Verdensrom i Oslo

På hjørnet av Rådhusplassen i Oslo, der veien fra Nationalteateret akkurat ‘runder hjørnet’ og man kommer ut på Rådhusplassen og mot Aker Brygge, er det noen ganger utstillinger. Jeg har sett flere slike gjennom årene, og i disse dager er der en utstilling som kanskje er en av de to beste jeg har sett der noen gang. (Den andre var Yann Arthus Bertrands fotoutstilling ‘Earth from Above‘/Jorda sett ovenfra, som var i Oslo fra juni til oktober 2002. Den hadde jeg senere gleden av også se i Beograd i 2007.) Utstillinga i disse dager heter ‘Oppdag universet!’ og er satt opp i forbindelse med at 2009 av FN er utnevnt til Astronomiåret. Det er nøyaktig fire hundre år siden Galileo Galilei oppdaga at jorda bare var en av flere planeter som dreia rundt sola, noe han ikke akkurat ble populær for å si. Til gjengjeld førte det til en vitenskapsrevolusjon som blant annet har resultert i nettopp de fine bildene man ser på denne utstillinga!

21 rammer, 42 bilder, x antall tilskuere

21 rammer, 42 bilder, x antall tilskuere

På Rådhusplassen har de nå satt opp ei utstilling med 42 bilder fra ulike fenomener og objekter i verdensrommet. Bildene er satt opp i 21 rammer som hver har et bilde på forsida og et på baksida. Alle bildene måler 150×150 cm. Noen av bildene er tatt fra jorda eller verdensrommet med teleskoper som koster opptil milliarder, andre er tatt med vanlig speilreflekskamera med standard objektiv. Det er meningen at utstillinga skal stå her i april, mai og juni, og deretter legge ut på reise til andre steder i Norge, slik at flest mulig mennesker kan få sett den. Alle bildene har lettfattelige forklaringer og interessante opplysninger som forteller deg hva du ser, hvor det befinner seg og evt hvordan fenomenet oppstår. Det var et jevnt sig av folk som stoppa og titta på bildene, både turister og nordmenn. Hvorvidt man forstod forklaringstekstene eller ikke lot til å være underordnet – de som ikke skjønte norsk lot seg tydelig fascinere av bildene likevel!

Oriontåken

Oriontåka

Noen av bildene er akkurat så ‘skyete’ som jeg forestilte meg at verdensrommet er. Man ser skyer av gasser, støv og andre partikler som sikkert beveger seg hele tida og danner flagrende utbestemmelige mønstre. Kjenner du for eksempel stjernebildet Orion? (Eller kanskje Orions Belte, som består av tre tydelige stjerner på ei rett linje?) I stjernebildet Orion finnes det blant annet et sverd. Og i det området som kalles ‘Orions Sverd’ finnes det ei diger gasståke som belyses innenfra, med ultrafiolett stråling fra massive unge stjerner. Det er denne tåka, Oriontåka, som du ser på bildet over. Her har astronomene brukt 520 bilder tatt av romteleskopet Hubble for å sette sammen dette bildet. Hubble svever ca 600 kilometer ute i verdensrommet. Avstanden til Oriontåka er forøvrig ‘bare’ 1500 lysår, hvilket betyr at det er ganske nært jorda i forhold til endel av de andre tingene i verdensrommet.

Hestehodetåka

Hestehodetåka

Noen av fenomenene i verdensrommet danner figurer som ligner ting vi ser på jorda, pussig nok. Jeg leste nettopp i VG (15.04.2009, finnes på internett) om ‘Guds hånd’ i verdensrommet som nylig var blitt fotografert; i Oslo så jeg dette hestehodet. Betegnende nok heter det ‘Hestehodetåken’. Jeg nevnte Orions Belte tidligere; denne tåka befinner seg like nedenfor den venstre av de tre stjernene som utgjør Orions Belte. Avstanden fra hestehodet til jorda er 1600 lysår, litt lenger unna enn sverdet i Orionståka altså. Neste gang du titter på den nordlige stjernehimmelen vet du kanskje litt mer om hva som egentlig befinner seg der?

Melkeveiens sentrum

Melkeveiens sentrum

Jeg er ingen astronom, men jeg vet at jorda ligger i en galakse vi kaller for Melkeveien. Og på Rådhusplassen lærte jeg at hvis man ser mot stjernebildet Skytten, ser man mot det som er sentrum av Melkeveien. Dette bildet er tatt i den retningen av romteleskopet Spitzer.  Støv og gass gjør at man ikke kan se helt inn til midten med det blotte øye, men infrarød stråling kan trenge gjennom. Det er dette du ser på bildet over – tusenvis av stjerner som klumper seg sammen mot et gedigent ‘sort hull’ som er vår galakses hjerte, i følge astronomene. Jeg syns det var helt overveldende å se på! Og det slår meg at selv når man befinner seg i mørket under en bred stjernehimmel ei vinternatt, er det man ser likevel bare en brøkdel – et fragment – av hva som virkelig finnes der ute. Ikke rart man føler seg liten noen ganger.

