Sommerglede #3: Utemiddager

Noe av det fine med sommeren er at det er utrolig enkelt og fristende å lage og spise middag utendørs. Med primus og de rette matvarene er det utrolig hva man kan lage på ganske enkelt vis når man er ute i naturen. Tidligere var middag ute – for meg -det samme som pølser på bål eller grilling av noe slag. I dag er saken helt annerledes.

Jeg leser for eksempel gjerne bloggen ‘Ute på tur med primus‘ og lar meg inspirere. Det er sjelden jeg lager akkurat det oppskrifta sier, men jeg bruker det gjerne som utgangspunkt og modifiserer oppskriften(e). Pølser er det nesten slutt på; nå er primusmiddager ofte like gode som middager laget hjemme på kjøkkenet – om ikke bedre!

Emre ved Vatnvatnet, i Heggmoen.
Min sjuårige husky i traktene hvor han kommer fra. Happy puppy!

I går, for eksempel, fikk jeg et mentalt pusterom etter ei heftig uke og midt i et heftig oppdrag. Ei venninne tok meg (og hunden) med ut i villmarka, til et sted der hundene lovlig kan løpe løse på sommerstid. Så hundene løp og snuste og badet og koste seg; vi laget mat på primus og ble så mette at vi nesten sprakk. På menyen: Reinskav.

Reinkjøtt, løk og paprika. Pluss litt til.

Til to personer hadde vi 400 g reinskav, som var frosset da det ble lagt i ryggsekken før turen. Seks middels store poteter, en rød løk, en halv paprika, fire selfplukka og selvtørka einebær (knust), salt/pepper/hvitløkskrydder i en tur-krydder-beholder – og en pakke fløte, som vi brukte kanskje 2 dl av. Potetene ble delt i to (små biter koker raskere) og kokt i kjele på den ene primusen. Mens det kokte, stekte jeg først paprika og løk (i biter) i stekepanna. Så la jeg dem til side mens jeg stekte reinskavet/kjøttet, på litt høyere varme. Da kjøttet nærmet seg ferdig stekt (det ble krydra underveis), skrudde jeg varmen litt ned og la grønnsakene over. Da alt var jevnt varmt, smakte jeg til med krydderet og hadde til sist fløten over. Blandet alt godt og lot det syde litt på middels varme til potetene var ferdig. Voilá!

Reinskav servert med nykokt nypotet. What’s not to like?

Det var godt. Vi ble mette. Og hadde det ikke vært for bilkjøring og at en av oss var lojal mot sjåføren på hjemturen, hadde det blitt en øl eller to underveis og etterpå, for kosen og smaken sin del. I stedet drakk vi friskt og særdeles kortreist norsk ferskvann, rett fra naturen. Det var ikke så verst, det heller.

Det blir flere utemiddager i sommer, for å si det pent.

Sommerglede #1: Jordbær

Det er så mange ting jeg liker med sommeren at jeg har tenkt å lage en egen serie om det de neste par månedene.

Punkt 1 på lista: Jordbær.

Ei hel skål med jordbær. Nam!
Sommerkveldsmat

Dette ble kveldsmat for én en kveld denne uka. Det gjorde ikke noe at det regna ute; inne var sommerfølelsen på plass i rikt monn. Duken har mamma sydd. Det er sommer i den også.

Duften av nybakt brød

Duften av nybakt brød. Lukk øynene, trekk pusten, og forestill deg at du trekker inn duften av nybakt brød. Hva rører seg i deg da?

Hos meg kommer det frem bilder av kjøkkenet hjemme under oppveksten, ofte med pappa involvert som brødbaker. Mamma bakte også brød, men det er pappa jeg husker. Pappa, som laget litt ekstra brøddeig sånn at vi kunne lage klappakaker til slutt, når brødene var ferdig stekt. Klappakaker med smør og sirup, eller – o lykke – nugatti på. Jeg blir salig bare ved tanken. Brødbakst forbinder jeg med pappa, hvetebakst med mamma. Selv om virkeligheten var langt mer blandet, når jeg tenker etter.

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!
Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Selv har jeg en tendens til å sette deig når det er kveld. Når telefonen slutter å ringe fordi folk har lagt seg, når meldinger på ymse kanaler roer seg, når radioen er følgesvenn og tekoppen stadig fylles. Noen ganger kan det bli veldig sent, hvis jeg velger å bake ut deigen samme kveld. Natterangling og baking er intet ukjent fenomen her i huset.

