Vinterdans – Marit Beate Kasin

Disclaimer: Jeg kjenner Marit B. Kasin som har skrevet denne boka, og har fulgt henne, Susana og hundekjøringa deres gjennom snart et tiår. Jeg er også engasjert som frivillig under Finnmarksløpet. Når det er sagt: Jeg har forsøkt å legge den personlige relasjonen til side og fortelle om boka og min opplevelse av den, uavhengig av hvem som har skrevet den, og uavhengig av min relasjon til løpet.

Jeg kjøpte boka Vinterdans da jeg kom til Alta i forbindelse med Finnmarksløpet i tidligere i mars. Ikke bare ei bok; jeg kjøpte tre eksemplarer. Ei til meg selv, to til å gi bort. Og for å ha det sagt med en gang: Jeg mistenker at jeg kommer til å gi bort flere med tida. Så bra er den.

Her kan man ligge i sene nattetimer og bli fullstendig oppslukt av ei bok man har kjøpt.

Uansett. Boka var innkjøpt en ettermiddag, og da kvelden kom og jeg skulle legge meg, tenkte jeg å lese et kapittel. Bare ett, for å få en følelse av hvordan boka ville være. Det ante meg at jeg ville kose meg med den, ville nyte å lese og se på bilder og få med meg den fine tonen i Marit sitt språk. Jeg fikk rett. Det jeg ikke hadde regnet med, var at boka fenget meg så sterkt at jeg simpelthen slukte den. Jeg leste og leste utover natta til øyet var både stort og vått, og hjertet varmt. Jeg leste til det var så sent at jeg skulle ha sovet for lengst. Jeg leste til boka var slutt. Og da ville jeg aller, aller helst begynne rett på’n igjen.

Vinterdans er utgitt på Aschehoug forlag.

Boka forteller om Marits tre Finnmarksløp, de tre hun har deltatt i og fullført frem til boka gikk i trykken. Forskjellige av natur, med ulike opplevelser, med ulike erfaringer og ulike utfordringer. Samtidig analyserer Marit hundekjøringa og det den betyr; det blir aldri tørt og distansert, men hun klarer å se seg selv og sitt hundeliv (bokstavelig talt) i en større sammenheng, en sammenheng hun også deler med leseren uten å undervurdere leserens evne til å tenke, se og forstå selv.

Det handler nemlig ikke bare om hundekjøring, ikke bare om Finnmark og snø. Det handler om et liv med hunder, om prioriteringer i hverdagen, om økonomiske og praktiske hensyn, om intens glede når noe går bra og hjerteskjærende sorg når noe går galt. Marit skjuler ikke noe, men hun dveler heller ikke for lenge med detaljer som lett kunne blitt tabloide og sensasjonsjagende. Under det hele stikker noe jeg tror nesten enhver nordboer kan kjenne seg igjen i; gleden med friluftsliv, gleden over natur og samspill med dyr, over det enkle, det uaffiserte, det som føles nærmest livgivende ekte. Man trenger ikke engang like vinteren for å la seg fenge av denne boka.

Jeg skal ikke gjengi innholdet for detaljert – det er verdt å la seg overraske selv når man leser. Boka er på rundt 200 sider som er lettleste, samtidig som de er fulle av substans. Med jevne mellomrom er det oppslag med bilder; bilder som utfyller og illustrerer det boka forteller om, og som gir det hele en tilleggsverdi. Det ligger mange tips her for både vordende og eksisterende hundekjørere – du finner dem mellom linjene så vel som i et eget kapittel aller sist i boka. Og har du, som jeg, ingen ambisjoner i det hele tatt om å bli hundekjører, er det likevel mye inspirasjon, lærdom og ren leseglede å finne på disse drøyt 200 sidene.

Det er forresten ikke bare jeg som liker boka. Dagbladet ga boka en 6’er og trakk paralleller til Helge Ingstad. Og du? Vil du ha en smakebit, kan du lese et lite utdrag aldeles gratis hos Harvest. Kos deg!

Reklamer

Årets påskebøker

Jeg har en haug med uleste og halvleste bøker liggende i stua, og bestemte meg for å plukke tre bøker jeg skal lese i påska. Det ble disse tre. Denne påska blir det ikke så mye krim på meg, med andre ord, skjønt den nederste er kanskje diskutabel?

Årets påskelesing

The Nix har jeg såvidt begynt på, men så forsvant den i … jeg vet ikke, egentlig. Den bare forsvant for meg i vinter en gang, men nå har jeg plukket den frem igjen. Det er ei bok man lett sluker når man bare kommer inn i den, tror jeg.

Putin-boka har jeg lenge tenkt på å lese, og nå har jeg omsider kjøpt den. Mistenker at mye av torsdagen går med til Russland. Både fordi jeg leser om den allmektige presidenten og fordi jeg må jobbe litt med språket også når det er ferie.

