Det lyser i fjellet

Kanskje det er lyset jeg liker best? Det er noe med lyset der oppe på fjellet i de mange minusgradene. Det forandrer seg hele tida, det er som om lyset vil vise sin allsidighet, sitt nærvær, sin makt. Det kan være strålende, det kan være mystisk tilslørt eller det kan være borte – delvis (skjult av skyer) eller fullstendig (bak horisonten). Jeg føler meg nesten hjemme. Sånn er lyset.

Lyset er på hell, men dagen varer enda ei stund

Det er ettermiddag. Tidlig ettermiddag, klokka er litt over fire. Jeg har vært ute siden ti, men med mange lang og varme klær er det ikke noe problem. Det er nesten alltid noe å ta seg til, helt fra før de første spannene drar ut om morgenen til de kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Nå har flere begynt å komme inn. Men selv om det er et hundretalls hunder samlet på et lite område, er det lite bråk. Hundene er slitne etter å ha løpt mange mil, og nå vet de at mat, halm og hvile venter dem. Lyset kommuniserer til dem også. De vet at den mørkeblå himmelen med rosa striper betyr kveld for de fleste av dem også.

Sola leker med omgivelsene våre

Det er morgen og klokka har såvidt passert ti. Frokosten inne i fjellstua går mot slutten, og mange kjørere er ute og i ferd med å forberede dagens treningstur. Vi andre kommer gjerne ut etterhvert, vi også. Det er alltid noe å ta seg til, helt fra før det første spannet har kjørt ut rett etter frokost og frem til de siste kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Men det er ikke noe stress, vi tar det som det kommer og gjør omtrent som vi vil. Jeg tusler rundt med kameraet og knipser her og der. Denne dagen står jeg omtrent der sporet starter og venter på et par spann og kjørere som jeg har tenkt å få gode bilder av. Plasseringa mi i forhold til sporet og lyset er noenlunde gjennomtenkt. Og som en bonus blir det ene spannet forsinka, slik at jeg uten å stresse kan vende linsa mot øst, dit lyset er og følge forholdet mellom sola, lyset og skyene. Førstnevnte vinner til slutt; skyene blir borte og lyset overtar himmelen for noen timer. Men det visste jeg ikke da jeg knipsa.

Lyset brytes i snøkrystallstøv og naturen ser photoshoppa ut!

Skyene er i ferd med å vike, men helt borte blir de ikke. Vi er på den tida av dagen som jeg for meg selv kom til å kalle vippepunktet – det tidspunktet der de siste spannene kjører ut, samtidig som noen av de første kommer inn, enten for en pause eller for godt denne dagen. Tidspunktet der du vet lyset er nesten på topp, men at det ikke helt har snudd enda. Det er blå himmel over oss, men når blikket rettes mot sola ser vi at helt klart er det ikke. Det er som om en mild sky av bittesmå snekrystaller føyker langt nok opp til å skjerme litt for sola, og det er simpelthen vakkert å se at det glimter i lufta uten at det egentlig er noe der. Jeg får øye på noe som ville vært en regnbue om temperaturen hadde tillatt regn å falle ned: På hver side av sola har det dannet seg en stripe av farger med en svak bue utover. Sneregnbuene er konstante – etterhvert som sola flytter seg, flytter buene etter. Borte blir de ikke før sola forsvinner bak åskammen.

For the love of dogs. And light.

Noen trener med tanke på vinterens konkurranser, som starter om ei drøy uke. Andre trener bare for kosen sin del, fordi de liker å være ute med hundene sine uten at det skal være noe press om pall og plasseringer. Et prakteksemplar av den siste sorten har dessuten lang erfaring med nybegynnere og turistkjøring. Han tar seg godt av de få barna som er tilstede. Og han blir bestevennen med seksåringen som er så gira på hunder at hun helst ville bodd i en kennel. Prakteksemplaret tar henne med på sleden sin – med åtte hunder foran går det unna, selv med en seksåring og en voksen stående bakpå sleden. Hun stråler i øynene når de kommer inn igjen. Dagen etter er prakteksemplaret ute og kjører hele spannet sitt – med fjorten hunder foran sleden. Flere av dem er bare valper, og derfor kjører han ikke langt. Og av den grunn tar han også etter endt trening med seg seksåringen en liten runde i ‘barneløypa’, som måler noen hundre meter. Selv sola byr på gull der spannet siger opp den siste slake bakken før de kommer inn til oppstallingsplassen igjen.

