Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.

London i april

Vi dro til London, og vi hadde en super tur. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn; gråvær og lav temperatur hadde igjen inntatt metropolen etter at helga før hadde bydd på tjuesju grader og solskinn. Men 13-åringen og jeg lot ikke været affisere oss – og vi var begge glade bare for å være der. Han for første gang, jeg på gjenvisitt etter litt for lang tid. Det funka.

Streetart av Stik nær Southbank Centre

Vi konsentrerte oss mest om de sentrale delene av byen og tok hele turistløypa i tur og orden. Big Ben (som var innpakket). Westminster Abbey. Hyde Park. Oxford Street. Kom med dine mest obligatoriske London-ting man må se og oppleve, og det er stor sjanse for at vi var der og så det. Rød telefonkiosk? Check. Buckingham Palace? Check. 13-åringen hadde én ting han hadde ønsket seg; Hard Rock Café. Jeg hadde gitt ham i oppgave å finne ut hvor den lå, og den ble det første turistmålet av alle. Klart vi tok bilder. Klart han var glad. Klart det ble en minneverdig tur.

Første gang i London = opp i London Eye. Såklart.

Det finnes en slags ‘samlebillett’ man kan kjøpe i eller på vei til London, hvor man får med seg flere betalingsplikte attraksjoner til en redusert pris. Fem attraksjoner for GBP 55 er det de markedsfører mest; jeg valgte oss en med tre attraksjoner på. Vi tok like godt alle på en og samme dag. London Eye, London Dungeons og til sist akvariet, eller seaworld som det heter nå. 13-åringen koste seg og utforsket det meste, og jeg hadde det neimen ikke verst, jeg heller.

Gata vår disse dagene

Vi bodde nær Paddington, som jeg gjerne gjør når jeg er i London. Det er noen gater og kvartaler i området nær stasjonen som formelig bugner av store og små hoteller i de fleste prisklasser. Vi hadde et i midtre skikt, og det fungerte veldig greit. På plussiden: rent, sentralt og hyggelig betjening. På minussiden: Lite stikkontakter og ingen andre lyskilder enn et grelt lys i taket. Vi hadde det fint mens vi var der, men jeg tror kanskje jeg velger et litt annet neste gang.

Takket være et spontant tips fra ei venninne i byen fikk vi også med oss et område og en opplevelse som var nye også for meg. Jeg kjøpe, tradisjonen tro, flere bøker, og hadde lest ut halvannen av dem allerede da vi var på vei hjemover.  Ei av dem fikk meg til å gapskratte og le til stadighet – fem ganger da jeg ‘bare’ hadde kommet til side 19… Mer om bøker og opplevelser neste gang. Jeg lover.

Fordi Bergen

IMAG8008[1]

Kiki i svingene opp mot Fløyen

Når man savner sin egen hund, er det godt å få være på tur med noen andre sin! Kiki er redningshund, men denne dagen var hun bare turkompis. Etter å ha tatt Fløibanen opp til toppen flere ganger, fikk jeg denne gangen tatt hele turen opp til fots. Vi gikk gruset gangvei opp, for så å ta en lite brukt sti gjennom skogen på returen.

Underveis klarte jeg å formulere det jeg hadde tenkt på uten helt å klare å si for meg selv: I Bergen trives jeg så godt at jeg gjerne kunne bodd der. Rent bortsett fra at jeg ikke vil flytte, så klart. Fine folk, fin by, gangavstand til og fra alt – inkludert fra sentrum til ut-i-naturen-turer. Hva mer kan man ønske seg, egentlig?

IMAG8015[1]

Bye, bye Bergen!

Alt godt har en ende – også mitt opphold i Bergen. Det går kjapt å forflytte seg med fly, men det er ofte temmelig kjedelig. Har jeg mulighet, foretrekker jeg å reise langsomt. Det betyr hurtigrute når jeg skal til barndomshjemmet, og tog når jeg skal mellom Bergen og Oslo.

Togstasjonen i Bergen forbløffer meg alltid med å være mindre enn jeg forestiller meg, men den funker definitivt til sitt bruk. Det er egentlig helt perfekt – sove lenge, for så å ta seg til stasjonen og bruke tida mellom lunsj og kveldsmat til å innta vakker og variert natur gjennom vinduet.

