20. desember: Tre små julegjester

Et av to julekort jeg fikk – dette var fra 11-åringen.

En søskenflokk på tre brødre pleier vanligvis å være hos meg en lørdag i adventstida for å lage marsipan og annet julegodt. I år ble det ikke rom for det. Men da jeg hørte at de savnet tradisjonen, inviterte jeg dem over på boller, brus og julefilm. Det var stor suksess.

Da de kom, hadde to av dem laget kort til meg, og tredjemann hadde med en ‘egen’ julegave, i tillegg til den fra familien samlet. Jeg mistenkte at mora deres sto bak, men nei – dette hadde guttene funnet på helt selv mens hun lå og sov fordi hun skulle på nattevakt.

Kanskje ikke rart at jeg ble både rørt og glad. Fine gutter.

Reklamer

8. desember: Hemmelig nisse

I fjor begynte jeg og et venninnegjeng med en intern hemmelig nisse-ordning. Vi bor land og strand rundt, men internettet samler oss og vi benyttet anledningen til å ha hemmelig nisse til jul, etter at et lyst hode kom opp med idéen. Så også i år.

Hver person er hemmelig nisse til to personer, og mottar også to hemmelig-nisse-gaver fra et par andre. Man vet ikke hvem de er, og tro meg: Romjula var veldig underholdende da vi skulle forsøke å dedusere oss frem til hvem som var ‘våre’ hemmelige nisser/gave-givere.

Julegaveinnpakning. Om boka er til en hemmelig nissevenn? Det svarer jeg ikke på 😉

Det er ganske tilfeldig hvem som skal gi til/motta fra hvem innenfor kretsen av dem som deltar. Jeg var veldig fornøyd med de to jeg fikk å gi gaver til i år; to bra damer som det er lett å finne på noe til. Hva de skal få, kan jeg naturligvis ikke røpe. Men de får ikke det samme; hver av dem får en ting som jeg tror at akkurat den personen blir glad for.

Vi har dessuten i fellesskap satt et tak på maks 200 kroner for begge gavene tilsammen (porto ikke medregnet), og hjemmelagede eller gjenbruks-gaver er verdsatt uten å være påkrevd. Det behøver ikke være dyrt for å være bra. Faktisk er det nesten mer spennende å følge med på hemmelig nisse-gavene og deres givere enn å følge med på de ‘vanlige’ julegavene – uten at jeg mener å høres utakknemlig ut.

Nå er det bare å telle ned til julaften og satse på at Posten gjør jobben sin i mellomtida.

 

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.
Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.

En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Brev til kongen

Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Vi skrev brev til kongen. Og håper på svar.
Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!

Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.

Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.

I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.

Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.

Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.

De som våger – av hun som våger

Gründere. Et ord mange har hørt uten egentlig å ha et forhold til det. For andre er det nærmest en livsnerve, det å kalle seg for gründer. Når jeg leser om gründere, lokalt og nasjonalt, blir jeg ofte mektig imponert over hva de får til. Samtidig kjenner jeg på en avstand – det er ikke en tittel jeg umiddelbart identifiserer meg med, selv om jeg til tider i livet har vært med på opptil flere gründerprosjekter og -virksomheter av ulik art.

Maria er modigere enn meg. Denne dama som jeg har kjent og beundret pennen til i flere år (Kan man forresten si «beundre pennen til» når det i praksis er tastatur som gjør jobben i disse tider? Jeg håper det!) har latt seg fascinere av norske gründere som gjør stor suksess, ofte langt fra tabloidenes forsider og den kunnskapen som kommer ‘folk flest’ tilgode. Likevel driver de med virksomhet og bedrifter som fort preger deler av hverdagen vår – vi bare vet det ikke!

Hva skal vi gjøre når olja tar slutt? Hva skal vi satse på nå som vi vet at oljealderen nærmer seg slutten? Hvordan kan vi unngå å gjøre samme feil som flere før oss har gjort, hvordan kan vi lære av andres feil og være føre var? Dette er ting som Maria har satt seg fore å utdanne seg selv og andre mennesker om. Det gjør hun gjennom bokprosjektet «Alt eller ingenting».

Det skulle ikke mye til for å få meg hekta nok til å bestille meg ei bok, og dermed bli med på crowdfunding-prosjektet. Jeg tror dette er ei bok som Norge trenger, og ei bok som vil bidra til å løfte oss et kollektivt hakk videre i utviklingen av det samfunnet vi vil og skal og ønsker å bli post-oljealderen i Norge. Den kommer på et kritisk tidspunkt, på et tidspunkt med store brytninger og mange muligheter, og på et tidspunkt der pendelen kan svinge i både konstruktiv og mindre konstruktiv retning. Jeg ønsker å bidra til det første, og har tenkt å både kjøpe og lese boka, når den kommer utpå nyåret.

Hvis du er det minste nysgjerrig, gjør du som meg. Du har ikke noe å tape – og mye å vinne. Samme hvem du er og hva du driver med. Kunnskap om og innsikt i gründervirksomhet er ikke noe for en smal elite eller for folk som allerede er ‘inne i det’ på et eller annet vis. Det er, tror jeg, en måte å tenke på som kan få mange flere enn i dag til å bidra inn i det samfunnet vi lever i – uansett hvilken skala og på hvilket område vi snakker om. La deg inspirere, la deg underholde, la hodet ditt få nye drømmer og tanker fra en annen vinkel enn du er vant til! Jeg er sikker på at du ikke vil angre.