Sommerglede #3: Utemiddager

Noe av det fine med sommeren er at det er utrolig enkelt og fristende å lage og spise middag utendørs. Med primus og de rette matvarene er det utrolig hva man kan lage på ganske enkelt vis når man er ute i naturen. Tidligere var middag ute – for meg -det samme som pølser på bål eller grilling av noe slag. I dag er saken helt annerledes.

Jeg leser for eksempel gjerne bloggen ‘Ute på tur med primus‘ og lar meg inspirere. Det er sjelden jeg lager akkurat det oppskrifta sier, men jeg bruker det gjerne som utgangspunkt og modifiserer oppskriften(e). Pølser er det nesten slutt på; nå er primusmiddager ofte like gode som middager laget hjemme på kjøkkenet – om ikke bedre!

Emre ved Vatnvatnet, i Heggmoen.
Min sjuårige husky i traktene hvor han kommer fra. Happy puppy!

I går, for eksempel, fikk jeg et mentalt pusterom etter ei heftig uke og midt i et heftig oppdrag. Ei venninne tok meg (og hunden) med ut i villmarka, til et sted der hundene lovlig kan løpe løse på sommerstid. Så hundene løp og snuste og badet og koste seg; vi laget mat på primus og ble så mette at vi nesten sprakk. På menyen: Reinskav.

Reinkjøtt, løk og paprika. Pluss litt til.

Til to personer hadde vi 400 g reinskav, som var frosset da det ble lagt i ryggsekken før turen. Seks middels store poteter, en rød løk, en halv paprika, fire selfplukka og selvtørka einebær (knust), salt/pepper/hvitløkskrydder i en tur-krydder-beholder – og en pakke fløte, som vi brukte kanskje 2 dl av. Potetene ble delt i to (små biter koker raskere) og kokt i kjele på den ene primusen. Mens det kokte, stekte jeg først paprika og løk (i biter) i stekepanna. Så la jeg dem til side mens jeg stekte reinskavet/kjøttet, på litt høyere varme. Da kjøttet nærmet seg ferdig stekt (det ble krydra underveis), skrudde jeg varmen litt ned og la grønnsakene over. Da alt var jevnt varmt, smakte jeg til med krydderet og hadde til sist fløten over. Blandet alt godt og lot det syde litt på middels varme til potetene var ferdig. Voilá!

Reinskav servert med nykokt nypotet. What’s not to like?

Det var godt. Vi ble mette. Og hadde det ikke vært for bilkjøring og at en av oss var lojal mot sjåføren på hjemturen, hadde det blitt en øl eller to underveis og etterpå, for kosen og smaken sin del. I stedet drakk vi friskt og særdeles kortreist norsk ferskvann, rett fra naturen. Det var ikke så verst, det heller.

Det blir flere utemiddager i sommer, for å si det pent.

Vågøyvannet rundt

Det er noen dager du bare vet du vil huske. Jeg og niåringen har en sånn fra i fjor sommer; en dag der vi gikk rundt hele Vågøyvannet på orienteringstur. Tilsammen gikk vi nesten ei mil den dagen, og i hans øyne har det vært En Stor Drøm. Derfor er det ikke så rart at vi også i år bestemte oss for å ta orienteringsrunden rundt Vågøyvannet sammen – igjen. At det skulle skje på det som kanskje har vært sommerens varmeste og mest vindstille dag, var på sett og vis en bonus. (Og ei utfordring, til tider.)

Streetart ved Vågøyvannet - jeg mistenker at det er Stein som står bak.
Streetart ved Vågøyvannet – jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått til og rundt Vågøyvannet, men det er mange. Likevel har jeg altså klart å ALDRI legge merke til denne streetart-piecen. Merkelig. Vågøyvannet er oppdemmet i den ene enden, og på nedsida av der hvor utløpet ville ha vært om man åpnet slusene, finner man dette stykket. Syns du at du har sett det før? Du har rett. Akkurat samme figur befinner seg også på en trafoboks på Rønvikfjellet, da med rød kjole. Hver gang jeg kommer over motiver som dette, syns jeg det er ekstra trist at Stein har lagt opp som streetart-utøver.

