Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Reklamer

Det er den følelsen

Det er den følelsen. Den følelsen når du kan gå i joggesko på tørr asfalt, kjenne sola varme ansiktet, kjenne at jakken plutselig er litt for varm, kjenne at det er vår.

Med joggesko på kaia

Med joggesko på kaia

Javisst er det mars. Javisst kan det fortsatt komme snø igjen. Men det ER vår; sola varmer, snø og is tiner omtrent mens jeg ser på dem, bygatene er bare og det er stadig flere mennesker å se ute på tur til de fleste av døgnets tider.

Den første dagen etter at jeg kom hjem fra Finnmarksløpet tok jeg meg fri noen timer midt på dagen for å gå tur i byen med hunden. Vi gikk en lang tur og var helt ytterst på moloen og tilbake, og jeg tør ikke gjette på hvem av oss som var mest glad for akkurat den turen.

Våren er noe av det beste som har skjedd dette året.

Og i morgen er det klart for lansering av et jobbprosjekt jeg har vært sterkt delaktig i å utvikle og få i stand. Det blir bra, det også.

Vinterfryd i Helligvær

Jah! Endelig ble det ny tur til Helligvær for meg og hunden. Helligvær, dette vakre øyriket som ligger utenfor Landegode, den store øya som ligger rett utenfor Bodø by.  Helligvær, med sine øyer og holmer og skjær, sine lyngheier og vakre utsiktspunkter, sine hyggelige innbyggere som alltid smiler og sier «hei» når de møter fremmedfolk (meg) de ikke kjenner. Jeg har blitt veldig glad i Helligvær.  (Forrige besøk finner du her.)

Denne gangen traff vi innertier med vinterværet. Det, i kombinasjon med at vi har bikket mars og dermed har langt mer dagslys enn på månedsvis, viste seg å være en uslåelig kombinasjon.

Neppe lenge til disse hjellene blir fylt med kommende tørrfisk

Fiske er en viktig næring for folk som bor i Helligvær.  Disse hjellene er de eneste jeg kan komme på å ha sett der – mange lander fisken i Lofoten nå i sesongen. Men etterhvert tar de vel med seg skrei hjem også, og henger opp torsk så de har tørrfisk til ‘husbruk’ utover sommeren. Disse hjellene ligger i fjæra nær der hoveddelen av bebyggelsen på øya Sørvær er, så det er kanskje flere som  bruker dem, for alt jeg vet.  Vakre er de, og godt plassert i landskapet – i le for vær og vind.

Brønnøya (der husene ligger)

Det er flere øyer i Helligvær hvor det bor folk, men også noen hvor alle husene er feriehus. Jeg er usikker på disse, men mener å ha hørt at det er bebodde hus – i alle fall ett av dem. På ei av øyene bodde det lenge bare et eneste menneske, ei veldig gammel dame, men hun døde for ikke alt for lenge siden. Jeg ser for meg at jeg fint kunne bodd på ei av disse øyene og hatt det veldig godt! Når det er sagt, har jeg dog ingen planer om å flytte på meg. Men det er fantastisk fint å ha muligheten til å dra utover hit og oppleve en helt annen verden, på mange måter.

Du er aldri langt fra en fiskebåt i Helligvær

Tur med disse, altså! Hjerte!

Unger kan ikke bo på Helligvær uten å være litt uteunger. Disse to er ikke mine, men de er heldigvis veldig lette å få med seg på tur likevel – mye takket være hunden, vil jeg tro. Det ble pannekaketur i det fri på lørdag og omvisningsekspedisjon på søndag, begge i strålende og litt kaldt vintervær. Ungene viser meg gjerne øya og dens landskap, og sammen utfyller de bildet jeg får. Hvert besøk har medført en liten utvidelse av min radius og kjennskap til øya, og det overrasker meg ikke om det blir ytterligere utvidet i god tid før vi har nådd sommeren. I godt selskap rekker tida til en hel del – heldigvis.

