3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.

Reklamer

Helg! Dagslys!

Hva mer kan man ønske seg? Det er det man jeg drømmer om å gjøre alle de dagene mens jeg sitter på jobb og ser dagslyset komme og gli forbi utenfor vinduene mens jeg selv sitter og jobber og står på. Det er mørkt når jeg drar hjemmefra og mørkt når jeg kommer tilbake på ettermiddagen. Da drømmer jeg om å bare stikke fra jobb, ta med meg hunden og dra ut på tur et eller annet sted, dra på tur mens det er dagslys og farger.

Når det blir helg kan man gjøre sånt.

Utsikt mot vest fra gapahuken på Keiservarden

Denne helga hadde jeg avtalt å ta med ei fersk venninne opp til Keiservarden. Hun er nyinnflytta i byen (pga jobb) og har aldri vært på Keiservarden før, så da jeg så at værmeldinga for helga var fin, foreslo jeg tur sammen. Hun var ikke vanskelig å be. Vi gikk opp én vei (fra Maskinisten, 4 km langs snedekt grusvei) og ned en annen (til Turisthytta, 2 km på is-og-snø-dekket sti og sherpatrapper), og det viste seg å bli en helt strålende tur.

Vi var langt fra de eneste som var på tur, og møtte folk både på vei opp og på vei ned og inne i gapahuken og rundt omkring på toppen. Mannen som lener seg på dørkarmen til høyre i bildet over her, var i byen på besøk. Han skulle overnatte her, sprek som han var. Med telt, primusmiddag og strålende utsikt tviler jeg ikke på at han får en kjempeopplevelse!

Utsikt mot Bodø by fra Keiservarden – og det var denne veien vi skulle gå på returen

Vi begynte å gå da sola hadde passert det høyeste punktet, og nådde toppen av Keiservarden omtrent da den skulle gå ned bak horisonten igjen. Med fjell og delvis skyer mot sør var det ikke mye vi så av selve sola, men det er helt greit – for vi fikk med oss lyset, og vi så fargene. Alle de gyldne, vakre fargene som preget både oss og landskapet, fargene som langt overgikk det som lar seg fange på et minnekort. Vind var det bare rundt toppen; lenger ned i landskapet var det lunt og fint. Kanskje ikke rart at jeg hadde lyst til å være lenge ute og bare gå og gå i marka hit og dit… Men det kunne vi dessverre ikke. Ikke denne dagen.

Det beste kommer når man er hjemme på kjøkkenet igjen 😀

Vel hjemme igjen var prioriteringa enkel. Finn den største koppen i skapet – Check. Sett på vannkokeren og tøm litt kakaopulver i koppen – Check. Mens vannet koker opp, pisk fløte til krem. Ordentlig krem. Check. Til sist: Kokende vann i koppen, rør rundt, ha den gode hjemmelaga kremen  oppi og rør litt til. Check.

Vi drakk kakao til nistematen på Keiservarden. Det var godt, og det varmet. Jeg drakk mer kakao, denne gangen med masse krem, da jeg kom hjem. Det var ikke ille, det heller. Og om en måned har sola snudd.

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.

Grå søndag ingen hindring

Pølsemiddag på bål
Pølsemiddag

Vi hadde avtalt å dra på tur sammen på søndag. Etter ei nydelig helg opprant dagen med grå skyer og duskregn. Jeg var forberedt på at turen ikke ville bli noe av. Men det ble den. Ikke bare gikk vi oss en lang tur – turfølget nektet å godta gråværet og hadde derfor med seg ved, pølser og ymse annet man trenger når man er på båltur.

Hunden måtte pent hvile
En drøy meter hund

Etter ei hektisk uke, og en lang lørdag med montering av kjøkkeninnredning, var det utrolig deilig å få sin andre skikkelige tur på tre dager. Regnet holdt opp et eller annet sted på vei til gapahuken der vi hadde tenkt å innlosjere oss, og vi kunne nyte maten under åpen himmel. Det ble et par små smakebiter på de firbeinte også.

Etter helger som dette kjennes det mye mer ‘greit’ å møte mandagen og ei ny arbeidsuke.

Endelig fredag

Endelig fredag. Etter ei hektisk uke med lange dager og mye innhold var det utrolig godt å kunne senke skuldrene på tur i marka med gamle venner på to og fire bein.

Emre i Heggmoen
Ser du hunden på berget?

Turfølget laget middag på bålet. Jeg laget middag på primus. Vi ble godt mette og fornøyde, begge to.

Denne uka har vi hatt mye fint vær. Men det er september, og det er ikke godt å vite hvordan høsten blir videre. Da er det godt å kunne kaste seg over de mulighetene som finnes til å komme seg ut, nyte naturen – stillheten – roen og omgivelsene.

