Søndag på Nyholmen Skandse

Når sola skinner, snøen smelter og en mild bris stryker over landet akkurat her, er det lite som er bedre enn å ta turen helt ut på Nyholmen Skandse og sette seg i solveggen. Med gårdagens Sondre Justad-konsert friskt i minne og glede i hjertet ble det en søndag med noe av det beste blåsebyen har å by på.

Utsikt fra skansen mot Sandhornøya og Fugløya – blant annet.

Bodø har en fantastisk skyline, og det bygges stadig nytt.

Skansen sett fra nesten nede ved fyrlykta. Nyholmen Skandse ble bygd av straffanger under napoleonskrigene og restaurert i senere år. I dag er den særlig populær som konsertarena under Nordland Musikkfestuke – og i august skal jeg høre Minor Majority spille her ❤

(Ettermiddagens tette snøfall trenger vi ikke snakke om. Det smelter snart igjen, uansett. Håper jeg.)

Reklamer

Turist i egen by: Bådin

For ikke lenge siden kjente jeg meg som turist i egen by. Riktig så galt var det ikke, men jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før i denne byen – tross mine etterhvert mange år her. Jeg var på omvisning og pubkveld hos Bådin, det lokale bryggeriet som holder til i lokaler sentralt i byen. Dét var virkelig en opplevelse!

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Sammen med ei venninne og et tredvetalls andre mennesker fikk jeg høre historien om Bådin – om hvordan bryggeriet gikk fra å være et kompiser-på-dugnad-prosjekt til å bli et etterhvert ganske fullverdig bryggeri som kjenner sine forutsetninger og gjør svært mye rett. Faktisk så rett at de i fjor vant flere juleøl-tester. I stedet for å skryte av hvor flinke de har vært til enhver tid, fortalte Andreas uformelt om tabber, feil og utilsiktede episoder. De har lært på den harde måten, til tider. Men de har brukt kunnskapen godt.

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og "Fotballkortølet" sto på kveldens meny

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og «Fotballkortølet» sto på kveldens meny

Halvannen time med omvisning, ølsmaking, maltsmaking (!) og røverhistorier, deretter et par timer med bryggerikveld som var åpen for publikum generelt. Hva mer kan man ønske seg en vinterlig fredagskveld? Jeg kommer knapt på noe. Med biergarten-stil over bord og benker, bardisk lett tilgjengelig og god stemning blant kjente og ukjente rundt bordene var det lett å kose seg. Hipsterfaktoren var heller ikke så alt for høy – jeg talte ca 10 rutete tømmermannsskjorter og omtrent like mange kunstferdige skjegg.

Da vi etterhvert ble sultne, havna vi på nytt et sted hvor i alle fall ikke jeg har vært før. Vi spiste burger på Gatsby, et burgersted som ligger ved havna i byen – og det var en opplevelse. Fantastisk hyggelig og flink servitør, kriminelt god burger og tilbehør, og lokaler man virkelig kunne trives i. Det var virkelig prikken over i’en på en minneverdig kveld. At vi fikk løst et par verdensproblemer underveis, var en bonus.

Sanke D-vitaminer

Når vinteren har vært lang og dagslyset omsider er i ferd med å vende tilbake for alvor, er det få ting som står lenger opp på agendaen min enn å sanke D-vitaminer når jeg kan. I helgene, for eksempel. Da er jeg ikke nødt til å være på et kontor, men kan være utendørs så mange timer jeg bare vil og sanke D-vitaminer i bøtter og spann. Heldigvis trenger det ikke engang være solskinn for at vitaminene skal absorberes; de ligger i selve dagslyset. Denne helga fikk jeg bunkra opp til fulle.

To ferskinger på Mjelle

Ei av de jeg omgås forholdsvis regelmessig er ei ung dame som kommer fra innlands-Norge lenger sør i landet. Sagt på en annen måte: Hun er ikke vant med havet, ei heller med kulturen, kysten og utsikta som følger med. Derfor var det opptil flere av oss som var glade for at vi i fellesskap kunne ta turen til Mjelle i helga. Mjelle med si røde strand, Mjelle med si fantastiske utsikt, Mjelle med sine bratte bergvegger. Mjelle. Det viste seg at det var hele to av turdeltakerne som aldri hadde vært på Mjelle før. Jeg tipper begge kommer tilbake.

