Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

Reklamer

I bokhylla: Marianne Fastvold og Kvinner før jul

Omsider lest, og overraskende: likt!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt den i bokhylla i stua, men det er lenge. I den bokhylla finnes utelukkende bøker jeg har tenkt å lese, men som jeg ikke har vært gjennom enda. Flere av dem er kjøpt på boksalg hos Stormen bibliotek i byen. Ei av disse Stormen-bøkene var boka du ser til høyre her, ‘Kvinner før jul’ av Marianne Fastvold. Jeg kjøpte den bare fordi jeg likte tittelen og forsida.

Og så ble den liggende. Hver gang jeg skulle begynne å lese i den, kjente jeg at motivasjonen svant. Perspektivet er en indre monolog, og det er sjelden jeg liker det. I tillegg opplevde jeg fortellerpersonen som veldig selvsentrert da boka starta, og jeg tenkte at dette orker jeg rett og slett ikke – navlelo taper fort nyhetens interesse.

Jeg var i ferd med å avskrive boka helt, men bestemte meg i helga for å lese de ti første sidene, bare for å konstatere med sikkerhet at dette ikke var noe for meg. Jeg leste ti sider. Elleve. Plutselig var jeg på side 49, og jeg var langt fra klar for å legge fra meg boka. Til slutt hadde jeg lest den ferdig, i et jafs.

Når jeg skriver daglig, blir det til slutt bok, når jeg ikke skriver, blir det ikke bok.

Og jeg likte den! Jeg likte den overraskende godt faktisk. Jeg liker hvordan det er fremdrift i historien, hvordan karakterene ikke er endimensjonale, hvordan indre monolog-stilen ikke bare bød på navlelo, men også kloke tanker og sogar handlinger. Boka var langt fra så forutsigbar og kjedelig som jeg hadde forventet. I tillegg var det innimellom ei og annen perle av ei formulering, og det gjør meg glad inn til margen. Når forfatteren har luket bort utenomsnakk og skåret setninger ned til beinet. Når hvert ord hører med og grammatikken stemmer i og er rett. Når tegnsetting og tekst sammen virker til å formidle både stemninger, ord og dybde i meningen bak ordene. Da blir jeg glad.

Marianne Fastvold gjorde meg glad opptil flere ganger denne kvelden. Og nå skal boka få flytte inn i hylla der de ferdigleste bøkene står.

Yderst, så klart!

Noe av det beste jeg vet er å ha all verdens tid til å spise en langvarig frokost mens jeg leser et kvalitetsmagasin og nyter maten min. Får jeg sitte ved mitt eget, hjemmesnekrede kjøkkenbord, er gleden enda større.

Ferskeste utgave av Yderst

Da juni-nummeret av Yderst kom i postkassen forrige uke, la jeg det på kjøkkenbordet og nektet meg selv å lese noe som helst i det før det var helg.  Dette er nemlig ikke et magasin som skal fortæres fort og overfladisk, som en burger på McDonald’s. Det skal nytes bit for bit, med omhu og ettertanke, omtrent som når man er på møsbrømlefse nummer to og bare kan nyde de ulike komponentene som måltidet er satt sammen av.

Jeg har relativt nettopp blitt abonnent, og jeg er fullstendig hekta. På bilder, på tekster, på temaer. Hos meg er ikke Yderst et magasin blant flere, noe jeg blar gjennom nærmest uten å tenke. Yderst er noe helt for seg selv, og det skal læses med andakt og hjerte – samtidig.  I min verden, i alle fall.

Gleden ved ord

Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var det særlig én ting som ga meg stor glede: Språk. Både på ungdomsskolen og videregående valgte jeg språk ved enhver anledning, og jeg elsket det. Målet var å beherske fire språk flytende ‘når jeg ble voksen’, noe jeg på den tida definerte til å være over 30 år. Om jeg ikke kunne fire språk flytende da jeg var 20, kunne jeg i alle fall tre flytende og ett noget haltende.

Gjennom to tiår siden da har jeg alltid hatt glede av språkkunnskaper og forsøkt å videreutvikle dem ved anledning. Jeg har også prøvd meg på, og tidvis lært, andre språk som jeg nå har forlatt igjen. Spansk, serbisk, swahili, fransk – jeg har betalt for undervisning i dem alle, og jeg har kost meg med å grave meg ned i ord, grammatikk, sammenhenger og særegenhet med hvert og ett av dem.

For et par år siden bestemte jeg meg for å ta opp igjen et av mine ‘opprinnelige’ språk; russisk. Jeg lærte russisk på videregående (den gang het det C-språk) og var sogar på klassetur til St. Petersburg en gang for lenge siden, men det aller meste har gått i glemmeboka. Likevel; jeg liker språket og det særegne ved det, og jeg ville plukke opp tråden.

Etter litt leting og prøving fant jeg en dyktig privatlærer som sa seg villig til å undervise meg. Læreren, la oss kalle henne A, er kona til en kollega og fagutdannet lærer, og det er en sann fryd å jobbe med henne.  Vi snakker, vi skriver, vi leser og gransker, og sakte men sikkert merker jeg at språket våkner mer og mer til liv i den støvete delen av hjernen min. Med bare én time i uka er det begrenset hvor stor progresjon man kan ha, men det har gått jevnt fremover gang for gang – og jeg nyter det.

