1. søndag i advent

Det er første søndag i advent,og det er stille på hytta. Ute herjer vinden og regnet, som de har gjort det meste av helga. Inne brenner det lystig i peisen, jeg har spist frokost, og nå nyter jeg en kopp julete mens jeg sitter ved stuevinduet.

Han e ram ute

Coronaen tok førjulshelga utenlands, men vi visste råd. På hytta kunne vi slappe av, kose oss både inne og ute, gjøre det vi ville – og slippe å dele rom og frokostbord med andre.

Snart står hyttegjesten opp. Etterhvert skal vi somle oss sørover, hjemover.

Men akkurat nå er det søndag, advent og helt stille rundt meg – hvis man ikke regner med regnet og vinden. Dette er fred.

Fordelene med hjemmekontor

Gammel kopp, ny te. Denne er fra Te- og kaffehuset i Trondheim.

Etter et halvt år med tilstedeværelse på kontoret har jeg nå havna på hjemmekontor igjen. Det er kjipt med tanke på det sosiale (jeg liker kollegene mine!), men det overlever jeg.

En av fordelen med hjemmekontor, er at jeg har tilgang på alle de gode teene mine mens jeg jobber. Etter å ha hatt et «prosjekt» hvor jeg har drukket opp gamle teer i tur og orden, har jeg i høst anskaffet flere nye teer igjen. Alle kommer fra individuelle butikker som lager sine egne blandinger og selger egen te under eget merke.

Bettys te kommer fra Bettys tesalong og Galleri Uvær på Hadseløya i Vesterålen. Amundsen er fra Amundsens spesial, en butikk som jeg ramla tilfeldig over på Gulskogen kjøpesenter (!) i Drammen. Den grønne pakken med Thé des Amants kommer fra Palais des Thés i Oslo. Og i koppen på det øverste bildet har jeg blandingen «Vinterkos» fra Te- og kaffehuset i Trondheim. Jeg har kjøpt flere teer fra hver av disse; bildet viser bare et smalt utvalg.

Jeg tror ikke det skal bli noe problem å overleve hjemmekontor ut året på dette viset.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Ut på tur på gamle trakter

Båltur med hunder og fint turselskap

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Flytur laaaangt sørover

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Endelig ferdig med Marius-kofta

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

Bare litt grønnere

Jeg har ikke klimaangst. Det er ikke holloien i forbindelse med skogbrannene i Amazonas som har gjort det. Det er ikke noe nytt, egentlig. Det har vokst seg frem over tid, rett og slett. Og nå tar jeg et skritt til i å leve bittelitt mer grønnere enn jeg har gjort før.

Jeg begynte litt forsiktig for ganske lenge siden med å halvveis bevisst prøve å ha «meatfree Monday» i mitt eget kosthold; å spise middag uten kjøtt hver mandag. Det gikk helt fint.  Noen ganger glemte jeg meg og spiste en saftig biff på mandag – da ble tirsdagen kjøttfri istedet. Verre var det ikke.

Etter å ha reflektert en del over bærekraftsproblematikk – et tema som har opptatt meg i varierende grad siden min kortvarige ungdomspolitiske karriere sent på 1990-tallet – kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre noen få grep som ville gjøre min livsstil litt mer grønn, litt mer bærekraftig, litt mer miljøvennlig på sikt.

Skritt for skritt har jeg blitt streng på kildesortering, jeg kjører nesten utelukkende kollektivt, jeg kaster ikke matavfall men bruker det til bokashi, jeg sorterer klesskapet minst en gang i året og gir klær til Fretex, jeg kjøper møbler og andre ting brukt når jeg pusser opp en sjelden gang, og jeg er snar til å gi bort/videre egne ting (kjøkkenutstyr, klær, bøker, whatever) når det er noe jeg ikke bruker eller trenger lenger.

Og nå har jeg tatt det neste skrittet.

Enkel kjøttfri middag: Pannekaker!

Jeg har bestemt meg for at minst halvparten av mine middager hver uke skal være kjøttfrie.

Jeg lager meg ikke middag hver dag; i snitt vil jeg anslå at jeg spiser varm middag cirka fem dager i uka, kanskje. Det betyr 2-3 kjøttfrie middager i uka – og det er ikke vanskelig! Den siste uka har jeg spist fiskeboller, pannekaker og en laksewok med grønnsaker og nudler, for eksempel.

Jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer. Men nå kjøper jeg kjøtt via REKO-ringen når anledningen byr seg, direkte fra produsenten, sånn at kjøttet er mest mulig kortreist og bærekraftig på flere vis.  Jeg forsøker å bli like flink til å spise varierte fiskeretter som jeg var før- og fisken er ofte også kortreist. Og så forsøker jeg, skritt for skritt, å utvide mitt repertoir av grønne middagsretter sånn at jeg skal ha mer å velge i. Jeg er ikke så glad i bønner, linser, tofu og mye som er populær veggismat, men det finnes likevel langt mer å variere med blant mat jeg liker enn det jeg faktisk har tatt i bruk så langt.

