En knott til minneboka

Noen ganger kommer minner over meg når jeg minst venter det. Som i dag. Jeg hadde vært i kantina på jobb for å hente meg noe mat. På impuls tok jeg med meg en pose Knott, for å ha noe å gomle på innimellom. Jeg visste det var og ville fortsette å være en intens dag, og da er det godt å smatte på noe innimellom.

Jeg satt og konsentrerte meg om noe på pc-skjermen mens jeg halvt fraværende stakk handa inn i posen og tok meg noen knotter for å helle i munnen min. Da skjedde det.

En pose knott vekket minner i dag.
Barndomsminner

Plutselig satt jeg ikke lenger på jobb. Jeg satt på en stol på gulvet i samfunnshuset på Melbu, et tettsted på sørsida av øya der jeg vokste opp. Samfunnshuset var datidas kino, og jeg og min skolevenninne Jorunn satt et stykke bak i salen. Jeg tror vi må ha vært rundt 10 år.

På lerretet var den nye filmen Ronja Røverdatter, og et par rader foran oss satt et par fyrer som vi da syns var uendelig kjekke. Jeg husker ikke lenger hvem de var, men det påvirket oss utvilsomt at de satt der.

Med ett tok Jorunn knott fra en pose (min eller hennes? Husker ikke.) og kastet på guttene. De snudde seg irritert, men da var posen for lengst ute av syne og de fant ikke ut hvem som hadde kastet. Vi fulgte naturligvis intenst med på filmen.

Da de igjen snudde seg mot lerretet, måtte vi fnise. En av dem hadde fortsatt to knott i det krøllete håret sitt. Denne gangen kastet vi begge litt knott fremover, med varierende treffsikkerhet.

Jeg husker ikke hvem de var. Jeg husker ikke hvordan det endte, om vi ble avslørt eller ikke. Om vi fikk kjeft for å bråke på kinoen eller ikke. Men den sitrende følelsen av flørt, hormoner og det spennende med guttene som var litt eldre, husker jeg. Og knott. Alt kom tilbake i et glimt i dag, bare fordi jeg på et øyeblikks impuls tok med meg litt snop fra kantina på jobb.

Brev til kongen

Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Vi skrev brev til kongen. Og håper på svar.
Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!

Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.

Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.

I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.

Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.

Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.

Snart er det sommer

Neida. Jeg vet det er ei stund til. Men noen ganger, når man i embets medfør må dykke ned i bildearkivet for å finne ditt og datt. Da hender det at jeg kommer til å tenke på sommeren selv om det er hvitt og kaldt ute. Det hender sogar jeg gleder meg, selv om jeg elsker vinteren. Så derfor. Dette er noe av det jeg ser frem til, sånn etterhvert.

IMAG3886
Grilling i fjæra en sen sommerkveld
IMG_9321
Rolige dager ved et godt ørretvann i Trøndelag
IMG_9657
Midnattsolfisking i Saltstraumen
IMG_9743
Sommernetter under åpen himmel og i høyt gress
telttur
Telt! Mer telting i 2016!

I lånt bokhylle

Åh. Vi kom til leiligheta på brygga på Utsira, og noe av det første jeg inspiserte, var bokhylla. Der var ikke mange bøker, men der var noe som gjorde meg glad: Bøgenæs-bøker. Alle som har vokst opp på et liste sted med et folkebibliotek vet hvor fint det var å kunne drømme seg bort i Evy Bøgenæs’ uskyldige ungpikebøker.

To av tre bøker om Kitt. Man må jo bare elske dem.
To av tre bøker om Kitt. Man må jo bare elske dem.

Kitt har en trasig oppvekst, men helt fra hun er seks år gammel, beundrer hun lysluggede, muntre og fine Sven. Sven er en flørt, Kitt er sjenert og forknytt. Likevel finner de hverandre i voksen alder og blir et par. Mens krigen regjerer i Oslo (ja, det er gamle bøker) finner Kitt og Sven ut av både livet og hverandre, om enn med noen videverdigheter her og der. Nydelig ferielesning når man sitter på en balkong med utsikt over havet og gipsfoten høyt på en krakk.

IMAG6759
«Det var så kort vei. Hun likte å gå uten hatt.» Ubetalelig!

Anakronismene står i kø. Damer går i kjoler, menn går i dress. Hatt er en del av hverdagen. Telefoner står gjerne på et bord i gangen. Det finnes knapt et kyss i bøkene, men likevel blir barn født, og noen dør. Kjenner man i tillegg Oslo, er det lett å se for seg bokens karakterer når de beveger seg hit og dit, befinner seg her og der.