Særdeles økologiske villsauer

På Helligvær finnes det ei stor, inngjerda ‘utmark’ som er hjem for en flokk villsauer. Sauene går ute hele året og finner alt av næring der de ferdes; i følge lokalkunnskapen får de ikke engang kraftfôr – rett og slett fordi de ikke trenger det. Søndagsmiddagen denne helga besto av kjøtt fra villsaulam fra Helligvær, fra fjorårets sesong, og det skal få være noe av det beste lammekjøttet jeg noen gang har smakt. Delvis takket være de særdeles fordelaktige omgivelsene de vokser opp i, delvis – vil jeg tro – takket være kokken, naturlig nok. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg selv skal få tak i lammekjøtt herfra neste sesong…

Utepannekaker i solveggen. Årets første utemiddag!

Det er lenge siden jeg har laget og spist middag ute, men i helga ble årets første endelig avviklet – vi laget pannekaker! Opprinnelig var planen å lage dem ute i det fri, men etterhvert ble det til at vi satt i solveggen bak huset og brukte hagemøblene til å gjøre det enkelt. Ungene hadde på eget initiativ laget pannekakerøre fra bunnen av før vi dro ut, og ei gammel (rengjort!) saftflaske gjorde tjeneste som oppbevaringssted. Ungene spiste seg mette, hunden fikk smake, og jeg var ikke sulten etterpå, jeg heller. Å spise primuspannekaker ute mens sola varmet i fjeset var sjelebot av dimensjoner.

Skal du spise den pannekaka selv?

Ut mot havet, over lyngheiene, på perfekt vinterføre.

Forrige gang jeg var her, holdt vi oss mest på veiene da vi gikk tur, for jeg hadde bare joggesko og det var vått i terrenget. Denne gangen hadde jeg bedre sko, og jammen var det ikke vinterfrosset rundt omkring. Dermed kunne jeg ta en god tur i terrenget i godt selskap, og ruta var enkel: Gå til veis ende, og følg stien som starter der. Det skulle vise seg å bli en strålende fin rundtur, og terrenget var akkurat så fabelaktig som jeg hadde forestilt meg.

Det er noe med unger og lek på isen.

Turen gikk i kosetempo. Vi stoppa og titta på utsikta innimellom – og fra toppen på en av de lokale åsene kunne man se både Lofoten, Vestfjorden, Steigen, Landegode, Børvasstindan, Sandhornet og øyriket lenger sør og vest for Bodø. Det var helt magisk. I Lofoten så vi, som forventa, hele Lofotveggen som ender med Moskenesøya helt ytterst, og så så vi (ubebodde) Mosken og Værøya. Røst ser man ikke herfra før man kommer litt i høyden, for Røstlandet er bare 11-12 m.o.h. på det høyeste og jordkrumminga hindrer at man ser det fra ca bakkenivå i Bodø. (Men på toppen av Keiservarden kan du på gode dager se Røst!)

Vi stoppa for å leke litt også. Kombinasjonen av unger som vil leke, hund som vil snuse og meg som ville ta bilder og bare nyte synet der jeg var, viste seg å være helt perfekt.

Vemodig hund på hurtigbåten hjemover

Fylket har endret båtrutene, og dermed måtte vi dra hjem et par timer før jeg hadde forventa. Det gikk helt fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt for enda flere timer i vakkert vinterdagslys og solnedgangsfarger på Helligvær. Sola gikk ned mens vi var på vei hjem til byen igjen, via landhugg på Vokkøya og på Landego. Hunden virka nesten melankolsk der han satt med hodet i vinduskarmen og så på ørnene, sjøfuglene og øyene som gled forbi mens lyset langsomt svant.

Flaks at vi begge har lyst til å dra tilbake ved neste anledning.

Å nyte ei helg

…er ikke vanskelig. Særlig ikke når man i godt selskap kan dra på hyttetur med god stemning, hyggelige omgivelser og upåklagelig servering til alle måltider. Vi måtte plotte denne turen lang tid i forveien for at det skulle passe for begge, men ingen av oss angret på at vi gjorde nettopp dét.

