Paradisbukta er en klisjé

 Det var solnedgang, det var latter, det var sang…

Sitter her på berget og ser utover havet…

Det var en gang en sommer…

Alle de tre linjene over her er starten på hver sin sang, sanger som trygt kan karakteriseres som ‘sommerhit’, som en ‘klassiker’ og som en enerverende gjenganger på radioer, nachspiel, karaoker og sånt noe. Hvorfor de har blitt det, kan kanskje diskuteres. Klisjeer blir til fordi de gjentas så ofte. Men grunnen til at de gjentas så ofte, er gjerne at de oppleves som sanne, som beskrivende, at de er gjenkjennelige for tilhøreren. De bare gror seg fast, på et vis.

To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.
To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.

Alle disse sangene, i tur og orden, gikk av seg selv inni hodet mitt en kveld tidligere i uka. Sammen med gode venner i hjelpekorpset var jeg nemlig på båttur til Paradisbukta, ytterst på Store Hjertøya, som ligger omtrent i innseilinga til Bodø. Det går ikke bilvei eller ferge dit, man må komme seg frem for egen maskin, for egen kjøl. Noen kommer i kajakk, noen i seilbåt, noen i lystbåt. Vi kom dit i en liten båt, noen som campet der hadde kommet i kano.

Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.
Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.

Det var rett og slett en drømmekveld i Bodøs skjærgård. Vi spilte kubb på stranda. Noen av oss gikk på fotosafari på berg og knauser. Vi laget ei lita grue og grilla mat. Hunden kunne være løs, og han stakk ingen steder. Vi snakket litt med kanopadlerne som hadde ankommet før oss, og stemninga var god. Det var mange gode samtaler, og båtene duvet i takt med bølgene mot stranda.

Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.
Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.

Man kan ikke si noe på omgivelsene. Jeg kan ikke si noe på selskapet. Været var upåklagelig, hunden var lykkelig, maten var god og … jah. Jeg tror jeg må si det med De Lillos:

[Det]… er en klisjé, men hva gjør vel det?

Advertisements

Så kom sommeren

Så kom godværet. Ikke bare godværet, men også temperaturen.

Utefrokost: Vannmelon og eplebiter
Utefrokost

Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men det er mye mulig sommeren kom i pinsehelga. For plutselig var det ikke lenger bare sol – det var også fin temperatur. Jeg kunne spise frokost på den østvendte trappa mi. Hunden ville gjerne være ute i bånd, og det fikk han lov til. De lykkelige sukkene gikk gjennom hele kroppen hans da han byttet stilling i gresset; fra å ligge i en krøll til å ligge utstrakt i gresset og la nesen vibrere av inntrykk og dufter.

Menyen fulgte årstida. Jeg hadde ikke lenger lyst på grovbrød og brunost – jeg ville ha noe lett. En kvart vannmelon og et par epler ble til frokost denne morgenen. Sola varmet fjeset, og jeg gikk barbeint ute. Senere på dagen gjorde jeg sogar hagearbeid, et dugelig stykke arbeid for å forberede botaniske gleder senere utover sommeren.

Nå tror jeg kanskje sommeren er her. Så får vi se hvor lenge den varer.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.
Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest
Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.
Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Lovund. Fordi det var på tide.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Men jeg er sikker på at du har kjent den. Det å ha noe man tenker man ‘skulle ha gjort’, men aldri kommer seg til å gjøre. Før man plutselig en dag står midt oppi det og nyter hvert minutt. Omtrent sånn var det da jeg nylig besøkte Lovund.

Jeg har en svakhet for øyer. Jeg kommer fra ei øy, jeg liker øyer. Lovund er ei øy på Helgelandskysten som jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å besøke, men det har på et vis ikke ‘villet seg’, rett og slett. Et par ganger de siste årene har jeg sogar bestilt hytte der og planlagt tur, for så å bli nødt til å avlyse på grunn av uforutsette omstendigheter og ting som har dukket opp, prioriteringer som har måttet endres. Men i år klaffet alt.

Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!
Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!

Lovund ligger ganske nøyaktig frem timer fra Bodø, hvis man reiser med hurtigbåt. Det bor litt under 500 mennesker på øya, og halvparten av dem jobber etter sigende i en av de to lakseoppdrettsbedriftene som finnes på øya. Øya er relativt rund av fasong, og midt på øya troner Lovundfjellet, også kalt ‘Fjellet’, med sine 623 m.o.h. på det høyeste. Det er ganske bratt, med andre ord, men heldigvis flatt og enkelt i de sjønære områdene nord/øst på øya, der folk bor og bedrifter har sine fasiliteter.

På nord og til dels vestsida av øya ligger den berømte lundeura, steinura hvor lundefuglene kommer inn i tusentall midt i april for å hekke, før de igjen drar ut på havet i august en gang. Deler av områdene utgjør et naturreservat hvor det er ferdselsforbud fra 15. april til 31. juli. Man sier gjerne at 14. april er ‘lundkommardagen’, altså den dagen lundefuglene kommer inn. I realiteten varierer dog datoen noe – uten at det forringer opplevelsen. Jeg så en og annen lundefugl på mine vandringer på Lovund, men de har ikke ordentlig kommet inn enda. Det skjer i påskehelga, tenker jeg.

