Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Skulpturlandskap Nordland: Flakstad og evigheten

Epitaph av Toshikatsu Endo

Epitaph heter denne skulpturen, og den holder til i Flakstad. Hvis du kommer nordfra og kjører utover i Lofoten, har du kanskje vært i Nusfjord. Deretter fortsetter du utover E10’en forbi Ramberg, og innerst i bukta viser et skilt at veien til Skjelfjord går til venstre. Du svinger av, men stanser etter kanskje 100 meter eller noe. Der finner du Epitaph.

Ordet epitaph betyr ‘minnebilde’. Skulpturen er laget av japanske Toshikatsu Endo. Fem meter høy og med åtte meters diameter står den der, en kompakt sylinder bygget av stein. Mange steiner. Det er lett å syns at den er kjedelig, siden formen er enkel og skulpturen bare ‘står der’ tilsynelatende uten å skulle brukes til noe. Men hvis man ser seg rundt, tenker seg litt om og reflekterer, har skulpturen etter min mening en nesten meditativ ro ved seg. Det er noe med den, uten at jeg helt kan forklare det.

Epitaph på nærmere hold

Prosjektets hjemmesider forteller at Endo ofte bruker en sirkel eller en ring som basisform for sine skulpturer. Sirkelen er både i japansk og i vår mer hjemlige kunst ofte sett som et symbol for evigheten eller noe som er varig – det syns jeg er veldig passende der skulpturen er plassert. Det ‘bestandige’ speiler seg overalt: i fjellene, i havet, i vinden som får godt tak her, i den evige og konstante brytingen mellom naturkreftene som har skapt Lofoten, rett og slett. Det evige speiles også i folket som bor her, på flere måter enn èn.

Faktisk er skulpturen også plassert like ved et gammelt steinras, noe jeg ærlig talt aldri har lagt merke til. Men selv det faktumet har på forunderlig vis en slags sammenheng med fokuset på det evige, det universelle. Det gir rom for flertydighet. Da jeg var der sist, gikk sauer og beita rundt skulpturen. På forunderlig vis passer det også inn.

Jeg syns kunstneren selv sier det på en fin måte:

At that instant, I knew by intuition that this land was not needing, in any sense, any artistic works such as sculpture. Any works of the sculptor who had separated himself from the secret of community and had started to work as an individual, would have no influence over the land, and such a sculptor would have already been rejected by its nature from the beginning.

og videre:

I really want to move this place.

I desire to create an agitation, even a slight one, in the magnetic field that is being produced by the nature of this land. But this should not be done by adding something new to this land but by realizing a foreign entity which would have been impregnated in this land – thus realizing a two-faceted meaning in this entity.

Only through this method could I find a way to confront with the natural strength that I feel from this land.

Skulpturlandskap Nordland: Laurbærblad i Moskenes

Ytterst blant de etterhvert landfaste øyene i Lofoten ligger Moskenes. Kommunen har endepunktet på E10 – Å – og noe av den villeste naturen man finner i øyriket. I tillegg er den, som alle andre kommuner i Lofoten, en av de som var med i prosjektet Skulpturlandskap Nordland på 1990-tallet. (Prosjektet har jeg omtalt tidligere.)

På en parkeringsplass ved E10 litt nord for Reine og Å er det skiltet mot skulpturen. Mange tar stien som går nedover mot havet fra selve parkeringsplassen. Der leter de på kryss og tvers av landskapet og finner ingenting. Andre velger å ta den lille unnselige stien som du såvidt ser mellom småkratt og geitrams akkurat i svingen der avkjørselen fra E10 er. Da går man maks et minutt nedover stien, som blir tydeligere etterhvert, og vips har man kunstverket på sin venstre side.

