Tilbakeblikk: Tautra kloster

Kalenderen forteller meg at det er rundt et år siden jeg var på besøk hos Tautra kloster for første – og hittil eneste – gang. Av ukjente årsaker ble det aldri noe blogginnlegg av det, men det gjør kanskje ikke noe å presentere disse bildene i et tilbakeblikk? Jeg tror ikke det.

Ruiner av det opprinnelige klosteret på Tautra

Det første klosteret på Tautra ble etablert i 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen. Tautra er ei lita øy i Trondheimsfjorden, nordøst for Trondheim by, og her lå klosteret sentralt til. Munkene hørte til cistercienser-ordenen. Etter reformasjonen i 1537 begynte det etterhvert å gå nedover med klosteret, av ymse årsaker, og det ble til slutt brukt som steinbrudd (!). I 1846 ble ruinene reddet ved at en privatperson kjøpte dem og ga dem videre til Fortidsminneforeningen, som da var ganske nystiftet.

Kirkesalen i det nye klosteret

Ikke så veldig langt fra ruinene av gammelklosteret er et nytt kloster etablert på Tautra. Dette klosteret er bygd både i stein og i treverk. Det ligger nært veien og er lett tilgjengelig for den som farer forbi. I dag er det et kvinnekloster, et Mariakloster som ble innviet i 2006 og som stadig fortsetter å vokse. De har sogar egne nettsider.

Jeg tok turen inn i selve kirkesalen da jeg var der. Det var en egen ro over den, en egen andakt som fylte sinnet. Lokalet er relativt enkelt og spartansk hvis man sammenligner med andre kirker innenfor den katolske tradisjonen. Men samtidig innbyr den til ærbødighet.

Alteret i kirkesalen har allmektig utsikt

Alteret er enkelt, inventaret er enkelt, omgivelsene er storslagne. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg ville klart å følge med på det som ble sagt om jeg skulle over være en gudstjeneste eller noe annet her. Det er stor risiko for at jeg i stedet ville ha festet blikket på skaperverket utenfor, latt øynene gli mot det som ville vært bakenfor presten eller abbedissen som forrettet. Hvordan kan man ikke gjøre det, tenker jeg.

Taket i kirkesalen er noe helt for seg selv

Det er mye man kan lese av symbolikk inn i at taket er som det er; en trekonstruksjon med glass over. Her kommer dagslyset inn, her lyser stjernene om natta, her danser nordlyset på mørke vinterkvelder meg magnetstorm i verdensrommet. Jeg kunne ikke dy meg for å fantasere om å overnatte i dette kirkerommet; å ligge her på natta og la himmelvelvingen overvelde meg, samtidig som jeg var varm og tørr innendørs. Her kan Vårherre fra sin himmel se på menneskene sine, og de kan se opp til Ham, bokstavelig talt.

Jeg har faktisk overnattet i kloster et par ganger, men det er mange år siden sist.  Men jeg har besøkt mange; jeg liker å besøke kloster når jeg har mulighet til det – særlig i utlandet, i katolske og ortodokse land. Overnatting i seg selv er ikke en del av ’tilbudet’ hos mariasøstrene på Tautra, men det finnes et gjestehus for mennesker – gjester – som ønsker et stille retreat, eller retrett som de selv kaller det. Man kan også bo her noen måneder som frivillig og bidra i klosterets arbeid og virksomhet.

Jeg har aldri seriøst vurdert å gå i kloster. Men ei langt yngre venninne av meg gjorde nettopp det for et år siden – hun tok et år i kloster gjennom et opplegg som er tilrettelagt av og gjennomføres under oppsyn av erkebiskopen i Canterbury. Noen av hennes opplevelser (og andre tekster) kan du lese om her, hvis du vil. Å si at jeg anbefaler et besøk på Tautra, vil dog ikke være å overdrive. Snarere tvert imot.

Reklamer

Helligvær revisited

En sjekk viser at det er over seks år siden sist jeg var i Helligvær. Denne gangen hadde jeg bedre tid, og jeg hadde gledet meg lenge over planene om å dra utover akkurat denne helga. Sammen med hunden tilbrakte jeg helga i godt selskap, og denne gangen rakk jeg å utforske alle øyas veier i både dagslys og måneskinn. De er ikke mange, og det blir totalt rundt fem kilometer hvis man går lengste vei frem og tilbake.  Akkurat passe til en fin tur som både voksne og barn var fornøyd med.

