Førjulsdager midt i Tyskland

Det er ganske mange år siden sist jeg var i Tyskland sånn ‘på ordentlig’, men i år klaffet det endelig. Ei adventshelg i førjulstida satte jeg kursen sørover med hjelp av SAS, og målet var klart: Tilbringe tid med gode venner, få med seg et julemarked og ellers se hva turen ville by på av opplevelser. Det skulle vise seg å være en god strategi.

Stadige road trips hit og dit

De midtre delene av Tyskland er et område jeg tidligere bare har vært på gjennomreise i, kanskje sovet over ei natt før turen har gått videre. Jeg har aldri virkelig oppholdt meg der.  Det er jeg glad det ble ei forandring på nå. Å ta toget fra flyplassen i Düsseldorf til det som var endestasjonen for min reise var nesten som å forflytte seg gjennom fotballtabellen. Dortmund. Bochum. Duisburg. Hver eneste dag var vi på road trip et eller annet sted, og da var det andre navn som dukket opp og begeistret meg. Ikke minst et bynavn som jeg nå har glemt – det hadde 14 bokstaver, hvorav 2 var vokaler. Dét er tysk på sitt beste/verste; stryk det som ikke passer!

Julekrybbeutvalg på julemarked i Paderborn

Jeg fikk med meg hele tre julemarkedet mens jeg var der; i Paderborn, Northeim og Göttingen. Sistnevnte er det mest kjente og var etter min mening også det beste. Det er noen ting som finnes på alle julemarkeder, og i tillegg til serveringssteder som nærmest går igjen (crepes, glühwein, brente mandler, fudge, drops) er det – dessverre – en del ræl som finnes overalt. Dessverre. Men utvalget av julekrybber og julekrybbefigurer i Paderborn var ikke til å kimse av. De kom  alle størrelser og varianter, og de langt fleste av dem var veldig fine. Det var flere jeg gjerne kunne tenkt meg å ta med hjem, hadde det ikke vært for at jeg allerede har ei julekrybbe og ikke trenger flere.

Bakehus for barn på julemarkedet i Paderborn

På julemarkedet i Paderborn hadde de en ting til som utmerket seg, og som jeg syns var genial: En innendørs bod med gratis kakebaking for barn! Vi hadde med oss opptil flere barn på turen, og tre av dem la veien innom bakeboden og sørget for litt å bite i. Det gikk i pepperkakedeig og det som hjemme hos oss heter ‘Karlotte-kjeks’. (Sistnevnte heter normalt ofte hvite kakemenn eller spekulasi, og begrepet ‘Karlotte-kjeks’ har naturligvis en høyst subjektiv bakgrunnshistorie. ) Det var stolte og glade unger som fikk med seg hver sin lille pose med egenbakte kaker som de kunne gnafse på mens de utforsket resten av markedet.

Stopp-og-spis-steder på torget i Paderborn

I Paderborn var sentrum av byen veldig fint julepyntet. Ikke bare med julemarkedene, men også omgivelsene, husene og selv rommet  over gatene. På rådhuset var 24 vinduer gjort om til en gedigen adventskalender hvor et nytt bilde ble avdekket hver dag. I hovedgata såvel som sidegater var det ulike lysdekorasjoner som smykket rommet over der hvor folk gikk, og det var lagt tilrette for mange ulike samlingsplasser hvor man kunne oppholde seg uten spise/drikke/kjøpeplikt. Det gjorde at folk oppholdt seg i området over ganske lang tid og skapte god stemning.

Keramiker Jasmin på markedet i Göttingen hadde mye fint – jeg ble SÅ frista!

Julemarkedet i Göttingen er kjent for å være litt bedre enn endel andre, og det er en oppfatning jeg deler. Her var det færre boder som solgte ræl, og mange som solgte originale ting – lokale håndverkere av ulike slag hadde blant annet smykker, keramikk, lærvarer og originale treprodukter (ikke masseproduserte børster med retropreg, som så mange andre steder). Keramikeren Jasmin er en venn av min venninne, så vi stoppa litt ekstra der – og det var med nød og neppe jeg ikke kjøpte alt jeg hadde lyst på. Jeg nøyde meg med en enkelt ting; en kjøleskapsmagnet formet som en blå sommerfugl, til ei venninne som samler på kjøleskapsmagneter. Hadde jeg hatt plass og rom for det, var det også et par tekrus og et fat som hadde blitt med meg hjem – men det får bli en annen gang.