Mannen og havet

Lilla sand. Grønt hav. Hvitt skum. Gule og hvite istagger. Gråbrun skog. Det er alt annet enn fargeløst på Mjelle, selv midt på vinteren. Det er alltid noe å se på, noe å knipse, noe å la seg begeistre av. Fotografen på bildet over, er erfaren turmann og erfaren Mjelle-besøker. For et par av de andre skulle det vise seg at de ikke hadde lært regel om den sjuende bølgen (den er alltid størst) – og dermed ble ei av dem nærmest oversprøytet av saltvann da de skulle ta bilde «av en bølge som spruta litt opp». Men de klaget ikke.

To glade kanaljer på ei romslig strand

Mjelle er et av de stedene i Bodø kommune hvor det er vedtatt helårs båndtvang. Derfor var begge hundene i bånd det aller meste av tida. Da vi hadde kontroll over området og visste at der verken var folk eller større dyr der, slapp vi hundene løse i 5-10 minutter så de kunne løpe etter hverandre og herje litt. Det gjorde de,  til gagns. Men da de etter endt ‘pause’ ble tilkalt, kom begge to på innkalling og lot seg villig feste i bånd igjen. Det var mer enn nok å se og snuse på likevel. Heldigvis.

Horisonten. På klarværsdager henger Lofotveggen der borte på andre sida.

Mjelle er ei vestvendt strand. Mot øst har du steile, bratte fjellvegger som kneiser over stranda. Øverst mot berget er det litt gress, litt lyng og en anelse av  småbjørkeskog før stranda tar over. Stranda skrår nedover mot havet, vannet er grønt, og lenger ut: mørkeblått. På vinteren er det gjerne forblåst og isete her. På sommeren er det sol store deler av dagen, og man rekker å se midnattsola før den forsvinner bak åskammen mot nord og blir borte. På den andre sida av Vestfjorden ser man på klarværsdager Lofotveggen. Vinterstid, med snødekte Lofotfjell, ser det ut som isberg som duver i vannet – mye på grunn av vinterhildring. Sommerstid er Lofotfjellene mer ei blågrå eventyrstripe som akkurat skiller oransjegylden sommernattshimmel fra mørkeblått hav og Vestfjordens dulgte speil. Begge deler er like vakkert.

To herrer, to hunder. Masse trivsel.

Det er alltid bølger på Mjelle. Alltid. Noen ganger bare late, dorske dønninger som langsomt smyger seg opp og ned i strandkanten. Andre ganger er det frådende topper som pisker mot land og gjør det de kan for å slå hardt mot sanden og bråke så høyt det bare går. Jeg kjenner folk som ikke har fått sove i telt på Mjelle fordi bølgene har bråket for mye. Jeg har tenkt å prøve til våren eller sommeren; å dra dit ei natt med sovepose og telt, sovne og våkne til dønninger like gamle som evigheten. Jeg tror det blir fint.

Ut i skogen – til spor av elg, rev, hest, mus og andre gode dufter.

Man kan også sanke D-vitaminer i skogen. Særlig når det blåser frisk bris med kuling i kastene og skogen byr på le og mildere temperatur. Kanskje kan man gå oppå skare som bærer alle mann – pluss en husky. Man får inn sola både her og der, bare avbrutt av tilfeldige skyer som fyker forbi. Kanskje går man tur med noen som aldri har vært her før. Kanskje noen har gått runden, men aldri tenkt på å følge det sidesporet som vi stikker inn på i dag. Man kan sogar vende fjeset mot sola og sanke D-vitaminer når man tilfeldig møter en hund og ei dame man kjenner; la sola varme mens hundene spretter rundt hit og dit i brå kast for å hilse hverandre med glede. For eksempel.

Utsikt mot Vågfjellet og Mjønesfjellet.

Utsikta er det ikke noe å si på. I vest er det blå himmel helt uten skyer, og konturene av Sandhornet rager til værs. Mot øst er det litt mer skyer, men ikke verre enn at man ser både Vågsfjellet og Mjønesfjellet. Jeg har ikke vært oppå noen av dem. Jeg vil gjerne opp på begge. Slik forholdene er nå, kunne man fint gått til fots opp på Vågsfjellet, i alle fall. Men denne dagen hadde vi ikke tid. Det blir en gang senere; den står på lista. I mellomtida nyter jeg synet av den mens jeg suger til meg det jeg kan av årets ferske D-vitaminer.