Niåringen plukker blomster langs stien
Niåringen plukker blomster langs stien

Det tar noen ganger litt tid å gå tur med denne niåringen, for han er stadig i sine egne tanker og koser seg med det han ser og finner underveis. Jeg syns det er strålende, så lenge det ikke stanser opp. Denne dagen plukket han en bukett blomster til meg helt i starten av turen. Den var nydelig – men han kom selv på at den kanskje ikke ville overleve en varm dag på tur. Derfor la han den i vannkanten frem til vi var på retur, ‘for sikkerhets skyld’. Jeg ble like glad av tanken som av blomstene, tror jeg.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.
Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Det var noe med timingen som var perfekt denne dagen. I skogen var det tett i tett med hvitveis hele veien, det var som et mykt teppe man bare ville legge seg ned i. I lika på nordsida av Junkerfjellet var bregnene i ferd med å våkne ordentlig til live. Det var et helt fantastisk syn å se de ranke bregneklasene med bue i enden reise seg opp over hvitveisteppet på skogbunnen, uten at bregnene hadde kommet dithen at de bredte seg overalt og sperret lyset for småvekstene på bakken. Jeg stoppet flere ganger bare for å nyte synet, også uten å ta bilde.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.
En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

Det er viktig å ha med seg både vann og næring på turer i varmt vær. Vi hadde begge deler. Men ved post #15, på østsida av vannet, ble vi enige om at det uansett var på tide med en liten pause. Niåringen delvis i sola, hunden og jeg i den skyggen vi klarte å finne blant de små skogsbjørkene som sto fornuftig plassert.

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet
Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Noe av det fine med Bodømarka er at den ikke har så veldig store høydeforskjeller, og man trenger ikke slite seg ut for å få fin utsikt. Og utsikta endrer seg hele tida – det er alltid noe fint å se på. Dette bildet av Børvasstindan er knipset fra sørlia av Keiservarden, og den grønne åskammen blir ettehvert til Junkerfjellet utenfor høye bildekant.

Fasit etter turen viste 14 kilometer, fem og en halv time gangtid, seks poster og 39 poeng, om jeg ikke husker feil. Middagen smakte kjempegodt da vi kom hjem.

Med gutta på tur

Helga har handla om gutta på tur. Ikke de femti-something-eplekjekke-herrene som du kan se på tv av og til. Nei, helga handla om en niåring, en åtteåring og en firbeint sjuåring. Man kan nesten ikke ha det bedre.

Turorientering i Maskinisten
Turorientering i Maskinisten

Å passe disse guttene når været er godt, er en takknemlig oppgave. Det er bare å ta dem med ut. Etter at fredagens økt på hjemmekontoret var overstått, dro guttene og jeg ut på tur. Begge er introdusert for turorientering fra før, og denne gangen har de ambisjonene i orden: De skal minst ta bronse, som betyr 100 poeng. Helst vil de ha gull. Fredag tok vi mini-runden i Maskinisten, og sju poster ga oss tilsammen 40 poeng. Vi er godt igang, med andre ord.

Iveren var det ikke noe å si på. Vi var ute i mange timer, og på vei hjem hadde de sogar energi nok til å leke i skolegården til en skole vi gikk forbi. Ikke rart at middagen gikk ned på høykant da vi kom hjem.

Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.
Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.

Fredag var tilfeldigvis også bursdag til denne firbeinte fyren – min kjære hund Emre. Han er i sin beste alder og elsker å være på tur, særlig med ungene. Når vi går på turer som denne, har han helst på seg trekksele og er festet til meg gjennom et elastisk bånd festet til et magebelte jeg har på meg. Da får han jobbe så mye han vil, og har en viss radius å bevege seg på. Det er kjærkomment. Vann finner vi i bekker underveis, maten serveres rett på bakken og blir borte på et blunk, og blir det for lenge å vente, fanger han seg ei mus så lenge. Tro meg, han nyter å være ute.

Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.
Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.

Min plan var å ta guttene med et sted ute i naturen og overnatte i telt. Den ene gutten har aldri overnattet i telt før. Den andre syns telt i naturen er ‘normalt’, og mente det var mer spennende å forestille seg telt i hagen, for det har han aldri prøvd før. Dermed ble det teltovernatting i hagen, til stor jubel. Og hunden? Han skal vanligvis alltid ligge bak beina mine og krølle seg sammen i fotenden. Men ikke denne natta. Nei, han gned seg så nært guttene han kom og koste seg så mye at han stadig vekk kroet seg på rygg mens han gryntet av velvære.

Ei helg full av gode opplevelser, døgnet rundt og vel så det. Er det rart det føles som om vi har vært på ferie?

Klar til postinnsamling

Jeg har venta med lengsel, og nå er vi endelig igang igjen!

Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!
Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!

For ei uke siden fikk jeg årets turorienteringspakke i hende. Hurra! Allerede dagen etter var jeg ute på tur med hunden og tok fem av sju poster i mini-turen, som ligger i Maskinisten. De to siste sparte jeg til en senere anledning.

