En sommer er over…

En sommer er over, men minnene om den består sang Kirsti Sparboe en gang. Hun hadde helt rett. Sommeren er utvilsomt over, men jeg gleder meg fortsatt over minnene. For første gang på lange tider tok jeg meg en skikkelig ferie. Når høstkveldene blir mørke og kommer stadig tidligere, gjør det godt å bla gjennom bilder mens jeg drikker en kopp te. For eksempel. Fem eksempler, faktisk, og de kommer her:

Apéritif hos Krakas Krog på Gotland

En del av ferien ble tilbrakt på Gotland. Jeg kom dit før de store hordene med turister og Stockhomsfolk-i-eksil, og det var et sjakktrekk. Avslappet, laidback og alt lett tilgjengelig uten kø og busslaster med andre folk. For eksempel fikk vi bord på Krakas Krog uten å ha forhåndsbestilt. Krakas er et fantastisk spisested som ligger nærmest i et veikryss sørøst på øya. Kroa minner mest av alt om et privathus ombygd til restaurant med servering i tre stuer, og såvel maten som servicen var mer enn upåklagelig. Førsteklasses er ordet jeg vil bruke. Jeg husker ikke helt detaljene, men mener bildet viser aubergine-chips, reddiker og noe jeg tror var en slags innbakt ost (i midten) på pinne. Det var en apéritif jeg vil huske smaken av lenge. Jeg har aldri likt reddik, trodde jeg, men denne kvelden innså jeg at jeg har vært en dust i 30 år. Reddikene var fryktelig gode!

En rauk i havet nord på Fårö. Området er kjent for sine ‘raukar’.

Nord for Gotland ligger Fårö. Øya er kanskje mest kjent de senere årene for at Ingemar Bergman slo seg ned her, men den har uendelig mye mer å by på. Raukarna, for eksempel. En ‘rauk’ er en steinformasjon som oppsto etter siste istid for 10.000 år siden. Berggrunnen på Gotland og i området rundt (inkludert på Fårö) består for en stor del av korallrev som dannet seg for 430 millioner år siden, i silurperioden, da dette var et tropisk hav. Innimellom korallrevene ligger hardpakket kalkstein og leirholdig mergel. Da isen forsvant og landet etterhvert steg opp etter siste istid, tæret bølgene på de myke bergartene, mens de harde ble stående igjen som ubrytelige steinpåler. Å reise rundt og se på dem er et fascinerende syn, en opplevelse som bergtar og utfordrer både sansene og fantasien.

Bristeklare peon-knopper i en hage utenfor ‘den röda stugan på landet’.

Det var i England jeg falt for peoner. Jeg vet ikke helt når og hvordan det skjedde, men det bare smøg seg langsomt inn i meg og ble etterhvert et faktum. Peoner er noe av det fineste jeg vet i blomsterverdenen. Og i hagen utenfor den röda stugan på landet i Sverige sto det ei stor peonbusk full av bristeferdige knopper. Noen sprang ut mens jeg var der. Jeg må innrømme at jeg var ute og snuste på dem både før de sprang ut og etterpå. Når jeg en gang har et hus med en hage, skal jeg ha peoner i hagen. Dyprosa, tror jeg. Og innimellom skal jeg plukke èn enslig peon og ta den inn i vase på kjøkkenbordet, så den kan smile til meg mens jeg spiser frokost.

En verdensmester baker polkagriser

Gränna i Sverige, en by på Vätterns østkyst, litt nord for Jönköping, er en liten by hvor sentrum i praksis består av ei hovedgate. I den lille hovedgata er det hele sju butikker hvor de selger polkagriser av forskjellig slag! Gränna er nemlig polkagrisens hjem, og i butikken til Polkapojkarna har de flere års verdensmestere (i polkagrisbaking) i arbeid. Mens man står blant polkagriser i et utall fasonger og smaksvarianter kan man myse inn på bakrommet for å se hvordan polkagrisene blir laget – både stenger og drops. De smiler, ler og prater mens de holder på, og arbeidsinnsatsen er det ikke noe å si på. Mannen som eier hendene på bildet, har blitt verdensmester flere ganger. Naturligvis handlet jeg der. Og heldigvis har de nettbutikk. Knask.

