Å holde sine løfter

I fjor høst hadde jeg et par nevøer med på hyttetur, og da dro vi på dagsbesøk til ei lita koie langt ut i skogen og opp i marka. Da lovte jeg guttene at vi en gang skulle dra tilbake til koia for å overnatte – og nå var endelig tida kommet. På under et døgns varsel var guttene mer enn klare for å bli med på eventyr. Det var stas for både meg og hunden.

Ut på eventyr i Bodømarka

Vi tok bussen til endestasjonen i ytterkanten av bebyggelsen. Derfra gikk en sti ned til ei lysløype, og så fulgte vi dels lysløypa, dels skogsveier, dels andre stier frem til vi kom til målet. Vi var underveis et par timer, omtrent, og det var ikke et snev av klage eller sutring hos ungene. De var rett og slett kjempeglade for å være på tur og gledet seg vilt til å komme frem til koia de har drømt om å overnatte i helt siden oktober.

Koia. Jeg elsker den.

Det er løpestreng til hund utenfor koia, og det var praktisk å benytte seg av den når guttene ville bade i vannet like nedenfor. Koia ligger i ei lita skråning og herfra hadde han hadde full oversikt over området. Og jeg hadde hendene fri til å knipse litt bilder, og til å hente vanndunken som guttene hadde fylt opp før de bada. Det er verken vann eller strøm i koia, nemlig, så alt må ordnes på gammelmåten. Det er noe av det jeg elsker med den.

Når du skal bade og finner froske-egg i vannkanten

Guttene bada i oktober og var helt klare for å bade denne gangen også. Men da de sto der og var klare til å oppe uti, oppdaga de froskeegg i vannkanten. Det hadde ikke engang blitt rumpetroll enda, men guttene var like fullt fascinert. Så det tok ei stund. Det ble dog bading etterhvert – både på kvelden og neste morgen, for frokost!

Kveldsmat på bål

Guttene hadde spist middag før vi dro avgårde, men det hadde ikke jeg. Vi hadde avtalt å lage mat på bålet fredag kveld, og de kunne nyte hvert sitt ostesmørbrød som var forberedt etter alle kunstens regler. Selv hadde jeg laget meg pakker med laks og grønnsaker, og det er ikke direkte vondt å spise bålstekt laks når man er sulten. Tro meg. Vi ble mette, alle tre.

Guttene valgte radiokanal!

Det er en dab-radio på koia, og der er batterier nok å ta av, så vi bevilget oss et par timer med musikk før guttene måtte legge seg. Jeg scanna gjennom radiokanaler i tur og orden for å la guttene bestemme hva de ville høre på. Og det ble altså denne; Radio Vinyl og et program som het «Oldies music». Jeg var imponert, og det viste seg å være mye bra musikk i det programmet – også for mine ører. Men at en 11- og en 12-åring skulle velge Radio Vinyl og musikk fra 1950-1970-tallet hadde jeg ikke helt sett for meg før vi kom dit!

På vei hjem i duskregn

På kvelden rakk vi akkurat å grille ferdig maten ute før det begynte å bli både grått og vått. Vi kunne formelig se skodda rulle innover marka fra alle kanter, og etterhvert begynte det å regne. Flaks at vi uansett skulle trekke inn og sove etterhvert… Nesten morgen var det fortsatt grått og vått, men hva gjør vel det? Guttene var glade for turen, jeg var glad fordi de var så tydelig fornøyd, og … Jah, i det hele tatt.

Det kunne vært verre, dette livet.

 

Reklamer

Blåtur til paradis

Sist jul ga jeg min mor blåtur i julegave. Hun fikk beskjed om at vi skulle vi på tur sammen ei bestemt helg i vår, men hun fikk ikke vite hvor eller hva eller hvordan. Etterhvert fikk hun pakkliste med ting hun burde ha med og ting hun fint kunne la bli hjemme. Det var ei spent dame som ankom byen kvelden før vi skulle dra.

