Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

Reklamer

Noen ganger bare MÅ man

Jeg kjente det  inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)

På vei gjennom Steigens skjærgård

Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær.  Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.

Magisk lys over Vestfjorden

Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.

Emre var ikke veldig imponert

Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.

Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende.  Det er det ingen av oss som har noe imot.

Saabye møter Sohlberg

Måne over Husbykollen. Melbu til høyre. Knipset med mobilkamera.

Dette synet midt på natta i påska, da landskapet var blått og lyset aldri helt svant, fikk meg til å tenke på både maleren Harald Sohlberg og forfatteren Lars Saabye Christensen.

Sohlberg har malt bildet «Vinternatt i Rondane», et vanvittig vakkert verk som går i de samme vinterblå tonene som synet over.  I følge Nasjonalmuseet fant han motivet da han var på skitur i Rondane påsken 1899, og vendte tilbake flere ganger for å fotografere og tegne flere skisser. «Det var som å være innunder en veldig kirkehvelving, bare tusen ganger sterkere», skrev han senere om opplevelsen, ifølge Nasjonalmuseet.

Men synet fikk meg også til å tenke på Lars Saabye Christensen, som i mange år bodde i strøket her. Han skrev et dikt som handler om månen over Møysalen; et fjell som ligger rett i nærheten her og bare såvidt utenfor synsvidde fra der jeg befant meg. Hør bare; det er så vanvittig treffende:

Månen over Møysalen
Lysene på Time Square er puslete i forhold
og Eiffeltårnet krymper
Petersplassen er bare et stoppested
og den kinesiske mur et hagegjerde
Karl Johan er en sti under himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene blir ikke mye å skryte av
og Louvre er en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg i verden
skal jeg ta beina fatt

For å se månen over Møysalen i natt

(Lars S. Christensen: ‘Hvor ble det av alle gutta’, 1992)

Saabye og Sohlberg, altså. Jeg skjønner hvorfor de begge berører meg dypt.

Frostatur med hunden

I forbindelse med turen til Femundløpet stoppet jeg også noen dager på Frosta for å besøke familie. Været var like fint der som på Røros; vinterlig, kaldt, fast føre nydelig lys. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på noe.

Soloppgang fra Moksnesåsen

En morgen skulle jeg egentlig bare gå en liten tur med hunden, kanskje et kvarter eller noe. Men det var så fint ute at jeg bare ville gå litt lenger og litt lenger og litt til, og plutselig hadde vi gått tur i halvannen time. Det var rundt ti minusgrader og litt vind, men jeg var godt kledd og frøst ikke i det hele tatt. Vi var på landet, og dermed kom vi forbi spor av både rev, elg, hare og andre dyr, noe som ikke var den firbeinte imot.

Frossent på Frosta

Frosta ligger utrolig vakkert til. Ganske flatt, med åser her og der, og proppfullt av historie. I sommer var jeg for eksempel på Tautra, som ligger like i nærheten, og det er ikke langt herfra til steder som har utmerket seg i Norgeshistorien og Snorres kongesagaer, for eksempel.

Uansett. Det er fint å gå tur her, og jeg var mye ute de dagene jeg var på besøk. Skulle gjerne hatt med ski for å gå over jordene og inn i skogen, men det får bli en annen gang. Og fargene. Fargene! På morgenen var det blålilla, ved solnedgang var det gyllent – og om kvelden så jeg jammen nordlys da jeg var ute, selv om dette er forholdsvis langt sør for denslags. Frosta bjudar på, og jeg takker villig ja.

A dog with a view

Hunden var med på hele reisen denne gangen, og han storkoste seg. Tog? Null problem. Maxitaxi for tog da sistnevnte konka? Null problem. Hotellovernatting? Helt greit. Møte hundespann eller se dem fyke forbi? Helt greit. Sove alle mulige steder, hilse på alle mulige folk? Også helt greit. Bare han får være med, være sammen med meg og de jeg henger med, så er alt i orden for ham. Heldigvis. Jeg trenger aldri å være redd for hvordan han skal oppføre seg med folk og andre dyr; jeg vet han er grei og rolig og snill, selv om han også vet å ‘prate’ og si fra hvis det er noe.  Ingen tvil om at han får bli med neste gang jeg er på disse trakter, med andre ord.

