Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Reklamer

Sommernatt ved fjorden. I telt.

Det er et område på nordsida av byen hvor jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å overnatte i telt. Nå var anledningen kommet – sist helg hadde jeg både lyst og mulighet til å gjøre nettopp det. Som en bonus fikk jeg selskap av to unger i kretsen min. Første utfordring: Å se om en voksen, to barn og to store hunder får plass i et tremannstelt. (Fasit: Ja. Det meste går, men krever litt logistikk!)

Ikke noe å si på omgivelsene til helgas camp

Vi tok bussen til endestasjonen og tok deretter beina fatt. Etter noe under en time, med flere avstikker-eventyr underveis, kom vi frem dit jeg hadde tenkt. Det var fjære sjø og langgrunt på stranda like ved. Sola skinte uhemmet fra vest og omgivelsene var så fine ute at ingen av oss ville være inne, i teltet. Sommerkvelder som dette må man omfavne når man har dem!

Hundene gjør seg kjent i nærområdet rundt teltet.

Vi fant en høvelig flat plass som var stor nok for teltet og samtidig hadde et par trær rett øst for seg, bjørketrær som kunne skjeme oss litt fra den første tidlige morgensola.  Hundene ble bundet i hvert sitt tre og fikk mat i hver sin ende samt ei vannskål midt imellom. Måkene og andre fugler fløy forbi for å inspisere hvem vi var og hva vi gjode, og saltvannsbrisen fristet både snuter og neser. Mer kan man knapt ønske seg.

Teltet er forresten ikke noe fancy; et ganske alminnelig tremannstelt kjøpt på salg hos Coop Obs for seks år siden og første gang brukt på tur til Værøy samme år. Dette teltet er ekstremt mye brukt og har også vært en hel del bortlånt til ymse venner og kjente i årene som har gått, men det er like bra og uskadd som da jeg kjøpte det. Ei god investering, med andre ord.

Unger som bader lenge etter sengetid

Begge ungene ville bade, og jeg var ikke den som sa nei. Sengetid er nærmest et fremmedord på kvelder som denne, og jeg husker alt for godt hvor fortærende jeg syns det var som barn å måtte legge seg «som normalt» når man ikke måtte opp til noe neste dag. Vi kom frem til camp-plassen etter det som normalt var sengetid for begge ungene. Men da de hadde spist kveldsmat og sørget for at de hadde rene og tørre klær til etterpå, sendte jeg dem glad ned til stranda for å bade – den ene foran, den andre etter. De var under helt til halsen, begge to, tross fjære sjø og særdeles langgrunn strand.  Først da mesteparten av stranda var dekket av skyggen fra åskammen jeg satt på, ropte jeg barna til meg. Og selv da måtte de ikke inn – de måtte bare opp av vannet og i tørre, varme klær.

Gode venner, varme soveposer, vakker utsikt mot solnedgangen

– Ta med dåkker soveposan og det eine liggeunderlaget, så sett vi oss der oppe, sa jeg. Og ungene hørte etter. Tre rumper på et liggeunderlag, en stor og to litt mindre sittende i hver sin sovepose, mens to hunder surra rundt (fortsatt i bånd…) og etterhvert la seg i lyngen like ved. Vi så på sola, spiste lørdagsgodt og lot samtalen gå om alt mellom himmel og jord. Sengetid? Ordet ble ikke nevnt engang. Jeg tror vi kunne sittet der hele natta.

Teltlivet er bedre med pels i nærheten

Men til slutt er tiden ubønnhørlig og vi må trekke inn i teltet. Sola har forsvunnet bak Landegode, lufta er blitt litt kaldere og ungene har begynt å få de fjesene og faktene man har når man egentlig er overtrøtt og gjør sitt beste for å skjule det.

Det krever litt logistikk når fem stykker skal inn i et tremannstelt, men vi klarte å finne en god plan som funket – i alle fall i starten. Ungene var ikke vanskelige å be og hundene var kjærkomne forstyrrelser, både da vi la oss og gjennom hele natta. Selv da vinden økte på så teltet rista og alle våkna av bråket, var det ingen sure miner å spore. Litt tilpasning hit og dit i teltet, litt hviskende samtaleutvekslinger, og så var alle i søvnens rike igjen.

God morgen, kompis!

Tross sen leggetid og lett søvn som følge av vindens lyder i teltet våknet ungene tidlig. Planen hadde hele tida vært at jeg skulle lage pannekaker til frokost til hele gjenget, og ingrediensene lå klare i sekken min. Men vinden gjorde det utfordrende med primusen, og vi ble raskt enige om å heller ta en litt tidligere avslutning på teltinga og lage pannekaker når vi kom hjem.

Heldigvis slapp vi å sulte mens vi pakka og dro – alle hadde rester av lørdagsgodtet sitt som en slags snackefrokost før og mens vi jobba med å bryte leir. Er det ferie, så ER det ferie! Da kan smågodt til frokost være helt på sin plass.

