– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

20. desember: Tre små julegjester

Et av to julekort jeg fikk – dette var fra 11-åringen.

En søskenflokk på tre brødre pleier vanligvis å være hos meg en lørdag i adventstida for å lage marsipan og annet julegodt. I år ble det ikke rom for det. Men da jeg hørte at de savnet tradisjonen, inviterte jeg dem over på boller, brus og julefilm. Det var stor suksess.

Da de kom, hadde to av dem laget kort til meg, og tredjemann hadde med en ‘egen’ julegave, i tillegg til den fra familien samlet. Jeg mistenkte at mora deres sto bak, men nei – dette hadde guttene funnet på helt selv mens hun lå og sov fordi hun skulle på nattevakt.

Kanskje ikke rart at jeg ble både rørt og glad. Fine gutter.

8. desember: Hemmelig nisse

I fjor begynte jeg og et venninnegjeng med en intern hemmelig nisse-ordning. Vi bor land og strand rundt, men internettet samler oss og vi benyttet anledningen til å ha hemmelig nisse til jul, etter at et lyst hode kom opp med idéen. Så også i år.

Hver person er hemmelig nisse til to personer, og mottar også to hemmelig-nisse-gaver fra et par andre. Man vet ikke hvem de er, og tro meg: Romjula var veldig underholdende da vi skulle forsøke å dedusere oss frem til hvem som var ‘våre’ hemmelige nisser/gave-givere.

Julegaveinnpakning. Om boka er til en hemmelig nissevenn? Det svarer jeg ikke på 😉

Det er ganske tilfeldig hvem som skal gi til/motta fra hvem innenfor kretsen av dem som deltar. Jeg var veldig fornøyd med de to jeg fikk å gi gaver til i år; to bra damer som det er lett å finne på noe til. Hva de skal få, kan jeg naturligvis ikke røpe. Men de får ikke det samme; hver av dem får en ting som jeg tror at akkurat den personen blir glad for.

Vi har dessuten i fellesskap satt et tak på maks 200 kroner for begge gavene tilsammen (porto ikke medregnet), og hjemmelagede eller gjenbruks-gaver er verdsatt uten å være påkrevd. Det behøver ikke være dyrt for å være bra. Faktisk er det nesten mer spennende å følge med på hemmelig nisse-gavene og deres givere enn å følge med på de ‘vanlige’ julegavene – uten at jeg mener å høres utakknemlig ut.

Nå er det bare å telle ned til julaften og satse på at Posten gjør jobben sin i mellomtida.

 

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.

Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.

En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Brev til kongen

Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Vi skrev brev til kongen. Og håper på svar.

Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!

Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.

Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.

I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.

Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.

Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.