Ei blågrå juleuke

Været gjennom den uka jeg var nordaførr kan bare beskrives med ett ord: Ustabilt. Det var plussgrader og minusgrader, vinterføre og hålke og bart, solskinn og månelys og overskya, oppholdsvær og nedbør. Det forandra seg flere ganger i døgnet, og på de dagene det var overskya vær – de fleste dagene, altså – var det akkurat som om det aldri ble helt lyst. Det ble skjømt og ‘nesten dagslys’, og så gikk det over igjen.

Nu har vi den hardaste tida, vi slit med å kare oss frem… skrev og sang Trygve Hoff i ‘Nordnorsk julesalme’. Han hadde og har helt rett. Men det går mot lysere dager. Heldigvis.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

Bildet over er tatt nesten midt på dagen, omtrent i tolvtida, på den mørkeste dagen i året. Det var bare et halvt døgn til sola skulle snu, og jeg kjente at akkurat dét var helt greit. På klarværsdager gjør lyset uendelig godt. På overskya dager er det viktigere å vite at det blir lysere snart, at dagene blir lengre. Bare på den relativt korte avstanden fra Bodø til Vesterålen – en tur som tar en halvtime i fly – blir dagene merkbart kortere og mørkere, ikke minst når det er overskya. Det merka jeg godt.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn. Og bakom skimtes Lofoten.

Når jeg er hjemme, må jeg alltid en tur rundt øya. Og øya skuffer aldri. Denne gangen var det mye ørn å se; hele sju ørner talte vi i løpet av den timen turen tar. På bildet over ser du hvordan ørna typisk ser ut når man oppdager den; sittende på en stein i fjæra, speidende etter mat. Alle ørnene vi så på denne turen, satt slik – noen steder var de to sammen, andre steder var det bare ei. Ørna på bildet over var diger, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg et ‘ordentlig’ kamera og kunne zoome inn på den.

Streetart på torget på Melbu

Streetart på torget på Melbu

På vei gjennom Melbu oppdaga jeg plutselig en hel vegg som var dekket av et digert streetart-bilde. «Her må vi stoppe!» sa jeg til sjåføren, og hun stoppa på et egnet sted. Da jeg gikk ut for å knipse, fant jeg et motiv til like i nærheta. Det er sistnevnte du ser på bildet her; et motiv som finnes på en vegg rett ved torget på Melbu. Fjellene på bildet minner mistenkelig om fjellet Strøna, som finnes på den andre sida av fjorden sett fra Melbu. Strøna ligger helt nord på Aust-Vågøya.

Det var mye fint å se i blått og grått, altså, selv når været ikke var det beste. Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal dit. Det blir neppe før vinteren er over, men jeg har allerede planene klare.30

Lys på mørke kvelder

Når det er på det mørkeste om vinteren, blir lyset naturlig nok ekstra viktig. Man må ta med seg det lyset man får, på den ene eller andre måten. Et av lyspunktene for meg denne juleferien, var julenattskonserten i Hadsel kirke, som jeg også har omtalt et tidligere år.

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke. Her venter vi på at koret skal komme inn.

I år tok jeg og pappa turen til kirka og konserten, og det var like magisk som før. Nytt av året var dessuten at blandakoret hadde lånt inn en ung gutt (12?) som sang solo på enkelte numre. Dét gjorde seg virkelig. På et av numrene var det bare kvinnene i koret som sang, på et annet var det bare menn. Det var et grep som fungerte veldig bra. Koret har fått endel nye medlemmer (og stemmer) siden sist, og det var fint å høre at de later til å være på en opptur for tida. Lokalavisen anmeldte konserten og kaller den ‘et vindu mot julemysteriet’.  Anmelderen har et poeng.

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Et annet av julas lyspunkter var en kveld der det overraskende for meg ble klarvær. Det hadde regna og sludda hele dagen, og da jeg skulle ut på kveldstur med hunden, var jeg egentlig innstilt på å gjøre den relativt kort. Men neida – det hadde blitt klart og nydelig vær, og månen var nesten full. Det var nærmest en selvfølge å forlenge turen. Det var sogar fullt mulig å gå tur i skogen helt uten hodelykt på grunn av månelyset, og jeg så gjorde.

