Om å elske en far

Dagen før min egen far fyller år igjen leste jeg denne boka; ‘Hvordan elske en far og overleve’. Boka er helt fantastisk; et overflødighetshorn av historier og et fyrverkeri av et språk. Formuleringer som gjør språksansen min yr av glede, som vekker og engasjerer og begeistrer og tar meg inn i historien som fortelles, nærmest uten et dødpunkt.

Ei bok. Et kjøkkenbord. En kopp te. Det gikk umerkelig fort.

De ca 200 sidene ble slukt fortløpende noen kveldstimer, og jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg humret og lo, jeg kjente  mye igjen og så for meg ‘han Lars Andreas’, og jeg sukket vemodig for gjenkjennelige passasjer om hvordan noen med alzheimer ter seg når sykdymmen har festet grepet. Et par formuleringer om mine hjemtrakter (Lars Andreas Larssen kom fra samme øy som jeg) gjorde meg både stolt og opprørt. Samtidig.

Sønn Larssen avkler både seg selv og sin far i denne boka, og han gjør det med både ærlighet (fremstår det som) og kjærlighet. Og gjennom det han sier og måten han legger det frem på, viser han også hvor mye av faren som gjenfinnes i ham selv – enten han selv ser det eller ikke.

Jeg kunne sagt mye mer, men jeg skal ikke det. Les heller boka. Det er den verdt. Du finner den på biblioteket ditt, for eksempel.

Reklamer

Gikk på en smell

Tok lunsjpausen på biblioteket her om dagen. Det straffet seg.

Impulslåning

Jeg kom ut igjen med to ekstra bøker i veska mi, begge lånt på impuls. Vetle Lid Larssens bok har jeg tenkt at jeg må lese ‘en dag’, den andre har jeg aldri hørt om. Men når baksida forteller at Jamil Ahmad debuterte i en alder av 78 år  […] kunne jeg ikke la boka stå uberørt på hylla. Det jeg har lest så langt, har berørt meg.

Høst, pøsregn, te og ei god bok. Jeg tror oktober kan bli fin.

Små hverdagsgleder

Karamell-te fra Whittard’s og ei god bok. Hjerte.

Jeg elsker bøker. Jeg elsker te. Boka er Murakami, teen er en karamell-te fra Whittard’s som forlengst er gått ut på dato, men smaker like godt som før.  Jeg hører på Leonard Cohen og Senjahopen og Marit Larsen (takk for konserten på DamaDi i sommer!) og tenker at det kunne definitivt vært verre enn dette.

Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

I bokhylla: Marianne Fastvold og Kvinner før jul

Omsider lest, og overraskende: likt!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt den i bokhylla i stua, men det er lenge. I den bokhylla finnes utelukkende bøker jeg har tenkt å lese, men som jeg ikke har vært gjennom enda. Flere av dem er kjøpt på boksalg hos Stormen bibliotek i byen. Ei av disse Stormen-bøkene var boka du ser til høyre her, ‘Kvinner før jul’ av Marianne Fastvold. Jeg kjøpte den bare fordi jeg likte tittelen og forsida.

Og så ble den liggende. Hver gang jeg skulle begynne å lese i den, kjente jeg at motivasjonen svant. Perspektivet er en indre monolog, og det er sjelden jeg liker det. I tillegg opplevde jeg fortellerpersonen som veldig selvsentrert da boka starta, og jeg tenkte at dette orker jeg rett og slett ikke – navlelo taper fort nyhetens interesse.

Jeg var i ferd med å avskrive boka helt, men bestemte meg i helga for å lese de ti første sidene, bare for å konstatere med sikkerhet at dette ikke var noe for meg. Jeg leste ti sider. Elleve. Plutselig var jeg på side 49, og jeg var langt fra klar for å legge fra meg boka. Til slutt hadde jeg lest den ferdig, i et jafs.

Når jeg skriver daglig, blir det til slutt bok, når jeg ikke skriver, blir det ikke bok.

Og jeg likte den! Jeg likte den overraskende godt faktisk. Jeg liker hvordan det er fremdrift i historien, hvordan karakterene ikke er endimensjonale, hvordan indre monolog-stilen ikke bare bød på navlelo, men også kloke tanker og sogar handlinger. Boka var langt fra så forutsigbar og kjedelig som jeg hadde forventet. I tillegg var det innimellom ei og annen perle av ei formulering, og det gjør meg glad inn til margen. Når forfatteren har luket bort utenomsnakk og skåret setninger ned til beinet. Når hvert ord hører med og grammatikken stemmer i og er rett. Når tegnsetting og tekst sammen virker til å formidle både stemninger, ord og dybde i meningen bak ordene. Da blir jeg glad.

