Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.
Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.
Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.
Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.

Høstferd

imag9829
Tisleia i Valdres en vakker høstmorgen

Jeg har vært litt på farten siden sist. Forrige uke tilbrakte jeg for det meste i Valdres, hvor jeg var på kurs. Det var en fornøyelse – døgnet rundt. Kanskje ikke noen overraskelse at godt vær i kombinasjon med usedvanlig milde september-temperaturer gjorde sitt for trivselen? Lua og vottene som sto på pakkelista i forkant av kurset, ble ikke brukt i det hele tatt.

imag9852
Stedsnavn i Valdres – noen av dem.

Vi brukte kartet endel på kurset. Det er ikke til å komme fra at noen av stedsnavnene bød på underholdning i seg selv – deriblant Lortputten og Makalausputten, som du ser på bildet. Det var ikke alltid jeg var sikker på hvordan navnene på enkelte steder skulle uttales, men vi fant heldigvis fram når vi trengte det.

imag9939
Gjerdalen midt i bildet. Tatt fra Kobbskaret.

Denne uka har turen gått nordover. På Hamarøya var det så nydelig at jeg helst ville stoppe bilen overalt for å gå ut og dra på tur – men det kan man jo ikke når man har ei ferge å nå, og planer neste dag. På Kobbskaret kunne vi ikke dy oss lenger, så det ble en liten stopp. Landskapet sto i brann i form av trær i flammende gyldne farger, og lufta nærmest dirret av varme der den sto i ro. Bare en lett bris strøk tidvis gjennom tretoppene. Jeg tror det er fem år siden jeg var på campingtur på høsten borti strøket her. Nå fikk jeg lyst til å gjenta det så snart jeg kan, før fargene forsvinner.

imag9960
Fergemenyen gir seg selv.

På ferga er det i realiteten bare ett punkt som gjelder på menyen, med mindre man er skrubbsulten. Sveler. Jeg aner ikke hvor mange sveler jeg har spist på ferga over Vestfjorden gjennom årene, men det er mange. Alltid svele, alltid med brunost. Nå som den verste turistsesongener over, var det sogar mulig å finne seg et bord med utsikt ombord. Der satt vi med andakt hele den timen som turen varte. Titta på fjellene («der har vi vært!», «dit må vi komme oss en dag!» og så videre) og så småfisk boble i overflata her og der.

Høsten i år leverer virkelig varene så langt i sesongen!

Bodøsommeren #3: Kjerringøy

IMG_4365
Krambua (grått tak) og hovedhuset er to av de mest sentrale byggene på handelsstedet, i dag som for 200 år siden.

Det er vanskelig å tilbringe sommertid i Bodø uten en eller flere ganger å havne på Kjerringøy og det gamle handelsstedet. Hver eneste sommer siden jeg flyttet til Bodø har jeg vært der opptil flere ganger sammen med gjester, og det er ikke fritt for at man kan havne der resten av året også. Juletida er magisk der ute. På handelsstedet er det alltid lurt å starte med en tur i hovedbygget for å se og høre bildespillet som presenterer stedet og dets historie, før man tar beina fatt og ser på alt som er å se på. Det er mye. Og verdt hvert et skritt.

Knut Hamsun er godt plassert i fjæra og skuer mot handelsstedet - eller var det Sirilund?
Knut Hamsun er godt plassert i fjæra og skuer mot handelsstedet – eller var det Sirilund?

Knut Hamsun er blant de mange som oppholdt seg på Kjerringøy i handelsstedets glansdager. Han lånte også penger av væreieren for å dra til USA, om jeg ikke husker feil. Flere av Hamsuns romaner handler om et fiskevær som heter Sirilund, og det er forbløffende likt Kjerringøy. Handelsmannen Mack i Hamsuns verker er i virkeligheten Kjerringøys handelsmann Zahl. Det er mye å legge merke til på Kjerringøya for den som elsker Hamsun – også.

IMG_4359
Erika gjør en strålende jobb som guide og omviser på handelsstedet på Kjerringøy. Her på brua opp til fiskebruket.

