Å drepe eller å elske

I slutten av juli knipsa jeg et bilde på toppen av Keiservarden. Noen hadde skrevet ‘Å ELSKE’ med stein på gresset. For ikke lenge siden var jeg tilbake. Da var teksten gjort om, som du ser på bildet.

Ikke lenger kjærlighet, altså.

Ikke lenger kjærlighet, altså.

Hvem eller hva vil du drepe, du som står bak? Jeg aner ikke. Jeg lurer veldig på hvem som står bak dette, som fremstår som en slags kunstverk i stadig endring. Er det en tilfeldig privatperson, er det en spontant eller en plan bak, er det turgåere som leker seg eller … hva er egentlig greia? Jeg aner ikke, men jeg lar meg forundre.

Når man kommer opp på toppen av Keiservarden, går det en grusvei i ei sløyfe rundt topp-platået. Denne teksten befinner seg akkurat innenfor nord-svingen av sløyfa. Fjellene i bakgrunnen er Løpsfjellet, Kjerringøy og nordover mot Steigen. Det må ta tid å flytte hver stein og lage bokstavene om. Men hvem som gjør det, og hvorfor? Jeg aner ikke. Og det er kanskje ikke så viktig. Det gjør det uansett mer interessant å gå oppom Keiservarden med jevne mellomrom.

Nå er jeg spent på om det kommer et nytt ord igjen før vinteren er over oss.

Med Gamle Salten til Røsnes

Noen ganger får man oppfylt en drøm som lenge har vært der. Plutselig er det ikke lenger en drøm, men en virkelighet som er tilbakelagt. Det er godt, det er rart, det er tidvis uvant. For noen dager siden hadde jeg en slik opplevelse. I Bodø ligger nemlig Gamle Salten ved kai; et gammelt skip som har gått i hurtigrute- og annen kysttrafikk. Jeg har tidligere spist ombord og drømt om å være med på tur. Nå fikk jeg det – og det ble en minneverdig seilas.

Røsnesodden

Røsnesodden

Hit skulle vi, til det gamle handelsstedet Røsnes, som ligger i Gildeskål kommune. Fra Bodø går man rundt Bodøhalvøya, vender sørover på innsida av Sør-Arnøya, går gjennom Beiarkjeften og fortsetter rett frem. Da ligger Røsnes der. Midt på 1990-tallet var stedet forfallent og nærmest forlatt. Men tre familier kjøpet det sammen og har restaurert det til sin fulle prakt igjen, og selv om de bruker det som privat feriested, er det innimellom offentlige arrangementer der. Som det jeg fikk gleden av å være med på.

RS Ruth Opsahl kom oss til hjelp

RS Ruth Opsahl kom oss til hjelp

På vei til Røsnes, rett før vi skulle legge til kai, fikk Gamle Salten problemer med navigasjonssystemet. Skipet ble liggende å drive ei stund, før det ble bestemt å snu nesen tilbake mot byen igjen uten å legge til på Røsnes. På bildet ser du Røsnes som en hvit prikk ytterst på odden bak Redningsskøyta. Trist, men forståelig at mannskapet satte sikkerheten høyest. Imidlertid fant de etterhvert ut at de hadde funnet og fikset feilen, og da snudde de skipet atter en gang – og så gikk vi til Røsnes likevel.

Hovedhuset på Røsnes, med vestvendt vinterhage.

Hovedhuset på Røsnes, med vestvendt vinterhage.

På Røsnes ble vi møtt av Marit Ellisiv Bakken, som tilhører en av de tre familiene som eier stedet. Hun, en kor-kollega og en musiker sørget for at alle båtpassasjerene fikk høre litt om stedets historie, ispedd sanger og viser av forskjellig slag. De hadde også fintfølelse nok til å ikke la det kulturelle innslaget bli for langvarig, men også gi oss tid til å gå rundt på området for å se, knipse og oppleve. Bakken er også kunstmaler, og hovedhuset fungerer som et galleri for hennes bilder.

