Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Se min kjole

En av de tingene jeg har satt ekstremt stor pris på med ny jobb, er at jeg omsider kan ta i bruk en langt større del av garderoben min enn jeg har brukt på lange tider i jobbsammenheng. Jeg har hatt mye klær jeg har likt, men det er ikke alt som har vært egnet til bruk i hverdagen likevel.

Nå jobber jeg for det meste på kontor, innendørs og trygt, og transporten til og fra jobb er også overkommelig selv i dårlig vintervær. Dermed kommer kjoler, skjørt og litt pene klær langt oftere til sin rett enn før. Det er utelukkende et gode.

En jobb der det er lov til å pynte seg gjør det også mer attraktivt å skaffe seg noe nytt innimellom. Jeg er ingen stor shopper som på liv og død må ha alt som er ‘nytt’ eller in til enhver tid, men jeg liker å finne fine ting som gjerne er på salg, ting jeg vet at jeg kommer til å bruke mer enn én gang og i flere sammenhenger.

Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!
Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!

Derfor gleder jeg meg stort over at disse to kjolene er på vei i posten til meg. En av dem var den siste som nettbutikken hadde inne i min størrelse – det føltes litt ekstra godt, må jeg innrømme, da den havna i handlekurven min. Ikke ble det dyrt heller, ikke for noen av dem.

Jeg blir aldri en person som skal dele ‘dagens outfit’ på sosiale medier av ymse slag. Men på jobb? Der skal de få se ulike antrekk hver dag, og ei dame som nyter å kunne variere dem. Det føles nesten som et frynsegode.

Bjellands knappeboks

Ei venninne som nylig flyttet fra ei leilighet til ei anna, ringte meg en kveld. – Kan jeg komme innom? Jeg har noe til deg! Selvfølgelig sa jeg ja, mer fordi jeg gjerne ville se henne enn fordi hun skulle ha med gave. Men like fullt: jeg skulle få bli både glad og overrasket da hun dukket opp.

Fantastisk gammel boks fra Bjellands!
Fantastisk gammel boks fra Bjellands!

Denne gamle boksen fra Bjelland ble min til odel og eie! Den er urgammel og kom henne i hende i den tida hun samlet på ‘alt’ og hadde en bod full av interiør-rekvisita av ymse slag. Nå har hun tatt et oppgjør med samlermanien og kvittet seg med masse stæsj av ulikt slag. Og denne boksen, fant hun ut, ville sikkert jeg sette pris på. Det hadde hun helt rett i. Ikke bare boksen, men også innholdet falt i smak. For å si det pent.

img_5303
Knapper! I alle mulige størrelser, farger og fasonger.

Boksen var nemlig fylt til randen av knapper! Knapper fra klær, knapper fra håndarbeidsbutikker, knapper fra bruktbutikker og loppis. Gamle knapper og nyere knapper, store knapper og små. Det bugnet av knapper oppi boksen. Noen var det bare én eller to av, andre var det opptil ti av. Jeg bruker gjerne 3-5 knapper når jeg strikker f.eks. barnegensere eller annet tøy, så det er veldig mange av disse knappene som vil komme til nytte! Enkeltstående knapper har jeg ikke like mye bruk for, men et par scrap-interesserte venninner skal få dele sånne knapper mellom seg. På den måten kommer også disse knappene til nytte.

Men boksen beholder jeg. Det er ikke diskusjonstema engang.

Bodø for barn – helt perfekt!

Jeg har tenkt det mange ganger, og jeg sier det med frimodighet: Bodø er en by som er perfekt for barn! For ikke lenge siden var jeg så heldig å ha to åtteårige gutter i hus fra fredag til søndag. Heller enn å drasse dem ut i marka når det kaldt og stedvis ganske vått, lot jeg guttene velge hvor de ville på tur. Svaret forbauset meg ikke – de ville til byen!

StreetArt fra UpNorth 2016 var poppis. Vi gikk på kunstverkjakt!
StreetArt fra UpNorth 2016 var poppis. Vi gikk på kunstverkjakt!

I flere år har bl.a. Stein sørget for et godt utvalg av streetart på byens vegger. Nå har han etter eget sigende lagt opp, men takket være UpNorth-festivalen tidligere i sommer, er det likevel mange nye kunstverk rundt omkring i byen. Guttene ble veldig fascinert av motivet over, som befinner seg i et hjørne av torget i byen. Østrem har laget en samling tvetydige figurer som kan leses på flere måter – og åtteåringene så opptil flere motiver når de bare gransket det lenge nok. Vi har allerede avtalt å ta en ny tur en dag hvor vi dedikerer enda mer tid til å gå på streetart-safari.

Hurtigruta kommer inn, og to potensielle fremtidige matroser likte synet.
Hurtigruta kommer inn, og to potensielle fremtidige matroser likte synet.

