De som våger – av hun som våger

Gründere. Et ord mange har hørt uten egentlig å ha et forhold til det. For andre er det nærmest en livsnerve, det å kalle seg for gründer. Når jeg leser om gründere, lokalt og nasjonalt, blir jeg ofte mektig imponert over hva de får til. Samtidig kjenner jeg på en avstand – det er ikke en tittel jeg umiddelbart identifiserer meg med, selv om jeg til tider i livet har vært med på opptil flere gründerprosjekter og -virksomheter av ulik art.

Maria er modigere enn meg. Denne dama som jeg har kjent og beundret pennen til i flere år (Kan man forresten si «beundre pennen til» når det i praksis er tastatur som gjør jobben i disse tider? Jeg håper det!) har latt seg fascinere av norske gründere som gjør stor suksess, ofte langt fra tabloidenes forsider og den kunnskapen som kommer ‘folk flest’ tilgode. Likevel driver de med virksomhet og bedrifter som fort preger deler av hverdagen vår – vi bare vet det ikke!

Hva skal vi gjøre når olja tar slutt? Hva skal vi satse på nå som vi vet at oljealderen nærmer seg slutten? Hvordan kan vi unngå å gjøre samme feil som flere før oss har gjort, hvordan kan vi lære av andres feil og være føre var? Dette er ting som Maria har satt seg fore å utdanne seg selv og andre mennesker om. Det gjør hun gjennom bokprosjektet «Alt eller ingenting».

Det skulle ikke mye til for å få meg hekta nok til å bestille meg ei bok, og dermed bli med på crowdfunding-prosjektet. Jeg tror dette er ei bok som Norge trenger, og ei bok som vil bidra til å løfte oss et kollektivt hakk videre i utviklingen av det samfunnet vi vil og skal og ønsker å bli post-oljealderen i Norge. Den kommer på et kritisk tidspunkt, på et tidspunkt med store brytninger og mange muligheter, og på et tidspunkt der pendelen kan svinge i både konstruktiv og mindre konstruktiv retning. Jeg ønsker å bidra til det første, og har tenkt å både kjøpe og lese boka, når den kommer utpå nyåret.

Hvis du er det minste nysgjerrig, gjør du som meg. Du har ikke noe å tape – og mye å vinne. Samme hvem du er og hva du driver med. Kunnskap om og innsikt i gründervirksomhet er ikke noe for en smal elite eller for folk som allerede er ‘inne i det’ på et eller annet vis. Det er, tror jeg, en måte å tenke på som kan få mange flere enn i dag til å bidra inn i det samfunnet vi lever i – uansett hvilken skala og på hvilket område vi snakker om. La deg inspirere, la deg underholde, la hodet ditt få nye drømmer og tanker fra en annen vinkel enn du er vant til! Jeg er sikker på at du ikke vil angre.

Bodøsommeren (#1): Gjester

Et av de fineste trekkene med Bodøsommeren er de mange menneskene som kommer på ræk forbi byen min og finner tid til å møte meg. Denne uka, for eksempel, har jeg møtt Kjetil. Kjetil er en mann jeg ble kjent med gjennom felles interesse for og engasjement i hundekjøring. For et år siden solgte han hundene og etterhvert huset sitt, og så kjøpte han seg seilbåt. Nå bor han i båten og lever et bohemliv langs norskekysten, og har omsider kommet til mine hjemtrakter.

Kjetil. Ex-klatrer, ex-hundekjører, nå: pirat!

Kjetil. Ex-klatrer, ex-hundekjører, nå: pirat!

Som du ser, er bildet ikke tatt i havna eller ombord i båten. Nei, bildet er tatt hjemme hos meg. Jeg fikk gleden av å invitere på hvalbiff og diverse tilbehør, og sammen med vin og øl ble det en fantastisk fin kveld. Det er noe eget med å få en ansikt-til-ansikt-prat med noen man har hatt mye fellesskap med uten nødvendigvis å møtes ansikt til ansikt hver gang. Kjetil har lært meg masse om huskyer og hundekjøring, om sporten og dens aktører, om historie, eventyr og alle de detaljene som du ikke får lese om i media, som ligger skjult mellom linjene i de offisielle versjonene innimellom. Jeg navigerer tryggere i sporten og dens krinkelkroker takket være ham.

