Hej, söta bror!

Jeg vet ikke hvor mange år siden det er jeg var i Nord-Sverige, i byene langs kysten eller innlandet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Så det var kanskje på sin plass med en tur dit da jeg nylig kryssa grensen og dro til Arjeplog sammen med et gjeng andre folk.

Grensen

Vi kryssa grensen ved overgangen på Graddis. Det er ganske bratt stigning fra Saltdalen opp til Junkerdal via Tjernfjellet, og deretter videre opp via Skaiti til Graddis. Men ÅH, så nydelig det er her. Man glemmer det litt mellom hver gang, tror jeg.  Mens to stykker sov i baksetet kunne jeg og sjåføren følge med på naturen og omgivelsene en aldeles nydelig dag – sensommer på norsk side av grensen, høst da vi kryssa svenskegrensen.

To av flere reinsdyr vi så

Det var sensommer og vakre høstfarger, det var sol og god temperatur, det var elver og vann og reinsdyr og elg, og jeg ville helst bare ut for å gå – overalt og hele tida.  Som barn var sommerferie ofte ensbetydende med bilferie i Nord-Sverige, og vi kjørte etter været. Var det fint i innlandet, var det grått på kysten, og omvendt. Enten ble det Arjeplog, Arvidsjaur, Storuman, Lycksele og innlandet, eller så ble det Umeå, Piteå, Skellefteå og andre steder med å til slutt. For det er mange elver her, og alle skal de renne ut i Bottenviken et sted. Men denne gangen var målet gitt – vi skulle til Arjeplog.  Underveis hjalp jeg sjåføren å holde utkikk etter dyr; rein og elg hovedsaklig. Noen rein var det underveis, men de holdt seg heldigvis i veikanten å vi slapp å stoppe for dem – eller kjøre på noen.

Du vet du er i Sverige når husene er malt som sukkertøy

I Norge blir stadig flere hus malt i grått eller hvitt, syns jeg. I Arjeplog har de ikke hørt om det. Der var husene malt i farger som satte tankene hen til Pippi, til Astrid Lindgren, til sukkertøyfarger som ga både personlighet og særpreg. Heldigvis. Å rusle rundt i et kveldsdøsig Arjeplog bar tydelig bud om at vi nå var i Sverige, og villa Villekulla var rett rundt hjørnet. Tenkte jeg.

All you need is … litt av hvert!

Kirka i Arjeplog er lys rosa og var synlig på lang avstand da vi kom kjørende. Jeg har ikke noe godt bilde av den, men noe skal man jo ha tilgode til neste gang man kommer til byen, antar jeg. Og er man i Sverige, må man på loppis. Sånn er det bare. Jeg var på en loppis til inntekt for en barneorganisasjon, og det var like før jeg kjøpte meg to singler i ren sentimentalitet! Jeg kan fint nynne både på Johnny Logan og Falco hvis du ber meg om det, men jeg lot singlene bli igjen. Tross alt. I stedet tok jeg med meg tre andre ting som alle skal bli julegaver litt senere i år.

På vei opp på Galtis

Ut på tur må man, og vi var heldige med været da vi skulle ut. Målet var Galtis, en topp som ligger noen kilometer fra Arjeplog. På vei opp skogsveien (man kan også kjøre helt til toppen) var både blåbær, tyttebær og krøkebær modne, skogen var gylden og det var tørt og fint. Hva mer kan man ønske seg en høstdag? Jeg kommer ikke på så mye mer. Måtte høsten her hjemme bli like fin som den var i Sverige disse dagene.

Reklamer

Bare én gang til

Jeg skal ikke mase mye mer om Stockholm. Men jeg får stadig spontane ‘drypp’ av glede når jeg tenker på hvor fint jeg hadde det der for litt siden.

Byglimt

Jeg likte å tusle rundt og se på bygninger, parker og detaljer som satt langt opp på husene. Det er noe med det; ofte ser man bare på det som er på gateplan, men hvis man bokstavelig talt bare løfter blikket litt, finner man mange vakre detaljer. Noen har tenkt på dette, noen har laget det som er der oppe og har villet at det skulle være vakkert også der. Jeg mistenker at hvis jeg hadde bodd i en av de øverste etasjene på bildet over, ville jeg ha hatt et bord eller en god stol rett foran vinduet, sånn at jeg kunne sitte der og se ut over byen. Uansett tid på døgnet, uansett vær, uansett humør. Det ville vært mitt hjørne av byen.