Tablå i den ene stua

Tablå i den ene stua

Hovedhuset har flere stuer, et kjøkken og flere soverom. Blant annet. I den ene stua sto et tablå med en gammel sveivegrammofon, og den hvite firkanten du ser, er faktisk ei plate som ble utgikk av en herværende Bodøartist en gang i hans tidlige karrière. ‘Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden’ het den. Ikke spør meg hvor han tok det fra. I dag har han langt mer lettfattelige titler på sine album. Huset var forøvrig svært forseggjort både med tanke på innredning og visuelt uttrykk. Flere av rommene hadde tablåer her og der, men det var ikke overlesset og det var ikke klisjè-shabby-chic i det hele tatt. I stedet vitnet sted om elegant moderasjon og sans for detaljer uten å overdrive. God jobba!

Fra krambua på Røsnes

Fra krambua på Røsnes

Nede på brygga står et stort hvitt hus, og i førsteetasjen er den gamle krambua. Her står en rekke gamle varer og artefakter utstilt som om det var i går det var virksomhet her, og det var mye fascinerende å se. Mange av de øvrige deltakerne på turen var godt oppi årene, og jeg må innrømme at jeg koste meg litt med å sniklytte til deres samtaler her inne innimellom. «Jau, nu ska du hør. Det hær va sånn vi brukt når vi…» og lignende utsagn fenget oppmerksomheten – både hos meg og andre.

Litteratur til folket!

Litteratur til folket!

I et hjørne av krambua var det en rekke litterære tekster av ulikt slag. Både kommunisme og korndyrking var tydeligvis noe som opptok folk da Røsnes var i drift, og her var også gamle utgaver av forlengst nedlagte aviser som f.eks. Nordlandsposten. Det er ikke vanskelig å forestille seg en hamsunsk person mysende gjennom tekstene for å lære, for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å være en besserwisser som forteller de andre hva dette handler om mens han henger på krambua og egentlig gjør  fint lite. Åh. Nostalgi.

Farvel, Røsnes! Jeg kommer gjerne tilbake - til lands eller til vanns.

Farvel, Røsnes! Jeg kommer gjerne tilbake – til lands eller til vanns.

Alle gode ting har en ende, så også besøket på Røsnes. Sola skinner døgnet rundt, men på et tidspunkt ulte pipa på Gamle Salten, og da visste alle hva det betød. Det var bare å kare seg ombord igjen, via landgangen, selv om det ikke på langt nær føltes som kveld. Jeg nikket farvel til Røsnes, for denne gang. Jeg har veldig lyst til å dra tilbake, og etter sigende er det en slags kulturfest der på sensommeren. Kanskje det er en mulighet for å dra dit da.

Kongeskipet 'Norge' ved kai i Bodø

Kongeskipet ‘Norge’ ved kai i Bodø

Etter en drøy times seilas var vi vel tilbake i byen igjen. Gamle Salten ligger ikke på sin vante plass om dagen, for der holder denne dama til – kongeskipet Norge. Dronning Sonja er på fottur på Helgeland eller deromkring, og i helga skal hun være på offisielt oppdrag i Lofoten. Dit skal hun seile med kongeskipet, som frem til da ligger ved kaia rett utenfor Hovedredningssentralen og Kystradioen. Kanskje like greit?

Et eventyr er over, en drøm er realisert. Jeg har vært på Røsnes-seilas med Gamle Salten. Ikke rart jeg ble sittende lenge oppe den kvelden for å fordøye dagens inntrykk.

17. august 2012 Rensåsparken

Du finner meg i Rensåsparken, et sted mellom trengselen foran scenen og de duvende fulle folkene som står og sitter og beveger seg oppover i skråninga mot Lairoteltet. Jeg kommer til å stå der, alene eller sammen med noen, med øynene vendt mot scenen som blir en liten firkant mot den store solnedgangen bakom. Men jeg ser ingen av delene.

