Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.

Reklamer

London i april

Vi dro til London, og vi hadde en super tur. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn; gråvær og lav temperatur hadde igjen inntatt metropolen etter at helga før hadde bydd på tjuesju grader og solskinn. Men 13-åringen og jeg lot ikke været affisere oss – og vi var begge glade bare for å være der. Han for første gang, jeg på gjenvisitt etter litt for lang tid. Det funka.

Streetart av Stik nær Southbank Centre

Vi konsentrerte oss mest om de sentrale delene av byen og tok hele turistløypa i tur og orden. Big Ben (som var innpakket). Westminster Abbey. Hyde Park. Oxford Street. Kom med dine mest obligatoriske London-ting man må se og oppleve, og det er stor sjanse for at vi var der og så det. Rød telefonkiosk? Check. Buckingham Palace? Check. 13-åringen hadde én ting han hadde ønsket seg; Hard Rock Café. Jeg hadde gitt ham i oppgave å finne ut hvor den lå, og den ble det første turistmålet av alle. Klart vi tok bilder. Klart han var glad. Klart det ble en minneverdig tur.

Første gang i London = opp i London Eye. Såklart.

Det finnes en slags ‘samlebillett’ man kan kjøpe i eller på vei til London, hvor man får med seg flere betalingsplikte attraksjoner til en redusert pris. Fem attraksjoner for GBP 55 er det de markedsfører mest; jeg valgte oss en med tre attraksjoner på. Vi tok like godt alle på en og samme dag. London Eye, London Dungeons og til sist akvariet, eller seaworld som det heter nå. 13-åringen koste seg og utforsket det meste, og jeg hadde det neimen ikke verst, jeg heller.

Gata vår disse dagene

Vi bodde nær Paddington, som jeg gjerne gjør når jeg er i London. Det er noen gater og kvartaler i området nær stasjonen som formelig bugner av store og små hoteller i de fleste prisklasser. Vi hadde et i midtre skikt, og det fungerte veldig greit. På plussiden: rent, sentralt og hyggelig betjening. På minussiden: Lite stikkontakter og ingen andre lyskilder enn et grelt lys i taket. Vi hadde det fint mens vi var der, men jeg tror kanskje jeg velger et litt annet neste gang.

Takket være et spontant tips fra ei venninne i byen fikk vi også med oss et område og en opplevelse som var nye også for meg. Jeg kjøpe, tradisjonen tro, flere bøker, og hadde lest ut halvannen av dem allerede da vi var på vei hjemover.  Ei av dem fikk meg til å gapskratte og le til stadighet – fem ganger da jeg ‘bare’ hadde kommet til side 19… Mer om bøker og opplevelser neste gang. Jeg lover.

Vågøyvannet rundt

Det er noen dager du bare vet du vil huske. Jeg og niåringen har en sånn fra i fjor sommer; en dag der vi gikk rundt hele Vågøyvannet på orienteringstur. Tilsammen gikk vi nesten ei mil den dagen, og i hans øyne har det vært En Stor Drøm. Derfor er det ikke så rart at vi også i år bestemte oss for å ta orienteringsrunden rundt Vågøyvannet sammen – igjen. At det skulle skje på det som kanskje har vært sommerens varmeste og mest vindstille dag, var på sett og vis en bonus. (Og ei utfordring, til tider.)

Streetart ved Vågøyvannet - jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Streetart ved Vågøyvannet – jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått til og rundt Vågøyvannet, men det er mange. Likevel har jeg altså klart å ALDRI legge merke til denne streetart-piecen. Merkelig. Vågøyvannet er oppdemmet i den ene enden, og på nedsida av der hvor utløpet ville ha vært om man åpnet slusene, finner man dette stykket. Syns du at du har sett det før? Du har rett. Akkurat samme figur befinner seg også på en trafoboks på Rønvikfjellet, da med rød kjole. Hver gang jeg kommer over motiver som dette, syns jeg det er ekstra trist at Stein har lagt opp som streetart-utøver.