IMAG6758
Vennlig hilsen skolebiblioteket på Utsira

Boka har åpenbart tilhørt skolen på Utsira en gang i tida. Da jeg selv gikk på skolen, var det noen Bøgenæs-bøker i skolebiblioteket, og noen flere på folkebiblioteket. Jeg elsket dem, og takket være det at de var så uskyldige, hindret ikke noen meg i å lese ‘ungdomsbøker’ som disse selv om jeg rent formelt var barn. Jeg var knapt 13 da jeg hadde lest ut alle Bøgenæs-bøkene jeg kom over, tror jeg.

I så måte var bøkene på Utsira et kjærkomment og uventa gjensyn.

Langsomt svinner lyset

Far og datter nyter lyset og utsikta fra benken på Ramnflåget.
Far og datter nyter lyset og utsikta fra benken på Ramnflåget.

Å følge med lyset, dagslyset, er noe jeg har hatt i blodet siden oppveksten. Hjemme hadde vi ‘merkedager’ i kalenderen for når vi første gang så sola på Møysalen, etterfulgt av når den traff Hallartinden, etterfulgt av hvor langt ned den kom mot Sandnes før den plutselig var i Nesset (sentrum hjemme). Hos oss var det merkedag når vi fikk den første sola inn vinduene i stua, de mot trappa. Merkedag og vaskedag. For det var da mamma oppdaga behovet for vårrengjøring, eller i det minste grundig støvtørking. Og pappa gikk i gang med utvendig vindusvask, ofte per stige. Vi visste hvilken dato sola kom tilbake på, og sorgen var stor hvis det var overskyet akkurat den dagen. Da følte vi oss litt bedratt, egentlig.

Ettermiddagslys mot vest
Ettermiddagslys mot vest

Her i byen har vi mange av de samme merkedagene. En fantastisk fin fyr som dessverre ikke blogger lenger, lærte meg for flere år siden (via bloggen!) at sola kommer til Keiservarden 8. januar, til Turisthytta dagen etter og på Rådhuset dagen etter det igjen. Selv bor jeg slik at jeg har en åskam mot sør. Det har gjort at sola nå ikke lenger skinner på noen av husene i gata mi, for den klarer ikke å komme seg høyt nok. Lenger ned i bakken, derimot, er det fortsatt sol på husene i noen dager til, i alle fall. Jeg kan se lyset bevege seg gjennom dagen, selv om sola ikke lenger kommer seg rundt bergene på Bratten, som er til venstre i bildet over her. Etterhvert blir sola borte herfra, men lyset kan fortsatt ses i fjellene på Landegode. Så forsvinner det nesten helt.

Langs øde stier i marka, bare tjue minutter hjemmefra.
Langs øde stier i marka, bare tjue minutter hjemmefra.

Det er derfor jeg er så glad for å kunne utnytte dagslyset mens vi har det. Nå er det mørkt mens jeg går morgentur med hunden; først når vi er hjemme igjen og jeg beveger meg mot jobb, begynner dagslyset å gjøre seg gjeldende. Det er fortsatt lyst når jeg kommer hjem fra jobb, heldigvis. Så lenge det varer. Et jobbskifte medfører at jeg kan nyte hele dagen utendørs hver gang det er helg. Snakk om nytelse! Om det er aldri så godt å sove lenge – når det kommer til stykket, er jeg nesten enda mer glad i å komme meg opp og ut en tur. Med hund i trekksele festet til et solid magebelte er ikke oppoverbakkene så alt for tunge, og selskapet er upåklagelig. Mens de fleste turfolkene tar turen fra Turisthytta eller Maskinisten opp til Keiservarden, velger vi å krysse de mange stiene hit og dit i landet mellom, nedenfor og bortenfor. Der møter vi knapt noen andre, kanskje med unntak av en og annen elg. Vi etterlater ingen spor.

Rognebærene gir ikke slipp på kvisten de henger fast i.
Rognebærene gir ikke slipp på kvisten de henger fast i.

Jeg vet at det ikke vil vare. Jeg vet at det snart kommer dager der det er mørkt når jeg står opp, mørkt når jeg lufter hunden, og mørkt når jeg igjen er hjemme fra jobb. Men det er greit. Det er forbigående, det også. Så lenge mørket er slik det har vært i det siste, med uendelige mengder nordlys nærmest hver kveld, savner jeg ikke lyse sommerkvelder. Mørke høstkvelder byr på andre attraksjoner.