Inni meg ser jeg nemlig ungdomsklubben på Sortland en februarkveld i 1989. Det var bare noen måneder siden Roxette hadde sluppet singlen She’s Got the Look. Jeg hadde fått lov av mamma til å dra på ungdomsklubben på Sortland i stedet for hjemme, og jeg var sammen med Tone. Ikke noen nær venninne, men ei veldig praktisk gå-ut-venninne. Jeg var 14, snart 15, og jeg hadde en baktanke med å dra til klubben på Sortland. Det handlet naturligvis om en fyr.

Jeg var nemlig veldig begeistra for en fyr, la oss kalle ham Bjørn. Bjørn var egentlig tre år eldre enn meg og gikk i andre gym, men på Sortland var noe av det kule med klubben nettopp det at folk både fra ungdomsskolen og fra videregående gikk dit. De fra videregående slutta bare når de ble 18 og kom seg inn andre steder – det var ikke SÅ mange steder å velge blant på den tida. Og akkurat denne kvelden hadde Tone forsøkt å manne meg opp til å ta et initiativ overfor Bjørn. «Hvis ikke du danser med ham på slutten, gjør JEG det», hadde hun sagt. Jeg håpet venninnelojaliteten stakk dypere enn det.

Det kunne naturligvis ikke falle meg inn å ta noe initiativ overfor fyren.

Klubben stengte klokka 23. Dermed var det ingen bønn; når klokka var ti på elleve kom det tre langsomme låter, og så ble lyset slått på. Vi sto et gjeng i ring og danset ‘sammen’. Bjørn sto bak ryggen min og deltok i en annen ring. Klokka ble halv elleve, fem over halv elleve, ti over halv elleve… Både jeg og Tone forsøkte å se ubesværet på våre respektive klokker, som i en kamp mellom to viljer. Jeg ville se hvor lenge jeg måtte holde ut før jeg skulle bevege meg mot utgangen – det skulle se planlagt og kult ut, såklart, ikke tvunget frem av den grunn at jeg ikke hadde noen å klinedanse med på slutten. Roxette spilte The Look og vi sang med, alle som en. Var det bare innbildning at jeg mente han kastet litt med hodet mot meg mens han holdt blikkontakt med en kompis, som om han ville hinte om at jeg kanskje hadde en look han lite? Et snev av håp tente en spinkel flamme.

Da klokka ble ti på elleve kom de første taktene av en klinelåt (T’Pau med China in Your Hand, hvis det spiller noen rolle 😉 ) Tone så megetsigende på meg og tok et forsiktig skritt mot Bjørn. Da ble jeg grepet av en selvtillit jeg ikke skjønte selv, og gikk målbevisst rett mot ham mens jeg holdt blikket hans. «Skal vi danse?» De åpne armene var invitasjon nok.

Jeg skal ikke utbrodere kvelden. Bare si at det var verdt innsatsen.

But then again, jeg var fjorten-og-snart-femten år. Noen dager senere var jeg forlengst vel hjemme. Da fikk jeg MK, min bestevenninne og generelle partner in crime, til å ringe til ham. Nummeret hadde jeg funnet i telefonkatalogen. Og storyen hun skulle presentere, var vel innøvd: «Hun ville bare vite hva han tenkte om meg, siden hun ikke visste helt om hun skulle oppmuntre min gryende forelskelse eller fraråde den…?!»

Fine, snille, lojale MK som glatt stilte opp for meg. Lite visste vi da at hun to og et halvt år senere skulle ramle ned fra et fjell og dø.

Men det var ikke det denne posten handlet om. Roxette spilte The Look, jeg dansa med Bjørn og Roxette skulle de kommende årene komme til å utgjøre en viktig del av soundtracket som fulgte med mine forelskelser og opp- og nedturer. Jeg kan tidfeste enkelte av deres hits ut fra hvem jeg var interessert i og hvor jeg var i livet og geografien akkurat da den sangen kom og var populær.

Det er lenge siden. Mange dager, danser, hits og forelskelser siden. Men om snaue to måneder er jeg tilbake på slutten av 1980-tallet. Mens kvelden skrider frem og sola farger himmelen bak parkenscenen oransjerød kan du se meg Rensåsparken, men det hjelper ikke. Inni meg er jeg tilbake 1989.