Niåringen plukker blomster langs stien

Niåringen plukker blomster langs stien

Det tar noen ganger litt tid å gå tur med denne niåringen, for han er stadig i sine egne tanker og koser seg med det han ser og finner underveis. Jeg syns det er strålende, så lenge det ikke stanser opp. Denne dagen plukket han en bukett blomster til meg helt i starten av turen. Den var nydelig – men han kom selv på at den kanskje ikke ville overleve en varm dag på tur. Derfor la han den i vannkanten frem til vi var på retur, ‘for sikkerhets skyld’. Jeg ble like glad av tanken som av blomstene, tror jeg.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Det var noe med timingen som var perfekt denne dagen. I skogen var det tett i tett med hvitveis hele veien, det var som et mykt teppe man bare ville legge seg ned i. I lika på nordsida av Junkerfjellet var bregnene i ferd med å våkne ordentlig til live. Det var et helt fantastisk syn å se de ranke bregneklasene med bue i enden reise seg opp over hvitveisteppet på skogbunnen, uten at bregnene hadde kommet dithen at de bredte seg overalt og sperret lyset for småvekstene på bakken. Jeg stoppet flere ganger bare for å nyte synet, også uten å ta bilde.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

Det er viktig å ha med seg både vann og næring på turer i varmt vær. Vi hadde begge deler. Men ved post #15, på østsida av vannet, ble vi enige om at det uansett var på tide med en liten pause. Niåringen delvis i sola, hunden og jeg i den skyggen vi klarte å finne blant de små skogsbjørkene som sto fornuftig plassert.

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Noe av det fine med Bodømarka er at den ikke har så veldig store høydeforskjeller, og man trenger ikke slite seg ut for å få fin utsikt. Og utsikta endrer seg hele tida – det er alltid noe fint å se på. Dette bildet av Børvasstindan er knipset fra sørlia av Keiservarden, og den grønne åskammen blir ettehvert til Junkerfjellet utenfor høye bildekant.

Fasit etter turen viste 14 kilometer, fem og en halv time gangtid, seks poster og 39 poeng, om jeg ikke husker feil. Middagen smakte kjempegodt da vi kom hjem.

Glimt av streetart i Henningsvær

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Jeg hadde sett en piece av Pøbel avbildet, og visste at vi skulle til en tank som lå ytterst i Henningsvær, på et vis. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for å finne frem. For å komme til Henningsvær må man nemlig over brua i bakgrunnen – og derfra så jeg tanken jeg var på jakt etter.  Denne tekst-piecen var en uventa bonus jeg ikke så før vi kom frem. Også den er signert Pøbel.

IMG_2851

Fiskeren. Eller ‘feskarn’, som vi sier på dialekt.

Dette var grunnen til at vi dro til Henningsvær – et gigantisk motiv av en gammeldags fisker, med pipe i kjeften og det hele. Det slo meg først da jeg sto foran den at fiskeren har caps i stedet for sydvest, og på capsen er det sogar et motiv som minner om en oljeselskapslogo. Likeledes har han kjeledress; anleggsklær i stedet for klær som er egnet ombord i skøyta ute på Vestfjorden. Det ga meg noe å tenke på. Motivet er signert Pøbel, i fall du var i tvil.

IMG_2855

Paparazzo i Henningsvær

På vei utover mot fiskermotivet på tanken, kjørte vi forbi et hus hvor hele grunnmuren var bemalt med et nydelig Lofot-motiv; fiskebåter, fjell og kystomgivelser. Det var helt nydelig. Og da vi kom såvidt forbi og snudde oss for å se på den siste veggen, var der plutselig en svart fotograf som brøt med stilen. Fotografmotivet har jeg sett før – det er laget av en lokal streeetart-kunstner som kaller seg «Mr. Hmm??» I dette tilfellet  ser det ut som om skarven utfordrer fotografen – og jeg liker det!

IMG_2856

Fiskarheimen i Henningsvær

Her hadde jeg sett ham før – utenfor et vindu i andre etasje på fiskarheimen i Henningsvær. Jeg kunne ikke dy meg for å le da jeg første gang så dette motivet og hvor det var plassert. Det er som om fotografen knipser inn vinduet, og fåglarna må vite hva som foregår der inne. Motivet har holdt seg godt siden da, selv om jeg må innrømme at noen trær til dels hadde kommet i veien fra å se det like umiddelbart som forrige gang jeg var her.