Hvis man bare graver litt

Egentlig snakket jeg med mamma; pappa og jeg var ferdige med samtalen. Jeg hadde bare glemt å fortelle ham en liten detalj. Men da jeg sa det, ble det til at det ene tok det andre, og vips satt jeg der og bladde meg gjennom gamle kirkebøker for Flakstad/Moskenes for hundre år siden. For å finne ut av en historie som vi vet lite om, en historie de gamle i familien bare snakket om i halvkvedede viser og dulgte bisetninger. Farfar selv sa aldri noe om det. Men nå vet vi. Kirkebøkene forteller om det.

Kirkeboka vitner om Sofus' fødsel, dåp, bosted og familieforhold.
Kirkeboka vitner om Sofus’ fødsel, dåp, bosted og familieforhold.

17. oktober 1910 blir det født en liten gutt ved navn Sofus Martin Peder ytterst i Lofoten. Foreldrene er Idar og Barbara. Idar er fisker, og familien er bosatt på Skagen på Moskenesøya. Idar er sønn av Sven Petter, som hadde kommet over fra Sverige fordi det var uår der. I Lofoten kunne han livberge seg, og han fikk flere barn. Uansett.

Sofus Martin Peder ble født en høstkveld i 1910. Få år senere fikk han en bror, Ingolf. En julidag i 1923 dør Sofus, nær 13 år gammel. Han dør på Gravdal sykehus av tuberkolose, kirkeboka forteller at legen hadde besøkt ham på sykeleiet – men kunne åpenbart ingenting gjøre. Gutten begraves på Rostad hjelpekirkegård i Moskenes, nær hjemme. Hvordan den yngre broren Ingolf tok storebrorens sykdom og dødsfall kan man bare spekulere i. Han snakket aldri om det.

Kolonnene lenger til høyre forteller om tuberkolose, sykeleie og død.
Kolonnene lenger til høyre forteller om tuberkolose, sykeleie og død.

Ingolf var min farfar. Han bodde i Saltstraumen, men jeg har alltid visst at han opprinnelig kom fra Moskenes. Han snakket aldri om sin døde storebror, og jeg vet ikke om hans barn noensinne hørte ham fortelle at han hadde hatt en storebror ved navn Sofus Martin Peder. Men når Ingolf (farfar) i 1949 får sitt første barn, er det en gutt. Han døpes Sofus, og etterhvert blir han min onkel. Onkel Sofus og han søsken og søskenbarn hører bare vagt og i dulgte vendinger om en bror som døde. Man vet ikke helt hvor gammel han var; noen sier han bare var et par år, andre sier han var 12-13. Man er ikke sikker på navnet. De gamle tantene og onklene, som ellers var så familiekjære og fulle av historier om sitt folk, nevner ham aldri.

I sommer skal det være søskenbarntreff for pappas generasjon av den familien. Onkel Sofus er dessverre død, men han har søsken som lever og kan delta – en av dem er min far. I en tilfeldig bisetning fortalte pappa at han og en fetter i jakten på familiehistorie hadde tenkt å finne ut om det stemte at farfar hadde hatt en storebror. Det trigget nysgjerrigheten min, og ved hjelp av litt søkekunnskaper klarte vi å finne den korte og likevel sterke historien om pappas onkel Sofus – som han aldri hadde visst om før i kveld.

Til sommeren skal de til kirkegården hvor Sofus Martin Peder ligger begravet. Den ligger ikke så langt fra der søskenbarna skal samles. Noe sier meg at pappa vil være rørt – og at jeg vil få utførlig rapport i ettertid.

En sommer er over…

En sommer er over, men minnene om den består sang Kirsti Sparboe en gang. Hun hadde helt rett. Sommeren er utvilsomt over, men jeg gleder meg fortsatt over minnene. For første gang på lange tider tok jeg meg en skikkelig ferie. Når høstkveldene blir mørke og kommer stadig tidligere, gjør det godt å bla gjennom bilder mens jeg drikker en kopp te. For eksempel. Fem eksempler, faktisk, og de kommer her:

Forrett hos Krakas Krog på Gotland
Apéritif hos Krakas Krog på Gotland

En del av ferien ble tilbrakt på Gotland. Jeg kom dit før de store hordene med turister og Stockhomsfolk-i-eksil, og det var et sjakktrekk. Avslappet, laidback og alt lett tilgjengelig uten kø og busslaster med andre folk. For eksempel fikk vi bord på Krakas Krog uten å ha forhåndsbestilt. Krakas er et fantastisk spisested som ligger nærmest i et veikryss sørøst på øya. Kroa minner mest av alt om et privathus ombygd til restaurant med servering i tre stuer, og såvel maten som servicen var mer enn upåklagelig. Førsteklasses er ordet jeg vil bruke. Jeg husker ikke helt detaljene, men mener bildet viser aubergine-chips, reddiker og noe jeg tror var en slags innbakt ost (i midten) på pinne. Det var en apéritif jeg vil huske smaken av lenge. Jeg har aldri likt reddik, trodde jeg, men denne kvelden innså jeg at jeg har vært en dust i 30 år. Reddikene var fryktelig gode!

IMG_6789
En rauk i havet nord på Fårö. Området er kjent for sine ‘raukar’.

Nord for Gotland ligger Fårö. Øya er kanskje mest kjent de senere årene for at Ingemar Bergman slo seg ned her, men den har uendelig mye mer å by på. Raukarna, for eksempel. En ‘rauk’ er en steinformasjon som oppsto etter siste istid for 10.000 år siden. Berggrunnen på Gotland og i området rundt (inkludert på Fårö) består for en stor del av korallrev som dannet seg for 430 millioner år siden, i silurperioden, da dette var et tropisk hav. Innimellom korallrevene ligger hardpakket kalkstein og leirholdig mergel. Da isen forsvant og landet etterhvert steg opp etter siste istid, tæret bølgene på de myke bergartene, mens de harde ble stående igjen som ubrytelige steinpåler. Å reise rundt og se på dem er et fascinerende syn, en opplevelse som bergtar og utfordrer både sansene og fantasien.

IMG_6878
Bristeklare peon-knopper i en hage utenfor ‘den röda stugan på landet’.

Det var i England jeg falt for peoner. Jeg vet ikke helt når og hvordan det skjedde, men det bare smøg seg langsomt inn i meg og ble etterhvert et faktum. Peoner er noe av det fineste jeg vet i blomsterverdenen. Og i hagen utenfor den röda stugan på landet i Sverige sto det ei stor peonbusk full av bristeferdige knopper. Noen sprang ut mens jeg var der. Jeg må innrømme at jeg var ute og snuste på dem både før de sprang ut og etterpå. Når jeg en gang har et hus med en hage, skal jeg ha peoner i hagen. Dyprosa, tror jeg. Og innimellom skal jeg plukke èn enslig peon og ta den inn i vase på kjøkkenbordet, så den kan smile til meg mens jeg spiser frokost.

IMG_6907
En verdensmester baker polkagriser

Gränna i Sverige, en by på Vätterns østkyst, litt nord for Jönköping, er en liten by hvor sentrum i praksis består av ei hovedgate. I den lille hovedgata er det hele sju butikker hvor de selger polkagriser av forskjellig slag! Gränna er nemlig polkagrisens hjem, og i butikken til Polkapojkarna har de flere års verdensmestere (i polkagrisbaking) i arbeid. Mens man står blant polkagriser i et utall fasonger og smaksvarianter kan man myse inn på bakrommet for å se hvordan polkagrisene blir laget – både stenger og drops. De smiler, ler og prater mens de holder på, og arbeidsinnsatsen er det ikke noe å si på. Mannen som eier hendene på bildet, har blitt verdensmester flere ganger. Naturligvis handlet jeg der. Og heldigvis har de nettbutikk. Knask.

IMG_6985
Endeløse enger med gress, korn og blomster. Valmuer!

Landskapet i Östergötland er for det meste flatt, veldig flatt. Men flatt er ikke det samme som kjedelig. Det er bare annerledes; annerledes enn det jeg er vant med til daglig. Selv midt i juni var åkrene frodige og grønne – ikke bare grønne, men med farger langs kanten og noen steder over hele marka. De røde valmuene struttet formelig i solskinnet, og andre blomster som jeg ikke kjenner bidro til fargesymfonier både her og der. Det var fristende å gi opp streifinga for ei lita stund og bare legge seg på ryggen i ei eng… Hadde det bare ikke vært for pollenallergien! 😉

Sommeren er over, minnene består. Høsten byr på nye opplevelser, heldigvis. Velkommen, oktober.