Til Røros for Femundløpet

Helt siden slutten av mars i fjor har Marianne og jeg planlagt å reise til Røros sammen i starten av februar i år. Mål: Å se starten på Femundløpet. Jeg har vært på Røros og Femundløpet flere ganger tidligere, men Marianne har aldri sett hundekjøring ‘live’ før. Det skulle det bli en endring på.

Rørosgater en vinterkveld

Røros er noe av det vakreste jeg vet i Norge, både vinters- og sommertid. Om sommeren er byen frodig og fargerik, om vinteren som et frossent nasjonalromantisk postkort. Årets femundvær var noe av det beste jeg har opplevd i mine år med Femundløpet; kaldt, tørt og relativt lite nedbør. Det var ofte stjerneklart på kveldstid, og snøen var verken salta eller grusa de fleste stedene. Dermed var det godt føre  – og fine forhold for å ta bilder.

ATV-ene tar en siste gjennomgang kvelden før løpet starter.

Femundløpet startet fredag 1. februar. Vi kom frem dagen før, og på ettermiddagen var vi ute for å se oss om i litt ro og mak. Da møtte vi på ATV-ene i Mørkstugata, den gata som går parallelt med Kjerkgata (hovedgata på Røros). ATV-ene brukes  i forbindelse med å få hundespannene til startlinja når løpet starter, for å holde igjen spannet frem til startskuddet går. På bildet over, er gata relativt tom. Dagen etter, da løpet startet, er veikantene på begge sider stappfulle av biler, hundehengere, sleder og spann – og folk, så klart. Volumet er deretter – det er hundeglam og stemmer over en lav sko.

Robert Sørlie har startet i alle Femundløp som har blitt arrangert. I år startet han først!

Femundløpet starter alltid med at spannene kjører opp Kjerkgata, svinger 90 grader mot høyre, kjører gjennom gruvemuseet og ut i naturen derfra. Svingen er berykta, og i år var det tydelig at kjørerne hadde fått klar beskjed om å stå på bremsen opp Kjerkgata slik at de ikke skulle ha for stor fart gjennom svingen. Jeg så bare én slede som velta, og det skjedde langsomt og ble raskt retta opp igjen.

Deltakerne er fordelt på tre klasser; junior (under 18 år), F450 og F650. De som kjører 450 km kan ha maks åtte hunder foran sleden når de starter, og må ha minst fem med til mål. De som kjører 650 km kan ha tolv hunder foran ved start, og må ha minst seks med når de kjører over målstreken.

Det finnes én kjører som kalles for ‘kongen av Femundløpet’. Det er Robert Sørlie. Han har startet i hvert eneste av de tilsammen 30 løpene som har vært, og han har vunnet 12 av dem. I år ble han #2, bare slått av Thomas Wærner. Det står det respekt av, og det kom ikke som noen overraskelse at han ble førstemann til å bli inkludert på Femundløpets nyskapte ‘Hall of Fame’, som ble annonser på åpningsseremonien.

Jens Kvernmo på vei ut på sporet i F450. Han fullførte løpet. Godt gjort.

Har du sett serien ‘Jens i villmarka‘ på NRK? Jens fra TV-serien deltok i årets Femundløp F450, og han fullførte med stil og seks hunder foran sleden i mål. Jeg blir ikke overraska om det blir til en episode eller to i neste sesong av tv-serien.

Jens samarbeider med rutinerte Arnt Ola Skjerve fra Jådåren husky, som selv har en rekke gode plasseringer å vise til. Skjerve har hatt noen litt rolige år i det siste med tanke på løp og konkurranser, men virker å være langsomt på vei tilbake – og det gleder meg. Skjerve kjørte F650.

Gammel rørosbebyggelse nedenfor slagghaugene

Vi så ikke bare starten på løpet – vi så oss også omkring på Røros. Vi fikk bl.a. med oss store deler av den aller eldste bebyggelsen på Røros, gamle trehus nedenfor slagghaugene og gruvemuseet. Det var stor stas, særlig i tussmørket som skapte stemning og ga en nesten uvirkelig følelse.

Vi gikk langsomt gjennom snølagte gater mens det knirka under skoene og lukta peisfyring lang vei, mens bilene sto parkert og husfasadene brakte tankene mange generasjoner bakover. I denne delen av Røros er dessuten mye av Pippi spilt inn, hvilket jeg ikke hadde noen anelse om før jeg ble det fortalt. Kanskje ikke rart at jeg håper å komme meg tilbake til Røros en gang på forsommeren eller deromkring.

