Å lese på et annet språk

Når jeg oppdager bøker jeg blir nysgjerrig på, foretrekker jeg ofte å lese dem på originalspråket heller enn norsk – dersom førstnevnte er et språk jeg behersker. Så da jeg i München før jul (nei, jeg har ikke blogga om det!) fant ei bok som flere ganger vekket min interesse før jeg til slutt kjøpte den, var jeg sjeleglad. Både for å finne ei bok som var så særegen og tilsynelatende bra, OG for å finne ei bok jeg ikke først hadde lest om på norsk og som føltes ‘ferdigtygd’ da jeg sto med den i hendene.

En timeout med fullstendig hvilepuls

Boka heter ‘Der Apfelbaum’, epletreet. En tysk mann har gravd i sin egen familiehistorie; en historie han kjente anekdotisk og langt på vei har forsøkt å flykte fra, for så å snu om og systematisk finne historien og dokumentere den.

Utgangspunktet er hans besteforeldres historie, en kjærlighetshistorie – og så mye mer – som startet før krigen. Forfatteren følger historien til besteforeldrene, til foreldrene, og sin egen. Over flere kontinenter og mange tiår, via krinkelkroker i fortida og nakent utleverende hendelser i nåtida rulles en fantastisk historie opp; en historie som strekker seg langt ut over familien og de personene den tilsynelatende handler om.

Ideologisk strid, sosiale omveltninger, geopolitikk, personlige seiere og tragedier, økonomiske opp- og nedgangstider… Alt du noen gang har lest om europeisk historie i forrige århundre, blir plutselig noe konkret og helt påtakelig i denne historien og gir innsikt gjennom dette helt unike bildet. Samtidig er ikke dét hovedpoenget; det er historien og menneskene i den som driver meg fremover fra side til side. Når jeg først har begynt, vil jeg aldri legge boka fra meg igjen. Ikke før jeg er ferdig.

Nå er jeg halvveis. Jeg har hatt en lang pause, og nå forsøker jeg å trekke det litt ut så jeg ikke blir ferdig med den for fort. Jeg vil at den skal vare. Det vil forundre meg om den ikke kommer på norsk og engelsk i løpet av relativt kort tid. Og film; boka har mer enn nok stoff i seg til en film. Det hjelper åpenbart at forfatteren er en erfaren skuespiller. Boka maler med ordene sånn at man hele tida ser for seg det som skjer, men uten at det føles påtatt, sjablonmessig eller forenklet. Snarere tvert om.

Den er en bragd.

Mindre Netflix, mer bok

Jeg har – som sikkert mange andre – tenkt å bruke mindre tid på Netflix og annen streaming i det nye året.  Etter at jeg hadde bestemt meg for dét, ble jeg via venner oppmerksom på et internettfenomen som heter the Popsugar Reading Challenge. Den går i korthet ut på at man utfordres til å lese 40  bøker på et år der hver bok tilfredsstiller ett av en rekke med kriterier; et kriterium for hver av de 40 bøkene. Og det er ikke nummerert, man kan ta det i den rekkefølgen man selv vil. (Man kan sogar utvide til 50 bøker; det finnes 10 ekstra-kriterier for dem som ønsker seg en større utfordring.)

Ei fantastisk bok jeg kjøpte i München i november 2019.

Jeg har begynt på det som er det femte kriteriet på listen; «Les ei bok som utspiller seg i en by som har vært vertskap for OL».  Jeg leser boka du ser på bildet over; ei bok som utspiller seg i en tysk familie gjennom tre generasjoner fra mellomkrigstida frem til i dag. Selv om boka utspiller seg flere steder og på flere kontinenter, er kjernen i historien fra Berlin.

Og det er forfatterens egen historie, og historien til hans familie. Berkel, en kjent tysk skuespiller gjennom mange år, begynte å nøste i sin familiehistorie og endte opp med å skrive en roman som har fått nærmest panegyriske anmeldelser i Tyskland. Det starter med hans besteforeldres kjærlighetshistorie og ender med ham selv, i Tyskland, i dag. Boka kom ut i 2019 og er dermed helt fersk. Jeg er ikke overrasket om den blir film en dag.

