London, baby! (#2)

Jeg håper ikke du er lei av London riktig enda. Jeg har nemlig litt mer jeg vil vise frem fra denne byen. Byen jeg har kjent i ti år og som jeg blir mer og mer glad i. Det er godt å kunne gå rundt uten å være bundet til et kart, godt å vite hvordan det er lurt å ta seg fra A til B, godt å høre at mine innfødte venner ikke regner meg som turist i byen. Utlært blir man aldri, men jeg kjenner byen mye bedre i dag enn jeg gjorde da jeg flytta til England for snart fire år siden. Og jeg liker å vise den frem; liker å kjenne den så godt at jeg kan tilpasse omvisninga til hvem jeg har med meg – barn eller ikke? Shopping eller gallerier? Trasking eller tube? Sentrum eller periferi? Travelt eller avslappa? Hvis jeg vet hva du vil, kan jeg stort sett gi deg det. Og er du ikke sikker, lager jeg en liten plan ut fra hvordan jeg kjenner deg og hva du liker, og så tar vi det derfra. I noen tilfeller – som dette – er planer til for å kunne forandres på.

Westminster i kveldsdrakt

Dette er kanskje et av de mest erke-engelske motivene som fins? Westminster rommer det britiske parlamentet. Første gang jeg var her var for ti år siden, og da var jeg heldig nok til å være del av ei gruppe som fikk ei spesialomvisning fordi vi hadde tilknytning til flere parlamentsmedlemmer. Siden da har jeg vært her flere ganger, men jeg slutter ikke å bli imponert og kjenne litt på ærefrykten hver gang jeg er innomhus her. Bildet er tatt fra Westminter Bridge, og Big Ben er litt utenfor høyre bildekant.

Ingen tvil om hvor maten og folket kommer fra

Neida, det er ikke Kina. Det er bare Chinatown, i London. Denne gata ligger like ved Leicester Square, Shaftesbury Avenue og Soho; det vil si midt i underholdningsdelen av London, med masse teatere, musikaler og kinoer i umiddelbar nærhet. I tillegg til alle andre attraksjoner som ligger midt i byen. Strøket er ikke alltid dekorert som dette; da bildet ble tatt var det omtrent tida for kinesisk nyttår. Jeg var her sammen med serbiske venner og spiste et bedre måltid på en restaurant. Du finner ikke bare kinamat her; nesten alle asiatiske kjøkken er representert på rekke og rad bortover. Det er bare å finne seg et bord og nyte, alt etter hva man foretrekker!

Ikke bare mat som nytes her!

Spise er tema for dette bildet også. Dette er nemlig en liten ‘hemmelighet’ som de store turisthordene ikke helt har kastet seg over enda. Eller kanskje de vurderer det som uaktuelt? Uansett. I samme bygg som the National Gallery finner du også the National Portrait Gallery, hvor portrettbilder presenteres i både en permanent og i flere ulike reisende utstillinger. Og på toppen av hele galleriet ligger denne restauranten; the Portrait Restaurant. De har kjempegod mat og som du ser: fantastisk utsikt. Du ser London Eye, Westminster, Big Ben, Nelson på søyla si på Trafalgar Square og masse annet herfra. Det er nesten som å sitte på taket av London sentrum og spise. Prisen på maten er bittelitt høy i forhold til ‘vanlige’ engelske spisesteder, men likvel ikke i nærheten av hva det ville kosta i Norge på tilsvarende sted. Anbefales! (For å komme dit går du inn inngangen til PG, forbi billettsalget som du ikke trenger besøke, og tar rulletrappa på venstre side helt til topps. Voilà!)