Omviserne på handelsstedet er vanligvis tidsriktig kledd i forhold til hva som var standard og stil i stedets glanstid. Kjerringøy Handelssted ligger under Nordlandsmuséet og guidene er ansatt der. De forteller gjerne og velvillig om hvordan livet på Kjerringøy artet seg i hine hårde dager, og jeg har til dags dato tilgode å møte en gretten omviser der. Det virker som om alle gjør jobben med lidenskap, ikke bare ‘fordi det er en jobb’. Det merker gjestene, jeg selv inkludert.

IMG_4367
Nordlandsbåt i det ene naustet på handelsstedet

Det er ikke bare hus og bygninger som er verdt å se på Kjerringøy. Et par hundre meter fra handelsstedet – man kan gå langs asfaltert vei eller velge ‘kjærlighetsstien’ gjennom skogen – finner man huset hvor båtbygger Ulf Mikalsen holder til. Han bygger, restaurerer og vedlikeholder gamle nordlandsbåter og færinger og denslags, og han forteller mer enn gjerne om både arbeidet, båtene og virksomheten de sto i. Akkurat denne båten (på bildet) er ferdig og står i et av naustene på handelsstedet, men i båtbyggerens arbeidsnaust kan du se slike bli til mens du kjenner lukta av tre, tjære og høvelspon i nesen.

IMG_4373
Det er kort vei mellom byggene på handelsstedet – og Hamsun følger godt med, ser det ut til.

Noe av det fineste med Kjerringøy er at det attraktive ikke bare består av handelsstedet og tilliggende bygg og attraksjoner. På Kjerringøy er naturen helt ekstraordinær, selv for Nord-Norge å være. Her finnes ei strand for hver innbygger, her kan du gå fra fjære til fjell raskere enn du rekker å si ‘poff’, her kan du klatre spektakulære ruter i verdensklasse, her kan du fiske i både fersk- og saltvann, her kan du padle kajakk eller sykle eller … jah, du skjønner tegninga. Jeg tror aldri jeg blir ferdig med Kjerringøy, på en god måte, og jeg tror ikke jeg har møtt noen som ikke har trivdes og funnet noe de likte der.

Noe av det fineste med Bodøsommer er Kjerringøy. Om et par uker får jeg feriegjester. Du kan jo gjette på hvor vi skal innom…

For ordens skyld: Bildene er ikke tatt på sommeren! De er tatt om våren.

Skomvær: Farvel

Hverdagen venter, Skomvær har vært en drøm. Å få tilbringe tid på Skomvær har vært noe helt spesielt, og det har vært oppfyllelsen av en gammel drøm, en drøm om å få erfare landet ‘bortenfor Røst’. Der jeg en gang drømte om å få se Trenyken på nært hold, har jeg nå ikke bare sett den – jeg har hatt tilhold enda lenger ut. Det er nesten så jeg må klipe meg i armen for å forstå det.

En siste finværsdag på Skomvær
En siste finværsdag på Skomvær

Fyret på Skomvær har stått der, et landemerke både på øya og for sjøens farende folk. Nå om sommeren er fyrlykta slukket, den fyrlykta som er slipt i krystall og laget på et vis som i dag har gått i glemmeboken, men like fullt: Fyret står der, og det viser vei. Jeg har lært at sangen «Har du fyr» opprinnelig var skrevet til Skomvær fyr, og jeg skjønner hvorfor. Nå har jeg vært nesten hver en krinkelkrok inne i fyret og sett på alle detaljer jeg ønsket å utforske videre – og jeg har vært runden på balkongen aller øverst. Jeg føler at jeg kjenner fyret litt. Ikke godt, men godt nok. For meg.

Lokalhistorie som gir inntrykk
Lokalhistorie som gir inntrykk

Jeg har lest bygdebøker, Lofotboka og nedtegnelser av ulike slag som har fortalt meg om livet på Skomvær. Hvem som var der, hva de gjorde, hvordan de hadde det, hva de måtte leve med – av både vær, vind og omstendigheter. Kristian som det står om i avsnittet over, var poståpner på Røst og kom ut til Skomvær med post og på besøk av og til. Jeg har lest om hvordan de måtte bruke tønner i tau for å få post og varer noenlunde velberga i land når båtene ikke kunne legge til nede i Keila – og jeg skjønner hvorfor, for jeg har sett Keila i både nordavindsstorm og sønnavindsstorm.