Kunstverket heter ‘Laurbærblad‘ og er laget av spanske Cristina Iglesias. Det består av to sølvfargede plater som hver er omtrent 2,5 x 3 meter, og platene er plassert på hver sin side av ei slags hule som finnes i steinen akkurat her – Djevelgrotten heter den visstnok på folkemunne. Hver plate ser ut som en slags hekk av laurbærblader, med bladavtrykk tett i tett og i alle mulige formasjoner.

Prosjektets hjemmesider sier at «Med disse to veggene – vertikale og utpreget geometriske – omdefinerer Cristina Iglesias stedet, inspirert av sin kunstarts særlige vilje til å markere linjer av rasjonell orden i naturens sceneri» og at «verket, der det føyer seg inn blant steinen og kler seg i dens drakt, forvandles til et symbol på samarbeid». Jeg ser at man kan betrakte det slik, at det er en alternativ måte å lese verket på. Min opplevelse er at verket bryter med omgivelsene uten at brytningen tilfører meg som betrakter noe, at det introduserer noe fremmed (laurbærblader vokser ikke i Lofoten) uten å rettferdiggjøre dets plass.

Hjemmesidene kontrer med å si at «Da er det man oppdager at disse veggene av blader fyller speilets funksjon, de gjenspeiler naturen. Veggene er ikke plassert på stedet som livløse volumer for å utfordre det strenge klimaet eller årstidenes veksling. De er levende lerreter som i likhet med små havedammer gjenspeiler miljøet som omgir dem.»

Jeg syns kunstverket er fint på sett og vis, spesielt hvis man betrakter det litt på avstand. Men de kontemplative sidene ved verket som kunstneren har lagt inn, treffer ikke meg helt. Jeg liker spenningen som ligger mellom djevelgrotten (og alt det den potensielt representerer) på den ene siden, og den underliggende betydningen av laurbærblader i porten – seier, inngang til en seiersgang.

Men da jeg første gang sto foran kunstverket, som jeg siden har gjort flere ganger, ble jeg simpelthen ikke klok på hva vitsen som var tanken bak. Jeg klarte ikke forestille meg hva kunstneren hadde tenkt, og fant ikke noe spesielt i kunstverket som appellerte til meg, annet enn det rent håndtverksmessige. Det er litt synd, men sier kanskje like mye om meg som om verket og kunstneren?

Sikkert er det i alle fall at dette kunstverket, som de øvrige i regionen, er et populært mål for turistene. Jeg lurer på om det engasjerer lokalbefolkninga like mye.

Skulpturlandskapet: Anakronistisk i Skjerstad

Anakronistisk: tidsstridig, som inneholder en tidsforveksling eller feil i tidsregning; foreldet. (Kilde: Store Norske Leksikon)

For å avklare det med en gang: Det er ikke skulpturen som er foreldet eller tidsstridig. Det anakronistiske er det faktum at dette er Skjerstad kommunes bidrag til prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har fortalt om tidligere. Skjerstad kommune finnes nemlig ikke mer. Skulpturen kom i 1993, og kommunen valgte etter en folkeavstemning blant innbyggerne å slå seg sammen med Bodø kommune i 2005. Når det er sagt, la meg introdusere:

Protractus av Kristján Gudmundsson. (Skjerstad)

Dette er skulpturen Protractus, laget av den islandske kunstneren Kristján Gudmundsson. Begrepet ‘protractus’ er vanskelig å oversette til norsk. Det kommer fra et latinsk begrep som betyr å forlenge noe eller utvide noe (i tid) eller dra det ut slik at det får en lang levetid. Innenfor statsvitenskapen brukes ofte begrepet ‘protracted conflicts’ om konflikter som er langvarige og fastlåste. I denne sammenhengen tror jeg et passende norsk begrep ville vært ‘forlengelse’. Så ha i minne at skulpturen kunne ha hett ‘forlengelse’ på norsk.

Skulpturen ligger ved havet på venstre side av veien mot Misvær, litt sør for Saltstraumen. (Det er veien du ser bak naustene.) Du kan ikke unngå å se den når du kjører forbi, men den er likevel ikke dominerende på noe vis. Den bare passer inn i landskapet, syns jeg, den har en naturlig og samtidig gjennomtenkt plassering som etter min mening fungerer veldig godt.