Fristende konditori-vindu i Göttingen

Det var ikke bare julemarkeden som frista i byene hvor vi var på besøk. I Göttingen lot jeg meg også nesten friste over evne av dette konditoriet, hvor de hadde helt overdådige kakefat, fristende hyllemetre med brød og masse, masse mer. Cafedelen av bakeriet var full, ellers hadde vi gått inn og satt oss ned. Jeg kan levende forestille meg at det må være helt magisk å sette seg ned der midt i julestria og høre litt på annen julemusikk enn den vanlige kommersen som går på radio, drikke en kopp kaffe eller kakao og unne seg et ferskt og fristende kakestykke. Mmmm…

Brezel til frokost – hver dag!

Men det aller, aller beste av alt jeg fikk disse dagene, var simpelthen dette: nybakt brezel fra den lokale bakeren, som har utsalg noen hundre meter fra der jeg bodde. Hver eneste dag var det flere sånne i kurven med brødmat som vi hadde til frokost, og hver eneste dag spiste jeg opptil flere sånne, både til frokost og gjennom resten av dagen. Jeg simpelthen elsker brezel, og jeg hadde gledet meg stort til å innta det nærmest på hverdagslig vis. Man får ikke gode sånne der jeg bor til vanlig, så det var veldig etterlengtet. Veldig.

Kanskje ingen overraskelse at planene om ny tysklandstur med julemarkedbesøk neste år forlengst er lagt?

Reklamer

Souvenirene

«Jeg skal si deg én ting, Elisabeth. Når du skal kjøpe souvenirer på reise, skal du alltid tenke først for deg selv: ‘Trenger jeg dette? Kommer jeg til å bruke dette i hverdagslivet helt naturlig?’ Hvis svaret ikke er ja, skal du heller la være å kjøpe.»

Det sa gamle onkel Anton, mormors bror, til meg en tidlig vårdag på begynnelsen av nittitallet. Og det har jeg levd etter siden. Du finner ingen pyntegjenstander som er utstilt og samler støv i huset mitt. Men ser du deg rundt, finner du ganske mange minner om steder og turer; ting som ikke er anskaffet nordaførr eller på Rema, bruksgjenstander med en affeksjonsverdi som alltid matches av en reell nytteverdi.

Souvenirer fra København

Dette er noen av de tingene som ble med meg hjem fra København. Julete fra Perch’s og ei bok av Tove Ditlevsen. Ditlevsen er en sånn forfatter som jeg har hørt endel om, blant annet gjennom Kari Bremnes’ musikk og tekster, uten at jeg egentlig har lest noe av henne selv. Det skal det bli en endring på nå.

Jeg mistenker at denne boka får bli med nordover på juleferie etterhvert. Og jeg gleder meg allerede til å lese. Den var ikke ubetinget lett å lukke igjen da jeg i butikken hadde åpnet den litt for å lese et avsnitt og se om jeg likte stilen. Dét gjør jeg definitivt. Onkel Anton ville vært fornøyd.

Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Trangt, fullt og velduftene inne på Perch's tebutikk på gateplan.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!

Førjulstur til København

I vår ga jeg konfirmanten en tur til København i gave. Nå har vi vært der. Hun har aldri vært i den byen før, så det ble mest ‘turistløype-aktiviteter’, men vi koste oss like fullt. Julestemning, god tone og mange, mange fine samtaler – og felles opplevelser, så klart. Det er ikke så verst når man har med en femtenåring å gjøre.

Julepyntet Tivoli

Det var gjort mye for å skape julestemning i Tivoli.

For egen del er jeg, i beste fall, ganske ambivalent til hele Tivoli. Men femtenåringen koste seg, og det er ikke til å komme fra at det var ganske så stemningsfylt med lys i alle farger samtidig som dagen forlengst hadde gått over i kveld og det ‘egentlig’ var mørkt.  Vi tok oss en runde på hele området for å orientere oss om hva som fantes der og skaffe litt oversikt, og det tror jeg var en god strategi – selv en sen lørdag ettermiddag. Til tross for at det var uhorvelige mengder folk inne på området, klarte vi fint å komme oss dit vi vil uten å være for mye i kø, og det var aldri sånn at vi mista hverandre i mengden. Heldigvis. Men om jeg hadde dratt dit hvis jeg var alene? Helt ærlig? Nei.