Jeg begynte på boka allerede på flyplassen i München i november i fjor, på vei hjem fra helgetur med ei venninne. Fortsetter det som nå, er det ikke lenge til jeg blir ferdig. Den er vanskelig å legge fra seg, lett å la seg rive med av. Kapitlene er akkurat passe til at man kan si «bare ETT kapittel til før jeg legger meg…» for så å sitte oppe halve natta.

Det lover godt for leseåret 2020.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Ut på tur på gamle trakter

Båltur med hunder og fint turselskap

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Flytur laaaangt sørover

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Endelig ferdig med Marius-kofta

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

På villsvinjakt i tyske skoger

Nei, det er ingen fleip. Jeg fikk faktisk anledning til å være med på villsvinjakt mens jeg var i Tyskland, takket være en nabo som er oppsynsmann i en av de lokale skogene nær der vennene mine bor. Jeg var ikke seg om å be da jeg fikk beskjed om å pakke solide terrengsko og uteklær med i kofferten før jeg dro hjemmefra. Når sant skal sies, var det jakt på både villsvin og rådyr, for de holder til i det samme terrenget. Men det høres kulere ut med villsvinjakt, så jeg liker å fremheve akkurat dét.

Planlegging av dagens jaktøkt over frokostbordet

Thomas og Karsten kom innom allerede til frokost, og sammen med meg og Stephan var de snart fordypet i kartet som viste en grovskisse av dagens plan. Fem jegere postert i hvert sitt skytetårn i terrenget, og en grovskisset plan for hvordan vi skulle gå. Denne jakta er såkalt drivjakt, hvor noen har i oppgave å bevege seg gjennom terrenget i avtalt formasjon for å jage opp viltet, som man så håper skal bevege seg slik at jegerne på post får has på det. Vi var fire som skulle gå i ett lag, sammen med lagføreren vår, Jörg. Han var den eneste som hadde gevær – vi andre hadde bare stokker som skulle brukes til å slå på stammer og kjerr med for om mulig å skremme ut og frem rådyr og villsvin.

Hvis du er skikkelig god, ser du en av mine jaktkamerater i oransje refleksvest midt i bildet.

Det beste jaktterrenget var samtidig det verste; relativt flat skogsbunn med mye gammel skog, rotvelt og ikke minst: uhorvelige mengder med bjørnebærkjerr. Det var en kamp å komme seg gjennom kjerret, som flere steder nådde meg til brysthøyde. Inn i kjerret har villsvinene tunneller og gjemmesteder, og inni kjerret ligger rådyrene og trykker frem til de potensielt blir støkket opp. Hvert eneste kjerr og buskas vi så skulle helst slås på med en stor kjepp, og så var det om å rope høyt hvis vi så dyr – rope hva slags dyr det var, og hvordan det beveget seg i forhold til oss. Adrenalinet var høyt, for både villsvin og rådyr kunne dukke opp når som helst og hvor som helst. Men samtidig var pulsen ikke for høy, hvilket naturligvis var bra for konsentrasjonen.

Det var heldigvis ikke bare bringebærkjerr i skogen – der var også små idyller.

Innimellom alt kjerret kom vi også over fine steder, som idyllen på bildet over her. Små bekker, løvdekket skogbunn, stillhet og masse fuglekvitter av arter jeg ikke klarer å identifisere. Det var helt nydelig. Og det var godt for moralen og motivasjonen! Aller helst hadde jeg gjerne satt meg ned her med primus og kanskje et lite bål, men … det var ikke helt tid og anledning for det, gitt. Og også på steder som dette kan det faktisk være (spesielt) rådyr, så man må følge med.

Driv-laget mitt; Karsten, Stephan, Thomas og Jörg (med rifle). Mine kara!

