Den beste frokosten i juni

Den beste frokosten i juni, hands down, er denne:

Hverdagsfrokost – og luksus!

Hjemmebakt brød. Hjemmelaget rabarbrasyltetøy med kanel. Melk. Te (söderblandning fra Stockholm Tea House). Mummikopp. Rørstrand-glass. Grete-asjett fra Figgjo. Kjøkkenbord som pappa har snekret.

Man kan ikke ønske seg mer.

Reklamer

Påskemorgen i Grønning kirke

En halvveis påsketradisjon når jeg er ‘hjemme’ hos foreldrene mine i påska er at vi på påskemorgen drar til Grønning kirke. Der har de nemlig felles frokost ved langbord i kirkesalen klokka ti, før det er gudstjeneste i selve kirka klokka elleve.

Frokost i kirkesalen på Grønning første påskedag

Maten er i prinsippet norsk husmannskost-frokost, men den er omtenksomt gjennomført; estetisk, velsmakende, og i rikelige mengder. Alle forsyner seg fra buffét, men kanner med kaffe og varm sjokolade står på bordet. De har sogar varm sjokolade som er basert på ordentlig sjokolade og melk – ikke noe pulverblanding der i gården!

Dåpsfolk, kirkefolk, nabolagsfolk – alle kommer, og mange kjører langveis fra for å være med på akkurat denne påskemorgen-feiringa. Ofte er det nærmest kul på veggene, og denne utgaven var ikke noe unntak. Praten går og folk setter seg der det er plass og der de har lyst. Det gir god stemning og mange nye bekjentskaper.

Altertavla i Grønningkirka til venstre, dagens yndlingssalme til høyre.

Det var to dåpsfølger på frokosten og i kirka denne søndagen, og jeg fikk meg en hyggelig overraskelse da barna skulle døpes. Den ene salmen var nemlig en sang av Kari Bremnes! Jeg ante ikke at hun var i salmeboka (den vanlige, norske salmeboka som brukes i alle statskirker i landet), men ble veldig glad for å oppdage det – og for at akkurat denne salmen var valgt denne dagen.

Jeg mener å huske at Kari Bremnes ‘introduserte’ denne sangen for offentligheten for første gang da hun sang den i barndåpen til et av kronprinsparets barn, og litt research viser at det var i 2008, ved dåpen til prins Sverre Magnus. Jeg har hørt den mange ganger og har også sunget med – men pussig nok aldri i kirka. Før nå. Det var en salig stund. Salme 593, folkens.

Kveldsfiske i Saltstraumen

Når dagen har vært lang og full av inntrykk, er det godt å kunne koble helt, helt ut på kvelden. So we did.

Kveldssol i Saltstraumen

På noen få timers varsel ble vi enige om å dra på fisketur til Saltstraumen. Det var ikke feil beslutning. Sol, fin temperatur og godt selskap gjorde kveldstimene til «ei snill stund», som min salige bestemor ville ha sagt. Det er noe eget med Saltstraumen, og noen ganger er det godt å befinne seg litt utenfor de tetteste turistområdene her. Vi fiska, prata, lo og koste oss, alt med hvilepuls og lave skuldre. Man kan ikke ønske seg mer en kveld i april.

Den velsigna påska

Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på.  Nye opplevelser,  gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.

Skutertur i glitrende vær

Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham.  Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.

Ørnheihytta en ettermiddag i påska

I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt.  Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.

Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.

Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om  å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.

Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.

Kveldsstemning i øst

Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.

Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Det er den følelsen

Det er den følelsen. Den følelsen når du kan gå i joggesko på tørr asfalt, kjenne sola varme ansiktet, kjenne at jakken plutselig er litt for varm, kjenne at det er vår.

Med joggesko på kaia

Med joggesko på kaia

Javisst er det mars. Javisst kan det fortsatt komme snø igjen. Men det ER vår; sola varmer, snø og is tiner omtrent mens jeg ser på dem, bygatene er bare og det er stadig flere mennesker å se ute på tur til de fleste av døgnets tider.

Den første dagen etter at jeg kom hjem fra Finnmarksløpet tok jeg meg fri noen timer midt på dagen for å gå tur i byen med hunden. Vi gikk en lang tur og var helt ytterst på moloen og tilbake, og jeg tør ikke gjette på hvem av oss som var mest glad for akkurat den turen.

Våren er noe av det beste som har skjedd dette året.

Og i morgen er det klart for lansering av et jobbprosjekt jeg har vært sterkt delaktig i å utvikle og få i stand. Det blir bra, det også.

Vinterfryd i Helligvær

Jah! Endelig ble det ny tur til Helligvær for meg og hunden. Helligvær, dette vakre øyriket som ligger utenfor Landegode, den store øya som ligger rett utenfor Bodø by.  Helligvær, med sine øyer og holmer og skjær, sine lyngheier og vakre utsiktspunkter, sine hyggelige innbyggere som alltid smiler og sier «hei» når de møter fremmedfolk (meg) de ikke kjenner. Jeg har blitt veldig glad i Helligvær.  (Forrige besøk finner du her.)

Denne gangen traff vi innertier med vinterværet. Det, i kombinasjon med at vi har bikket mars og dermed har langt mer dagslys enn på månedsvis, viste seg å være en uslåelig kombinasjon.