IMAG8022[1]

Myrdal Stasjon i snødrev

Vårfølelse i lavlandet, vinterbarskt i fjellet. Det var egentlig fasit for turen. Ingen skred, ingen reinsdyr eller elg, bare en jevnt rullende og udramatisk tur. Det er ikke det verste man kan få med seg. I komfortvogna til NSB var det behagelig rolig, strømforsyning til laptop og mobil så jeg fikk jobba litt underveis, og litt over halvfullt. Jeg fikk et dobbeltsete for meg selv hele veien, og det passer ypperlig.

Så var det Oslo, der sola hadde gått ned halvannen time før jeg kom. Det er ikke så verst der heller. Men det får jeg komme tilbake til.

Som å finne en gammel venn

Det er en ting jeg ikke har tenkt på siden jeg flytta tilbake til Nord-Norge. Du vet hvordan det er når du etter lang tids adskillelse plutselig møter en gammel venn igjen og oppdager at kontakten er som om det var i går dere møttes sist? Smilet, mimikken, latteren, humoren – alt er på plass.

Den følelsen. Den følelsen fikk jeg for noen dager siden. Den følelsen gjorde meg glad på en stillferdig og samtidig overveldende måte, på en måte som fortsatt ‘sitter i’ og får meg til å smile for meg selv når jeg tenker på det.

Den kom ikke fra et menneske. Den kom av at jeg var på kunstutstilling.

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Det er mange år siden sist jeg var på en utstilling av denne typen. Det er ikke så ofte jeg går på utstilling i hverdagen, av naturlige årsaker, men nå befant jeg meg i Bergen og der avla jeg et besøk på KODE, byens fantastiske galleri som brer seg ut i hele fire bygg. Jeg har vært i Bergen mange ganger før, men av en eller annen grunn har jeg aldri blitt oppmerksom på KODE. Ikke før nå. Til gjengjeld var det kjærlighet ved første blikk.

Astrup - tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Astrup – tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Jeg hadde ikke all verdens med tid, så jeg ville ikke rekke å se alt KODE har å by på. Jeg valgte meg derfor Rasmus Meyers samlinger (inkl Munch), ‘Veien hjem’ med Nikolai Astrup og ‘Bergen og verden 1600-1900’. Det var et godt valg, og jeg angrer ikke på et eneste bilde jeg har sett. Ikke ett.

Da jeg begynte med Rasmus Meyers samlinger, skjønte jeg at jeg var heldig denne dagen. Det var nesten ikke andre folk der, og de som var der, dukket opp når jeg var ferdig eller forlot et rom akkurat da jeg kom. Det var ingen som gikk i veien for meg, ingen som forstyrret, ingen samtaler som brøt inn i tankerekkene mine, ingen som la beslag på ting jeg gjerne skulle gransket nærmere. Det var som å komme inn i en strøm av grønt lys – alt bare stemte, og jeg kunne ta meg så god tid jeg bare ville ved alle bildene jeg ville se nærmere på. Jeg gikk nærmest inn i en boble. Jeg mistet helt grepet om tiden – og nøt det.

Jeg fikk sett alt jeg ville se. Selve kronen på verket kom da jeg oppdaget et maleri av Otto Sinding som het ‘fra Lofoten’, men som ikke hadde motiv fra Lofoten. Jeg mener bestemt at motivet er fra Salten-sida av Vestfjorden, noe som også stemmer med at bildet er signert i Bodø (!) i januar 1886. Det skal jeg fortelle mer om ved en senere anledning – jeg må bare først finne det helt rette stedet for hvor motivet er fra.

Kunstutstilling, altså. Jeg hadde glemt litt av hvor lykkelig det kan gjøre meg.

Utsira: Streetart i havgapet

De første dagene av august 2014 var sju streetart-artister på Utsira for å utfolde seg. De var invitert av Utsira Reiseliv. Jeg har hørt om det via venner som var engasjert i organiseringa og gjennomføringa, og nå har jeg endelig fått muligheten til å dra dit selv og se meg rundt. Selv med gipset fot og krykker var det mulig å få med seg svært mange av piecene, og takket være gode venner fikk jeg knipset bilder – om enn bare med mobil.

IMAG6764

Ser du at det står ‘Utsira’ i glødetrådene?

