Mjelle i ruskevær

«Vi oppfordrer folk til å holde seg inne» sa politiet. Så vi dro ut. Ikke bare ut hvorsomhelst, men ut til Mjelle for å se på været. Det skulle vi ikke angre på.

På vei det siste stykket mot stranda på Mjelle

Emre was here!

Tom og Nova

Geir på skjæret.

…og masse, masse skum.

Han braut godt mot skjæran!

Tom, Nova og mektige omgivelser

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Når sommardagen ligg utover landet og varmen har inntatt Salten og folk dovner seg i sola på en håndkle mens Vestfjorden strekker seg speilblank mot Lofoten på den andre sida – DA skal jeg huske denne dagen ekstra godt. Sjelden har vel Terje Nilsen hatt sine ord om Mjelle mer i behold: «Mjelle e førrskjelli fra alt anna; du må ha vært der førr å kunn’ førrstå.»

Reklamer

Om morgenen

Jeg innrømmer det glatt: Noen ganger er det hardt å komme seg opp om morgenen.

Morgenutsikt mot nordvest

Helst vil jeg bare ligge i senga halve formiddagen, og så langsomt kreke meg opp til en god og omfattende frokost. Men det kan man vanligvis ikke gjøre til hverdags, ei heller jeg. Så jeg krøster meg ut av senga, stavrer meg på badet, tar på de varmeste klærne jeg finner og tusler ut med hunden. Vi gjesper i kor der vi rusler gatelangs i tidlige eller sene morgentimer; han snusende, jeg ventende.

Og så kommer noen morgener som dette. Morgener der jeg begynner litt senere på jobb, morgener med klarvær, morgener med ei måneskive som henger over Vestfjorden på vei ned i vinterdisen, bak Lofotveggen og under horisonten igjen. Det er vakkert, det er frossent, det er et lite stykke vintermagi.

Hjemme igjen venter hundemat på den firbeinte, mens hjemmebakt brød eller müsli er klart for meg, sammen med et glass juice eller melk, etterfulgt av en femminutt i godstolen med en kopp te. For eksempel.

Og for hver gang det er sånn, blir det litt lettere å stå opp neste gang. Heldigvis.

 

Når månen er full

…kan man vente til det er sent på ettermiddagen og nesten kveld før man går ut. Kanskje tar man på seg gode sko og varme klær før man legger i vei mot Maskinisten, kanskje gir man litt ekstra på i oppoverbakken før Jokerbutikken fordi man gleder seg så veldig til å bikke over åskammen og gå ned på andre sida og komme seg ut. Ut i naturen, ut i sporet som er tråkka, ut i der hvor det ikke finnes lyktestolper eller lysløype.

Rønvikjorder i fullmåneskinn

Først går man i lysløypa og passer på å ikke ødelegge skisporet. Så kommer man dit hvor sporet svinger til venstre mens man selv skal rett frem, og der er det tråkket en god sti med fast såle som gjør at det er enkelt å gå, enkelt å finne frem dit man skal uten å måtte grynne på noe vis. Man legger bak seg gatelyktene og velger den ruta som gir minst mulig kunstig lys, mest mulig naturlig lys. For månen er full, himmelen er klar, og når man går i et hvitt landskap blir man rett og slett andektig over hvor vakkert det er. Selv andre hundeluftere virker å foretrekke å gå på egen hånd og ikke snakke for mye, som om tilfeldig prat ville ødelegge stemninga man kjenner på. Kilometer etter kilometer blir tilbakelagt med knirking under skoene og en lykkelig logrende hundehale.

Når jeg kommer hjem, tar det ikke lang tid før en kopp kakao med fargerike marshmallows står klar.

På ski til havet

Nesten fullmåne i en dis over skogen ga magisk lys ved hytta

Lyset. Lyset over skogen der vi sklir rolig fremover på ski i et landskap bare opplyst av månen, som er nesten helt full. Det er blått, grått, månelyst, bokstavelig talt. Jeg har hodelykta i lommen, men tar den ikke opp. Det rekker med månen. Vi har god tid, jeg kan veien og stien er akkurat såpass tråkket opp med både ski og fotspor at det er lett å finne frem dit man skal. Dit vi skal. Når hytta vi opprinnelig ville til allerede er full av folk, drar vi til ei av de andre på samme tun. Der installerer vi oss. Der får vi ei god helg.

