Natt, stille – og nordnorsk julesalme

Musikk er en viktig tradisjon i forbindelse med jula, i alle fall i min familie og for meg. Noe av det vakreste jeg vet, er Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. Den har til tider blitt radbrukket av artister sørfra – navn skal ikke nevnes – som sliter med både dialekt, tonefall og … troverdighet, rett og slett. I mine ører.

Men så finnes det noen som bare treffer innertier, og det på hver sin måte. Bodø-musikeren Tore Johansen ga for noen år siden ut ei juleplate som heter «Natt, stille». Jeg er ingen jazzelsker, men jeg må innrømme at jeg har likt det aller meste jeg har hørt fra den skiva. Der finner man også en versjon av julesalmen ‘vårres’ som er verdt å lytte til mer enn én gang. Eller ka du sei?

Det er en annen versjon som også har nådd de innerste krokene av lytte-hjertet mitt de siste årene. Maria Haukås Mittet gjør en versjon som får det til å gå ei varmkald skjelving ned gjennom ryggraden min. Hun gjør denne salmen, i mine øyne, enda bedre enn selveste opphavsmannen Trygve Hoff gjorde den. Maria sin versjon rangerer i mine ører også over Halvdan Sivertsens versjon, så glad jeg enn er i den. Også. Maria sin utgave kan du høre her – med behørige nordnorske motiver til.


Hvis du har klump i halsen og julestemning i hjertet nå, er du ikke alene. Kremt.
I morgen tennes julegrana, og adventstida er formelt i gang.

Bodøsommeren #7: Street Art

Det er ikke til å komme fra at streetart har blitt langt mer stuerent de siste årene enn det var da jeg flytta til byen og gjorde mine første oppdagelser av Stein og andre artister. For noen uker siden fant Up North-festivalen sted i Bodø; en streetart-festival der inviterte artister fikk boltre seg på digre vegger og noen mindre vegger i Bodø by. Med unntak av ett verk var alle konsentrert i Bodø sentrum – unntaket var en av byens aller første piecer, som nærmest ble restaurert denne helga. (Den ligger på Hunstad.)

For få år siden ble streetart relativt raskt fjernet og malt over mange steder i byen. NÅ er det som om den ikke kan få vegger som er store nok. Det gir et spennende bybilde og inviterer til en helt annen måte å engasjere seg i omgivelsene på – både for turister og fastboende. Jeg har allerede opplevd flere ganger å bli diskret forfulgt når jeg har vist folk rundt i byen for å se på motiver; forfulgt av turister og/eller bygjester som gjerne vil sanke flest mulig motiver på den tida de har til rådighet. Det gjør meg ingenting, og jeg deler gjerne kunnskapen om hva som befinner seg hvor.

Vil du se hva man kan kose seg med? Her er noen eksempler:

IMAG9187 IMAG9200 IMAG9212 IMAG9307 IMAG9308 IMAG9309
Det motivet jeg syns er aller, aller finest har jeg imidlertid ikke lagt ut her. Det må du heller komme og oppdage selv – det handler om nordlys.

I tillegg til disse nye motivene, finnes den en rekke ‘gamle’ motiver som fortsatt er bevart i byen, blant annet på utestedet Dama Di i Sjøgata. Vet man hvor man skal lete, finnes det også en rekke motiver andre steder og ute i naturen her og der. Noen er publisert under knaggen ‘streetart’ her i bloggen, andre ligger fortsatt bare på minnebrikken – og i hukommelsen, så klart, klare til å plukke frem neste gang jeg skal ut på tur eller vil vise byens særtrekk frem for noen som er like glad i streetart som jeg er.

Ett er i alle fall sikkert – Bodø er ingen kjedelig by, ei heller om sommeren!

Bodøsommeren #3: Kjerringøy

IMG_4365

Krambua (grått tak) og hovedhuset er to av de mest sentrale byggene på handelsstedet, i dag som for 200 år siden.