Uværskveld på Skomvær
Uværskveld på Skomvær

Da dette bildet ble tatt, var det storm fra nord. Når vinden står på med storms styrke fra nord, kan man krysse tunet relativt greit, men kommer man rundt hjørnet på låven og møter vinden uforfalsket i øynene – vel, da er det greit at man er solid bygd og lener seg mot vinden. Nordavinden gir ikke ved dørene. Sønnavinden derimot. Den tar i prinsippet like hardt, men den gir langt mer spektakulære bilder – for da slår bølgene mot skjærene på sørsida av øya og kaster kaskader av sjy og skum høyt opp i lufta. Man kan sogar sitte inne i stua og se på det, siden stua er sørvendt. Jeg har ingen bilder på minnebrikken. Men mange inni hodet.

Hønene er overlatt til andre nå...
Hønene er overlatt til andre nå…

Etter å ha vært alene sammen med hanen og hønene over en periode begynte jeg å trives litt med rutinene de bød på. For ikke å snakke om eggene – det var noe helt eget å spise egg som man bokstavelig talt har henta inn selv, rett fra hønsehuset. Jeg hadde lært noen av hønenes personligheter å kjenne, og lot meg villig underholde når jeg så hvordan de tedde seg innimellom. Men når det er sagt: Det er godt for hunden min å slippe å ha høner gående rett i nærheten hver eneste dag. Litt mindre å følge med på, litt mindre å karre seg opp over. Det er helt greit.

Den siste midnattssola jeg så på Skomvær
Den siste midnattssola jeg så på Skomvær

Den siste kvelden min på Skomvær var det et helt fantastisk nydelig vær. Etter å ha vært ganske grått på formiddagen ble det klarere og klarere, og utpå kvelden var himmelen nærmest fri for skyer. Vinden løyet, som du ser på bildet, og det var nydelig å være ute og se på havet og landskapet i det gyldne kveldslyset. Jeg kunne ikke annet enn å knipse den siste midnattsola jeg visste jeg ville se der ute.

Neste dag var det gråvær og mer vind. Men jeg kom meg til Røst, og etterhvert helt hjem igjen. Skomværseventyret er over – men hverdagene er neimen ikke verst, de heller.

Skomvær: Ei uke alene

Ja, du leste rett. Jeg har vært ei uke alene ute på Skomvær, i den grad man er alene når man har en hund og ni høns rundt seg. Kollegene mine har vært annetsteds i landet i jobbsammenheng, og jeg sa meg villig til å ta ansvar for drift og dyr ei ukes tid mens de var borte. Det verste er at jeg ikke engang var bekymra for hvordan det ville bli å være ei uke mutters alene.

Ei av de ni hønsene vi har på tunet, og som luftes hver dag.
Ei av de ni hønsene vi har på tunet, og som luftes hver dag.

En aldri så liten del av de daglige rutinene handler om høns. Vi har tre hvite høner, fem brune/svarte høner og en brun hane. De hvite og de brune hønene går ikke helt overens, så vi holder dem adskilt. Inne i fyrvokterassistentenes låve (fyrvokteren hadde egen, nemlig) har vi to rom med høns i, og de holdes adskilt. På morgenkvisten slipper jeg ut de hvite, så de får gå fritt omkring på området, og midt på dagen tar jeg dem inn og slipper ut de brune (og hanen). Om kvelden må de også inn. Innimellom der har jeg skrapet skitt, ordnet med høy, plukket egg, fikset mat og vann og generelt stelt litt for hønene. Jeg har aldri i hele mitt liv hatt noe med høns å gjøre før, annet enn å spise dem, men det går forbausende bra å ta vare på dem denne uka. Og jeg innrømmer glatt at det er noe helt eget å spise en omelett som er laget av egg fra høns jeg ‘kjenner’, på et vis!

Nyplukka blomster gir trivsel og vitner om frodig jord i havgapet.
Nyplukka blomster gir trivsel og vitner om frodig jord i havgapet.

