Janove i Stormen

Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Janove, eks-vokalist i Kaizers Orchestra, nå soloartist, i en litt nedstrippa variant, sa forhåndsomtalen.

Javel, tenkte jeg.

Det var så uendelig mye mer. Scenen var innreda som om vi var hjemme i kjellerstua til Janove. Tre ulike orgler, flere gitarer, et trommesett, et trekkspill. To herrer med hatt, i tillegg til artisten. En paraply med lerret på innsida der filmer tidvis ble projisert fra en skjult fremviser på gulvet. Og ikke minst; historiene. Alle historiene Janove fortalte om hvordan låtene hadde blitt til, om hvor han hadde vært – både geografisk og i livet. Om instrumentene og hvor de kom fra, om hjelperne – herrene med hatt.

Smidig og rutinert ledet han oss fra låt til låt, snart hit og snart dit, men uten at det ble springende. Koblet sammen ord og scene og dramaturgi til et imponerende hele. Bare det at bakteppet var nytt og tilpasset hver eneste låt! Lyssettinga som skapte stemning og magi hele veien. Og låtene; hele tida låtene i sentrum, med en stemme som holdt, med instrumenter som passet hver enkelt låt, med låter man kjente som likevel hørtes helt nye ut. Lyden av en mann som gjør opp status midt i livet, midt i karrieren, og finner ut at han liker både det som har vært og det han – og vi – regner med kommer senere.

Jeg var ingen blodfan før konserten. Men jeg satt fjetret fra begynnelse til slutt. Jeg hadde gladelig sittet der en time til, hvis det hadde vart lenger. ‘Spindelvevriff’ heter skiva og turneen. Nå gleder jeg meg til Janove blåser bort spindelvevet og kommer med noe nytt – igjen. Du finner meg i Stormen så snart han dukker opp. Det kan du være ganske sikker på.

Reklamer

Kari Bremnes i Stormen konserthus

Hun kom, hun så, hun vant. Ingen var overrasket, og etter ekstranumrene fikk hun og bandet stående og langvarig applaus. Så enkelt kan det sies.

Kari Bremnes og bandet gjorde en strålende jobb i Stormen!

Men jeg har lyst til å si litt mer. Kari fremførte låter fra hele sin karriére. Fra den relativt tidlige Cohen-plata (Cohen på norsk, med flere norske artister, i 1993) til en låt hun skrev til faren, som døde i mars i år. En låt fra Svarta Bjørn var med (Sangen om fyret ved Tornehamn), ‘Skrik’ med tekst av Edvart Munch var med – og jeg hoppet nesten i setet av glede over at hun også tok med ‘På kanten av et liv’; en låt om Dagny Juel, ei norsk kvinne som endte sitt liv da hun ble drept i Tbilisi. Jeg har bodd der, jeg har vært på grava hennes, det er på sett og vis litt ‘min’ sang.

Det var mange, mange flere låter som ble fremført – konserten var lang, og jeg skulle ønske at den aldri slutta. (Men det måtte den, for det skulle være ekstrakonsert etterpå fordi hun er så poppis!) Kari Bremnes har så mange sterke låter, så mange favoritter, at det er umulig at alle får høre sin favorittlåt. Men det gikk et mykt sukk og taust ‘yesss’ gjennom salen da hun etter en nydelig intro med tributt til broder Ole fremførte ‘E du nord’.

Klart vi e. Vi og du, Kari. Vi og du. Det sku bære mangle.

 

Det er en første gang for alt

I serien «ting jeg aldri har gjort før» har vi nå kommet til kunst. Jeg har aldri hatt veldig nære forbindelser til kunst eller kunstnere, utover det å sette pris på visse former for kunst og gjerne gå på utstillinger av ymse slag innimellom. Men i vinter fikk jeg muligheten til å sitte modell for to kunstmalere – en mulighet jeg selvfølgelig takket ja til. Nylig satt jeg for dem for andre gang. Det så sånn ut:

To malerier og en stol

Jeg satt på stolen til høyre i bildet, malerne så meg fra hver sin kant og malte hvert sitt bilde. Det har vært veldig interessant å se hvordan de jobber; hvor ulike arbeidsprosesser de har i små og store ting, og hvor ulike bildene deres blir, samtidig som begge utvilsomt viser meg. Ulikhetene gjenspeiler seg også i palettene og palettbruken deres.

