Ikke-forsettet som ble en vane

Jeg har ikke nyttårsforsetter. Det har jeg sagt før. Jeg har ikke forsetter, men jeg liker å lage litt planer og målsetninger år for år. I fjor var et målene at jeg hver eneste uke gjennom hele året skulle sette av en ettermiddag/kveld (etter arbeidstid) til å gjøre ingenting, eller til å gjøre hva som helst jeg måtte ha lyst til uten at det var planlagt på forhånd. Det var en slags forebyggende tanke bak det, for jeg visste av erfaring at jeg ellers lett engasjerer meg så mye at jeg plutselig har litt for lite fritid innimellom. Med en planlagt ingenting-dag i uka ville jeg ha tid til nettopp det; til ingenting, til å roe ned, til å gjøre noe basert på overskudd og lyst akkurat der og da.

Jeg trenger kanskje ikke å si at det funka kjempebra? Jeg klarte å gjennomføre det nesten hele året, og effekten var merkbar, særlig sent på høsten og i tida før jul. Så i år har jeg tenkt å fortsette med akkurat det samme.

Te fra Perch’s og kopp fra Mummi. Alt jeg trenger!

Ofte innebærer en sånn ettermiddag og kveld en kopp te eller flere. Te og ei bok. Te og strikking. Te mens jeg ser en film. Te mens jeg prater med noen jeg er glad i. Te og scones sammen med en impulsgjest. For eksempel.

Jeg markerer disse «egen-dagene» i kalenderen min etterhvert som de skrider frem, ofte med et lite notat om hva jeg brukte tida på. Noe av det fineste mot slutten av året er å se tilbake på dem, uke for uke, og minnes alle de fine tingene jeg fikk plass til i hverdagene – alt jeg ble glad for å rekke uten stress, alle de fine møtene som jeg fikk rom for i livet fordi jeg ikke skulle noe annet. Jeg gleder meg til det – men det er lenge til. Først skal jeg leve dem.

Jeg gleder meg til dét også.

Reklamer

Ikke så verst

Du begynte bra, 2019. Å varte opp med delvis klarvær etter flere dager med uvær var et sjakktrekk.

Første januar på moloen, med utsikt mot vest.

Sammen med kiwien – en gjest fra New Zealand – tok jeg og hunden en lang runde gjennom byen. Gjesten fikk både ordinær Bodøguiding med historie, samfunnsliv og sånt, samt en runde med streetart-omvisning innimellom. Vi har mye bra her i byen av denslags!

Og akkurat som jeg forventa, elska hun å være ute på moloen. Vinden blåste om ørene på oss så vi tidvis slet med å holde oss oppreist. Det var bitkaldt, men vi var godt kledd og motivert for både vær og vind. «Dette er jeg vant til fra Wellington. Nå føler jeg meg hjemme!» sa hun.

Det var den første dagen.

Den andre dagen i januar ble ikke så verst, den heller. På vei hjem fra jobb fikk jeg melding fra ei venninne om at hun hadde vært forbi hos meg og satt igjen noe. Åja, tenkte jeg, kanskje ei flaske vin eller noe – det er hyggelig gjort.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Da jeg kom hjem, fant jeg en gavepakke med sørlandschips, sjokolade, julete, julebrus, julehefte (tegneserie), tre sorter hundesnop og whatnot. Jeg ble helt overveldet og måtte selvfølgelig ringe og takke. Du kan jo gjette på hva jeg spiste utover ettermiddagen.

Jeg venter i spenning på hva resten av året bringer når det har begynt så godt.

Velkommen 2019!

Hei, 2019. Velkommen hit! Jeg har gledet meg til å hilse på deg. Jeg har planlagt deg, på sett og vis, men vet også at livet alltid byr på mer og andre ting enn de man planlegger. Uansett. Jeg vet du skal ta meg til steder og folk i inn- og utland, du vil by på opplevelser og erfaringer som jeg i dag ikke kan forestille meg – og jeg håper du byr på ting som gjør meg glad og gjør at det stadig fortsetter å være verdt å stå opp hver morgen.

En turkompis av de sjeldne, en høyt verdsatt mann!

Jeg håper du byr på mange turer til Heggmoen og andre steder; steder hvor jeg og hunden og andre folk og hunder kan vandre i vakkert landskap, fryde oss over lyset som alltid skifter, nyte stillheten og naturen, ha det fint sammen med det turselskapet vi til enhver tid måtte ha. At naturen kan fortsette å være ei ramme rundt det hverdagslivet jeg valgte meg den gangen jeg for snart et tiår siden flytta hit. Jeg har aldri angret et sekund og ville ikke bytta det bort for noe.

To glade hunder, et fjell, et vann – og et lys som skifter fortere enn man rekker å si ‘poff’!

Jeg håper du fortsetter å la meg og vennene mine vokse sammen, 2019. At vi kan prate med hverandre om alle ting, at vi kan dele opplevelser, erfaringer og hendelser. At vi kan bære over med hverandre og tilgi når det trengs, at vi kan snakke sant til hverandre selv om det kanskje gjør vondt noen ganger.  At vi aldri slutter å le med hverandre, ikke av hverandre. Jeg håper du lar oss både svette og hvile sammen i 2019, at vennskapene og relasjonene rundt meg fortsatt skal få romme alle mulige nyanser. Og jeg håper at du bringer noen nye, noe nytt, noe jeg ikke kan forutse eller forestille meg i dag. At du er verdt å vente på.

Høydepunktet på tur, selv for meg som ikke drikker kaffe!

2019, kom med det – jeg er klar!

Sommer i november

En smak av sommer i mørketida

Hjemmebakt brød. Nyrørte jordbær fra i sommer. Tropisk juice med smak av opptil flere frukter. Hvis man lukker øynene når man spiser og drikker denne frokosten, kan man lett innbille seg at det er sommer – selv om det er hverdagsmorgen en dag i mørketida, selv om kalenderen sier november med høye sifre. Nå er det under en måned til sola snur.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.