Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Brev til kongen

Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Vi skrev brev til kongen. Og håper på svar.
Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!

Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.

Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.

I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.

Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.

Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.

De som våger – av hun som våger

Gründere. Et ord mange har hørt uten egentlig å ha et forhold til det. For andre er det nærmest en livsnerve, det å kalle seg for gründer. Når jeg leser om gründere, lokalt og nasjonalt, blir jeg ofte mektig imponert over hva de får til. Samtidig kjenner jeg på en avstand – det er ikke en tittel jeg umiddelbart identifiserer meg med, selv om jeg til tider i livet har vært med på opptil flere gründerprosjekter og -virksomheter av ulik art.

Maria er modigere enn meg. Denne dama som jeg har kjent og beundret pennen til i flere år (Kan man forresten si «beundre pennen til» når det i praksis er tastatur som gjør jobben i disse tider? Jeg håper det!) har latt seg fascinere av norske gründere som gjør stor suksess, ofte langt fra tabloidenes forsider og den kunnskapen som kommer ‘folk flest’ tilgode. Likevel driver de med virksomhet og bedrifter som fort preger deler av hverdagen vår – vi bare vet det ikke!

Hva skal vi gjøre når olja tar slutt? Hva skal vi satse på nå som vi vet at oljealderen nærmer seg slutten? Hvordan kan vi unngå å gjøre samme feil som flere før oss har gjort, hvordan kan vi lære av andres feil og være føre var? Dette er ting som Maria har satt seg fore å utdanne seg selv og andre mennesker om. Det gjør hun gjennom bokprosjektet «Alt eller ingenting».

Det skulle ikke mye til for å få meg hekta nok til å bestille meg ei bok, og dermed bli med på crowdfunding-prosjektet. Jeg tror dette er ei bok som Norge trenger, og ei bok som vil bidra til å løfte oss et kollektivt hakk videre i utviklingen av det samfunnet vi vil og skal og ønsker å bli post-oljealderen i Norge. Den kommer på et kritisk tidspunkt, på et tidspunkt med store brytninger og mange muligheter, og på et tidspunkt der pendelen kan svinge i både konstruktiv og mindre konstruktiv retning. Jeg ønsker å bidra til det første, og har tenkt å både kjøpe og lese boka, når den kommer utpå nyåret.

Hvis du er det minste nysgjerrig, gjør du som meg. Du har ikke noe å tape – og mye å vinne. Samme hvem du er og hva du driver med. Kunnskap om og innsikt i gründervirksomhet er ikke noe for en smal elite eller for folk som allerede er ‘inne i det’ på et eller annet vis. Det er, tror jeg, en måte å tenke på som kan få mange flere enn i dag til å bidra inn i det samfunnet vi lever i – uansett hvilken skala og på hvilket område vi snakker om. La deg inspirere, la deg underholde, la hodet ditt få nye drømmer og tanker fra en annen vinkel enn du er vant til! Jeg er sikker på at du ikke vil angre.

Bodøsommeren (#1): Gjester

Et av de fineste trekkene med Bodøsommeren er de mange menneskene som kommer på ræk forbi byen min og finner tid til å møte meg. Denne uka, for eksempel, har jeg møtt Kjetil. Kjetil er en mann jeg ble kjent med gjennom felles interesse for og engasjement i hundekjøring. For et år siden solgte han hundene og etterhvert huset sitt, og så kjøpte han seg seilbåt. Nå bor han i båten og lever et bohemliv langs norskekysten, og har omsider kommet til mine hjemtrakter.

Kjetil. Ex-klatrer, ex-hundekjører, nå: pirat!
Kjetil. Ex-klatrer, ex-hundekjører, nå: pirat!

Som du ser, er bildet ikke tatt i havna eller ombord i båten. Nei, bildet er tatt hjemme hos meg. Jeg fikk gleden av å invitere på hvalbiff og diverse tilbehør, og sammen med vin og øl ble det en fantastisk fin kveld. Det er noe eget med å få en ansikt-til-ansikt-prat med noen man har hatt mye fellesskap med uten nødvendigvis å møtes ansikt til ansikt hver gang. Kjetil har lært meg masse om huskyer og hundekjøring, om sporten og dens aktører, om historie, eventyr og alle de detaljene som du ikke får lese om i media, som ligger skjult mellom linjene i de offisielle versjonene innimellom. Jeg navigerer tryggere i sporten og dens krinkelkroker takket være ham.

Jeg er glad for å kunne gjøre en form for gjengjeld – glad for å kunne by på god mat og fast grunn under føttene, god utsikt fra en komfortabel stol, god drikke i et glass som står støtt uansett vær. Piraten sin båt skal ligge her ei stund mens han reiser til noe sørligere breddegrader for å sommerjobbe litt, men når han kommer tilbake, ses vi igjen. Jeg fikk lokka ham til å engasjere seg litt i Parkenfestivalen, og du skal heller ikke se bort fra at jeg får meg en liten tur i båten hans før ferden går videre – hva enn hans neste destinasjon blir.

