11. desember: Kveldsmat

Jeg er intet frokostmenneske, selv om jeg ofte ‘tvinger’ meg selv til å innta frokost før jeg drar på jobb. Men kveldsmat? Aaaaah, sier jeg bare.

Kveldsmat: Hjemmebakt brød og o’boy. Pluss kryssord.

Når jeg har en rolig kveld hjemme og ikke er ute til sent, er det godt å skjære seg et par skiver hjemmebakt grovbrød, ha på godt pålegg og lage seg et glass med o’boy. Denne kvelden var en sånn kveld. På grunn av travel helg hadde jeg knapt fått begynt på kryssordet fra helgeavisen, og dermed hadde jeg noe å fordype meg i mens jeg spiste.

Grovbrød, melk og et kryssord. Det er ikke noe mer som skal til for å gjøre meg glad. Og selv om det er adventstid og jul i mye av det som skjer til daglig, er det fint med noe alminnelig hverdagslig også innimellom. Særlig når det smaker godt.

Reklamer

9. desember: Adventsstjerna

Det er ikke alltid lett å stå opp om morgenen. Særlig ikke i mørketida. Men midt i den verste mørketida blir det plutselig enkelt – fordi det ikke er mørkt på kjøkkenet når jeg kommer ut dit. Stjerna lyser. Adventsstjerna som jeg kjøpte på Clas Ohlsson for noen år siden gjør fortsatt jobben sin på utmerket vis, og jeg blir stadig mer glad i den. Natt til første søndag i advent henges den opp. Ikke før, ikke senere. Jeg er konservativ sånn.0

Julestjerne fra Clas Ohlsson. Elsker den.

Jeg kjøpte stjerna et år det var så populært med digre adventsstjerner, og gjerne ei i hvert vindu. Selv er jeg konservativ; jeg mener at EI stjerne holder, og at den fortrinnsvis skal henge alene i et vindu som er rettet slik at man ser den godt utenfra. Jeg ville heller ikke ha noen diger mote-stjerne som jeg ble lei av så snart trenden var over. Etter litt leting fant jeg denne, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg tok den med meg hjem.

Denne helga har jeg to julebord på rad. Om jeg står tidlig opp eller legger meg sent – stjerna holder meg med selskap. Jeg tusler ut i stua, lager meg en kopp te eller varm kakao og setter meg i godstolen mens jeg nyter stillheten og gjør absolutt ingenting. I lys av adventsstjerna. Måtte den vare i mange, mange år.

8. desember: Hemmelig nisse

I fjor begynte jeg og et venninnegjeng med en intern hemmelig nisse-ordning. Vi bor land og strand rundt, men internettet samler oss og vi benyttet anledningen til å ha hemmelig nisse til jul, etter at et lyst hode kom opp med idéen. Så også i år.

Hver person er hemmelig nisse til to personer, og mottar også to hemmelig-nisse-gaver fra et par andre. Man vet ikke hvem de er, og tro meg: Romjula var veldig underholdende da vi skulle forsøke å dedusere oss frem til hvem som var ‘våre’ hemmelige nisser/gave-givere.

Julegaveinnpakning. Om boka er til en hemmelig nissevenn? Det svarer jeg ikke på 😉

Det er ganske tilfeldig hvem som skal gi til/motta fra hvem innenfor kretsen av dem som deltar. Jeg var veldig fornøyd med de to jeg fikk å gi gaver til i år; to bra damer som det er lett å finne på noe til. Hva de skal få, kan jeg naturligvis ikke røpe. Men de får ikke det samme; hver av dem får en ting som jeg tror at akkurat den personen blir glad for.

Vi har dessuten i fellesskap satt et tak på maks 200 kroner for begge gavene tilsammen (porto ikke medregnet), og hjemmelagede eller gjenbruks-gaver er verdsatt uten å være påkrevd. Det behøver ikke være dyrt for å være bra. Faktisk er det nesten mer spennende å følge med på hemmelig nisse-gavene og deres givere enn å følge med på de ‘vanlige’ julegavene – uten at jeg mener å høres utakknemlig ut.

Nå er det bare å telle ned til julaften og satse på at Posten gjør jobben sin i mellomtida.

 

7. desember: Fyr i ovnen

Noe av det koseligste i adventstida er alle de tingene man pusler med hjemme mens man har julemusikk på spotify, cd eller radioen. Humøret mitt blir ekstra godt når det er såpass kaldt at det er forsvarlig å fyre i ovnen. På kjøkkenet har jeg en gammel Jøtul-ovn som stadig får kjørt seg. Jeg elsker det.

Hjemmelagde tennruller

Når jeg skal fyre i ovnen, er det aldri noe problem. Jeg bruker tennruller til å tenne opp med. Tennrullene lager jeg selv, enten alene eller sammen med unger som måtte være på besøk her innimellom. Avispapir, ulltråd og smeltet stearin i et syltetøyglass – og vips er det enkelt å få fyr de fleste steder!

De er også fine å ta med seg på tur, hvis man skal lage bål. Etter at jeg ble introdusert for tennrullene, har forbruket av kjøpte tennbrikketter vært ikke-eksisterende. Bake kaker. Lage marsipan. Skrive julepost. Vaske. Lage knekk eller annet snop. Hva som helst. Skal jeg gjøre førjulsaktiviteter hjemme, fyrer jeg i ovnen (så sant det ikke er mange plussgrader ute). Det slår aldri feil.