Lykkelig husky langs Futelva

Jeg og hunden tyvstarta litt uten resten av turfølget. I stedet for å møtes noenlunde sentralt, valgte vi å starte turen med å gå langs Futelva opp til Breiva, så turfølget kunne plukke oss opp der i stedet. Langs Futelva var det masse å snuse på for en ivrig hundesnute; mange hunder å hilse på eller gå forbi, mange folk og se, mange dufter å etterforske. Jammen fant vi ikke et småhemmelig sted med masse laks også. Femten laks på en snau kvadratmeter lar seg høre – men de fikk bli nedi elva, alle som én.

Dette tror jeg er såkalt ‘gulløre’, tremella aurantia heter den på latin.

Jeg trodde noen hadde stappa noe oransje plast inni et tre, og tenkte at det kan jeg plukke med meg og hive i søpla der jeg kommer i stedet. Men jammen var ikke de blanke, knall oransje krøllete greiene en sopp som vokste på bjørkestammen! Etter litt googling tror jeg at dette må være en tremella aurantia, som det heter på latin, eller ‘gulløre’. Vakker!

Solnedgangslys midt på dagen

Sola går ned før klokka er tre, og vi fikk med oss en sjelden (i disse dager) solnedgang mens vi gikk oppover traktorveien og innover i marka. Oransje stråler skapte noen helt spesielle fargetoner; farger ingen bilder kan gjengi, farger som fullstendig bergtok oss. Det føltes som å være på rett sted til rett tid – og så var vi bare halvveis ut i dagen!

Denne utsikta er til å leve med. Isen lå et par centimeter tykk på vannet, selv om det ser åpent ut.

Utsikta fra hyttevinduet kan ingen si noe på. Fra dette vannet henter vi vann på en tjueliters plastdunk til å ha til drikke og matlaging inne på hytta – og til oppvask og annen vask når det står på planen. Det lå et lite islag, kanskje to centimeter tykt, over det meste av vannet. Ikke verre enn at vi fikk hull på den for å hente det vannet vi trengte. Heldigvis.

Kveite, potet og tilbehør fra Frydelund. Ingen klaget på bevertninga!

Vi hadde avtalt at jeg skulle stå for middag den ene dagen, turfølget skulle stå for frokost neste dag. Middagen ble kveite fra Rødøya, potet fra en lokal bonde og øl fra Drammen. Det var vanvittig godt, og jammen ble det ikke mat nok til både oss tobeinte og til han firbeinte. Han var ganske fornøyd da han kunne meske seg i de kveitefilétene som ble til overs da vi var ferdige, han pelskledte. Nevnte jeg god stemning?

Kaffe med nogo attåt. Strikking. Stearinlys. Og utenfor bildet: En radio med fin musikk. Lykke.

«Det føles som om det er kveld, men det er det jo ikke» sa turfølget da middagen var overstått. Og det stemte. Det var mørkt, vi var småtrøtte og vi kunne lagt oss med en gang. Men klokka var bare sju, og det var mange timer igjen av dagen. De ble tilbrakt med musikk på batteridrevet dab-radio, strikking, og kaffe med nogo attåt – blant annet. Flaks at jeg ikke blir liggende søvnløs av å drikke kaffe, for det var noen kopper som gikk ned i løpet av kvelden.

Multitasking på frokostbordet – noen lager arme riddere, andre skriver i hytteboka.

Jeg har et nærmest ikke-eksisterende forhold til arme riddere. Jeg husker å ha laget det på skolekjøkkenet da jeg gikk ungdomsskolen, tror jeg, men siden? Næh. Vi hadde aldri noen tradisjon for det hjemme, og jeg har ikke plukket det opp på egen hånd i voksen alder heller. Av en eller annen merkelig grunn. Denne morgenen var det helt genialt å  få servert aldeles ‘ferske’ arme riddere, stekt der og da på steikepanne over primusen. Med hvert vårt syltetøy fikk vi begge det vi helst ville ha – og krefter til turen tilbake, sånn etterhvert.

Hytteboka forteller om andre gjester som også har lagt sin elsk på den lille perlen vi befant oss på denne helga. Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg har allerede planlagt minst ett fremtidig besøk hit, et besøk der jeg skal vise hytta og omgivelsene frem til en gjest som kommer særdeles langveisfra. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet.