På forhånd trodde jeg at det skulle være ganske karrig på Skomvær, men der tok jeg feil. Her er et jordlag over nesten hele øya som i følge informerte kilder er en drøy halvmeter dypt, og her er flere vekster enn de jeg kan navn på. Marisko, hundekjeks, skogstorkenebb, smørblomst, løvetann, skrubb-bær, den rosalillla på bildet over (som jeg ikke vet navnet på), flere sorter strå, skogstjerne (eller noe som ligner), rødsildre og … ja, enda mer vokser det her, jeg har ikke sett alt. En gang i tida hadde de sogar en rosehage her! Små glass et par utvalgte steder i huset har gjerne friske, nyplukka blomster til enhver tid, og det skaper trivsel. At det også skaper litt nysing pga pollenallergi når de begynner å visne litt, tar jeg med det gode.

Det river godt innimellom, og sjøsprøyten står over land.
Det river godt innimellom, og sjøsprøyten står over land.

Vinden er avgjørende for livet her ute. Sterk vind betyr null båt, og dermed null turister og null transportmuligheter for oss. Noen dager er vinden så sterk at det nærmest er utrivelig å være utendørs, selv om det er aldri så vakkert. Andre dager kommer den fra en vinkel som gjør at det er overkommelig og tilogmed fint å være ute, og man har mulighet til å finne seg et sted i le. Jeg har et sted på nordsida og et annet på sørsida av øya der jeg gjerne slår meg ned ei stund sammen med hunden, hvis vinden spiller sånn noenlunde på lag. Og jeg har klart å få t-skjorte-skille på armene etter å ha vært ute i sola den tida jeg har vært her, så det har ikke vært så aller verst!

Ankomstbrygga på Røst
Ankomstbrygga på Røst

I gamle tider var det to ankomstbrygger på Skomvær, ei på nordsida og ei på sørsida av øya. I dag er det kun sistnevnte som er i bruk, og den ser du på bildet her. Den gang brukte de kranen for å heise opp båter når de skulle ha folk og last i land – i dag gjør vi ikke det, og kranen er ganske rustet. Den lille kilen som stikker inn ved brygga går i nord/sør-retning og gjør at brygga er forholdsvis skjermet mot nord og vest, som er der de største bølgene vil komme fra. De som kommer hit med rib-båt fra Røst, går i land rett fra rib’en. De som kommer med en liten sjark, vil se at sjarken fortøyer utenfor ‘bryggekilen’ (der er det ei blåse), og så skysses folk til brygga med en liten lettbåt. Her hekker forøvrig fuglene på berg og tuer i nærheten, og derfor er det viktig som besøkende at man holder seg på stien som går mellom brygga og fyrhusene, og ikke streifer ut i terrenget.

Kveldsutsikt fra utedoet
Kveldsutsikt fra utedoet

Det er ikke til å komme fra at utsikta på Skomvær er usedvanlig vakker. Det er ikke alle dager man ser fastlandet mot øst, men øyene mot nord/nordøst ser man såfremt ikke det er tåke eller ekstremt lavt skydekke. Her ser du fra venstre Hernyken, Trenyken, Ellefsnyken, Storfjellet, Vedøya og nesten helt til høyre Staven. På klarværsdager ser man også Værøya og Mosken herfra – men ikke Røstlandet, som er der folk på Røst bor. Røstlandet er nemlig så lavt at jordhellingen nærmest kommer i veien for sikten.

Hunden min har definitivt verdens vakreste utedo-utsikt!

Velkommen til Skomvær

Velkommen til Skomvær fyr! Skomvær fyr finner du aller, aller ytterst i Lofoten, 17 km ut fra Røst, som er den ytterst bebodde øya i Lofoten. Trenger du en stedsangivelse, kan du ta deg til 67°24′39″N 11°52′29″Ø. Det ser ut som en prikk i havet, men er i realiteten ei øy med noen få holmer og skjær rundt – og et fyrtårn med tilhørende bygninger. De fleste innbyggerne har vinger.

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen
Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

På Skomvær finnes det fire bygg i tillegg til maskinbygget du ser på bildet over. Det er to låver og to boligbygg, hvorav det ene bolighuset ikke er i bruk. Det finnes ikke ferskvann på øya, så vi samler regnvann til bruk i matlaging og når man dusjer (det blir filtrert først). Vann til å drikke får vi på store plastdunker fra Røst pr båt når det passer sånn. Opprinnelig fantes det visstnok en brønn midt på gårdsplassen mellom husene, men den eksisterer ikke lenger. I hovedbygget bor det gjennom sommermånedene folk fra kunstnerkollektivet Røst Air og deres nettverk. Og denne måneden, denne sommeren finner du altså meg der.

