Den dagen værsjuka rant bort som dugg for sola

Dette er i gangavstand fra byens sentrum, og bare ti minutter fra et digert kjøpesenter. Er det rart jeg elsker denne byen?

Blomstereng. Senere i sommer kommer det kuer eller hester her.

En særdeles glad pelskledd fyr brøyta gjennom en åkerside der plantene var høyere enn han selv. Og jeg kom bak.

Reklamer

Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Vi lar ikke været vinne

Når man har planlagt å dra på grilltur, lar man ikke været i den nordnorske sommeren avgjøre noe som helst. Vil vi på tur, så skal vi på tur. Sånn er det bare.

Ut på tur i godt selskap

Tidligere i uka var det tid for en lenge planlagt tur med friluftsliv og grilling. Det var seks-sju grader og stadig mer regn jo lenger innover i landet vi kom, men det hindret ikke oss. Jeg og hunden var heldige og kunne gå i oppholdsvær gjennom vakker (og våt) furuskog et par kilometer. Vi hadde godt selskap, heldige som vi var. Stien var velkjent og god å gå på, og alt var egentlig bare velstand.

På vei ned mot leiren ved avtalt møtested

Turlederne hadde satt et bestemt punkt som møtested for denne turen, og vi tok oss dit på ulikt vis. Noen av oss gikk gjennom skogen, noen kom i egen båt over vannet, noen kom i andres båt. Møtestedet hvor vi slo leir, er akkurat i ytterkanten av Sjunkhatten nasjonalpark og på utsida av parken – men for å komme dit, gikk vi en sti som i stor grad krysser et lite hjørne av nasjonalparken. Og utsikta på bildet over? Den viser hvordan det er innover i deler av nasjonalparken. Vakkert er bare førstebokstaven. Selv om det lå nysnø i fjellene.

Vi fant folk!

Leirstedet så slett ikke verst ut. Det brukes ganske hyppig og jeg hadde forventa å finne mer søppel der, men det var fint lite av den sorten – trolig takket være søppelplukke-entusiaster i nabolaget. Vi fyrte bål (under ei steinhelle) og kose oss med både mat og drikke, som seg hør og bør når man er på tur. Og takket være innspill fra en av fyrene, ble jeg plutselig venn med kameraet jeg har kranglet med ei god stund nå. Hurra!

Bare én av dem ville ha avstand. Det var ikke han nærmeste.

Nova var ferdig med løpetida for et par uker siden, men duftet åpenbart fortsatt veldig godt. Emre ville helst komme nærmest mulig, men da ble han karnøflet vekk og tydelig satt på plass – heldigvis. Festet i hvert sitt tre var begge nære nok til å få kos, samtidig som de ikke kunne tvinge seg på hverandre eller vikle båndene sine sammen. Perfekt tur-parkering av hund, med andre ord. Selv om én av dem ikke var helt enig i det.

Pølsegrilling

Fordelen med å ha nordnorsk sommer (vs sør-norsk) er at vi ikke ser snurten av noe bålforbud. Hadde det ikke vært for tidvise regn- og haglbyger ville vi gjerne hatt et stooort, bål, tror jeg. Men vi lot ei steinhelle ligge beskyttende over bålgrua, og da var det mer enn nok til at alle sammen fikk grilla så mange pølser de bare ville. De fire pølsene som var til overs i en åpna pølsepakke da turen var over og vi skulle pakke sammen, forsvant også på kvalifisert vis. Host.

Kalde føtter blir snart varme

Returen gikk delvis med båt, og jeg ble ikke overraskende våt på beina da jeg skulle hoppe i land etter endt ferd. Det var temmelig kaldt – og desto mer godt å komme hjem og få på seg mine yndlingslester, eller ‘raggsokker’ om du vil. Tørre, varme klær gjør underverker for en frossen kropp og et lykkelig hjerte. At mummikoppen kom til å inneholde noe mer enn ‘bare’ kakao, var simpelthen prikken over i’en.