På hjemvei igjen

Sommerdag i Saltstraumen

Jeg fikk meg en overraskelse tidligere i uka. En feriegjest som var innom, og som har vært her flere ganger de siste par-tre årene, fortalte at han ikke har vært i Saltstraumen siden han var barn. Sånn kan man jo ikke ha det! Morgenen etter konsertkveld på Bodøfestivalen (Kråkesølv spilte hele Trådnøsting, blant annet!) bar det dermed rundt fjorden og til Saltstraumen. Det gjorde ingenting at sommeren – med sol og varme temperaturer – omsider hadde meldt sin ankomst.

Frodig under saltstraumbrua

Det var som om hele naturen bare hadde venta på dette før den eksploderte i frodighet. Rødkløver, hvitkløver, ryllik, hundekjeks, engsoleie, geitrams, andre generasjons hestehov, fuglevikke, marisko … det var langt flere blomster å se enn de jeg kan navnet på, så jeg bare nevner noen få. Det var hvitt, blått, gult, lilla og ikke minst: grønt. Overalt. Det vokser på den magreste rabben og i den tørreste grusen, som om alle planter bare har bestemt seg for at nå SKAL de vise seg frem. Jeg elska det. Og gjesten var ikke direkte misfornøyd, han heller.

Lite fiskelykke mens vi satt der

Det viste seg også at gjesten aldri har smakt den lokale retten møsbrømlefse, og hva er vel bedre enn å spise en Salten-rett i hjertet av Salten? Vi la veien innom cafe Kjelen i Saltstraumen, som ligger nær vannet litt bortenfor og nedenfor kirka, på sørsida av hovedveien. Her kunne vi sitte ute og nyte hver vår møsbrømlefse – han elska det – mens vi fulgte med på dem som fiska i vannkanten rett nedenfor. Det var fjære sjø og lite bevegelse i vannet da vi kom, og det viste seg å gi dårlig bett.

Jeg fant det fornøyelig å lytte til samtalen ved bordet bak ryggen min. Der satt et par-tre herremenn fra söta bror og diskuterte nettopp fiskerne nedenfor oss. Teknikk, agn og annet utstyr ble behørig kommentert og analysert, og de var åpenbart selvutenvnte eksperter på hvorfor de andre ikke fikk fisk. Jeg bet meg i tunga og lot være å snu meg og be dem gjøre det bedre selv.

Åselistraumen, og Børvasstindan bak

Vi rakk også en liten avstikker da vi først var i strøket, og da dro vi til Åseli. Åseli ligger noen få kilometer sør for Saltstraumen, og man kommer dit ved å simpelthen kjøre forbi Salstraumen (hvis man reiser mot sør) og fortsette på den veien man er på. Åselistraumen er ikke like stor som Saltstraumen, men den kan også være veldig sterk og vinden her minst like ram som den er over Saltstraumen. Denne dagen var det bare 8 m/s, og det lar seg høre.

Fra en tilrettelagt parkeringsplass ved siden var veien var det bare å krysse over og gå en tur ned i fjæra og utover stranda. Omgivelsene her er så vakre at selv et 360-graders bilde ikke kan yte det rettferdighet, hvis man skulle prøvd dét. Kameraet til gjesten klikka omtrent i takt med pulsen, tror jeg.

Jeg mistenker at han blir værende litt lenger neste gang han kommer.

Havskodda i Bodø

Alle som har opplevd mer enn én sommerdag i strekk i Nord-Norge vet at finvær og varme betyr stor sjanse for havskodde. Det er ikke alltid den dukker opp, heldigvis. Men veldig ofte vil godværsdager følges av ettermiddager eller kvelder eller påfølgende dager med skodde, kald og mystisk tåke som siger fra ytterst i havet mot land og innover landskapet som et krypende teppe du ikke kan stoppe.

Havskodda dekker sentrum av Bodø og byens skyline forsvinner

Det skjedde i går også. Nydelig sommervær og varme – og så plutselig et lite sting i lufta. Havskodda var på vei. Noen ganger kan temperaturen falle drastisk mye på svært kort tid – opptil ti grader på en time er ikke uvanlig – når skodda ruller inn, men så ille var det heldigvis ikke denne gangen.

Jeg var ute og gikk med hunden over Rønvikleira, helt innerst i havna. Derfra kunne jeg se hvordan skodda rulla inn over byen og nærmest slukte alt av holdepunkter. Der man vanligvis ser en skyline og mange høye hus, særlig langs kaikantene, var det i går bare et gråhvitt teppe som bredte seg og utvisket grensen mellom hav og land og himmel.