Snørekjøring uten preppa løyper

På dagtid tar vi turen igjen, i dagslys. Ned til havet langs det som sommerstid er en fin sti å gå på. Når den er dekket av snø, er det litt mer krevende. Men det går. Det går som regel bra, selv med trekkhund som gir meg ekstra fart på flata. Når nedoverbakkene blir for lange eller svingete, tar jeg skiene av meg og går til fots den distansen. Hunden er ikke helt fornøyd med det. Men så snart skiene kommer på igjen, er misnøyen glemt.

Snøen ligger dyp og fin helt ned til flomålet

Vi kan gå helt ned til stranda og bergene på ski, faktisk ut på noen av bergene, om vi vil. Spor etter oter og mink begeistrer den firbente, som aller helst vil løpe løs. Det får han ikke, for jeg mistenker at det ikke er langt til nærmeste elg. I stedet snuser han på alt fjæra har å by på, både over og under snøen. Lyset er så blått at snøen nesten lyser av seg selv, og kanten på en mørk sky mot lys himmelbakgrunn viser seg som et tydelig skille mellom mørkeblått og lysere blått på havoverflata. Fjorden her er stille i dag, blank ligger den og blinker innimellom haglbygene.

Så går vi tilbake. Til sist drar vi hjem. Men minnene, det vi så, bildene av det vi opplevde. De står fortsatt levende for meg.

På villsvinjakt i tyske skoger

Nei, det er ingen fleip. Jeg fikk faktisk anledning til å være med på villsvinjakt mens jeg var i Tyskland, takket være en nabo som er oppsynsmann i en av de lokale skogene nær der vennene mine bor. Jeg var ikke seg om å be da jeg fikk beskjed om å pakke solide terrengsko og uteklær med i kofferten før jeg dro hjemmefra. Når sant skal sies, var det jakt på både villsvin og rådyr, for de holder til i det samme terrenget. Men det høres kulere ut med villsvinjakt, så jeg liker å fremheve akkurat dét.

Planlegging av dagens jaktøkt over frokostbordet

Thomas og Karsten kom innom allerede til frokost, og sammen med meg og Stephan var de snart fordypet i kartet som viste en grovskisse av dagens plan. Fem jegere postert i hvert sitt skytetårn i terrenget, og en grovskisset plan for hvordan vi skulle gå. Denne jakta er såkalt drivjakt, hvor noen har i oppgave å bevege seg gjennom terrenget i avtalt formasjon for å jage opp viltet, som man så håper skal bevege seg slik at jegerne på post får has på det. Vi var fire som skulle gå i ett lag, sammen med lagføreren vår, Jörg. Han var den eneste som hadde gevær – vi andre hadde bare stokker som skulle brukes til å slå på stammer og kjerr med for om mulig å skremme ut og frem rådyr og villsvin.

Hvis du er skikkelig god, ser du en av mine jaktkamerater i oransje refleksvest midt i bildet.

Det beste jaktterrenget var samtidig det verste; relativt flat skogsbunn med mye gammel skog, rotvelt og ikke minst: uhorvelige mengder med bjørnebærkjerr. Det var en kamp å komme seg gjennom kjerret, som flere steder nådde meg til brysthøyde. Inn i kjerret har villsvinene tunneller og gjemmesteder, og inni kjerret ligger rådyrene og trykker frem til de potensielt blir støkket opp. Hvert eneste kjerr og buskas vi så skulle helst slås på med en stor kjepp, og så var det om å rope høyt hvis vi så dyr – rope hva slags dyr det var, og hvordan det beveget seg i forhold til oss. Adrenalinet var høyt, for både villsvin og rådyr kunne dukke opp når som helst og hvor som helst. Men samtidig var pulsen ikke for høy, hvilket naturligvis var bra for konsentrasjonen.

Det var heldigvis ikke bare bringebærkjerr i skogen – der var også små idyller.