En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter.
En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter. Fastlandet i bakgrunnen.

Lovund ligger ute i havet, nærmest rett vest for Mo i Rana. Litt lenger ut og bittelitt mer nord finner man Træna, som er verdensberømt i Norge for den årlige Trænafestivalen. (Jeg skal besøke Træna også en gang, om enn ikke under festivalen. Men det er en annen historie.) Fra Lovund ser man også fint mot fastlandet – ei lang, lang rekke av hvitdekte fjell raget på den andre sida av havet da jeg var der. Litt lenger sør ser man blant annet De sju søstre, ei fjellrekke som ligger nær Sandnessjøen. Det går sti rundt store deler av øya, og det går merket sti til toppen av fjellet. Og heldigvis – heldigvis har de også en solid molo man kan gå ut på.

Jeg måtte jo lufte hunden mens jeg var der, for han var med på turen. Lovund har omtrent fem kilometer vei, sier ryktene, og jeg tror vi gikk de fleste av dem. I tillegg tok vi omveier der det passet; en tur i fjæra, rundt en haug eller utpå ei brygge. Som her. Det var massevis av dufter og stimulans for en nysgjerrig hundesnute – og for nysgjerrige dameøyne.

Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.
Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.

Det bor som sagt nær 500 mennesker på Lovund. Det er et folketall som er i vekst, og det er etter sigende ikke bare enkelt å finne seg et sted å holde til om man har lyst til å bo der. Oppdrettsfirmaene vokser, hotellet har nettopp åpnet et nybygg og det er ting på gang på øya. Fraflyttingsspøkelset har dratt for lenge siden. Noen hus er åpenbart bare i bruk som sommerhus, men det er også mange eneboliger i bruk. I ei bukt nordøst på øya har man bygget rekkehus nærmest på bryggekanten, og man hører bølgeskvulpet når man sover med vinduet åpent. Jeg vet, for jeg har prøvd. Vennene mine bor i et av husene der. De er designet av Anita Valrygg, i likhet med husene som er planlagt bygd lenger sør på Lovund. Stranda innerst i bukta (utenfor nedre bildekant) har skjellsand som er hentet fra Træna, og den naturlige lagunen er anlagt slik at vannet varmes opp av sola på sommeren, samtidig som det byttes ut med tidevannet. Jeg mistenker at det vil være en sommeridyll jeg kommer tilbake til neste gang jeg drar dit på besøk.

Stemningsbilde fra Onøy brygge.
Onøy brygge. Stemningsbilde.

Hurtigbåten fra Bodø tar som nevnt fem timer, men da er båtbytte på Onøy inkludert. Det var fullstendig uproblematisk. Den kvelden jeg reiste nedover var det nærmest klarvær og en nydelig solnedgang akkurat da vi nærmet oss Onøya. Det tok bare fem minutter å bytte fra den ene båten til den andre; de legger til ved brygga etter tur og man går bare av og på uten videre dikkedarer. I de to minuttene jeg sto på kaia og venta, fikk jeg dog knipsa bildet over her. Jeg likte det. Returen gikk like lett.

Best av alt: Begge båtene har 2-3 store hundebur om bord, sånn at det er enkelt å reise med hund. Og best av alt: Underveis på turen er det en lang rekke anløp på andre øyer og småsteder. Flere av dem inspirerte meg til nærmere utforskning etter hvert. Du skal ikke se bort fra at det blir flere turer i den retninga utover våren og sommeren. Jeg er klar for det.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Se min kjole

En av de tingene jeg har satt ekstremt stor pris på med ny jobb, er at jeg omsider kan ta i bruk en langt større del av garderoben min enn jeg har brukt på lange tider i jobbsammenheng. Jeg har hatt mye klær jeg har likt, men det er ikke alt som har vært egnet til bruk i hverdagen likevel.

Nå jobber jeg for det meste på kontor, innendørs og trygt, og transporten til og fra jobb er også overkommelig selv i dårlig vintervær. Dermed kommer kjoler, skjørt og litt pene klær langt oftere til sin rett enn før. Det er utelukkende et gode.

En jobb der det er lov til å pynte seg gjør det også mer attraktivt å skaffe seg noe nytt innimellom. Jeg er ingen stor shopper som på liv og død må ha alt som er ‘nytt’ eller in til enhver tid, men jeg liker å finne fine ting som gjerne er på salg, ting jeg vet at jeg kommer til å bruke mer enn én gang og i flere sammenhenger.

Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!
Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!

Derfor gleder jeg meg stort over at disse to kjolene er på vei i posten til meg. En av dem var den siste som nettbutikken hadde inne i min størrelse – det føltes litt ekstra godt, må jeg innrømme, da den havna i handlekurven min. Ikke ble det dyrt heller, ikke for noen av dem.

Jeg blir aldri en person som skal dele ‘dagens outfit’ på sosiale medier av ymse slag. Men på jobb? Der skal de få se ulike antrekk hver dag, og ei dame som nyter å kunne variere dem. Det føles nesten som et frynsegode.