Det er en første gang for alt

I serien «ting jeg aldri har gjort før» har vi nå kommet til kunst. Jeg har aldri hatt veldig nære forbindelser til kunst eller kunstnere, utover det å sette pris på visse former for kunst og gjerne gå på utstillinger av ymse slag innimellom. Men i vinter fikk jeg muligheten til å sitte modell for to kunstmalere – en mulighet jeg selvfølgelig takket ja til. Nylig satt jeg for dem for andre gang. Det så sånn ut:

To malerier og en stol

Jeg satt på stolen til høyre i bildet, malerne så meg fra hver sin kant og malte hvert sitt bilde. Det har vært veldig interessant å se hvordan de jobber; hvor ulike arbeidsprosesser de har i små og store ting, og hvor ulike bildene deres blir, samtidig som begge utvilsomt viser meg. Ulikhetene gjenspeiler seg også i palettene og palettbruken deres.

To malere, to paletter, to bilder - ett motiv.

To malere, to paletter, to bilder – ett motiv.

Jeg aner ikke om de har tenkt å bruke bildene på utstilling en eller annen gang. Det har vi ikke snakket om, og det er egentlig ikke så viktig for meg heller. Det er mer interessant å se og høre hvordan de jobber, å lære hva de tenker med det de gjør, og ikke minst: å se gleden deres over det de holder på med.

Jeg må innrømme at jeg også koser meg i prosessen. Det er ikke så vanskelig å sitte helt i ro, og det er noe nesten meditativt over å sitte helt i ro med blikket halvveis festet på et punkt og deretter la tankene fly. Tida går fort, vi er alle tre i hver vår boble og plutselig har to og en halv time forsvunnet før det rekker å føles som om vi har kommet ordentlig i gang. Kanskje ikke så rart at jeg gleder meg til å gjøre dette minst én gang til.

Reklamer

14. desember: Stille lys – Jan Gunnar Hoff

Jan Gunnar Hoff på scenen i storsalen i Stormen kulturhus.

Det ble konsert i dag også, gitt. Bodø-baserte Jan Gunnar Hoff hadde en aldeles nydeligfantastisk konsert i Stormen, og jeg var der! Sammen med ei kjær venninne og kusine fikk jeg høre hans variasjoner over en rekke kjente og mindre kjente julesanger, og jeg ble bergtatt. Ikke rart han ble møtt med trampeklapp etterpå. Ekstranummer? Det ble ‘Å eg veit meg eit land’ av Elias Blix – også han en lokal komponist, om enn avdød. For meg er den en sommersang. På en og samme konsert klarte dermed Hoff å både sette meg i julestemning OG å gi et lite hint av sommer i hjertet. Det er simpelthen godt gjort.

13. desember: Luciakonsert

Hver eneste luciamorgen er det konsert klokka 07 i Bodø Domkirke med domkirkens pikekor. Det er noe av det mest stemningsfulle jeg vet, og i år var jeg der igjen. Det var ikke planlagt, for jeg hadde opprinnelig ikke billett. Men veldig sent tirsdag kveld var det en kjenning som la ut en ledig billett på fjasboka. Jeg var rask med å så slå til.

Domkirka klar for pikekoret og Lucia

Det er bare et dårlig mobilbilde over her, men du skjønner tegninga. Alle lys er slått av – det er bare stearinlys som er tent rundt omkring i kirka. Koret kommer inn ikledd hvite kapper, ei av dem har (elektrisk!) luciakrone på hodet. De andre holder et lys med mansjett i hånda, og det gjør de gjennom hele konserten.

Nordnorsk julesalme. Pie Jesu. Josefs julevise. Ave Mari Stella. Det kimer nå til julefest. Mitt hjerte alltid vanker. O helga natt. De synger i ganske presis en time, og hver sang har sin egen regi, sitt eget bevegelsesmønster. Ikke to sanger er like, verken musikalsk eller i hvordan kor, solister og dirigent opptrer. De tar hele rommet i bruk, hele kirkesalen, de omslutter oss med lys og lyd uten å bruke en eneste mikrofon eller høytaler. Det er magisk.