To malere, to paletter, to bilder - ett motiv.

To malere, to paletter, to bilder – ett motiv.

Jeg aner ikke om de har tenkt å bruke bildene på utstilling en eller annen gang. Det har vi ikke snakket om, og det er egentlig ikke så viktig for meg heller. Det er mer interessant å se og høre hvordan de jobber, å lære hva de tenker med det de gjør, og ikke minst: å se gleden deres over det de holder på med.

Jeg må innrømme at jeg også koser meg i prosessen. Det er ikke så vanskelig å sitte helt i ro, og det er noe nesten meditativt over å sitte helt i ro med blikket halvveis festet på et punkt og deretter la tankene fly. Tida går fort, vi er alle tre i hver vår boble og plutselig har to og en halv time forsvunnet før det rekker å føles som om vi har kommet ordentlig i gang. Kanskje ikke så rart at jeg gleder meg til å gjøre dette minst én gang til.

14. desember: Stille lys – Jan Gunnar Hoff

Jan Gunnar Hoff på scenen i storsalen i Stormen kulturhus.

Det ble konsert i dag også, gitt. Bodø-baserte Jan Gunnar Hoff hadde en aldeles nydeligfantastisk konsert i Stormen, og jeg var der! Sammen med ei kjær venninne og kusine fikk jeg høre hans variasjoner over en rekke kjente og mindre kjente julesanger, og jeg ble bergtatt. Ikke rart han ble møtt med trampeklapp etterpå. Ekstranummer? Det ble ‘Å eg veit meg eit land’ av Elias Blix – også han en lokal komponist, om enn avdød. For meg er den en sommersang. På en og samme konsert klarte dermed Hoff å både sette meg i julestemning OG å gi et lite hint av sommer i hjertet. Det er simpelthen godt gjort.

13. desember: Luciakonsert

Hver eneste luciamorgen er det konsert klokka 07 i Bodø Domkirke med domkirkens pikekor. Det er noe av det mest stemningsfulle jeg vet, og i år var jeg der igjen. Det var ikke planlagt, for jeg hadde opprinnelig ikke billett. Men veldig sent tirsdag kveld var det en kjenning som la ut en ledig billett på fjasboka. Jeg var rask med å så slå til.

Domkirka klar for pikekoret og Lucia

Det er bare et dårlig mobilbilde over her, men du skjønner tegninga. Alle lys er slått av – det er bare stearinlys som er tent rundt omkring i kirka. Koret kommer inn ikledd hvite kapper, ei av dem har (elektrisk!) luciakrone på hodet. De andre holder et lys med mansjett i hånda, og det gjør de gjennom hele konserten.

Nordnorsk julesalme. Pie Jesu. Josefs julevise. Ave Mari Stella. Det kimer nå til julefest. Mitt hjerte alltid vanker. O helga natt. De synger i ganske presis en time, og hver sang har sin egen regi, sitt eget bevegelsesmønster. Ikke to sanger er like, verken musikalsk eller i hvordan kor, solister og dirigent opptrer. De tar hele rommet i bruk, hele kirkesalen, de omslutter oss med lys og lyd uten å bruke en eneste mikrofon eller høytaler. Det er magisk.

Det faktum at det er fotoforbud gjør at folk lar mobilene ligge, og distraksjonene blir færre. Dette året var det ingen barn som gråt, ingen som snakket, ingen som hostet i et sett. Det var rett og slett stille, verdig og fullstendig fokus på musikken og på koret.