Vi titter på de mange fine husene i Nyhavn

En runde med sightseeing per båt er ikke det verste man kan gjøre. Særlig ikke når det regner og båten har tak og oppvarming… Her i Nyhavn.

Når man er ny i en by, er det fint å skaffe seg litt oversikt og få med seg de viktigste attraksjonene uten at man nødvendigvis vil bruke alt for mye tid på det. Vi gjorde det dog motsatt – vi tilbrakte de første dagene til fots i sentrale deler av byen og gjorde oss kjent der, for så å nærmest ta et slags oppsamlingsheat av attraksjoner vi ikke hadde sett enda – og dem så vi per båt, for det meste. Nyhavn, den lille havfruen og ymse annet ble besiktiget gjennom ei båtrute som lot oss få et inntrykk av det grøvste, sammen med følelsen av at ‘nå har vi sett det’. Neste gang vil vi kanskje utforske enkelte ting litt mer, som for eksempel promenaden langs vannet i Nyhavn. Tenåringen var i alle fall fornøyd – både med alt vi fikk sett, med at turen bare tok en time, og med at vi kunne sitte under tak og i oppvarma båt når det regna ute.

Kim Wall-utstilling nær Nyhavn.

Vi gikk oss tilfeldig på en utstilling til minne om Kim Wall. Fantastisk fint å få med seg!

En av dagene fikk vi med oss dette – en utendørs utstilling med temaet ‘I Kim Walls fotspor’. Kim Wall var den kvinnelige journalisten som ble drept ombord i en ubåt i Danmark, og utstillingen viser frem flere av sakene hun har arbeidet med i sin karriere som journalist – land, folk, områder, temaer. Vi hadde ikke tid til å se på absolutt alt, men jeg fikk med meg mye; Uganda, Nord-Korea, Kina, Midt-Østen og mer til. Det er ikke rart hun var en prisvinnende journalist; det var gode historier og de var varmt og godt fortalt med både bilder og ord. Jeg håper utstillingen blir værende, eller at den blir tilgjengelig et annet sted senere. Jeg vil definitivt gjerne se den igjen.

Redskaper av sjokolade til salgs på et av julemarkedene i byen

Alt dette er laget i sjokolade! Åh, så mye fristende – men det fikk ligge i fred for oss.

På flere av torgene i København var det julemarked med varer av ymse slag. Noe var forutsigbart og nærmest standard hvor som helst man måtte være (gløgg, oster, brente mandler, fudge…), mens andre ting var helt nye for meg – som det på bildet over. Sjokolade. Noen hadde laget en rekke verktøy av sjokolade og diverse tilbehør, og det så nesten helt ekte ut! Det var fristende å spise seg gjennom halve verktøykassa, men jeg klarte heldigvis å la være.

Naturligvis fikk vi med oss mye som jeg ikke har tatt med her. Det var i det hele tatt ei strålende langhelg i Dronningens by, og jeg mistenker at vi fint kunne ha vært der ei uke til ende uten å kjede oss nevneverdig. Takket være supre tips fra gode venner hadde vi et sentralt og hyggelig hotell som ikke var grisedyrt, vi spiste på steder med egenart som lå litt utenfor turistløypa, vi fant noen butikker – deriblant en bruktbutikk for klær hvor en av oss nærmest hamstret til både seg selv og andre –  som ikke tilhører de store kjedene med samme utvalg overalt, og vi hadde opplevelser nærmest fra vi gikk ut døra på formiddagen og til vi kom inn igjen om kvelden. Akkurat sånn en perfekt og samtidig avslappet tur skal være.  Flaks.

Hej, söta bror!

Jeg vet ikke hvor mange år siden det er jeg var i Nord-Sverige, i byene langs kysten eller innlandet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Så det var kanskje på sin plass med en tur dit da jeg nylig kryssa grensen og dro til Arjeplog sammen med et gjeng andre folk.