Det faktum at det er fotoforbud gjør at folk lar mobilene ligge, og distraksjonene blir færre. Dette året var det ingen barn som gråt, ingen som snakket, ingen som hostet i et sett. Det var rett og slett stille, verdig og fullstendig fokus på musikken og på koret.

Da klokka var åtte, var konserten slutt. På vei ut av kirka sto korjenter oppstilt i våpenhuset og delte ut lussekatter til dem som ville ha. Jeg tok ei; det ble dagens frokost. Jeg har forlengst kommet meg på jobb og gått i gang med dagens plikter. Men freden som preget hele konserten og morgenstunda, er fortsatt trygt plassert innvendig.

2. desember: Hekla Stålstrenga

Det var den dagen jeg satt på rad fem og gråt lydløst…

Sånn kunne jeg faktisk ha begynt, om jeg var litt Hamsun-inspirert. For ganske tidlig i år hadde jeg kjøpt billetter til julekonsert med Hekla Stålstrenga i Stormen, to billetter, og etterhvert invitert jeg med meg ei venninne som heter Vibeke. Denne kvelden var det hun og jeg som satt midt på rad fem og gledet oss til konsert. Jeg er ikke blodfan av stålstrengan, men jeg liker musikken deres og gledet meg til konsert. Lite visste jeg at det skulle bli så overveldende at tårene rant i strie strømmer.

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Jeg var fullstendig uforberedt. Men allerede på låt to begynte tårene å trille. Da spilte de ‘Har du fyr‘, en låt som neppe trenger nærmere introduksjon. Sist jeg hørte Anne Nymo Trulsen (vokalist i bandet) synge den live, var rett før adventstida for et par år siden – i en begravelse. Ei venninne på 28 år hadde dødd av plutselig hjertestans, kirka var fullstappa og jeg vet ikke hvem som gråt mest av alle oss som var der. Og to uker etter henne døde ei anna venninne her i byen, også hun alt-og-alt-for ung, av hjerneblødning.

På konserten i Stormen kom alle tankene frem, tankene på dem og på alle de andre jeg kjenner som har dødd og som jeg savner – også i jula. Det har vært noen år med mange dødsfall nå – det siste fredag morgen, bare timer før konserten. Så jeg gråt, mens stålstrengan sang om fyret og lyset og venner.

Senere fortsatte det. Da Ragnhild Furebotten etter fyr-sangen (?) introduserte en av de neste som sin favorittjulesang, gledet jeg meg over å finne ut hva det var. Jeg skal ikke spoile innholdet her i fall du skal på konsert med dem selv, men la meg bare si at det var en sang som min salige morfar elsket. Så mens Trulsen sang så klokkeklart og vakkert, mens arrangementet fikk frem det særegne og vakre med instrumentene og samspillet dem imellom, mens sentimentaliteten og tankene tok meg til tredje klasse på barneskolen og det rommet vi satt i da vi pugge-sang den på skolen med Frøken (hun het Rita Pedersen og var en strålende lærer, som forøvrig fortsatt lever.) – hele den tida hørte jeg bestefar sin stemme i bakhodet, klar og tydelig. Han døde for 20 år siden og det er i det daglige helt uproblematisk. Men da jeg satt på konserten og allerede var overveldet av følelser, kom det frem følelser nok til at tårene trillet igjen – for savnet, for gleden over å ha hatt en så fin bestefar, for stoltheten over alt jeg er og gjør i dag som jeg vet han ville likt. Blant annet.

Jeg skal ikke trette deg med å ta deg gjennom hele konserten og alle grunnene for å la tårene trille. La meg bare si at Vibeke til slutt lirket frem et papirlommetørkle som hun ga meg, snille hun. Og la meg si at det var ingen trist konsert på noe som helst vis – det var en strålende vakker, gjennomtenkt, klok, hjertevarm og fredfylt konsert. Den gikk til kjerna av jula, til julas budskap, til kjærlighet og fred. Og for meg, helt personlig: Det som ‘utenpå’ var en konsert, ble innvendig til et rent, nakent og nært møte med han som er julas opprinnelse.