Tett skodde og klarvær omhverandre

Jeg hadde et ærend i byen og gikk derfor den veien. Da jeg kom forbi den plassen på kaia der Moskenes-ferga legger til, så jeg plutselig ei mast som stakk opp av skodda, over det hvite. Det viste seg å være toppen av ferga, som ellers var fullstendig innhyllet i skodde der den lå i indre havn og forsøkte å snu 180 grader før den la til kai. På kaia var det klart, over vannet var det tett skodde.

Litt lenger bort gikk jeg i lette sommerklær under en blå himmel og kjente sola skinne i ansiktet. Men rett foran meg kom skodda sigende, langs havet først, stadig lenger innover. Da jeg kom til sentrum, var det skodde nede vei havna og klarvær tre-fire gater lenger opp. Så lenge det varte.

I dag kjemper godværet og skodda om hvem som skal prege byen. Innimellom er det sol og blå himmel. Innimellom et kaldt drag i lufta og noe som ligner på overskya vær, bare at det er skodda som ligger så lavt at den ikke er til å unngå. I kveld har jeg planer om å gå opp i høyden sammen med hunden. Det er da man får de fineste bildene og en helt unik opplevelse. Jeg gleder meg.

Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Når det er sommer på Kjerringøy

Å være på Kjerringøy er noe helt for seg selv. Det begynner allerede når man kommer av ferga og vet at det ikke er vits i å kjøre fort, for det dukker ofte opp noe uforutsett langs veien. Så også denne gang; en reinsdyrbukk, et par kyr og noen sauer hadde tilholdt midt i veibanen der vi forsøkte å kjøre nordover fra fergeleiet på Misten. Men hva gjør vel det? Vi tok det med ro og hadde allverdens med tid. Vi var på utflukt og måtte ikke rekke noe som helst.

Glade unger!

En av de i følget vårt visste om et helt spesielt sted et stykke nord for handelsstedet å Kjerringøy, et sted som angivelig var egnet for utflukt, særlig med barn. Det viste seg å stemme hundre prosent. Ei langgrunn sandstrand med lite tang og ekle kryp. Berg, lyng og gress helt ned i fjæresteinene. Ei bukt som ga skjerming for vinden. Bjørkeskog som mildnet de få vinddragene som nådde frem. Bålplass. For å nevne noe.

Det tok ikke fem minutter fra vi hadde slått oss ned før ungene var i full sving et stykke uti vannet, før grillen var fyrt opp, før de voksne hadde funnet seg hvert sitt gode sted å sitte, før hunden fant sin plass i skyggelagt lyng.

Det er mye man finner i fjæra

Åh. Så. Godt.

Lørdagslunsj i det fri

Vi hadde kjørt hjemmefra rett etter frokost og det var snart tid for lunsj ute i det fri.  Jeg gikk for en sunn og lett laget variant. Hjemme hadde jeg forberedt laksefilét pakket inn i folie sammen med en dæsj smør, oppskåret gulrot og litt løk. I fjæra la jeg det på grillen og lot det steke rolig. Da det nærma seg ferdig, la jeg nudler i kokt vann med buljongkrydder i og lot nudlene svelle seg myke og ferdige. Deretter var det egentlig bare å sike av buljongvannet, blande inn fisk og grønnsaker, og helle soyasausen over. Det ble et herremåltid på berget!

Og jeg har allerede tenkt på hva jeg skal ta med for å spise neste gang jeg kommer hit. For at det blir telttur her i løpet av sommeren er hevet over enhver tvil.

Turkompisen var med

Jeg hadde på forhånd vært litt i tvil om jeg skulle ta hunden med, for jeg var redd det ville bli for varmt for ham. Men tvilen kom tiltalte tilgode, og han fikk være med. Det angret jeg ikke på. Han koste seg i gress og lyng, snuten gikk på høygir og han trivdes på et berg med god utsikt mot både grillen og mot badende barn som plasket og herjet.  Det var lett å knyte ham fast til ei grein på et tre og la ham ha litt radius, samtidig som han ikke hadde noen mulighet for å stikke av. Og heldigvis – heldigvis! – er han polarhund. Pelsen er så tykk at insektene som forsøkte å få en bit av ham, ikke klarte å komme seg langt nok innover i pelsen til å nå huden. Puh.

Fjellene. Jeg blir aldri lei.

Det er noe med Kjerringøy; en slags ro som senker seg når man kommer over med ferga. En slags stilltiende aksept av at det ikke skjer så mye, og det er heller ikke meningen at det skal skje så mye.  På handelsstedet, i sentrum av Kjerringøy, der det er butikk og spisested og gallerier og sånt forskjellig, i tillegg til muséet, kan det være endel folk og biler og halloi. Men kommer du deg bare bittelitt lenger nord, er det tilbakelagt før du vet ordet av det. Da er det bare deg, omgivelsene og hvilepuls så langt øyet rekker.

Jeg har bare såvidt begynt å utforske de litt nordligere delene av Kjerringøy. Noe sier meg at det blir flere turer dit om ikke lenge – det er mye igjen å utforske. Heldigvis.