Biff og grønnsaker
Biff og grønnsaker, beibi!

Heggmoen er aldri feil. Selv om sola går ned halv åtte, fikk vi oss et par timer i fint lys og vakre omgivelser før den gikk ned og alt ble kaldere. Nå kan helga bare komme.

Sommerglede #7: Turorientering

Da jeg flytta til Bodøområdet tok det meg ikke lang tid å oppdage turorientering. Det handler om å finne orienteringsposter som er satt ut i naturen, noe man gjør helt i sitt eget tempo og når man selv har lyst til det. Postene står ute fra midt i mai til ca september, og man kan sanke poster når og hvor man selv vil – og i det tempoet man selv foretrekker. Jeg elsker det. Særlig fordi det ofte fører til at jeg ikke blir gående i ‘de samme gamle sporene’ når jeg er ute på tur, men heller velger andre stier og ruter enn det jeg gjorde sist. Postene forandres fra år til år, og hvert eneste år har jeg oppdaget nye stier, steder eller områder som følge av turorienteringa.

Navy ved en post i Hunstadlia
Navy ved en post i Hunstadlia

Her i byen har det stort sett vært gråvær og vått fra sankhans og frem til nå. Når man er i ferd med å bli værsyk, viste det seg som en god kur å rett og slett ta med seg hunder, kart og klippekort ut i naturen. Jeg og ei venninne tok nylig alle postene i et område som heter Hunstadlia. To timer, seks poster og uendelig mange plusspoeng på kontoen for god samvittighet og bedre fysisk og mental helse.

Man får poeng for hver post. Når sesongen er over, kan man få medalje hvis man har passert et visst antall poeng – bronse, sølv eller gull. Jeg har passert bronse med god margin, og nå beveger jeg mot sølv. Jeg har gullet i sikte før sesongen er over, men jeg stresser ikke.

Sommeren byr på mange gleder. Turorienteringa er definitivt en av de store for meg.

Sommerglede #3: Utemiddager

Noe av det fine med sommeren er at det er utrolig enkelt og fristende å lage og spise middag utendørs. Med primus og de rette matvarene er det utrolig hva man kan lage på ganske enkelt vis når man er ute i naturen. Tidligere var middag ute – for meg -det samme som pølser på bål eller grilling av noe slag. I dag er saken helt annerledes.

Jeg leser for eksempel gjerne bloggen ‘Ute på tur med primus‘ og lar meg inspirere. Det er sjelden jeg lager akkurat det oppskrifta sier, men jeg bruker det gjerne som utgangspunkt og modifiserer oppskriften(e). Pølser er det nesten slutt på; nå er primusmiddager ofte like gode som middager laget hjemme på kjøkkenet – om ikke bedre!

Emre ved Vatnvatnet, i Heggmoen.
Min sjuårige husky i traktene hvor han kommer fra. Happy puppy!

I går, for eksempel, fikk jeg et mentalt pusterom etter ei heftig uke og midt i et heftig oppdrag. Ei venninne tok meg (og hunden) med ut i villmarka, til et sted der hundene lovlig kan løpe løse på sommerstid. Så hundene løp og snuste og badet og koste seg; vi laget mat på primus og ble så mette at vi nesten sprakk. På menyen: Reinskav.

Reinkjøtt, løk og paprika. Pluss litt til.

Til to personer hadde vi 400 g reinskav, som var frosset da det ble lagt i ryggsekken før turen. Seks middels store poteter, en rød løk, en halv paprika, fire selfplukka og selvtørka einebær (knust), salt/pepper/hvitløkskrydder i en tur-krydder-beholder – og en pakke fløte, som vi brukte kanskje 2 dl av. Potetene ble delt i to (små biter koker raskere) og kokt i kjele på den ene primusen. Mens det kokte, stekte jeg først paprika og løk (i biter) i stekepanna. Så la jeg dem til side mens jeg stekte reinskavet/kjøttet, på litt høyere varme. Da kjøttet nærmet seg ferdig stekt (det ble krydra underveis), skrudde jeg varmen litt ned og la grønnsakene over. Da alt var jevnt varmt, smakte jeg til med krydderet og hadde til sist fløten over. Blandet alt godt og lot det syde litt på middels varme til potetene var ferdig. Voilá!

Reinskav servert med nykokt nypotet. What’s not to like?

Det var godt. Vi ble mette. Og hadde det ikke vært for bilkjøring og at en av oss var lojal mot sjåføren på hjemturen, hadde det blitt en øl eller to underveis og etterpå, for kosen og smaken sin del. I stedet drakk vi friskt og særdeles kortreist norsk ferskvann, rett fra naturen. Det var ikke så verst, det heller.

Det blir flere utemiddager i sommer, for å si det pent.