Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

Så latterlig glad

Det er lenge siden jeg skrev om Abdulrazak Gurnah for første gang. Det var i 2009. Senere har jeg skrevet om bøkene The Last Gift og Gravel Heart.

I dag fikk han Nobelprisen i litteratur. Jeg er så vanvittig glad – det er SÅ fortjent!

Nå skal jeg plukke frem Paradise på nytt, den første boka jeg leste av ham. I mellomtida går jeg på nett og bestiller meg Afterlife, ei av de siste bøkene han har kommet med.

Dette skal feires. I kveld blir det noe godt i glasset, lys tent på bordet, sørlandschips i ei skål og ei bok i fanget. Garantert.

Byens beste pusterom

Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.

Lesestund med utsikt

Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.

Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.

Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.

Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Å lese på et annet språk

Når jeg oppdager bøker jeg blir nysgjerrig på, foretrekker jeg ofte å lese dem på originalspråket heller enn norsk – dersom førstnevnte er et språk jeg behersker. Så da jeg i München før jul (nei, jeg har ikke blogga om det!) fant ei bok som flere ganger vekket min interesse før jeg til slutt kjøpte den, var jeg sjeleglad. Både for å finne ei bok som var så særegen og tilsynelatende bra, OG for å finne ei bok jeg ikke først hadde lest om på norsk og som føltes ‘ferdigtygd’ da jeg sto med den i hendene.

En timeout med fullstendig hvilepuls

Boka heter ‘Der Apfelbaum’, epletreet. En tysk mann har gravd i sin egen familiehistorie; en historie han kjente anekdotisk og langt på vei har forsøkt å flykte fra, for så å snu om og systematisk finne historien og dokumentere den.

Utgangspunktet er hans besteforeldres historie, en kjærlighetshistorie – og så mye mer – som startet før krigen. Forfatteren følger historien til besteforeldrene, til foreldrene, og sin egen. Over flere kontinenter og mange tiår, via krinkelkroker i fortida og nakent utleverende hendelser i nåtida rulles en fantastisk historie opp; en historie som strekker seg langt ut over familien og de personene den tilsynelatende handler om.

Ideologisk strid, sosiale omveltninger, geopolitikk, personlige seiere og tragedier, økonomiske opp- og nedgangstider… Alt du noen gang har lest om europeisk historie i forrige århundre, blir plutselig noe konkret og helt påtakelig i denne historien og gir innsikt gjennom dette helt unike bildet. Samtidig er ikke dét hovedpoenget; det er historien og menneskene i den som driver meg fremover fra side til side. Når jeg først har begynt, vil jeg aldri legge boka fra meg igjen. Ikke før jeg er ferdig.

Nå er jeg halvveis. Jeg har hatt en lang pause, og nå forsøker jeg å trekke det litt ut så jeg ikke blir ferdig med den for fort. Jeg vil at den skal vare. Det vil forundre meg om den ikke kommer på norsk og engelsk i løpet av relativt kort tid. Og film; boka har mer enn nok stoff i seg til en film. Det hjelper åpenbart at forfatteren er en erfaren skuespiller. Boka maler med ordene sånn at man hele tida ser for seg det som skjer, men uten at det føles påtatt, sjablonmessig eller forenklet. Snarere tvert om.

Den er en bragd.

Mindre Netflix, mer bok

Jeg har – som sikkert mange andre – tenkt å bruke mindre tid på Netflix og annen streaming i det nye året.  Etter at jeg hadde bestemt meg for dét, ble jeg via venner oppmerksom på et internettfenomen som heter the Popsugar Reading Challenge. Den går i korthet ut på at man utfordres til å lese 40  bøker på et år der hver bok tilfredsstiller ett av en rekke med kriterier; et kriterium for hver av de 40 bøkene. Og det er ikke nummerert, man kan ta det i den rekkefølgen man selv vil. (Man kan sogar utvide til 50 bøker; det finnes 10 ekstra-kriterier for dem som ønsker seg en større utfordring.)

Ei fantastisk bok jeg kjøpte i München i november 2019.

Jeg har begynt på det som er det femte kriteriet på listen; «Les ei bok som utspiller seg i en by som har vært vertskap for OL».  Jeg leser boka du ser på bildet over; ei bok som utspiller seg i en tysk familie gjennom tre generasjoner fra mellomkrigstida frem til i dag. Selv om boka utspiller seg flere steder og på flere kontinenter, er kjernen i historien fra Berlin.