Endeløse enger med gress, korn og blomster. Valmuer!

Landskapet i Östergötland er for det meste flatt, veldig flatt. Men flatt er ikke det samme som kjedelig. Det er bare annerledes; annerledes enn det jeg er vant med til daglig. Selv midt i juni var åkrene frodige og grønne – ikke bare grønne, men med farger langs kanten og noen steder over hele marka. De røde valmuene struttet formelig i solskinnet, og andre blomster som jeg ikke kjenner bidro til fargesymfonier både her og der. Det var fristende å gi opp streifinga for ei lita stund og bare legge seg på ryggen i ei eng… Hadde det bare ikke vært for pollenallergien! 😉

Sommeren er over, minnene består. Høsten byr på nye opplevelser, heldigvis. Velkommen, oktober.

17. august 2012 Rensåsparken

Du finner meg i Rensåsparken, et sted mellom trengselen foran scenen og de duvende fulle folkene som står og sitter og beveger seg oppover i skråninga mot Lairoteltet. Jeg kommer til å stå der, alene eller sammen med noen, med øynene vendt mot scenen som blir en liten firkant mot den store solnedgangen bakom. Men jeg ser ingen av delene.

Inni meg ser jeg nemlig ungdomsklubben på Sortland en februarkveld i 1989. Det var bare noen måneder siden Roxette hadde sluppet singlen She’s Got the Look. Jeg hadde fått lov av mamma til å dra på ungdomsklubben på Sortland i stedet for hjemme, og jeg var sammen med Tone. Ikke noen nær venninne, men ei veldig praktisk gå-ut-venninne. Jeg var 14, snart 15, og jeg hadde en baktanke med å dra til klubben på Sortland. Det handlet naturligvis om en fyr.

Jeg var nemlig veldig begeistra for en fyr, la oss kalle ham Bjørn. Bjørn var egentlig tre år eldre enn meg og gikk i andre gym, men på Sortland var noe av det kule med klubben nettopp det at folk både fra ungdomsskolen og fra videregående gikk dit. De fra videregående slutta bare når de ble 18 og kom seg inn andre steder – det var ikke SÅ mange steder å velge blant på den tida. Og akkurat denne kvelden hadde Tone forsøkt å manne meg opp til å ta et initiativ overfor Bjørn. «Hvis ikke du danser med ham på slutten, gjør JEG det», hadde hun sagt. Jeg håpet venninnelojaliteten stakk dypere enn det.

Det kunne naturligvis ikke falle meg inn å ta noe initiativ overfor fyren.

Klubben stengte klokka 23. Dermed var det ingen bønn; når klokka var ti på elleve kom det tre langsomme låter, og så ble lyset slått på. Vi sto et gjeng i ring og danset ‘sammen’. Bjørn sto bak ryggen min og deltok i en annen ring. Klokka ble halv elleve, fem over halv elleve, ti over halv elleve… Både jeg og Tone forsøkte å se ubesværet på våre respektive klokker, som i en kamp mellom to viljer. Jeg ville se hvor lenge jeg måtte holde ut før jeg skulle bevege meg mot utgangen – det skulle se planlagt og kult ut, såklart, ikke tvunget frem av den grunn at jeg ikke hadde noen å klinedanse med på slutten. Roxette spilte The Look og vi sang med, alle som en. Var det bare innbildning at jeg mente han kastet litt med hodet mot meg mens han holdt blikkontakt med en kompis, som om han ville hinte om at jeg kanskje hadde en look han lite? Et snev av håp tente en spinkel flamme.

Da klokka ble ti på elleve kom de første taktene av en klinelåt (T’Pau med China in Your Hand, hvis det spiller noen rolle 😉 ) Tone så megetsigende på meg og tok et forsiktig skritt mot Bjørn. Da ble jeg grepet av en selvtillit jeg ikke skjønte selv, og gikk målbevisst rett mot ham mens jeg holdt blikket hans. «Skal vi danse?» De åpne armene var invitasjon nok.

