Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Reklamer

Ei blågrå juleuke

Været gjennom den uka jeg var nordaførr kan bare beskrives med ett ord: Ustabilt. Det var plussgrader og minusgrader, vinterføre og hålke og bart, solskinn og månelys og overskya, oppholdsvær og nedbør. Det forandra seg flere ganger i døgnet, og på de dagene det var overskya vær – de fleste dagene, altså – var det akkurat som om det aldri ble helt lyst. Det ble skjømt og ‘nesten dagslys’, og så gikk det over igjen.

Nu har vi den hardaste tida, vi slit med å kare oss frem… skrev og sang Trygve Hoff i ‘Nordnorsk julesalme’. Han hadde og har helt rett. Men det går mot lysere dager. Heldigvis.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

Bildet over er tatt nesten midt på dagen, omtrent i tolvtida, på den mørkeste dagen i året. Det var bare et halvt døgn til sola skulle snu, og jeg kjente at akkurat dét var helt greit. På klarværsdager gjør lyset uendelig godt. På overskya dager er det viktigere å vite at det blir lysere snart, at dagene blir lengre. Bare på den relativt korte avstanden fra Bodø til Vesterålen – en tur som tar en halvtime i fly – blir dagene merkbart kortere og mørkere, ikke minst når det er overskya. Det merka jeg godt.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn. Og bakom skimtes Lofoten.

Når jeg er hjemme, må jeg alltid en tur rundt øya. Og øya skuffer aldri. Denne gangen var det mye ørn å se; hele sju ørner talte vi i løpet av den timen turen tar. På bildet over ser du hvordan ørna typisk ser ut når man oppdager den; sittende på en stein i fjæra, speidende etter mat. Alle ørnene vi så på denne turen, satt slik – noen steder var de to sammen, andre steder var det bare ei. Ørna på bildet over var diger, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg et ‘ordentlig’ kamera og kunne zoome inn på den.

Streetart på torget på Melbu

Streetart på torget på Melbu

På vei gjennom Melbu oppdaga jeg plutselig en hel vegg som var dekket av et digert streetart-bilde. «Her må vi stoppe!» sa jeg til sjåføren, og hun stoppa på et egnet sted. Da jeg gikk ut for å knipse, fant jeg et motiv til like i nærheta. Det er sistnevnte du ser på bildet her; et motiv som finnes på en vegg rett ved torget på Melbu. Fjellene på bildet minner mistenkelig om fjellet Strøna, som finnes på den andre sida av fjorden sett fra Melbu. Strøna ligger helt nord på Aust-Vågøya.

Det var mye fint å se i blått og grått, altså, selv når været ikke var det beste. Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal dit. Det blir neppe før vinteren er over, men jeg har allerede planene klare.30

Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.

London i april

Vi dro til London, og vi hadde en super tur. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn; gråvær og lav temperatur hadde igjen inntatt metropolen etter at helga før hadde bydd på tjuesju grader og solskinn. Men 13-åringen og jeg lot ikke været affisere oss – og vi var begge glade bare for å være der. Han for første gang, jeg på gjenvisitt etter litt for lang tid. Det funka.

Streetart av Stik nær Southbank Centre

Vi konsentrerte oss mest om de sentrale delene av byen og tok hele turistløypa i tur og orden. Big Ben (som var innpakket). Westminster Abbey. Hyde Park. Oxford Street. Kom med dine mest obligatoriske London-ting man må se og oppleve, og det er stor sjanse for at vi var der og så det. Rød telefonkiosk? Check. Buckingham Palace? Check. 13-åringen hadde én ting han hadde ønsket seg; Hard Rock Café. Jeg hadde gitt ham i oppgave å finne ut hvor den lå, og den ble det første turistmålet av alle. Klart vi tok bilder. Klart han var glad. Klart det ble en minneverdig tur.

Første gang i London = opp i London Eye. Såklart.

Det finnes en slags ‘samlebillett’ man kan kjøpe i eller på vei til London, hvor man får med seg flere betalingsplikte attraksjoner til en redusert pris. Fem attraksjoner for GBP 55 er det de markedsfører mest; jeg valgte oss en med tre attraksjoner på. Vi tok like godt alle på en og samme dag. London Eye, London Dungeons og til sist akvariet, eller seaworld som det heter nå. 13-åringen koste seg og utforsket det meste, og jeg hadde det neimen ikke verst, jeg heller.