TIlbake fra sitt livs første sledetur

Jeg reiste sammen med Marianne, ei gammel venninne av meg. Hun har aldri sett hundekjøring ‘på ordentlig’ før. Kanskje ingen overraskelse at helga ble en stor opplevelse for henne? Uten at hun visste om det (før vi kom til Røros) hadde jeg avtalt med en venn av meg at han skulle ta henne med på treningstur med hobbyspannet sitt dagen etter løpsstart; en kosetur for treningen og kosen sin del. Sammen med kompisen sin samboer fikk Marianne en fantastisk opplevelse med 11 hunder foran sleden i en times tid. De var så raske at jeg ikke rakk å komme meg helt i posisjon for å ta bilder før de kom inn – men knipset over klarte jeg å ta.

Nå er det bare en måned til jeg skal på neste løp; Finnmarksløpet, som starter i Alta. Røros og Femundløpet ga en god forsmak – og det å ‘bare’ være turist frister definitivt til gjentakelse.

Tilbakeblikk: Tautra kloster

Kalenderen forteller meg at det er rundt et år siden jeg var på besøk hos Tautra kloster for første – og hittil eneste – gang. Av ukjente årsaker ble det aldri noe blogginnlegg av det, men det gjør kanskje ikke noe å presentere disse bildene i et tilbakeblikk? Jeg tror ikke det.

Ruiner av det opprinnelige klosteret på Tautra

Det første klosteret på Tautra ble etablert i 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen. Tautra er ei lita øy i Trondheimsfjorden, nordøst for Trondheim by, og her lå klosteret sentralt til. Munkene hørte til cistercienser-ordenen. Etter reformasjonen i 1537 begynte det etterhvert å gå nedover med klosteret, av ymse årsaker, og det ble til slutt brukt som steinbrudd (!). I 1846 ble ruinene reddet ved at en privatperson kjøpte dem og ga dem videre til Fortidsminneforeningen, som da var ganske nystiftet.

Kirkesalen i det nye klosteret

Ikke så veldig langt fra ruinene av gammelklosteret er et nytt kloster etablert på Tautra. Dette klosteret er bygd både i stein og i treverk. Det ligger nært veien og er lett tilgjengelig for den som farer forbi. I dag er det et kvinnekloster, et Mariakloster som ble innviet i 2006 og som stadig fortsetter å vokse. De har sogar egne nettsider.

Jeg tok turen inn i selve kirkesalen da jeg var der. Det var en egen ro over den, en egen andakt som fylte sinnet. Lokalet er relativt enkelt og spartansk hvis man sammenligner med andre kirker innenfor den katolske tradisjonen. Men samtidig innbyr den til ærbødighet.

Alteret i kirkesalen har allmektig utsikt

Alteret er enkelt, inventaret er enkelt, omgivelsene er storslagne. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg ville klart å følge med på det som ble sagt om jeg skulle over være en gudstjeneste eller noe annet her. Det er stor risiko for at jeg i stedet ville ha festet blikket på skaperverket utenfor, latt øynene gli mot det som ville vært bakenfor presten eller abbedissen som forrettet. Hvordan kan man ikke gjøre det, tenker jeg.

Taket i kirkesalen er noe helt for seg selv

Det er mye man kan lese av symbolikk inn i at taket er som det er; en trekonstruksjon med glass over. Her kommer dagslyset inn, her lyser stjernene om natta, her danser nordlyset på mørke vinterkvelder meg magnetstorm i verdensrommet. Jeg kunne ikke dy meg for å fantasere om å overnatte i dette kirkerommet; å ligge her på natta og la himmelvelvingen overvelde meg, samtidig som jeg var varm og tørr innendørs. Her kan Vårherre fra sin himmel se på menneskene sine, og de kan se opp til Ham, bokstavelig talt.

Jeg har faktisk overnattet i kloster et par ganger, men det er mange år siden sist.  Men jeg har besøkt mange; jeg liker å besøke kloster når jeg har mulighet til det – særlig i utlandet, i katolske og ortodokse land. Overnatting i seg selv er ikke en del av ’tilbudet’ hos mariasøstrene på Tautra, men det finnes et gjestehus for mennesker – gjester – som ønsker et stille retreat, eller retrett som de selv kaller det. Man kan også bo her noen måneder som frivillig og bidra i klosterets arbeid og virksomhet.

