Når frokosten eskalerer

Egentlig hadde vi ingen spesielle frokostplaner. Men siden jeg måtte ut tidlig på morgenen på grunn av jobb, la jeg turen innom Esso (!) og kjøpte egg og bacon. «La oss gjøre litt ekstra ut av frokosten», tenkte jeg. Vel hjemme hadde gjestene enda ikke stått opp. Da slo det meg at jeg ville rekke å lage scones også. Som tenkt, så gjort.

Søndagsfrokost på en mandag

Da gjestene sto opp, var det meste nesten klart. Hjemmebakt grovbrød (fra mamma!). Rykende ferske scones (oppskrift fra Trines matblogg). Hjemmelaget syringele og rabarbrasyltetøy, pluss et blandingssyltetøy fra ei venninne. Fersk eggerøre, mer enn nok til alle, og sprøstekt bacon. Pluss alt det andre som jeg hadde fra før, fra butikken. Og kaffe, te, melk og eplejuice. Rørstrand, Mummi og Figgjo sto for serviset.

Takket være pinsehøytida fikk vi oss en durabelig søndagsbrunch på en mandag, og vi satt leeenge til bords. Da gjorde det ikke noe at det regnet ute.

Reklamer

Endelig løvetannsirup

Jeg elsker løvetannsirup og lager det gjerne. Helt siden jeg i 2012 kjøpte den hyppig nevnte boka om sylting og safting har det å lage løvetannsirup vært en årviss foreteelse – bare ikke i fjor. I fjor var det en kombinasjon av flere faktorer som gjorde at jeg rett og slett ikke fikk laget det mens løvetannen blomstret. Det har jeg ruet siden da. Og i år har jeg tatt igjen, i rikt monn.

200 løvetannblomster i en kasserolle

Jeg fikk noen rare blikk fra naboene da jeg var ute og plukket løvetannblomster. Særlig fordi jeg bare kneppet blomstene av planten, uten å ta med noe av stilken. Det så neppe lurt ut og de skjønte kanskje ikke helt hva jeg drev med. Synd for dem, egentlig. Ellers kunne de lett ha gjort det samme selv, hvis de visste hvor godt dette skal bli.

Sukker, vann og lime (oppskrifta sier sitron) hører også med.

Man kan ikke ha sirup uten sukker og vann, naturlig nok. Både sukker og vann og sitron skal koke sammen med løvetannblomstene. Jeg valgte å bruke lime i stedet for sitron, simpelthen fordi det var det jeg hadde i hus.  Limen har jeg skåret i skiver som ligger under der et sted.

Det putrer og koker, og duften som brer seg utover kjøkkenet er skrekkelig fristende!

Jeg rører av og til litt rundt i kjelen, men for det meste lar jeg det putre for seg selv helt på egen hånd. Den liflige duften som etterhvert brer seg utover kjøkkenet får nærmest munnen til å renne i vann, og mest av alt vil jeg være ferdig allerede (!) og lage pannekaker med løvetannsirup på til frokost. Men det går ikke. Så blomstene og de øvrige ingrediensene får putre så lenge de skal, i følge oppskrifta.

Ferdig kokt. Nå: Kjøles over natta.

Når det har kokt lenge nok, har konsistensen på væsken blitt tykkere om enn ikke helt tyktflytende. Blomstene er litt dvaske, men fortsatt gyldne, og limeskivene har begynt å flyte opp til overflata. Jeg lar lokket være av til det slutter å ryke fra brygget. Så setter jeg det på igjen, og plasserer kjelen på et kaldt sted der den skal stå over natta  – nøyaktig slik det står i oppskrifta.

En-de-lig!

Neste dag gjør jeg den ferdig. Forrige gang laget jeg sirupen litt tykkere enn planlagt – denne gangen valgte jeg å gjøre den litt tynnere, basert på hvordan jeg gjerne bruker den. Nå står tre glass med gult innhold kjølig i kjelleren min;  det fjerde står på kjøkkenet. Den skal brukes med andakt, den sirupen.

Og jeg krysser fingrene for at jeg rekker å lage en omgang til i år, før sesongen er over, sånn at jeg har nok til å slippe å spinke og spare på løvetannsirup det neste året!

Rødgrønn uke

Denne uka har stått i rødgrønt tegn. Ikke fordi jeg har drevet med politikk, så langt derifra. Men fordi jeg har funnet litt tid nesten hver eneste dag til å jobbe med noe rødgrønt som finnes i hagen.

Skrellet røper hva jeg jobber med

Innimellom eller i kombinasjon med andre sysler har jeg gått løs på rabarbraen, som står stor og høy i hagen. Jeg har tilgang på nesten ubegrensede mengder rabarbra til mitt private bruk, og det vet jeg å benytte meg av. Rabarbrasyltetøy med kanel er klart. Rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær likeså. Jeg har laget rabarbrasaft for første gang (og gleder meg i parentes bemerket til å prøve rabarbra-basert kir senere i sommer!), og i kveld tror jeg at jeg skal finne tid til å lage litt rabarbra-og-jordbær-syltetøy. Og dette er bare begynnelsen!