Tur, bål og båtferd 1 – været 0. Vi gir oss ikke. Før eller senere kommer sommerværet tilbake hit, og i mellomtida har vi det jammen godt!

Å orientere seg på Rønvikfjellet

Turorientering er noe av det fineste man kan holde på med når man likevel skal ut og gå en tur. Jeg liker å dra med meg folk som kanskje ikke er kjent med fenomenet og vise dem hvor bra det egentlig her; hvor godt det er å komme seg ut, hvor motivert man blir av en skarve post med x antall poeng, hvor glad man blir når man oppdager nye stier og ruter i sitt nærområde.

Lykkelig hund på vei mot første post

For ikke å snakke om at det er supert for hunden. Han elsker å være på tur, har skjønt poenget med å finne poster (begrepet ‘post-godt’ er forlengst etablert og gjennomført) og syns det er helt strålende at vi ikke alltid trasker på asfalt, at vi ikke alltid bare holder oss på de store stiene. Humler, mus, harer, elgspor og tidvis lemen er god underholdning for ham – og så kan han drikke i bekker underveis. Hva mer kan man ønske seg? Ikke så mye, tror jeg.

Lykkelig sjuåring klipper i kortet og tar med det sitt livs første orienteringspost!

Turorientering får en ekstra dimensjon når man kan dra med seg unger på tur. Særlig unger som ikke er turvante, eller unger som ikke har gått orientering før. Jenta på bildet over passer i begge kategoriene. Hun var superstolt over å ha tatt to poster og 14 poeng i løpet av denne turen, og ser allerede frem til flere turer, flere poster og flere poeng. Etter sesongen venter en medalje på henne hvis hun fortsetter som hun stevner og sanker poeng med godt humør.

Kveldsmat med utsikt

Vi skal ikke bare jage poster og poeng på tur; vi skal også ha det fint. Vi skal trives underveis og vi skal ha lyst på ny tur når denne er slutt. Tenker jeg. Så sjuåringen hadde med seg matpakke, jeg hadde med meg rett-i-koppen-suppe, og den firbeinte fikk tørrfôr servert i lyngen der vi satt. Livet er ikke det verste man har. Og med turorientering rekker man mange opplevelser på et par ettermiddagstimer en helt vanlig uke-hverdag.

Når hunden fyller åtte år

Jeg vet at hunder ikke har noen forståelse av fødselsdager på samme måte som vi mennesker har. Likevel liker jeg å gjøre noe ‘litt ekstra’ sammen med min hund når han har bursdag. I år valgte jeg å dra på en temmelig lang tur i et område hvor han elsker å være, og det akkurat på den dagen han fylte åtte år. Det var verdt det – både for ham, for meg, og for den sjuårige jenta som var med oss og besøkte området for første gang.

Glad bursdagshund på tur

Det året han ble født, bodde jeg rett utenfor byen. Det første året av livet hans vokste han opp her, og disse stiene og veien gikk vi på mer eller mindre hver eneste dag. Han vet hvor elgen gjerne står, han vet hvor den ligger og gjemmer seg, han vet hvor han finner vann, og han vet hvor det er sjanse for å fange seg ei mus. Det er kanskje ikke rart han trives så godt her? Man ser det på hele kroppsspråket hans når vi kommer ut i naturen her – han koser seg litt ekstra mye bare fordi det er her vi er.

To gode venner

Denne gangen var vi ikke alene på tur. Vi hadde med oss ei sjuårig jente  som aldri før har vært på tur akkurat her. Hun bor ikke langt fra meg og var veldig glad for å bli invitert med på tur. Matpakke og vann i sekken, et par sjokoladekjeks for motivasjonens skyld og full av forventning. Hun viste seg å være en lett unge å ha med seg på tur. Lite tur-erfaring var intet hinder; hun lærte fort og viste seg å være modig og turglad. Så da jeg spurte om hun ville på en liten topptur eller foretrakk den opprinnelige oppsatte runden vi skulle på (med langt mindre stigning), var det med selvfølgelig mine hun valgte toppturen. Så det ble topptur også.