Men denne uka må jeg holde meg i skinnet, for jeg har en åtteåring i min varetekt hele uka, og vel så det. Da er det best å være uthvilt på dagtid. Og under over alle under – i dag klarte jeg å sette deigen allerede på ettermiddagstid. Den hevet som en drøm i bollen, og de ferdig-elta, utrulla brødene etterheva til den store gullmedalje i formene sine før de ble satt inn i ovnen. Jeg mistenker at frokosten blir legendarisk.

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!
Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

De forrige tulipanene som jeg kjøpte hos La France Interflora hos Koch, sto i hele 11 dager. (Seks av femten, that is, jeg måtte justere buketten etter ei uke omtrent.) Derfor var det ikke vanskelig å gå innom samme butikk i dag og kjøpe nye tulipaner. Den medbrakte åtteåringen fikk velge om vi skulle ha en gylden bukett eller en i hvit-rosa-lilla-toner. Jeg trengte ikke å skjule gleden da han instinktivt gikk for gyldne farger. Buketten var sogar så omfangsrik at jeg måtte fordele den på to vaser.

Så i morgen tidlig blir det ferskt hjemmebakt brød til både frokost og matpakkene. Tulipanene – noen av dem – skal få pryde kjøkkenbordet. Guttungen vil sannsynligvis ha eplejuice, jeg går for en kopp te. Denne februaren viser seg fra sin beste side så langt. Det er ikke meg imot.

Spise ute, sa du?

En av de tingene jeg var veldig fornøyd med i 2016, var at jeg stadig oftere tok med meg primusen ut i naturen og laget mat der. I perioden fra april til september, omtrent, lå snittet på ca en dag i uka. Noen ganger var det bare pannekaker i fjæra, ti minutter hjemmefra. Andre ganger var det mer avanserte greier, tilberedt andre steder. Men det ble mange utemiddager – og glad er jeg for det.

Et av målene for 2017 ble derfor å utvide repertoiret; å spise utemiddag også i den årstida når det ikke nødvendigvis er varmt og komfortabelt å være ute hele tida. Denne uka startet jeg det som forhåpentligvis blir en ny vane: Middag ute en dag i uka, også når det er vinter.

Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.
Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.

Jeg lar meg ofte og gjerne inspirerere av instagrammen til Ragnhild som har bloggen Ute på tur med primus. Etter at jeg begynte å følge den, merket jeg at min egen tankegang på hva som var lettvint og overkommelig å lage på en primus ble veldig utvidet – og godt er det!

Denne dagen hadde jeg lyst på wraps, og på mye smak. Dermed ble det tacokrydret kjøttdeig blandet med rosenkål (favoritt!) og brokkoli i biter, samt en kvart rødløk i småbiter. Alt dette varmet jeg i stekepanna, for så å legge det i en tortillalefse sammen med litt ost. Vips, så hadde jeg gode wraps til middag!

img_5486
Utsikt mot byen mens snøen laver ned.

Egentlig var planen å spise oppe på Linken, en liten høyde på Rønvikfjellet som er lett tilgjengelig hjemmefra. Det viste seg imidlertid at det blåste mer oppå åskammen enn litt lenger ned i lia, i tillegg til at nedbøren der oppe var våtere enn det den var lenger ned. Dermed tok jeg med meg den firbeinte litt lenger ned i terrenget, hvor vi etterhvert fant en fin plass hvor vi kunne spise og nyte utsikta. Jeg med min primusmat, han med sin hundemat servert rett på snøen.

Jeg orker ikke å spise ute i pøsregn og bli søkkvåt. Jeg orker ikke dra med meg presenning for å lage tak når det øser ned. Det er greit å nyte friluftslivet, faktisk elsker jeg det, men ikke for enhver pris til enhver tid. Å spise ute skal ikke bli noe tvangsforsett som får meg til å lide for Saken.

Men jeg velger meg gjerne en tørr gapahuk om det regner ute, og jeg vil gjerne utfordre dørstokkmila også når det ikke er klarvær og vindstille. Derfor har jeg allerede lagt planer for hva som skal være neste ukes utemiddag-turmål. To planer, faktisk. Alternativ 1 hvis det er fint vær, alternativ 2 (gapahuk!) hvis det pøser ned. Menyen vil avhenge av været, tror jeg, og av giddelysten generelt. Jeg gleder meg allerede.