Nordlys - Aurora Borealis

Nordlys - Aurora Borealis

Selvfølgelig er jeg begeistra for utstillinga – den innehold jo noe som kommer cirka hjemmefra! 🙂 Ei av rammene var delt i tre; øverst et bilde av månelandskap, i midten en tekst, og nederst dette: et bilde av nordlys over vakkert vinterlandskap. Det forklarer på en relativt lettfattelig måte hvordan nordlyset oppstår, noe jeg visste fra før. Men her lærte jeg at det bare tar to-tre dager fra sola sender ut partikler til de når ytterkantene av jordas atmosfære og lager nordlys. Hyppigheten av nordlys forandrer seg i 11-års syklus og nå er vi på et lavmål i den syklusen. Da passer det meg fint å bo i utlandet! Det gjør heller ingenting at jeg har planer om å flytte hjem igjen når hyppigheten er på opptur… Ser for meg mange fine høst- og vinterkvelder ute på tur under en grønn og multifarget himmel i årene som kommer!

Utstillinga sett fra toppen av rådhustårnet

Utstillinga sett fra toppen av rådhustårnet

Så nå vet du hva du har å gjøre neste gang du er i Oslo: sette av litt tid til å tusle rundt på Rådhusplassen og la deg imponere, forbløffe og glede. Gjerne mens du spiser en is, for eksempel kjøpt ute på Aker Brygge. Utstillinga står der ut juni, så du har enda tid på deg.

Trippeldorado

Alle gode ting er tre, sies det. Og det gjelder kanskje eldoradoer også? Tre dager, tre senger, tre steder. Det er fasiten min denne helga. Og jeg kan være enig i at de er gode, alle som ett! Fredag var jeg på overnattingsbesøk i Jeppedalen hos Per og Kjersti og alle hundene, lørdag var jeg sammen med Anne (bestevenninna mi) hos kjæresten hennes, som bor i et fantastisk og relativt nyoppusset hus på Nesodden, og i kveld skal jeg overnatte i Annes leilighet i tigerstaden. Ah, the bjuti åv laif noen ganger. «Kan du noen steder bedre ha det…» spør Lillebjørn Nilsen i en sang. Jeg skjønner hva han mener.

Amigo. Super hund!

Amigo. Super hund!

Jeg klarte ikke helt bli enig med meg selv hvilket bilde jeg skulle bruke fra Jeppedalen. Men jeg viser gjerne fram en av de firbente; dette er Amigo. Han er en snart fireårig AH-hann som har utvikla seg til å bli en veldig dyktig leder. Linjene han har i seg kommer fra tre-fire ulike Iditarod-vinnere, så det er kanskje ingen overraskelse? I mars ble Amigo litt tv-kjendis da han var utlånt til Nina Skramstads spann i Finnmarksløpet, og da gikk han som leder over målstreken. Du kan se ham i spannet her, fra 6:30 og utover handler det om Nina og hundene på sjekkpunkt Levajok. Siste bildet i klippet (på 14:10 omtrent) er også Amigo. Det ser du bl.a. på øynene:-) Nina var forøvrig innom Jeppedalen mens jeg var der – veldig hyggelig å hilse på!

Utsikten fra verandaen - og resten av huset!

Utsikten fra verandaen - og resten av huset!

Utsikta fra verandaen til Annes kjæreste. Jeg tusla ut her med kamera litt over åtte i dag morges og ble bergtatt. Han har stor veranda på sør- og vestsida av huset, og eiendommen ligger på vestsida av Nesoddtangen, omtrent, langt opp i landskapet. Ei stund etter at jeg hadde tatt dette bildet kom danskebåten seilende forbi, og en halvtime deretter kom Kiel-ferga. Med litt velvilje var det enkelt å se parallellen til hjemme når hurtigruta kommer! Huset var opprinnelig nedsarva og trist, men kjæresten har pussa det veldig fint opp og lagt vekt på å ha mange og store vinduer ut mot fjorden. Det er uproblematisk siden ingen naboer har innsyn. Og utenfor vinduet til gjesterommet hvor jeg lå, er det gjerne dådyr om morgenen! Jeg kan veldig gjerne forestille meg grillkvelder her ute som glir over i at man sitter i hver sin bakoverlente solstol med et glass rødvin og småprater til de sene nattetimer… Solnedgangen nå tidlig i mai var fantastisk; til sommeren er den neppe noe verre. Utepledd har han også, lure mannen.

Fine, fine lille byen sin.

Fine, fine lille byen sin.