Marianne Fastvold gjorde meg glad opptil flere ganger denne kvelden. Og nå skal boka få flytte inn i hylla der de ferdigleste bøkene står.

Yderst, så klart!

Noe av det beste jeg vet er å ha all verdens tid til å spise en langvarig frokost mens jeg leser et kvalitetsmagasin og nyter maten min. Får jeg sitte ved mitt eget, hjemmesnekrede kjøkkenbord, er gleden enda større.

Ferskeste utgave av Yderst

Da juni-nummeret av Yderst kom i postkassen forrige uke, la jeg det på kjøkkenbordet og nektet meg selv å lese noe som helst i det før det var helg.  Dette er nemlig ikke et magasin som skal fortæres fort og overfladisk, som en burger på McDonald’s. Det skal nytes bit for bit, med omhu og ettertanke, omtrent som når man er på møsbrømlefse nummer to og bare kan nyde de ulike komponentene som måltidet er satt sammen av.

Jeg har relativt nettopp blitt abonnent, og jeg er fullstendig hekta. På bilder, på tekster, på temaer. Hos meg er ikke Yderst et magasin blant flere, noe jeg blar gjennom nærmest uten å tenke. Yderst er noe helt for seg selv, og det skal læses med andakt og hjerte – samtidig.  I min verden, i alle fall.

Gleden ved ord

Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var det særlig én ting som ga meg stor glede: Språk. Både på ungdomsskolen og videregående valgte jeg språk ved enhver anledning, og jeg elsket det. Målet var å beherske fire språk flytende ‘når jeg ble voksen’, noe jeg på den tida definerte til å være over 30 år. Om jeg ikke kunne fire språk flytende da jeg var 20, kunne jeg i alle fall tre flytende og ett noget haltende.

Gjennom to tiår siden da har jeg alltid hatt glede av språkkunnskaper og forsøkt å videreutvikle dem ved anledning. Jeg har også prøvd meg på, og tidvis lært, andre språk som jeg nå har forlatt igjen. Spansk, serbisk, swahili, fransk – jeg har betalt for undervisning i dem alle, og jeg har kost meg med å grave meg ned i ord, grammatikk, sammenhenger og særegenhet med hvert og ett av dem.

For et par år siden bestemte jeg meg for å ta opp igjen et av mine ‘opprinnelige’ språk; russisk. Jeg lærte russisk på videregående (den gang het det C-språk) og var sogar på klassetur til St. Petersburg en gang for lenge siden, men det aller meste har gått i glemmeboka. Likevel; jeg liker språket og det særegne ved det, og jeg ville plukke opp tråden.

Etter litt leting og prøving fant jeg en dyktig privatlærer som sa seg villig til å undervise meg. Læreren, la oss kalle henne A, er kona til en kollega og fagutdannet lærer, og det er en sann fryd å jobbe med henne.  Vi snakker, vi skriver, vi leser og gransker, og sakte men sikkert merker jeg at språket våkner mer og mer til liv i den støvete delen av hjernen min. Med bare én time i uka er det begrenset hvor stor progresjon man kan ha, men det har gått jevnt fremover gang for gang – og jeg nyter det.

Klar for innlevering – og for å få teksten i retur med røde streker på…

Nå har vi kommet så langt at jeg skriver stil hver eneste uke. Eller stil og stil, det er kanskje å dra det litt langt. Men hver eneste uke når vi møtes, har jeg skrevet en tekst – selvvalgt tema og innhold – som jeg leverer til læreren min. Hun ser på det hjemme og går over med rød penn (på min oppfordring!), og så ser vi på teksten og feilene mine når vi møtes neste gang – og da leverer jeg en ny tekst, naturlig nok.

Målet er å kunne plukke opp en russisk avis eller ei russisk bok og lese det som står der og forstå mesteparten. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg beveger meg i det minste i riktig retning. Jeg har også forholdsvis konkrete planer om å få praktisert litt av kunnskapen ‘i felt’ etterhvert, noe som både vil gjøre meg bedre OG mer motivert. Håper jeg.

Språk, altså. Vanskelig, men samtidig forferdelig gøy. Noe skal man jo bruke hodet til når man er voksen og (foreløpig) ferdig utdannet. Jeg tror det er sunt.