Du vet det er vår når…

…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.

Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen

Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.

På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.

Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.

For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker;  godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.

Klar for lunsj i vinterhagen

Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt.  Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.

Reklamer

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.

Årntlie læsta

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

Raggsokker. Ullsokker. Lester. Eller ‘læsta’, som vi sier på min dialekt. Kjært barn har mange navn. Ett er i alle fall sikkert; når man har lyst til å strikke uten å tenke så mye på mønster, telling, farger og denslags – da er læsta et sikkerstikk. I alle fall i mi bok

De to niåringene som regelmessig tilbringer ei helg sammen hos meg, har begge vokst ganske mye i vinter. De har fortalt om nye klær og sko, og deres respektive mødre har fortalt om hvordan ungen plutselig er for stor til ‘alt’ og nærmest hele garderoben må fornyes.

Det er ikke så mye jeg verken kan eller skal gjøre med det, sånn til hverdags. Men siden jeg er ‘helgetante’, har jeg det privilegiet at jeg kan bidra litt fra sidelinja når det passer meg. Det slo meg på nyåret at hvis begge guttene har vokst så mye, vil også en del av raggsokkene deres ha blitt for små. Tilfeldigvis slo den tanken meg omtrent på samme tid som jeg oppdaget at jeg var i ferd med å akkumulere store mengder restegarn; altså garn som fortsatt er ‘nok’ til å kunne brukes til noe, men for lite til å kunne bli til et helt plagg bare i seg selv. Dermed var koblinga lett – guttene måtte få nye læsta.

Det tok ikke mange kveldene før det var klart, og nylig ble resultatet overlevert. Guttene har fått hvert sitt nye par, og de lot til å sette pris på dem. Garnet er stort sett det samme i begge parene, men bredden på stripene og antall striper er litt ulikt, som bildet viser.

Nå går to glade niåringer rundt i vinterferien med varme føtter. Og jeg? Jeg har forlengst et nytt prosjekt på trappene. Så klart. Jeg klarer simpelthen ikke å sitte i ro uten å ha et eller annet i hendene. Heldigvis.

– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

20. desember: Tre små julegjester

Et av to julekort jeg fikk – dette var fra 11-åringen.

En søskenflokk på tre brødre pleier vanligvis å være hos meg en lørdag i adventstida for å lage marsipan og annet julegodt. I år ble det ikke rom for det. Men da jeg hørte at de savnet tradisjonen, inviterte jeg dem over på boller, brus og julefilm. Det var stor suksess.

Da de kom, hadde to av dem laget kort til meg, og tredjemann hadde med en ‘egen’ julegave, i tillegg til den fra familien samlet. Jeg mistenkte at mora deres sto bak, men nei – dette hadde guttene funnet på helt selv mens hun lå og sov fordi hun skulle på nattevakt.

Kanskje ikke rart at jeg ble både rørt og glad. Fine gutter.

8. desember: Hemmelig nisse

I fjor begynte jeg og et venninnegjeng med en intern hemmelig nisse-ordning. Vi bor land og strand rundt, men internettet samler oss og vi benyttet anledningen til å ha hemmelig nisse til jul, etter at et lyst hode kom opp med idéen. Så også i år.

Hver person er hemmelig nisse til to personer, og mottar også to hemmelig-nisse-gaver fra et par andre. Man vet ikke hvem de er, og tro meg: Romjula var veldig underholdende da vi skulle forsøke å dedusere oss frem til hvem som var ‘våre’ hemmelige nisser/gave-givere.

Julegaveinnpakning. Om boka er til en hemmelig nissevenn? Det svarer jeg ikke på 😉

Det er ganske tilfeldig hvem som skal gi til/motta fra hvem innenfor kretsen av dem som deltar. Jeg var veldig fornøyd med de to jeg fikk å gi gaver til i år; to bra damer som det er lett å finne på noe til. Hva de skal få, kan jeg naturligvis ikke røpe. Men de får ikke det samme; hver av dem får en ting som jeg tror at akkurat den personen blir glad for.

Vi har dessuten i fellesskap satt et tak på maks 200 kroner for begge gavene tilsammen (porto ikke medregnet), og hjemmelagede eller gjenbruks-gaver er verdsatt uten å være påkrevd. Det behøver ikke være dyrt for å være bra. Faktisk er det nesten mer spennende å følge med på hemmelig nisse-gavene og deres givere enn å følge med på de ‘vanlige’ julegavene – uten at jeg mener å høres utakknemlig ut.

Nå er det bare å telle ned til julaften og satse på at Posten gjør jobben sin i mellomtida.

 

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.

Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.