Du vet det er vår når…

…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.

Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen

Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.

På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.

Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.

For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker;  godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.

Klar for lunsj i vinterhagen

Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt.  Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.

Reklamer

Ta mæ te havet

Havet. Det er noe med havet. Jeg er vokst opp ved havet, og det er noe med havet som jeg ikke kan forklare, noe som går helt til sjela på meg og bare treffer helt innerst inne, på en god måte. Uansett vær, uansett årstid, uansett omgivelser. Havet, helst nordaførr. Jeg blir aldri lei.

Supert selskap på et av mine yndlingssteder

En sen ettermiddag for ikke lenge siden var jeg ved havet i godt selskap. Jeg, hunden, vorsteh-tispa Hedvig og eieren hennes var på ei lang, fin og langgrunn strand ved fjære sjø, og det var helt magisk. Ja, det var litt vind (det er ofte det her), men sola varmet og vi hadde tid til å sette oss litt ned et sted og gjøre absolutt ingenting annet enn å ta inn omgivelsene med alle sanser. Det gjorde godt for både to- og firbeinte.

Hedvig, 12 uker gammel vorsteh-tispe

Denne stranda var ei av de første strendene hunden min var på da han var valp, og nå fikk han være med på en av Hedvigs første turer hit også. Her er tang, her er skjell, her er tidvis strandede glassmanter, her er krabberester og taurester og whatnot. Mye å snuse på, leke med og bite i for en liten valp med kløe i tennene. Og når det blir varmere i været vannet, har jeg store ambisjoner om å dra tilbake og vasse litt i fjæra med i alle fall én av hundene. Tipper valpen henger seg på da. Hun er helt klart eventyrlysten!

En bit bjørkestamme med greiner vekker assosiasjoner en solfylt ettermiddag ved fjære sjø

Denne ettermiddagen var det fjære sjø da vi var i fjæra, så vannkanten var nærmere 100 meter lenger ut enn den ville vært om det var flo. Men det luktet fortsatt hav, luktet fortsatt saltvann, luktet fortsatt tang og alt annet der nede. Jeg nyter det. Vi fant oss en plankebit og satte oss ned, ansiktet rett mot sola i vest, mot havet. Det føltes som å få ‘gratis’ brunfarge mens vi satt der og filosoferte om alt mellom himmel og jord. Det var ikke så viktig hva vi sa, egentlig. Det viktige var at vi var, simpelthen.

To av fire hester som bor rett ved stranda

Ikke langt fra fjæra er ei inhegning med litt skog og litt åker hvor det bor fire hester. De er vanvittig fine. Tre av dem er islandshester, tror jeg, den fjerde er denne på bildet. Den er av en helt særegen rase og det finnes ikke så mange av den i Norge, men jeg klarer ikke for bare mitt liv å huske hva rasen heter.  Note to self: Må sjekke med venninna mi hva det var rasen het igjen. Men se på den – er den ikke nydelig? Jeg syns han er fantastisk flott.

Og heldig, som bor sånn til at han kan se og lukte havet hele sommeren.

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.

Når hverdagen har pels

…er livet slett ikke verst. Jeg er hjemme igjen, og selv om jeg har lagt hundeløpet bak meg, er det fortsatt mye pels i hverdagen. Det gjør godt for sjela.

Hedvig, 9 uker gammel vorsteh-valp.

En av de første dagene jeg var tilbake, var det sosialisering av en liten tispevalp som sto på plakaten. Ni uker gamle Hedvig bor på landet og har aldri vært i byen før. Derfor tok eieren henne med til byen for å dra på tur med meg og hunden min. Det skulle vise seg å bli veldig, veldig fint. Den lille frøkena var ikke redd trafikk, støy, folk eller mange andre inntrykk, og hun lærte seg raskt at det er mye å snuse på og at det alltid lønner seg å gå fremover.

Jeg har så sansen for hundeeiere som er flinke til å tenke taktisk og lurt med valpene sine. Venne dem til folk, til inntrykk, til lyder, til ulike underlag og miljøer, sånn at de senere blir flinke til å håndtere det og ikke lar seg stresse av alt mulig. Jeg gjorde det samme med min hund da han var valp, og det har jeg høstet fruktene av i alle år senere. Jeg tror Hedvig kommer til å klare seg fint, hun også.

Innerst i gapahuken

En småhustrig senvinter-tidlig-vår-kveld blir langt finere når man tilbringer den på godt vis. For eksempel kan man ta med hunden og gå en tur i fjæra, og etterhvert gi seg til å grille ved en gapahuk sammen med andre fine mennesker og dyr. Jeg var egentlig ikke så sulten, riktignok, men bare det å være der – være sammen, være ute, være med fine folk – gjorde dagen langt mer minneverdig enn den ellers ville ha vært.

