Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Trangt, fullt og velduftene inne på Perch's tebutikk på gateplan.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!

Reklamer

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.

Fysen på noe godt

Det var en dag jeg gikk og sultet… Neida. Jeg sultet ikke i det hele tatt. Men det var en dag jeg hadde lyst på noe litt ekstra godt, noe som samtidig ikke var godteri og gjerne hadde et snev av næringsverdi i seg. Men hva? Ikke noen av mine vanlige ‘valg’ fristet. Heldigvis fant jeg en løsning:

Amerikanske pannekaker med hjemmelaget syringelé

Som tenkt, så gjort. Ferdigstekte, tykke, amerikanske pannekaker ble varmet på rist i ovnen, og fra kjøleskapet henta jeg frem et glass med hjemmelaget syringelé. Det skulle vise seg å være en uslåelig kombo. Faktisk var det så godt at jeg tror jeg kommer til å lage det igjen ganske snart. Jeg har spart på det siste glasset med syringelé helt siden sensommeren i fjor, men nå må det til pers. Flaks at vi er på vei inn i sommeren, sånn at jeg snart kan lage mer.

Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Det enkleste er mer enn godt nok

Hjemmebakt grovbrød

Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det får ikke hjelpe. Nybakt brød er noe av det beste jeg vet. I helga ble det igjen nybakt brød med ordentlig skorpe på, og du milde himmel hvor godt det var.

Jeg bruker en ferdigblanding fra butikken som base når jeg baker, men legger til ting jeg liker å ha i brødene selv, basert på erfaring. Frø av ymse slag. Olje med urter i. Den slags.

En bakerunde holder til to brød, som jeg deler før jeg hiver dem i fryseren. Én del beholder jeg alltid fersk, på benken. Noen skiver forsvinner alltid så snart brødet er tilstrekkelig nedkjølt til at det er forsvarlig å skjære i det.

De to guttene som er hos meg ei og anna helg innimellom er begge veldig glade i hjemmebakt brød. Etter helgas utskeielse på kjøkkenet har de definitivt noe å se frem til neste gang de kommer. Jeg tror ikke de skal bli skuffet.