Selve skulpturen minner om transportøren fra barneskolen, den vi brukte når vi i matematikken strevde med geometriske utfordringer. Transportøren hjelper oss med vinkler og målestokker, og den er også et nyttig hjelpemiddel i skipsnavigasjon etter ‘gamlemåten’. Det gir mening når skulpturen ligger i vannkanten midt i et område hvor det gjennom alle tider har ferdes folk på havet. Det finnes tufter fra vikingetida like i nærheten, og det er ikke langt til nærmeste havn i dag heller.

Skulpturen i landskapet. Skjerstad i bakgrunnen.

Hvis man beveger seg rundt skulpturen og bruker halvsirkelen inni transportøren som ‘ramme’, ser man mange bilder. Ei båthavn, naust, hav og kystlandskap, høyfjell, bondegårder og sogar ei lita bygd med kirkespiret kneisende opp av en gammel, plantet granskog. Det er det selvvalgte perspektivet til betrakteren som avgjør motivet man ser – og det syns jeg fungerer veldig bra, også i overført betydning. Skulpturen kommuniserer på et vis med meg som betrakter; den trekker blikket mitt og perspektivene lenger ut – og også bakover i tid, og til andre kyster og land. Tankene vandrer langt, både når jeg er der og når jeg i ettertid ser den på bilder. Jeg syns rett og slett skulpturen er en av de mer vellykkede jeg har sett i skulpturlandskaps-prosjektet.

Skulpturen i Skjerstad er helt klart i slekt med skulpturene f.eks. i Lødingen og på Sortland – de er alle laget i stein, utformet som en slags ramme, plassert ved havet, sentrert om pespektiver og inviterer til betraktninger. Men det er to ting som etter min mening gjør meg mer begeistret for Skjerstads skulptur. Det ene er at den ligger i et område hvor det er naturlig ferdsel. Folk kjører og går forbi langs veiene her, og båter ferdes på sjøen. Dermed har den en naturlig plass i et område med ferdsel og glir inn i omgivelsene; man må ikke ta en egen tur eller retning bare for skulpturen sin del. Det andre er at jeg opplever denne skulpturen som mer dynamisk enn de to andre. Mens Lødingens skulptur danner en firkantig ramme som inviterer til stillestående snapshots, og Sortland sin har form av en Harlekinrute og gir meg følelsen av å spionere litt ulovlig, så har skulpturen i Skjerstad en mer åpen og inviterende fasong som tydelig har til hensikt å trekke tankene også mot det som ligger langt bortenfor landskapet og omgivelsene hvor den er plassert. Mer enn de to andre kommuniserer den som et knutepunkt mellom fortid og nåtid, og potensielt også fremtid (reisetrang, fremmede kyster og alt det der).

Hvis du er på disse kanter og skal se på f.eks. Saltstraumen, anbefaler jeg at du tar deg de ekstra minuttene og kjører litt videre for å se på den. Det er mye å betrakte her, både i omgivelsene, gjennom skulpturen og kanskje etterhvert i deg selv. Så kanskje er den ikke anakronistisk i det hele tatt, når det kommer til stykket. Tvert imot er det en skulptur som langt på vei knytter oss til tiden, og knytter oss til andre gjennom perspektivene den åpner for.

Skulpturlandskap Nordland: Bø

Mannen fra havet, sett fra stien som fører dit

Ny sommer, nye utflukter – og atter en gang går turen til en skulptur som hører hjemme i Skulpturlandskap Nordland. Ytterst mot vest i Vesterålen finner du Bø kommune. Og nesten ytterst i Bø finner du Mannen Fra Havet. Men ‘Mannen fra havet’ er ingen vanlig mann, han er en skulptur laget av Kjell Erik Killi Olsen. Skulpturen kom på plass i 1994, i ei tid der det storma som verst om hele skulpturlandskap-prosjektet. Mannen er lang, hele 430 cm fra topp til tå. I hendene holder havmannen en slags pinne; en obelisk i et stort krystallstykke. Du ser det ikke så godt på mine bilder (naturlig nok!), men om vinteren lyser denne i blått. Kunstneren selv sa i sin tid til Stavanger Aftenblad at krystallen er et offer til havet; at hele statuen står som et fyrtårn og hyller havet. Det er ikke vanskelig å se når man er der ute.

