Velkommen 2019!

Hei, 2019. Velkommen hit! Jeg har gledet meg til å hilse på deg. Jeg har planlagt deg, på sett og vis, men vet også at livet alltid byr på mer og andre ting enn de man planlegger. Uansett. Jeg vet du skal ta meg til steder og folk i inn- og utland, du vil by på opplevelser og erfaringer som jeg i dag ikke kan forestille meg – og jeg håper du byr på ting som gjør meg glad og gjør at det stadig fortsetter å være verdt å stå opp hver morgen.

En turkompis av de sjeldne, en høyt verdsatt mann!

Jeg håper du byr på mange turer til Heggmoen og andre steder; steder hvor jeg og hunden og andre folk og hunder kan vandre i vakkert landskap, fryde oss over lyset som alltid skifter, nyte stillheten og naturen, ha det fint sammen med det turselskapet vi til enhver tid måtte ha. At naturen kan fortsette å være ei ramme rundt det hverdagslivet jeg valgte meg den gangen jeg for snart et tiår siden flytta hit. Jeg har aldri angret et sekund og ville ikke bytta det bort for noe.

To glade hunder, et fjell, et vann – og et lys som skifter fortere enn man rekker å si ‘poff’!

Jeg håper du fortsetter å la meg og vennene mine vokse sammen, 2019. At vi kan prate med hverandre om alle ting, at vi kan dele opplevelser, erfaringer og hendelser. At vi kan bære over med hverandre og tilgi når det trengs, at vi kan snakke sant til hverandre selv om det kanskje gjør vondt noen ganger.  At vi aldri slutter å le med hverandre, ikke av hverandre. Jeg håper du lar oss både svette og hvile sammen i 2019, at vennskapene og relasjonene rundt meg fortsatt skal få romme alle mulige nyanser. Og jeg håper at du bringer noen nye, noe nytt, noe jeg ikke kan forutse eller forestille meg i dag. At du er verdt å vente på.

Høydepunktet på tur, selv for meg som ikke drikker kaffe!

2019, kom med det – jeg er klar!

Reklamer

Sommer i november

En smak av sommer i mørketida

Hjemmebakt brød. Nyrørte jordbær fra i sommer. Tropisk juice med smak av opptil flere frukter. Hvis man lukker øynene når man spiser og drikker denne frokosten, kan man lett innbille seg at det er sommer – selv om det er hverdagsmorgen en dag i mørketida, selv om kalenderen sier november med høye sifre. Nå er det under en måned til sola snur.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.

Den dagen mobilen min døde

Mobilen min døde. Jeg hadde lavt batteri og det var kjølig ute. Jeg sto i krysset mellom Gamle Riksvei og Hålogalandsgata, på vei mot nærmeste busstopp. Mobilen lå i lommen på parkasen min, og jeg henta den opp for å finne frem appen med bussbilletten på. I stedet for å hente frem appen, ga den fra seg en liten varslingslyd idet skjermen frøs. Og forble frosset.*

Jeg prøvde det meste. Restart. Lading. La den utlades fullstendig. Men ingenting hjalp.

Dermed var det ikke annen råd. Jeg måtte kjøpe meg ny mobil. Det skulle vise seg å bli et kapittel for seg selv.

For å kjøpe ny mobil, må jeg bruke visakortet. For å bruke visakortet må jeg ha penger på kontoen. Pengene mine var på den andre kontoen. For å overføre fra en konto (der lønna kommer inn) til en annen (som er knytta til visakortet), må jeg inn i nettbanken. For å komme inn i nettbanken, må jeg bruke bank-id. Som jeg har – (du har sikkert gjetta det for lengst?!) i en app på mobilen…

Død mobil = ikke tilgang til penger for å kjøpe ny mobil.

Det løste seg, heldigvis, på en god måte. Men det å være uten mobil i halvannet døgn var en forbausende uvant opplevelse. Ingen spill. Ingen GPS-logging av den lange turen jeg gikk med hunden på kvelden. Ingen sjekking av været, instagram eller de siste meldingene mine på messenger. Ingen utveksling av sms med noen. Ingen surfing på impuls når jeg hadde et øyeblikk til overs. Og heller ikke noen alarm jeg kunne stille for å komme meg opp i tide når jeg skulle på jobb.** Blant annet.