Blått, skjult, hvitt, gyldent – lyset har hele tida noe å by på. Rammer hele tida inn opplevelsene vi har. Gir oss noe å se på, noe å bli glad av, noe å fotografere og noe å beundre. Det er alt annet enn kjedelig, og også for de som er ute med hunder inviterer lyset til både hinder og motivasjon, alt ettersom. Vinterlyset er noe av det vakreste som fins nå om dagen.

Det er nesten synd at sola har snudd.

En liten smaksprøve

Jada. De har internet der jeg er. Trådløst, tilogmed, så jeg kan sitte i min ‘egen’ seng og kose meg litt med surfing og bloggoppdatering og sånn hvis jeg vil. Så jeg tenkte jeg skulle poste et par smaksprøver av hva du kan vente deg de nærmeste dagene fra denne kanten, mens jeg eeegentlig venter på at tida skal gå så det blir middag…

Vi er omtrent på 900 meters høyde og utsikten er upåklagelig 😉

Fjellbilder, definitivt. Om været vil forbli slik det har vært i dag, vet jeg ærlig talt ikke – men det var uansett verdt hele turen å bare ha den utsikta vi hadde i dag. Sjåføren stoppa velvillig alle gangene jeg sa «Ååh!» og ville knipse noe, fine fyren. Så vi tok oss god tid på veien oppover.

En sjenert Pin-up

Og så blir det noen flere av denne sorten, firbeinte skapninger av ymse raser – men mest alaskahuskier. Denne dama bor til daglig på Røros og heter Pin-up. Hun er ganske sjenert og krøp innerst i kassen sin da jeg kom for å knipse, men samtidig lyste nysgjerrigheten av henne. Kanskje ei lita uke med intens sosialisering gjør at hun kan tø litt opp? Jeg vet ikke. Men hun skal uansett få jobbet litt. Og bli knipset litt til, helt sikker.

Den mørkeste dagen

Vakker by på årets mørkeste dag

Vi er ikke langt fra byen. Du ser den herfra. Tyholttårnet, Nidarosdomen, Gløshaugen og Munkholmen nesten helt skjult. De er her alle sammen, perlene i byens diadem. Jeg nyter synet av fjorden, som glitrer i en litt dypere blåtone enn den himmelen har. På andre sida av fjorden ligger Fosen. Jeg tenker på ‘Vinsjan på kaia’ og smiler for meg selv. Turkompisen spør meg om jeg vet hva fjellene på andre sida kalles? Jeg biter i meg en småironisk kommentar om at det knapt er verdig å kalles fjell etter min mening og foreslår ‘Fosen’? Nei, sier han. De kalles ‘Fosenalpene’. Jeg ler åpenlyst denne gangen. Vi deler den latteren.

Bortover, nedover og deretter til høyre

Her nede er det sol midt på dagen, og selv om det allerede kjennes litt uvant setter jeg pris på det. Skogen rundt oss er relativt ung, og der vi går bortover en slak åskam får vi både solstråler og et snev av utsikt. Det er ikke mange som har gått her før oss, men noen er det. Med tanke på alle de tusentalls mennesker som bor i nærmiljøet her er det merkelig. De vet ikke hva de har utenfor stuedøra og ti minutter unna playstation og wii. Kroppsspråket til den firbeinte svensken uttrykker det jeg kjenner innvendig: lutter yrhet og maksimal turglede.

Den er ikke langt unna, om enn litt skjult.

Gjennom trærne skimter jeg det som er et av hovedmålene for turen: Nidelva. Vi er ganske langt oppover i elva nå, eller sør for byen om du vil. Selv gjennom trærne kan jeg se den flyte stille nedover mot byen mens den speiler landskapet rundt. I lia på motsatt side blir en snedekket eng farget oransje av noen solstråler som klamrer seg fast. Jeg ser lia – og jeg ser den oransje flekken reflektert i elva, sammen med landskapet rundt. Ingen av oss trenger mange ord for å vite at de andre trives nå.