Utsikta fra og for Mannen fra Havet

Han er plassert på en liten knaus på Vinje i Bø, helt ute mot havet omtrent. Vi befinner oss på den sørvestlige delen av Langøya, og herfra er det spesielt god utsikt mot sør, men også mot øst og vest. Du ser Lofotveggen, Hadseløya, den fraflytta Gaukværøya og Litjøya, og ikke minst: Atlanterhavet bortenfor yttersia. Kunstanmelderen Harald Flor trekker de lange linjene når han påpeker at «Triangelet Bø-Vinje-Gaukværøy var med sin nærhet til fiskerike felter, et av Vesterålens viktigste sentra så langt tilbake som i eldre jernalder. Denne posisjonen varte ved, inntil den statlige sentraliseringspolitikken førte til fraflytting av værøya på 1950-tallet.» [Fra prosjektets hjemmesider.]

Mannen i landskapet

Fra å ha vært omstridt da han ble til, har havmannen blitt et landemerke i Bø, og en del av identiteten til kommunen og mange folk her ute. Alle har sett ham, alle har vært der, alle tar med sommergjester dit og han pryder postkort og plakater. Det heter seg sogar at «En nabo til skulpturen fortalte på nærbutikken etter ei stormnatt på seinvinteren at «Mannen» gikk ned i knestående oppe på berget kl. 04.00 på morgenen da stormen raste som verst, men 3 timer seinere, da sjøen falt og vinden spaknet, reiste den seg og ristet av seg våtsnøen og slo floke, «banket» armene. Tilhørerne var andektige, og en eldre fisker spyttet skråa: «Ja, han var sterk på morraparten». [Ord av Einar Fr. Johansen, hentet fra prosjektets hjemmesider.]

Gulldama i ryggraden

Når man går den kanskje 100m lange stien fra Bø bygdemuseum og ut til Mannen fra havet, nærmer man seg statuen bakfra. Da ser man at det innfelt i ryggen hans er et lite rom hvor man finner en kvinnefigur i gull. Det fins mange fortolkningsmuligheter for dette. Kanskje betyr det at kjernen i enhver mann er en god kvinne? Det kan bety at mannen er av og for kvinnen, først sin mor og senere sin make. Det kan bety…mye, egentlig. Kanskje du har dine egne tanker om dette? Harald Flor setter gulldama i sammenheng med krystallen i hendene til kjempen, og hevder at «Gesten med krystallstaven bidrar dessuten til å gi den svarte kjempen et intimt nærvær, som bringer skulpturens framside i uttrykksmessig likevekt med baksidas lavmælte minifigur. Denne lille kvinnen dekket med bladgull utstråler en Madonnas fredfylte ro inne i sin trygge nisje på den mørke ryggtavla, og framkaller et bilde på beskyttelse av familie og fellesskap.»

Jeg har ingen fasit. Men jeg elsker skulpturen og plasseringa, sommer som vinter. Jeg tar gjerne med gjester dit, og jeg drar dit like gjerne for min egen del. Det er alltid og aldri det samme å oppleve akkurat denne skulpturen. Hvis du har tid og anledning, anbefaler jeg en visitt dit. Du vil neppe angre. Og når du drar derfra, kan du jo stikke innom Åsa‘s nye cafe Smak – det er rett i nærheten! Jeg rakk det ikke denne dagen, for vi skulle på fisketur. Men neste gang skal jeg dit, og da skal jeg ha gooood tid.