Fasit etter at vi hadde lagt bak oss noen timer i skogen var at jeg selv hadde sett ett rådyr vi skremte opp, samt at det var to stykker som lå så godt inn i et stort kjerr at vi simpelthen ikke klarte å støkke dem til å løpe. Et par av de andre hørte villsvin som sprang ut av teigen vår; de så dem ikke, men lydene og sporene talte sitt tydelige språk. Vi hørte stadig vekk skudd, men flere av dyrene  ble felt på andre lag sine teiger etter å ha blitt skremt bort fra vår. Det er en del av gamet.

Opplevelsen var helt fantastisk, og selv ikke pøsregn på slutten kunne ta fra meg motivasjonen eller gleden over opplevelsen. Best av alt? Utpå ettermiddagen ble det rådyrsteik til middag, fra et dyr som ble skutt uka før jeg kom nedover. Det føltes virkelig som en passende avslutning på dagen.

 

Førjulsdager midt i Tyskland

Det er ganske mange år siden sist jeg var i Tyskland sånn ‘på ordentlig’, men i år klaffet det endelig. Ei adventshelg i førjulstida satte jeg kursen sørover med hjelp av SAS, og målet var klart: Tilbringe tid med gode venner, få med seg et julemarked og ellers se hva turen ville by på av opplevelser. Det skulle vise seg å være en god strategi.

Stadige road trips hit og dit

De midtre delene av Tyskland er et område jeg tidligere bare har vært på gjennomreise i, kanskje sovet over ei natt før turen har gått videre. Jeg har aldri virkelig oppholdt meg der.  Det er jeg glad det ble ei forandring på nå. Å ta toget fra flyplassen i Düsseldorf til det som var endestasjonen for min reise var nesten som å forflytte seg gjennom fotballtabellen. Dortmund. Bochum. Duisburg. Hver eneste dag var vi på road trip et eller annet sted, og da var det andre navn som dukket opp og begeistret meg. Ikke minst et bynavn som jeg nå har glemt – det hadde 14 bokstaver, hvorav 2 var vokaler. Dét er tysk på sitt beste/verste; stryk det som ikke passer!

Julekrybbeutvalg på julemarked i Paderborn

Jeg fikk med meg hele tre julemarkedet mens jeg var der; i Paderborn, Northeim og Göttingen. Sistnevnte er det mest kjente og var etter min mening også det beste. Det er noen ting som finnes på alle julemarkeder, og i tillegg til serveringssteder som nærmest går igjen (crepes, glühwein, brente mandler, fudge, drops) er det – dessverre – en del ræl som finnes overalt. Dessverre. Men utvalget av julekrybber og julekrybbefigurer i Paderborn var ikke til å kimse av. De kom  alle størrelser og varianter, og de langt fleste av dem var veldig fine. Det var flere jeg gjerne kunne tenkt meg å ta med hjem, hadde det ikke vært for at jeg allerede har ei julekrybbe og ikke trenger flere.

Bakehus for barn på julemarkedet i Paderborn

På julemarkedet i Paderborn hadde de en ting til som utmerket seg, og som jeg syns var genial: En innendørs bod med gratis kakebaking for barn! Vi hadde med oss opptil flere barn på turen, og tre av dem la veien innom bakeboden og sørget for litt å bite i. Det gikk i pepperkakedeig og det som hjemme hos oss heter ‘Karlotte-kjeks’. (Sistnevnte heter normalt ofte hvite kakemenn eller spekulasi, og begrepet ‘Karlotte-kjeks’ har naturligvis en høyst subjektiv bakgrunnshistorie. ) Det var stolte og glade unger som fikk med seg hver sin lille pose med egenbakte kaker som de kunne gnafse på mens de utforsket resten av markedet.

Stopp-og-spis-steder på torget i Paderborn

I Paderborn var sentrum av byen veldig fint julepyntet. Ikke bare med julemarkedene, men også omgivelsene, husene og selv rommet  over gatene. På rådhuset var 24 vinduer gjort om til en gedigen adventskalender hvor et nytt bilde ble avdekket hver dag. I hovedgata såvel som sidegater var det ulike lysdekorasjoner som smykket rommet over der hvor folk gikk, og det var lagt tilrette for mange ulike samlingsplasser hvor man kunne oppholde seg uten spise/drikke/kjøpeplikt. Det gjorde at folk oppholdt seg i området over ganske lang tid og skapte god stemning.