Gata vår disse dagene

Vi bodde nær Paddington, som jeg gjerne gjør når jeg er i London. Det er noen gater og kvartaler i området nær stasjonen som formelig bugner av store og små hoteller i de fleste prisklasser. Vi hadde et i midtre skikt, og det fungerte veldig greit. På plussiden: rent, sentralt og hyggelig betjening. På minussiden: Lite stikkontakter og ingen andre lyskilder enn et grelt lys i taket. Vi hadde det fint mens vi var der, men jeg tror kanskje jeg velger et litt annet neste gang.

Takket være et spontant tips fra ei venninne i byen fikk vi også med oss et område og en opplevelse som var nye også for meg. Jeg kjøpe, tradisjonen tro, flere bøker, og hadde lest ut halvannen av dem allerede da vi var på vei hjemover.  Ei av dem fikk meg til å gapskratte og le til stadighet – fem ganger da jeg ‘bare’ hadde kommet til side 19… Mer om bøker og opplevelser neste gang. Jeg lover.

Vågøyvannet rundt

Det er noen dager du bare vet du vil huske. Jeg og niåringen har en sånn fra i fjor sommer; en dag der vi gikk rundt hele Vågøyvannet på orienteringstur. Tilsammen gikk vi nesten ei mil den dagen, og i hans øyne har det vært En Stor Drøm. Derfor er det ikke så rart at vi også i år bestemte oss for å ta orienteringsrunden rundt Vågøyvannet sammen – igjen. At det skulle skje på det som kanskje har vært sommerens varmeste og mest vindstille dag, var på sett og vis en bonus. (Og ei utfordring, til tider.)

Streetart ved Vågøyvannet - jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Streetart ved Vågøyvannet – jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått til og rundt Vågøyvannet, men det er mange. Likevel har jeg altså klart å ALDRI legge merke til denne streetart-piecen. Merkelig. Vågøyvannet er oppdemmet i den ene enden, og på nedsida av der hvor utløpet ville ha vært om man åpnet slusene, finner man dette stykket. Syns du at du har sett det før? Du har rett. Akkurat samme figur befinner seg også på en trafoboks på Rønvikfjellet, da med rød kjole. Hver gang jeg kommer over motiver som dette, syns jeg det er ekstra trist at Stein har lagt opp som streetart-utøver.

Niåringen plukker blomster langs stien

Niåringen plukker blomster langs stien

Det tar noen ganger litt tid å gå tur med denne niåringen, for han er stadig i sine egne tanker og koser seg med det han ser og finner underveis. Jeg syns det er strålende, så lenge det ikke stanser opp. Denne dagen plukket han en bukett blomster til meg helt i starten av turen. Den var nydelig – men han kom selv på at den kanskje ikke ville overleve en varm dag på tur. Derfor la han den i vannkanten frem til vi var på retur, ‘for sikkerhets skyld’. Jeg ble like glad av tanken som av blomstene, tror jeg.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Det var noe med timingen som var perfekt denne dagen. I skogen var det tett i tett med hvitveis hele veien, det var som et mykt teppe man bare ville legge seg ned i. I lika på nordsida av Junkerfjellet var bregnene i ferd med å våkne ordentlig til live. Det var et helt fantastisk syn å se de ranke bregneklasene med bue i enden reise seg opp over hvitveisteppet på skogbunnen, uten at bregnene hadde kommet dithen at de bredte seg overalt og sperret lyset for småvekstene på bakken. Jeg stoppet flere ganger bare for å nyte synet, også uten å ta bilde.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

Det er viktig å ha med seg både vann og næring på turer i varmt vær. Vi hadde begge deler. Men ved post #15, på østsida av vannet, ble vi enige om at det uansett var på tide med en liten pause. Niåringen delvis i sola, hunden og jeg i den skyggen vi klarte å finne blant de små skogsbjørkene som sto fornuftig plassert.