Det er vanskelig å tilbringe sommertid i Bodø uten en eller flere ganger å havne på Kjerringøy og det gamle handelsstedet. Hver eneste sommer siden jeg flyttet til Bodø har jeg vært der opptil flere ganger sammen med gjester, og det er ikke fritt for at man kan havne der resten av året også. Juletida er magisk der ute. På handelsstedet er det alltid lurt å starte med en tur i hovedbygget for å se og høre bildespillet som presenterer stedet og dets historie, før man tar beina fatt og ser på alt som er å se på. Det er mye. Og verdt hvert et skritt.

Knut Hamsun er godt plassert i fjæra og skuer mot handelsstedet - eller var det Sirilund?

Knut Hamsun er godt plassert i fjæra og skuer mot handelsstedet – eller var det Sirilund?

Knut Hamsun er blant de mange som oppholdt seg på Kjerringøy i handelsstedets glansdager. Han lånte også penger av væreieren for å dra til USA, om jeg ikke husker feil. Flere av Hamsuns romaner handler om et fiskevær som heter Sirilund, og det er forbløffende likt Kjerringøy. Handelsmannen Mack i Hamsuns verker er i virkeligheten Kjerringøys handelsmann Zahl. Det er mye å legge merke til på Kjerringøya for den som elsker Hamsun – også.

IMG_4359

Erika gjør en strålende jobb som guide og omviser på handelsstedet på Kjerringøy. Her på brua opp til fiskebruket.

Omviserne på handelsstedet er vanligvis tidsriktig kledd i forhold til hva som var standard og stil i stedets glanstid. Kjerringøy Handelssted ligger under Nordlandsmuséet og guidene er ansatt der. De forteller gjerne og velvillig om hvordan livet på Kjerringøy artet seg i hine hårde dager, og jeg har til dags dato tilgode å møte en gretten omviser der. Det virker som om alle gjør jobben med lidenskap, ikke bare ‘fordi det er en jobb’. Det merker gjestene, jeg selv inkludert.

IMG_4367

Nordlandsbåt i det ene naustet på handelsstedet

Det er ikke bare hus og bygninger som er verdt å se på Kjerringøy. Et par hundre meter fra handelsstedet – man kan gå langs asfaltert vei eller velge ‘kjærlighetsstien’ gjennom skogen – finner man huset hvor båtbygger Ulf Mikalsen holder til. Han bygger, restaurerer og vedlikeholder gamle nordlandsbåter og færinger og denslags, og han forteller mer enn gjerne om både arbeidet, båtene og virksomheten de sto i. Akkurat denne båten (på bildet) er ferdig og står i et av naustene på handelsstedet, men i båtbyggerens arbeidsnaust kan du se slike bli til mens du kjenner lukta av tre, tjære og høvelspon i nesen.

IMG_4373

Det er kort vei mellom byggene på handelsstedet – og Hamsun følger godt med, ser det ut til.

Noe av det fineste med Kjerringøy er at det attraktive ikke bare består av handelsstedet og tilliggende bygg og attraksjoner. På Kjerringøy er naturen helt ekstraordinær, selv for Nord-Norge å være. Her finnes ei strand for hver innbygger, her kan du gå fra fjære til fjell raskere enn du rekker å si ‘poff’, her kan du klatre spektakulære ruter i verdensklasse, her kan du fiske i både fersk- og saltvann, her kan du padle kajakk eller sykle eller … jah, du skjønner tegninga. Jeg tror aldri jeg blir ferdig med Kjerringøy, på en god måte, og jeg tror ikke jeg har møtt noen som ikke har trivdes og funnet noe de likte der.

Noe av det fineste med Bodøsommer er Kjerringøy. Om et par uker får jeg feriegjester. Du kan jo gjette på hvor vi skal innom…

For ordens skyld: Bildene er ikke tatt på sommeren! De er tatt om våren.

Som å finne en gammel venn

Det er en ting jeg ikke har tenkt på siden jeg flytta tilbake til Nord-Norge. Du vet hvordan det er når du etter lang tids adskillelse plutselig møter en gammel venn igjen og oppdager at kontakten er som om det var i går dere møttes sist? Smilet, mimikken, latteren, humoren – alt er på plass.