Klar for innlevering – og for å få teksten i retur med røde streker på…

Nå har vi kommet så langt at jeg skriver stil hver eneste uke. Eller stil og stil, det er kanskje å dra det litt langt. Men hver eneste uke når vi møtes, har jeg skrevet en tekst – selvvalgt tema og innhold – som jeg leverer til læreren min. Hun ser på det hjemme og går over med rød penn (på min oppfordring!), og så ser vi på teksten og feilene mine når vi møtes neste gang – og da leverer jeg en ny tekst, naturlig nok.

Målet er å kunne plukke opp en russisk avis eller ei russisk bok og lese det som står der og forstå mesteparten. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg beveger meg i det minste i riktig retning. Jeg har også forholdsvis konkrete planer om å få praktisert litt av kunnskapen ‘i felt’ etterhvert, noe som både vil gjøre meg bedre OG mer motivert. Håper jeg.

Språk, altså. Vanskelig, men samtidig forferdelig gøy. Noe skal man jo bruke hodet til når man er voksen og (foreløpig) ferdig utdannet. Jeg tror det er sunt.

Boka imellom: Linda Boström

På hotellet vårt var det i etasjen vår et bord hvor det lå bøker man kunne låne mens man var der. Jeg klarte selvsagt ikke å gå forbi – allerede ved første passering fant jeg ei bok jeg ville låne.


Jeg har lenge vært nysgjerrig på Boström. Nå vet jeg at det har vært med god grunn. Hun skriver rystende godt. Med sine under hundre sider er boka kompakt. Samtidig oppleves den verken snau eller minimalistisk på noe vis. Hvert ord er veloverveid, hver setning er nødvendig. Detaljene er mange, men samtidig spredd utover på en måte som gjør at leseren kommer stadig mer i dybden på historien, nesten umerkelig drives historien fram av små detaljer med store konsekvenser. Jeg fikk assosiasjoner til Jon Fosse.

Boström har en helt særegen måte å skrive på; tilgjengelig, men ikke på noe vis lettvint. Hun krever noe av leseren, men er verken pretensiøs eller urimelig.

Boka? Jeg slukte den i et jafs, et ettertenksomt jafs, mellom de to andre. Som jeg også slukte. Tante Ulrikkes vei skulle jeg etter planen kose meg lenge med, men etter noen sene kveldstimer var også den fortært.

God litterær uttelling denne pinsehelga, med andre ord.

Bøker på reisen

Jeg har alltid med meg ei bok på reise. Bare ei, for jeg vet at jeg nesten alltid skaffer meg flere bøker underveis på tur. Så også denne gangen. Jeg klarte ikke engang komme meg fra Gardermoen før jeg hadde kjøpt ei ny bok.

En veteran og en fersking – begge knakende gode

Jeg begynte på Alice Munro i går kveld, etter å ha kjøpt boka på en bruktbutikk i London for et par-tre uker siden. Jeg elsker Munros bøker og har etterhvert en del av dem i hylla mi; elsker hvor mye innhold hun klarer å putte inn i noveller uten at de blir for lange eller kompakte, hvordan hun får sagt mye med få ord, hvordan tilsynelatende fragmenterte observasjoner kan settes sammen til et fantastisk hele. Så også denne gangen, noe som er medvirkende til at jeg ved ankomst Gardermoen allerede hadde kommet halvveis i boka.

Derfor la jeg turen innom Tanum da jeg var i transit på flyplassen, på jakt etter nettopp ‘Tante Ulrikkes vei’. Det er ei bok jeg har hatt lyst til å lese helt siden jeg leste om den for første gang, og den lysten har ikke blitt mindre etter at jeg har hørt mye ros av den fra bokelskende venner. Flaks for meg at den lot til å være på salg nå.

Gjennom helga skal jeg kose meg med disse to, Munro og tante Ulrikke. På en benk i en park. På en caféstol. På gresset i en hage. Eller hvor det måtte være.  Hvilepuls og gode bøker, begge deler i godt selskap. Man kan egentlig ikke ønske seg mer ei helg i mai.

Bøkene fra London

Jeg klarer aldri å være i London uten å skaffe meg mer enn én bok. Det går bare ikke. Denne gangen var det fem bøker som ble mine i løpet av de dagene vi var der. Du ser dem nedenfor.

Disse ble med hjem fra London

De to nederste ble kjøpt på Foyle’s, en bokhandel som ligger nær Southbank Centre. De tre øverste ble kjøpt på en bruktbokbutikk i Camden. Jeg har lest ut Pasternak og Kay, og er godt i gang med Barnett sin bok.

La meg si det med én gang: Adam Kay sin bok ‘This is going to hurt’ er noe av det morsomste jeg noensinne har lest. Det er en samling tanker, episoder og refleksjoner fra Kay’s tid som lege i det britiske helsevesenet NHS; fra han kom dit som nyutdannet til han var langt mer efaren – og forlot, viser det seg. Han forteller hysterisk morsomt om episoder han har sett og opplevd, enten humoren er på hans egen eller andres bekostning – eller på ingen sin.

Samtidig forteller han også, både i teksten og mellom linjene, om en hel del av de utfordringene NHS står overfor, særlig med flere års tory-regjering, og om hvordan livsstilen som følger med en legestilling i NHS er helt ødeleggende for alt som handler om livet og relasjoner utenfor jobb.

Boka er svært lesverdig, den er lattervekkende – og den gir innsikt. Kay faller heller ikke for fristelsen til å foreslå lettvinte eller mer kompliserte løsninger bare for å fremstille seg selv i et enda mer positivt lys.

Hvis jeg hadde en terning, hadde jeg glatt trilla den frem til terningkast sju!