Jeg er glad for å kunne gjøre en form for gjengjeld – glad for å kunne by på god mat og fast grunn under føttene, god utsikt fra en komfortabel stol, god drikke i et glass som står støtt uansett vær. Piraten sin båt skal ligge her ei stund mens han reiser til noe sørligere breddegrader for å sommerjobbe litt, men når han kommer tilbake, ses vi igjen. Jeg fikk lokka ham til å engasjere seg litt i Parkenfestivalen, og du skal heller ikke se bort fra at jeg får meg en liten tur i båten hans før ferden går videre – hva enn hans neste destinasjon blir.

Farende folk er kjærkomne gjester, både alene og i flokk. Måtte sommeren by på mange!

Du vet det er sommer når…

IMAG8700…du ender opp med spontane grillmiddager som blir et festmåltid av rang!

Helt uten at det var  planlagt tok jeg med meg en pakke hvalbiff da jeg skulle gå lang tur med hunden for å besøke ei venninne. Da jeg kom frem, hadde hun grillmarinerte amadinepoteter og spinatsalat, og naboen kom med krøkebærgelé og hjemmelaget blåbærsaft. En runde på grillen for hvalbiffene, lett oppvarming (på grillen) for potetene, og vips hadde vi et måltid som var minneboka verdig.

Nå tåler jeg helt fint at det er meldt gråere og kaldere vær noen dager.

Det skulle ikke gå an

Når jevngamle venninner man er skrekkelig glad i dør av et akutt illebefinnende, er det ingen ord som strekker til. Ikke noe man kan si, ikke noe man kan gjøre, ikke noe. Ingenting.

MS Midnatsol på vei nordover.

MS Midnatsol på vei nordover.

Denne søndagen ble preget av at jeg på morgenkvisten fikk beskjeden om at et herlig menneske hadde gått bort, uventa og brått, helt uten foranledning. Det er ikke noe som hjelper mot sorgen. Men  ei stund i fjæra med pelsterapi (hunden) og lyden av havet gjorde likevel godt, på et vis.

Det er bare ei uke siden sist jeg var i begravelse for ei venninne som hadde dødd plutselig og akutt, i alt for ung alder (25). Nå er det snart en til. Jeg håper det stanser der.

Alt som kommer tilbake

Jeg bytter bilde i toppen av bloggen av og til. Vanligvis er der naturrelaterte bilder, men noen ganger føler jeg for å ha andre bilder. Som nå. Bildet du ser på toppen av bloggen nå, er et utsnitt av dette bildet, tatt på hytta:

Bestemorpleddet

Bestemorpleddet

For deg ser det kanskje ut som et noe tilfeldig bilde av et pledd. Hva er vitsen, lurer du kanskje på? For meg dette noe helt annet.

For meg er dette pleddet et minne om min bestemor, som døde i 1998. Det var hun som heklet dette pleddet og ga det til mine foreldre. Dama som var grenseløst snill uten å være dumsnill, som gjestfritt inviterte alle som kom i hennes vei på besøk – vafler eller middag eller hva som helst. Dama som ble morløs i en alder av 12 og var med på å oppdra sine yngre søsken, for så å blir værende hjemme og stelle for sin far etterhvert som han ble gammel og syk. Dama som var Røde Kors-lotte i Narvik under krigen og speiderleder for barn i byen etterpå. Dama som ga opp jobben mange år før pensjonstida for å stelle for sin syke mann (bestefar), dama som elsket mennesker, både oss i familien og de mange, mange andre hun hadde et forhold til. Dama som hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, la sine kjære frem for Gud i bønn. Dama med det store hjertet, som samtidig var så svakt at det knapt tålte et par paracet på slutten.

Pleddet finnes på bilder fra min barndom, mens jeg fortsatt var baby. Det ligger gjerne over armlenet på den oransje grunge-sofaen vi hadde i loftsleiligheta vi bodde i før huset ble bygget. Pleddet har varmet meg på sykedager hjemme fra skolen mens jeg vokste opp, og skjermet meg mot grufulle syn når jeg så X-files på høylys dag. Det har varmet meg og andre folk på hytta i senere år, uansett årstid. Pleddet har vært fullt av gress etter at vi tok det ut for å ha noe å sitte eller ligge på i gresset sommerstid i tenårene. Det har vært fullt av hundehår etter at Emre kom i hus, og jeg har flere ganger brukt tid på å forsøke å støvsuge det uten at det skulle bli slukt inn i støvsugeren, for så å ende opp med å børste det, for hånd, til hundehårene var borte. Vinterstid har jeg børsta snø av det, etter å ha hatt det med ut på verandaen for i trass å sitte ute, selv om det kan være kaldt. Pleddet har vært med på det meste – og overlevd.