Det beste av alt? Det er det jeg ikke har bilde av. Da jeg på kvelden skulle en siste tur ut på do før jeg la meg for natta, var himmelen klar og full av grønt, hvitt og lilla lys. Nordlyset herjet over himmelen, sterkt her, svakt der, men allestedsnærværende og i konstant endring. Det var vanskelig å gå inn igjen. Det innrømmer jeg glatt. Det blir – forhåpentligvis – neppe lenge til neste gang. Heldigvis.

Små hverdagsgleder

Karamell-te fra Whittard’s og ei god bok. Hjerte.

Jeg elsker bøker. Jeg elsker te. Boka er Murakami, teen er en karamell-te fra Whittard’s som forlengst er gått ut på dato, men smaker like godt som før.  Jeg hører på Leonard Cohen og Senjahopen og Marit Larsen (takk for konserten på DamaDi i sommer!) og tenker at det kunne definitivt vært verre enn dette.

Verdens beste utekontor

Et snev av hvilepuls

Det henter at jeg verken sitter på min vanlige jobb eller på hjemmekontor, men at jeg har ‘utekontor’; midlertidig kontor på min yndlingskaffesjappe. De dagene det er cruiseanløp her i byen, finner du meg ofte her, på et eller annet tidspunkt gjennom dagen. Stedet der de vet hva jeg vil ha i det øyeblikket jeg kommer inn døra, stedet hvor de alltid har tid til å slå av en prat og aldri stresser, uansett hvor lang køen måtte være, stedet hvor nyankomne og stamgjester blir tatt imot på samme hyggelige vis, stedet med kriminelt gode kanelsnurrer. Jeg elsker det.

Utekontor med Tina

Det er et sted hvor jeg ofte møter kjentfolk, tilfeldig eller planlagt.  Her har vi bokstavelig talt snakket om både liv og død menst vi sto midt oppi begge deler – samtidig. Flere ganger har jeg og en kollega hatt ad-hoc-jobbmøte med hverandre her; vi sitter på hver vår side av bordet og jobber med beslektede, men likevel ulike ting, og har utbytte av å kunne spørre hverandre til råds. Det er helt fantastisk.

Historie i veggene – og i navnet. Fire bord. Fem-seks sitteplasser til hvert av dem, fordelt på sofa og høye barkrakker. 4-5 barkrakker foran panoramavindu mot torget. Kort vei fra døra til kassen. Man kan ikke ønske seg mer. Jeg flytter ikke derfra med det første.

Bare én gang til

Jeg skal ikke mase mye mer om Stockholm. Men jeg får stadig spontane ‘drypp’ av glede når jeg tenker på hvor fint jeg hadde det der for litt siden.

Byglimt

Jeg likte å tusle rundt og se på bygninger, parker og detaljer som satt langt opp på husene. Det er noe med det; ofte ser man bare på det som er på gateplan, men hvis man bokstavelig talt bare løfter blikket litt, finner man mange vakre detaljer. Noen har tenkt på dette, noen har laget det som er der oppe og har villet at det skulle være vakkert også der. Jeg mistenker at hvis jeg hadde bodd i en av de øverste etasjene på bildet over, ville jeg ha hatt et bord eller en god stol rett foran vinduet, sånn at jeg kunne sitte der og se ut over byen. Uansett tid på døgnet, uansett vær, uansett humør. Det ville vært mitt hjørne av byen.

Perfekt sted å lese bok og drikke te

Inne i bakgårder som er skjult fra gata kan man finne vakre bakhager som blir som fredelige oaser i byen. Her hører man knapt trafikken, men lyden av folk i nabohagen eller av naboer som snakker ut vinduene med hverandre, preger stemninga. Kanskje lukter det kjøtt fra grillen, kanskje surrer ei humle rundt tekoppen, kanskje legger man ned boka si for å bare suge til seg sanseinntrykk på alle mulige måter der man sitter.

Det var bare dét jeg skulle si.