Stillest vann har dypest grunn. Kanskje.

Nede ved elvebredden kan jeg på nært hold se at den flyter stille og seigt nå om vinteren. Som om den ikke egentlig vil røre på seg, men blir tvunget av vannmassene som tross alt heller vil ut i havet enn å bli liggende langt oppi vann og daler lenger sør, som foretrekker salt over is. Det er stilt i hytta på den andre sida. Kanskje de er av den sorten folk som bruker hytta fra påske til en gang etter jakta? Vi speider etter spor etter beveren vi vet holder til her, men vi ser ingen. Kanskje er den skjult av sne, kanskje er den et sted lenger opp eller ned langs bredden. Igjen får jeg høre historien om den nysgjerrige beveren som i sommer kom igjen og igjen og stadig nærmere mot de som telta ved elvebredden her, etter å ha utforska oppover elva med kano en hel dag. Jeg later som om det er første gang jeg hører historien, blir mektig forbauset når jeg hører om Børre bevers oppførsel den julikvelden for en evighet siden. Det var i sommer.

Importsvensken følger med

Den firbeinte svensken er med. Han løper løs og oppfører seg upåklagelig når han får kommandoer, som om han vil demonstrere hvor fortjent det er at han får løpe uten bånd her. Et øyeblikk stikker han snuten langt ned i snøen for å sniffe etter mus, i det neste bøyer han kroppen mellom bjørkestammer og legger til flekkings. Nede i vannkanten viser han meg hvor turvant han er, og hvor trygg han er på isen etter å ha trukket folk og sleder på elver og vann gjennom tusenvis av kilometer på trening og i konkurranse. Han går akkurat så langt ut som isen vil bære ham. Deretter slår han simpelthen med poten i isen til den sprekker og det blir et hull, akkurat stort nok til å drikke av. Så bøyer han seg frem og lesker seg. Næringsvettet kan ingen betvile.

Lyset svinner, men humøret stiger stadig 🙂

Når vi har gått et stykke langs elva finner vi et punkt hvor vi har litt fri utsikt mot både nord og sør. Det er mot sør de fineste motivene fins, den fineste belysninga. Det er helt stille her nede. Grustaket på andre sida av elva og litt lenger ned er stille, kanskje har de juleferie. Fuglene sier ikke mye. Svensken er taus. Turkompisen konsentrerer seg om eget kamera og trenger ikke mange ord for å vite hvordan jeg har det eller hva jeg tenker. Bare den mekaniske lyden av klikk-klikk bryter stillheten av og til. Elva verken klukker eller buldrer, den heller. Bare isen gir lyd fra seg, knaser litt under beina våre nå og da. Lyden av en kvist som knekker under velbrukte sko lager drønninger i trommehinna.

Frostrøyken danser seg nordover

Jeg så den på avstand og her er vi nærmere – frostrøyken meldte sitt nærvær. Som et spøkelse svever den over vannet, snart hit og snart dit. Å følge bevegelsen til frostrøyken over vannet er som å se nordlys over himmelen – det danses og svinges i uforutsigbare mønstre, strukturer dannes og løser seg opp og gjenoppstår et annet sted. Jeg finner ikke noe system i det, men det gjør ingenting. Jeg kan jo glede meg over synet. Og over at jeg slipper å stå midt i den røyken! Det er kaldt nok her på bredden. Innsida av nesen fryser til hver gang jeg puster.

Noen holder ut hele året

Inne i røyken får vi etterhvert øye på noen av helåsbeboerne her i elva. En flokk med 11 svaner duver oppå vannet. Halvparten av dem er grå, den andre halvparten hvite. Omtrent. Jeg mistenker at noen av dem gjennomgår en skikkelig brainfreeze, for de ligger med hodet under vann og jakter noe spiselig i det som virker som en evighet. Andre later til å ha jobben med å holde vakt. De har full kontroll over hvem og hva som befinner seg langs bredden, og over andre fjærkre i umiddelbar nærhet. De er på vei mot høyre, men så snart svensken kommer ned til bredden med oss, går kursen diskret i ei anna retning. Videre, oppover elva og mot venstre.

