremnes mistenker jeg at det blir opptil flere hyggelige timer.

Lysglimt i det grå

Omtrent sånn.
Omtrent sånn.

Det er mye som er grått i dag. Ute regner det, for eksempel. Jeg rakk en ‘tørr’ morgentur med hunden, men etterpå har det vekslet mellom yr og plaskregn, nesten helt uten opphold. Jeg blir ofte trøtt når det er gråvær, men i dag har jeg hatt så mye å gjøre at det ikke har rukket å prege meg så veldig. Heldigvis.

Söder-te fra Stockholm Tea House, her i mummikoppen fra sist vinter.
Söder-te fra Stockholm Tea House, her i mummikoppen fra sist vinter.

Dagen har blitt tilbrakt på hjemmekontor (les: i sofaen) med masse papirarbeid og administrasjon. Når man er engasjert på flere fronter, blir det raskt mye å forholde seg til og følge opp. Timelister, fakturaer, planer, research, dokumentasjon… Lista blir lang. Da er det godt med dager hvor man ikke må forlate huset, men bare kan bli hjemme og grave seg ned i detaljer og få unna en hel rekke ting. Det gir resultater både på kort og lang sikt. At man kan kose seg med opptil flere sorter te underveis er en ren bonus.

Skål arvet fra mormor, drops fra togstasjonen på Fauske.
Skål arvet fra mormor, drops fra togstasjonen på Fauske.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men når jeg sitter og jobber flere timer i strekk på pc’en, hender det plutselig jeg merker at hjernen blir trøtt og at hodet nærmest stopper opp. Da har jeg lært at det beste er å simpelthen unne seg selv en pause og la hjernen koble fullstendig ut ei lita stund. Det har jeg gjort i dag også. Da er det godt å ha resten av ‘veimaten’ fra gårdagens lange busstur, nemlig en halv pose drops, i ei skål og mumse litt mens man gjør noe helt annet enn å se på en pc-skjerm.

Munnen krummer seg automatisk i et lite smil når jeg tenker på bestemor, som jeg har arvet skåla fra.

Når sommeren er slutt

Blondehjertet i glass henger i stuevinduet mitt
Blondehjertet i glass henger i stuevinduet mitt

Når sommeren er slutt, tar jeg gjerne ei oppsummering. Fikk jeg gjort det jeg hadde lyst til i sommer? Har jeg nådd noen av de målene jeg skrev meg opp ved nyttårstider? Er det sammenheng mellom de store målene og de små valgene? Noen ganger er svaret ja, andre ganger er det mer blandet.

Nå er Parkenfestivalen vel overstått (til stående ovasjoner), og til helga foregår det siste arrangementet jeg har vært med på å forberede i år. Det involverer også mange mennesker og et utall aktiviteter, og jeg håper vi klarer å nå de relativt hårete målene vi i komitéen har satt oss. Men deretter. Deretter er det slutt. Sommeraktiviteten er over, og høsten kaller med sine innholdsrike hverdager. Det blir fint, det også.

En sensommerkveld i august, sett fra stuevinduet mitt.
En sensommerkveld i august, sett fra stuevinduet mitt.

Da jeg i ettermiddag lå på gresset i fjæra, rett overfor sanden og med hunden like ved, tenkte jeg over sommeren og det jeg har brukt tida på. Er jeg fornøyd? Svaret er ja, men ikke uten forbehold. Det er én ting jeg hadde store planer om å gjøre denne sommeren som jeg ikke har fått gjort. En ting jeg gjerne skulle ha gjort. Fjelltur. En skikkelig tur med mange kilometer, en tur som varer lenger enn bare ei helg, en tur som krever litt men samtidig ikke sliter meg ut, en tur som byr på nye stier, hytter, opplevelser, områder.

Da var det bare ett å gjøre: titte på kalenderen og rydde litt, for så å legge planer. Vel hjemme igjen myste jeg på kartet ei stund før jeg hadde bestemt meg og ruta var lagt. Utstyret har jeg, og jeg vet det er i orden. Må bare planlegge litt mat (og kanskje fikse snøret på den ene fiskestanga mi), så er det meste i boks. Kløven til hunden er også funnet frem, og planen er at han skal få bære sin egen mat på turen.

Hvis noe ikke går galt eller dukker opp uforutsett, finner du meg snart i fjellene. Og jeg gleder meg noe vanvittig!