Noen blir stressa av å ikke være kobla på hele tida. Jeg erfarte at jeg ikke er blant dem. Jeg klarte meg fint uten mobilen den stunda det varte. Det var rart, naturligvis, men jeg savnet egentlig ikke noe. Kanskje fordi perioden ‘uten’ ikke varte så skrekkelig lenge. Kanskje varte den dog lenge nok?

Nå er jeg i alle fall lykkelig eier av en ny mobil. Jeg satser på at den får leve ei stund.

 

* Bussjåføren trodde meg da jeg sa jeg hadde månedskort, så han lot meg bli med likevel. Heldigvis.
** Det ordna seg; jeg våkna til vanlig tid og brukte radioen til å sjekke tida.

 

Rom for seg selv

Solnedgang på vesthimmelen. Perfekt.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før. Men et av de nyttårsforsettene jeg offisielt ikke har dette året, handlet om noe som er enkelt og vanskelig på samme tid: Å sette av tid til ingenting. Enkelt. Vanskelig.

Enkelt, fordi det ligger meg lett å være lat og gjøre ingenting.
Vanskelig, fordi jeg liker å ta meg tid til ting jeg har lyst til å gjøre eller få med meg.

Veien hjem var vakker for dem ombord i denne båten denne kvelden.

Jeg er et sted mellom å være en drømmer og en planlegger. Jeg drømmer om mange ting jeg har lyst til å gjøre, alt fra små ting som f.eks. å utforske et museum (her i byen) som jeg aldri har vært på, til store ting – utenlandsreiser, for eksempel. I dette krysningspunktet jeg befinner meg i, lar jeg drømmeren fabulere samtidig som jeg fanger planene på papir (lage meg liste, for eksempel), og så lar jeg planleggeren i meg plotte dem inn i kalenderen, en for en.

Jeg stresser ikke, har ingen tidsfrist, men bit for bit kommer jeg meg stadig lenger nedover drømmelista. Samtidig strekker jeg meg langt for å få med meg ting jeg har lyst til i hverdagen, enten det er en konsert, en tur, et kurs eller noe annet. Med litt bevisst planlegging og fremsyn klarer man å få med seg mer enn man tror mange ganger, og jeg elsker å se tilbake på innholdsrike uker og måneder med dager som byr på gode saker. Det blir full kalender av sånne ting, som du skjønner.

Lofoten i nordvest; Aust-Vågøya, Raftsundet og Hinnøya.

En av tankene for dette året, for 2018, var å passe på at kalenderen ikke blir for full. Blir den det, blir selv lystbetonte ting et ork. Plutselig koster det mer enn det smaker selv når jeg gjør ting jeg egentlig liker og har gledet meg til. Jeg kjenner faresignalene og vil være føre var.

Hvordan det har gått?

Det har gått aldeles utmerket så langt. Med unntak av den ene uka jeg var i Alta, har jeg passet på at jeg hver eneste uke dette året har hatt minst én ettermiddag der jeg ikke har hatt noen forpliktelser etter jobb. (Helger og helligdager teller ikke i dette regnskapet, ei heller ukedager borte fra byen.)

Solnedgang bak bjørketreet på yttersia

Noen ganger har jeg vært hjemme, sittet i godstolen og gjort ingenting. Andre ganger har jeg møtt venner uten å ha noen annen agenda enn å ha det hyggelig sammen. Jeg har lest bøker, strikka, sett film, gått tur – og vært aldeles skrekkelig lat. Det har vært helt nydelig.

Og noen ganger, som disse bildene viser, har jeg benyttet anledningen og været til å dra på tur et sted som krever litt mer innsats enn å bare gå i bygatene, en tur som kanskje omfatter både kamera, termos og sitteunderlag. Blant annet.

I det hele tatt har prosjektet med å prioritere tid til og for seg selv gått bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Det stikker ikke lenger i meg når jeg må si «dessverre, mandag kan jeg ikke for da har jeg andre planer», selv om ‘planen’ er å ikke ha noen plan. Etterhvert som jeg har høstet gode erfaringer, har det blitt lettere og lettere å si nei. Noen ganger forklarer jeg sogar hvorfor. Det har ført til flere gode, kloke samtaler.

Så ja. Det forsettet jeg ikke har i 2018, har vist seg å være en god investering. I livskvalitet.