Obligatorisk og velbrukt kjøkkenlitteratur

Denne boka er ei av de mest brukte bøkene i kjøkkenet mitt – hele året! Den kom ut i 2012, og etter å ha anskaffet den omtrent med en gang, har jeg også brukt den hele året hvert eneste år siden da. Rabarbraoppskriftene her er forlengst utprøvd og brukt opptil flere ganger, i tillegg til at jeg har lært nok til å tørre å eksperimentere og variere dem litt etter eget forgodtbefinnende.

I morgen får jeg gjester langveis fra. Da blir det rabarbrapai på oss utpå dagen. Og over helga? Tro meg; rabarbraen skal få bein å gå på da også. Jeg er ikke på langt nær ferdig.

Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Følte meg nesten utro

Det er sant. Jeg følte meg nesten utro da jeg var på kafé Hjerterommet i helga. Hjerterommet ligger på Nordland kultursenter i Bodø, et forhenværende gårdsbruk som for mange år siden var landbruksskole. Vi var der fordi det var gjenbruksmarked på låven. Der det tidligere var bås på bås med kyr, var det nå en rekke utstillere med ymse produkter – alt fra håndverk til papirsaker til klær til pyntegjenstander. Det var mye å se på, og mye å la seg friste av.

Skrekkelig god kakao med generøs mengde krem på toppen

Etter en runde på markedet og litt handling (hos Ingrid Oline, så klart) havnet vi på cafeen inne i hovedhuset. Der ble jeg påspandert en aldeles nydelig kopp varm kakao toppet med krem. Det var så godt, så inn i marghampen godt. Jeg følte meg nesten utro mot stamstedet mitt fordi jeg koste meg så mye, men bare nesten.  Ute var det i ferd med å bli hustrig og kaldt. Inne var det lunt og varmt, og ikke minst: veldig, veldig hyggelig.

Kunst til salgs på kafé Hjerterommet

På hjerterommet er alle bordene og nesten alle stolene forskjellig. Alt er gjenbruk, tror jeg.  Det er plass til en hel del folk i de gamle stuene,  og ingen sitter på like bord eller stoler.  Mat, drikke, omgivelser og selskapet var upåklagelig.

Jeg har innsett at jeg må dra dit oftere enn jeg har gjort til nå.

Fetetirsdag, sa du?

Litt søtt, litt salt, litt klissete og mykt

Det var fetetirsdag denne uka; denne siste dagen før fasten starter på askeonsdag, dagen der man kan fråtse i søtt og saftig og usunt og kalorifylt. Jeg tok den helt ut og handlet inn det øynene begjærte da jeg var på butikken. Vel hjemme igjen måtte jeg fylle skåla opptil flere ganger før det var fritt for godsaker til slutt.

Nå er det fastetid. Jeg faster ikke fra snop, for det går simpelthen ikke. Men i stedet har jeg valgt å faste fra noe annet som jeg ellers gjerne bruker tid på og har mye glede av; Netflix. Jeg har gitt meg selv netflixforbud helt frem til påske. I stedet skal jeg bruke kvelds- og helgetimene på andre ting som er viktigere for meg, og gå i dybden på ting jeg ellers kanskje ville surfa overfladisk over.  Du skal se det blir bra.

Om det holder hele veien? Aner ikke. Men jeg har tenkt å prøve.

Når dagene blir krevende

…er det godt å kunne koble av litt før man legger seg om kvelden. Lese litt i ei bok, drikke en kopp te, ha litt stillhet i huset og bare høre lyden av en hund som puster regelmessig der han sover i hundesenga si, like ved godstolen min.

Nuit á Versailles fra Dammann Fréres i Paris

Etter å ha rydda juleteene bort for denne gang (det er ei stund siden jeg gjorde det, altså!), fant jeg frem noen teer som jeg hadde glemt litt av, rett og slett. Satte dem på benken og lovet meg selv at for hver kopp jeg drikker av en velkjent tesort skulle jeg også drikke en kopp av en te jeg hadde glemt. Det ble en suksess, kanskje særlig fordi jeg gjenoppdaget nydelige teer som jeg har mer enn nok igjen av.

Fine bokser til teen sin har de også, Dammann-brødrene!

Resultatet har faktisk blitt at jeg drikker mer varierte teer enn jeg har gjort på lenge. I tillegg oppdaget jeg til min overraskelse at et par teer jeg husket som «ikke veldig gode» faktisk viste seg å være nettopp dét – veldig gode! En grønn kirsebærte fra en svensk produsent og en bringebærte fra Paris har plutselig kommet til heder og verdighet igjen, og innholdet i begge posene minker faretruende.

Jeg så ikke den komme.