På et tidspunkt gikk vi rundt et lite vann som overraskende nok heter Lillevannet. Det ligger ikke langt fra lysløypa, og to lyktestolper derfra ga oransje lys som gjorde det mulig for mobilen min å ta et slags bilde der og da. (I resten av skogen var det for mørkt med ‘bare’ månelyset.) Det var hard skare og hålke hele veien rundt, så jeg gikk  med andakt – og piggsko. Både jeg og hunden var fornøyde da vi kom inn etter endt tur den kvelden, det lover jeg.

Juleferie

Juleferien kom og tok meg. Det var veldig godt.

Det var også veldig godt å oppleve at julas aller fineste dag, julaften med sin fråtsemat og sine gaver til tross, endte med å bli en helt vanlig romjulsdag som verken er rød på kalendere eller har andre magiske egenskaper. Det som skulle være ‘en kopp te’ med to venninner ble til en hel Afternoon Tea pluss kveldsmat, og time etter time med gode samtaler, hyppige latterbrøl og stadig mumsing av et eller annet fra bordet. Det ble helt perfekt.

På bordet en romjulskveld

Ymse konfektkuler. After Eight. Hjemmelaget rabarbra- og bringebærmos. Syringelé. Hjemmebakte, dekorerte kakemann-hjerter og -stjerner. Kandiserte klementiner. Gammeldagse drops. Hjemmelaget lemon curd. Hjemmelaget nøttekompott. Ferske og helt nybakte scones. Julebrunost fra Tine. Te av ymse slag og en god, rund kaffe. Vi manglet ikke noe på bordet, for å si det sånn. Noe av dette er gaver jeg har mottatt, noe har jeg laget selv.

Det som – for min del – toppet kvelden, var at serviset vi brukte er et servise jeg har arvet etter mine besteforeldre. De fikk det til sitt bryllup i 1948! Mens besteforeldrene mine (mammas foreldre) enda levde, pleide vi å bruke dette serviset når vi var på middagsbesøk hos dem første juledag. Nå har jeg ikke vært hjemme hos meg selv selve juledagene, så da tok jeg i stedet denne anledningen til å bruke serviset – for det må brukes, det kan ikke bare stå bortgjemt i all evighet.

Vi spiste og drakk med andakt. Det ble sent på kveld før gjestene forlot og jeg kunne gå tur med hunden. Du skal ikke se bort fra at Afternoon Tea i romjula kan bli en årviss tradisjon etterhvert. Dette ga solid mersmak.

Lykken er fra Irland

Håndspunnet irsk tweedgarn

Lykken er å få ei stor eske med irsk håndspunnet tweedgarn i fanget sammen med spørsmålet: «Har du lyst på noen nøster med garn hos meg?» Jeg nølte selvfølgelig ikke; svaret ble umiddelbart ja.

Fire av nøstene på bildet fikk bli med meg hjem igjen, og nå bruker jeg litt tankevirksomhet på å planlegge hva jeg skal lage meg. Det rekker ikke til en genser, men kanskje til ei lue og et par votter? Eller en hals? Jeg må tenke litt på det, tror jeg.

Flaks for meg at venninna mi sin mor har en tendens til å stadig kjøpe garn i gave til dattera si når hun reiser bort. Og flaks for meg at venninna mi er raus og glad i å dele med folk som har samme lidenskap som henne for pinner, masker og ferdige strikkasaker.

Førjulsdager midt i Tyskland

Det er ganske mange år siden sist jeg var i Tyskland sånn ‘på ordentlig’, men i år klaffet det endelig. Ei adventshelg i førjulstida satte jeg kursen sørover med hjelp av SAS, og målet var klart: Tilbringe tid med gode venner, få med seg et julemarked og ellers se hva turen ville by på av opplevelser. Det skulle vise seg å være en god strategi.