Store, fine lille Oslo sett fra kaia en snau halvtime unna… Der er jeg i skrivende stund! Du ser Rådhuset, for eksempel, der jeg var oppå det ene tårnet en av dagene i uka som var. I Oslo er det et stykke uti våren om dagen; hengebjørka er stort sett grønn og eiketrærne likeså, for eksempel. Det er masse folk ute i gatene, jeg har vært på mitt favoritt-antikvariat, og jammen fikk jeg ikke sett garden marsjere og spille her om dagen. Været i dag var ikke helt så grått som det ser ut til på bildet – det var mye sol mellom skyene og komfortabel temperatur. Jeg er veldig glad i Oslo når jeg er i byen, men liker også å betrakte den på avstand. Som her, fra Nesoddtangen mens vi venter på Smørbukk, ferga som tar oss tilbake til byen. De nærmeste par dagene skal tilbringes her, før jeg midt i uka igjen vender tilbake til England. Det er godt å være her, men det blir også godt å komme tilbake og ‘gjenoppta’ det vanlige livet mitt igjen!

Dagen det gikk helt galt

Jeg hadde gledet meg så mye til i går. Torsdag 23. april har jeg planlagt helt siden august i fjor, helt siden J i Bergen ringte meg en dag og fortalte at hun var gravid for første gang. J er ei av mine beste venninner og vi har delt leilighet i tigerstaden en gang for lenge siden. Og nå var hun altså gravid, med en mann jeg ikke engang hadde møtt fordi det var alt for lenge siden vi hadde møttes, sånn i det hele tatt. Så da hun ringte den dagen i august i fjor, satte vi oss ned med en kalender hos hver av oss og planla tid for barselsvisitt ut fra hva vi visste da og hva vi trodde ville passe. Og vi ble enige om at torsdag 23. april var Dagen, det var Dagen da jeg garantert ville være ferdig med alle mine forpliktelser. Dagen der babyen ville være et par måneder gammel og J regnet med å være klar til å ta imot besøk ei helg, og i det hele tatt. Det var Dagen, simpelthen.

Og i hele vår har jeg tenkt fremover til Dagen. Da jeg ble rastløs i friuka i februar tenkte jeg at «Ja, jeg skulle gjerne reist nå, men jeg venter til Dagen.» Da terminen gikk mot slutten sist i mars og dagene var så travle at jeg løp rundt meg selv til slutt, tenkte jeg «det er helt greit, for nå er det bare en måned til Dagen». Og da jeg den siste uka satt fordypa i bunken med 112 essays tenkte jeg «ja, det er kjedelig men snart er det Dagen». Da jeg onsdag morgen begynte å jobbe med de siste essayene klokka 09 og jobba nesten i ett frem til torsdag morgen klokka 05 for å bli ferdig tenkte jeg «ja, dette er slitsomt men torsdag er jo Dagen og da kan jeg reise». Ikke engang da jeg trodde jeg var omtrent ferdig for så å oppdage noen ekstra essays i innboksen min (fordi noen studenter hadde fått godkjent forsinka innlevering) lot jeg det ta motet fra meg. For selv om jeg hadde vært våken i nesten 24 timer og stort sett bare jobba var det jo Dagen – nå skulle jeg dra.

Etter noen timers søvn med påfølgende pakking og reising til Gatwick var gleden over å skulle dra til Bergen på barselsvisitt, og senere til Oslo, utrolig stor. Helt til jeg gikk av flytoget. Da kom jeg nemlig på at jeg hadde glemt å ta med meg passet. Den fine røde lille boka som var ny i januar lå igjen i ei skuff i Canterbury.

Det var ikke noe hjelp å få på flyplassen. Det hjalp ikke at jeg hadde annen form for identifikasjon. Det hjalp ikke med noe, i det hele og det store. Jeg kom meg ikke til Bergen. Det ble tårer, det ble kjappe og sorgfulle telefoner, det ble ombooking (goodbye Bergen, hello Oslo på tirsdag i stedet) og det ble utmattelse til slutt. Dagen var ikke Dagen for glede – det ble Dagen der jeg offisielt ble en dust. Og det hjalp ikke så veldig at det var litt omkalfatringer på togene; forsinkelser og perrongbytter (prøv selv å løpe opp og ned trapper med en tung koffert noen ganger, med 30 sekunder å gå på før de lukker dørene…) Jeg var sliten, jeg var trett, jeg var lei, jeg var sint på og skuffet over meg selv. Jeg så ikke så mye lenger enn til min egen nesetipp, når sant skal sies.

I åttetida skulle jeg vært på et fly som tok av fra Gatwick. I stedet var jeg på London Bridge Station og venta på toget som skulle ta meg hjem igjen. Humøret var labert og jeg var lei av å schleppe kofferten opp og ned et utall trapper etter engelske togstasjoners forgodtbefinnende. Men så kom en stemme på høyttaleren der jeg stod på perrongen.