Rullerende virksomhet

Rulletrapper er uunngåelig hvis du vil benytte deg av Londons undergrunn, Tuben. Det er ikke alle rulletrapper som er så lange som denne, og mange steder er det i tillegg nødvendig å traske opp og ned et utall vanlige trapper. Jeg husker oppriktig talt ikke helt hvor denne rulletrappa er, men det er noenlunde sentralt i byen. Heldigvis er kulturen med ‘stå til høyre, gå til venstre’ ganske godt innarbeidet. Dermed kan man bevege seg fortere enn trappa ruller hvis man har det travelt.

Ikke akkurat Copacabana, men...

Du må ikke ut av byen for å dra på stranda – men det hjelper kanskje på lysten? Dette er på South Bank, i nærheten av OXO-bygget. Det er fjære sjø, og da har også Themsen trukket seg tilbake. Vannstanden påvirkes nemlig av flo og fjære selv om Themsen er elv og ikke hav. Når det blir flo igjen, går Themsen opp omtrent så langt du ser tang opp til høyre. Det er laget trapper i muren slik at man kan komme seg ned på stranda om man vil, og jeg har ofte sett folk lufte hundene sine løse her, for eksempel. Og i elva kom en gang en hval forbi her – i 2006. Husker du?

På toppen i regnvær. Herfra går det nedover 😉

Sånn ser det ut mot vest hvis man er på toppen av London Eye en dag det regner. Jeg har vært der i solskinn også, men likte bedre dette bildet fra en regnværsdag. Hjulet er i konstant bevegelse fra 10 om morgenen til 21 om kvelden i sommersesongen (20 om vinteren), og hele runden tar ca en halvtime. Det er bygd en platform som gjør at av- og påstigning skjer selv om hjulet er i bevegelse. På det høyeste er hjulet 135 høyt. Jeg liker at de aldri slipper inn flere folk i hver av kapslene enn at alle har muligheten til å se godt!

London om kvelden

Utsikt mot øst fra Hungerford Bridge. Helt i venstre bildekant ser du St. Paul’s Cathedral, det orange midt i bildet er OXO-bygget og de blå firkantene er Tate Modern og et annet bygg jeg ikke husker navnet på.

Den stygge andungen blant sine egne

Hyde Park er utvilsomt den mest kjente parken i London, om ikke den som er mest stille og fredelig, kanskje? Dette bildet er derfra, og disse tre bor i the Serpentine; den lille sjøen som er midt i parken. Hyde Park er heldigvis så stor at det er fullt mulig å finne steder hvor man kan stikke seg bort og ha det fredelig om man vil – eller man kan befinne seg langs parkens ‘E6’ og betrakte folkelivet. Det er også flere hestestier rundt omkring, og spesielt om morgenen kan man se folk til hest. Men hvor de har hestene til vanlig, hvor stallene er? Aner ikke. Virkelig ikke.

Paparazzi? Jeg?

Jeg er den første til å innrømme at jeg følte meg litt paparazzi da jeg tok dette bildet… I noen bydeler kan man ofte se motefotografering på gang, men det er ikke alltid det er like midt i gatebildet som her. Denne modellen lignet på den engelske supermodellen Lily Cole, men jeg vet ikke om det var henne.

Kreativ og anonym. Tydeligvis.

Grafitti (og tagging) har fått sitt eget område under Blackfriars Bridge på sørsida av Themsen. Her var det en tagger som akkurat hadde gjort ferdig en piece og ble intervjua og fotografert av en journalist. Dessverre var jeg for feig til å spørre hvem taggeren var og hvilken publikasjon journalisten jobba for… Jaja. Jeg fikk i grunnen lyst til å gå tilbake hit og se om motivet fortsatt er der.

Fortsettelse følger. Etterhvert.

Noen ganger er’e ålreit…

Magen er så mett at det nesten gjør vondt. Munnvikene er slitne etter mye fliring, men trekker seg likevel spontant ut til sidene bare fordi jeg er glad innenfra. Antall tekopper har jeg forlengst mista tellinga på. Inni hodet mitt gjenopplever jeg samtalene fra tidligere denne dagen; hører hva som blir sagt i ord og mellom linjene. Jeg legger igjen merke til hvem som så sliten ut, hvem som tydeligvis hadde noe hun bobla over med, hvem som var litt fraværende da navnet til x ble nevnt. Jeg vet at når jeg kommer hjem og åpner kjøleskapet vil det være så fullt at jeg slipper å handle noe som helst de neste dagene.