Gjerningsmannen etterlot tydelige spor!

Vi finner ett spor etter beveren. Faktisk er det jeg som finner det, han lokalkjente og svensken går rett forbi til å begynne med. Fasongen på stubben som stikker opp av sneen etterlater ingen tvil. En gang før vinteren kom har beveren henta seg litt byggemateriale her. Kanskje var det sist sommer, kanskje var det sommeren før. Jeg vet ikke. Men for å kunne skryte litt til urbane venner på fjasboka sørger jeg for å forevige nok et bevis på at hverdagen har tatt meg til noe som minner om villmark.

Modig trønderkjøttmeis

Vi har bøyd av fra elva og lagt ruta oppover kjerreveien som snor seg mellom majestetiske trøndergårder. Ett sted ser vi et tre som er stappfullt av kråker, jeg teller over tretti sorte oppblåste kropper på den øverste fjerdedelen av ei staselig bjørk. Litt lenger opp i bakken kommer vi forbi et tre som er like fullt av kjøttmeiser. Treet er forlengst fritt for løv, men det ser nesten fargerikt ut der de gulgrønne fjærballene klamrer seg til tynne kvister, gjerne flere ved siden av hverandre. Jeg stiller meg til for å knipse dem, og akkurat i det jeg skal til å trykke på avtrekkeren rykker den firbeinte til. Vips er motivet redusert til en enslig – og modig! – kjøttmeis. Kanskje han ikke gadd flykte denne gangen? Kanskje så han at vi hadde kontroll på svensken? Jeg vet ikke. Jeg bare knipsa og gledet meg over at bildet i grunnen ble like fint med bare en fugl og ikke tyve.

Så fløy den også. Da gikk vi hjem. De lyseste timene av årets mørkeste dag har blitt tilbrakt ute i det fri. Nå går det mot lys igjen. Snart vil dager som denne bare være et minne der jeg bader i sol døgnet rundt. Jeg vil ikke tenke på det akkurat nå.

I Helleviks rike

Handa opp alle som får et lett grønt sjøsykedrag over øynene når de hører om Ottar Hellevik og Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap? Tenkte meg det. Hvis du har studert noe noenlunde samfunnsfaglig i Norge de siste 20 (?) årene kan du ikke ha unngått å være innom denne boka. Been there, done that, jeg også.

I 2002-versjonen av boka, som jeg tror er siste reviderte, handler noe av et resonnement om sorte svaner. Jeg husker ikke helt detaljene, men jeg tror det er i et avsnitt eller kapittel om sannsynlighetsberegning og prediksjon. Poenget til Hellevik, hvis jeg husker rett, er omtrent noe à là «Hvis alle svaner som noensinne er observert er hvite, betyr det at det ikke finnes sorte svaner?» Svaret er naturligvis nei; selv om man ikke har sett sorte svaner, betyr ikke det at de ikke finnes. Data sier bare noe om hva som har hendt, hva et gitt utfall har vært, ikke noe om hva det potensielt kan komme til å bli i fremtiden.

Hellevik, eat your heart out!
Hellevik, eat your heart out!

Her er beviset: Det finnes sorte svaner! Hver gang jeg har vært hos de sorte svanene de siste fire årene (og det har blitt endel ganger etterhvert!) har jeg fått lyst til å ta et bilde omtrent som dette og så sende til Hellevik som postkort, eller noe. Jeg mener: hva vil ikke dette kunne bety som bidrag til boka hans når den skal revideres igjen? Og siden det finnes sorte svaner her, er jeg rimelig sikker på at de også finnes andre steder. Hva sier det om prediksjon og sånn?

(Bildet er knipset ved Leeds Castle, som jeg nylig besøkte for n’te gang sammen med familien, bare noen dager før jeg forlot England. Besøk dit anbefales forøvrig på det varmeste, og er velegnet f.eks. som en dagstur hvis du skal oppholde deg noen dager i London. Men det er et annet blogginnlegg.)

