Påske på etterskudd

Det var lørdag, det var helg, og vi tok et snev av påskeferie på etterskudd. Det ble drømmedagen over alle lørdager.

Lykkelig hund da vi fant veien med snø på

Første del av turen gikk langs asfaltert vei, bak en bom. Det gikk stadig oppover, og jeg hadde lovet turvennene at vi skulle gå videre på snø når vi bare nådde langt nok opp. Det var både de og den firbeinte glade for – takket være lokale hundekjørere med slede (og andre turfolk) var det et hardt spor å gå på midt i ellers ganske vår-råtten snø. Perfekt!

Omtrent fremme

Da vi hadde snakket om ulike turmål, ble turvennene begeistra da jeg snakka om det fine utsiktspunktet jeg hadde i sinne. Dit går vi, ble det bestemt. Vel fremme var det bare å finne ut presis hvor vi ville slå oss ned, måke til en benk i snøen og brette sitteunderlaget utover. Det skulle vise seg at den enkle ‘benken’ i snøen i skråninga med utsikta skulle bli vårt tilholdssted i flere timer. Det var magisk!

Når man leker påske, hører appelsiner med.

Turen hadde vært avtalt et par dager, så vi hadde alle hatt tid til å forberede oss. Litt ordentlige matpakker med grovbrød, litt appelsinbåter i boks, ferdig skrellet og klare til å inntas, og ikke minst: sjokolade og smågodt. Jeg tror kanskje det var det vi hadde mest av; faktisk så mye at jeg tok halvparten av mitt medbrakte hjem igjen etter endt tur. Vi hadde det ikke direkte vondt.

Dagens drømmeutsikt

Jeg skal ikke påstå at vi løste så mange verdensproblemer. Men vi så et utall furukongler som hang fast i greinene litt over hodene våre der vi lå lent bakover og nøt sola. Den firbeinte ville heller ligge på snøen enn på liggeunderlag, noe han naturligvis fikk lov til. Selv rigget jeg meg til og lå riktig så komfortabelt der i snøen. Jeg tror sogar jeg duppet litt. Det var jeg ikke alene om.

Veldig fornøyd med å få ligge på snøen

Det er få ting som gjør meg mer glad enn å se hunden min så gjennomført lykkelig som det han var på tur i dag. Han fikk trekke i motbakke og jobbe skikkelig, hilse på andre hunder og folk, spise hundesnop da vi kom frem, og ikke minst: bare være ute. Ligge i snøen, sove, snuse, tygge på en kvist, tisse på ei grein, finne nytt sted å ligge. Han var strålende fornøyd og fikk masse stimulans.

Den fineste påskedagen i år kom med andre ord et par uker etter at selve høytida var overstått. Det var helt greit for min del.

Reklamer

Jeg tror det var den dagen våren kom…

Ettermiddagslys over Bodøs skyline

…og ga oss en forsmak på sommer i sene ettermiddagstimer. Alle var ute. Det var folk overalt på moloen. Det satt folk på hver eneste uteservering rundt omkring. Det satt folk i solveggen utenfor biblioteket. Det satt folk på benkene mellom Radisson og kaikanten. Det var simpelthen folk overalt. En helt vanlig ukedag, en ganske vanlig ettermiddag – men det var den dagen våren kom. Det ble etterhvert helt åpenbart.

Mulig denne opprinnelig kommer fra Island. Men nå står den på kaia i Bodø.

Og alle var glade. De smilte, de prata, de tok seg god tid og de var overbærende med hverandre over en lav sko. Eller noe sånt. Det var ei helt særegen stemning i byen denne ettermiddagen, som om alle hadde blitt enige om at i dag skal vi skape god stemning. Det var mange som hadde med seg hunder på tur, fra store huskyer til bittemå papilloner, og alt imellom. Noen hunder hilste, noen hunder knurret, noen gjorde begge deler og noen bjeffet og pep. Og noen – som jeg – tok seg litt ekstra tid til å ta bilder her og der.