Spiselige julegaver til folket!

I år har jeg gitt bort uvanlig mange spiselige julegaver. Det skyldes rett og slett at jeg fant så mange oppskrifter jeg hadde lyst til å prøve ut da jeg en lørdag i adventstida hadde «reservert» mitt eget kjøkken til juleverksted. Det ble mange timer over gryter, bord og kjøkkenbenk, og resultatet var upåklagelig. Mer enn 20 syltetøyglass med forskjellige fristelser ble etter hvert klare til å gis bort til jul – og heldigvis ble det rester igjen av de beste sakene, sånn at jeg selv fikk smakt litt også.

Nå er alle gavene delt ut og forhåpentligvis pakket opp. Dermed kan jeg fortelle mer om årets spiselige julegaver. Her har du en oversikt over hva jeg laget og hvor jeg hentet oppskrift og/eller inspirasjon fra. Enjoy!

1) Salte mandler fra Green Bonanza
En velkjent hit blant alle som har smakt dem. Raskt, enkelt og veldig populært! Salte mandler er lett og fristende å lage som snacks hele året, og de kan alltid gis bort eller settes på bordet når man har gjester. For eksempel.

2) Appelsinmarmelade med vanilje fra Alt Godt
Nydelig! Oppskrifta er nesten identisk med ei oppskrift i Safte-og-sylte-boka hennes som heter «Whiskyappelsinmarmelade». Jeg laget denne i to omganger; en med vanilje og en med diverse julekrydder (anis, nellik og kanelstang). Nydelig!

3) Eple-og-te-gele (samme URL som i punktet over)
Det er så lett. Det er så godt! Oppskrifta sier 2 liter, men jeg brukte 1,5 for det var innholdet i juicepakken jeg brukte. Oppskrifta sier Earl Grey-te, men jeg brukte darjeeling. Det funka like godt. Faktisk ble det så godt at jeg nesten ville lage en ny batch for å ha i all evighet selv. Du finner oppskrift og fremgangsmåte aller nederst i blogginnlegget det er lenket til rett over her.

4) Karamelliserte mandler med chili og havsalt
Oppskriften sier det skal være nøtter, men jeg laget det med mandler i stedet. Og tro meg – det funket! Heldigvis ble det en håndfull mandler til overs da glassene var fylt opp, sånn at jeg hadde noe til overs som jeg selv kunne gnafse på utover kvelden…

5) Syltede klementiner – (fra Coop Extra!)
Enkelt, godt og dessuten veldig delikat å se på. Dette ble gaven til ost-og-vin-glade damer i min krets. Noe sier meg at det vil komme bestillinger på mer av samme sort etter hvert.

6) Mandelkonfekt med havsalt (fra Coop Extra, det også!) –
Jeg kunne ikke dy meg da jeg fant oppskrifta; jeg hadde fortsatt mandler til overs, og det var kort vei til nærmeste butikk. Der kjøpte jeg to plater sjokolade; ei lys og ei mørk. Hvert glass jeg gir bort med slik mandelkonfekt, inneholder ei blanding av lyse og mørke biter. Jeg mistenker at de forsvinner raskt!

Svart senker natten seg…

Strengt tatt er det ganske mørkt store deler av døgnet her nå, særlig hvis det er overskyet vær. Sola vises knapt i byen, og er bare over horisonten en snau time. Men i dag er det lov å ha det litt ekstra mørkt, for da kan man tenne stearinlys. Tidligere har jeg vært i domkirka på Luciakonsert – dette året velger jeg heller pysjen, godstolen og luciakonsert på svensk TV.

Lussekatt bakt etter mamma si oppskrift. I år ble det veldig vellykket!
Lussekatter. Mmmmh!

I den røde godstolen skal jeg sitte og spise sånne til frokost – lussekatter. Jeg har brukt ei gammel oppskrift jeg har fått av mamma, og denne gangen ga jeg meg tid nok til heving og det som skulle være. Resultatet ble upåklagelig. Tre fulle brett med lussekatter ble det av én eneste deig. Noen skal jeg beholde, noen skal jeg dele ut, og noen skal få være med på dugnad (!) på kvelden.