Den følelsen. Den følelsen fikk jeg for noen dager siden. Den følelsen gjorde meg glad på en stillferdig og samtidig overveldende måte, på en måte som fortsatt ‘sitter i’ og får meg til å smile for meg selv når jeg tenker på det.

Den kom ikke fra et menneske. Den kom av at jeg var på kunstutstilling.

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Det er mange år siden sist jeg var på en utstilling av denne typen. Det er ikke så ofte jeg går på utstilling i hverdagen, av naturlige årsaker, men nå befant jeg meg i Bergen og der avla jeg et besøk på KODE, byens fantastiske galleri som brer seg ut i hele fire bygg. Jeg har vært i Bergen mange ganger før, men av en eller annen grunn har jeg aldri blitt oppmerksom på KODE. Ikke før nå. Til gjengjeld var det kjærlighet ved første blikk.

Astrup - tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Astrup – tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Jeg hadde ikke all verdens med tid, så jeg ville ikke rekke å se alt KODE har å by på. Jeg valgte meg derfor Rasmus Meyers samlinger (inkl Munch), ‘Veien hjem’ med Nikolai Astrup og ‘Bergen og verden 1600-1900’. Det var et godt valg, og jeg angrer ikke på et eneste bilde jeg har sett. Ikke ett.

Da jeg begynte med Rasmus Meyers samlinger, skjønte jeg at jeg var heldig denne dagen. Det var nesten ikke andre folk der, og de som var der, dukket opp når jeg var ferdig eller forlot et rom akkurat da jeg kom. Det var ingen som gikk i veien for meg, ingen som forstyrret, ingen samtaler som brøt inn i tankerekkene mine, ingen som la beslag på ting jeg gjerne skulle gransket nærmere. Det var som å komme inn i en strøm av grønt lys – alt bare stemte, og jeg kunne ta meg så god tid jeg bare ville ved alle bildene jeg ville se nærmere på. Jeg gikk nærmest inn i en boble. Jeg mistet helt grepet om tiden – og nøt det.

Jeg fikk sett alt jeg ville se. Selve kronen på verket kom da jeg oppdaget et maleri av Otto Sinding som het ‘fra Lofoten’, men som ikke hadde motiv fra Lofoten. Jeg mener bestemt at motivet er fra Salten-sida av Vestfjorden, noe som også stemmer med at bildet er signert i Bodø (!) i januar 1886. Det skal jeg fortelle mer om ved en senere anledning – jeg må bare først finne det helt rette stedet for hvor motivet er fra.

Kunstutstilling, altså. Jeg hadde glemt litt av hvor lykkelig det kan gjøre meg.

Vannveien til Violet Road

Noen ganger får man sjanser man bare MÅ hoppe på. Da ei venninne søkte mannskap på seilbåt her om dagen, for å dra fra Bodø til Sandhornøya for å overvære Violet Road sin konsert i prosjektet SALT på Langsanden, var jeg derfor ikke sen å be. Snarere tvert imot.

IMG_2388

Bye, bye Bodø! Vi kommer hjem i natt.

Midt på dagen la vi ut fra båthavna i byen og satte kursen mot sør, mot Sandhornøya og Langsanden. Etter lang tids gråvær var det godt å kunne nyte en skikkelig soldag på sjøen. Vi var langt fra den eneste båten som la byen bak oss og satte kursen sørover, mot SALT, Sandhornøya og Violet Road.

IMG_2389

Noen valgte kjappere reisemåter. Dem om det.

Vi var i seilbåt, og vi seilte ei stund. Det gikk tidvis greit, men det var simpelthen for lite vind til å få tilstrekkelig fremdrift, selv med to store seil. Omtrent da vi var ordentlig ute av Saltenfjorden tok vi derfor seilene ned og fikk motoren i gang. Vi så andre seilbåter som ikke engang forsøkte seil, så vi var ikke alene. At andre konsertgjengere valgte kjappere reisemåter, er deres valg. Jeg ville aldri ha bytta – selv om rib sikkert er morsomt, det også.

IMG_2407

SALT på Langsanden på Sandhornøya. Scenen er inni fiskehjella.