Jeg vet at vi som var samlet i dag neppe noensinne vil være samlet på et og samme sted igjen. Ikke på lange tider. Folk flytter, tidene forandrer seg, life happens. Flere av oss står foran til dels store endringer det neste året; en har kjøpt leilighet, ei er gravid, ei flytter til Ghana i august og en drar til Tyskland. Selv teller jeg måneder til jeg kan flytte til Norge igjen. Kanskje var det dèt som gjorde timene sammen så spesielle i dag, den uuttalte vissheten om at dette kanskje er siste gang det er akkurat oss, at hva som enn blir sagt og pratet om ikke er noe vi vil bli konfrontert med noen måneder frem i tid? Jeg vet ikke. Men det var noe intimt over stemninga uten at det ble for intenst. Det traff rett i hjertet mitt, og jeg var ikke alene om opplevelsen.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Etterpå, da oppvasken var tatt, gulvet kostet og maten ryddet bort, skulle jeg igjen møte noen jeg ikke har sett på lenge; noen jeg er veldig glad i som har vært travel de siste tre månedene og nå omsider har fått bedre tid. Det som for tre måneder siden var uvisshet, har nå blitt sikkerhet. Den som var i god form har havna på sykehus. Det som var en tanke, har blitt en plan. Det som var et håp, ligger an til å bli virkelighet. Hennes te var gylden, min var grønn, begge var kalde. De var det eneste som var kaldt i dag.

Beste menneskene. Beste dagen. Min lørdag.

Bursdagsgave til Lillian

Lillian og jeg har vært venner siden vi ble født. Vi har hatt vidt forskjellige liv og tatt veldig ulike valg, men vennskapet har overlevd det meste – inkludert en fase da vi begge på hver vår kant trodde det var over. I dag er vennskapet bunnsolid og sterkt, og tåler det meste livet kan by på. Hver gang jeg er hjemme, møtes vi. Jeg kan vise til utdanning, utland og reiser. Hun kan vise til mann, barn og et aktivt liv på tross av kronisk og til dels alvorlig sykdom. Mye er forskjellig i livene våre, men det vi deler er så fundamentalt i oss begge at resten av livet bare blir omstendigheter; ytre attributter som sjelden påvirker det innvendige som holder oss sammen. For halvannet år siden var Lillian og mannen hennes i England – selvfølgelig mens jeg var ‘utenlands’ på feltarbeid. Dermed fikk vi ikke møttes her. Men de falt for London og storkoste seg i byen.

Utseendet KAN bedra (om du ikke leser...)

Pluss at Lillian falt for engelsk te. Og nå hadde hun nettopp bursdag, i mai. Jeg kjøpte denne til henne i anledning dagen. Det ser ut som ei bok, og kan fint settes i ei hylle på høykant. Men sannheten er litt annerledes.

English Breakfast, Darjeeling, Earl Grey og Assam

Sånn ser nemlig innsida ut – boksen er i metall og inni hver av de fire eskene er det en pose med løsvekt-te. Det skal Lillian få når jeg kommer hjem i sommer. Vi ble enige allerede i tida rundt min bursdag (i mars) om at vi tar gaveutveksling og kake (?) når vi møtes til sommeren, i stedet for å utveksle tingene via post. Det er mye hyggeligere når gaven kommer med selskap av personen du har fått den fra!

Men hun vet ikke hva hun skal få, så det er fint om du ikke sier noe! 😉

London, baby!

