Varm og lun løksuppe

Med vinteren og kulda kom også behovet for lune middager som varmer mye lenger enn bare den tida jeg sitter ved bordet og spiser. Og jeg har funnet en ny favoritt; løksuppe! Fransk løksuppe, for å være presis.

I starten fulgte jeg oppskrifter jeg fant online for å lage fransk løksuppe, men i dag lager jeg det uten oppskrift og på slump. Det går som regel bra. Litt buljong (terning+vann), litt timian, en løk per person, litt hvitløksfedd, ei brødskive eller to og hvit ost på toppen. Det er helt magisk. Jeg koser meg med duftene når jeg pusler på kjøkkenet, jeg nyter maten når den står på bordet, og imellom der rekker jeg å gjøre oppvasken (mens suppa står i ovnen og gratinerer) sånn at benken er rydda og fin når jeg setter meg ned for å spise. Det er simpelthen en rett jeg bare MÅ elske. Og det hjelper at jeg er glad i både løk og hvitløk. På et eller annet vis er det noe som bare stemmer med denne middagsretten.

Neste prosjekt blir å bake egne hvitløksbrød man kan ha ved siden av; brød som  er halvstekt (?) og kan varmes i ovnen sammen med suppa når den gratinerer. Jeg gleder meg allerede til eksperimenteringa.

Reklamer

Juleferie

Juleferien kom og tok meg. Det var veldig godt.

Det var også veldig godt å oppleve at julas aller fineste dag, julaften med sin fråtsemat og sine gaver til tross, endte med å bli en helt vanlig romjulsdag som verken er rød på kalendere eller har andre magiske egenskaper. Det som skulle være ‘en kopp te’ med to venninner ble til en hel Afternoon Tea pluss kveldsmat, og time etter time med gode samtaler, hyppige latterbrøl og stadig mumsing av et eller annet fra bordet. Det ble helt perfekt.

På bordet en romjulskveld

Ymse konfektkuler. After Eight. Hjemmelaget rabarbra- og bringebærmos. Syringelé. Hjemmebakte, dekorerte kakemann-hjerter og -stjerner. Kandiserte klementiner. Gammeldagse drops. Hjemmelaget lemon curd. Hjemmelaget nøttekompott. Ferske og helt nybakte scones. Julebrunost fra Tine. Te av ymse slag og en god, rund kaffe. Vi manglet ikke noe på bordet, for å si det sånn. Noe av dette er gaver jeg har mottatt, noe har jeg laget selv.

Det som – for min del – toppet kvelden, var at serviset vi brukte er et servise jeg har arvet etter mine besteforeldre. De fikk det til sitt bryllup i 1948! Mens besteforeldrene mine (mammas foreldre) enda levde, pleide vi å bruke dette serviset når vi var på middagsbesøk hos dem første juledag. Nå har jeg ikke vært hjemme hos meg selv selve juledagene, så da tok jeg i stedet denne anledningen til å bruke serviset – for det må brukes, det kan ikke bare stå bortgjemt i all evighet.

Vi spiste og drakk med andakt. Det ble sent på kveld før gjestene forlot og jeg kunne gå tur med hunden. Du skal ikke se bort fra at Afternoon Tea i romjula kan bli en årviss tradisjon etterhvert. Dette ga solid mersmak.

Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Trangt, fullt og velduftene inne på Perch's tebutikk på gateplan.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.

Fysen på noe godt

Det var en dag jeg gikk og sultet… Neida. Jeg sultet ikke i det hele tatt. Men det var en dag jeg hadde lyst på noe litt ekstra godt, noe som samtidig ikke var godteri og gjerne hadde et snev av næringsverdi i seg. Men hva? Ikke noen av mine vanlige ‘valg’ fristet. Heldigvis fant jeg en løsning:

Amerikanske pannekaker med hjemmelaget syringelé

Som tenkt, så gjort. Ferdigstekte, tykke, amerikanske pannekaker ble varmet på rist i ovnen, og fra kjøleskapet henta jeg frem et glass med hjemmelaget syringelé. Det skulle vise seg å være en uslåelig kombo. Faktisk var det så godt at jeg tror jeg kommer til å lage det igjen ganske snart. Jeg har spart på det siste glasset med syringelé helt siden sensommeren i fjor, men nå må det til pers. Flaks at vi er på vei inn i sommeren, sånn at jeg snart kan lage mer.