Sjokoladekosoverdose

Nybakte boller smurt med nugatti. Varm kakao i koppen. Sjokolade fra en medvandrer. Ingen skal si vi ikke tar kaloriene våre på alvor! Vi fant en fin rasteplass der vi kunne sitte (!) med ansiktet mot sola (!) og sanke D-vitaminer mens vi inntok kakaobefengte kalorier en stakket stund. Det gjorde godt etter turen vi hadde lagt bak oss, og før resten av veien vi hadde å gå. Det var ikke planlagt, men det var veldig, veldig godt. Og med sjokolade innabords og ferskt påfyll av D-vitaminer fra sola er jeg mer enn klar til å gå inn i ei ny uke.

En timeout fra hverdagen

Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang starnd ved foten av fjellet.

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.

Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.

Vi sto opp når månen er i ferd med å gå ned i nordvest.

Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.

Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid - ei frosset rullesteinstrand.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.

Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.

Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.

Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.

Å innta nytt land. Eller utforske et oversett et.

Mo i Rana er et sted jeg alltid har reist gjennom, men aldri besøkt. Med tog og bil har jeg passert Mo flere ganger enn jeg har tall på gjennom livet. Men jeg har aldri satt min fot der. Aldri gått av toget, aldri gått ut av bilen, så langt jeg kan huske. Det har vært et transit-sted langs E6 og Nordlandsbanen for meg. Til nå. Nå har venner flytta dit, og jeg har fått en grunn til å ta turen. Det skulle jeg ikke angre et sekund på.

Alle trenger en storebror som drar akebrettet!

En av dagene var vi i Skillevollen skianlegg på Båsmoen. Med to små barn var det ikke de lange løypene i skogen som var førstevalget – det var akebakken. Varme klær og et par akebrett var alt som skulle til for at det lille gjenget vårt skulle kose seg – fra den eldste (meg) til den yngste (på rødt akebrett)! Det var ganske kaldt, så vi måtte begrense utetida av hensyn til ungene, men du milde hvor gøy det var så lenge det varte!

Akebakke, barnebakke, alpinbakke, skiløyper, isbane… Stedet har alt!

Litt utenfor sentrum og litt opp i fjellet ligger Skillevollen. Der har de alt man kan ønske seg for å drive med vintersport, uansett hvilken måte man vil gjøre det på. Milevis med skiløyper, alpinbakke og barnebakke, akebakke og isbane – og en kafe hvor man kan varme seg og få litt næring mellom slagene. Stedet var virkelig en opplevelse, og jeg forestiller meg at jeg fort kunne ‘bodd’ her oppe i helgene om jeg hadde tilhold på Mo. At det også var rom for å være på tur med hund, var ingen ulempe. Jeg fikk hilse på en lystig berner sennen-hannhuund, og dermed var jeg solgt!

Islandshest. Vakker og hardfør islandshest.

Jeg fikk også med meg en tur til dalstroka innafor, innover mot svenskegrensen nesten, og der hadde de islandshester på gården! Jeg fikk hilst på noen av dem og lot meg raskt sjarmere. De godt pelsa og hardføre dyrene lot ikke til å slite med kulda mens de gikk ute, selv om det var minusgrader og vind. Det er jo det de er laget for å tåle, tross alt.

Ingen bombe at jeg koste meg på Mo, med andre ord. Rettere sagt: Jeg koste meg i strøket rundt. Selve Mo, med sitt sentrum, sine butikker, sin industri og hva det måtte være, er jeg fortsatt like blank på. Du skal ikke se bort fra at jeg må en tur tilbake dit etterhvert.

Velkommen, 2018!

Noen starter det nye året med store fester og masse folk. Vi var to personer og to hunder.
Noen starter et nytt år i gedigne og vakkert utsmykka lokaler. Vi var i ei DNT-hytte.
Noen foretrekker urbane omgivelser og høy synlighet. Vi var to meter fra vannkanten.
Noen markerer nyttår med endeløst fyrverkeri. Vi nøyet oss med måneskinn og nordlys.
Noen legger store ressurser i at nyttårsmaten skal se fin ut. Vi mekka reinskav på gassovn.
Jeg vil hevde at vi vant. Jeg gleder meg til mer av 2018.

Utsikta mot vest en liten halvtime etter at vi hadde ankommet hytta i fjæra.

En av to glade hunder som syns det var helt greit å ikke være midt oppi fyrverkeri og smell.

Nevnte jeg konkurranse? Vi kivet hardt om seier i terningspillet ‘10.000’!

Reinskav tilberedt på gassovn var himmelsk godt!