Ladies and Gentlemen, the 20.01 train from London Charing Cross for Ramsgate that has been delayed will depart from platform 4 in approximately five minutes. We are sorry for the delay, which is due to a person…eh… on the tracks near [et sted]. We are really sorry, and this has also lead to problems for trains leaving two different stations, but we hope to be able to resume normal business shortly and catch up on the delays. Again, ladies and gentlemen, we’re sorry about the delay but we’ll soon be ready to depart from platform 4.

Noen hadde med andre ord tatt livet av seg med å kaste seg foran et tog. Og gjort det på et sted der togene krysser spor. Dermed ble det hindringer både for tog på vei ut og inn av to ulike stasjoner, og forsinkelser var ikke til å unngå.

Plutselig virket min passtabbe litt mindre alvorlig enn jeg hadde tenkt.

[Epilog: Jeg klarte å booke om billetten, men Bergen gikk ikke. Saa naa drar jeg i stedet direkte til Oslo over helga og utvider oppholdet med noen dager. Alt er ikke håpløst. Men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at jeg skulle klare å gjøre noe sånt – jeg har aldri gjort det tidligere og har bestandig full kontroll på slike ting når jeg er på reisefot. Hmh. Stoltheta har fått seg en bulk, det er helt klart.]

Nakenbading

Nakenbadere

Nakenbadere

I dag kom jeg over noen som så ut til å ta sesongens første bad. Det så utrolig godt ut! Disse fire tilhørte et kull på seks som koste seg i elva helt upåvirket av alle menneskene rundt som knipset bilder og snakket om dem. Sjenansen var på et lavmål – men mora fulgte med og sørget for at alt gikk bra. Ikke dumt siden det bl.a. finnes rev i området. Det er bare noen uker siden en rødrev lå og koste seg i krattet på motsatt elvebredd.

Dette er forøvrig ikke de første andungene jeg ser i år, jeg så en liten enslig en midt i februar. Den kan nok ha vært et unntak. Jeg hadde fryktelig lyst til å få tak i en av disse, ta den opp i handa og kose med den. Men jeg er stygt redd for at andemor ville satt en stopper for det før jeg kom så langt, og nøyde meg med å ta bilde. Det er egentlig litt synd de etterhvert vokser til og blir store…

Stedet jeg alltid har dratt forbi

Det er så utrolig enkelt å reise langt avsted for å oppleve noe og så glemme det som kanskje er verdt å besøke i sitt eget nabolag. Sånn har jeg hatt det med Calais, for eksempel. Det er rett nok ikke heeelt i nabolaget mitt siden byen ligger i Frankrike, men det er ikke verre enn at man fint kan dra dit på dagstur. Men mitt forhold til Calais har bestått i at jeg bare drar forbi uten å se noe; på vei mot for eksempel Brügge eller Amsterdam. Calais er bare byen der ferga legger til når den kommer fra Dover, ikke noe mer. Til nå. Denne påska har jeg nemlig besøk av ei venninne fra Oslo og sønnen hennes på 13, og i eventyrlystens navn hadde vi planlagt en liten dagstur til Frankrike.

De hvite klippene i Dover

De hvite klippene i Dover

Vi tok bussen klokka ni om morgenen fra Canterbury, og en halvtime senere var vi på havna i Dover. Vel ombord i ferga som skulle frakte oss de 34 kilometrene over Den engelske kanalen til Frankrike var vi så heldige at skyene sprakk opp og det ble et fantastisk vær resten av dagen. De berømte hvite klippene i Dover skinte i all sin prakt og ble behørig fotografert, naturlig nok. Bildet mitt viser bare en liten del av klippene – på avstand ser man en lang hvit stripe som reiser seg opp av havet. I Dover finnes det ‘hemmelige’ tunneller inni klippene som ble brukt som militærforlegning og skjulested under andre verdenskrig. Der kan man i dag få omvisning – en temmelig surrealistisk opplevelse, men vel verdt å få med seg. Dessuten er de atomsikre, så under den kalde krigen var de tiltenkt å være oppholdssted for den engelske statsministeren og kongefamilien dersom landet ble angrepet med atomvåpen. Du ser også et fyrtårn oppå klippa her. I gamle dager, i tida før elektriske fyrlykter, var det ikke uvanlig at lokalbefolkning i byene langs sørkysten tente lykter andre steder enn der de kjente navigeringsvardene skulle være for å lokke sjøfarende båter inn i urent farvann slik at de skulle gå på skjær eller land – for da kunne de lokale folkene plyndre til seg lasten og om nødvendig drepe sjøfolkene!