Jeg skal ikke utbrodere kvelden. Bare si at det var verdt innsatsen.

But then again, jeg var fjorten-og-snart-femten år. Noen dager senere var jeg forlengst vel hjemme. Da fikk jeg MK, min bestevenninne og generelle partner in crime, til å ringe til ham. Nummeret hadde jeg funnet i telefonkatalogen. Og storyen hun skulle presentere, var vel innøvd: «Hun ville bare vite hva han tenkte om meg, siden hun ikke visste helt om hun skulle oppmuntre min gryende forelskelse eller fraråde den…?!»

Fine, snille, lojale MK som glatt stilte opp for meg. Lite visste vi da at hun to og et halvt år senere skulle ramle ned fra et fjell og dø.

Men det var ikke det denne posten handlet om. Roxette spilte The Look, jeg dansa med Bjørn og Roxette skulle de kommende årene komme til å utgjøre en viktig del av soundtracket som fulgte med mine forelskelser og opp- og nedturer. Jeg kan tidfeste enkelte av deres hits ut fra hvem jeg var interessert i og hvor jeg var i livet og geografien akkurat da den sangen kom og var populær.

Det er lenge siden. Mange dager, danser, hits og forelskelser siden. Men om snaue to måneder er jeg tilbake på slutten av 1980-tallet. Mens kvelden skrider frem og sola farger himmelen bak parkenscenen oransjerød kan du se meg Rensåsparken, men det hjelper ikke. Inni meg er jeg tilbake 1989.

Det var de skiene, ja…

På hytta har vi et par gamle treski hengende oppe på veggen i stua, akkurat over døra til vindfanget og døråpninga mot kjøkkenet. De er gamle, slitte og bærer tydelig preg av bruk. Rottefellabindingen henger fortsatt på. Jeg syns ofte det er litt harry med gamle artefakter som henger tilfeldig rundt omkring for å gi stemning og atmosfære til et rom eller lokale, men … for skiene på hytta gjør jeg et unntak i min fordomsfullhet.

Høyt henger de, og historie har de!

Skiene tilhørte nemlig mannen som bygde hytta en gang på 1930-tallet. Den godeste herr Røkenes var banksjef i Lødingen, som er nærmeste tettsted. Og det er nøkkelen til skihistorien.

Da andre verdenskrig startet og tyskerne hadde tatt Narvik, skjønte banksjefen at det bare var et tidsspørsmål før tyskerne ville være i Lødingen. Avstanden mellom de to stedene er ikke mer enn 145 kilometer, fra byen innerst i Ofotfjorden og ut til der Vestfjorden begynner å bli skikkelig bred. Naturlig nok ville han ikke at tyskerne skulle få mer enn høyst nødvendig fra banken, så hva gjør man?

Banksjefen fant frem et par store ryggsekker som han tok med til banken. Oppi der pakket han alt av verdipapirer, sedler og valuta, aksjebrev og andre ting som var verdifulle i banken. Deretter tok han med seg sønnen sin og gikk på ski fra ca enden av veien og innover til familiens relativt nye hytte. Der ble sekkene med verdipapirer, sedler og det hele lagt i et hull i gulvet under hytta. Hullet fungerte som en jordkjeller, skjult under ei luke i kjøkkengulvet. Da tyskerne kom til Lødingen, kunne banksjefen følge ordrene og åpne hvelvet for dem mens han sa ”Sorry, men her har nok noen plyndret før dere!”

Under krigen drev de så bankvirksomhet i det skjulte på hytta.

