Skulpturlandskap Nordland: Hadsel

Det er litt skammelig. Jeg har vært hjemme hele sommeren og skrevet om skulpturer her og der, men ikke fra min egen kommune. Det må jeg naturligvis rette på. Så ladies and gentlemen, I proudly present to you skulpturen som er Hadsel kommunes del av Skulpturlandskap Nordland: Dager og netter (sjekk bildekarusellen i sistnevnte link!).

Det sku bo folk i husan...eller, kanskje ikke her?

Det sku bo folk i husan...eller, kanskje ikke her?

Skulpturen i Hadsel består av to hus, bygd i stein, som er plassert på en betongplatting i fjæra. Det ene er laget av Størengranitt, som er så lys grå at den nesten er hvit, det andre av Lødingengranitt, som er omtrent sort. Husene er plassert på Børøya, som ligger tvers overfor Stokmarknes sentrum, og de er dermed synlige fra kommunesenteret. Husene er nesten minimalistiske, stramme og naivt enkle i sin fasong. Det skaper en sterk kontrast med omgivelsene, som består av fjæresteiner, lyng og småbjørkeskog.

Når det er flo, når vannet nesten opp til gulvet i husene. Når det er fjære, er de tørre og trygge. Jeg har også sett dem en gang det var springflo – da rant vannet inn i husene gjennom de små hullene som er boret i veggene. Jeg tror ideen med disse hullene var at det skulle oppstå en slags fløytelyd når vinden feier gjennom dem, som den ofte gjør, men det skjer ikke. De bare er der, hullene.

Fasade mot sjøen

Fasade mot sjøen

Jeg har grublet litt på hva som er greia med denne skulpturen, hva som kan ha vært tanken bak. Dager og netter, et hvitt og et sort hus. Kanskje. Hvitt er lyst, synlig og trygt – som dagene. Sort er mørkt, kanskje litt truende – som natta. Men sort er også det som best speiler et ansikt hvis du holder det på kort avstand; sort er dermed det som reflekterer best og åpner potensiale for innsikt. Som natta, hvis man ikke lar seg overvelde.

En annen ting jeg har tenkt på er plasseringa, det å ha husene helt nede i fjæresteinene. Ofte har folk her nord bodd relativt nært havet, om enn ikke nært. Og det er noe med at husene representerer trygghet – det varme, tørre, mat og lys og ly – og selskap. Havet er motsatt og selvmotsigende; det gir næring og dermed mat, men det er også en trussel – fisken kan bli borte, båten kan gå under, folk kan dra ut og aldri komme hjem. Denne evige kontrasten mellom trygghet og trussel har kunstneren klart å fange med å plassere denne skulpturen akkurat der den står. Og det er jo noe.

Skulpturen sett fra Stokmarknes sentrum

Skulpturen sett fra Stokmarknes sentrum

Kunstneren bak er bare kjent som ‘Sarkis‘. Sarkis Zabunyan er en tyrkiskfødt armener som bor og jobber i Paris. I følge hans egne ord er formen på husene inspirert av den gamle klokkergården, som jeg har avbildet i et tidligere innlegg. Det var mange skjær i sjøen før skulpturen omsider var ferdig, og bl.a. er skulpturens materiale blitt forandret fra marmor til granitt på grunn av holdbarhet. For meg er skulpturen blitt en del av det som er ‘mitt’ Stokmarknes. Den bare er der, på et vis, jeg tenker mer på den som en del av bybildet en som et stykke kunst på mange måter. Den innbyr til refleksjon, som nevnt over, men hvis sant skal sies: den er ikke blant mine absolutte toppfavoritter i dette prosjektet. Likevel: Hvis man sitter på kanten av platten en sommerdag og har med seg noe godt å spise og drikke, lener ryggen mot husveggen og myser mot sola…da har man det ganske godt. Og det er kanskje et poeng, det også, at skulpturen innbyr til bruk?