Jeg har aldri seriøst vurdert å gå i kloster. Men ei langt yngre venninne av meg gjorde nettopp det for et år siden – hun tok et år i kloster gjennom et opplegg som er tilrettelagt av og gjennomføres under oppsyn av erkebiskopen i Canterbury. Noen av hennes opplevelser (og andre tekster) kan du lese om her, hvis du vil. Å si at jeg anbefaler et besøk på Tautra, vil dog ikke være å overdrive. Snarere tvert imot.

Helligvær revisited

En sjekk viser at det er over seks år siden sist jeg var i Helligvær. Denne gangen hadde jeg bedre tid, og jeg hadde gledet meg lenge over planene om å dra utover akkurat denne helga. Sammen med hunden tilbrakte jeg helga i godt selskap, og denne gangen rakk jeg å utforske alle øyas veier i både dagslys og måneskinn. De er ikke mange, og det blir totalt rundt fem kilometer hvis man går lengste vei frem og tilbake.  Akkurat passe til en fin tur som både voksne og barn var fornøyd med.

Tomme fiskehjeller og utsikt mot nordøst

Det bor rundt 100 mennesker i hele været, og rundt 90 av dem bor på Sørvær, den største bebodde øya. Det var dit jeg dro denne helga.  Fiske er ei viktig næring i Helligvær, og sporene i fjæra taler et tydelig språk – her er det hjeller hvor det henger fiskehoder til tørking i vintersesongen. Denne nordøst-vendte vika er ganske lun og skjerma mot storhavet i vest, og dermed står hjellene ganske trygt.

Sørværs største gård har utsikt mot Landegode

Det tok meg noen timer å få instinktivt grep om himmelretningene i Helligvær, å skjønne hva som var nord og sør og øst og vest. Noe av forvirringa kommer utvilsomt av at jeg er vant med å ha Landegode mot vest-nordvest når jeg har tilhold i byen.  De fjelltoppene du ser rett bak låven på bildet over, er toppene på Landegode. Her er Landegode i øst. Jeg fant ut av det. Til slutt.

Måkene samla seg i store skarer på fjorden på nordvestsida av Sørvær

I et lite sund fant niåringen og jeg et sted hvor det hadde samlet seg et tresifret antall måker på havet.  Vinterstid er det vanlig å se ærfugler sitte samlet i store skarer, nærmest som et ‘flak’ av fugler på vannet. Men måker? Litt mer uvanlig. Jeg tipper det var mat i nærheten.

Perfekt tur for en åtteårig husky og ei niårig jente

Helligvær var et paradis for hundepoter og hundesnuten. Det var noen andre hunder på øya; vi møtte en aussie, en border collie, en akita inu og en bischon frisé. I tillegg går villsauer inngjerdet i terrenget, det er flere hester i innhengninger tilknytta den store gården, her er oter og sjøfugl og jeg vet ikke hva. Huskyen var strålende fornøyd med alt han fikk snuse på der vi gikk, mest etter veien og litt i kanten av terrenget. Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha med meg sko som passer til å gå i vått terreng. Da blir det enda mer å utforske, ikke minst stinettet som ligger på sør- og østsida av øya.

Magisk vinterlys forsøkt fanget med mobilkamera

Lørdag kveld og natt til søndag falt det litt snø. Ikke mye, men nok til at det ble et dryss av hvitt over terrenget, nok til at man tenkte at vinteren er i anmarsj. Sammen med snøen kom skyer på himmelen; skyer og vind som gjorde at lyset forandra seg absolutt hele tida og aldri var det samme mange minutter i strekk. På ett tidspunkt sto vi nærmest omringet av gull, senere var verden blå. Da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ordentlig kamera.

Hytte på stolper. Denne hytta har ei helt fantastisk utsikt fra stua!

Noen av husene på Helligvær har stått lenge, andre er litt nyere.  Noen er bebodd, så klart, men mange av dem fungerer som feriehus for folk med tilknytning til øya. De brukes bare deler av året, kanskje særlig i sommerhalvåret. Det er ikke mange hytter her som ‘bare’ er hytter, men dette er ei av dem. Den er bygd i ei skråning og står delvis på stolper. Utsikta fra stuevinduene er helt eksepsjonell – jeg kunne fint ha bodd der hele året hvis det var om å gjøre.

Men jeg bor ikke der. Jeg var bare på besøk. Det skal ikke bli seks år til neste gang, for å si det sånn. Planen er snarere å dra tilbake til sommeren – om ikke før.