Mindre Netflix, mer bok

Jeg har – som sikkert mange andre – tenkt å bruke mindre tid på Netflix og annen streaming i det nye året.  Etter at jeg hadde bestemt meg for dét, ble jeg via venner oppmerksom på et internettfenomen som heter the Popsugar Reading Challenge. Den går i korthet ut på at man utfordres til å lese 40  bøker på et år der hver bok tilfredsstiller ett av en rekke med kriterier; et kriterium for hver av de 40 bøkene. Og det er ikke nummerert, man kan ta det i den rekkefølgen man selv vil. (Man kan sogar utvide til 50 bøker; det finnes 10 ekstra-kriterier for dem som ønsker seg en større utfordring.)

Ei fantastisk bok jeg kjøpte i München i november 2019.

Jeg har begynt på det som er det femte kriteriet på listen; «Les ei bok som utspiller seg i en by som har vært vertskap for OL».  Jeg leser boka du ser på bildet over; ei bok som utspiller seg i en tysk familie gjennom tre generasjoner fra mellomkrigstida frem til i dag. Selv om boka utspiller seg flere steder og på flere kontinenter, er kjernen i historien fra Berlin.

Og det er forfatterens egen historie, og historien til hans familie. Berkel, en kjent tysk skuespiller gjennom mange år, begynte å nøste i sin familiehistorie og endte opp med å skrive en roman som har fått nærmest panegyriske anmeldelser i Tyskland. Det starter med hans besteforeldres kjærlighetshistorie og ender med ham selv, i Tyskland, i dag. Boka kom ut i 2019 og er dermed helt fersk. Jeg er ikke overrasket om den blir film en dag.

Jeg begynte på boka allerede på flyplassen i München i november i fjor, på vei hjem fra helgetur med ei venninne. Fortsetter det som nå, er det ikke lenge til jeg blir ferdig. Den er vanskelig å legge fra seg, lett å la seg rive med av. Kapitlene er akkurat passe til at man kan si «bare ETT kapittel til før jeg legger meg…» for så å sitte oppe halve natta.

Det lover godt for leseåret 2020.

Sommerlig leseglede 2019

Jeg annonserte høyt og tydelig at målet for sommeren var å lese minst 10 bøker. Det har jeg snart gjort. I skrivende stund er åtte bøker unnagjort, og jeg holder nå på med to ulike bøker samtidig – hver til sitt formål.

Ei glitrende bok – og forfriskninger som passer til sommervarmen

Boka «A Gentleman in Moscow» av Amor Towles ble jeg oppmerksom på via internett på et eller annet vis, og den har fenget fra første side. Jeg har jo en svakhet for å lese om og fra gammel russisk kultur, fra brytningstida mellom aristokratiet og kommunismen, og denne boka er dermed midt i blinken for meg. Utgangspunktet er at en adelsmann i etterkant av den russiske revolusjonen dømmes til husarrest, og denne skal tilbringes på hotellet hvor han allerede har bodd i flere år. Selv om mye av handlingen utspiller seg på hotellet – og det er ikke lite som skjer der! – er det naturligvis også mange tilbakeblikk og sideblikk til ting som har skjedd før og til hendelser andre steder.

Godt språk, god oversettelse og en egen driv i historien som aldri blir stressende, oppjaget eller kunstig har fått meg til å bli temmelig oppslukt av denne boka.

Gresk mater familias på Krim – er det rart jeg er begeistra?

Moskva-boka er imidlertid rent fysisk litt for stor til å passe i den veska jeg helst har med meg når jeg er på farten nå om sommeren, særlig hvis jeg er i byen. Derfor har jeg også begynt på ei anna bok; «Medea og hennes barn» av Ljudmila Ulitskaja. Den har i likhet med Moskva-boka et slags russisk bakteppe. Hovedpersonen er en gresk gammel kvinne som bor på Krim (i dagens Ukraina) og som nærmest er en slags mater familias. Der samler hun hver sommer sin særdeles rikholdige og varierte storfamilie, og det er mange historier som fortelles innenfor rammene av den ‘ene’ historien om henne. Du får ingen premier for å gjette at også denne boka berører russisk historie og utvikling fra tsar-tiden og langt inn i kommunisttida. Boka er annerledes enn Moskvaboka, men fengende på sin egen måte – så langt, jeg har fortsatt endel igjen.

Som du ser, nøt jeg nettopp noen sider av denne boka på mitt favorittsted, samtidig med at jeg spiste en kanelsnurr (hjemmebakt, o lykke!) og drakk en kopp varm sjokolade. Det var ikke feil, selv ikke på en varm sommerdag.