En av de tingene jeg kommer til å savne med England når jeg flytter (permanent) hjem igjen, er at det er så kort og enkelt å dra til London. Det som er en helt vanlig dag nå, vil på et eller annet tidspunkt gå over til å bli nærmest en kavalkade over hva mange drømmer om å se. Jeg vet jeg er heldig som lever så nært og ser det så ofte som jeg gjør. Og jeg vet at jeg vil savne det, savne hvor ukomplisert det er akkurat nå.

Typisk engelsk! National Gallery til venstre, den obligatoriske røde telefonkiosken – og rundt hjørnet til høyre er Trafalgar Square. Kirka i bakgrunnen heter St Martins in the Fields. (Hvordan de fikk det til å bli ‘fields’ i London er jeg litt usikker på gitt… 😉 )

Utsnitt fra bokhandelen til the National Gallery. Med årene har jeg blitt mer og mer glad i bøker om kunstnere og deres liv, og her finner jeg plenty av det. Det siste jeg leste var ei bok som var ei samling brev skrevet av Vincent van Gogh, supplert med biografisk informasjon. Den neste? Ei bok om Chagall og ei bok om ‘det gule huset’, hvor van Gogh og Gaugin bodde sammen i ni uker og avslutta med et skikkelig drama.

Admiralty Arch, bygd for marinekapteiner og høyere offiserer i sin tid. I dag er det regjeringskontorer her, som i resten av Whitehall-området. På motsatt side finner du Trafalgar Square, veien jeg står på heter the Mall og fører herfra og til Buckingham Palace. Den er sperret for trafikk.

The Mall og utsikta mot Buckingham Palace, med Victoriamonumentet foran. Til venstre for veien ligger St James Park, en veldig deilig grønn lunge midt i byen.

Fridag og mange London-boere i St. James Park. Et steinkast fra det meste, men likevel så fredelig, og med mange ekorn og veldig lite trafikkstøy… Paradis!

Utsikta fra kaffebaren jeg som oftest besøker når jeg er i byen. Musicalene roper mot deg fra nesten alle husveggene i strøket her – det er nok å velge i. Men jeg har sett forbausende få av dem, egentlig. Jeg prioriterer annerledes, simpelthen.

Bygget på motsatt side av elva rommet opprinnelig byrådet. I dag inneholder det blant annet London Aquarium (i tillegg til diverse gallerier m.v.). Det er et supert sted på regnværsdager såvel som godværsdager. De har f.eks. haier som svømmer i et treetasjes akvarium, og inni akvariet finner du jernutgaver av hodestatuene fra Påskeøya. Fascinerende.

London Eye, selvfølgelig. På dager som dette får man glimrende utsikt derfra! På promenaden forbi the Eye er det alltid mye som skjer. Og masse turister. Derfra kan man dessuten ta sightseeingbåt oppover og nedover Themsen.

Regnjakke og sandaler. I London er det greit å være forberedt på alle eventualiteter.

Eika i England

Det finnes veldig mange eiketrær i England. Veldig, veldig mange. De blir tiljublet i poesien, for eksempel, både av kjente poeter og av amatører. I engelsk litteratur er det veldig mye symbolikk i hvordan eiketrær brukes og refereres til. Når et tre i ei bok blir revet over av stormen og faller, er det gjerne noen som dør. For eksempel. I Virginia Woolfs bok ‘Orlando‘ er et dikt om eiketreet – og Orlandos besøk hos et eiketre på eiendommen sin – fremtredende og konstant gjennom hele boka. Mens alt annet forandrer seg – kjønn, alder, geografi, omgivelser, omstendigheter – er eiketreet alltid der, både det virkelige treet og diktet Orlando skriver på.