Så Hellevik, jeg vet ikke om du vet det men jeg sier det likevel: Det finnes sorte svaner. Og jeg ser frem til fremtidige utgaver av boka di hvor dette faktum er hensyntatt 😉

Sunday Challenge: St Martin’s Church sin kirkegård

(Dagens bilde er mitt bidrag i Sunday Challenge.)

St Martin's Church, Cemetary/kirkegården rett utenfor
St Martin's Church's Cemetary/kirkegården rett utenfor

Dagens bilde er faktisk henta fra byen jeg bor i. Det viser nemlig kirkegården som er rett utenfor veggene av St. Martin’s Church – ei kirke her i Canterbury som er den eldste kirka i England som har vært i kontinuerlig bruk. For over 1400 år siden sendte Pave Gregorius den Store i Roma ut munken Augustin til England, hvor hans pavegitte oppgave var å omvende den daværende kong Ethelbert av Kent. Ethelberts kone, dronning Bertha, var allerede kristen og gikk til gudstjeneste i kirka St Martin’s Church. Det gikk ikke lang tid før kongen også var omvendt og opplært i den kristne troen, og både han og kona fortsatte å gå til gudstjeneste i St Martins kirke. Den kirka står fortsatt, den dag i dag, ikke langt fra der jeg bor i byen. Og den har vært i kontinuerlig bruk helt siden da og er det fortsatt – den er sogar en av de mest populære kirkene i byen å gifte seg i, og et er laaaange bestillingstider på den. St Martin’s er også et av tre steder i Canterbury som står på UNESCOs verdensarvliste.

Paven var forøvrig godt fornøyd med Augustin, og etter at kongen hadde blitt omvendt ble Canterbury valgt som hovedsete for en biskop – og den nyutnevnte sådanne var Augustin. Han ble senere utnevnt til helgen og er i dag en av to kjente St. Augustin’er. Den ene er St. Augustin av Canterbury, som jeg nettopp har fortalt deg om, den andre er St. Augustin som skrev boka ‘Bekjennelser’. Da bispesetet ble opprettet begynte man å bygge en domkirke, og ruinene av den finner man også i Canterbury (og på UNESCO-lista) i dag. Litt senere begynte man å bygge en katedral, og den står den dag i dag og er en av de mest besøkte attraksjonene i England med over en million besøkende per år.

Uansett. Jeg poster dette bildet av tre grunner. Den ene, og viktigste, var at kirkegården simpelthen fascinerer meg noe veldig. Der er mange overgrodde, grønne, eføykledte graver, steiner, monumenter og i det hele tatt. De døde ligger tett i tett og det er et eldorado av motiver og vinkler der. Den andre grunnen var at bildet viser noe som fascinerer meg – gamle kirkegårder – og er et prakteksemplar av den typen. Den tredje grunnen var simpelthen at jeg ville poste noe som ikke førte til en lang historie og jabbing i all evighet (heia Vibeke!), men heller kunne bli en litt kortere bloggpost.

Jeg sliter fortsatt litt med den, egentlig.

Bare på en lørdag

En av de tingene jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle savne med Norge, var smågodt. Smågodt i en pose på lørdag, før en kino eller til andre anledninger er noe jeg simpelthen tok for gitt, omtrent som tilgangen på melk i butikken eller busser som fraktet meg noenlunde pålitelig dit jeg ville. Smågodt er bare en av de tingene som ER der, uten å gjøre så mye ut av seg i det daglige. Det bare gir glede når det fortæres.

Høyt elsket, dypt savnet!
Høyt elsket, dypt savnet!

