Å vokse som barn

En av de tingene jeg husker best, og som jeg både gjennom og etter oppveksten min satte mest pris på, var det å ha voksne folk å forholde meg til som ikke var nærmeste familie. Ikke foreldre eller besteforeldre, tanter eller onkler. Bare voksne folk som kjente meg, som jeg kunne stole på, som så meg på en annen måte enn familien og de nærmeste vennene (av foreldrene mine) og som behandlet meg voksent i forventning om at jeg ville være oppgaven og behandlingen verdig. Som ga meg tillit, lot meg prøve nye ting, som utvidet horisonten min litt utover det jeg vanligvis gikk og tråkka oppi. De utvidet horisonten min, og utviklet meg som menneske.

Nå er jeg den voksne. Nå er jeg den som kan se og ta vare på og utfordre og hjelpe barn og ungdommer i kretsen min. Nå er jeg den som kan få tillit fra ungdommenes foreldre til å være med på å utvikle ungene deres til dugelige folk; nå er jeg den som kan ha og ta ansvar for ungen ei stund, uten at foreldrene føler seg forbigått eller nervøse, uten at ungdommene kjenner seg overbeskytta og påtvunget ekstern omsorg. Eller noe. Nå er det min tur til å være noe i nærheten av ‘den ene‘, som Unicef har promotert. Selv for barn og unge som ikke nødvendigvis har det vanskelig og vondt, kan det være godt å ha en voksenperson litt utenfor hverdagslivet som ser, støtter og hjelper dem. Som lar dem prøve seg. Og nå er det min tur.

Denne helga tar jeg derfor med meg en 13-åring på storbyferie. Til jul fikk han beskjed om at julegave og kommende bursdagsgave ble slått sammen til en reise denne langhelga, og på bursdagen sin fikk han vite hvor vi skal. Han var særdeles fornøyd. 13 år og utenlandstur, for første gang uten familien, og for første gang uten å være på charterferie eller noe som ligner. Første gang på egen hånd, med meg ved siden av til å vise ham og la ham prøve seg, alt etter som.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest av oss to. Men jeg vet at vi kommer til å storkose oss, og at han kommer til å være en litt større, klokere og mer moden 13-åring når vi kommer hjem igjen uti neste uke. Og om ti år kommer jeg til å tenke at den fine fyren som er i ferd med å utdanne seg, velge seg ei fremtid og få sitt voksne liv på plass – han har jeg vært delaktig i å forme på en konstruktiv måte. Jeg gleder meg allerede.

Reklamer

Å innta nytt land. Eller utforske et oversett et.

Mo i Rana er et sted jeg alltid har reist gjennom, men aldri besøkt. Med tog og bil har jeg passert Mo flere ganger enn jeg har tall på gjennom livet. Men jeg har aldri satt min fot der. Aldri gått av toget, aldri gått ut av bilen, så langt jeg kan huske. Det har vært et transit-sted langs E6 og Nordlandsbanen for meg. Til nå. Nå har venner flytta dit, og jeg har fått en grunn til å ta turen. Det skulle jeg ikke angre et sekund på.

Alle trenger en storebror som drar akebrettet!

En av dagene var vi i Skillevollen skianlegg på Båsmoen. Med to små barn var det ikke de lange løypene i skogen som var førstevalget – det var akebakken. Varme klær og et par akebrett var alt som skulle til for at det lille gjenget vårt skulle kose seg – fra den eldste (meg) til den yngste (på rødt akebrett)! Det var ganske kaldt, så vi måtte begrense utetida av hensyn til ungene, men du milde hvor gøy det var så lenge det varte!

Akebakke, barnebakke, alpinbakke, skiløyper, isbane… Stedet har alt!

Litt utenfor sentrum og litt opp i fjellet ligger Skillevollen. Der har de alt man kan ønske seg for å drive med vintersport, uansett hvilken måte man vil gjøre det på. Milevis med skiløyper, alpinbakke og barnebakke, akebakke og isbane – og en kafe hvor man kan varme seg og få litt næring mellom slagene. Stedet var virkelig en opplevelse, og jeg forestiller meg at jeg fort kunne ‘bodd’ her oppe i helgene om jeg hadde tilhold på Mo. At det også var rom for å være på tur med hund, var ingen ulempe. Jeg fikk hilse på en lystig berner sennen-hannhuund, og dermed var jeg solgt!

Islandshest. Vakker og hardfør islandshest.

Jeg fikk også med meg en tur til dalstroka innafor, innover mot svenskegrensen nesten, og der hadde de islandshester på gården! Jeg fikk hilst på noen av dem og lot meg raskt sjarmere. De godt pelsa og hardføre dyrene lot ikke til å slite med kulda mens de gikk ute, selv om det var minusgrader og vind. Det er jo det de er laget for å tåle, tross alt.

Ingen bombe at jeg koste meg på Mo, med andre ord. Rettere sagt: Jeg koste meg i strøket rundt. Selve Mo, med sitt sentrum, sine butikker, sin industri og hva det måtte være, er jeg fortsatt like blank på. Du skal ikke se bort fra at jeg må en tur tilbake dit etterhvert.

22. desember: Nordover. Med Widerøe.

22. desember var dagen jeg hadde sett frem til lenge. Dagen jeg reiste nordover på juleferie.

Man må bare elske Widerøe. Ser du flyplassen i fjæra på bildet, under vingen på flyet?

Jeg har ofte tatt bussen ‘hjem’ til jul. Det tar 6-7 timer, inkludert en times fergereise. I år hadde jeg bestemt meg for å unne meg å fly i stedet, med Widerøe. Det tar 30 minutter å fly, og det var en ekstremt smidig tur. Selv stor hund og tilhørende bur var ikke noe problem. Hunden tok reisen med ro, og han ble ellevill av glede da pappa møtte oss i ankomsthallen da vi kom frem. Gjensynsgleden mellom han og kompisen (som mine foreldre eier) var også påtakelig.