6. desember: Julepost

Julepost ♥

Noe av det jeg setter mest pris på i juletida, er juleposten. Selv om sosiale medier og teknologi gjør at det er enklere enn før å holde kontakten med folk man ikke omgås til daglig, er det likevel noe helt eget med julepost.

Jeg har en egen beholder for julepost. Den henger jeg opp på veggen ca 1. desember – kanskje før, hvis første søndag i advent faller i slutten av november. Hvert år når jeg tar frem beholderen, titter jeg raskt gjennom forrige sesongs julepost før jeg rydder den unna. Det blir som en slags ‘oppdatering’ på forårets status før årets julerapporter begynner å ramle inn.

Bilder, ord, ettertanke. Noen er kjappe og lettvinte, andre mer forseggjort eller individuelle. Jeg blir glad for alt.

I år er jeg litt bak skjema med min egen julepost, men det stresser jeg ikke med. Den skal skrives i uka som kommer, og den skal sendes i tide til å rekke frem til jul. Noen år skriver jeg hele brev, andre ganger bare et kort. I år blir det en mellomting. Og jeg gleder meg til å gå i gang.

4. desember: Adventskalender

Det hjelper ikke hvor voksen jeg er. Jeg MÅ ha adventskalender fra mamma. Hvert eneste år. Det blir ikke jul uten.

Adventskalender – klar til bruk!

For noen år siden – ganske mange år siden, etterhvert – sydde hun en kalender til meg. Hvert år får jeg en bobleplastkonvolutt i posten med 24 nummererte poser oppi. De henger på hver sin messingring, i sirlig orden. Ettersom dagene i adventa beveger seg stadig nærmere julaften, blir det færre av dem.

Det er ikke noe superfancy opplegg, sånn egentlig. Hver pose inneholder 1-2 biter smågodt fra plukkeavdelinga i en eller annen dagligvarebutikk. Men det er det som skal til. Det er akkurat det som skal til for at julestemninga sniker seg stadig nærmere innpå ei dame som fortsatt ikke har vokst fra å få kalender fra mamma hver eneste jul. År etter år. Jeg er glad hun forstår meg.0404

2. desember: Hekla Stålstrenga

Det var den dagen jeg satt på rad fem og gråt lydløst…

Sånn kunne jeg faktisk ha begynt, om jeg var litt Hamsun-inspirert. For ganske tidlig i år hadde jeg kjøpt billetter til julekonsert med Hekla Stålstrenga i Stormen, to billetter, og etterhvert invitert jeg med meg ei venninne som heter Vibeke. Denne kvelden var det hun og jeg som satt midt på rad fem og gledet oss til konsert. Jeg er ikke blodfan av stålstrengan, men jeg liker musikken deres og gledet meg til konsert. Lite visste jeg at det skulle bli så overveldende at tårene rant i strie strømmer.

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus
Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Jeg var fullstendig uforberedt. Men allerede på låt to begynte tårene å trille. Da spilte de ‘Har du fyr‘, en låt som neppe trenger nærmere introduksjon. Sist jeg hørte Anne Nymo Trulsen (vokalist i bandet) synge den live, var rett før adventstida for et par år siden – i en begravelse. Ei venninne på 28 år hadde dødd av plutselig hjertestans, kirka var fullstappa og jeg vet ikke hvem som gråt mest av alle oss som var der. Og to uker etter henne døde ei anna venninne her i byen, også hun alt-og-alt-for ung, av hjerneblødning.

På konserten i Stormen kom alle tankene frem, tankene på dem og på alle de andre jeg kjenner som har dødd og som jeg savner – også i jula. Det har vært noen år med mange dødsfall nå – det siste fredag morgen, bare timer før konserten. Så jeg gråt, mens stålstrengan sang om fyret og lyset og venner.

Senere fortsatte det. Da Ragnhild Furebotten etter fyr-sangen (?) introduserte en av de neste som sin favorittjulesang, gledet jeg meg over å finne ut hva det var. Jeg skal ikke spoile innholdet her i fall du skal på konsert med dem selv, men la meg bare si at det var en sang som min salige morfar elsket. Så mens Trulsen sang så klokkeklart og vakkert, mens arrangementet fikk frem det særegne og vakre med instrumentene og samspillet dem imellom, mens sentimentaliteten og tankene tok meg til tredje klasse på barneskolen og det rommet vi satt i da vi pugge-sang den på skolen med Frøken (hun het Rita Pedersen og var en strålende lærer, som forøvrig fortsatt lever.) – hele den tida hørte jeg bestefar sin stemme i bakhodet, klar og tydelig. Han døde for 20 år siden og det er i det daglige helt uproblematisk. Men da jeg satt på konserten og allerede var overveldet av følelser, kom det frem følelser nok til at tårene trillet igjen – for savnet, for gleden over å ha hatt en så fin bestefar, for stoltheten over alt jeg er og gjør i dag som jeg vet han ville likt. Blant annet.

Jeg skal ikke trette deg med å ta deg gjennom hele konserten og alle grunnene for å la tårene trille. La meg bare si at Vibeke til slutt lirket frem et papirlommetørkle som hun ga meg, snille hun. Og la meg si at det var ingen trist konsert på noe som helst vis – det var en strålende vakker, gjennomtenkt, klok, hjertevarm og fredfylt konsert. Den gikk til kjerna av jula, til julas budskap, til kjærlighet og fred. Og for meg, helt personlig: Det som ‘utenpå’ var en konsert, ble innvendig til et rent, nakent og nært møte med han som er julas opprinnelse.

All ære til Hekla Stålstrenga for den – jeg kunne gjerne vært der en gang til!