Og det er forfatterens egen historie, og historien til hans familie. Berkel, en kjent tysk skuespiller gjennom mange år, begynte å nøste i sin familiehistorie og endte opp med å skrive en roman som har fått nærmest panegyriske anmeldelser i Tyskland. Det starter med hans besteforeldres kjærlighetshistorie og ender med ham selv, i Tyskland, i dag. Boka kom ut i 2019 og er dermed helt fersk. Jeg er ikke overrasket om den blir film en dag.

Jeg begynte på boka allerede på flyplassen i München i november i fjor, på vei hjem fra helgetur med ei venninne. Fortsetter det som nå, er det ikke lenge til jeg blir ferdig. Den er vanskelig å legge fra seg, lett å la seg rive med av. Kapitlene er akkurat passe til at man kan si «bare ETT kapittel til før jeg legger meg…» for så å sitte oppe halve natta.

Det lover godt for leseåret 2020.

Sommerlig leseglede 2019

Jeg annonserte høyt og tydelig at målet for sommeren var å lese minst 10 bøker. Det har jeg snart gjort. I skrivende stund er åtte bøker unnagjort, og jeg holder nå på med to ulike bøker samtidig – hver til sitt formål.

Ei glitrende bok – og forfriskninger som passer til sommervarmen

Boka «A Gentleman in Moscow» av Amor Towles ble jeg oppmerksom på via internett på et eller annet vis, og den har fenget fra første side. Jeg har jo en svakhet for å lese om og fra gammel russisk kultur, fra brytningstida mellom aristokratiet og kommunismen, og denne boka er dermed midt i blinken for meg. Utgangspunktet er at en adelsmann i etterkant av den russiske revolusjonen dømmes til husarrest, og denne skal tilbringes på hotellet hvor han allerede har bodd i flere år. Selv om mye av handlingen utspiller seg på hotellet – og det er ikke lite som skjer der! – er det naturligvis også mange tilbakeblikk og sideblikk til ting som har skjedd før og til hendelser andre steder.

Godt språk, god oversettelse og en egen driv i historien som aldri blir stressende, oppjaget eller kunstig har fått meg til å bli temmelig oppslukt av denne boka.

Gresk mater familias på Krim – er det rart jeg er begeistra?

Moskva-boka er imidlertid rent fysisk litt for stor til å passe i den veska jeg helst har med meg når jeg er på farten nå om sommeren, særlig hvis jeg er i byen. Derfor har jeg også begynt på ei anna bok; «Medea og hennes barn» av Ljudmila Ulitskaja. Den har i likhet med Moskva-boka et slags russisk bakteppe. Hovedpersonen er en gresk gammel kvinne som bor på Krim (i dagens Ukraina) og som nærmest er en slags mater familias. Der samler hun hver sommer sin særdeles rikholdige og varierte storfamilie, og det er mange historier som fortelles innenfor rammene av den ‘ene’ historien om henne. Du får ingen premier for å gjette at også denne boka berører russisk historie og utvikling fra tsar-tiden og langt inn i kommunisttida. Boka er annerledes enn Moskvaboka, men fengende på sin egen måte – så langt, jeg har fortsatt endel igjen.

Som du ser, nøt jeg nettopp noen sider av denne boka på mitt favorittsted, samtidig med at jeg spiste en kanelsnurr (hjemmebakt, o lykke!) og drakk en kopp varm sjokolade. Det var ikke feil, selv ikke på en varm sommerdag.

Og når disse to er avslutta, har jeg nådd målet om ti bøker i sommer! Det betyr ikke at jeg slutter å lese – tvert imot. Jeg har flere bøker liggende klare, både av de jeg opprinnelig anskaffa meg for dette formålet og av bøker jeg har latt meg spontant friste av underveis i løpet av sommeren. Denne, for eksempel, har jeg hørt mye om og gleder meg til å lese:

Denne frista meg over evne – så jeg kjøpte den!

Jeg skulle egentlig bare inn på bokhandelen for å kjøpe meg en boblekonvolutt. Men så ble jeg frista over evne, og boka ble med meg hjem. Jeg mistenker at den blir bok #11 på lista mi i sommer.