Perfekt sted å lese bok og drikke te

Inne i bakgårder som er skjult fra gata kan man finne vakre bakhager som blir som fredelige oaser i byen. Her hører man knapt trafikken, men lyden av folk i nabohagen eller av naboer som snakker ut vinduene med hverandre, preger stemninga. Kanskje lukter det kjøtt fra grillen, kanskje surrer ei humle rundt tekoppen, kanskje legger man ned boka si for å bare suge til seg sanseinntrykk på alle mulige måter der man sitter.

Det var bare dét jeg skulle si.

Stockholmsglimt

Absolutt Stockholm – Riddarholmen midt i bildet

Jeg er forlengst hjemme, men likevel ikke helt ferdig med Stockholm. Jeg tror kanskje det er en gryende forelskelse på gang; at det kommer til å bli en by jeg drar tilbake til igjen og igjen og blir stadig mer forelska i for hver gang jeg er der. Jeg vet ikke, men jeg mistenker det.

Strindbergsitater danner midtstripe langs deler av Drottninggatan

Vi valgte den beste måten å bli kjent med en by på – å gå. Vi gikk og gikk, hit og dit, over bruer og langs gater og rundt øyer og i det hele tatt. Titta på oppslagsskilter her og der, tok oss tid til å studere detaljer vi ellers hadde gått forbi, valgte forskjellige ruter fra gang til gang og utvida radiusen på impuls. Jeg har ikke vært mange ganger i Stockholm, men nå har jeg fått litt følelsen av hva som er hvor i sentrale deler av byen, og ikke minst: Jeg vet hvilke områder jeg langt på vei er «ferdig» med og som er veldig turistifiserte, og hvilke områder jeg gjerne vil komme tilbake til og utforske mer. For tilbake skal jeg – det er bare et tidsspørsmål.

Denne fant jeg – ellers var det lite streetart i sentrale deler av byen

Jeg jaktet på streetart, men jeg fant veldig lite. I områder utenfor sentrum var det noe, men jeg så mest signaturer og tagging – lite kunst i form av billedlige motiver med tydelig form, farge og gjerne budskap. Selv i Bodø og på Utsira finner du det, i London og i Oslo, men ikke så mye i Stockholm. Eller kanskje jeg bare har vært på feil steder? Jeg vet ikke. Men jeg skal lete neste gang også.

Ikke det verste stedet å ha ei lita lesestund, ei heller å ha ei arbeidsstund.

Jeg hadde funnet frem til et hotell jeg hadde lyst til å teste, og det var innertier. Et privateid hotell som ikke tilhører noen kjede og ligger innen gangavstand fra sentrale deler av byen, som f.eks. sentralstasjonen.

Jeg elska bakhagen, elska frokostsalen (som i parentes bemerket fungerte som ‘lounge’ resten av døgnet) hvor man kunne hente seg te/kaffe og en liten ting å bite i hele døgnet hvis man ville, jeg elska beliggenheten (sentralt, men stille), jeg elska betjeninga, jeg elska de mye teppene på gulvene og den høye, ærverdig brede trappa, jeg elska bordene med bøker man kunne låne … alt.  Neste gang jeg er i Stockholm, vet jeg hvor jeg skal holde hus.

Tegnérlunden. Idyllisk sted, og forbausende stille til å være midt i byen.

Å sitte på en benk i parken et par timer og bare la føttene hvile og tankene fly mens samtalen kom og gikk av seg selv, var ubeskrivelig godt. Det føltes som å være i noens hage; det kom unger og bada, hunder som lufta seg og hilste, fugler surra på en meters avstand i prydbuskene nær oss, høye trær vitnet om langt liv i denne parken – og trafikkstøyen var ikke merkbar. Det var folk der på morgenen, folk der da vi kom forbi midt på dagen, folk der på kveldstid med musikk og øl og glade stemmer og sang. Du får ingen poeng hvis du mistenker at jeg kommer til å dra dit flere ganger.

Fordi sommeren har kommet til Stockholm

Sommer i Stockholm. Det var så fint, det var så innholdsrikt, det var så rolig og det var så godt inn i margen å være der. Derfor trakk jeg bare på skuldrene da jeg kom hjem til ti grader, lavt skydekke og regn hele tida. Jeg vet regnet ikke varer, og sommeren sitter fortsatt i på innsida. Så da så.

Det fine med Stockholm

Jeg har ikke vært veldig mye i Stockholm, men ett vet jeg: Det er mye jeg liker med byen.