Jeg gleder meg stort over at joggesko- og barmarkssesongen er i gang. Vinteren har ikke helt sluppet taket enda, men det går rette veien. Det har jeg tenkt å utnytte så godt jeg kan.

Vinterfryd i Helligvær

Jah! Endelig ble det ny tur til Helligvær for meg og hunden. Helligvær, dette vakre øyriket som ligger utenfor Landegode, den store øya som ligger rett utenfor Bodø by.  Helligvær, med sine øyer og holmer og skjær, sine lyngheier og vakre utsiktspunkter, sine hyggelige innbyggere som alltid smiler og sier «hei» når de møter fremmedfolk (meg) de ikke kjenner. Jeg har blitt veldig glad i Helligvær.  (Forrige besøk finner du her.)

Denne gangen traff vi innertier med vinterværet. Det, i kombinasjon med at vi har bikket mars og dermed har langt mer dagslys enn på månedsvis, viste seg å være en uslåelig kombinasjon.

Neppe lenge til disse hjellene blir fylt med kommende tørrfisk

Fiske er en viktig næring for folk som bor i Helligvær.  Disse hjellene er de eneste jeg kan komme på å ha sett der – mange lander fisken i Lofoten nå i sesongen. Men etterhvert tar de vel med seg skrei hjem også, og henger opp torsk så de har tørrfisk til ‘husbruk’ utover sommeren. Disse hjellene ligger i fjæra nær der hoveddelen av bebyggelsen på øya Sørvær er, så det er kanskje flere som  bruker dem, for alt jeg vet.  Vakre er de, og godt plassert i landskapet – i le for vær og vind.

Brønnøya (der husene ligger)

Det er flere øyer i Helligvær hvor det bor folk, men også noen hvor alle husene er feriehus. Jeg er usikker på disse, men mener å ha hørt at det er bebodde hus – i alle fall ett av dem. På ei av øyene bodde det lenge bare et eneste menneske, ei veldig gammel dame, men hun døde for ikke alt for lenge siden. Jeg ser for meg at jeg fint kunne bodd på ei av disse øyene og hatt det veldig godt! Når det er sagt, har jeg dog ingen planer om å flytte på meg. Men det er fantastisk fint å ha muligheten til å dra utover hit og oppleve en helt annen verden, på mange måter.

Du er aldri langt fra en fiskebåt i Helligvær

Tur med disse, altså! Hjerte!

Unger kan ikke bo på Helligvær uten å være litt uteunger. Disse to er ikke mine, men de er heldigvis veldig lette å få med seg på tur likevel – mye takket være hunden, vil jeg tro. Det ble pannekaketur i det fri på lørdag og omvisningsekspedisjon på søndag, begge i strålende og litt kaldt vintervær. Ungene viser meg gjerne øya og dens landskap, og sammen utfyller de bildet jeg får. Hvert besøk har medført en liten utvidelse av min radius og kjennskap til øya, og det overrasker meg ikke om det blir ytterligere utvidet i god tid før vi har nådd sommeren. I godt selskap rekker tida til en hel del – heldigvis.

Særdeles økologiske villsauer

På Helligvær finnes det ei stor, inngjerda ‘utmark’ som er hjem for en flokk villsauer. Sauene går ute hele året og finner alt av næring der de ferdes; i følge lokalkunnskapen får de ikke engang kraftfôr – rett og slett fordi de ikke trenger det. Søndagsmiddagen denne helga besto av kjøtt fra villsaulam fra Helligvær, fra fjorårets sesong, og det skal få være noe av det beste lammekjøttet jeg noen gang har smakt. Delvis takket være de særdeles fordelaktige omgivelsene de vokser opp i, delvis – vil jeg tro – takket være kokken, naturlig nok. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg selv skal få tak i lammekjøtt herfra neste sesong…

Utepannekaker i solveggen. Årets første utemiddag!

Det er lenge siden jeg har laget og spist middag ute, men i helga ble årets første endelig avviklet – vi laget pannekaker! Opprinnelig var planen å lage dem ute i det fri, men etterhvert ble det til at vi satt i solveggen bak huset og brukte hagemøblene til å gjøre det enkelt. Ungene hadde på eget initiativ laget pannekakerøre fra bunnen av før vi dro ut, og ei gammel (rengjort!) saftflaske gjorde tjeneste som oppbevaringssted. Ungene spiste seg mette, hunden fikk smake, og jeg var ikke sulten etterpå, jeg heller. Å spise primuspannekaker ute mens sola varmet i fjeset var sjelebot av dimensjoner.