Farende folk er kjærkomne gjester, både alene og i flokk. Måtte sommeren by på mange!

Du vet det er sommer når…

IMAG8700…du ender opp med spontane grillmiddager som blir et festmåltid av rang!

Helt uten at det var  planlagt tok jeg med meg en pakke hvalbiff da jeg skulle gå lang tur med hunden for å besøke ei venninne. Da jeg kom frem, hadde hun grillmarinerte amadinepoteter og spinatsalat, og naboen kom med krøkebærgelé og hjemmelaget blåbærsaft. En runde på grillen for hvalbiffene, lett oppvarming (på grillen) for potetene, og vips hadde vi et måltid som var minneboka verdig.

Nå tåler jeg helt fint at det er meldt gråere og kaldere vær noen dager.

Det skulle ikke gå an

Når jevngamle venninner man er skrekkelig glad i dør av et akutt illebefinnende, er det ingen ord som strekker til. Ikke noe man kan si, ikke noe man kan gjøre, ikke noe. Ingenting.

MS Midnatsol på vei nordover.
MS Midnatsol på vei nordover.

Denne søndagen ble preget av at jeg på morgenkvisten fikk beskjeden om at et herlig menneske hadde gått bort, uventa og brått, helt uten foranledning. Det er ikke noe som hjelper mot sorgen. Men  ei stund i fjæra med pelsterapi (hunden) og lyden av havet gjorde likevel godt, på et vis.

Det er bare ei uke siden sist jeg var i begravelse for ei venninne som hadde dødd plutselig og akutt, i alt for ung alder (25). Nå er det snart en til. Jeg håper det stanser der.

Alt som kommer tilbake

Jeg bytter bilde i toppen av bloggen av og til. Vanligvis er der naturrelaterte bilder, men noen ganger føler jeg for å ha andre bilder. Som nå. Bildet du ser på toppen av bloggen nå, er et utsnitt av dette bildet, tatt på hytta:

Bestemorpleddet
Bestemorpleddet

For deg ser det kanskje ut som et noe tilfeldig bilde av et pledd. Hva er vitsen, lurer du kanskje på? For meg dette noe helt annet.

For meg er dette pleddet et minne om min bestemor, som døde i 1998. Det var hun som heklet dette pleddet og ga det til mine foreldre. Dama som var grenseløst snill uten å være dumsnill, som gjestfritt inviterte alle som kom i hennes vei på besøk – vafler eller middag eller hva som helst. Dama som ble morløs i en alder av 12 og var med på å oppdra sine yngre søsken, for så å blir værende hjemme og stelle for sin far etterhvert som han ble gammel og syk. Dama som var Røde Kors-lotte i Narvik under krigen og speiderleder for barn i byen etterpå. Dama som ga opp jobben mange år før pensjonstida for å stelle for sin syke mann (bestefar), dama som elsket mennesker, både oss i familien og de mange, mange andre hun hadde et forhold til. Dama som hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, la sine kjære frem for Gud i bønn. Dama med det store hjertet, som samtidig var så svakt at det knapt tålte et par paracet på slutten.

Pleddet finnes på bilder fra min barndom, mens jeg fortsatt var baby. Det ligger gjerne over armlenet på den oransje grunge-sofaen vi hadde i loftsleiligheta vi bodde i før huset ble bygget. Pleddet har varmet meg på sykedager hjemme fra skolen mens jeg vokste opp, og skjermet meg mot grufulle syn når jeg så X-files på høylys dag. Det har varmet meg og andre folk på hytta i senere år, uansett årstid. Pleddet har vært fullt av gress etter at vi tok det ut for å ha noe å sitte eller ligge på i gresset sommerstid i tenårene. Det har vært fullt av hundehår etter at Emre kom i hus, og jeg har flere ganger brukt tid på å forsøke å støvsuge det uten at det skulle bli slukt inn i støvsugeren, for så å ende opp med å børste det, for hånd, til hundehårene var borte. Vinterstid har jeg børsta snø av det, etter å ha hatt det med ut på verandaen for i trass å sitte ute, selv om det kan være kaldt. Pleddet har vært med på det meste – og overlevd.

Jeg fikk mitt eget lappeteppe fra bestemor da jeg fylte 14, og det pleddet er i daglig bruk hjemme hos meg. Like fullt – bestemorheklapleddet på hytta er noe for seg selv. Derfor er det godt å også ‘se’ det på toppen av bloggen en periode. Jeg tror jeg ubevisst håper på at bloggen skal gi like mye varme og gode assosiasjoner som pleddet gjennom årtier har gjort.