Skulpturlandskap Nordland: Vågan

Jeg har tidligere nevnt hodet på Eggum, som er en av mine favoritter i Skulpturlandskap Nordland. Dette innlegget handler om den andre favoritten min – skulpturen til Vågan kommune. Det er også i Lofoten, nærmere bestemt på Aust-Vågøy. Skulpturen ligger på Lyngvær, et sted vest for Svolvær og Kabelvåg som flåsete sagt består av fem hus, et gammelt fergeleie – og en skulptur.

Hva er vitsen med en glassvegg i fjæra? ...men skinnet bedrar.

Hva er vitsen med en glassvegg i fjæra? ...men skinnet bedrar.

Hvis du kjører langs E10 ser du et skilt med firkantkrøllen som betyr ‘Severdighet’ og tittelen ‘Skulpturlandskap’. Da kan du svinge av og parkere på det som en gang var nedkjørselen til et gammelt fergeleie. Jeg tror ikke det har gått ferger der i min levetid, men restene forteller om det som en gang var; påler og annet treverk taler sitt tydelige språk. Når du har gått ut av bilen tar det maks tretti sekunder før du har funnet stien og gått ned til skulpturen. Bildet over er hva du ser til å begynne med, og det er lett å spørre seg selv hva dette egentlig er. Men når du kommer rundt til det som viser seg å være skulpturens fremside, er det hele langt tydeligere.

Nå er alt så meget bedre!

Nå er alt så meget bedre!

Forfra ser du at skulpturen er et stort, buet speil sammensatt av tre plater. De er 2,5 m høye og tilsammen 3m brede, for å gi en ide om dimensjonene. På grunn av buen fungerer speilet delvis som en linse, og avhengig av hvor du står i forhold til brennpunktet kan du velge hvorvidt du vil se deg selv i speilbildet eller ikke. Hvis du står nært speilet, er du ikke selv med i bildet. Men flytter du deg litt forbi et mystisk punkt og står på bittelitt avstand, kommer du med i bildet – slik jeg gjorde over. Og står du litt på siden, kan du se at skulpturen sogar speiler seg selv, uten at jeg kan forklare hvordan det er mulig.

En skulptur krysser sitt spor. Eller noe.

En skulptur krysser sitt spor. Eller noe.

Noe av det magiske med skulpturen er at du i speilet ser minst to ting: du ser speilbildet av landskapet bak deg, og du ser gjennom glasset på landskapet foran deg. Dermed blir du stående midt oppi et landskap som bergtar og overvelder selv oss som bor her og på et vis er vant til det. For å bruke prosjektets egne ord: » Med sin speilende konkave panoramavegg steller den [skulpturen] i stand en fest for øyet.» Eller hva med » Vi kan bli delaktige i dens omskiftelige skuespill, og velge vår egen rolle, vårt egen ståsted i det hele. Kunstverket er både et bilde, et objekt og en arkitektonisk form, men fremfor alt er det en begivenhet.» Jeg skriver gjerne under på begge sitatene. Ikke minst det at den forandrer seg, og dermed forandrer opplevelsen seg, etterhvert som været skifter. Det gjør at man aldri blir ‘ferdig’ med denne skulpturen – det vil alltid være noe nytt, noe foranderlig, samtidig som speilet er det samme.

Skulpturen har ingen tittel og er laget av amerikaneren Dan Graham. Han har arbeidet mye med visuelle uttrykksformer i sin kunst, men er også skribent. Jeg har ikke sett eller lest så mye av ham, men jeg har oppdaget at det å leke med betong, glass og perspektiver er noe han har fordypet seg i. I New York har han gjort det ut fra et urbant perspektiv; her er det omtrent på motsatt side av skalaen, langt ute på bygda i noe mange regner som en utkant. Men det funker.

Det funker, rett og slett.

Skulpturlandskap Nordland: Sortland

I likhet med Lødingen har Sortland’s skulptur en tittel som handler om øye – på Sortland heter skulpturen ‘Havsøye‘. Den er laget av den islandske kunstneren Sigurdur Gudmundsson (f. 1942) og var en av de første som ble ferdigstilt i prosjektet, i 1992. Skulpturen er plassert ytterst på en liten molo som stikker ut fra torget på Sortland, i sentrum med andre ord, og er laget av granitt.

Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid

Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid

Gudmundsson har tatt utgangspunkt i to essensielle objekter for folk og liv her oppe siden time immemorial: huset og båten. Sokkel-delen av skulpturen er formet som en båt, om enn i en mer geometrisk enn naturtro fasong. Oppå båten står en figur formet som et hus, med langveggen i båtens lengderetning. I hus-figuren er det skåret inn et hull med form av en harlekinrute, som ruter-symbolet på spillkort. Dette skaper et slags vindu som man kan se inn gjennom eller ut av. På prosjektets sider kan man lese at han med dette ‘ber oss om å se tingene fra en annen kant’, og det er mye rett i det.

Utsikt

Utsikt

Men det jeg også opplever når jeg ser gjennom ‘vinduet’ i skulpturen, er at jeg får et dobbelt perspektiv – jeg ser både utover og innover. Ut over landskapet og omgivelsene, inn i meg selv. Hvis man står med ryggen til sentrum og ser ut gjennom vinduet, danner det simpelthen ramme rundt et vakkert landskap på motsatt side av sundet, som er Hinnøya. Der er det et landskap som man – i alle fall jeg – gjerne vil ut og gå i, man vil være en del av de vakre, omskiftelige og varierte omgivelsene. Dette perspektivet skaper en følelse av fred i meg. Det er noe varig og stabilt i omgivelsene, og jeg kan velge å bli en del av det, om jeg vil.

Innsikt?

Innsikt?

Hvis man derimot står på motsatt side av skulpturen og ser gjennom det samme vinduet, ser man innover; på hus, folk, livet i byen… Jeg kjenner det litt som om jeg spionerer; jeg ser inn på noe som foregår og utspiller seg mens jeg er passiv tilskuer, jeg får innsyn i noe jeg ikke er en del av. Det er nesten som å lese Se & Hør, på et vis. Jeg blir mer vaktsom, vil ikke oppdages, er nysgjerrig på hva som foregår uten å ville vise at jeg egentlig bryr meg. Kjenner et lite indre ubehag over min egen kikker-trang.

Når jeg først står ute ved skulpturen, liker jeg den. Den utmerker seg litt blant de andre prosjekt-skulpturene i regionen med å være plassert så sentralt, men samtidig… Jeg vet ikke. Jeg oppfatter den som litt kjedelig. Det er litt som å se Monty Python for meg; jeg ser hva som skal være morsomt, men jeg bare ler ikke av det. Jeg ser hva som er bra med skulpturen, plasseringa, effekten, tankene den vekker…men det bare engasjerer meg ikke helt, det er nesten som om den er lett å overse. Det er litt synd, egentlig. For jeg har en følelse av at det kanskje er mer ved den enn jeg har fått ut av den. Eller kanskje ikke?

Eggum i Lofoten: Natur og skulptur

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.

Da er du på Eggum.

Fra Egggum mot Vesterålen

Fra Egggum mot Vesterålen

Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.

Fra Egggum mot nord, Vesterålen i bakgrunnen

Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.

Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... <br>Ser du forresten personen i bildet? ;-)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... Ser du forresten personen i bildet? 😉

Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.

Men hva gjør vel det?

[For en gangs skyld er bildene klikkbare, sånn hvis du vil se dem i bittelitt større format.]

Skulpturlandskap Nordland: Lødingen

Jeg har tidligere såvidt hinta noen ganger her om Skulpturlandskap Nordland. Det er et prosjekt – til tider omstridt! – som fant sted i kommuner i Nordland i perioden 1992-98, og grunnstammen i prosjektet er oppbygginga av ei internasjonal kunstsamling. 33 kommuner i Nordland har, i samarbeid med fylket og staten, fått hvert sin skulptur som er plassert et sted i kommunens landskap – utendørs, med andre ord. Kunstnerne har utformet verket etter å ha besøkt kommunen de fikk tildelt, og utgangspunktet for prosjektet er ‘tanken om at et kunstverk med sitt nærvær skaper sitt eget sted. Skulpturen synliggjør også sine omgivelser, slik at stedet får en ny dimensjon’, som det heter på prosjektets nettsider. I regionen jeg kommer fra og strøket rundt, Vesterålen og Lofoten, har alle kommunene deltatt og har hver sin skulptur. Denne gangen vil jeg presentere en skulptur fra grenselandet mellom Vesterålen og Ofoten, nemlig i Lødingen.