Og når disse to er avslutta, har jeg nådd målet om ti bøker i sommer! Det betyr ikke at jeg slutter å lese – tvert imot. Jeg har flere bøker liggende klare, både av de jeg opprinnelig anskaffa meg for dette formålet og av bøker jeg har latt meg spontant friste av underveis i løpet av sommeren. Denne, for eksempel, har jeg hørt mye om og gleder meg til å lese:

Denne frista meg over evne – så jeg kjøpte den!

Jeg skulle egentlig bare inn på bokhandelen for å kjøpe meg en boblekonvolutt. Men så ble jeg frista over evne, og boka ble med meg hjem. Jeg mistenker at den blir bok #11 på lista mi i sommer.

Boksommeren 2019: Foreløpig rapport

Jeg satte meg mål om å lese ti bøker i sommer, som nevnt. Og det har gått forbausende bra. Ved utgangen av juni hadde jeg allerede lest fem bøker, og det var disse:

Bøker lest i sommer pr utgangen av juni

Linn Ullmann si bok ‘Nåde’ var fantastisk. Dyp, klok og samtidig ikke tung å forholde seg til.
One day in December‘ var underholdende uten å være for lettvint – en kjærkommen overraskelse.
Coetzee-boka var noe helt for seg selv, og jeg likte at den ikke ga svar på alt som var mystisk i boka.
Svinsaas-boka fortalte underholdende, autentisk og lærerikt om livet i et gruvesamfunn (Røros?) i mellomkrigstida. Det var mange små detaljer som ga den både troverdighet og gjorde den medrivende, og jeg setter ekstra pris på at den er skrevet av en for meg ukjent forfatter. Glad jeg plukka den med meg fra Røde Kors’ bruktbutikk her i byen!
Strømsborg: Boka ‘Aldri aldri aldri’ kommer ut i august, og jeg var så tjuvheldig å få lese et forhåndseksemplar. Denne tror jeg er den beste boka jeg har lest av henne (dette er den femte), og egen anmeldelse kommer snart!

Anbefales varmt og oppriktig

Også ankommet i posten i det siste:

Åh, jeg gleder meg!

Boksommeren 2019

Jeg har hatt en litt for slapp lesevår, lest litt for få bøker i forhold til lyst og ambisjoner. I sommer har jeg derfor satt meg et hårete mål: Jeg skal lese 10 bøker. Ikke mye hvis man er glad i å lese, men mye med tanke på hvor få bøker jeg har lest på litt mange uker hittil i år.  Jeg har bestilt tre bøker på nettet, får et lese-eksemplar av ei bok i posten snart (den kommer ut i august) – og en solskinnsdag gikk jeg på en smell og kjøpte hele seks pocketbøker til ti kroner stykket på Røde Kors’ bruktbutikk i byen. Utvalget for de ti bøkene gir seg dermed selv.

Seks bøker, seksti kroner. Godt kjøp!

Bunken over er de bøkene jeg kjøpte på bruktbutikken. Tre av dem sto allerede på ønskelista mi; Ullmann, Abulhawa og Jackson. Og Tove Jansson si bok om mummipappaen og havet har jeg allerede lest da jeg sommeren for tre år siden tilbrakte nesten en måned på Skomvær fyr. Da var boka lånt; nå eier jeg den selv. Og den skal leses igjen. Selvfølgelig skal den det.

Smågodterstatning

Allerede samme kveld som jeg hadde gjort storinnkjøpet av bøker, satte jeg meg ned med den første av dem for å lese litt. Lese litt, tenkte jeg. Men jeg endte med å sluke hele boka i et jafs – langsomt nok til å få med meg alt og stoppe opp innimellom, raskt nok til å bli ferdig med hele boka på en kveld.

Jeg kjente med en gang jeg satte meg ned at det fristet med en pose smågodt ved siden av. Men jeg var fri, og jeg orket ikke gå ut bare for å kjøpe snop. Dermed ble det reserveløsning; oppkutta blomkål og vaniljekesam. Kesam som dip for grønnsaker ble ei god løsning. Jeg har allerede fullført to bøker og begynt på bok nummer tre – som selvfølgelig var ei som ikke sto på lista, sånn egentlig. Det lover godt for sommeren.

Tove Ditlevsen: Barndommens gade

Hva er mer naturlig enn å lese dansk bok av dansk forfatter når man er i Danmark (og klarer å lese språket)? Nettopp. Derfor kjøpte jeg denne boka i København da jeg var der før jul. Tidligere har jeg lest en hel del om Tove Ditlevsen, en forfatter jeg først ble oppmerksom på etter å ha hørt Kari Bremnes’ cd (!) «Mitt ville hjerte» fra 1987. Alle tekstene på skiva er lyrikk skrevet av nettopp Ditlevsen, som andre så har satt toner til. Uansett.