Skal vi strekke beina litt?

Lia mot nord, sett fra utenfor huset mitt

Det er høst, men for naturen i Bodømarka er ikke det noe entydig begrep. Noen steder står det fortsatt grønne trær. Andre steder er løvet gyldent, og atter andre steder har alt løvet blåst av trærne for lenge siden. Bare nakne greiner står igjen der fjellbjørketrærne smyger seg langs marka i samlet flokk for å se om de kollektivt klarer å motstå nordvesten. Det kan holde hardt.

Bodø, mitt Bodø – nå med litt mer asfalt...

Jeg har møtt på en liten sorg etter at jeg kom tilbake til Bodø, jeg må innrømme det. Noe av det jeg alltid har likt best med byen har nemlig vært havna. Nedenfor sentrum smyger moloen seg ut og tilbake igjen, omtrent som en arm som forsøker å omfavne byen litt varsomt. Innenfor moloen ligger småbåthavna og andre kaier, utenfor ligger storhavet. Og området rundt indre havn er et eldorado, spesielt om sommeren. Her kan du kjøpe fisk eller reker, spise is eller gatekjøkkenmat, promenere eller sette deg ned, skutte deg mot vinden eller vende ansiktet mot sola. For ikke å snakke om hvis du er i båt… Og noe av det fineste med havna har vært promenaden – den har vært bygd i tre. Tykke og solide treplanker tett i tett ga en følelse av å nesten gå på et båtdekk og det maritime preget var ikke til å unngå. Men siden i sommer en gang har man byttet ut treverket med asfalt! Jeg kunne grått mine modige tårer – den sorte asfaltstripa du ser til høyre i bildet var opprinnelig dekket av tre… Det er mye mulig det finnes fornuftige grunner til at man har bytta ut tre med asfalt, men likevel. Jeg syns det er litt trist, simpelthen.

Skulpturlandskap i ettermiddagssol

Man sier ofte om en by at [sted x] er ‘byens hjerte’. Jeg vet ikke hva man ville kalt for Bodøs hjerte, men jeg vet at moloen er byens lunge. Og på moloen står de sju steinene som samlet utgjør Bodøs del av Skulpturlandskap Nordland. En av dem ble filter mot sola i dag, som du ser. Alle i Bodø har et forhold til moloen, på godt og vondt. Hvis du tusler utover moloen og tilbringer litt tid der, ser du det veldig tydelig. Der er folk i turklær og turister i lakksko, flyktninger som hutrer i kulda og oljehyrkledte menn som skal mekke motor. Der er barn i vogn og gamle menn med stav, unger med foreldre eller kjærestepar som svermer. Alle bruker moloen. Og ingen ser skjevt på deg om du går alene. I dag ble jeg møtt av et kobbel folk i seilklær da jeg såvidt tenkte på å vende nesen hjemover. Da kom jeg på at jeg har lest om tirsdagsseilaset; en ukentlig seilkonkurranse i regi av Bodø Seilforening. Det var nok den de skulle ut på, både kvinner og menn og barn. En annen tirsdag skal jeg være der og knipse når de legger ut til sjøss. (Men dagens seilas var visst det siste, så du må nok vente til våren!)

Godt skal man sitte...

Det er mye aktivitet i indre havn.  Hvis du kommer hit for eksempel i 12tida eller 15tida kan du se hurtigruta komme fra sør og gå mot nord. Om natta motsatt vei. Fra tidlig morgen til sent på kveld kan du se diverse hurtigbåter og katamaraner gå i lokaltrafikk til værran (fiskeværene på små øyer i skjærgården utenfor byen) eller i regionaltrafikk til steder nord og sør for byen. Redningsskøyta er stadig på tur hit og dit, og lastebåter glir regelmessig ut fra havna med allslags last ombord. Sjarker og fiskeskøyter tøffer forbi med et haleheng av måker, og i ‘rushtida’ for turister ser du gjerne rib’er som går herfra til Saltstraumen. Bli ikke forbauset om du ser ørna seile høyt over deg når du er her ute. Kanskje leter den etter mat, kanskje følger den bare med på hva som skjer. Men den er der. Og senker du blikket fra ørna til omgivelsene i småbåthavna får du gjerne øye på menn som mekker og ordner her og der. Som denne fyren. Jeg vet ikke hva han drev på med, men han lot til å trives og kunne det han holdt på med. Så da så.