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

I Lødingen finnes skulpturen ‘Øye i stein‘, som er skapt av Anish Kapoor, en London-basert kunstner med indisk bakgrunn. Skulpturen er laget av Lødingengranitt, en lokalt utvunnet steinsort. Den er tre meter bred og høy, og to meter dyp – og veier 37 tonn! Lødingen er på et vis, som tidligere nevnt, en utkant i forhold til begge regionene den ligger mellom. Der har de valgt å legge skulpturen et sted som er i utkanten av kommunen igjen; å besøke den føles som å være nesten så langt ut som det er mulig å komme. Skulpturen ligger i fjæra, i overgangen mellom flo og fjære, og man kommer dit etter å ha gått i underkant av 200 meter fra veien, over jorder.

Mellomledd som gir perspektiver

Mellomledd som gir perspektiver

Ved fjære sjø kan man gå dit tørrskodd, ved flo vasker vannet inn over bunnen av den. Skulpturen er formet nesten som en ramme, som tilsynelatende har strengt rette linjer i den indre firkanten og langs tre av fire ytterkanter – den fjerde ytterkanten har avrunda ujevn fasong. Men synet bedrar; selv om kanten langs den indre ramma er strengt rektangulær, er de indre veggene i virkeligheten litt buet og ujevne og alt annet enn firkanta. Faktisk er det veldig god akustikk inni firkanten – man blir overvelda av lyd inni der uten at det blir ekkoeffekt eller bråkete. Vi prøvde oss på arien fra Tryllefløyten, i tillegg til andre sanglinjer – feriegjesten synger jazz og har eget band. Overflata er polert og glatt, og dermed er det behagelig å berøre den og oppholde seg i skulpturen.

Allsidig kunst i ett og samme verk

Allsidig kunst i ett og samme verk

Og det er noe av hva jeg liker med denne skulpturen; den lar seg kommunisere med på flere nivåer og engasjerer rett og slett! Det er ikke bare noe som står der og skal beundres og/eller analyseres, den er noe man kan forholde seg til. Ikke abstrakt, men rent praktisk. Man kan ta på den, klatre i den, stå eller sitte i den, se den fra ulike kanter og … mulighetene er mange. Skulpturen er ikke noe du blir raskt lei av eller ferdig med, samtidig som den ikke krever oppmerksomhet hele tida. Tittelen med bruken av ordet ‘øye’ fungerer også bra. Du ser fra land mot hav, eller tilbake, du ser fremover eller kan se bakover – alt etter hvilket perspektiv du starter fra. Et tilleggspoeng er at det like ved skulpturen er påvist rundt 20 gravplasser fra vikingetida, i tillegg til ei nausttuft. De ligger på haugene i skogen til venstre i bildet over. Dermed kan man også forstå skulpturen som et ‘mellomledd’ i å se fra fortida til nåtida, eller se tilbake på historien fra dagens perspektiv. Skulpturen – øyet – blir til et objekt som forbinder mange ulike linjer, og det gir et vell av perspektiver til oss som ser på og utforsker den (og omgivelsene).

Vi dro hit fordi vi ville se skulpturen igjen, og vise den frem til en sommergjest. Når vi hadde sett og lekt oss mette på skulpturen, tilbrakte vi tid på stranda like ved. Vannet her ligger som i en liten lagune i fasongen og dermed var det ganske varmt. Det er ikke mye bebyggelse i området, og de som bor der valgte tydeligvis å tilbringe dagen andre steder – på andre strender? Vi koste oss med stranda for oss selv, plukka skjell, lette krabber og nøt sommeren. Skulpturen var der, tilstede i bevisstheta hele tida selv om oppmerksomheta kunne være andre steder. Hvis du noen ganger er i dette området, anbefaler jeg å dra dit – enten på kortvisitt for å se skulpturen og dra igjen, eller for å bruke dagen her ute. Selv har jeg tenkt meg tilbake flere ganger, neste gang forhåpentligvis mens vinterstormene raser. Noe sier meg at det er synet verdt.