Stadige road trips hit og dit

De midtre delene av Tyskland er et område jeg tidligere bare har vært på gjennomreise i, kanskje sovet over ei natt før turen har gått videre. Jeg har aldri virkelig oppholdt meg der.  Det er jeg glad det ble ei forandring på nå. Å ta toget fra flyplassen i Düsseldorf til det som var endestasjonen for min reise var nesten som å forflytte seg gjennom fotballtabellen. Dortmund. Bochum. Duisburg. Hver eneste dag var vi på road trip et eller annet sted, og da var det andre navn som dukket opp og begeistret meg. Ikke minst et bynavn som jeg nå har glemt – det hadde 14 bokstaver, hvorav 2 var vokaler. Dét er tysk på sitt beste/verste; stryk det som ikke passer!

Julekrybbeutvalg på julemarked i Paderborn

Jeg fikk med meg hele tre julemarkedet mens jeg var der; i Paderborn, Northeim og Göttingen. Sistnevnte er det mest kjente og var etter min mening også det beste. Det er noen ting som finnes på alle julemarkeder, og i tillegg til serveringssteder som nærmest går igjen (crepes, glühwein, brente mandler, fudge, drops) er det – dessverre – en del ræl som finnes overalt. Dessverre. Men utvalget av julekrybber og julekrybbefigurer i Paderborn var ikke til å kimse av. De kom  alle størrelser og varianter, og de langt fleste av dem var veldig fine. Det var flere jeg gjerne kunne tenkt meg å ta med hjem, hadde det ikke vært for at jeg allerede har ei julekrybbe og ikke trenger flere.

Bakehus for barn på julemarkedet i Paderborn

På julemarkedet i Paderborn hadde de en ting til som utmerket seg, og som jeg syns var genial: En innendørs bod med gratis kakebaking for barn! Vi hadde med oss opptil flere barn på turen, og tre av dem la veien innom bakeboden og sørget for litt å bite i. Det gikk i pepperkakedeig og det som hjemme hos oss heter ‘Karlotte-kjeks’. (Sistnevnte heter normalt ofte hvite kakemenn eller spekulasi, og begrepet ‘Karlotte-kjeks’ har naturligvis en høyst subjektiv bakgrunnshistorie. ) Det var stolte og glade unger som fikk med seg hver sin lille pose med egenbakte kaker som de kunne gnafse på mens de utforsket resten av markedet.

Stopp-og-spis-steder på torget i Paderborn

I Paderborn var sentrum av byen veldig fint julepyntet. Ikke bare med julemarkedene, men også omgivelsene, husene og selv rommet  over gatene. På rådhuset var 24 vinduer gjort om til en gedigen adventskalender hvor et nytt bilde ble avdekket hver dag. I hovedgata såvel som sidegater var det ulike lysdekorasjoner som smykket rommet over der hvor folk gikk, og det var lagt tilrette for mange ulike samlingsplasser hvor man kunne oppholde seg uten spise/drikke/kjøpeplikt. Det gjorde at folk oppholdt seg i området over ganske lang tid og skapte god stemning.

Keramiker Jasmin på markedet i Göttingen hadde mye fint – jeg ble SÅ frista!

Julemarkedet i Göttingen er kjent for å være litt bedre enn endel andre, og det er en oppfatning jeg deler. Her var det færre boder som solgte ræl, og mange som solgte originale ting – lokale håndverkere av ulike slag hadde blant annet smykker, keramikk, lærvarer og originale treprodukter (ikke masseproduserte børster med retropreg, som så mange andre steder). Keramikeren Jasmin er en venn av min venninne, så vi stoppa litt ekstra der – og det var med nød og neppe jeg ikke kjøpte alt jeg hadde lyst på. Jeg nøyde meg med en enkelt ting; en kjøleskapsmagnet formet som en blå sommerfugl, til ei venninne som samler på kjøleskapsmagneter. Hadde jeg hatt plass og rom for det, var det også et par tekrus og et fat som hadde blitt med meg hjem – men det får bli en annen gang.