Veiviser ytterst mot leia

Jeg vet ikke hvor mange fyr det finnes i Norge. Noen steder finnes ordentlige fyrtårn av god gammel sort, automatisert som regel, og det nærmeste her tror jeg er på Landegode. Andre steder er det ‘bare’ ei lykt som er godt innebygd, som her. Denne står nesten helt ytterst på moloen i Bodø, akkurat der som leia blir smalere når båter skal inn til indre havn. Det du ser av ‘land’ bak fyret er faktisk to ulike øyer, det til høyre er Nyholmen Skanse (se neste bilde), det til venstre er Lille Hjartøya. Mellom de to går ruta blant annet for fergerutene over Vestfjorden (dvs til Lofoten).

Nyholmen Skanse - Gammel prakt i ny drakt

Tidlig på 1800-tallet ble det anlagt et forsvarsverk ytterst på det som da het Hundholmen, blant annet som et resultat av Napoleonskrigene! I 1810 ble arbeidet på ‘Nyholmen’ startet, og mange av arbeiderne var menn som var der på tvangsarbeid fordi de nektet å betale for sine uekte barn. Anlegget stod ferdig med minst 12 kanoner samme år, men det ble aldri tatt i bruk og i 1835 ble det nedlagt. Kanonene ble sendt til Trondheim. Anlegget fikk stå og forfalle i 160 år. Men i 1994 var det imidlertid et gjeng entusiaster – Nyholms Skandse Compagnie – som gikk i gang med å restaurere anlegget etter de originale tegningene. Jeg vet ikke når de var ferdige, men det er en stund siden. I dag er Skansen et populært turmål, i tillegg til at det er en fascinerende scene under Musikkfestuka i august hvert år. I år var Kari Bremnes der, og jeg gråt mine modige tårer over at jeg jobba og ikke kunne reise hjemmefra for å oppleve det. Men neste år skal jeg være der – og håper på en like bra artist!

Absolut Bodø – moloen og Børvasstindan

Børvasstindan er allestedsnærværende i Bodø. Rett nok ligger de på motsatt side av fjorden, men de er overalt likevel. Du ser dem fra moloen og havna, som er på motsatt side av landtunga byen ligger på. Om du går i bygatene og vender hodet til høyre når du er på vei hjem, ser du dem gjerne trone i enden av ei sørvendt gate. Selv når tåka ligger i fjæresteinene og du ikke ser toppen av hustakene engang, så er de der – i bevisstheta. Du vet de er der, enten du ser dem eller ikke. På dette bildet ser du de to tinderekkene klart. Mellom dem ser du noe som ligner en liten ‘klump’ i dalen mellom dem. Klumpen er i virkeligheten toppen av Lurfjellet. Lurfjelltinden er 1284 m.o.h. og med det er det høyeste fjell i Bodø kommune.

Goodnight, goodbye – and good luck!

Ettermiddagssola er i ferd med å gå ned i vest. Når klokka er litt over seks forsvinner den bak horisonten, men denne dagen forsvant den gradvis og glidende i atlanterhavsskyene en drøy halvtime tidligere. I venstre bildekant kan du skimte litt av Sandhornøya, og Fugløya uti havet. Jeg hadde kost meg ute på byvandring ei god stund, og jeg begynte å bli frostrød i kinnene og veldig full av frisk luft i lungene. På impuls teksta jeg ei venninne som bor ganske sentrumsnært. Og lykken sto meg bi – hun bød på nybakt sjokoladekake… Men den får du ikke se. Noe skal man jo ha for seg selv 😉

Skulpturlandskap Nordland: Bodø

Småbåthavna og Bodø. Moloen til høyre, Børvasstindan i bakgrunnen.