Denne piecen av Pichiavo er noe av det første som møter deg når du går av ferga på nordsida av Utsira. Glødetrådene øverst i pæra sier «Utsira» og forteller tydelig at streetarten er et velkomment innslag på øya. Gode kilder forteller at turismen har tatt seg opp etter at dette prosjektet ble gjennomført – og det er høyst fortjent!

IMAG6763

Ekte norsk ull.

Denne sauen, med Mariusmønster i den norske ulla si, er laget av norske LA STAA. Den er også nær fergekaia og lyspæra fra forrige bilde. Jeg traff på den da jeg skulle gå de få metrene fra kaia til leilighetsanlegget Bølgen, hvor vi holdt til denne helga.

IMAG6776

Paradisjente av 3F

Denne jenta hopper paradis på moloen som ligger på sørsida av øya. Jammen har hun ikke fått seg en paradis også. Signaturen 3F står for «3 Fountains», uten at jeg vet mer konkret hva det henspiller på. På det tidspunktet Utsira ble inntatt, var 3F ganske ny. Men man ser at han definitivt er oppgaven verdig og piecene hans var noen av de jeg likte aller best på øya.

IMAG6781

Hjertedrøm… Artist: JPS

Dette motivet så jeg minst to steder på øya, en gang med rødt (som her) og en gang med grønne hjerter. Jeg vet at det også er å få kjøpt i trykt format, så man kan henge det på veggen  hjemme om man vil. Jeg er litt fristet… Motivet befinner seg på en vegg mellom to vinduer på treningsstudioet på Utsira. Det ligger, naturligvis, på kaia det også, på sørsida av øya. I et bygg som heter Sildaloftet og er bemalt med et utall piecer. På Sildaloftet kan man sogar overnatte om man er gjest på øya.

IMAG6784

Voksenopplæring

Dette er fra en vegg på Sildaloftet. Så enkelt kan det sies, nesten uten ord.

IMAG6785

Rosemaling på boks

Denne piecen av LA STAA befinner seg også på Sildaloftet. Jeg likte den. Ei uke etter at jeg knipsa bildet, oppdaget jeg at den også finnes på Sortland i Vesterålen, på en vegg nær den viktigste gjennomfartsåren. Du skal se jeg får knipsa den der også om ikke lenge.

IMAG6794

Some day I’ll fly away…

Denne piecen så jeg på en låve vi kjørte forbi på sørøstsida av øya. Nydelig, også på litt avstand. Jeg liker når piecene er på steder der man nærmest bare ramler over dem, uten helt å være forberedt på det. Som her.

IMAG6802

Frigg på mølla

Det er to vindmøller på Utsira. Artisten Stik har laget motiver på begge – strekfigurene Frigg og Frøya. Dette er Frigg, som man ser bare halvparten av fra denne vinkelen. For å se den forfra, må man klatre i bergene i fjæra eller nærme seg fra båt. Jeg hadde krykker, så det gikk ikke. På vindmølla rett bortenfor er Frøya malt i like stort format. Neste gang jeg drar til Utsira – for det blir en neste gang – skal jeg knipse begge forfra.

IMAG6816

Ordfører på topp

Denne vanntanken befinner seg nærmest på toppen av øya. På den har Pichiavo laget en mural av Aasa Helgesen. Hun var Norges første kvinnelige ordfører og regjerte på Utsira for snart 100 år siden. Det ante jeg ikke før jeg kom hit. Heretter vil jeg ikke glemme det. Motivet er virkelig nydelig gjennomført. Jeg likte at hun hadde et ansikt av typen ‘furet, værbitt’, og med smilerynker, uten at hun hadde sinnarynke i panna eller munnvikene. Tipper det var ei handlekraftig dame som ikke så seg forbalt på oppgavene sine.

IMAG6829

Innseilinga på nordavågen sett fra balkongen vår

Etter å ha vært rundt omkring for å se på streetart, handle og snakke med venners venner, var det godt å komme tilbake til leiligheta på bryggekanten. Der kunne jeg sitte med et fat grønne druer, noe å drikke og ei god bok. Faktisk satt jeg der ganske lenge, til dels med godt selskap.