Detalj fra Parc Richelieu

Detalj fra Parc Richelieu

Et lite glimt fra Parc Richelieu, en fin liten park i Calais. Den er oppkalt etter Kardinal Richelieu, som var fransk kardinal under Ludvik den trettende (i første halvdel av 1500-tallet). Han styrte i praksis landet på vegne av kongen og er på sett og vis regnet som historiens første statsminister. Kardinal Richelieu er også en kjent karakter i historien om De tre musketerer av Alexandre Dumas. Selve parken her er ikke stor, men de har fått plass til mange fine detaljer uten at det ble for mye ‘innhold’, og den er utstyrt med massevis av benker hvor man kan sette seg ned og nyte sola. Piletrærne hadde fått vårhabitten på seg, men flere av de andre trærne stod i knopp og var ikke helt grønne og utsprungne enda.

Kunst i parken

Kunst i parken

I parken var det også satt ut 3-4 kunstverk med halvt skremmende, halvt tiltrekkende eller morsomme motiver. To plater med motiver på for-og baksiden var satt i kryss over hverandre slik at du kunne se hver side/hvert bilde som ett, eller se et bilde som var halvt fra det ene motivet og halvt fra det andre men likevel passet sammen. Litt vanskelig å forklare, men av to plater hadde de klart å skape åtte ulike motiver! Noe av motivet med denne kunsten var å gjøre folk oppmerksomme på ei utstilling i bymuseet/-galleriet i Calais, som ligger like ved parken. Der var det en utstilling av en kunstner som heter Pat Andrea med tema og variasjoner over historien om Alice i eventyrland. Jeg må innrømme at jeg ikke husker den historien så godt, men jeg lot meg villig underholde av kunsten likevel!

Rodins signatur

Rodins signatur

I tillegg besøkte jeg selve galleriet. Der har de, i tillegg til utstillingen om Alice, blant annet flere skulpturer som er laget av Auguste Rodin – en av verdens mest kjente kunstnere. I tillegg til skulpturene som er i museet har han laget en veldig kjent skulptur som befinner seg utenfor rådhuset i Calais, og som henspiller på byens historie. Mens hundreårskrigen mellom England og Frankrike raste bestemte den daværende engelske kongen Edward III seg på 1300-tallet for å sikre seg en maktbase i Frankrike, og han valgte Calais som det naturlige punktet å etablere dette. I 1346 innledet han en beleiring av Calais, og selv om byens borgere klarte å holde stand i elleve måneder måtte de til slutt gi etter, og i 1347 kapitulerte de. Det ble innledningen på en drøyt 200 år lang periode med engelsk herredømme over byen og distriktet, og Calais fikk bl.a. egen representant i det engelske parlamentet i Westminster. Først i 1558 klarte franskmennene å gjenerobre byen under den franske kronen.

Jean d’Aire. (Rodin)

Jean d’Aire med nøklene til byen. (Rodin)

Skulpturen Rodin har laget er i naturlig størrelse og viser seks av byens borgere i den siste fasen av beleiringa, hvor de er samlet for å kapitulere for den engelske kongen. Jean d’Aire er borgeren som bærer nøklene til byen, og de skal han overrekke til kong Edward III som et tegn på kapitulasjonen. Sammen med ham i originalskulpturen er fem andre prominente borgere av Calais. Denne gipsmodellen av Jean d’Aire knipset jeg på museet. Originalen befinner seg en halv kilometer unna og i friluft. Opprinnelig stod skulpturen (originalen) i Richelieu-parken, som nevnt tidligere, men den ble flyttet til plassen foran rådhuset i 1924. Dessverre tok jeg ikke noe godt bilde av originalen, bare gipsmodellen. Det får bli neste gang!

Rådhuset i Calais. Og litt til.

Rådhuset i Calais. Og litt til.

Vi gikk mot tårnet i den tro at dette var ei kirke, men det viste seg å være rådhuset i byen. Tårnet er et klokketårn, og bådet det og resten av bygget er faktisk ganske moderne. Rådhuset ble først påbegynt i 1911, etter at Calais og nabokommunen Saint Pierre ble sammenslått før århundreskiftet. Skulpturen av de seks borgerne i Calais som står foran rådhuset kommer dessverre dårlig frem på dette bildet. Men legg merke til blomsterutsmykkinga som pryder rundkjøringa i forgrunnen; den er utforma som en påfugl og var aldeles kunstferdig laget. Klokketårnet er stengt for renovering, så der fikk man ikke komme inn. Men selve rådhuset var tilgjengelig – og vel verdt et besøk.

Bankettsalen

Bankettsalen

Dette er en detalj fra bankettsalen, hvor vinduene på motsatt langvegg vender ut mot plassen foran bygget (hvor det forrige bildet var tatt). Bankettsalen var egentlig stengt for publikum, men takket være en velvillig vaktmester som lot seg sjarmere (?!) av min ubehjelpelige fransk fikk vi komme inn og ta bilder. Langs veggene ser du bl.a. våpenskjold fra adelsætter i Frankrike, og høyt oppunder taket i fronten av lokalet (bildet er tatt bakover) er et fransk skjold med ordene Frihet – Likhet – Brorskap tydelig gravert. Kanskje ingen overraskelse? Selv om bygget er ganske moderne er det holdt i gammel stil. Arkitekten Louis Debrouwer valgte å bygge i flamsk renessansestil med enkelte Tudor-inspirerte detaljer til minne om tida under engelsk dominans. Jeg syns det var godt balansert i forhold til gammelt og nytt, og ulike stilarter under samme tak.