Keramiker Jasmin på markedet i Göttingen hadde mye fint – jeg ble SÅ frista!

Julemarkedet i Göttingen er kjent for å være litt bedre enn endel andre, og det er en oppfatning jeg deler. Her var det færre boder som solgte ræl, og mange som solgte originale ting – lokale håndverkere av ulike slag hadde blant annet smykker, keramikk, lærvarer og originale treprodukter (ikke masseproduserte børster med retropreg, som så mange andre steder). Keramikeren Jasmin er en venn av min venninne, så vi stoppa litt ekstra der – og det var med nød og neppe jeg ikke kjøpte alt jeg hadde lyst på. Jeg nøyde meg med en enkelt ting; en kjøleskapsmagnet formet som en blå sommerfugl, til ei venninne som samler på kjøleskapsmagneter. Hadde jeg hatt plass og rom for det, var det også et par tekrus og et fat som hadde blitt med meg hjem – men det får bli en annen gang.

Fristende konditori-vindu i Göttingen

Det var ikke bare julemarkeden som frista i byene hvor vi var på besøk. I Göttingen lot jeg meg også nesten friste over evne av dette konditoriet, hvor de hadde helt overdådige kakefat, fristende hyllemetre med brød og masse, masse mer. Cafedelen av bakeriet var full, ellers hadde vi gått inn og satt oss ned. Jeg kan levende forestille meg at det må være helt magisk å sette seg ned der midt i julestria og høre litt på annen julemusikk enn den vanlige kommersen som går på radio, drikke en kopp kaffe eller kakao og unne seg et ferskt og fristende kakestykke. Mmmm…

Brezel til frokost – hver dag!

Men det aller, aller beste av alt jeg fikk disse dagene, var simpelthen dette: nybakt brezel fra den lokale bakeren, som har utsalg noen hundre meter fra der jeg bodde. Hver eneste dag var det flere sånne i kurven med brødmat som vi hadde til frokost, og hver eneste dag spiste jeg opptil flere sånne, både til frokost og gjennom resten av dagen. Jeg simpelthen elsker brezel, og jeg hadde gledet meg stort til å innta det nærmest på hverdagslig vis. Man får ikke gode sånne der jeg bor til vanlig, så det var veldig etterlengtet. Veldig.

Kanskje ingen overraskelse at planene om ny tysklandstur med julemarkedbesøk neste år forlengst er lagt?

Souvenirene

«Jeg skal si deg én ting, Elisabeth. Når du skal kjøpe souvenirer på reise, skal du alltid tenke først for deg selv: ‘Trenger jeg dette? Kommer jeg til å bruke dette i hverdagslivet helt naturlig?’ Hvis svaret ikke er ja, skal du heller la være å kjøpe.»

Det sa gamle onkel Anton, mormors bror, til meg en tidlig vårdag på begynnelsen av nittitallet. Og det har jeg levd etter siden. Du finner ingen pyntegjenstander som er utstilt og samler støv i huset mitt. Men ser du deg rundt, finner du ganske mange minner om steder og turer; ting som ikke er anskaffet nordaførr eller på Rema, bruksgjenstander med en affeksjonsverdi som alltid matches av en reell nytteverdi.

Souvenirer fra København

Dette er noen av de tingene som ble med meg hjem fra København. Julete fra Perch’s og ei bok av Tove Ditlevsen. Ditlevsen er en sånn forfatter som jeg har hørt endel om, blant annet gjennom Kari Bremnes’ musikk og tekster, uten at jeg egentlig har lest noe av henne selv. Det skal det bli en endring på nå.

Jeg mistenker at denne boka får bli med nordover på juleferie etterhvert. Og jeg gleder meg allerede til å lese. Den var ikke ubetinget lett å lukke igjen da jeg i butikken hadde åpnet den litt for å lese et avsnitt og se om jeg likte stilen. Dét gjør jeg definitivt. Onkel Anton ville vært fornøyd.

Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!