Det er ingen revolusjon. Jeg er ingen barrikadekjemper. Men dette er mine små skritt og tiltak i mitt hverdagsliv for å gjøre det hele litt grønnere, litt mer bærekraftig. Hva gjør du?

Lokal og kortreist mat

Noe av det mest gledelige som har skjedd på matfronten her i byen i det siste, er at REKO-ringen har kommet opp å stå. REKO-ringen er en slags «frivillig organisert» sammenslutning av matprodusenter som tilbyr forbrukere å kjøpe varen rett fra produsenten. Ingen fordyrende mellomledd, ikke et lass omveier og masse distribusjon. Bare kontakt og bestilling via ei Facebook-gruppe, for så å møte opp på angitt tid og sted for å hente det man har bestilt. Det kan nesten ikke bli bedre.

Veldig kortreiste egg fra Demmo gård

Her i Salten har det de siste årene kommet en rekke nye matprodusenter av ymse slag. Noen av dem  har blitt relativt godt kjent, som Han Sylte i Valnesfjord og Arctic Salt i Saltstraumen. Andre er mer i en relativt tidlig fase og tester både markedet og egne ferdigheter og produkter – mange av dem med hell, tror jeg.

Via REKO-ringen her i byen kunne man ved siste utlevering kjøpe rips- og rabarbraprodukter, trøffeltang (!), kjøtt av utegris, honning, potet, hvete- og lefsebakst, og egg på brett – samt at man kan forhåndsbestille lammeslakt av spælsau. Neste gang har potetprodusenten forhåpentligvis også begynt å ta opp gulrota. Forrige gang kjøpte jeg kjøtt av kje, senere i høst blir det forhåpentligvis lammekjøtt til fårikål. Blant annet.

Jeg elsker at man kan kjøpe maten rett fra produsenten. At den er kortreist. At tilbudet varierer gjennom året og sesongene. At det gir tilgang på produkter som man ellers bare ville funnet på messer, via kjentfolk eller ved å personlig oppsøke produsenten. De ville aldri ha havnet i butikken der jeg handler til daglig.

Denne gangen kjøpte jeg honning og egg. Neste gang tror jeg det blir potet, gulrot og kanskje kjøtt av noe slag. Prisene er ikke noe særlig høyere enn i butikken, og det føles godt å handle når jeg vet at kronene havner hos produsenten, ikke hos fordyrende mellomledd.

Unnskyld meg, jeg skal bare gå i gang på kjøkkenet.

Gi meg ferske reker fra kaia

Det er en ting som mer enn mye annet sier «sommer» med store bokstaver: Ferske reker. Noe av det fineste jeg vet her i byen, er at man kan gå ned på kaia og kjøpe ferske reker rett fra båten som har fanget dem. På gode dager kan de fort bli utsolgt, men her om dagen hadde de fortsatt reker igjen da jeg kom innom etter jobb.  Disse rekene var fanga på Folda, en åpen fjord mellom Kjerringøy og Steigen, i morgengryet samme dag.

Blodferske reker fra Folda

Mannen ved siden av meg i køen var et utflytta bysbarn og hadde med seg sin egen, voksne sønn da han skulle handle. Man må jo la ungene erfare hvordan ferske reker smaker når man først er i byen på besøk, mente han.

Disse rekene har ikke smakt is. Sagt på en annen måte: De har ikke vært frosne fra de ble fanga i havet til de havna på loffskiva mi, de har bare blitt holdt kjølige i en tett isoporkasse etter at de kom ombord i båten. De har fått trekke i en kjele fylt med naturlig salt havvann, og så blitt kjølt ned igjen uten å fryse. Du kjenner det på smaken. Den er uovertruffen.

Etter å ha spist meg god og mett på enkle rekesmørbrød havnet resten av rekene i fryseren. Der skal de få være til det blir fiskesuppe en dag senere i sommer. Og skallet fra rekene som er spist? Det har jeg kokt kraft på, kraft som også skal brukes i den samme suppa. Kortreist mat og god ressursutnyttelse. Man kan få god samvittighet av mindre.

Når frokosten eskalerer

Egentlig hadde vi ingen spesielle frokostplaner. Men siden jeg måtte ut tidlig på morgenen på grunn av jobb, la jeg turen innom Esso (!) og kjøpte egg og bacon. «La oss gjøre litt ekstra ut av frokosten», tenkte jeg. Vel hjemme hadde gjestene enda ikke stått opp. Da slo det meg at jeg ville rekke å lage scones også. Som tenkt, så gjort.

Søndagsfrokost på en mandag

Da gjestene sto opp, var det meste nesten klart. Hjemmebakt grovbrød (fra mamma!). Rykende ferske scones (oppskrift fra Trines matblogg). Hjemmelaget syringele og rabarbrasyltetøy, pluss et blandingssyltetøy fra ei venninne. Fersk eggerøre, mer enn nok til alle, og sprøstekt bacon. Pluss alt det andre som jeg hadde fra før, fra butikken. Og kaffe, te, melk og eplejuice. Rørstrand, Mummi og Figgjo sto for serviset.

Takket være pinsehøytida fikk vi oss en durabelig søndagsbrunch på en mandag, og vi satt leeenge til bords. Da gjorde det ikke noe at det regnet ute.