Men så flytta jeg ut. Tilsammen har jeg bodd i fire utland, og ingen av dem har hatt smågodt som kan måle seg med det du finner i Norge. Tenk bare på Lucky Lips, store røde gelelepper som dekker hele tunga og kan suges på i det uendelige. Galleberg sine er bedre enn de fra Candy King, selv om sistnevnte er mest utbredt. Tenk på pirathodene i rødt og sort. De firkanta myke toffee-bitene. Sure slanger. Orange og svarte krokodiller. Sommerfugler i alle mulige farger. Hekseskudd i rosa. Lyse, lange skumbananer. Hvite og rosa skumfirkanter. Ferskegelèer, salte knotter, sjokoladedekte skumdelfiner fra butikken rett ved Saga Kino i Oslo, gule bananer, et utall varianter sjokolade med og uten fyll…  Jeg kunne ramse opp alt som finnes, og det ville likevel ikke være beskrivende. Og det er nettopp det: Det er så mye å velge blant, alt smaker godt og du kan variere innholdet i posen hver gang du kjøper smågodt, slik at du ikke blir lei.

Årets bursdagsgave fra Lillebror varte lenge!
Årets bursdagsgave fra Lillebror varte lenge!

Smågodt kan du spise fra ei skål mens du leser lørdagsaviser. Smågodt kan du kose deg med på kino, kanskje spandere på noen du liker sogar. I tenårene var smågodtparty den kvelden du og venninnene kjøpte uendelige mengder smågodt og spiste alt man maktet til vi spydde det opp igjen, omtrent. Smågodt kan du ha i ei skål eller på ei fin krukke og gi bort i gave. Smågodt kan du ta med til en som er syk når du besøker pasienter. Smågodt kan du bestikke små djevelunger med så de roer seg (i alle fall til sukkersjokket setter inn…). Smågodt kan du samle hele familien rundt når man sitter og er rastløse og tiltaksløse på samme tid, det er akkurat nok til å løsne på tungebåndene og smågodtspising er passelig aktivitet når man er i humør til å gjøre ingenting. Smågodt lokker frem det verste i de gode og det beste i de lugubre i kampen om yndlingsbitene. Vis meg din selvplukka smågodtpose og jeg skal fortelle deg hvem du er. Nesten.

Min norske lørdagsrutine innebærer 3-6 aviser, et romslig bord, en kopp te, en skål med smågodt og ei penn – sistnevnte brukes til diverse sudokuer og til slutt til kryssordet i DagblaMagasinet. I dag er det lørdag, men jeg er ikke i Norge. Jeg har ikke tilgang på magasinkryssordet, lokalaviser eller smågodt. Kan ikke fryde meg over hver lille velsmakende bit som finner veien innenfor leppene mine.

Det er definitivt noe som mangler. Stakkars meg.

Egentlig var det bare en vanlig mandag

Soundtrack: Terry Jacks – Seasons in the sun

Velkommen til Whitstable! Her kan man veldig fint feire 23årsdag med base i en beach hut og på stranda nedenfor…
Velkommen til Whitstable! Her kan man veldig fint feire 23årsdag med base i en beach hut og på stranda nedenfor…
Bursdagsgjesten Sara viser hvor godt vi alle hadde det. At det er ukedag spiller ingen rolle når man er student. Minn meg på det om et par år, når jeg savner det! Langgrunna forsvant forresten fort.
Bursdagsgjesten Sara viser hvor godt vi alle hadde det. At det er ukedag spiller ingen rolle når man er student. Minn meg på det om et par år, når jeg savner det! Langgrunna forsvant forresten fort.
Vi fant, vi fant – ei øy! Det er ikke bare i Kanstadfjorden man kan finne sitt eget land når fjæra er på det laveste.
Vi fant, vi fant – ei øy! Det er ikke bare i Kanstadfjorden man kan finne sitt eget land når fjæra er på det laveste.
Dette er faktisk Nordsjøen. Fire av disse sju endte med å bade, til tross for at det er veeeldig langgrunt her.
Dette er faktisk Nordsjøen. Fire av disse sju endte med å bade, til tross for at det er veeeldig langgrunt her.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Flere kom til, og alle skulle drikke øl og andre godsaker på stranda utover kvelden. Bare ikke jeg, for jeg hadde andre forpliktelser andre steder. Hmpf. Har de ikke gått hjem, er de sikkert der enda...
Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Flere kom til, og alle skulle drikke øl og andre godsaker på stranda utover kvelden. Bare ikke jeg, for jeg hadde andre forpliktelser andre steder. Hmpf. Har de ikke gått hjem, er de sikkert der enda...

(Soundtrack. Igjen.)