Fristende konditori-vindu i Göttingen

Det var ikke bare julemarkeden som frista i byene hvor vi var på besøk. I Göttingen lot jeg meg også nesten friste over evne av dette konditoriet, hvor de hadde helt overdådige kakefat, fristende hyllemetre med brød og masse, masse mer. Cafedelen av bakeriet var full, ellers hadde vi gått inn og satt oss ned. Jeg kan levende forestille meg at det må være helt magisk å sette seg ned der midt i julestria og høre litt på annen julemusikk enn den vanlige kommersen som går på radio, drikke en kopp kaffe eller kakao og unne seg et ferskt og fristende kakestykke. Mmmm…

Brezel til frokost – hver dag!

Men det aller, aller beste av alt jeg fikk disse dagene, var simpelthen dette: nybakt brezel fra den lokale bakeren, som har utsalg noen hundre meter fra der jeg bodde. Hver eneste dag var det flere sånne i kurven med brødmat som vi hadde til frokost, og hver eneste dag spiste jeg opptil flere sånne, både til frokost og gjennom resten av dagen. Jeg simpelthen elsker brezel, og jeg hadde gledet meg stort til å innta det nærmest på hverdagslig vis. Man får ikke gode sånne der jeg bor til vanlig, så det var veldig etterlengtet. Veldig.

Kanskje ingen overraskelse at planene om ny tysklandstur med julemarkedbesøk neste år forlengst er lagt?

Adventskalender

Hele livet har jeg hatt adventskalender fra mamma, hvert eneste år. Som barn kan jeg huske at vi noen ganger hadde sjokoladekalender. Men helt siden jeg ble noenlunde voksen og flytta hjemmefra, har kalenderen kommet i posten fra mamma i slutten av november hvert eneste år. Jeg blir aldri lei.

Jeg blir aldri for gammel til adventskalender fra mamma

I min adventskalender har det tradisjonelt vært smågodt, 1-2 biter for hver dag. Det er ikke mye, men det er akkurat nok – og det gjør meg latterlig glad helt inn til margen. I år har noen av pakkene inneholdt noe annet enn smågodtbiter; jeg har for eksempel fått fem maskemarkører (til strikking) som er utformet som røde julestrømper. Det er stas, det også.

Jeg er veldig glad for at det er mange dager igjen til jul, og mange små pakker å åpne.

Tyvstart på adventen

Jeg innrømmer det glatt: jeg har tyvstarta på adventstida i år. Allerede midt i november fant jeg frem bestemors gamle is-fat og fire lilla kubbelys. Jeg satte dem på et bord og sa til meg selv at det var «for å se at jeg har alt jeg trenger til å lage årets adventslysestake» og at jeg «måtte få litt inspirasjon til årets dekorering». Jauda. Det tok bare et par dager før jeg var i gang med juleduftende pynt (anisstjerner, kanelstenger, appelsin/klementin-skall) på min årvisse hjemmelaga adventsstake. Det blir ganske dekorativt når jeg er ferdig, og stua dufter himmelsk i lang tid.

Hvert år: Bruke bestemors gamle isfat til bunn for en hjemmelaget adventsstake.

Noe av grunnen til at jeg tyvstarta så tidlig var det faktum at jeg skal være borte hjemmefra et par adventshelger. Tida der jeg kan være hjemme en adventssøndag, tenne lys og generelt bare nyte førjulskosen blir litt amputert i år. Derfor strekker jeg adventstida litt ut; startet litt tidligere med pynt og dekorasjoner, og har bestemt meg for å også tenne adventsstakelys på ukedager når det passer sånn, ikke bare på søndager (som jeg vanligvis gjør, tradisjonen tro).

Jeg tror det skal bli fint. Så får det heller være at jeg mest sannsynlig står over det å ha juletre i år. Adventstida er heldigvis så mye, mye mer enn det.