IMG_4561
Hernyken (nærmest), Trenykan, Ellevsnyken og Storfjellet. Bakom der ligger Røstlandet og tilknytta øyer som er bebygde.

Skomvær ligger midt i et sjøfugleldorado. Lundefulg, teist, måker, svartbak, ørn, ærfugl, lomvi… Lista er nærmest endeløs, selv om den ser ut til å krympe. Omtrent alle øyer og holmer her inngår i naturreservat eller landskapsvernområde. Det finnes hytter på noen få av dem, og de eies i hovedsak av folk som bor i nærheten (relativt sett) og har egen båt for å ta seg dit. Flere av dem har ferdselsforbud gjennom hele eller deler av året. Selv har jeg alltid drømt om å komme meg på øya med Trenykan på, som man ser midt i bildet over, etter at jeg i ung alder så Theodor Kittelsens magiske tegninger derfra. Om jeg kommer meg dit i sommer, er foreløpig et åpent spørsmål. Men jeg har i det minste kjørt rett forbi i båt – en snerten Buster med voksen motor.

IMG_4591
Hekketid

Fuglene hekker, og de har reir nærmest overalt. Hele øya er på ca 40 dekar jord, men det er ikke mye man kan gå rundt omkring foreløpig. Fuglene skal ikke forstyrres. Det går en 150 meter lang sti fra der man ankommer med båt og opp til tunet med bygningene og fyrtårnet, og der er det trygt å gå. Hunden er med ut hit, og han må alltid være i bånd. Det takler han heldigvis fint, ikke minst fordi det er mye å følge med på og bli mentalt engasjert av når han er utendørs her. Ikke minst alle hønene som går løse på tunet, akkurat utenfor rekkevidde av den pelskledde fyren…

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.
Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Eventyret har bare såvidt startet. Noe sier meg at dette blir en sommer utenom det vanlige.

Han Sylte i Valnesfjord

For litt siden var jeg i Valnesfjord i embets medfør. I Valnesfjord finner du Han Sylte Kolonial. Den er det verdt å avlegge et besøk når man befinner seg på Rv 80 mellom Bodø og Fauske.

Gulrotmarmelade fra Han Sylte
Gulrotmarmelade fra Han Sylte

Historien begynner med et forelska par som laget krydra gulrotmarmelade på glass på sitt eget kjøkken for å spise selv og gi til familie og venner i gave. I dag er det en suksessrik gründerbedrift som har åpnet egen butikk, utvidet sortimentet (hva med pesto laget av den grønne dusken på gulrota?) og bidratt til både verdiskapning og næringsutvikling i Valnesfjord. At de er genuint trivelige, Mathilde og Håvard, er en bonus.

IMG_4384
Kanelsnurr-lunsj av dimensjoner

Hos Han Sylte finner du ikke bare hjemmelaget syltetøy. De har også utsalg med en rekke lokalt produserte varer; kjøtt, fisk, bakst og mer til. Og egne kanelsnurrer, stekt i lokalet! Det var mye jeg hadde lyst til å ta med meg hjem da jeg var innom, men jeg klarte å begrense meg. Jeg har smakt både den vanlige gulrotmarmeladen og den såkalte julemarmeladen, som er litt mer krydret i smaken. Veldig gode, begge to. Pestoen var de fri for denne gangen, men senere på sommeren skal den anskaffes.

Hvilekrok hos Han Sylte Kolonial
Hvilekrok hos Han Sylte Kolonial

Det er ikke lenge til jeg skal tilbake, denne gangen for å vise Kolonialen frem til gjester som kommer på besøk. Kanskje kjøper vi kanelsnurrer og kaffe før vi setter oss ned i denne rolige kroken i lokalet? Her kan man slå av en prat med vertskapet og hverandre, utveksle informasjon og prate skjit. Hvis man vil.

Hos Han Sylte Kolonial kombineres sansen for mat med sansen for lave skuldre, godt humør og en kjapp replikk. Det passer meg utmerket.

Og skulle det bli for mye stillesitting og kanelsnurrer, er det bare å ta en tur på bakrommet. Der åpner nemlig et aldri så lite treningsstudio i sommer. Ingen skal si at det ikke skjer noe på bygda. I alle fall ikke i Valnesfjorden.