IMG_2858

En av to ultimate Lofot-klisjeer

Jada. Det er en klisje, et av to erke-klisje-motiver i Lofoten. (Det andre er Reine.) Men likevel: Sånn så altså Henningsvær ut på en dag med overveiende solskinnsvær. Vinterstid er det ganske tett med båter her, men denne dagen var det bare ei gruppe kajakkpadlere på kurs (?) som kom glidende gjennom vannet.

Henningsvær leverer. Hver gang, uansett vær og vind. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Utsira: Streetart i havgapet

De første dagene av august 2014 var sju streetart-artister på Utsira for å utfolde seg. De var invitert av Utsira Reiseliv. Jeg har hørt om det via venner som var engasjert i organiseringa og gjennomføringa, og nå har jeg endelig fått muligheten til å dra dit selv og se meg rundt. Selv med gipset fot og krykker var det mulig å få med seg svært mange av piecene, og takket være gode venner fikk jeg knipset bilder – om enn bare med mobil.

IMAG6764

Ser du at det står ‘Utsira’ i glødetrådene?

Denne piecen av Pichiavo er noe av det første som møter deg når du går av ferga på nordsida av Utsira. Glødetrådene øverst i pæra sier «Utsira» og forteller tydelig at streetarten er et velkomment innslag på øya. Gode kilder forteller at turismen har tatt seg opp etter at dette prosjektet ble gjennomført – og det er høyst fortjent!

IMAG6763

Ekte norsk ull.

Denne sauen, med Mariusmønster i den norske ulla si, er laget av norske LA STAA. Den er også nær fergekaia og lyspæra fra forrige bilde. Jeg traff på den da jeg skulle gå de få metrene fra kaia til leilighetsanlegget Bølgen, hvor vi holdt til denne helga.

IMAG6776

Paradisjente av 3F

Denne jenta hopper paradis på moloen som ligger på sørsida av øya. Jammen har hun ikke fått seg en paradis også. Signaturen 3F står for «3 Fountains», uten at jeg vet mer konkret hva det henspiller på. På det tidspunktet Utsira ble inntatt, var 3F ganske ny. Men man ser at han definitivt er oppgaven verdig og piecene hans var noen av de jeg likte aller best på øya.

IMAG6781

Hjertedrøm… Artist: JPS

Dette motivet så jeg minst to steder på øya, en gang med rødt (som her) og en gang med grønne hjerter. Jeg vet at det også er å få kjøpt i trykt format, så man kan henge det på veggen  hjemme om man vil. Jeg er litt fristet… Motivet befinner seg på en vegg mellom to vinduer på treningsstudioet på Utsira. Det ligger, naturligvis, på kaia det også, på sørsida av øya. I et bygg som heter Sildaloftet og er bemalt med et utall piecer. På Sildaloftet kan man sogar overnatte om man er gjest på øya.

IMAG6784

Voksenopplæring

Dette er fra en vegg på Sildaloftet. Så enkelt kan det sies, nesten uten ord.

IMAG6785

Rosemaling på boks

Denne piecen av LA STAA befinner seg også på Sildaloftet. Jeg likte den. Ei uke etter at jeg knipsa bildet, oppdaget jeg at den også finnes på Sortland i Vesterålen, på en vegg nær den viktigste gjennomfartsåren. Du skal se jeg får knipsa den der også om ikke lenge.

IMAG6794

Some day I’ll fly away…

Denne piecen så jeg på en låve vi kjørte forbi på sørøstsida av øya. Nydelig, også på litt avstand. Jeg liker når piecene er på steder der man nærmest bare ramler over dem, uten helt å være forberedt på det. Som her.

IMAG6802

Frigg på mølla

Det er to vindmøller på Utsira. Artisten Stik har laget motiver på begge – strekfigurene Frigg og Frøya. Dette er Frigg, som man ser bare halvparten av fra denne vinkelen. For å se den forfra, må man klatre i bergene i fjæra eller nærme seg fra båt. Jeg hadde krykker, så det gikk ikke. På vindmølla rett bortenfor er Frøya malt i like stort format. Neste gang jeg drar til Utsira – for det blir en neste gang – skal jeg knipse begge forfra.