Den øverste boka har jeg lånt av en kollega som lurte på hva jeg ville mene om den. Boka er i all hovedsak en historie om én eneste standup-forestilling; både ordene fra komikeren og skildring av salen. Jeg er litt nysgjerrig. Det er litt for lenge siden jeg fikk den i hende, så planen er å lese den i påska så kollegaen kan få den tilbake når ferien er slutt.

Den siste boka jeg leste før disse, var boka ‘Vinterdans‘ av Marit Beate Kasin. Jeg er partisk så det holder, for jeg har kjent Marit i flere år og visste at hun skrev bok i vinter. Men likevel; boka er fantastisk – og det er ikke bare jeg som syns det. Dagbladet ga henne for eksempel en 6’er på terningen og trakk paralleller til Ingstad. Jeg slukte boka første natta i Alta, da jeg egentlig bare skulle lese et kapittel før jeg la meg. Det ble ikke et kapittel, det ble ei hel bok.

Men det er en annen historie. Og kanskje et annet blogginnlegg.

Abdulrazak Gurnah: Gravel Heart

Gravel Heart følger Salim, en gutt som vokser opp på Zanzibar på 1970-tallet. En dag flytter faren ut og blir borte. Mora sier først at han bare er på reise noen dager, senere blir det klart at han har flyttet for godt. Salim vet ikke hvorfor, og mora sier ikke noe. Når han blir eldre, blir Salim invitert av sin onkel Amir til å flytte til Amir og familien i London, for at Salim skal kunne skaffe seg en god utdannelse. Del to av boka følger Salim i London – et London han aldri føler at han hører til i eller behersker, men som han like fullt modnes og blir værende i.

I den tredje delen av boka reiser Salim hjem til Zanzibar igjen, etter mange år borte. Langsomt begynner han å nærme seg årsaken til at faren flyttet bort den gangen, langsomt kommer gamle hemmeligheter frem i lyset igjen. Avslutninga av boka er direkte elegant, i mine øyne. Men jeg skal ikke røpe den for deg.

Så langt om historien i boka.

Jeg er veldig glad i Gurnahs bøker og har lest flere av hans tidligere. Jeg opplever denne boka som mer konkret, mer ‘levende’, mer … jeg vet ikke, på sett og vis mer engasjerende enn hans tidligere bøker. Han er en mester i å la uuttalte ting ligge tykt mellom linjene og la leseren ane heller enn å få forklart ting med store bokstaver, og han gjør det veldig vakkert.

I denne boka gjør han det samme, men han tar det et skritt videre. Historien er sterkere, karakterene tydeligere, hemmeligheten dypere, uten at det ene går på bekostning av det andre eller blir karikert. Denne balansen mellom det talte og det uuttalte, mellom det beskrevne og det man aner mellom linjene, er nydelig utført i denne boka.

Jeg er glad den står i hylla mi, for å si det sånn. Dette er ei bok jeg vet jeg kommer til å lese flere ganger.

Bok i januar

En av de tingene jeg har bestemt meg for å gjøre mer av i år, er å lese flere bøker. Foreløpig går det ganske bra – jeg passer på å få rom til å lese innimellom gjennom uka, og har blitt flinkere enn jeg var til å legge vekk laptopen på ettermiddagen og heller holde på med annet enn digitale ting når bare hunden er lufta og middagen fortært.

Fra ‘The nderground Railroad’ av Colson Whitehead

Jeg har hørt om ‘The Underground Railroad’ av bokglade venner og kjente ei stund på sosiale medier. Da jeg skulle nordover på juleferie, glemte jeg boka jeg opprinnelig holdt på med og ble derfor ekstra glad for å finne Whitehead’s bok på flyplassen – på engelsk!

Noen ganger når jeg leser, må jeg bare stoppe opp og nyte det. La formuleringene synke inn, la observasjonene feste seg, la tankesprangene og handlingen gå opp for meg før jeg beveger meg videre i forfatterens univers. Da vet jeg at jeg har ei god bok i hendene. Sånn er det når jeg leser denne.

I fjor høst oppdaget jeg at jeg en forfatter jeg setter stor pris på har kommet med ei ny bok, hele seks år etter at den forrige kom ut. ‘Gravel heart’ ble min julegave til meg selv og hadde kommet i posten mens jeg var borte. Jeg mistenker at den også kommer til å fenge meg før måneden er over.

18. desember: Julelitteratur

(Nei, ikke bøker om jula. Men bøker jeg vil begynne å lese i jula.)

Jeg har ikke lest så mange bøker i 2017 som jeg egentlig ville, men det er helt greit. Jeg har gjort andre ting; ting jeg også liker. Men berget av uleste bøker hoper seg opp, lista over bøker jeg gjerne vil lese vokser. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal prioritere mer lesing det neste året (og dermed bruke mindre tid på enkelte andre ting).