Kapitulasjonen i 1347

Kapitulasjonen i 1347

Dette maleriet finner du rådhusets ‘kommunestyresal’. Kjenner du motivet igjen? Det er de utmagra og uskyldshvitkledte borgerne av Calais som i 1347 kapitulerer til den engelske kong Edward III. Kongen er lett gjenkjennelig i uniform og med rød regentkappe. En viktig detalj er dama bak hans høyre skulder, som er dronning Philippine av Hainaut – kongens franskfødte kone! Hun hadde så sterk medlidenhet med borgerne av Calais at hun overtalte kongen til å la dem leve, i stedet for å drepe dem for å markere seieren slik tradisjonen var på den tida. Han hørte på henne, og borgerne og folket i Calais fikk leve.

Ved havet i Calais

Ved havet i Calais

Det var ikke noe å si på været i går! Det var meldt sol i England og regn i Calais det meste av dagen. Da vi stod opp regna det i Canterbury, men da vi kom til Dover begynte det å klarne opp og da vi kom frem til Calais var det knallvær overalt. Havet gikk fra høyvann til lavvann mens vi utforska byen, og på bildet over (som er tatt mot fjæra i Calais) ser du at vannet har trukket seg ut. Der er sikkert hundre meter lang fjære, om ikke mer, på motsatt side av piren. Bildet er tatt mot vest. Vi fikk ikke bruk for verken paraply, regnjakke eller nye tørre sokker. Jeg kan godt tenke meg å dra tilbake til Calais en gang og tilbringe ei helg der; bruke noe tid i byen og noe tid på stranda og noe tid på å vandre vestover langs stiene som går oppå klippene ved havet. Det tror jeg må være ei optimal helg!

Retning hjemover

Retning hjemover

Båten er på vei hjem; vi har satt kursen mot England og Dover igjen. På klarværsdager ser man normalt over fra Frankrike til England og vice versa, men denne dagen var det litt for skyet om morgenen og litt for disig om kvelden til at man så land fra kyst til kyst. Det er veldig mye trafikk mellom Dover og Calais, og man ser hele tiden båter som går i to retninger. Enten rett over fra England til Frankrike/omvendt, eller de som går ‘på tvers’ gjennom kanalen og bare skal passere uten å gå til land. Det er endel lasteskip som tar den veien, og om sommeren ser man ofte et utall seilbåter her. Overfarten mellom Dover og Calais tar halvannen time – og jeg tenker alltid på denne sangen når jeg reiser der. På hjemveien satt de andre inne det meste av tida, mens jeg koste meg ute og satt i sola på dekk omtrent hele veien. Utrolig deilig! Det var også godt å gjøre turen utenom den verste turistsesongen, for da var det verken fullt eller masete ombord på båten, noe jeg syns var veldig godt. God plass og lite bråk kan jeg like på store båter!

Og så var dagen i Calais slutt. I morgen drar vi til London, lørdag drar gjestene mine hjem. Da blir det lite blogging, tror jeg, for jeg skal tilbringe den neste uka og vel så det med å sette karakter på over 100 essays som studentene mine leverte inn sist mandag. Ønsk meg lykke til!

Helgekos på landet

Veldig engelsk country house!

Veldig engelsk country house!

Ah… Noen ganger er det godt å bare være borte litt, geografisk borte fra der man bor til vanlig. Det trenger ikke være så langt eller fancy, bare litt utenfor hverdagen. Holder i massevis for meg. Sist helg, for eksempel, var jeg på alphahelg utenfor byen sammen med 17 andre. Vi holdt til i et gammelt ‘country house’ ute på landet og hadde det aldeles fantastisk. Ikke var der internettforbindelse heller, så det ble pause fra mer enn bare byen. Rommet som er i andre etasje og lengst til venstre/nærmest her delte jeg med ei anna dame. Og i motsetning til de fleste andre deltakerne hadde vi også eget bad. Luksus.

Gøy på landet – og rooolig…

Gøy på landet – og rooolig…

Så langt ute på landet var vi! Det var omtrent bare jorder og mark rundt oss på alle kanter. De første rapsplantene var gule i toppen, den første runden med å spa/snu deler av jorda var gjort relativt nylig noen steder og kirsebærtrærne blomstra av hjertens lyst. Sauene var på åkeren, som de er hele året, og gresset var høyt og smakte sikkert førsteklasses. For dem som liker sånt! Det var også ei vindmølle i nabolaget, ei hvit ei av den gamle sorten. Det finnes endel moderne vindmøller i strøket her, av den typen som minner om ei lang stikke med tre ‘vinger’ ytterst. Men innimellom står det ei og anna av den gamle typen også. Det har sin sjarm.

