Bare litt grønnere

Jeg har ikke klimaangst. Det er ikke holloien i forbindelse med skogbrannene i Amazonas som har gjort det. Det er ikke noe nytt, egentlig. Det har vokst seg frem over tid, rett og slett. Og nå tar jeg et skritt til i å leve bittelitt mer grønnere enn jeg har gjort før.

Jeg begynte litt forsiktig for ganske lenge siden med å halvveis bevisst prøve å ha «meatfree Monday» i mitt eget kosthold; å spise middag uten kjøtt hver mandag. Det gikk helt fint.  Noen ganger glemte jeg meg og spiste en saftig biff på mandag – da ble tirsdagen kjøttfri istedet. Verre var det ikke.

Etter å ha reflektert en del over bærekraftsproblematikk – et tema som har opptatt meg i varierende grad siden min kortvarige ungdomspolitiske karriere sent på 1990-tallet – kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre noen få grep som ville gjøre min livsstil litt mer grønn, litt mer bærekraftig, litt mer miljøvennlig på sikt.

Skritt for skritt har jeg blitt streng på kildesortering, jeg kjører nesten utelukkende kollektivt, jeg kaster ikke matavfall men bruker det til bokashi, jeg sorterer klesskapet minst en gang i året og gir klær til Fretex, jeg kjøper møbler og andre ting brukt når jeg pusser opp en sjelden gang, og jeg er snar til å gi bort/videre egne ting (kjøkkenutstyr, klær, bøker, whatever) når det er noe jeg ikke bruker eller trenger lenger.

Og nå har jeg tatt det neste skrittet.

Enkel kjøttfri middag: Pannekaker!

Jeg har bestemt meg for at minst halvparten av mine middager hver uke skal være kjøttfrie.

Jeg lager meg ikke middag hver dag; i snitt vil jeg anslå at jeg spiser varm middag cirka fem dager i uka, kanskje. Det betyr 2-3 kjøttfrie middager i uka – og det er ikke vanskelig! Den siste uka har jeg spist fiskeboller, pannekaker og en laksewok med grønnsaker og nudler, for eksempel.

Jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer. Men nå kjøper jeg kjøtt via REKO-ringen når anledningen byr seg, direkte fra produsenten, sånn at kjøttet er mest mulig kortreist og bærekraftig på flere vis.  Jeg forsøker å bli like flink til å spise varierte fiskeretter som jeg var før- og fisken er ofte også kortreist. Og så forsøker jeg, skritt for skritt, å utvide mitt repertoir av grønne middagsretter sånn at jeg skal ha mer å velge i. Jeg er ikke så glad i bønner, linser, tofu og mye som er populær veggismat, men det finnes likevel langt mer å variere med blant mat jeg liker enn det jeg faktisk har tatt i bruk så langt.

Det er ingen revolusjon. Jeg er ingen barrikadekjemper. Men dette er mine små skritt og tiltak i mitt hverdagsliv for å gjøre det hele litt grønnere, litt mer bærekraftig. Hva gjør du?

Reklamer

Lokal og kortreist mat

Noe av det mest gledelige som har skjedd på matfronten her i byen i det siste, er at REKO-ringen har kommet opp å stå. REKO-ringen er en slags «frivillig organisert» sammenslutning av matprodusenter som tilbyr forbrukere å kjøpe varen rett fra produsenten. Ingen fordyrende mellomledd, ikke et lass omveier og masse distribusjon. Bare kontakt og bestilling via ei Facebook-gruppe, for så å møte opp på angitt tid og sted for å hente det man har bestilt. Det kan nesten ikke bli bedre.

IMAG7878 (2)

Veldig kortreiste egg fra Demmo gård

Her i Salten har det de siste årene kommet en rekke nye matprodusenter av ymse slag. Noen av dem  har blitt relativt godt kjent, som Han Sylte i Valnesfjord og Arctic Salt i Saltstraumen. Andre er mer i en relativt tidlig fase og tester både markedet og egne ferdigheter og produkter – mange av dem med hell, tror jeg.