Denne blir starten på julelesinga mi

Faktisk har jeg bestemt meg for å starte allerede nå. Jeg har laget meg et dokument hvor jeg fører liste over bøker jeg vil lese i året som kommer – noen av dem har jeg allerede i hylla, andre må eller vil jeg anskaffe meg eller låne. Målet er 50 bøker det neste året. For noen er det ikke mye, for andre er det nesten uoverkommelig. For min egen del tror jeg det er overkommelig, men det vil noen ganger kreve prioritering når det er flere/andre ting jeg har lyst til å bruke tid på.

Boka til høyre kom jeg tilfeldig over på instagram, hvor ei jeg kjenner anbefalte den veldig varmt. Jeg sjekket hva den gikk ut på og lot meg fascinere, og på vei hjem fra jobb i dag ble den min. Allerede i ettermiddag har jeg kommet et godt stykke på vei i den, og så langt er jeg fascinert og glad jeg kjøpte den!

Jeg vet også at jeg får minst ei bok jeg ønsker meg til jul, kanskje flere. Klarer jeg å holde dampen oppe, rekker jeg å lese ferdig The Nix før jeg åpner julegavene på søndag – ellers er jeg redd et blir hard prioritering første juledag! Du skal ikke se bort fra at det dukker opp bokomtaler her inne etterhvert.

Sommerglede #4: Bøker

Sommer betyr bøker. Sånn er det bare. Selv om jeg skal jobbe hele sommeren, har jeg heldigvis også fritid nok til å komme meg gjennom litt flere bøker enn i hverdagen ellers. Jeg bestemte meg for å ha lave ambisjoner for lesemengden denne sommeren – ei bok i uka er nok til å gjøre meg fornøyd. Flere bøker, enda mer fornøyd. Etter å ha latt meg inspirere av både blogger, anmeldelser og ymse andre kilder var det disse bøkene jeg landet på å lese i sommer:

De sju bøkene jeg skal lese i sommer. Minst.

Mine sommerbøker 2017

To av dem er jeg ferdig med allerede, Auster og Meaney, så jeg ligger godt an. To andre har jeg begynt på, ei bok mener jeg å ha lest før (!) men husker ikke helt, og i det hele tatt. Auster har jeg lånt på biblioteket, de øvrige er mine egne.

Noe av det beste med sommeren er å ha tid til å lese bøker, og gjerne andre steder enn hjemme. Glamourbibliotekaren utfordrer leserne sine til å vise frem sitt sommerlige lesested på instagram gjennom å bruke #mittsommerlesested. Jeg ser ikke bort fra at jeg kaster meg på den utfordringa. Jeg liker jo som kjent å lese ute.

Sommer og bøker, altså. Det er en kombinasjon som funker veldig bra. Og jeg skal forsøke å bli flinkere til å alltid ha med meg ei bok i veska.

Påskeklar. Nesten.

Du vet man må lese et eller annet i påska, ikke sant? Enten man sitter i solveggen, ute i marka eller må tilbringe tida innendørs fordi det er skjitvær ute, så må man lese. Sånn er det bare. Mange er veldig glade i påskekrim – selv blir jeg fort lei av krim og velger å lese andre ting i påska. Planen var å stikke innom Norli på vei hjem fra tannlegen for å finne seg ei chicklit-bok eller noe sånt.

Fasit? Fasiten ble annerledes. Jeg var smart nok til å følge innskytelsen om å gå innom Norli før jeg gikk til tannlegen. Det resulterte i tre pocketbøker som alle skal få bli med nordover på påskeferie etterhvert.

Påskelektyre 2017, og ettermiddagens meny: to appelsiner.

Påskelektyre 2017

Shotgun lovesongs ble valgt fordi jeg likte tittelen og aldri har hørt om boka eller forfatteren. Billie ble valgt fordi jeg var nysgjerrig på Gavalda, men ikke hadde lyst til å lese «Saman er ein mindre åleine»-boka som alle leste for ei stund sida. Og Biskopens hemmelighet ble valgt fordi jeg vet jeg liker Tomm Kristiansen og fordi historien fenget meg. Så there you go.

Hvordan det gikk hos tannlegen? Joda. Omtrent på den tida jeg trodde vi skulle være ferdige, sa hun «uh-oh» og måtte ha assistanse av en kollega. Jeg hadde heldigvis ikke vondt, men fikk etterfylt og utvidet bedøvelse underveis. Fasit? Fasit ble ikke riktig så lystig, men det kunne vært verre. Jeg har heldigvis en fin tannlege som jeg liker og har tillit til, og det hjelper. Det, og smertestillende.

I kveld blir det hyttetur, og jeg gleder meg.