Å gå langs havnepromenaden med barn vil noen betegne som galematias. Selv syns jeg det er en fornuftig ting å gjøre, og disse guttene klarte fint å ta ansvar for å ikke ramle i vannet. Underveis titta vi på båter, navn og registreringshavner, og anleggsarbeid som foregikk her og der ble behørig diskutert. Ikke minst ble det spekulert mye i hva de ulike båtene gjorde ute på havet, og hvem som har den mest dramatiske hverdagen. At vi fikk se hurtigruta komme inn på nært hold, var en bonus. Ikke minst da den tuta høyt og klart rett foran øynene på gutta.

Hvem sier at primusen bare kan brukes i marka?
Hvem sier at primusen bare kan brukes i marka?

Guttene var litt redde for at det å velge byen foran marka skulle bli utslagsgivende for hvorvidt det ble primuspannekaker til lunsj eller ikke, men jeg lovte at det ikke var noe problem. På torget finnes både benker og andre installasjoner hvor man fint kan sette seg ned og kokkelere litt, og primusen fant seg godt tilrette på torget mens guttene lekte på apparater i umiddelbar nærhet. Mens guttene klatra, løp og koste seg, stekte jeg pannekaker i tur og orden. Påfyll av energi var godt for både store og små!

Arti førr ungan - og for voksne!
Arti førr ungan – og for voksne!

På denne lekeplassen på torget, er det fritt frem for alle som vil leke – uansett alder! Stolpen i midten lar deg velge mellom fire ulike spill, og sammen med de seks omkringliggende stolpene byr den på fire enkle utfordringer som krever både fysisk og mental kapasitet. I starten var det bare ‘mine’ unger som lekte der. Etterhvert kom det flere unger til – og jammen var det ikke noen voksne som også lot seg engasjere og ble med på leken!

Å ha med seg barn i Bodø by er virkelig ikke noe problem, snarere tvert imot. Utfordringen er heller å velge blant tilbudene som finnes. Heldigvis. For oss som bor her, betyr det at vi stadig har noe å velge i, stadig noe å finne på, også i de mest urbane delene av byen. Det tror jeg at både jeg og åtteåringene er veldig glade for.

Lykken er en lesekrok

Lakris-te i mummikopp lar seg smake!
Lakris-te i mummikopp lar seg smake!

Jeg er ikke langt unna å være ferdig flyttet, og det er på tide med en pust i bakken. Noe av det som har gjort meg lykkelig i nytt hus, er det faktum at jeg har kunnet lage meg en lesekrok i stua mi. I et hjørne med vinduer og godt dagslys har jeg kunnet lage meg en skikkelig trivselskrok. Der sitter jeg nå i godstolen med beina høyt, en tekopp i vinduskarmen rett ved og boka «Du dør ikke» av  Linn Strømsborg på mobilen. Den kom nettopp ut, og jeg har lånt den som ebok fra biblioteket mitt. Så langt er den strålende bra, og jeg gleder meg til resten. (Forvent bokanmeldelse etterhvert!)

I lesekroken min har jeg også en hel balje (!) med garn rett ved siden av, og når jeg ikke leser ei god bok, kan du gjerne finne meg i kroken med strikketøy i hendene og en film eller serie på Netflix. Nevnte jeg at radioen står rett ved? Den gjør det. Hundesenga befinner seg i umiddelbar nærhet, den også, og den firbeinte later til å være svært fornøyd med å kunne være nærmest mulig når jeg strikker og han sover.

"Happiness" fra Willow Tree
«Happiness» fra Willow Tree

Jeg er ikke en person som er så veldig glad i pyntegjenstander, og du finner få slike ting der jeg bor. Denne figuren fra Willow Tree fikk jeg imidlertid i gave for noen år siden, og den har jeg blitt utrolig glad i. I min gamle leilighet sto den på ei hylle nær skrivesaker og radioen. I mitt nye hus står den med ryggen mot hagen, og med ansiktet vendt mot stua og kjøkkenet.

Figuren uttrykker langt på vei hvordan jeg har det nå. Jeg nyter å ha gangavstand til sentrum, jeg elsker mitt nye hus, jeg har fine folk i umiddelbar nærhet i nabolaget og jeg kan ikke forestille meg så veldig mye mer som kunne gjort livet bedre. Jeg har flyttet fra den vakre utsikta utover havet, men jeg kunne like fullt nyte både nordlys og utsikt da jeg var ute med hunden på kveldsturen i dag. Så det er ikke så verst. Nå er jeg klar for helg.

Skomvær: Farvel

Hverdagen venter, Skomvær har vært en drøm. Å få tilbringe tid på Skomvær har vært noe helt spesielt, og det har vært oppfyllelsen av en gammel drøm, en drøm om å få erfare landet ‘bortenfor Røst’. Der jeg en gang drømte om å få se Trenyken på nært hold, har jeg nå ikke bare sett den – jeg har hatt tilhold enda lenger ut. Det er nesten så jeg må klipe meg i armen for å forstå det.