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Når du for eksempel tar toget mellom Canterbury og London, eller reiser andre steder i landet for den del, går det gjennom kulturlandskap og landbruksområder. Veldig ofte ser du en stor åker med ei eik midt utpå. Bonden pløyer jorda rundt og dyrker åkeren, men de gamle eiketrærne får stå i stedet for å bli tatt ned. Det er som om engelskmennene er mer glade i eiketrær enn andre trær og vekster. Det har noe med sjela deres å gjøre. Tror jeg. En eller annen har sammenlignet selve England med et eiketre – det er Englands nasjonaltre.  Eikas høyde, alder og styrke har gjort den til et symbol for utholdenhet, slik engelskmennene oppfatter utholdenhet som et av sine sterkeste særtrekk; det at det holder ut under alle omstendigheter uten å gi opp. (Dette er en kilde til at engelskmennene ser litt ned på franskmennene; under andre verdenskrig holdt engelskmennene ut endeløs bombing uten å la seg overvinne og landet ble aldri erobret av nazistene, mens franskmennene – etter engelsk syn – nærmest ga opp uten å kjempe.)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Dette eiketreet er et av de fineste jeg vet om her i byen. Det ligger på den nederste delen av campus, like ved en gangvei som fører gjennom boligfelt og ned til byens sentrum. Det er digert, tettvokst og relativt symmetrisk. Greinene starter dessuten ganske lavt, så det er fullt mulig å klatre i det uten store problemer. Det er ikke få ganger jeg har gått forbi her og oppdaga at en eller annen student (gjerne kvinnelig, pussig nok) sitter oppe i treet og leser ei bok. Eller skriver, kanskje i ei dagbok? En stemme i hodet mitt sier da «Åh, for en klisjè», mens en annen stemme sier «Det ser så utrolig idyllisk ut!» Selv har jeg aldri gjort det, sitte oppi treet, selv ikke da jeg bodde et par hundre meter herfra.

For meg som ‘bare’ er oppvokst med bjørk, selje, rogn og osp – samt et lønnetre på plassen mellom ungdomsskolen og videregående – er det litt av ei utfordring å forsøke å lære seg navn på andre tresorter. Jeg vet hvordan mange trær ser ut, og jeg kan navn på mange tresorter. Men å koble rett tre til rett navn er fortsatt ei utfordring, det innrømmer jeg glatt. Bortsett fra når det gjelder et eiketre. Det har jeg lært meg å kjenne igjen. Kanskje ingen overraskelse?

Whitstable og Tankerton

Jeg er fryktelig glad i Canterbury, byen jeg bor i. Men jeg må ærlig innrømme at det nærmeste jeg kommer et eldorado her i England er når jeg drar til Whitstable. Det tar omtrent femten minutter dit med buss eller bil fra Canterbury, mot nord. Whitstable ligger ved havet, på Nordsjø-sida av kysten. Og fra Whitstable og østover kan man vandre milesvis langs en (tilrettelagt) strandpromenade mot øst, til Herne Bay, Reculver, Margate og videre rundt ‘tuppen’ på landet og til sørkysten, mot Dover og enda videre vestover langs kyststripa. Men Whitstable er nærmest. Og hvis du bare kommer deg bittelitt ut av selve byen havner du i Tankerton; ei strekning kyststripe med en svak bue på som engelskmennene kaller ‘bukt’.

Utsikt uansett

På et høydedrag i Tankerton ligger The Marine Hotel. Og på kanten foran hotellet, der det bratt går noen høydemeter nedover til promenaden og stranda, kan du sitte på en av de mange benkene som er satt ut og nyte utsikta. Akkurat denne dagen, en torsdag i mai, var ikke utsikten noe å skryte av. Horisonten og havet gikk i ett i en dus grå tone. Men det har sin estetiske sjarm, det også.

Tankerton, mot Herne Bay

Sånn ser det ut mot øst på dager med litt mer sikt. I bakgrunnen ser du Herne Bay, som er neste by. Vinden var på nordvest denne dagen og tok ganske godt. Du ser at der er bølgebrytere med jevne mellomrom? Dem finner du hele veien her; bort til Herne Bay og enda videre så langt stranda strekker seg før den går over i klippelandskap. Det er nødvendig, for stranda består av småstein som er godt slipt, og uten slike bølgebrytere ganske hyppig ville erosjonen vært dramatisk fra år til år.