Tørt og trygt bursdagsbarn i gapahuken på toppen

Været var grått den dagen vi gikk, men det var opphold. Helt til vi hadde nådd toppen og satt i gapahuken på Sjurnakken. Da begynte det å regne, blåse og sogar hagle innimellom. Det var ganske heftig utenfor, men inni gapahuken satt vi tørre og i relativt god le for vinden. Vi venta litt for å se været an, siden ingen av oss hadde tatt med seg regnjakke. Da vi bestemete oss for å trosse været og ta sjansen på å bli litt våte, viste det seg at regnet og haglet slutta, og vinden løya. Da vi var kommet ned til den ‘vanlige’ stien igjen, var det mildt og bris og tørt og nydelig. Flaks kaller man sånt.

Viktig å signere gjesteboka – dette var dagens tredje, sogar.

Det var hele tre gjestebøker underveis på turen vi gikk. Ei i skogen, ei på Sjurnakken og ei på Lauvåsen. Vi skrev oss inn i alle tre, eller rettere sagt: Sjuåringen skrev oss inn. Vanligvis unngår jeg å skrive i gjestebøker når jeg ferdes i naturen, ut fra en tanke om at det at jeg har vært der, er min egen sak. Det har ikke egentlig andre noe med. Men så leste jeg at den lokale interesseforeninga for marka, som tilrettelegger med klopper og mye annet, bruker statistikken fra gjestebøkene til å dokumentere resultatene av og behovet for det arbeidet de gjør når de skal søke støtte til dette og hint. Dét endra innstillinga mi, så nå skriver jeg meg gladelig inn når jeg benytter meg av deres tilbud.

Og bursdagshunden? Han koste seg med nærmere ei mil tilbakelagt denne dagen, med mat inntatt i det fri, med et utall møter med andre folk og dyr, og med kjærkomment selskap hele veien. At han fikk snop da vi kom hjem – frosne beinrester fra påskas lammeskank – var en bonus han ikke hadde forutsett. Jeg hørte ingen tegn til klage.

Vi strekker oss mot lyset og varmen

De tyter ut overalt. Hele døgnet, overalt, på hver minste knaus og sti og tue. Hvem? Folk. Om vinteren er de borte og jeg ser ikke alt for mange av dem når jeg er ute og lufter hunden; enda færre hvis man trekker fra andre hundeluftere. Men på våren, og på dager som denne, som minner sterkt om sommer? Det er folk nesten overalt. Halve Bodø er ute på tur i fjæra eller fjellet, eller begge deler på samme dag.

Emre passer på byen sin. Byen vår.

I ettermiddag gikk vi opp til Linken, et utsiktspunkt på Rønvikfjellet. Jeg og hunden tok med oss ei nabojente som aldri har vært der før, og vi hadde en aldeles strålende tur. Og det var folk overalt; på veien, på hver en sti, på yttersida mot Pallfjellet og innersida mot Turisthytta og Keiservarden. Det var ikke så mange at det føltes overbefolket, men det var alltid noen innenfor synsvidde, stort sett. Flaks at her er utsikt nok til alle – og vel så det!

Lykkelig Emre og utsikt mot nord

Hadde det ikke vært for at det er arbeidsdag i morgen, ville jeg tatt med meg sovepose og primus og gått ut i marka igjen litt senere på kvelden. Det frister veldig med en uteovernatting, særlig når det er  t-skjorte-vær og nesten vindstille, men det får vente til senere, til en dag jeg ikke må tidlig opp og avgårde i presentabel tilstand.

Hvis sommeren fortsetter som mai måned stevner hittil, har vi mye å se frem til.