Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

Før isen legger seg

Ikke bare gøy for barna!

Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.

Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.

Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!

Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.

Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Påskemorgen i Grønning kirke

En halvveis påsketradisjon når jeg er ‘hjemme’ hos foreldrene mine i påska er at vi på påskemorgen drar til Grønning kirke. Der har de nemlig felles frokost ved langbord i kirkesalen klokka ti, før det er gudstjeneste i selve kirka klokka elleve.

Frokost i kirkesalen på Grønning første påskedag

Maten er i prinsippet norsk husmannskost-frokost, men den er omtenksomt gjennomført; estetisk, velsmakende, og i rikelige mengder. Alle forsyner seg fra buffét, men kanner med kaffe og varm sjokolade står på bordet. De har sogar varm sjokolade som er basert på ordentlig sjokolade og melk – ikke noe pulverblanding der i gården!

Dåpsfolk, kirkefolk, nabolagsfolk – alle kommer, og mange kjører langveis fra for å være med på akkurat denne påskemorgen-feiringa. Ofte er det nærmest kul på veggene, og denne utgaven var ikke noe unntak. Praten går og folk setter seg der det er plass og der de har lyst. Det gir god stemning og mange nye bekjentskaper.

Altertavla i Grønningkirka til venstre, dagens yndlingssalme til høyre.

Det var to dåpsfølger på frokosten og i kirka denne søndagen, og jeg fikk meg en hyggelig overraskelse da barna skulle døpes. Den ene salmen var nemlig en sang av Kari Bremnes! Jeg ante ikke at hun var i salmeboka (den vanlige, norske salmeboka som brukes i alle statskirker i landet), men ble veldig glad for å oppdage det – og for at akkurat denne salmen var valgt denne dagen.

Jeg mener å huske at Kari Bremnes ‘introduserte’ denne sangen for offentligheten for første gang da hun sang den i barndåpen til et av kronprinsparets barn, og litt research viser at det var i 2008, ved dåpen til prins Sverre Magnus. Jeg har hørt den mange ganger og har også sunget med – men pussig nok aldri i kirka. Før nå. Det var en salig stund. Salme 593, folkens.

Kveldsfiske i Saltstraumen

Når dagen har vært lang og full av inntrykk, er det godt å kunne koble helt, helt ut på kvelden. So we did.

Kveldssol i Saltstraumen

På noen få timers varsel ble vi enige om å dra på fisketur til Saltstraumen. Det var ikke feil beslutning. Sol, fin temperatur og godt selskap gjorde kveldstimene til «ei snill stund», som min salige bestemor ville ha sagt. Det er noe eget med Saltstraumen, og noen ganger er det godt å befinne seg litt utenfor de tetteste turistområdene her. Vi fiska, prata, lo og koste oss, alt med hvilepuls og lave skuldre. Man kan ikke ønske seg mer en kveld i april.

Den velsigna påska

Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på.  Nye opplevelser,  gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.

Skutertur i glitrende vær

Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham.  Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.

Ørnheihytta en ettermiddag i påska

I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt.  Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.

Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.

Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om  å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.

Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.

Kveldsstemning i øst

Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.