Take me to the sea

Hvis du ikke nøyer deg med å betrakte utsikta fra høydedraget, kan du ta ei av de mange trappene eller en av gangstiene ned til promenaden og stranda. Det er godt tilrettelagt for å bevege seg imellom, og man kan fint ha med barn på sykkel eller noen i rullestol her (på gangveiene som går slakt nedover lia). Alle stedene hvor man kommer inn på promenaden, enten det er fra ‘starten’ i selve Whistable eller som her når man kommer ned ei trapp eller en vei, står det malt på fortauet: «Hunder er forbudt på stranda 1. mai til 1. september. Må leies i bånd (samme periode).» Men fra september til april kan de herje som de vil – og det gjør de!

Bølgebryter til venstre, her knipset da det var omtrent fjære sjø. Du ser tydelig forskjellig høyde på sanda på hver side av ‘gjerdet’, noe som også vises i hvor langt ut vannkanten går. Jeg var her sist langfredag med ei venninne, og da var havbunnen bar cirka 100 meter ut herfra. Helt utrolig! Til høyre ser du en mann i våtdrakt som driver med kiting; han bruker waterboard og lar seg trekke av en kite. Den dagen jeg knipsa dette var det 8-10 stykker som holdt på med kiting i et område hvor det er tillatt og det så utrolig morsomt ut. Alt de fikk til med vind og vann imponerte meg, og de lot til å ha det kjempegøy.

Den engelske kysten er kjent for sine beach huts; fargerike småhytter som står nært stranda. Disse hyttene er kanskje 2,5 x 2,5m i grunnflate og har verken vann, strøm eller toalett. Det er ikke tillatt å bo i dem eller overnatte der. Hyttene eies og/eller disponeres av folk som bor i nærheten men ikke ved havet. De har gjerne utstyr som f.eks. badesaker, grillutstyr og andre sommerting inne i hytta si, kommer dit om morgenen og tilbringer hele dagen der. Om ettermiddagen/kvelden drar de så tilbake dit de ‘bor’ og overnatter der. Det blir nesten som en landsby her om sommeren når de er i bruk!

Lang, lang rekke...

Slik ligger hyttene – på rekke og rad bortover, noen steder med ei rekke eller to bak de som er fremst mot havet. Fargene minner mest av alt om hysteriske sukkertøy og det virker som om at jo mer psykedelisk de er, jo bedre. De to siste bildene vitner kanskje tydelig nok om akkurat det? Noen av dem har navn, og alle hyttene er identifisert med et nummer, som du vanligvis finner på bakveggen.

Gjenvinning på kystvis

Tilbake i Whitstable igjen. Byen er nemlig kjent for sin gode sjømat, og det er flere gode restauranter som ligger helt nede ved promenaden. Der finner du også noen av de hotellene i byen med best beliggenhet! Strandlinja er veldig tilgjengelig for folk og brukes mye. Her ser du brukte (oppspiste) østersskjell fra en av restaurantene i byen. Grunnen til at de samler på dem er at de er med i et gjenvinningsprogram, som de er flinke til å opplyse om. Skjellene tømmes ut i havet på et bestemt sted, hvor de inngår i oppbygging av et korallrev som tidligere har blitt ødelagt. Nå er det i ferd med å gjenoppbygges.

Sommer, sol og ...selskap

Solnedgang i Whitstable er vakkert og romantisk så det rekker, spesielt på dager hvor himmelen er relativt klar og det ikke er for mye dis-skyer mot horisonten i vest. Da dette bildet ble tatt var jeg der med ei gruppe venner. Vi gikk til byens beste fish’n’chips-butikk og fikk oss mat, som vi så tok med ned på stranda og spiste mens vi så på solnedgangen og hygget oss i hverandres selskap. Det blir knapt mer engelsk enn det!