Skiene som banksjefen brukte på den turen, og på mange senere turer, henger på veggen i hytta. Mine foreldre kjøpte hytta av banksjefens sønn på slutten av 1990-tallet, og da de fikk høre historien fra krigen, var det naturligvis helt enige om at skiene skulle henge der også under ’vårt’ eierskap. Derfor henger skiene på veggen den dag i dag, selv etter at hytta har blitt bygd litt ut. Besøkende får som regel høre historien før eller senere, og i bokhylla kan de studere den tyske leseboka fra krigens dager som ble brukt i skolen i Lødingen. (Første sak i leseboka er noter og full tekst til Deutschland, Deutschland über alles…)

Noen ting har mer ved seg enn det ser ut til ved første øyekast.

Denne bloggposten ble til takket være kommentarfeltet hos Kjetil.

27. november

Min ettårsdag. Det var seksti år mellom oss, men de var aldri noe problem.

I dag er det 97 år siden han ble født. Familien var fattig, faren var fisker og moren tok seg av barn og dyr som best hun kunne. På ei øy midt i Lofoten forsøkte de å leve så godt de kunne, selv om de i perioder var så fattige at de bodde i en del av låven til noen andre i familien.

Da han var 18 fikk han polio. Han ble lam helt fra halsen og ned. En gang mens han lå 100% pleietrengende i ei seng på låven, hvor familien bodde da, ble det sånt uvær at resten av familien flyktet fra låven i frykt for at den skulle ramle sammen. Låven holdt, men etter den hendelsen hadde han en livslangt frykt for dårlig vær. Han fikk ordentlige angsttak når været ble for kraftig, uansett hvor trygt og godt og skjermet han bodde siden.

Han kom seg relativt bra etter polioen. Venstre arm var lam resten av livet, og det ene beinet var litt stivt og redusert, men han var en kraum til å arbeide og gjøre maksimalt ut av de ressursene han hadde. Han satte poteter, sto i butikk, var klokker i kirka og holdt etterhvert orden på hus og hjem mens kona var på jobb – på 1950tallet!

Han var en sjarmerende mann, kjapp i replikken og med et godt glimt i øyet. Gudsfryktig, uendelig snill og hjelpsom overfor alle. Men det tok sin tid før han ble gift. Først i en alder av  34 år giftet han seg, med ei Narvikdame han hadde blitt kjent med da de begge var ledere på en speiderleir i Lofoten. Fire år senere fikk de ei datter, og fire år etter henne ei lillesøster. I det hvite huset langs E10 midt innpå Vest-Vågøya var det stadig sang og spill, og gjester alle vegne. Der var ikke mye husrom, men med hjerterom strakk de det mye lenger enn hva man skulle tro var mulig.

Bestefar var uføretrygda store deler av livet, og senere minstepensjonist. Han hadde store problemer med hjertet og helsa forøvrig, og noe av det første jeg husker med ham, er at han holdt på å dø og ble hentet i ambulanse. Men helseproblemene tok aldri humøret, snillheten og omsorgen var alltid de samme.

Jeg husker en gang jeg var på besøk der ved lunsjtider. Bestefar hadde spist sine to grovbrødskiver og drukket et glass melk og en kopp kaffe. Nå la han seg bakover i stolen sin, foldet hendene over magen og så sukket han: – Vi har det nu godt, vi rike! Den kommentaren er betegnende for holdninga han hadde; takknemlighet for det minste såvel som for alt det store.

En høstfredag i 1997 døde han, bare halvannen måned før han ville fylt 83 år. Han var klar i hodet til det siste, selv om kroppen ikke ville mer. Jeg savner ham fortsatt. Jeg bor ikke nært nok til å ta turen til kirkegården. Men i dag tenner jeg et lys og tenker på bestefar.

Det var en gang en sommer

Sommeridyll på Eggum

En liten retropost på en fredag morgen. Bildet er tatt rett ved borgen på Eggum i Lofoten, og utsikten er rett vest – mot Atlanterhavet. Det var en julidag, og det var omtrent dette som var utsikten vår da vi spise lunsj den dagen. Det var så varmt i bilen at nesten alle vinduene var nede mens vi kjørte. Det var lite vind til yttersia å være, lufta var full av angen fra blomster og urter som vokser vilt mellom havet og bergrabbene. Et par ørner sirkla over fjellet, i fjæra beita sauer og lam, skarvene satt på sitt sedvanlige skjær og så nesten ikke ekte ut, og vi hadde all tid i verden.