Neppe lenge til disse hjellene blir fylt med kommende tørrfisk

Fiske er en viktig næring for folk som bor i Helligvær.  Disse hjellene er de eneste jeg kan komme på å ha sett der – mange lander fisken i Lofoten nå i sesongen. Men etterhvert tar de vel med seg skrei hjem også, og henger opp torsk så de har tørrfisk til ‘husbruk’ utover sommeren. Disse hjellene ligger i fjæra nær der hoveddelen av bebyggelsen på øya Sørvær er, så det er kanskje flere som  bruker dem, for alt jeg vet.  Vakre er de, og godt plassert i landskapet – i le for vær og vind.

Brønnøya (der husene ligger)

Det er flere øyer i Helligvær hvor det bor folk, men også noen hvor alle husene er feriehus. Jeg er usikker på disse, men mener å ha hørt at det er bebodde hus – i alle fall ett av dem. På ei av øyene bodde det lenge bare et eneste menneske, ei veldig gammel dame, men hun døde for ikke alt for lenge siden. Jeg ser for meg at jeg fint kunne bodd på ei av disse øyene og hatt det veldig godt! Når det er sagt, har jeg dog ingen planer om å flytte på meg. Men det er fantastisk fint å ha muligheten til å dra utover hit og oppleve en helt annen verden, på mange måter.

Du er aldri langt fra en fiskebåt i Helligvær

Tur med disse, altså! Hjerte!

Unger kan ikke bo på Helligvær uten å være litt uteunger. Disse to er ikke mine, men de er heldigvis veldig lette å få med seg på tur likevel – mye takket være hunden, vil jeg tro. Det ble pannekaketur i det fri på lørdag og omvisningsekspedisjon på søndag, begge i strålende og litt kaldt vintervær. Ungene viser meg gjerne øya og dens landskap, og sammen utfyller de bildet jeg får. Hvert besøk har medført en liten utvidelse av min radius og kjennskap til øya, og det overrasker meg ikke om det blir ytterligere utvidet i god tid før vi har nådd sommeren. I godt selskap rekker tida til en hel del – heldigvis.

Særdeles økologiske villsauer

På Helligvær finnes det ei stor, inngjerda ‘utmark’ som er hjem for en flokk villsauer. Sauene går ute hele året og finner alt av næring der de ferdes; i følge lokalkunnskapen får de ikke engang kraftfôr – rett og slett fordi de ikke trenger det. Søndagsmiddagen denne helga besto av kjøtt fra villsaulam fra Helligvær, fra fjorårets sesong, og det skal få være noe av det beste lammekjøttet jeg noen gang har smakt. Delvis takket være de særdeles fordelaktige omgivelsene de vokser opp i, delvis – vil jeg tro – takket være kokken, naturlig nok. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg selv skal få tak i lammekjøtt herfra neste sesong…

Utepannekaker i solveggen. Årets første utemiddag!

Det er lenge siden jeg har laget og spist middag ute, men i helga ble årets første endelig avviklet – vi laget pannekaker! Opprinnelig var planen å lage dem ute i det fri, men etterhvert ble det til at vi satt i solveggen bak huset og brukte hagemøblene til å gjøre det enkelt. Ungene hadde på eget initiativ laget pannekakerøre fra bunnen av før vi dro ut, og ei gammel (rengjort!) saftflaske gjorde tjeneste som oppbevaringssted. Ungene spiste seg mette, hunden fikk smake, og jeg var ikke sulten etterpå, jeg heller. Å spise primuspannekaker ute mens sola varmet i fjeset var sjelebot av dimensjoner.

Skal du spise den pannekaka selv?

Ut mot havet, over lyngheiene, på perfekt vinterføre.

Forrige gang jeg var her, holdt vi oss mest på veiene da vi gikk tur, for jeg hadde bare joggesko og det var vått i terrenget. Denne gangen hadde jeg bedre sko, og jammen var det ikke vinterfrosset rundt omkring. Dermed kunne jeg ta en god tur i terrenget i godt selskap, og ruta var enkel: Gå til veis ende, og følg stien som starter der. Det skulle vise seg å bli en strålende fin rundtur, og terrenget var akkurat så fabelaktig som jeg hadde forestilt meg.

Det er noe med unger og lek på isen.

Turen gikk i kosetempo. Vi stoppa og titta på utsikta innimellom – og fra toppen på en av de lokale åsene kunne man se både Lofoten, Vestfjorden, Steigen, Landegode, Børvasstindan, Sandhornet og øyriket lenger sør og vest for Bodø. Det var helt magisk. I Lofoten så vi, som forventa, hele Lofotveggen som ender med Moskenesøya helt ytterst, og så så vi (ubebodde) Mosken og Værøya. Røst ser man ikke herfra før man kommer litt i høyden, for Røstlandet er bare 11-12 m.o.h. på det høyeste og jordkrumminga hindrer at man ser det fra ca bakkenivå i Bodø. (Men på toppen av Keiservarden kan du på gode dager se Røst!)

Vi stoppa for å leke litt også. Kombinasjonen av unger som vil leke, hund som vil snuse og meg som ville ta bilder og bare nyte synet der jeg var, viste seg å være helt perfekt.

Vemodig hund på hurtigbåten hjemover

Fylket har endret båtrutene, og dermed måtte vi dra hjem et par timer før jeg hadde forventa. Det gikk helt fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt for enda flere timer i vakkert vinterdagslys og solnedgangsfarger på Helligvær. Sola gikk ned mens vi var på vei hjem til byen igjen, via landhugg på Vokkøya og på Landego. Hunden virka nesten melankolsk der han satt med hodet i vinduskarmen og så på ørnene, sjøfuglene og øyene som gled forbi mens lyset langsomt svant.

Flaks at vi begge har lyst til å dra tilbake ved neste anledning.