Værmelding: Litt av alt, takk!

Værmelding: Litt av alt, takk!

Det var mye vær i helga. Regn og sol, vind og stille, kaldt og mildt. Alt på 48 timer. Lørdag formiddag gikk vi et par miles til nærmeste pub. Det er ikke såpass som en landsby i nærheten av der hvor vi holdt til, men i ei klynge på 10-12 hus var det selvfølgelig en pub å oppdrive. Der tok vi lunsj. Bildet er tatt da vi var på vei hjemover fra puben. Jeg fikk flere fantastiske bilder på de par kilometrene vi tilbakela da, i tillegg til alle jeg tok i ulike sammenhenger i løpet av helga.

Ikke bare joviale England...

Ikke bare joviale England...

Skiltet sier med andre ord: Om du har barn, betal noen andre for å passe på dem. Ikke ta dem med hit. De hadde også et skilt inne, bak bardisken, hvor det sto: «Unattended children will be sold as slaves.» Engelske puber er vanligvis relativt liberale i forhold til å godta barn, men det finnes altså dem som helst ikke slipper inn barn, i alle fall ikke de minste. Jeg har hørt om noen til. Det var befriende å slippe barnegnål og skriking der, men hvis jeg hadde hatt barn, tror jeg nok jeg ville reagert på praksisen.

GladiaTorgeir på tur

GladiaTorgeir på tur

Ikke nok med at det var bursdagen min i helga, jeg fikk også mange ferie-mms’er fra broren min. Han og fruen var nemlig i Roma for første gang, så bildene rant inn i tur og orden: Colosseum, Trevifontenen, Peterskirka, Det sixtinske kapell og Petersplassen – med paven i vinduet! Men om jeg ville bytta? Ikke i det hele tatt. Roma virker vakkert, men landsbygda i Kent er ikke verst, den heller. Heldigvis.

Ord er ikke nok

Jeg har sittet i ei uke og lurt på hvordan jeg skulle lage en bloggpost. Og jeg har ikke blitt noe klokere. Jeg har skrevet, slettet, skrevet, slettet, skrevet, slettet…plagdes, rett og slett. Det er som om posten ikke vil la seg skrive; jeg blir ikke venn med ordene og når fingrene fyker over tastaturet er det som om ordene tar på seg betydninger, konnotasjoner og sammenhenger som jeg ikke har tilsiktet, som jeg ikke ønsker, som reduserer verdien av og innholdet i det jeg egentlig har på hjertet. Det er rett og slett vanskelig. Så jeg gjør det jeg så ofte må gjøre når jeg plages: jeg begynner med begynnelsen.

Forrige uke var jeg på teater. Kanskje ikke så uvanlig, men det var en uvanlig forestilling. Katy, ei venninne av meg, er teaterinstruktør og har en periode jobbet med et prosjekt hvor hun har veiledet en gruppe unge, hjemløse mennesker gjennom prosessen med å sette opp en teaterforestilling. De har valgt tema, de har skrevet tekster, noen har laget låter, de har bestemt scenedekor, de har lært seg å styre lyd og lys, de har designet program. I det hele tatt: de har gjort alt selv. Midt i sitt eget liv, som de enten har gitt opp eller prøver å stable på beina fra ulike hospitser og skjerma hjelpesteder, har de klart å noenlunde trofast møte opp tre ettermiddager i uka for å gjøre noe de ikke får betalt for. Ikke på annet vis enn i økt mestringsfølelse, anerkjennelse og selvtillit. Forhåpentligvis.

Kaye imponerte meg

Kaye imponerte meg

Forestillingen hadde totalt 11 numre og varte i nesten tre kvarter. I de 45 minuttene var jeg, og resten av det 60 personer store publikummet, i deres hule hånd i den intime teatersalen som var helt fylt opp. De visste det ikke. De ante det ikke, ikke før vi alle reiste oss på slutten og ga dem stående applaus uten å gå veien om høflig sittende applaus først. Det var simpelthen ikke noe alternativ. Denne jenta, for eksempel, på bildet over. Tenk deg naturligheten til Lene Marlin, ektheten, møter engasjementet til Alanis Morisette uten å bli like skrikete. Eller kanskje se for deg melodivennligheten, det iørefallende, til Robbie Williams møter låtkvaliteten til Leonard Cohen i forhold til det å gå i dybden, til å gi teksten en litterær kvalitet som gjør den nesten uavhengig av musikken. Da nærmer du deg det hun fremførte. Og jeg vet at hun ofte sitter på senga i kvinnehjemmet der hun bor, klunker på gitaren og finner lyd til ordene hun har skrevet i sene nattetimer. Ord som borrer seg inn i sjela, blottstiller henne og leseren eller tilhøreren på samme tid; ord som avslører og bryter ned og løfter opp.