Gjestene hadde kjørt 18.000 km til og fra Sibir før de kom til meg, og det var denne dagen jeg fikk høre historien om det tilfeldige møtet med gjeterne midt ute i ingenting. Om å kose seg grenseløst og samtidig ha både kniv og pepperspray lett tilgjengelig der man sov. Til lunsj hadde vi ost fra Aalan Gård og ferskt brød fra bakeren på Å. Vi inntok den på Rørviksanden og var frista til en liten dupp i gresset, alle som en.

Når man har hatt den første tørr-asfalt-dagen siden august, når det er mørkt både når man står opp og lenge før man legger seg, når det virker som om det alltid står et par sko til tørk et sted i huset, er det godt å minnes dager som denne.

Dag 17 – Et øyeblikk

Øyeblikket til bestisen

Vi var i Sveits, bestisen og jeg. Og her oppe i fjellet over Montreaux hadde hun dagen før avtalt et tandemhopp i paraglider med en lokal fyr. ‘Ta med pass og penger,’ hadde han sagt. For sletta som de etterhvert ville lande på lenger ned, befant seg i Frankrike. For å komme tilbake dit vi bodde, måtte hun dermed krysse grensen. Hun hadde fablet lenge om hvor lyst hun hadde til å prøve paragliding eller fallskjerm, hadde vært full av skrekkblandet fryd natta før og var en smule sjenert fordi han som hun skulle fly sammen med, var veeeeldig kjekk.

Da dagen opprant, kom vi til avtalt sted til avtalt tid. Penger skiftet hender, bestisen fikk et kræsjkurs (‘løp alt du orker når jeg sier løp!‘) og så var de klare. Etter noen hesblesende skritt nedover skråninga fanget skjermen litt vind og de steg langsomt ut og over tretoppene og over Sveits. Jeg og en amerikaner kjent som Blekkspruten (!) sto klare og knipsa.

«Det var alt jeg hadde drømt om,» sa hun etterpå. «Akkurat i det øyeblikket jeg kjente at skjermen kom opp i lufta og vi svevde utover – akkurat da kjente jeg bare at DETTE er magisk!»

Dag 8 – Et favorittbilde

Kill your darlings, baby. Kill them. Jeg mener det. Når man er glad i å ta bilder og har flere tusen bilder fra de siste årene, fra steder, folk, aktiviter og det hele, så er det umulig å velge ett enkelt bilde som skal være ‘favoritt’. Det er umulig, hører du?

Men man må jo velge. I alle fall når man følger et selvvalgt meme 😉

There will be no killing of these darlings!

Så jeg valgte dette bildet. Det kunne vært tjue andre bilder, men jeg valgte et bilde som ble tatt en sen julidag i fjor. Det er et bilde fra FINN2010, og personene du ser er noen av mine sommergjester i fjor. Bildet ble tatt oppe i Åselidalen, som er dalføret mellom Børvasstindan rett sør for Bodø og Saltenfjorden. De (Børvasstindan) er gjengangere på bloggen min, så jeg orker ikke forklare mer om dem.

Vi hadde hatt pissregn i flere dager, men denne ene dagen når vi ferdtes i indrefileten av den lokale fjellverdenen, brøt sola gjennom og ga oss en opplevelse for livet, alle som en. Et par personer hadde aldri i hele sitt liv vært på en ordentlig fjelltur før – her var de/vi ute på sin andre turdag, etter å ha overnatta på Lurfjellhytta natta før. Mannen helt til venstre har drømt om disse fjellene i mange år og fablet om hvordan det ville være med en tur i fjellet i Nord-Norge – nå fikk han oppfylt en drøm. Jeg kunne gitt deg tjue flere grunner til hvorfor jeg valgte dette bildet, men jeg tror ikke det trenges.

Fineste landskapet. Fineste folkene. Et av de fineste bildene. Helt enkelt.