Forberedelser til blåtur – fordi makroner fra Craig Alibone gir et hint av luksus ved enhver anledning!

Vi startet med noen ærender i byen, og deriblant et besøk innom Craig Alibone. Han er en engelskmann som har starte eget sjokolademakeri i Bodø, og som også lager makroner – og de er helt himmelske! Egentlig skulle vi bare innom for å ha noen makroner til oss selv for helga, på mitt initiativ. Vi gikk ut derfra med hele tre esker; ei til oss og to som skulle gis bort i gave. Jeg tror til dags dato aldri jeg har klart å være innom Alibone-butikken uten å kjøpe noe. Det er simpelthen for fristende i det øyeblikket man kommer inn døra! Og min mor var lett å overbevise.

Rasteplassen ved havet

Blåturen vår gikk til Følvika Northern Retreat, et sted som noen venner av meg leier ut på Sandhornøya i Gildeskål, en drøy times kjøring fra Bodø. Vi bodde i ei bittelita leilighet som er anlagt i sokkelen på en gammel låve, og der er det et (romslig) bad, et bittelite kjøkken og et oppholdsrom med både godstoler og ei dobbeltseng. I tillegg er det balkong med bord og stoler utenfor oppholdsrommet – og der nøt vi frokosten lørdag morgen. Det hele har ei fantastisk utsikt mot vest, hvor Sandhornet troner over et landskap som rommer både fjære, fjell, skog og alt imellom. Innen gangavstand.

Under selja på bildet over er det anlagt en liten bålplass med tre benker rundt. Plassen ligger helt nedi fjæra, og da vi kom dit for å spise lunsj og lage pannekaker på primusen, satt det to ørner på hver sin stein i fjæra like ved. Den ene forsvant ganske raskt. Den andre, ei gammel havørn, ble sittende lenge – helt til måkene ble for masete og jaget den vekk. Vi så på med ærefrykt der den gled bort, over vannet, og steg langsomt mot himmelen lenger øst.

Lykkelige hunder på Langsanden

Innenfor høvelig grei gangavstand fra Følvika ligger Langsanden, ei to kilometer lang strand ved foten av et bratt fjell. Tilfellet ville det slik at det verken var folk eller dyr der da vi kom denne lørdag formiddagen – vi hadde hele stranda helt for oss selv! Dermed var det ikke noe problem å la de to hundene løpe løse, og det var de selvfølgelig mer enn veldig glade for! De løp i sanden, de løp i vannet, de snuste på tang og andre vekster, de jaget hverandre og herja verre. Det gjorde godt for både dem og oss, den stunda der!

Langsanden har veldig fin sand å gå i, og relativt lite tang som ligger slengt oppover. Dermed var det helt nydelig å tusle avgårde barbeint, alle sammen. Den er også så lang og bred at det er god plass til folk, og jeg har aldri hørt at noen har opplevd det som overfylt her – man finner alltid et sted å være for seg selv, om man vil. Dette blir ikke siste turen dit i sommer, så mye er sikkert.

Der eit fjell stig mot sky / med sin krone av snø …

Elias Blix kom fra disse traktene, og det finnes både monument, gater og pub i hans navn i dette nabolaget. Å eg veit meg eit land / langt der oppe mot nord / med ei lysande sand / mellom høgfjell og fjord heter det i sangen som gjerne omtales som «Nord-Norges nasjonalsang», og det er ikke mange som er i tvil om at det var dette landskapet og denne øya han tenke på da sangen ble skrevet.

Sandhornet, den høyeste spissen på bildet over, strekker seg 933 m.o.h. og er et populært turmål året rundt, dog særlig i sommerhalvåret. Det er et relativt lett tilgjengelig fjell å gå på topptur på, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært på toppen der. Enda. Den gjør seg også på avstand, og vises på lang lei. Faktisk så vi Sandhorndet helt fra ute på Skomvær fyr da jeg var der for tre år siden.