Via REKO-ringen her i byen kunne man ved siste utlevering kjøpe rips- og rabarbraprodukter, trøffeltang (!), kjøtt av utegris, honning, potet, hvete- og lefsebakst, og egg på brett – samt at man kan forhåndsbestille lammeslakt av spælsau. Neste gang har potetprodusenten forhåpentligvis også begynt å ta opp gulrota. Forrige gang kjøpte jeg kjøtt av kje, senere i høst blir det forhåpentligvis lammekjøtt til fårikål. Blant annet.

Jeg elsker at man kan kjøpe maten rett fra produsenten. At den er kortreist. At tilbudet varierer gjennom året og sesongene. At det gir tilgang på produkter som man ellers bare ville funnet på messer, via kjentfolk eller ved å personlig oppsøke produsenten. De ville aldri ha havnet i butikken der jeg handler til daglig.

Denne gangen kjøpte jeg honning og egg. Neste gang tror jeg det blir potet, gulrot og kanskje kjøtt av noe slag. Prisene er ikke noe særlig høyere enn i butikken, og det føles godt å handle når jeg vet at kronene havner hos produsenten, ikke hos fordyrende mellomledd.

Unnskyld meg, jeg skal bare gå i gang på kjøkkenet.

Gi meg ferske reker fra kaia

Det er en ting som mer enn mye annet sier «sommer» med store bokstaver: Ferske reker. Noe av det fineste jeg vet her i byen, er at man kan gå ned på kaia og kjøpe ferske reker rett fra båten som har fanget dem. På gode dager kan de fort bli utsolgt, men her om dagen hadde de fortsatt reker igjen da jeg kom innom etter jobb.  Disse rekene var fanga på Folda, en åpen fjord mellom Kjerringøy og Steigen, i morgengryet samme dag.

Blodferske reker fra Folda

Mannen ved siden av meg i køen var et utflytta bysbarn og hadde med seg sin egen, voksne sønn da han skulle handle. Man må jo la ungene erfare hvordan ferske reker smaker når man først er i byen på besøk, mente han.

Disse rekene har ikke smakt is. Sagt på en annen måte: De har ikke vært frosne fra de ble fanga i havet til de havna på loffskiva mi, de har bare blitt holdt kjølige i en tett isoporkasse etter at de kom ombord i båten. De har fått trekke i en kjele fylt med naturlig salt havvann, og så blitt kjølt ned igjen uten å fryse. Du kjenner det på smaken. Den er uovertruffen.

Etter å ha spist meg god og mett på enkle rekesmørbrød havnet resten av rekene i fryseren. Der skal de få være til det blir fiskesuppe en dag senere i sommer. Og skallet fra rekene som er spist? Det har jeg kokt kraft på, kraft som også skal brukes i den samme suppa. Kortreist mat og god ressursutnyttelse. Man kan få god samvittighet av mindre.

Når frokosten eskalerer

Egentlig hadde vi ingen spesielle frokostplaner. Men siden jeg måtte ut tidlig på morgenen på grunn av jobb, la jeg turen innom Esso (!) og kjøpte egg og bacon. «La oss gjøre litt ekstra ut av frokosten», tenkte jeg. Vel hjemme hadde gjestene enda ikke stått opp. Da slo det meg at jeg ville rekke å lage scones også. Som tenkt, så gjort.

Søndagsfrokost på en mandag

Da gjestene sto opp, var det meste nesten klart. Hjemmebakt grovbrød (fra mamma!). Rykende ferske scones (oppskrift fra Trines matblogg). Hjemmelaget syringele og rabarbrasyltetøy, pluss et blandingssyltetøy fra ei venninne. Fersk eggerøre, mer enn nok til alle, og sprøstekt bacon. Pluss alt det andre som jeg hadde fra før, fra butikken. Og kaffe, te, melk og eplejuice. Rørstrand, Mummi og Figgjo sto for serviset.

Takket være pinsehøytida fikk vi oss en durabelig søndagsbrunch på en mandag, og vi satt leeenge til bords. Da gjorde det ikke noe at det regnet ute.

Endelig løvetannsirup

Jeg elsker løvetannsirup og lager det gjerne. Helt siden jeg i 2012 kjøpte den hyppig nevnte boka om sylting og safting har det å lage løvetannsirup vært en årviss foreteelse – bare ikke i fjor. I fjor var det en kombinasjon av flere faktorer som gjorde at jeg rett og slett ikke fikk laget det mens løvetannen blomstret. Det har jeg ruet siden da. Og i år har jeg tatt igjen, i rikt monn.