Grensen

Vi kryssa grensen ved overgangen på Graddis. Det er ganske bratt stigning fra Saltdalen opp til Junkerdal via Tjernfjellet, og deretter videre opp via Skaiti til Graddis. Men ÅH, så nydelig det er her. Man glemmer det litt mellom hver gang, tror jeg.  Mens to stykker sov i baksetet kunne jeg og sjåføren følge med på naturen og omgivelsene en aldeles nydelig dag – sensommer på norsk side av grensen, høst da vi kryssa svenskegrensen.

To av flere reinsdyr vi så

Det var sensommer og vakre høstfarger, det var sol og god temperatur, det var elver og vann og reinsdyr og elg, og jeg ville helst bare ut for å gå – overalt og hele tida.  Som barn var sommerferie ofte ensbetydende med bilferie i Nord-Sverige, og vi kjørte etter været. Var det fint i innlandet, var det grått på kysten, og omvendt. Enten ble det Arjeplog, Arvidsjaur, Storuman, Lycksele og innlandet, eller så ble det Umeå, Piteå, Skellefteå og andre steder med å til slutt. For det er mange elver her, og alle skal de renne ut i Bottenviken et sted. Men denne gangen var målet gitt – vi skulle til Arjeplog.  Underveis hjalp jeg sjåføren å holde utkikk etter dyr; rein og elg hovedsaklig. Noen rein var det underveis, men de holdt seg heldigvis i veikanten å vi slapp å stoppe for dem – eller kjøre på noen.

Du vet du er i Sverige når husene er malt som sukkertøy

I Norge blir stadig flere hus malt i grått eller hvitt, syns jeg. I Arjeplog har de ikke hørt om det. Der var husene malt i farger som satte tankene hen til Pippi, til Astrid Lindgren, til sukkertøyfarger som ga både personlighet og særpreg. Heldigvis. Å rusle rundt i et kveldsdøsig Arjeplog bar tydelig bud om at vi nå var i Sverige, og villa Villekulla var rett rundt hjørnet. Tenkte jeg.

All you need is … litt av hvert!

Kirka i Arjeplog er lys rosa og var synlig på lang avstand da vi kom kjørende. Jeg har ikke noe godt bilde av den, men noe skal man jo ha tilgode til neste gang man kommer til byen, antar jeg. Og er man i Sverige, må man på loppis. Sånn er det bare. Jeg var på en loppis til inntekt for en barneorganisasjon, og det var like før jeg kjøpte meg to singler i ren sentimentalitet! Jeg kan fint nynne både på Johnny Logan og Falco hvis du ber meg om det, men jeg lot singlene bli igjen. Tross alt. I stedet tok jeg med meg tre andre ting som alle skal bli julegaver litt senere i år.

På vei opp på Galtis

Ut på tur må man, og vi var heldige med været da vi skulle ut. Målet var Galtis, en topp som ligger noen kilometer fra Arjeplog. På vei opp skogsveien (man kan også kjøre helt til toppen) var både blåbær, tyttebær og krøkebær modne, skogen var gylden og det var tørt og fint. Hva mer kan man ønske seg en høstdag? Jeg kommer ikke på så mye mer. Måtte høsten her hjemme bli like fin som den var i Sverige disse dagene.

Bare én gang til

Jeg skal ikke mase mye mer om Stockholm. Men jeg får stadig spontane ‘drypp’ av glede når jeg tenker på hvor fint jeg hadde det der for litt siden.

Byglimt

Jeg likte å tusle rundt og se på bygninger, parker og detaljer som satt langt opp på husene. Det er noe med det; ofte ser man bare på det som er på gateplan, men hvis man bokstavelig talt bare løfter blikket litt, finner man mange vakre detaljer. Noen har tenkt på dette, noen har laget det som er der oppe og har villet at det skulle være vakkert også der. Jeg mistenker at hvis jeg hadde bodd i en av de øverste etasjene på bildet over, ville jeg ha hatt et bord eller en god stol rett foran vinduet, sånn at jeg kunne sitte der og se ut over byen. Uansett tid på døgnet, uansett vær, uansett humør. Det ville vært mitt hjørne av byen.