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Noe av det fine med Bodømarka er at den ikke har så veldig store høydeforskjeller, og man trenger ikke slite seg ut for å få fin utsikt. Og utsikta endrer seg hele tida – det er alltid noe fint å se på. Dette bildet av Børvasstindan er knipset fra sørlia av Keiservarden, og den grønne åskammen blir ettehvert til Junkerfjellet utenfor høye bildekant.

Fasit etter turen viste 14 kilometer, fem og en halv time gangtid, seks poster og 39 poeng, om jeg ikke husker feil. Middagen smakte kjempegodt da vi kom hjem.

Glimt av streetart i Henningsvær

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Jeg hadde sett en piece av Pøbel avbildet, og visste at vi skulle til en tank som lå ytterst i Henningsvær, på et vis. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for å finne frem. For å komme til Henningsvær må man nemlig over brua i bakgrunnen – og derfra så jeg tanken jeg var på jakt etter.  Denne tekst-piecen var en uventa bonus jeg ikke så før vi kom frem. Også den er signert Pøbel.

IMG_2851

Fiskeren. Eller ‘feskarn’, som vi sier på dialekt.

Dette var grunnen til at vi dro til Henningsvær – et gigantisk motiv av en gammeldags fisker, med pipe i kjeften og det hele. Det slo meg først da jeg sto foran den at fiskeren har caps i stedet for sydvest, og på capsen er det sogar et motiv som minner om en oljeselskapslogo. Likeledes har han kjeledress; anleggsklær i stedet for klær som er egnet ombord i skøyta ute på Vestfjorden. Det ga meg noe å tenke på. Motivet er signert Pøbel, i fall du var i tvil.

IMG_2855

Paparazzo i Henningsvær

På vei utover mot fiskermotivet på tanken, kjørte vi forbi et hus hvor hele grunnmuren var bemalt med et nydelig Lofot-motiv; fiskebåter, fjell og kystomgivelser. Det var helt nydelig. Og da vi kom såvidt forbi og snudde oss for å se på den siste veggen, var der plutselig en svart fotograf som brøt med stilen. Fotografmotivet har jeg sett før – det er laget av en lokal streeetart-kunstner som kaller seg «Mr. Hmm??» I dette tilfellet  ser det ut som om skarven utfordrer fotografen – og jeg liker det!

IMG_2856

Fiskarheimen i Henningsvær

Her hadde jeg sett ham før – utenfor et vindu i andre etasje på fiskarheimen i Henningsvær. Jeg kunne ikke dy meg for å le da jeg første gang så dette motivet og hvor det var plassert. Det er som om fotografen knipser inn vinduet, og fåglarna må vite hva som foregår der inne. Motivet har holdt seg godt siden da, selv om jeg må innrømme at noen trær til dels hadde kommet i veien fra å se det like umiddelbart som forrige gang jeg var her.

IMG_2858

En av to ultimate Lofot-klisjeer

Jada. Det er en klisje, et av to erke-klisje-motiver i Lofoten. (Det andre er Reine.) Men likevel: Sånn så altså Henningsvær ut på en dag med overveiende solskinnsvær. Vinterstid er det ganske tett med båter her, men denne dagen var det bare ei gruppe kajakkpadlere på kurs (?) som kom glidende gjennom vannet.

Henningsvær leverer. Hver gang, uansett vær og vind. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Utsira: Streetart i havgapet

De første dagene av august 2014 var sju streetart-artister på Utsira for å utfolde seg. De var invitert av Utsira Reiseliv. Jeg har hørt om det via venner som var engasjert i organiseringa og gjennomføringa, og nå har jeg endelig fått muligheten til å dra dit selv og se meg rundt. Selv med gipset fot og krykker var det mulig å få med seg svært mange av piecene, og takket være gode venner fikk jeg knipset bilder – om enn bare med mobil.

IMAG6764

Ser du at det står ‘Utsira’ i glødetrådene?

Denne piecen av Pichiavo er noe av det første som møter deg når du går av ferga på nordsida av Utsira. Glødetrådene øverst i pæra sier «Utsira» og forteller tydelig at streetarten er et velkomment innslag på øya. Gode kilder forteller at turismen har tatt seg opp etter at dette prosjektet ble gjennomført – og det er høyst fortjent!