IMAG6816

Ordfører på topp

Denne vanntanken befinner seg nærmest på toppen av øya. På den har Pichiavo laget en mural av Aasa Helgesen. Hun var Norges første kvinnelige ordfører og regjerte på Utsira for snart 100 år siden. Det ante jeg ikke før jeg kom hit. Heretter vil jeg ikke glemme det. Motivet er virkelig nydelig gjennomført. Jeg likte at hun hadde et ansikt av typen ‘furet, værbitt’, og med smilerynker, uten at hun hadde sinnarynke i panna eller munnvikene. Tipper det var ei handlekraftig dame som ikke så seg forbalt på oppgavene sine.

IMAG6829

Innseilinga på nordavågen sett fra balkongen vår

Etter å ha vært rundt omkring for å se på streetart, handle og snakke med venners venner, var det godt å komme tilbake til leiligheta på bryggekanten. Der kunne jeg sitte med et fat grønne druer, noe å drikke og ei god bok. Faktisk satt jeg der ganske lenge, til dels med godt selskap.

Utsira har bergtatt meg. Jeg vil tilbake, og da skal jeg  overalt og se enda flere piecer, gjerne i godt selskap. Det er ikke ei øy man blir ferdig med med bare ett besøk, i alle fall ikke denne dama.

Stein i fjellet

Neida, innlegget handler ikke om det du tror. Tror jeg.

Det handler om noe jeg setter stor pris på; street art. I Bodø er vi så heldige å ha artisten Stein som stadig setter sine preg på byen. Her om dagen oppdaga jeg at det ikke bare er de mest urbane strøkene som har fått besøk av ham. Nå har han jammen et motiv på fjellet også.

Lady in red. Eller huldra. Eller er de samme person?

Lady in red. Eller huldra. Eller er de samme person?

Midt i mai var jeg på Rønvikfjellet for å ta orienteringsposter. Litt vest for Linken står det en trafostasjon. Nå er den ikke lenger bare industriell og grå – den har fått et nydelig motiv! Ei forlokkende dame i rød kjole, og med hale(!), står med kroppen vendt mot byen, mot sør. Men ansiktet er vendt mot meg, mot deg, mot den som er tilskuer. Og hva er det hun gjør med høyrehånda, lokker hun? Jeg tror kanskje det.

Det er ei stund siden jeg har sett ferske Stein-motiver. Derfor ble jeg veldig glad for å finne dette. Så kan jeg jo krysse fingrene for at det finnes flere uoppdagede (av meg) motiver utover sommeren…

Sett fra sjøen

Absolute Lødingen. Fra sjøsida.

Absolute Lødingen. Fra sjøsida.

Hvis du kjører gjennom Lødingen, ser du den ikke. Hvis du reiser til eller fra Lofoten og legger turen via ferga mellom Lødingen og Bognes ser du det heller ikke. Går du gjennom Lødingen sentrum, aner du ikke hva du går glipp av.

Men hvis du nærmer deg Lødingen fra sjøsida, kan du knapt unngå å se denne vegget. Kommer du i båt til ei av småkaiene, ikke der ferga legger til, vil øynene dine dras mot disse motivene. Eller du kan, som jeg, tusle en tur så langt ut på bryggene du kommer, og så snu deg. Da ser du dette.

Endeveggen på det jeg tror er et fiskebruk er full av motiver. De kommer åpenbart fra ulike artisters hånd, noen gjennomtenkt og andre mer impulsive av karakter. Noen steder overlapper et motiv det neste. Men mannen til venstre og de to reinsdyrene midt i bildet har fått være i all hovedsak slik de opprinnelig ble laget, så langt jeg kan bedømme. Det finnes reindriftssamer i Lødingen-distriktet, så rein er et relativt vanlig syn i terrenget rundt. Hva som er greia med mannen til venstre er jeg mer usikker på, men også det motivet var forseggjort.

Vips var den lille avstikkeren mer enn verdt den energien det tok.