Da klokka var åtte, var konserten slutt. På vei ut av kirka sto korjenter oppstilt i våpenhuset og delte ut lussekatter til dem som ville ha. Jeg tok ei; det ble dagens frokost. Jeg har forlengst kommet meg på jobb og gått i gang med dagens plikter. Men freden som preget hele konserten og morgenstunda, er fortsatt trygt plassert innvendig.

2. desember: Hekla Stålstrenga

Det var den dagen jeg satt på rad fem og gråt lydløst…

Sånn kunne jeg faktisk ha begynt, om jeg var litt Hamsun-inspirert. For ganske tidlig i år hadde jeg kjøpt billetter til julekonsert med Hekla Stålstrenga i Stormen, to billetter, og etterhvert invitert jeg med meg ei venninne som heter Vibeke. Denne kvelden var det hun og jeg som satt midt på rad fem og gledet oss til konsert. Jeg er ikke blodfan av stålstrengan, men jeg liker musikken deres og gledet meg til konsert. Lite visste jeg at det skulle bli så overveldende at tårene rant i strie strømmer.

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Jeg var fullstendig uforberedt. Men allerede på låt to begynte tårene å trille. Da spilte de ‘Har du fyr‘, en låt som neppe trenger nærmere introduksjon. Sist jeg hørte Anne Nymo Trulsen (vokalist i bandet) synge den live, var rett før adventstida for et par år siden – i en begravelse. Ei venninne på 28 år hadde dødd av plutselig hjertestans, kirka var fullstappa og jeg vet ikke hvem som gråt mest av alle oss som var der. Og to uker etter henne døde ei anna venninne her i byen, også hun alt-og-alt-for ung, av hjerneblødning.

På konserten i Stormen kom alle tankene frem, tankene på dem og på alle de andre jeg kjenner som har dødd og som jeg savner – også i jula. Det har vært noen år med mange dødsfall nå – det siste fredag morgen, bare timer før konserten. Så jeg gråt, mens stålstrengan sang om fyret og lyset og venner.

Senere fortsatte det. Da Ragnhild Furebotten etter fyr-sangen (?) introduserte en av de neste som sin favorittjulesang, gledet jeg meg over å finne ut hva det var. Jeg skal ikke spoile innholdet her i fall du skal på konsert med dem selv, men la meg bare si at det var en sang som min salige morfar elsket. Så mens Trulsen sang så klokkeklart og vakkert, mens arrangementet fikk frem det særegne og vakre med instrumentene og samspillet dem imellom, mens sentimentaliteten og tankene tok meg til tredje klasse på barneskolen og det rommet vi satt i da vi pugge-sang den på skolen med Frøken (hun het Rita Pedersen og var en strålende lærer, som forøvrig fortsatt lever.) – hele den tida hørte jeg bestefar sin stemme i bakhodet, klar og tydelig. Han døde for 20 år siden og det er i det daglige helt uproblematisk. Men da jeg satt på konserten og allerede var overveldet av følelser, kom det frem følelser nok til at tårene trillet igjen – for savnet, for gleden over å ha hatt en så fin bestefar, for stoltheten over alt jeg er og gjør i dag som jeg vet han ville likt. Blant annet.

Jeg skal ikke trette deg med å ta deg gjennom hele konserten og alle grunnene for å la tårene trille. La meg bare si at Vibeke til slutt lirket frem et papirlommetørkle som hun ga meg, snille hun. Og la meg si at det var ingen trist konsert på noe som helst vis – det var en strålende vakker, gjennomtenkt, klok, hjertevarm og fredfylt konsert. Den gikk til kjerna av jula, til julas budskap, til kjærlighet og fred. Og for meg, helt personlig: Det som ‘utenpå’ var en konsert, ble innvendig til et rent, nakent og nært møte med han som er julas opprinnelse.

All ære til Hekla Stålstrenga for den – jeg kunne gjerne vært der en gang til!

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.

Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?

Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?

Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.