To dager igjen, og jula føles som om den har startet på alvor.22

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.

Lovund. Fordi det var på tide.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Men jeg er sikker på at du har kjent den. Det å ha noe man tenker man ‘skulle ha gjort’, men aldri kommer seg til å gjøre. Før man plutselig en dag står midt oppi det og nyter hvert minutt. Omtrent sånn var det da jeg nylig besøkte Lovund.

Jeg har en svakhet for øyer. Jeg kommer fra ei øy, jeg liker øyer. Lovund er ei øy på Helgelandskysten som jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å besøke, men det har på et vis ikke ‘villet seg’, rett og slett. Et par ganger de siste årene har jeg sogar bestilt hytte der og planlagt tur, for så å bli nødt til å avlyse på grunn av uforutsette omstendigheter og ting som har dukket opp, prioriteringer som har måttet endres. Men i år klaffet alt.

Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!

Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!

Lovund ligger ganske nøyaktig frem timer fra Bodø, hvis man reiser med hurtigbåt. Det bor litt under 500 mennesker på øya, og halvparten av dem jobber etter sigende i en av de to lakseoppdrettsbedriftene som finnes på øya. Øya er relativt rund av fasong, og midt på øya troner Lovundfjellet, også kalt ‘Fjellet’, med sine 623 m.o.h. på det høyeste. Det er ganske bratt, med andre ord, men heldigvis flatt og enkelt i de sjønære områdene nord/øst på øya, der folk bor og bedrifter har sine fasiliteter.

På nord og til dels vestsida av øya ligger den berømte lundeura, steinura hvor lundefuglene kommer inn i tusentall midt i april for å hekke, før de igjen drar ut på havet i august en gang. Deler av områdene utgjør et naturreservat hvor det er ferdselsforbud fra 15. april til 31. juli. Man sier gjerne at 14. april er ‘lundkommardagen’, altså den dagen lundefuglene kommer inn. I realiteten varierer dog datoen noe – uten at det forringer opplevelsen. Jeg så en og annen lundefugl på mine vandringer på Lovund, men de har ikke ordentlig kommet inn enda. Det skjer i påskehelga, tenker jeg.

En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter.

En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter. Fastlandet i bakgrunnen.

Lovund ligger ute i havet, nærmest rett vest for Mo i Rana. Litt lenger ut og bittelitt mer nord finner man Træna, som er verdensberømt i Norge for den årlige Trænafestivalen. (Jeg skal besøke Træna også en gang, om enn ikke under festivalen. Men det er en annen historie.) Fra Lovund ser man også fint mot fastlandet – ei lang, lang rekke av hvitdekte fjell raget på den andre sida av havet da jeg var der. Litt lenger sør ser man blant annet De sju søstre, ei fjellrekke som ligger nær Sandnessjøen. Det går sti rundt store deler av øya, og det går merket sti til toppen av fjellet. Og heldigvis – heldigvis har de også en solid molo man kan gå ut på.

Jeg måtte jo lufte hunden mens jeg var der, for han var med på turen. Lovund har omtrent fem kilometer vei, sier ryktene, og jeg tror vi gikk de fleste av dem. I tillegg tok vi omveier der det passet; en tur i fjæra, rundt en haug eller utpå ei brygge. Som her. Det var massevis av dufter og stimulans for en nysgjerrig hundesnute – og for nysgjerrige dameøyne.

Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.

Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.

Det bor som sagt nær 500 mennesker på Lovund. Det er et folketall som er i vekst, og det er etter sigende ikke bare enkelt å finne seg et sted å holde til om man har lyst til å bo der. Oppdrettsfirmaene vokser, hotellet har nettopp åpnet et nybygg og det er ting på gang på øya. Fraflyttingsspøkelset har dratt for lenge siden. Noen hus er åpenbart bare i bruk som sommerhus, men det er også mange eneboliger i bruk. I ei bukt nordøst på øya har man bygget rekkehus nærmest på bryggekanten, og man hører bølgeskvulpet når man sover med vinduet åpent. Jeg vet, for jeg har prøvd. Vennene mine bor i et av husene der. De er designet av Anita Valrygg, i likhet med husene som er planlagt bygd lenger sør på Lovund. Stranda innerst i bukta (utenfor nedre bildekant) har skjellsand som er hentet fra Træna, og den naturlige lagunen er anlagt slik at vannet varmes opp av sola på sommeren, samtidig som det byttes ut med tidevannet. Jeg mistenker at det vil være en sommeridyll jeg kommer tilbake til neste gang jeg drar dit på besøk.

Stemningsbilde fra Onøy brygge.

Onøy brygge. Stemningsbilde.

Hurtigbåten fra Bodø tar som nevnt fem timer, men da er båtbytte på Onøy inkludert. Det var fullstendig uproblematisk. Den kvelden jeg reiste nedover var det nærmest klarvær og en nydelig solnedgang akkurat da vi nærmet oss Onøya. Det tok bare fem minutter å bytte fra den ene båten til den andre; de legger til ved brygga etter tur og man går bare av og på uten videre dikkedarer. I de to minuttene jeg sto på kaia og venta, fikk jeg dog knipsa bildet over her. Jeg likte det. Returen gikk like lett.

Best av alt: Begge båtene har 2-3 store hundebur om bord, sånn at det er enkelt å reise med hund. Og best av alt: Underveis på turen er det en lang rekke anløp på andre øyer og småsteder. Flere av dem inspirerte meg til nærmere utforskning etter hvert. Du skal ikke se bort fra at det blir flere turer i den retninga utover våren og sommeren. Jeg er klar for det.

Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.

Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.