200 løvetannblomster i en kasserolle

Jeg fikk noen rare blikk fra naboene da jeg var ute og plukket løvetannblomster. Særlig fordi jeg bare kneppet blomstene av planten, uten å ta med noe av stilken. Det så neppe lurt ut og de skjønte kanskje ikke helt hva jeg drev med. Synd for dem, egentlig. Ellers kunne de lett ha gjort det samme selv, hvis de visste hvor godt dette skal bli.

Sukker, vann og lime (oppskrifta sier sitron) hører også med.

Man kan ikke ha sirup uten sukker og vann, naturlig nok. Både sukker og vann og sitron skal koke sammen med løvetannblomstene. Jeg valgte å bruke lime i stedet for sitron, simpelthen fordi det var det jeg hadde i hus.  Limen har jeg skåret i skiver som ligger under der et sted.

Det putrer og koker, og duften som brer seg utover kjøkkenet er skrekkelig fristende!

Jeg rører av og til litt rundt i kjelen, men for det meste lar jeg det putre for seg selv helt på egen hånd. Den liflige duften som etterhvert brer seg utover kjøkkenet får nærmest munnen til å renne i vann, og mest av alt vil jeg være ferdig allerede (!) og lage pannekaker med løvetannsirup på til frokost. Men det går ikke. Så blomstene og de øvrige ingrediensene får putre så lenge de skal, i følge oppskrifta.

Ferdig kokt. Nå: Kjøles over natta.

Når det har kokt lenge nok, har konsistensen på væsken blitt tykkere om enn ikke helt tyktflytende. Blomstene er litt dvaske, men fortsatt gyldne, og limeskivene har begynt å flyte opp til overflata. Jeg lar lokket være av til det slutter å ryke fra brygget. Så setter jeg det på igjen, og plasserer kjelen på et kaldt sted der den skal stå over natta  – nøyaktig slik det står i oppskrifta.

En-de-lig!

Neste dag gjør jeg den ferdig. Forrige gang laget jeg sirupen litt tykkere enn planlagt – denne gangen valgte jeg å gjøre den litt tynnere, basert på hvordan jeg gjerne bruker den. Nå står tre glass med gult innhold kjølig i kjelleren min;  det fjerde står på kjøkkenet. Den skal brukes med andakt, den sirupen.

Og jeg krysser fingrene for at jeg rekker å lage en omgang til i år, før sesongen er over, sånn at jeg har nok til å slippe å spinke og spare på løvetannsirup det neste året!

Rødgrønn uke

Denne uka har stått i rødgrønt tegn. Ikke fordi jeg har drevet med politikk, så langt derifra. Men fordi jeg har funnet litt tid nesten hver eneste dag til å jobbe med noe rødgrønt som finnes i hagen.

Skrellet røper hva jeg jobber med

Innimellom eller i kombinasjon med andre sysler har jeg gått løs på rabarbraen, som står stor og høy i hagen. Jeg har tilgang på nesten ubegrensede mengder rabarbra til mitt private bruk, og det vet jeg å benytte meg av. Rabarbrasyltetøy med kanel er klart. Rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær likeså. Jeg har laget rabarbrasaft for første gang (og gleder meg i parentes bemerket til å prøve rabarbra-basert kir senere i sommer!), og i kveld tror jeg at jeg skal finne tid til å lage litt rabarbra-og-jordbær-syltetøy. Og dette er bare begynnelsen!

Obligatorisk og velbrukt kjøkkenlitteratur

Denne boka er ei av de mest brukte bøkene i kjøkkenet mitt – hele året! Den kom ut i 2012, og etter å ha anskaffet den omtrent med en gang, har jeg også brukt den hele året hvert eneste år siden da. Rabarbraoppskriftene her er forlengst utprøvd og brukt opptil flere ganger, i tillegg til at jeg har lært nok til å tørre å eksperimentere og variere dem litt etter eget forgodtbefinnende.

I morgen får jeg gjester langveis fra. Da blir det rabarbrapai på oss utpå dagen. Og over helga? Tro meg; rabarbraen skal få bein å gå på da også. Jeg er ikke på langt nær ferdig.

Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!