Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!
Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.
Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.
En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!
Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.
Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.
Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.
Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!
Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.
Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.
Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.
Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.
Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.
Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.
Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.
Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.
Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.
Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.
Elisabeths Eldorado 