Målet for turen. I fjor var jeg her på pikinik-og-sightseeing-tur med bil, i år kom jeg altså i båt. Siden den gang har konstruksjonen blitt brutalt revet ned av vinden, for så å bli gjenoppbygd igjen. I dag ligger den største fiskehjellen lenger inn på stranda og i en annen vinkel enn sist. Håper det holder så lenge det er ment å vare – SALT er jo ment å være et reisende kunstprosjekt.

IMG_2415

På vei fra seilbåten mot stranda. Schäferen er med!

Jeg meldte meg frivillig til å være båt-vakt da de andre ombord hadde lyst til å dra i land for å vandre på stranda og overvære konserten. En liten dingy fraktet dem i to omganger på land, hunden inkludert, mens jeg ble værende ombord. Det var fantastisk fint; konsertlyden bar godt utover, glade mennesker og lyder fra andre båter gjorde heller ikke noe. Jeg hadde varm kakao, snop og strikketøy. Hva mer kan man ønske seg da?

IMG_2422

Snart midnatt og på tide å dra hjemover

Det er sommer, det er Nord-Norge, og det var klarvær. Sola skinner hele døgnet, og vi trengte ikke være redde for at det skulle bli mørkt, ikke engang skjømt. Da konserten var over, hadde vi all verdens tid til å få folket ombord igjen og sette kursen mot byen. Vannscootere og rib’er freste avgårde, skjærgårdsjeeper satte fart og laget store bøler. Men vi? Vi putret tilbake per motor, rolig og med fin samtale opptil flere steder ombord. Ingen hadde det så travelt at vi ikke kunne ta den tida det tok.

IMG_2436

Kapteinen går over detaljene for å være sikker på at alt er i orden.

Skipperen går over båten på vei hjem, sjekker at alt er der det skal være og at ikke noe er skadd eller mangler. Han og kona skulle overnatte i båten, vi andre dro hjem da vi kom i land nesten en time etter midnatt. I ettertid føles det som om jeg har vært på en hel ferie, selv om det ‘bare’ var en ettermiddag og kveld ombord i båt.

Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får flere muligheter til å sette mine bein på dekk i løpet av sommeren.

 

SALT på Sandhornøya

 

Den største hjella i prosjektet SALT på Sandviksanden på Sandhornøya

Den største hjella i prosjektet SALT på Sandviksanden på Sandhornøya

SALT er et kunstprosjekt som snart starter på Sandhornøya utenfor Bodø. Der skal prosjektet være i et år før det beveger seg videre til Nuuk på Grønland, Bolungarvik på Island, Torshavn på Færøyene, Aberdeen i Skottland og til sist Arkhangelsk i Russland. Konseptet tar utgangspunkt i en etterligning av ei tradisjonell fiskehjell, og det handler mye om at fiskehjellene skal danne utgangspunkt for musikk, utstillinger, kultur – og overnattinger! Prosjektet springer ut av erfaringer gjort under Lofoten International Art Festival i 2010.

Overnattings-installasjoner på stranda

Overnattings-installasjoner på stranda

Da jeg og min reisefelle var der, var ting naturlig nok ikke ferdige. I enden av stranda står flere små byggverk, alle forskjellige fra hverandre, og disse er visst ment å skulle leies ut og brukes til overnatting. Det bakerste av disse to byggene har f.eks. ei bålgrue inni og madrasser på gulvet. Et annet bygg minnet meg om en mini-utgave av Hamsunsenteret på Hamarøy. Der var også noen små, mørkebrune bygg på styltebein. De minnet mest av alt om hundehus, men hva vet jeg? Kanskje de skal bli galleri?

Langhjella

Langhjella

Det ligner på ei fiskehjell, men er ikke det. Ei fiskehjell er laget av runde stokker, denne er laget av firkanta, tjukke planker. Ellers har de, naturlig nok, noe til felles. Ikke minst det at de inviterer til klatring – jeg så voksne folk som klatret på denne, på samme måte som jeg selv i sin tid klatret til topps på ei fiskehjell i Hovden i Vesterålen. Selvfølgelig var det også turister (inkludert oss!) som fotograferte fra ulike vinkler. Hvorvidt denne fiskehjellen skal brukes som lokale for konserter og utstillinger, eller om den bare skal stå der som ‘konseptuelt nøkkelpunkt’, vet jeg ikke.