Perfekt sted å lese bok og drikke te

Inne i bakgårder som er skjult fra gata kan man finne vakre bakhager som blir som fredelige oaser i byen. Her hører man knapt trafikken, men lyden av folk i nabohagen eller av naboer som snakker ut vinduene med hverandre, preger stemninga. Kanskje lukter det kjøtt fra grillen, kanskje surrer ei humle rundt tekoppen, kanskje legger man ned boka si for å bare suge til seg sanseinntrykk på alle mulige måter der man sitter.

Det var bare dét jeg skulle si.

Stockholmsglimt

Absolutt Stockholm – Riddarholmen midt i bildet

Jeg er forlengst hjemme, men likevel ikke helt ferdig med Stockholm. Jeg tror kanskje det er en gryende forelskelse på gang; at det kommer til å bli en by jeg drar tilbake til igjen og igjen og blir stadig mer forelska i for hver gang jeg er der. Jeg vet ikke, men jeg mistenker det.

Strindbergsitater danner midtstripe langs deler av Drottninggatan

Vi valgte den beste måten å bli kjent med en by på – å gå. Vi gikk og gikk, hit og dit, over bruer og langs gater og rundt øyer og i det hele tatt. Titta på oppslagsskilter her og der, tok oss tid til å studere detaljer vi ellers hadde gått forbi, valgte forskjellige ruter fra gang til gang og utvida radiusen på impuls. Jeg har ikke vært mange ganger i Stockholm, men nå har jeg fått litt følelsen av hva som er hvor i sentrale deler av byen, og ikke minst: Jeg vet hvilke områder jeg langt på vei er «ferdig» med og som er veldig turistifiserte, og hvilke områder jeg gjerne vil komme tilbake til og utforske mer. For tilbake skal jeg – det er bare et tidsspørsmål.

Denne fant jeg – ellers var det lite streetart i sentrale deler av byen

Jeg jaktet på streetart, men jeg fant veldig lite. I områder utenfor sentrum var det noe, men jeg så mest signaturer og tagging – lite kunst i form av billedlige motiver med tydelig form, farge og gjerne budskap. Selv i Bodø og på Utsira finner du det, i London og i Oslo, men ikke så mye i Stockholm. Eller kanskje jeg bare har vært på feil steder? Jeg vet ikke. Men jeg skal lete neste gang også.

Ikke det verste stedet å ha ei lita lesestund, ei heller å ha ei arbeidsstund.

Jeg hadde funnet frem til et hotell jeg hadde lyst til å teste, og det var innertier. Et privateid hotell som ikke tilhører noen kjede og ligger innen gangavstand fra sentrale deler av byen, som f.eks. sentralstasjonen.

Jeg elska bakhagen, elska frokostsalen (som i parentes bemerket fungerte som ‘lounge’ resten av døgnet) hvor man kunne hente seg te/kaffe og en liten ting å bite i hele døgnet hvis man ville, jeg elska beliggenheten (sentralt, men stille), jeg elska betjeninga, jeg elska de mye teppene på gulvene og den høye, ærverdig brede trappa, jeg elska bordene med bøker man kunne låne … alt.  Neste gang jeg er i Stockholm, vet jeg hvor jeg skal holde hus.

Tegnérlunden. Idyllisk sted, og forbausende stille til å være midt i byen.

Å sitte på en benk i parken et par timer og bare la føttene hvile og tankene fly mens samtalen kom og gikk av seg selv, var ubeskrivelig godt. Det føltes som å være i noens hage; det kom unger og bada, hunder som lufta seg og hilste, fugler surra på en meters avstand i prydbuskene nær oss, høye trær vitnet om langt liv i denne parken – og trafikkstøyen var ikke merkbar. Det var folk der på morgenen, folk der da vi kom forbi midt på dagen, folk der på kveldstid med musikk og øl og glade stemmer og sang. Du får ingen poeng hvis du mistenker at jeg kommer til å dra dit flere ganger.

Fordi sommeren har kommet til Stockholm

Sommer i Stockholm. Det var så fint, det var så innholdsrikt, det var så rolig og det var så godt inn i margen å være der. Derfor trakk jeg bare på skuldrene da jeg kom hjem til ti grader, lavt skydekke og regn hele tida. Jeg vet regnet ikke varer, og sommeren sitter fortsatt i på innsida. Så da så.