IMAG6763

Ekte norsk ull.

Denne sauen, med Mariusmønster i den norske ulla si, er laget av norske LA STAA. Den er også nær fergekaia og lyspæra fra forrige bilde. Jeg traff på den da jeg skulle gå de få metrene fra kaia til leilighetsanlegget Bølgen, hvor vi holdt til denne helga.

IMAG6776

Paradisjente av 3F

Denne jenta hopper paradis på moloen som ligger på sørsida av øya. Jammen har hun ikke fått seg en paradis også. Signaturen 3F står for «3 Fountains», uten at jeg vet mer konkret hva det henspiller på. På det tidspunktet Utsira ble inntatt, var 3F ganske ny. Men man ser at han definitivt er oppgaven verdig og piecene hans var noen av de jeg likte aller best på øya.

IMAG6781

Hjertedrøm… Artist: JPS

Dette motivet så jeg minst to steder på øya, en gang med rødt (som her) og en gang med grønne hjerter. Jeg vet at det også er å få kjøpt i trykt format, så man kan henge det på veggen  hjemme om man vil. Jeg er litt fristet… Motivet befinner seg på en vegg mellom to vinduer på treningsstudioet på Utsira. Det ligger, naturligvis, på kaia det også, på sørsida av øya. I et bygg som heter Sildaloftet og er bemalt med et utall piecer. På Sildaloftet kan man sogar overnatte om man er gjest på øya.

IMAG6784

Voksenopplæring

Dette er fra en vegg på Sildaloftet. Så enkelt kan det sies, nesten uten ord.

IMAG6785

Rosemaling på boks

Denne piecen av LA STAA befinner seg også på Sildaloftet. Jeg likte den. Ei uke etter at jeg knipsa bildet, oppdaget jeg at den også finnes på Sortland i Vesterålen, på en vegg nær den viktigste gjennomfartsåren. Du skal se jeg får knipsa den der også om ikke lenge.

IMAG6794

Some day I’ll fly away…

Denne piecen så jeg på en låve vi kjørte forbi på sørøstsida av øya. Nydelig, også på litt avstand. Jeg liker når piecene er på steder der man nærmest bare ramler over dem, uten helt å være forberedt på det. Som her.

IMAG6802

Frigg på mølla

Det er to vindmøller på Utsira. Artisten Stik har laget motiver på begge – strekfigurene Frigg og Frøya. Dette er Frigg, som man ser bare halvparten av fra denne vinkelen. For å se den forfra, må man klatre i bergene i fjæra eller nærme seg fra båt. Jeg hadde krykker, så det gikk ikke. På vindmølla rett bortenfor er Frøya malt i like stort format. Neste gang jeg drar til Utsira – for det blir en neste gang – skal jeg knipse begge forfra.

IMAG6816

Ordfører på topp

Denne vanntanken befinner seg nærmest på toppen av øya. På den har Pichiavo laget en mural av Aasa Helgesen. Hun var Norges første kvinnelige ordfører og regjerte på Utsira for snart 100 år siden. Det ante jeg ikke før jeg kom hit. Heretter vil jeg ikke glemme det. Motivet er virkelig nydelig gjennomført. Jeg likte at hun hadde et ansikt av typen ‘furet, værbitt’, og med smilerynker, uten at hun hadde sinnarynke i panna eller munnvikene. Tipper det var ei handlekraftig dame som ikke så seg forbalt på oppgavene sine.

IMAG6829

Innseilinga på nordavågen sett fra balkongen vår

Etter å ha vært rundt omkring for å se på streetart, handle og snakke med venners venner, var det godt å komme tilbake til leiligheta på bryggekanten. Der kunne jeg sitte med et fat grønne druer, noe å drikke og ei god bok. Faktisk satt jeg der ganske lenge, til dels med godt selskap.

Utsira har bergtatt meg. Jeg vil tilbake, og da skal jeg  overalt og se enda flere piecer, gjerne i godt selskap. Det er ikke ei øy man blir ferdig med med bare ett besøk, i alle fall ikke denne dama.