Jimmy. Multimedieartist. Og offisielt hjemløs.

Jimmy. Multimedieartist. Og offisielt hjemløs.

Blant alle ungdommene var det en mann som kanskje var 50 år eller deromkring. Han hadde så lyst til å delta i forestillinga men syns ikke selv at han kunne verken skrive, synge eller spille. Han er bare lidenskapelig opptatt av kunst, av å tegne og male og uttrykke seg visuelt. Mye av det grumset han har båret på i to tiår – for han har ikke alltid vært hjemløs og nederst på rangstigen – gir han visuelle uttrykk som ikke kan unnlate å bevege den som her heldig og får se. Og hva skjedde? Jo, gruppa ville gjerne ha han med og brainstormet for å se hvordan de kunne inkludere kunsten hans i forestillinga. Løsninga ble ikke bare at han stod for scenedekoren og grafittien på bakveggen. Nei, de skapte en hel performance som forbløffet alle som en i publiken. Nummeret hans besto simpelthen i at han stod ved ‘maleblokka’ helt foran og jobbet til og fra på fire-fem ulike motiver som man så tydelig fra publikum. Parallelt med det gikk det en film over lerretet som dannet bakveggen på scenen. Filmen viste detaljer av de ulike motivene han malte på, viste dem i større versjoner og andre fargekombinasjoner. Litt fra det ene, litt fra det andre. Det var en av de andre i gruppa som hadde filma, en tredje som hadde valgt ut musikk og satt til. De siste 20 sekundene av filmen besto i at kamera zoomet seg ut, gradvis lenger og lenger ut – og da oppdaget man at det som tilsynelatende var løsrevne motiver i ulik stil og med forskjellige teknikker i virkeligheten var detaljer i et stort bilde. Et bilde som når man så hele var så fascinerende at jeg glatt kunne brukt laaang tid foran det i et galleri, om det hadde hengt der. Så var musikken slutt, filmen stanset, og artisten snudde seg rundt og bukka før han gikk av scenen. Jeg var trollbundet.

Morgan, flankert av Ian og Richard

Morgan, flankert av Ian og Richard

Den siste jeg har lyst til å fremheve er gutten i midten på bildet over. Han var en kløpper med ord, og hadde en humor mang en standupkomiker kan misunne ham. Han hadde skrevet en tekst om hvordan livet er enklere når man tar ting i beste mening; det at når familien sakte går i oppløsning, det å bli kasta ut hjemmefra, stoffene han blir tilbudt på gata, skjellsordene herrer i dress slenger til ham, intrigene blant gatas folk, avvisninga når han takker nei til alkohol fordi han simpelthen ikke liker det – alt det forferdelige, såre og triste hadde han klart å skrive om på rim, og på en sånn måte at linja «jeg tar det i beste mening» både var morsom og dypt ladet på samme tid. Sogar Vårherre fikk et vers med spørsmål om hva som egentlig var hensikten med alt dette og hvordan det kunne bli forandret. «Og inntil du sier noe jeg klarer å høre, tar jeg alt i beste mening» slutta det verset. Gutten var så nervøs at hendene skalv, og han fikk tidvis problemer med å lese sin egen tekst. Blikket kom aldri over kanten på kladdeboka han holdt i hendene, og selv da han bukka etter fullført nummer var det sine egne skotupper han utforska med blikket.

Kanskje det mest talende av alt var at de andre to kom ut med ham på scenen, stod ved siden av ham i lampelyset og gled i ett med omgivelsene bortsett fra de små gestene de gjorde for å berolige og hjelpe ham til å fullføre nummeret sitt. Sjelden har det vært mer overflødig å si noe om en for alle, og alle for en.

Tittelen på forestillinga, og motivet for kvelden, handlet om å la seg utfordre til å se bak førsteinntrykket man får av hjemløse mennesker. Det klarte de grundig å utfordre meg på. Neste gang jeg går forbi en tigger som sitter på gata, himler med øynene over harry ungdommer som slenger gatelangs mens de roper meldinger til hverandre, haster forbi en gatemusikant eller på annet vis havner borti ‘de usynlige menneskene’ som lever i en annen verden en min, en parallell virkelighet, skal jeg ikke trekke øynene til meg. Jeg skal se dem i øynene, gi dem et smil og varme fra hjertet i stedet for høflighet fra hodet. Og hvis jeg kjenner dem igjen, skal jeg si «Var det ikke du som var med på teaterforestillinga den kvelden tidlig i mars? Jeg syns jeg kjenner deg igjen…?»

Jeg skulle ønske du hadde vært der og kunne opplevd det selv. Det er simpelthen umulig å blogge om det.