Skal du spise den pannekaka selv?

Ut mot havet, over lyngheiene, på perfekt vinterføre.

Forrige gang jeg var her, holdt vi oss mest på veiene da vi gikk tur, for jeg hadde bare joggesko og det var vått i terrenget. Denne gangen hadde jeg bedre sko, og jammen var det ikke vinterfrosset rundt omkring. Dermed kunne jeg ta en god tur i terrenget i godt selskap, og ruta var enkel: Gå til veis ende, og følg stien som starter der. Det skulle vise seg å bli en strålende fin rundtur, og terrenget var akkurat så fabelaktig som jeg hadde forestilt meg.

Det er noe med unger og lek på isen.

Turen gikk i kosetempo. Vi stoppa og titta på utsikta innimellom – og fra toppen på en av de lokale åsene kunne man se både Lofoten, Vestfjorden, Steigen, Landegode, Børvasstindan, Sandhornet og øyriket lenger sør og vest for Bodø. Det var helt magisk. I Lofoten så vi, som forventa, hele Lofotveggen som ender med Moskenesøya helt ytterst, og så så vi (ubebodde) Mosken og Værøya. Røst ser man ikke herfra før man kommer litt i høyden, for Røstlandet er bare 11-12 m.o.h. på det høyeste og jordkrumminga hindrer at man ser det fra ca bakkenivå i Bodø. (Men på toppen av Keiservarden kan du på gode dager se Røst!)

Vi stoppa for å leke litt også. Kombinasjonen av unger som vil leke, hund som vil snuse og meg som ville ta bilder og bare nyte synet der jeg var, viste seg å være helt perfekt.

Vemodig hund på hurtigbåten hjemover

Fylket har endret båtrutene, og dermed måtte vi dra hjem et par timer før jeg hadde forventa. Det gikk helt fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt for enda flere timer i vakkert vinterdagslys og solnedgangsfarger på Helligvær. Sola gikk ned mens vi var på vei hjem til byen igjen, via landhugg på Vokkøya og på Landego. Hunden virka nesten melankolsk der han satt med hodet i vinduskarmen og så på ørnene, sjøfuglene og øyene som gled forbi mens lyset langsomt svant.

Flaks at vi begge har lyst til å dra tilbake ved neste anledning.

Mjelle i ruskevær

«Vi oppfordrer folk til å holde seg inne» sa politiet. Så vi dro ut. Ikke bare ut hvorsomhelst, men ut til Mjelle for å se på været. Det skulle vi ikke angre på.

På vei det siste stykket mot stranda på Mjelle

Emre was here!

Tom og Nova

Geir på skjæret.

…og masse, masse skum.

Han braut godt mot skjæran!

Tom, Nova og mektige omgivelser

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Når sommardagen ligg utover landet og varmen har inntatt Salten og folk dovner seg i sola på en håndkle mens Vestfjorden strekker seg speilblank mot Lofoten på den andre sida – DA skal jeg huske denne dagen ekstra godt. Sjelden har vel Terje Nilsen hatt sine ord om Mjelle mer i behold: «Mjelle e førrskjelli fra alt anna; du må ha vært der førr å kunn’ førrstå.»

Om morgenen

Jeg innrømmer det glatt: Noen ganger er det hardt å komme seg opp om morgenen.

Morgenutsikt mot nordvest

Helst vil jeg bare ligge i senga halve formiddagen, og så langsomt kreke meg opp til en god og omfattende frokost. Men det kan man vanligvis ikke gjøre til hverdags, ei heller jeg. Så jeg krøster meg ut av senga, stavrer meg på badet, tar på de varmeste klærne jeg finner og tusler ut med hunden. Vi gjesper i kor der vi rusler gatelangs i tidlige eller sene morgentimer; han snusende, jeg ventende.

Og så kommer noen morgener som dette. Morgener der jeg begynner litt senere på jobb, morgener med klarvær, morgener med ei måneskive som henger over Vestfjorden på vei ned i vinterdisen, bak Lofotveggen og under horisonten igjen. Det er vakkert, det er frossent, det er et lite stykke vintermagi.

Hjemme igjen venter hundemat på den firbeinte, mens hjemmebakt brød eller müsli er klart for meg, sammen med et glass juice eller melk, etterfulgt av en femminutt i godstolen med en kopp te. For eksempel.

Og for hver gang det er sånn, blir det litt lettere å stå opp neste gang. Heldigvis.