En siste finværsdag på Skomvær
En siste finværsdag på Skomvær

Fyret på Skomvær har stått der, et landemerke både på øya og for sjøens farende folk. Nå om sommeren er fyrlykta slukket, den fyrlykta som er slipt i krystall og laget på et vis som i dag har gått i glemmeboken, men like fullt: Fyret står der, og det viser vei. Jeg har lært at sangen «Har du fyr» opprinnelig var skrevet til Skomvær fyr, og jeg skjønner hvorfor. Nå har jeg vært nesten hver en krinkelkrok inne i fyret og sett på alle detaljer jeg ønsket å utforske videre – og jeg har vært runden på balkongen aller øverst. Jeg føler at jeg kjenner fyret litt. Ikke godt, men godt nok. For meg.

Lokalhistorie som gir inntrykk
Lokalhistorie som gir inntrykk

Jeg har lest bygdebøker, Lofotboka og nedtegnelser av ulike slag som har fortalt meg om livet på Skomvær. Hvem som var der, hva de gjorde, hvordan de hadde det, hva de måtte leve med – av både vær, vind og omstendigheter. Kristian som det står om i avsnittet over, var poståpner på Røst og kom ut til Skomvær med post og på besøk av og til. Jeg har lest om hvordan de måtte bruke tønner i tau for å få post og varer noenlunde velberga i land når båtene ikke kunne legge til nede i Keila – og jeg skjønner hvorfor, for jeg har sett Keila i både nordavindsstorm og sønnavindsstorm.

Uværskveld på Skomvær
Uværskveld på Skomvær

Da dette bildet ble tatt, var det storm fra nord. Når vinden står på med storms styrke fra nord, kan man krysse tunet relativt greit, men kommer man rundt hjørnet på låven og møter vinden uforfalsket i øynene – vel, da er det greit at man er solid bygd og lener seg mot vinden. Nordavinden gir ikke ved dørene. Sønnavinden derimot. Den tar i prinsippet like hardt, men den gir langt mer spektakulære bilder – for da slår bølgene mot skjærene på sørsida av øya og kaster kaskader av sjy og skum høyt opp i lufta. Man kan sogar sitte inne i stua og se på det, siden stua er sørvendt. Jeg har ingen bilder på minnebrikken. Men mange inni hodet.

Hønene er overlatt til andre nå...
Hønene er overlatt til andre nå…

Etter å ha vært alene sammen med hanen og hønene over en periode begynte jeg å trives litt med rutinene de bød på. For ikke å snakke om eggene – det var noe helt eget å spise egg som man bokstavelig talt har henta inn selv, rett fra hønsehuset. Jeg hadde lært noen av hønenes personligheter å kjenne, og lot meg villig underholde når jeg så hvordan de tedde seg innimellom. Men når det er sagt: Det er godt for hunden min å slippe å ha høner gående rett i nærheten hver eneste dag. Litt mindre å følge med på, litt mindre å karre seg opp over. Det er helt greit.

Den siste midnattssola jeg så på Skomvær
Den siste midnattssola jeg så på Skomvær

Den siste kvelden min på Skomvær var det et helt fantastisk nydelig vær. Etter å ha vært ganske grått på formiddagen ble det klarere og klarere, og utpå kvelden var himmelen nærmest fri for skyer. Vinden løyet, som du ser på bildet, og det var nydelig å være ute og se på havet og landskapet i det gyldne kveldslyset. Jeg kunne ikke annet enn å knipse den siste midnattsola jeg visste jeg ville se der ute.

Neste dag var det gråvær og mer vind. Men jeg kom meg til Røst, og etterhvert helt hjem igjen. Skomværseventyret er over – men hverdagene er neimen ikke verst, de heller.

Skomvær: Eyecandy

Jeg liker det engelske ordet ‘eyecandy‘ og skulle ønske vi hadde noe tilsvarende på norsk. Eye-candy, øyegodteri (hvis man oversetter direkte), er rett og slett en betegnelse på nesten hva som helst, bare det er behagelig å hvile øynene på. På Skomvær finnes det veldig mye fint å hvile øynene på – døgnet rundt, faktisk. Bare se:

Utsikt mot nord og øyene i naturreservatet.
Utsikt mot nord og øyene i naturreservatet.
Utsikt mot øst. Ser du godt etter, skimter du fastlandet i det fjerne.
Utsikt mot øst. Ser du godt etter, skimter du fastlandet i det fjerne.
Utsikt mot nord omtrent ved midnatt en klarværsdag.
Utsikt mot nord omtrent ved midnatt en klarværsdag.
Naturlig dekorativ interiørdetalj
Naturlig dekorativ interiørdetalj
Frodig og fargerik mellom tuene
Frodig og fargerik mellom tuene