Utsira har bergtatt meg. Jeg vil tilbake, og da skal jeg  overalt og se enda flere piecer, gjerne i godt selskap. Det er ikke ei øy man blir ferdig med med bare ett besøk, i alle fall ikke denne dama.

Dadler i Gali

Jeg har aldri likt dadler. Ikke siden jeg var barn. Jeg smakte dadler og fiken til jul og likte ingen av delene, og slik har det alltid vært siden da. Helt til den desemberdagen for noen år siden.

Her krysser vi grensen inn til Abkhazia

Her krysser vi grensen inn til Abkhazia

Jeg befant meg i Gali i Abkhazia, en by som er dominert av mingreler (et folkeslag) som føler tilknytning til Georgia. Lenger vest i Abkhazia er folks tilhørighet mer variert og til dels usikker, men her i Gali er de georgiere. Det er anspent mellom Georgia og Abkhazia når jeg er der; initiativ fra Tbilisi for å nærme seg Shukumi, hovedstaden, har møtt en kald skulder. Og fra georgisk side er man mer enn frustrert over det man mener er utilbørlig russisk innflytelse. Politiet er korrupt, politikken er korrupt og lokale gjenger sørger for at det stedvis er lovløst etter mørkets frembrudd. Som utlending har jeg en viss grad av beskyttelse gjennom passet mitt, men det innebærer også risiko, ikke minst for kidnapping. Så jeg følger de rådene jeg får og forholder meg til sikkerhetstiltakene som er nødvendige.

I Gali blir vi innlosjert i huset til ei gammel Oma, ei bestemor. Hun er farmoren til den jeg kjenner som har bidratt til å gjøre reisen mulig, venners referanse var det som skulle til for å skape tillit og velvilje – begge veier. Nina sin farmor har allerede en semi-permanent gjest i huset, en FN-offiser som tilhører fredsstyrkene og som er så langt opp i systemet at han har tillatelse til å bo utenfor compounden. Siden han bor der, er huset trygt – ingen tør å tulle med FN, for det skaper mer problemer enn det er verdt. Jeg får et eget rom med noe som må være den tykkeste dundyna som er å oppdrive. Jeg tør ikke si at jeg er allergisk mot dun, og sørger for å ha et ullpledd mellom meg og dyna når jeg sover.

Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.

Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.

Den første ettermiddagen, når jeg kommer inn igjen fra dagens dont, kommer farmora til meg. Nina er med, for farmora snakker ikke engelsk og min russisk er litt skranten. – Hun vil gi deg en gave, sier Nina, og jeg vet at jeg må ta imot. Farmora rekker meg et glass med noe brunt og hvitt i. – Det er dadler, fra hagen her, sier Nina. Farmora har plukket dadler fra sine egne daddelpalmer. Her ved østkysten av Svartehavet lever nemlig daddelpalmer, bjørk og eukalyptus side om side. Dadlene har hun tørket, dyppet i melis og lagt i det som hjemme ville bli kalt for et norgesglass. Et stort glass med skrukork, det rommer kanskje trekvart liter, er fylt nesten til randen med dadler dyppet i melis. «Det skal jeg spare til jul og gi til mamma,» sier jeg, for mamma elsker dadler. Jeg ser farmora smelte i blikket. Når jeg legger meg, står det ei skål med seks-sju dadler på bordet ved senga mi.

Det er da underet skjer. Jeg smaker på en av dem. Jeg klarer simpelthen ikke la være, så helt forsiktig og uten å forvente noe som helst, smaker jeg på en daddel. De er dyppet i melis, disse også, men det blir likevel ikke for søtt. Når sant skal sies: Det smaker himmelsk! Dadlene i skåla er borte før jeg rekker å si ‘Fadervår’, og jeg er sikker på at jeg sovnet med et  smil på leppene.

Jeg har ikke tenkt på det på lenge, og har pussig nok ikke spist dadler siden da. Ikke vane, rett og slett. Men ved nyttårstider hadde jeg pappa på besøk, og han gikk til innkjøp av en boks dadler som aldri ble spist. Før i kveld. Jeg fant den i kjøleskapet og bestemte meg for å smake – det er jo lenge siden sist.