All ære til Hekla Stålstrenga for den – jeg kunne gjerne vært der en gang til!

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.

Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?

Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?

Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.

Natt, stille – og nordnorsk julesalme

Musikk er en viktig tradisjon i forbindelse med jula, i alle fall i min familie og for meg. Noe av det vakreste jeg vet, er Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. Den har til tider blitt radbrukket av artister sørfra – navn skal ikke nevnes – som sliter med både dialekt, tonefall og … troverdighet, rett og slett. I mine ører.

Men så finnes det noen som bare treffer innertier, og det på hver sin måte. Bodø-musikeren Tore Johansen ga for noen år siden ut ei juleplate som heter «Natt, stille». Jeg er ingen jazzelsker, men jeg må innrømme at jeg har likt det aller meste jeg har hørt fra den skiva. Der finner man også en versjon av julesalmen ‘vårres’ som er verdt å lytte til mer enn én gang. Eller ka du sei?

Det er en annen versjon som også har nådd de innerste krokene av lytte-hjertet mitt de siste årene. Maria Haukås Mittet gjør en versjon som får det til å gå ei varmkald skjelving ned gjennom ryggraden min. Hun gjør denne salmen, i mine øyne, enda bedre enn selveste opphavsmannen Trygve Hoff gjorde den. Maria sin versjon rangerer i mine ører også over Halvdan Sivertsens versjon, så glad jeg enn er i den. Også. Maria sin utgave kan du høre her – med behørige nordnorske motiver til.


Hvis du har klump i halsen og julestemning i hjertet nå, er du ikke alene. Kremt.
I morgen tennes julegrana, og adventstida er formelt i gang.

Bodøsommeren #7: Street Art

Det er ikke til å komme fra at streetart har blitt langt mer stuerent de siste årene enn det var da jeg flytta til byen og gjorde mine første oppdagelser av Stein og andre artister. For noen uker siden fant Up North-festivalen sted i Bodø; en streetart-festival der inviterte artister fikk boltre seg på digre vegger og noen mindre vegger i Bodø by. Med unntak av ett verk var alle konsentrert i Bodø sentrum – unntaket var en av byens aller første piecer, som nærmest ble restaurert denne helga. (Den ligger på Hunstad.)

For få år siden ble streetart relativt raskt fjernet og malt over mange steder i byen. NÅ er det som om den ikke kan få vegger som er store nok. Det gir et spennende bybilde og inviterer til en helt annen måte å engasjere seg i omgivelsene på – både for turister og fastboende. Jeg har allerede opplevd flere ganger å bli diskret forfulgt når jeg har vist folk rundt i byen for å se på motiver; forfulgt av turister og/eller bygjester som gjerne vil sanke flest mulig motiver på den tida de har til rådighet. Det gjør meg ingenting, og jeg deler gjerne kunnskapen om hva som befinner seg hvor.

Vil du se hva man kan kose seg med? Her er noen eksempler:

IMAG9187 IMAG9200 IMAG9212 IMAG9307 IMAG9308 IMAG9309
Det motivet jeg syns er aller, aller finest har jeg imidlertid ikke lagt ut her. Det må du heller komme og oppdage selv – det handler om nordlys.

I tillegg til disse nye motivene, finnes den en rekke ‘gamle’ motiver som fortsatt er bevart i byen, blant annet på utestedet Dama Di i Sjøgata. Vet man hvor man skal lete, finnes det også en rekke motiver andre steder og ute i naturen her og der. Noen er publisert under knaggen ‘streetart’ her i bloggen, andre ligger fortsatt bare på minnebrikken – og i hukommelsen, så klart, klare til å plukke frem neste gang jeg skal ut på tur eller vil vise byens særtrekk frem for noen som er like glad i streetart som jeg er.

Ett er i alle fall sikkert – Bodø er ingen kjedelig by, ei heller om sommeren!