Hjerteknuser

Jan Ove Ottesen

Kveldens hjerteknuser - Intimkonsert på Sinus

Lure på om du finnes der ute nå
Sende eg mine tanker kjenner du de då?
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det e håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me e ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå

(Hele. Det har sine fordeler å være involvert i frivillig arbeid. Lukket intimkonsert med Kaizers Orchestra var i dag en av de fordelene. Hurra for Parkenfestivalen!)

Noen liker ikke skatten sin

Bombesprengeren hos ligningskontoret

Vil du virkelig trykke ned?

Dette verket finner du på en vegg i en krok bak noen parkeringsplasser innunder bygget bak det gamle sas-hotellet i Bodø (som jeg vet nå heter Radisson Blue). Litt uklart i kantene, ikke så veldig stort og tilsynelatende lettfattelig. Det er en person – et barn ? – som sitter ved en eske. Jeg så det først på litt avstand, fra fortauet som går forbi. Ved nærmere ettersyn mente jeg å se at barnet faktisk satt der med detonatoren til ei bombe, men det kan da umulig stemme?

Detonator med lunte

Detonatoren har sogar lunte

Det viste seg å stemme hundre prosent. Og ikke bare viser bildet et barn som sitter med en detonator – kunstneren har tatt seg bryet med å feste en sølvfarget tråd fra detonatorboksen og til et bittelite hull nederst på veggen, akkurat i kanten mellom nedre list og veggen. Det er som om det ligger et hemmelig rom med dynamitt innenfor, og motivet blir nesten 3D. Det er tydelig at kunstneren virkelig vil ha budskapet frem; dette huset burde sprenges.

Kanskje fordi ligningskontoret holder til i etasjen over? Jeg vet ikke. Selv syns jeg bruken av sølvtråd kombinert med akkurat dette motivet skaper en morsom visuell effekt og legger til et snev av humor. «If only…» virker det som om kunstneren har tenkt. Jeg tror ikke det egentlig er ment som noen trussel, heldigvis.

Dessverre er verket ikke signert, så jeg vet ikke hvem som står bak. Det er litt synd. Kan hende det vil vise seg etterhvert.

Kystpoesi på Andenes

Utsmykket trafo på Andenes

Trafoen på Andenes er kunstferdig gjort

På Andenes har de en trafo som er med i trafoprosjektet til Vesterålen Regionråd. Jeg kunne sagt mye om den, om tankene som ligger bak utsmykkingen (Golfstrømmen, for eksempel, og koblinga til samisk bosetning), men jeg lar det ligge. For trafoen har et nydelig dikt på østveggen sin og det er alt som betyr noe akkurat nå. Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men jeg vet at jeg er veldig begeistra.

Jeg snakker fingerspråk
med fuglene

og sender tekstmelding
til fiskene

beskjedene til elgen
legger jeg igjen
på steintavler

men til min elskede

sender jeg
en sang

Trafodiktet

Trafodiktet

Dag 20 – Tema ‘ulike’

Sortland blue art

Sortlandsvegg

Dette bildet er fra Sortland. Jeg har tidligere blogget om prosjektet ‘Ord på blå bunn’, og dette er ei av strofene man finner malt på blå vegger på Sortland.

Det er ulike blåfarger på husene, og ulike farger som skaper kontrast til det blå her og der. Det fantes lenge to ulike blåpaletter for prosjektet på Sortland sånn i det hele tatt; en fra kunstneren som opprinnelig sto bak prosjektet, og en fra kommunens offisielle komitè eller noe sånt. Det er mange ulike strofer som er malt på veggene, noen er underfundig morsomme, noen er poetisk vakre og noen er beint frem passende og direkte.

Og ikke minst. Å vandre rundt på Sortland – med eller uten kamera – og jakte på flest mulig av de blå ordene, gir mange ulike opplevelser. Jeg blir aldri ferdig med det.