Tomme fiskehjeller og utsikt mot nordøst

Det bor rundt 100 mennesker i hele været, og rundt 90 av dem bor på Sørvær, den største bebodde øya. Det var dit jeg dro denne helga.  Fiske er ei viktig næring i Helligvær, og sporene i fjæra taler et tydelig språk – her er det hjeller hvor det henger fiskehoder til tørking i vintersesongen. Denne nordøst-vendte vika er ganske lun og skjerma mot storhavet i vest, og dermed står hjellene ganske trygt.

Sørværs største gård har utsikt mot Landegode

Det tok meg noen timer å få instinktivt grep om himmelretningene i Helligvær, å skjønne hva som var nord og sør og øst og vest. Noe av forvirringa kommer utvilsomt av at jeg er vant med å ha Landegode mot vest-nordvest når jeg har tilhold i byen.  De fjelltoppene du ser rett bak låven på bildet over, er toppene på Landegode. Her er Landegode i øst. Jeg fant ut av det. Til slutt.

Måkene samla seg i store skarer på fjorden på nordvestsida av Sørvær

I et lite sund fant niåringen og jeg et sted hvor det hadde samlet seg et tresifret antall måker på havet.  Vinterstid er det vanlig å se ærfugler sitte samlet i store skarer, nærmest som et ‘flak’ av fugler på vannet. Men måker? Litt mer uvanlig. Jeg tipper det var mat i nærheten.

Perfekt tur for en åtteårig husky og ei niårig jente

Helligvær var et paradis for hundepoter og hundesnuten. Det var noen andre hunder på øya; vi møtte en aussie, en border collie, en akita inu og en bischon frisé. I tillegg går villsauer inngjerdet i terrenget, det er flere hester i innhengninger tilknytta den store gården, her er oter og sjøfugl og jeg vet ikke hva. Huskyen var strålende fornøyd med alt han fikk snuse på der vi gikk, mest etter veien og litt i kanten av terrenget. Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha med meg sko som passer til å gå i vått terreng. Da blir det enda mer å utforske, ikke minst stinettet som ligger på sør- og østsida av øya.

Magisk vinterlys forsøkt fanget med mobilkamera

Lørdag kveld og natt til søndag falt det litt snø. Ikke mye, men nok til at det ble et dryss av hvitt over terrenget, nok til at man tenkte at vinteren er i anmarsj. Sammen med snøen kom skyer på himmelen; skyer og vind som gjorde at lyset forandra seg absolutt hele tida og aldri var det samme mange minutter i strekk. På ett tidspunkt sto vi nærmest omringet av gull, senere var verden blå. Da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ordentlig kamera.

Hytte på stolper. Denne hytta har ei helt fantastisk utsikt fra stua!

Noen av husene på Helligvær har stått lenge, andre er litt nyere.  Noen er bebodd, så klart, men mange av dem fungerer som feriehus for folk med tilknytning til øya. De brukes bare deler av året, kanskje særlig i sommerhalvåret. Det er ikke mange hytter her som ‘bare’ er hytter, men dette er ei av dem. Den er bygd i ei skråning og står delvis på stolper. Utsikta fra stuevinduene er helt eksepsjonell – jeg kunne fint ha bodd der hele året hvis det var om å gjøre.

Men jeg bor ikke der. Jeg var bare på besøk. Det skal ikke bli seks år til neste gang, for å si det sånn. Planen er snarere å dra tilbake til sommeren – om ikke før.

Å vokse som barn

En av de tingene jeg husker best, og som jeg både gjennom og etter oppveksten min satte mest pris på, var det å ha voksne folk å forholde meg til som ikke var nærmeste familie. Ikke foreldre eller besteforeldre, tanter eller onkler. Bare voksne folk som kjente meg, som jeg kunne stole på, som så meg på en annen måte enn familien og de nærmeste vennene (av foreldrene mine) og som behandlet meg voksent i forventning om at jeg ville være oppgaven og behandlingen verdig. Som ga meg tillit, lot meg prøve nye ting, som utvidet horisonten min litt utover det jeg vanligvis gikk og tråkka oppi. De utvidet horisonten min, og utviklet meg som menneske.

Nå er jeg den voksne. Nå er jeg den som kan se og ta vare på og utfordre og hjelpe barn og ungdommer i kretsen min. Nå er jeg den som kan få tillit fra ungdommenes foreldre til å være med på å utvikle ungene deres til dugelige folk; nå er jeg den som kan ha og ta ansvar for ungen ei stund, uten at foreldrene føler seg forbigått eller nervøse, uten at ungdommene kjenner seg overbeskytta og påtvunget ekstern omsorg. Eller noe. Nå er det min tur til å være noe i nærheten av ‘den ene‘, som Unicef har promotert. Selv for barn og unge som ikke nødvendigvis har det vanskelig og vondt, kan det være godt å ha en voksenperson litt utenfor hverdagslivet som ser, støtter og hjelper dem. Som lar dem prøve seg. Og nå er det min tur.