Det er fortsatt noen som gjenstår før du har fått se alle skulpturene i det som har vært min verden i sommer, Vesterålen (og Lofoten!). Men jeg er på vei sørover når du leser dette, snirkler meg gradvis nedover kartet mens jeg besøker venner og familie på turen. Og et selvfølgelig stopp på den reisen er Bodø. I tillegg til at farsslekta mi kommer fra Salten har jeg vært mye i Bodø gjennom oppveksten, og det er en by jeg er veldig glad i. Sentrum er kanskje ikke så vakkert i seg selv, men det er noe med Bodø som bare treffer meg midt i hjerterota. Deriblant moloen, som strekker seg i en bue ytterst i sentrum, som en arm som er i ferd med å omfavne byen og skjerme den mot storhavet utenfor. Siden 1993 har moloen også vært stedet hvor du kan møte Bodøs del av Skulpturlandskap Nordland.

Gjennomhullet og grå – omgitt av farger og storhav

Skulpturen er laget av engelskmannen Tony Cragg (f. 1949) og har ingen tittel. Det litt spesielle er også at skulpturen ikke bare er en gjenstand, den består av totalt sju store steiner som er plassert jevnt bortetter kanten på muren som danner ‘rekkverket’ på moloen. Alle steinene er gjennomhullet med et industribor, og det er gjort på en slik måte at hullene danner buer og vinkler og sjakter inni og gjennom steinen. Noen steder kan man se gjennom den, andre steder fører et borehull inn i et annet. Kunstneren sier at «Hensikten er å bruke en industriell arbeidsteknikk og anvende den på et naturlig materiale på samme måten som naturlige forvitringskrefter produserer forandringer i materialer.» Det var kunstneren selv som valgte moloen som sted for sin skulptur ut fra hans interesse for det han kaller ‘grenseområder’.

Grenseland med vakker utsikt

Og det er et poeng jeg kan forstå, det med grenseområde. Moloen ligger på grensen mellom byen og havet. Den er også grenseområde mellom mennesker, for moloen er et populært tursted for byens befolkning og man møter kjente og ukjente når man går der – til alle døgnets tider, under alle værforhold. Prosjektets hjemmesider forteller også at «Skulpturen er et møte mellom natur og teknologi, natur og kultur.» Og det er et viktig aspekt. Moloen er stedet hvor mennesker møter mennesker, mennesker møter vær, mennesker møter naturen, havet møter bebyggelsen, naturen møter det urbane. Det er mange grenser som krysses i de møtene som skjer på moloen. Et godt sted å plassere skulpturen.

Jeg er glad i skulpturen i Bodø. Jeg går nesten alltid tur på moloen når jeg er i byen, og det som kunne vært en visuelt ganske kjedelig ting – et betongrekkverk – blir mer underholdende med skulptursteinene. Man kan stå på innsida av moloen og se ut, eller man kan klatre over kanten og stå på de store steinene som danner moloen og se innover, mot byen. Da får man mange små glimt som sammenlagt forteller noe om byen og folket der. Til tross for at skulpturen ‘bare’ har stått der siden 1993 kan jeg knapt huske moloen uten den. Den har – for meg – blitt en integrert del av bybildet i Bodø. Og det er kanskje et tegn på en vellykket skulptur; det at den er akseptert og brukt av folk, samtidig som man fortsatt ser den, fortsatt legger merke til den hver gang man går forbi. Steinene har holdt gjennom vær og vind og rabiate vinterstormer. Det er jeg glad for. For da er det lite som tyder på at de blir borte med det første. Og jeg kan fortsette å nyte skulpturen i lang, overskuelig fremtid.

Det er jeg glad for.