Ramme? Benk?Tankevekker? Bruksgjenstand?

Ramme? Benk? Tankevekker? Bruksgjenstand?

Det er mange byggverk i SALT-prosjektet. Heldigvis er stranda så lang og stor at det ikke blir for tett eller dominerende, det er luft mellom dem. Verket over her brukte jeg og min reisefelle til å tørke vått badetøy, rett og slett. Vi snakket mye om hva som var eller er poenget med prosjektet. Hvorfor bruker noen masse ressurser på dette, og hva er det de vil oppnå? Jeg skal innrømme at vi hadde våre tvil om vi egentlig syns det hadde noe for seg, men samtidig tar vi høyde for at det ikke var ferdig da vi var der – og at vi visste lite om hva som skal komme. Jeg ser potensialet for hva det KAN bli, men … jeg vet lite om hva som er tenkt og hvordan det vil bli når det er åpnet. Alt jeg vet er at det nomadiske, det sesongpregete, det å ikke sette varige avtrykk er en viktig del av det hele. Når prosjektet har stått her et år, blir alt flyttet videre til neste sted. Det flyktige møter det evige.

Overnatte her, kanskje?

Overnatte her, kanskje?

Følelsen jeg hadde da vi kom dit og gikk rundt, var av … jeg vet ikke, jeg savnet litt å forstå hvem dette prosjektet er myntet på. Er det myntet på lokalbefolkninga? På kunstnere og kunstmiljøet, hvis det finnes noe sånt, lokalt eller nasjonalt? Er det beregna å skulle tiltrekke seg kuriositets-søkende globale turister? Hva er vitsen, rett og slett, hva er poenget med dette? Svaret har jeg ikke, ikke enda. Men mens jeg innledningsvis gikk med følelsen av at dette egentlig var overflødig bruk av ressurser, merka jeg at den følelsen endra seg ettersom dagen gikk og vi kom tilbake til stranda. Vi var på stranda for å bade og spise sen middag, tilberedt på bål, men vi gjorde det omgitt av flere av konstruksjonene som inngår i SALT. Der skal være sauna, galleri, konsertlokale og mye mer. Langsomt begynte jeg å se for meg noe av hva dette kan bli til og være – det korte året det står her.

IMG_9878

SALT vises, men dominerer heldigvis ikke stranda.

Jeg kom til at SALT på sett og vis skaper to motstridende følelser i meg. Det ene er fascinasjon over hva som kan oppstå her når prosjektet er i gang, når det blir konserter, utstillinger og opplevelser som gir mange inntrykk. Det andre er en form for fremmedgjøring – naturen i seg selv er så mektig at SALT-prosjektet oppleves litt pretensiøst og overflødig, rett og slett. Det flyktige (SALT) møter det evige (naturen her), skrev jeg lenger opp. Foreløpig faller det flyktige gjennom, i min opplevelse, men jeg vet at det fort kan forandre seg når prosjektet er i gang og jeg blir bedre kjent med det.

Det tror jeg egentlig er bra. Det betyr at jeg må tilbake.

WWMD?

Monet'sk i Trøndelag

Monet’sk i Trøndelag

Den som er glad i kunst, skjønner hva jeg tenker på. Vannliljene. Monet var kjent for sine vannliljer. Og da jeg her om dagen satt ved et lite vann i Trøndelag, var den første tanken i hodet mitt «Dette skulle Monet ha sett!» Vannliljene på dette vannet har ikke knoppet seg eller sprunget ut i blomst enda, men bladene ligger der og er klare til sommerens dyst.

Jeg har sett dem ferdig utsprunget før, akkurat her, og det er et vakkert syn.

Monet malte rundt 250 bilder med vannliljer. Noen av dem blir solgt for et tresifret antall millioner. Jeg har sett flere originaler av ham, og de er nydelige. Men likevel. Naturen overgår kunsten. Særlig når man sitter ved et lite vann i Trøndelag en sommerkveld.

WWMD? – What Would Monet Do? Jeg tror kanskje han ville funnet frem staffeliet…