Denne helga tar jeg derfor med meg en 13-åring på storbyferie. Til jul fikk han beskjed om at julegave og kommende bursdagsgave ble slått sammen til en reise denne langhelga, og på bursdagen sin fikk han vite hvor vi skal. Han var særdeles fornøyd. 13 år og utenlandstur, for første gang uten familien, og for første gang uten å være på charterferie eller noe som ligner. Første gang på egen hånd, med meg ved siden av til å vise ham og la ham prøve seg, alt etter som.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest av oss to. Men jeg vet at vi kommer til å storkose oss, og at han kommer til å være en litt større, klokere og mer moden 13-åring når vi kommer hjem igjen uti neste uke. Og om ti år kommer jeg til å tenke at den fine fyren som er i ferd med å utdanne seg, velge seg ei fremtid og få sitt voksne liv på plass – han har jeg vært delaktig i å forme på en konstruktiv måte. Jeg gleder meg allerede.

Å innta nytt land. Eller utforske et oversett et.

Mo i Rana er et sted jeg alltid har reist gjennom, men aldri besøkt. Med tog og bil har jeg passert Mo flere ganger enn jeg har tall på gjennom livet. Men jeg har aldri satt min fot der. Aldri gått av toget, aldri gått ut av bilen, så langt jeg kan huske. Det har vært et transit-sted langs E6 og Nordlandsbanen for meg. Til nå. Nå har venner flytta dit, og jeg har fått en grunn til å ta turen. Det skulle jeg ikke angre et sekund på.

Alle trenger en storebror som drar akebrettet!

En av dagene var vi i Skillevollen skianlegg på Båsmoen. Med to små barn var det ikke de lange løypene i skogen som var førstevalget – det var akebakken. Varme klær og et par akebrett var alt som skulle til for at det lille gjenget vårt skulle kose seg – fra den eldste (meg) til den yngste (på rødt akebrett)! Det var ganske kaldt, så vi måtte begrense utetida av hensyn til ungene, men du milde hvor gøy det var så lenge det varte!

Akebakke, barnebakke, alpinbakke, skiløyper, isbane… Stedet har alt!

Litt utenfor sentrum og litt opp i fjellet ligger Skillevollen. Der har de alt man kan ønske seg for å drive med vintersport, uansett hvilken måte man vil gjøre det på. Milevis med skiløyper, alpinbakke og barnebakke, akebakke og isbane – og en kafe hvor man kan varme seg og få litt næring mellom slagene. Stedet var virkelig en opplevelse, og jeg forestiller meg at jeg fort kunne ‘bodd’ her oppe i helgene om jeg hadde tilhold på Mo. At det også var rom for å være på tur med hund, var ingen ulempe. Jeg fikk hilse på en lystig berner sennen-hannhuund, og dermed var jeg solgt!

Islandshest. Vakker og hardfør islandshest.

Jeg fikk også med meg en tur til dalstroka innafor, innover mot svenskegrensen nesten, og der hadde de islandshester på gården! Jeg fikk hilst på noen av dem og lot meg raskt sjarmere. De godt pelsa og hardføre dyrene lot ikke til å slite med kulda mens de gikk ute, selv om det var minusgrader og vind. Det er jo det de er laget for å tåle, tross alt.

Ingen bombe at jeg koste meg på Mo, med andre ord. Rettere sagt: Jeg koste meg i strøket rundt. Selve Mo, med sitt sentrum, sine butikker, sin industri og hva det måtte være, er jeg fortsatt like blank på. Du skal ikke se bort fra at jeg må en tur tilbake dit etterhvert.

22. desember: Nordover. Med Widerøe.

22. desember var dagen jeg hadde sett frem til lenge. Dagen jeg reiste nordover på juleferie.

Man må bare elske Widerøe. Ser du flyplassen i fjæra på bildet, under vingen på flyet?

Jeg har ofte tatt bussen ‘hjem’ til jul. Det tar 6-7 timer, inkludert en times fergereise. I år hadde jeg bestemt meg for å unne meg å fly i stedet, med Widerøe. Det tar 30 minutter å fly, og det var en ekstremt smidig tur. Selv stor hund og tilhørende bur var ikke noe problem. Hunden tok reisen med ro, og han ble ellevill av glede da pappa møtte oss i ankomsthallen da vi kom frem. Gjensynsgleden mellom han og kompisen (som mine foreldre eier) var også påtakelig.

To dager igjen, og jula føles som om den har startet på alvor.22

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.