Glimt fra Stockholm og veien dit

Jeg liker at den ikke er langt unna. Jeg liker at det er mye vann overalt. Jeg liker at den er lett å vandre i. Jeg liker at den har mye å by på. Jeg liker arkitekturen i store deler av byen. Jeg liker at attraksjonene ligger tett – både de med et utalls turister rundt og de mer personlige favorittene mine. Jeg liker å sitte i hotellets bakgate når jeg må jobbe. Jeg liker at det finnes mange steder hvor man kan slå seg ned og lese i ei bok.

Det fine med Stockholm er, i mine øyne, at det er en by det er lett å bli glad i, finne ut av og bruke. Og at den stadig byr på noe nytt, noe som er ukjent for meg.

Men best av alt? Den er en by hvor det er lett å ha det fint med andre, lett å trives i med noen man er glad i og har kjent lenge. Akkurat denne helga er dét det viktigste av alt.

Inneklemt fredag med bortekontor

Noen fredager er bedre enn andre. For eksempel de fredagene – som i dag – der man kan sitte på ‘bortekontor’ og jobbe litt før man tar helg.

Noen ganger er det ålreit…

Etter å ha stått opp klokka fire i dag for å starte turen, kom jeg hit utpå formiddagen og rigget meg til. Frokostgjestene hadde gått, klokka var ikke helt innsjekk-tid enda, men jeg kunne sitte i hotellets matsal og jobbe. Perfekt. Etterhvert kan jeg lukke laptopen og hilse helgas reisefølge velkommen.

Jeg tror det blir bra.

Road trip nordover

Jeg har alltid vært glad i bilturer. Helt siden jeg som barn var på talløse ferier i Nord-Sverige og kunne campingplassene nærmest på rams, både langs kysten og i innlandet, har jeg vært glad i lange bilturer. Aller helst vil jeg sitte på mens noen andre holder i rattet. Aller helst vil jeg reise sammen med noen jeg vet jeg liker å være på biltur med. Denne gangen var jeg heldig og fikk maksimal uttelling da vi skulle nordover igjen fra Trøndelag.

Vi leker ikke rastepause – vi gjør det ordentlig! Kaffe, krydderkake og nydelig utsikt mot Namsen.

Når man skal kjøre langt, er det viktig for både sjåfør og passasjerer at man tar gode pauser innimellom. Ikke bare en kjapp stopp og ei pølse mens man fylle bensin, men ordentlige pauser der man kan gå ut av bilen, puste ut, se noe annet enn veien og tenke på noe annet enn hvor langt det er igjen.

På tur nordover gjorde vi nettopp det. Etter noen timers kjøring fant vi en fin rasteplass med god utsikt mot Namsen, lakseelva som gled og danset forbi rett nedenfor. Termos sørget for varm kaffe akkurat da vi hadde lyst på det, og rester fra konfirmasjonen gjorde at vi hadde uante mengder krydderkake tilgjengelig. Hestehov prydet veikanten og fuglene kvitret sin mest intense sang der de fløy omkring med kvister og reirbyggesaker i nebbene sine. Pausen varte ikke så lenge hvis du teller antall minutter. Men teller du inntrykk og hvilepuls, ser du at den var lang nok likevel.

Porten til Nord-Norge gjengir nordlyset. Ikke unaturlig.

Porten til Nord-Norge markeres med en slags nordlys-utsmykning over veibanen. Tidligere sto porten akkurat på fylkesgrensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland, men for noen år siden ble den flytta lenger nord og godt inn i Grane kommune. Du finner den litt sør for Majavatn. Nok en milepæl nådd på veien hjemover.

Lite snø for årstida nær toppen av Saltfjellet

Min soleklare favoritt-del av E6 på vei nordover, er strekninga over Saltfjellet. Med NSB er det mellom Dunderland (sørsida) og Lønsdal (nordsida) stasjoner. Med bil er det aller fineste enda litt mer begrenset; fra omtrent Bolna (nedlagt stasjon) til Lønsdal. Veiens høyeste punkt er 692 m.o.h. og tydelig markert, og litt  lenger nord finner man polarsirkelsenteret. Der er selve ‘banen’ for polarsirkelen markert, noe turister fra både inn- og utland later til å sette pris på.

Denne gangen kunne jeg glede meg over å se at det er forholdsvis lite snø i fjellet, årstida tatt i betraktning. Ikke var elvene store heller. Med andre ord: Snøsmeltinga ligger foran skjema og det ser ut til å bli tidlig bart og gode forhold i fjellet i år. Det skulle borge godt for sommeren og helgeturer og vandringer i fjellet. Passer meg perfekt.

Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.