Lykkelig mamma i trolsk skog

Det er mye vakker skog på Sandhornøya. Dette stykket av skogen ligger mellom Langsanden og Følvika, og vi la veien forbi der på returen etter å ha vært på stranda. Det korta ned turen med en kilometer, omtrent. Denne helga var temperaturen og været sånn at skogen gikk fra å være i ferd med å grønnes på fredag til å faktisk være grønn på søndag, da vi skulle dra. Magisk! Det var et yrende fugleliv i skogen, hundene fant helt ferske elgspor, og det var også tydelig at det er mye mus og andre smådyr som holder til her.

Blåturen til Sandhornøya ble en strålende opplevelse, og min mor var en lykkelig kvinne både underveis og i ettertid. Faktisk så fornøyd at det kan bli vanskelig å finne en julegave som gjør henne like glad ved en senere anledning. Men det får jeg tåle.

Og du? Hvis du syns noen av motivene så litt kjente ut, så har du rett. Jeg har vært der før.

Du vet det er vår når…

…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.

Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen

Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.

På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.

Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.

For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker;  godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.

Klar for lunsj i vinterhagen

Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt.  Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.

Årntlie læsta

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

To niåringer med hvert sitt nye par varme raggsokker

Raggsokker. Ullsokker. Lester. Eller ‘læsta’, som vi sier på min dialekt. Kjært barn har mange navn. Ett er i alle fall sikkert; når man har lyst til å strikke uten å tenke så mye på mønster, telling, farger og denslags – da er læsta et sikkerstikk. I alle fall i mi bok

De to niåringene som regelmessig tilbringer ei helg sammen hos meg, har begge vokst ganske mye i vinter. De har fortalt om nye klær og sko, og deres respektive mødre har fortalt om hvordan ungen plutselig er for stor til ‘alt’ og nærmest hele garderoben må fornyes.

Det er ikke så mye jeg verken kan eller skal gjøre med det, sånn til hverdags. Men siden jeg er ‘helgetante’, har jeg det privilegiet at jeg kan bidra litt fra sidelinja når det passer meg. Det slo meg på nyåret at hvis begge guttene har vokst så mye, vil også en del av raggsokkene deres ha blitt for små. Tilfeldigvis slo den tanken meg omtrent på samme tid som jeg oppdaget at jeg var i ferd med å akkumulere store mengder restegarn; altså garn som fortsatt er ‘nok’ til å kunne brukes til noe, men for lite til å kunne bli til et helt plagg bare i seg selv. Dermed var koblinga lett – guttene måtte få nye læsta.

Det tok ikke mange kveldene før det var klart, og nylig ble resultatet overlevert. Guttene har fått hvert sitt nye par, og de lot til å sette pris på dem. Garnet er stort sett det samme i begge parene, men bredden på stripene og antall striper er litt ulikt, som bildet viser.

Nå går to glade niåringer rundt i vinterferien med varme føtter. Og jeg? Jeg har forlengst et nytt prosjekt på trappene. Så klart. Jeg klarer simpelthen ikke å sitte i ro uten å ha et eller annet i hendene. Heldigvis.

– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

20. desember: Tre små julegjester

Et av to julekort jeg fikk – dette var fra 11-åringen.

En søskenflokk på tre brødre pleier vanligvis å være hos meg en lørdag i adventstida for å lage marsipan og annet julegodt. I år ble det ikke rom for det. Men da jeg hørte at de savnet tradisjonen, inviterte jeg dem over på boller, brus og julefilm. Det var stor suksess.

Da de kom, hadde to av dem laget kort til meg, og tredjemann hadde med en ‘egen’ julegave, i tillegg til den fra familien samlet. Jeg mistenkte at mora deres sto bak, men nei – dette hadde guttene funnet på helt selv mens hun lå og sov fordi hun skulle på nattevakt.

Kanskje ikke rart at jeg ble både rørt og glad. Fine gutter.