Sankta Lucia døde martyrdøden 13. desember, derav feiringa på denne datoen. Nøyaktig hvem hun var og hva som skjedde med henne lar seg ikke verifisere, men i dag er ikke det så farlig. Jeg har det jeg trenger for å feire henne: Lussekatter, en god julete – og muligheten til å være ute i dagslys så godt det lar seg gjøre. Hva mer kan man ønske seg?

Mislykket julebakst

(Dette innlegget kunne også hete «Peppernøtter som aldri ble.»)

Det begynte så fint. Jeg hadde planlagt å bake peppernøtter til jul, for peppernøtter er jeg veldig glad i og de holder i all evighet. (Jeg spiser nemlig ikke SÅ mye i juletida.) Mamma var bortreist, så jeg kunne ikke ringe henne for å få oppskrifta jeg er vant med. Men i min enfoldighet trodde jeg at det sikkert kunne gå bra med en annen oppskrift dersom den kom fra et høvelig pålitelig nettsted. Så feil kan man ta. Jeg fant nemlig ei oppskrift på NRK Mat, og gikk lykkelig i gang med forberedelsene.

For en gangs skyld skulle jeg sogar følge oppskrifta i stedet for å betrakte den som veiledende. Dermed laga jeg deigen en kveld og satte den i kjøleskapet for å la den ‘sette seg’ over natta, som oppskrifta sier. Neste dag kunne jeg knapt vente med å bli ferdig på jobb for å dra hjem og bake. Host.

Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.
Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.

Kanskje skulle jeg tatt tegnet da det var på tide å få deigen ut av bollen. Den hadde så absolutt satt seg over natta. Faktisk satt den så hardt at den var vanskelig å trenge gjennom; kulda hadde gjort den temmelig hard oppi bollen. Bakevant som jeg er, vet jeg at det uansett bare er et spørsmål om tid før den mykner opp og blir mer medgjørlig i romtemperatur, så jeg var ikke bekymra.

Jeg var imidlertid utålmodig. Derfor skar jeg den i biter med en kniv, for så å forsøke å få mindre biter av gangen ut av bollen. Til det brukte jeg en hard slikkepott. Og som du ser over her: Det gikk ikke så bra. Faktisk tok det ikke lang tid før slikkepotten simpelthen knakk! Den så jeg ikke komme.

Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.
Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.

Etter litt mer plunder fikk jeg likevel deigen ut av bollen, bit for bit, og den var god å jobbe med når jeg først fikk den på bordet. Etter litt knaing til den ble myk, ble bitene i tur og orden rullet ut til lange, fingertykke pølser som ble delt i små biter som igjen ble rullet til kuler og satt på bakeplata. Så langt: Alt vel.

Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.
Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg vet hvor det skjedde: Inni ovnen. Til min overraskelse så jeg nemlig at når fem av av de åtte foreskrevne minuttene av steiketida var gått, så peppernøttene nydelig oppblåste ut, og begynte så smått å bli litt gyldne. Derfra gikk det bare nedover. Bokstavelig talt. I stedet for å holde seg halvkuleformet og oppblåst, skled peppernøttene nemlig mer og mer utover og ble flatere og flatere.

Da de åtte angitte steikeminuttene var over, var det ikke lenger peppernøtter. Det var pepperflarn (i mangel av bedre ord). Forsøk på å kutte steiketid eller bytte plassering i ovnen hjalp ikke nevneverdig, så det ble mange pepperflarn etterhvert. Og tilsvarende økt skuffelse hos meg, om enn ispedd litt lattermildhet.

Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt - og jeg er klar for resten!
Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt – og jeg er klar for resten!

Det er heldigvis ikke katastrofe – det er bare mislykket bakst. Det er enda ei god stund igjen til jul, og jeg rekker fint å vente til mamma kommer hjem igjen, sånn at jeg kan få hennes oppskrift og forsøke en gang til. Etter tips fra gode venninner har jeg kommet til at pepperflarne skal knuses og få bli til kakebunn i ei ostekake eller noe sånt. Så det går seg til.

Derfor kunne jeg i dag, etter en nydelig tur ut i dagslyset etterfulgt av en sabla god og smaksrik middag, nyte adventsfreden som hører med til tredje søndag i advent. Tente lys, klementiner og skriving av årets julepost var akkurat det som skulle til. Noen av pepperflarne ble sogar tilbehør til en kopp julete fra Solberg & Hansen – mmmm… Det blir jul allikevel!