Jeg fikk mitt eget lappeteppe fra bestemor da jeg fylte 14, og det pleddet er i daglig bruk hjemme hos meg. Like fullt – bestemorheklapleddet på hytta er noe for seg selv. Derfor er det godt å også ‘se’ det på toppen av bloggen en periode. Jeg tror jeg ubevisst håper på at bloggen skal gi like mye varme og gode assosiasjoner som pleddet gjennom årtier har gjort.

Når sommardagen ligg utover landet

…er det best å utnytte den så lenge det varer. Tro meg – vi vet hvordan det skal gjøres!

IMG_2521

Lykken er ei egen øy på flo sjø!

Det er ei halv mil fra stua mi til Ausvika. Vi tok turen, med hver vår sekk på ryggen og hunden i bånd. Da vi kom frem, var der venner for både store og små. Timene gikk raskt og ingenting hastet.

IMG_2530

Veeeldig slitsom tanteferie, gitt.

Da de var babyer, likte jeg at de var så fordringsløse og koseglade. Hold dem i armene og kos. Da de var små, likte jeg alt de lurte på og øynene som ble store som tinntallerkener hver gang de lærte noe nytt som også var spennende. Ha øynene godt festet på dem på ethvert tidspunkt. Nå er de på grensen til tenåringer, og jeg elsker hvordan de utvikler seg til å bli hver sin person, med forskjeller og ulikheter på mange områder, og likevel mye felles. Slipp dem løs dit de vil, og kast et blikk på dem nå og da. Det er alt som kreves.

IMG_2559

Trønder i kveldssol

Gode venner er fint å ha. Særlig når de tar hele gjenget med til Saltstraumen og prøver fiskestanga og drikker kaffe og lar seg underholde av barn som aldri, aldri, aldri vil legge seg så lenge det er lyst.

IMG_2578

My girls in awe. Saltstraumen ble en stor opplevelse.

Vi så stilla, og vi så straumen. Når barn lar seg overvelde av naturopplevelser uten å syns at det blir kjedelig, er det bare å takke sin Skaper. Disse jentene hadde talløse spørsmål og fikk så mange svar vi rakk. Hvorfor bobler det? Hvor skal vannet? Hva hadde skjedd om jeg hoppa uti her? Enn hvis jeg hadde dykkerdrakt og oksygen? Var det her bestefar lærte å svømme? Hva er det som er på bunnen her? Er det farlig å kjøre i båt der? Jeg tror ikke de har vært i Saltstraumen for siste gang, akkurat.

IMG_2590

Gyldne dager. Og netter.

Mange klager på at barn og unge knapt ser naturen, men foretrekker skjermer. Jeg opplever disse to annerledes. De ser naturen og lar seg overvelde av den, og i gleden bruker de skjerm –  insta og snap – for å dele gleden og opplevelsen med venner de er glad i, eller foreldrene (som er noen hundre km unna). De ser virkelig, også det som ikke lar seg fange i noen megapixler. Og jeg elsker det. Jeg elsker dem.

Det startet på julaften

Det startet faktisk før julaften. I fjor fikk nemlig mine to nieser en litt uvanlig julegave. Etter å ha konferert med begge foreldrene, som ikke lenger er sammen, hadde jeg avklart at det ville la seg ordne å få begge ungene på ferie hos meg til sommeren, uten at det gikk ut over noens samværskvote. Ungene fikk dermed gavekort hvor de ble fortalt at både reise og ‘opphold’ var betalt, og dato for når de skulle hit. Siden da har vi gledet oss, både de og jeg.

Unger på oppdrag!

Unger på oppdrag!

Det har vi ikke gjort forgjeves. Allerede etter noen timer her var ungene helt klare: «Dette må bli tradisjon hvert år, tante!» Tanta – jeg – var selvfølgelig enig, og etter et par sms hit og dit er det allerede avtalen gjort også for neste sommer. Uten å stresse står opplevelser i kø hele uka. Kanskje den største opplevelsen er nettopp det å få være alene sammen med meg, å ikke ha noen forelder som står imellom og bestemmer og dirigerer og tilrettelegger. Det er bare jeg og dem, og vi må ta hverandre sånn vi er. Oppdage hverandre på egen hånd, uten bagasje fra andre mennesker.

Det er forfriskende, og det er fint. Jeg tror både ungene og jeg vokser på det.

Vi har gledet oss et drøyt halvår, fra jul og frem til juli. Snart er det rom for et nytt år, et helt år, med forventning og glede i forkant av neste sommers tante-og-niesene-uke. De vet det ikke enda, men turen vil gå sørover og by på atter andre opplevelser. Vi må bare gjøre unna denne uka først…