Til sist: Kjenner du til QI? Det gjør egentlig ikke jeg, men det er et engelsk tv-program med bl.a. Stephen Fry og Alan Davies, og det er kjempepopulært. Ei venninne i Oslo tipsa meg om det. Og så er greia at en av fyrene som er ‘fast’ i programmet har bodd i Whitstable, og det har blitt en slags gimmick i programmet. Under ser du et klipp som aldri ble vist på tv, men som definitivt setter Whitstable på kartet, kind of. (Og dama med kort hår og gitar har et æresdoktorat på mitt universitet!) Enjoy!

Kroppen under vann

Det er mange ting jeg liker med Canterbury. En av de tingene er to undervannsdamer. Kunstneren Jason deCaires Taylor har laget to kvinneformede skulpturer i silica (en avart av silikon) som ligger nedsenket i elva Stour, som renner gjennom byen. Begge figurene har armene strukket over hodet, slik at det nærmest ser ut som om de forsøker å svømme motstrøms. Om kvelden er de opplyst, men siden kameraet mitt ikke takler tussmørke så bra klarer jeg ikke å ta et godt nok bilde av det.

Alluvia/Jason deCaires Taylor. River Stour, Canterbury, UK.

Kunstverket heter Alluvia. Det er det engelske ordet for ‘avleiring’; det fenomenet som oppstår når sand og leire fraktes med elvevannet for så å samles på et sted og bli værende der. Figurene er nært Westgate Towers, som er ‘inngangen’ til gamlebyen og hovedgata fra den nordvestre enden av sentrum, og hvis man står på brua kan man lett titte over kanten og se dem. Jeg har lenge sett skulpturene og tenkt at de er fascinerende å se på; de minner meg litt om Anthony Gormleys jernmenn på Solastranda sør for Stavanger (kunstverket hans het ‘Another Place’).  Men i forbindelse med denne bloggposten undersøkte jeg nettsida til kunstneren som står bak, og da oppdaget jeg at det var noen poenger jeg ikke hadde fått med meg.

Westgate Towers og elva Stour. Statuene er i vannet på denne sida av brua, på høyre side.

For eksempel er beliggenheten et poeng. Westgate har vært en av hovedportene inn til Canterbury i gamle dager, da bymuren fortsatt stod (den ble bygd på 1300-tallet). Hovedveien fra London endte her, for eksempel. Å plassere figurene her er å legge vekt på kontrasten mellom fortida og nåtida, mellom den gamle byen og den nye byen – både gamlebyen vs det nyere som er bygd utenfor muren, og det historiske Canterbury vs dagens Canterbury. Kunstneren sier også at figurene fungerer som ‘miljøbarometre’, fordi algene som fester seg og vokser på dem er indikatorer på forurensning i elva. For eksempel. Et annet poeng er at figurene ‘forandrer’ seg med vannmengde i elva, tid på døgnet og vær/belysning. Dette er ment å stille dypere spørsmål om perspektiver og bilder, ideer og deres konstruksjon og endringer, samt stille spørsmål om hvorvidt det finnes noe varig (materialet er ansett for å være bestandig men brytes langsomt ned, noe man kan iaktta over tid).

Det kan bli litt vagt eller pretensiøst, sånn om når man prøver å analysere kunsten og meninga bak. Men det kan også gjøres enkelt: man bare fryder seg av synet over to skulpturer som er plassert under vann et sted hvor folk ferdes og lett får øye på dem, om de bare har vett til å titte over kanten. Jeg gjør noen ganger et poeng av å titte veldig konsentrert over kanten og deretter gå vekk når jeg ser turister i nærheten, bare for at de skal komme dit jeg stod og titte, de også, og få øye på noe de ellers lett ville oversett. Jeg innbiller meg at de setter pris på å indirekte bli gjort oppmerksomme på det!