Litt kultur i kveldssola

«Barndommens gade» kom ut i Danmark i 143 og handler om barndommen og oppveksten til Ester i et arbeiderklassestrøk i København. Hun bor sammen med mor, far og bror i en liten leilighet, og vi følger henne helt fra hun er barn til hun blir en ung voksen kvinne. Parallellene fra Ester til Tove Ditlevsen selv er ganske åpenbare. Ditlevsen skildrer arbeiderklassen og dens liv og levnet helt usminket, og forteller levende om alle sider ved livet, gode som vanskelige, for Ester og menneskene rundt henne. Ikke bare er ordene og beskrivelsene presise og engasjerende, også det som ligger mellom linjene utgjør en stor del av historien.

Etter en uplanlagt pause i lesinga av denne boka tok jeg den nylig frem igjen med mål om å lese den ut. Det var ikke vanskelig når det kom til stykket – boka er lett å lese hva språket angår, selv når jeg leser den på dansk. Innimellom tok jeg noen pauser for å fordøye det jeg hadde lest, men så var det rett tilbake til boka igjen. Jeg leste på stranda, jeg leste i hagen, jeg leste i skogen og jeg leste hjemme i godstolen.

Tidligere i uka ble jeg ferdig med boka. Nå står den i bokhylla mi, og noe sier meg at jeg kommer til å lese den igjen når det har gått et par år.

Bok: Du er så lys

Coveret til ‘Du er så lys’ av Tore Renberg.

Altså. Det finnes bøker, og så finnes det BØKER. Denne er av den sistnevnte typen. Det er ei bok jeg tok med meg fra venteromsbiblioteket på Sandhornøya og tenkte at jeg skulle lese litt etter litt. Kapitlene var ikke så lange, sidene var ikke alltid så fulle – god plan, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Jeg slukte boka på to ettermiddager og kvelder. Og det er bare fordi den første kvelden var litt kort. Hadde jeg begynt litt tidligere på dagen, ville jeg slukt hele boka i et jafs før jeg krøp til køys.

Boka skrives i jeg-stemme av Jørgen, en relativt vanlig familiemann som elsker fotball og kona, som har noen kilo for mye, som føler at han kommer litt til kort sammenligned med naboen Steinar, som sammen med kona og sønnen flytter inn i nabohuset til Jørgen helt i begynnelsen av boka. Det er noe med Steinar, som vi etterhvert oppdager. Gjennom mesteparten av boka vet vi ikke helt hva, men det er noe som skurrer med ham og sakte bygger det seg opp en nesten uhyggelig og surrealistisk undertone av noe man ikke kan sette ord på, selv i ei bok. Mange små ting utgjør et hele som man ikke helt får grep om, men som man samtidig ikke kan overse.

Mot slutten av boka skjer det noe. Hendelsen får et etterspill som plutselig (og samtidig langsomt) kaster et annet lys over hele den forutgående historien.

Det er godt gjort i mine øyne. Det kan sikkert diskuteres om vendepunktet kommer på feil sted, om det burde ha kommet senere, men for meg funka det veldig bra sånn som dramaturgien i boka er nå. Jeg liker at den gir rom for ettertanke og refleksjon, at man ikke bare stiller spørsmål ved personene i boka, men også om seg selv, sine antakelser og sin egen … verdensoppfatning, kanskje, sin egen måte å se verden og folk rundt seg på?

Nå skal boka snart ut på tur igjen, så den får glede enda flere enn meg. Jeg vet noen som vil bli glad for å få den i posten.

Venteromsbiblioteket på Våg

Venteromsbibliotek

På Våg, nordvest på Sandhornøya, er kaia hvor hurtigbåten legger til. Der har man et venterom som nærmest ser ut som ei brakke utenpå. Innvendig er det stoler hvor reisende kan slå seg ned, og så dette: et lite bibliotek! På plakaten over bøkene står det:

Velkommen til døgnåpent bibliotek i havna på Våg. Et bibliotek utenom det vanlige. Her er det ingen regler og lånetider. Ta med deg den/de bøkene du har lyst på. Lån så lenge du vil. Har du lyst til å bli en ny eier, så tar du vare på boken. Her kan du også sette inn bøker du ønsker å gi bort. Låne, bytte og ta deg en pause i «5 min.»

Jeg syns det var helt strålende. Det var noen gode bøker der, enkelte klassikere sogar, og også noen som kanskje er litt mindre (aner)kjent. Jeg fant flere bøker jeg har lest, noen jeg hadde lyst til å lese – og ei som jeg tok med meg hjem. Noe sier meg at å vente på båten er hyggeligere her enn mange andre steder, og det vakte også minnet om mikrobiblioteket i Kabelvåg, som jeg har nevnt tidligere. Neste gang jeg reiser dit, skal jeg definitivt ta med meg ei bok jeg kan sette igjen, ei bok jeg tror andre kan like å lese.