Innimellom alt kjerret kom vi også over fine steder, som idyllen på bildet over her. Små bekker, løvdekket skogbunn, stillhet og masse fuglekvitter av arter jeg ikke klarer å identifisere. Det var helt nydelig. Og det var godt for moralen og motivasjonen! Aller helst hadde jeg gjerne satt meg ned her med primus og kanskje et lite bål, men … det var ikke helt tid og anledning for det, gitt. Og også på steder som dette kan det faktisk være (spesielt) rådyr, så man må følge med.

Driv-laget mitt; Karsten, Stephan, Thomas og Jörg (med rifle). Mine kara!

Fasit etter at vi hadde lagt bak oss noen timer i skogen var at jeg selv hadde sett ett rådyr vi skremte opp, samt at det var to stykker som lå så godt inn i et stort kjerr at vi simpelthen ikke klarte å støkke dem til å løpe. Et par av de andre hørte villsvin som sprang ut av teigen vår; de så dem ikke, men lydene og sporene talte sitt tydelige språk. Vi hørte stadig vekk skudd, men flere av dyrene  ble felt på andre lag sine teiger etter å ha blitt skremt bort fra vår. Det er en del av gamet.

Opplevelsen var helt fantastisk, og selv ikke pøsregn på slutten kunne ta fra meg motivasjonen eller gleden over opplevelsen. Best av alt? Utpå ettermiddagen ble det rådyrsteik til middag, fra et dyr som ble skutt uka før jeg kom nedover. Det føltes virkelig som en passende avslutning på dagen.

 

Gjensyn på Junkerfjellet

Noen ganger skjer Livet. Det siste drøye året har Livet skjedd for noen andre enn meg, og det har medført at jeg og ei venninne har sett  hverandre mye sjeldnere enn vi pleide før. Det er litt trist, men jeg vet samtidig at det er en fase som går over.  Her om dagen møttes vi igjen, og sammen med hundene tok vi oss en tur på Junkerfjellet.

Lilli (t.v.) og Emre på Junkerfjellet, med utsikt mot nordøst

Junkerfjellet kan man bestige fra flere kanter og alle himmelretninger. Vi valgte å gå grusveien fra Bestemorenga og innover. Med en hund hver i magebelte skulle det være grei skuring, men man kan åpenbart ta feil. Junkerfjellet ligger akkurat høyt nok til at det denne dagen var vanvittig isete å gå; det lå en tynn film av is over grusvei og steiner hele veien. Vi avpasset dog farta til forholdene og hadde en fin tur likevel.

Det beste av alt var at vi begge hadde muligheten til å ha fri en formiddag, sånn at vi kom oss ut på tur mens det enda var dagslys. Det er en luksus man ikke har hver dag! Det lot til at hundene også var veldig fornøyd med den detaljen – og med å få hilse på flere av de andre hundene som var på tur på Junkerfjellet denne dagen.

Pannekaketur med primus for begynnere

Noen ganger må man bare trosse været og komme seg ut. Særlig når man har lyst på pannekaker i friluft, og når turvenninna har en toåring som trenger frisk luft og en hundekompis eller to.

Pannekaker på primus. Endelig.

Sammen med ei venninne som er nytilflytta i både byen og landet skulle jeg ut på tur, angivelig for å vise henne et lett tilgjengelig og svært anvendelig friluftsområde. Det hun og toåringen ikke visste, var at jeg også hadde planer om å introdusere dem til en av friluftslivets gleder: Å lage mat på primus. Man kan knapt gjøre noe feil med pannekakerøre og primus, så jeg gikk for den enkle – og velsmakende – utveien. Det var veldig populært. Både blant store og små og blant firbeinte.

Toåringen kan ikke gå langt uten at disse to får det med seg

To glade huskyer var både spennende og litt skummelt for en ikke-hundevant toåring. Det tok ikke lang tid før han var tryggere på dem og heller tok seg en vandretur i terrenget utenfor gapahuken. Og hundene fulgte med. Ingen skal bli borte fra deres flokk, så mye er sikkert.

Selv med tidvis travle hverdager nå når det nærmer seg advent- og juletid skal det ikke bli lenge til neste middag-på-primus-tur, med eller uten selskap. Jeg kjenner at jeg trenger mer av det. Uansett hvordan været er.