Det ble krig i Abkhazia under et år etter at jeg dro derfra. Etter hva jeg har brakt på det rene, gikk det bra med farmor og Nina, selv om de måtte flykte i første omgang. De har kunnet vende hjem nå. I disse dager er sikkerheten ganske rigid, for det er ikke langt herfra til Sotchi, på den andre siden av Russlands-grensen.

Hva man ikke husker bare fordi man smaker på dadler lenge etter jul.

Ferie er farger

Det er mange farger der jeg lever hverdagslivet mitt, og godt er det. Men det er også massevis av farger på ferie – andre farger, andre uttrykk, andre steder å se dem. Hver farge har sin skygge, sin nyanse, sin tone. Noen ganger vises det på bildene jeg tar underveis.

Rødt. Som i valmuer i blomst.

Den fineste farga jeg vet, er rød. Rød som i valmuene. Noen steder er nærmeste hele åkeren dekket av rødt, andre steder er det bare et rødt belte mot kanten av en grønn eller gul åker. På veggen i stua hjemme har jeg et bilde av Jan Harr, og der er oransjerøde valmuer veldig fremtredende. Bestemor hadde røde og gule valmuer voksende vilt langs husveggen sin. Å kjøre langs disse røde valmueåkrene minnet meg om begge deler.

F-gul

Gult. Som i rapsåkre overalt.

I forgrunnen en åker med havre, litt lenger bak er det ingen tvil: raps. Den gule farga som kommer når rapsplanten blomstrer, var i ferd med å innta åkrene både her og der, og man kunne nærmest se fra morgen til kveld at plantene modnet stadig mer. En åker som på morgenkvisten hadde ei smal stripe gult, hadde på ettermiddagen et bredt belte gult. Det var så gult at det nesten lyste.

F-grønn

Grønn. Som i umodne stikkelsbær.

Midtsommersaften ble feiret på en gammel prestegård, ved et rødt hus som hadde stikkelsbærbusker i hagen sin. De er grønne, hårete og sure – det så jeg da min vertinne forsøkte å spise et bær. De grønne stikkelsbærene har nesten gjennomsiktig skinn, og både det og frukten inni er grønt som bladene, som gresset, som resten av planten og som omgivelsene. De grønne bærene er et løfte om søtere og mørkere tider. Hvis man bare vet å vente litt.

F-Blå

Blå. Som i himmelen og havet. Og Bloksberg.

I Sverige finnes det et sagn som sier at på skjærtorsdag reiser heksene på sine sopelimer til ‘den blå jungfrun’, og det er denne øya. Et stykke uti havet, mellom Oscarshamn og Öland, stikker den blå jomfruen opp av havet. Vi seilte bare forbi med ei diger ferge – jeg skulle gjerne ha gått i land. Øya er nasjonalpark og beskyttet. Folk er ofte glade i å ta med seg steiner herfra, men historiene skal ha det til at øya ikke ‘liker’ at noe blir fjernet, og at medbrakte steiner bringer ulykke. Skal man kvitte seg med ulykken, må den stjålne steinen bringes tilbake til jomfruen.

F-grå

Grå. Som i måkevinger på flukt.

I Vadstena finnes en fantastisk fin promenade langs Vättern. En slags steinmur – nesten som en gammel steingard – skiller promenaden fra vannet. På steinen satt det en nydelig hettemåke, som det er mange av i byen. Jeg stilte inn alt jeg trengte på kameraet for å få frem de ildrøde beina og det røde nebbet, og fuglen satt som på utstilling. Så løfte jeg kameraet for å knipse. I samme øyeblikk kom et par andre måker som gjerne ville ha den samme steinen å sitte på, eller kanskje de bare ikke likte han som satt der og brisket seg i oppmerksomheten. Hva vet jeg. Resultatet ser du i alle fall over.

F-rosa

Rosa. Som i solnedganger skjult bak skyene.

En lang dag ute på vift. Et overdådig måltid som fylte både mage og hode og hjerte. Egentlig var det nesten sengetid, men jeg ville gjerne gå en liten tur, om så bare noen hundre meter. Måtte bare ha litt mer luft enn det jeg ville få mellom bilen og bungalowen. De andre to ble med ned til havet, og ut på ei brygge. To av oss knipsa begjærlig vakre motiver, den tredje var villig motiv. Og begge sto fint til da jeg fant mitt siste motiv i den rekka.