Jeg er veldig godt fornøyd med at årets versjon har færre myr-poster enn de to foregående årene. Også fornøyd med at opptil flere av kartene dekker områder som er så nært at jeg kan gå til fine startpunkter hjemmefra. I helga har jeg et par turglade unger på besøk, og da håper jeg vi får tatt noen poster sammen. Jeg skal kose meg hele sommeren med kart, poster og fine turer til steder og stier jeg eller ville besøkt sjeldnere. Jeg tror sogar et par av kartene ligger an til å medføre overnattingsturer, av ren og skjær lyst!

Nå kommer den grønne, fine tida. Og jeg er klar.

Ute, bare ute hele tida

Det slo ikke feil – det ble mange, mange timer utendørs denne helga også. Jeg var i staben på ei kurshelg Røde Kors arrangerte, og den lå sånn halvveis uti ødemarka. Rett ved grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, hvis man skal være nøye. Innimellom arbeidstimene innendørs fikk jeg også god tid til å være ute – heldigvis. I selskap med hunden er det sjelden feil å være ute.

En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.
En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.

Jeg liker å bevege meg i skog som er mindre beferdet enn de markaområdene som er nærmest der jeg bor. Dette er et sånt område. Populært blant entusiaster, men samtidig et sted som ikke ‘alle’ skal til. Perfekt i mine øyne. Der er noen skogsveier, litt flere stier – og mange uoppdagede kroker for mitt vedkommende. Det er kjærkomment. Det var mye å legge merke til også på de aller korteste turene. Liggegroper og ferske spor etter elg. Eller en solid kjuke, som den på bildet over. Jeg slutter aldri å bli fascinert av kjuker.

Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.
Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.

Min firbeinte venn var med hele helga. Ikke bare var han miljøfaktor i pausene på kurset, han var også en suveren turkompis i ledige øyeblikk. På den ene turen fant jeg en sti jeg aldri har gått ’til veis ende’ før, og vi la i vei for å se hvor vi havnet. Området er såpass oversiktlig at man ikke går seg bort, samtidig som det finnes uoppdagede stier og steder.

Da stien tok slutt, brøt vi rett mot venstre og opp til en liten kolle som heldigvis var belagt med lyng og mose. Der, med utsikt mot Sørfjorden, Heggmotinden og Aurnestindan og kjernen av Sjunkhatten nasjonalpark, tok det ikke lang tid før hunden strakte han seg ut i lyngen og sovnet. Jeg la meg ned for å få fin vinkel på et bilde. Og for å si det sånn: Det gikk ei lita stund før jeg kom meg opp fra lyngen igjen…

Blikkstille vann og ei brygge nært land.
Blikkstille vann og ei brygge nært land.

Vatnvatnet er et ganske stort vann som ligger et par mil fra Bodø by. Vannet strekker seg grovt sett fra sørvest mot nordøst, og det har en rekke krinkelkroker, bukter og et par store fjordtarmer. Blant annet. Ved ‘Innervatnet’ finner man denne flytebrygga beliggende nedenfor ei hytte. Til høyre i bildet ser du  Børvasstindan og Lurfjellet, som ligger mot sør.

Da jeg tok bildet var det blikkstille vann og musestille i naturen. Den eneste lyden som hørtes, var de trompetaktige lydene fra svaner som hekker i nærheten – og stødige dunk fra noen som hugde ved på den gamle måten, for hånd.

I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.
I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.

I nærheten av der vi hadde vårt til hold denne helga, er det et område hvor det for lenge siden var gruvedrift. For et drøyt århundre siden var det kobbergruver i Hopsfjellet. Hele fire gruver var i drift i tilsammen 20 år, og noen av gruveåpningene lar seg lett finne i landskapet i dag. Jeg har tidligere besøkt et par av dem, men da ankommet fra en annen kant.

Denne gangen gikk vi ikke mot gruvene, men en gammel og delvis gjengrodd kjerrevei som jeg tipper har vært brukt i tømmerhogst en gang i fordums tid. Av erfaring vet jeg at om vi hadde fortsatt litt lenger enn det vi gjorde, ville vi ha funnet ei forfallen hytte med fantastisk beliggenhet. Vi gjorde ikke det. Vi fikk et stykke bare, før vi måtte snu og dra tilbake igjen. Pliktene kalte.

Men det var likevel verdt det – morgenstund på urskogsgrunn gjør godt for sjela. Og helsa forøvrig. Det gjør meg uendelig godt at vi endelig er inne i den årstida der det er lyst hele døgnet, og der alt man vil er å være mest mulig ute.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.
Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest
Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.
Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.