Min foretrukne turkompis

Turkompisen og jeg storkoste oss på tur, begge to. Han fikk hilse på mange hunder og folk, snuse nærmest overalt hvor han ville stoppe og boffet på en hund eller to som ikke ville eller fikk hilse på ham. Alt som normalt, med andre ord, og det var en fornøyd husky som drømte intenst da vi kom hjem og han fikk lagt seg til å sove litt.

Ah. Våren. Nå er vinteren ugjenkallelig over, og jeg må innrømme at jeg er veldig glad for barmark og tørrere, varmere forhold.

Påskevakt

Den firbeinte og jeg har vært på påskevakt med hjelpekorpset et par dager. Vaktstasjonen var hytta «Beinbruddet», som ligger rett utenfor byen, nær et populært utfartssted i marka, og vi har vært et helt gjeng som har kost oss disse dagene. Det føles som om det ikke er helt påske før jeg har vært på vakt på hytta!

Sjokoladekake og ei god bok i solkroken på altanen

Frem til jeg dro på hytta fredag hadde jeg lest to av de tre bøkene jeg hadde satt meg fóre å lese i påska. Da jeg pakket sekken, avvek jeg fra den opprinnelige planen og tok med meg ei bok som ikke lå i ‘påskebunken’ min, men som var langt opp på lista over påbegynte bøker jeg har lyst til å lese ferdig. I løpet av helga kom jeg over halvveis, og det helt uten å forsømme andre plikter som f.eks. radiovakt, kortspilling, strikking, matlaging/oppvask og sånt noe. Jeg er ganske fornøyd med det, og tror kanskje jeg blir ferdig med boka før påska er over.

Store, hvite filler dalte da vi var på tur i blåtimen

Min firbeinte følgesvenn har gjennom sine snart åtte år blitt en slags uformell maskot og  miljøfaktor i hjelpekorpset. Han var med på hytta også, og har vært på tur med både meg og andre folk gjennom helga. Lørdag var vi på tur ved siden av skisporet i marka mens store hvite filler dalte ned, i blåtimen. En enslig skigåer var den eneste vi møtte på. Han kunne fortelle om elg litt lenger opp i løypa, men vi så ikke noe til den der vi gikk. Sannsynligvis like greit.

Og fortsatt er det litt påske igjen.

Tyvstart på påskefølelsen

I helga var jeg på tur med ei venninne. Sammen med hver vår hund gikk vi innover marka og fant oss et rolig sted der vi kunne sitte med ansiktet mot sola, tenne et bål og la hundene ligge på hver sin bare lyngflekk. Er det rart det føltes som påskeferie?

Innover marka til fots. Snøen bar hele veien.

I Bodømarka finnes det noen steder som ‘alle’ drar til, turer som veldig mange går – særlig på dager som denne. Vi var derfor skjønt enige om å dra et helt annet sted – og det gjorde vi. Et og annet menneske kom for bi, alene eller i følge med 1-2 personer og kanskje en hund, men det var ikke på langt nær nok til å kalle dette for et folksomt område. Snarere tvert imot. Heldigvis.

Ettårige Nanuk koste seg veldig og fulgte med på alt som skjedde. Hele tida.

Valget av rasteplass var enkelt. Et stykke innover, men ikke for langt. Litt til side for stien/sporet, men ikke veldig langt vekk. Ei sørvendt skråning hvor vi tråkket oss en ‘benk’ i skaresnøen før vi la jervenduken min over, så vi kunne sitte varmt og uten å skli. Hundene ble bundet til hvert sitt tre, nært nok til å hilse på hverandre men ikke sånn at de viklet båndet. Begge hadde tilgang til bare rabber med lyng hvor de kunne legge seg ned – hvis de ville. Nanuk foretrakk for det meste å stå og følge med.

Mmmmmmh… Nei, det er ikke BARE kakao i koppen.

Noen ganger får man gaver som bare treffer så veldig. Jeg fikk for eksempel en gave for ei tid tilbake; ei bittelita mini-flaske med bailey’s som egentlig var en slags ’tillegg’ til en annen gave. Den miniflaska har jeg alltid i en lomme inni den ene tursekken min. Jeg glemmer av den mellom hver gang og tenker ikke på den til vanlig. Men hver gang jeg skal lage meg en kopp kakao på tur (jeg drikker ikke kaffe) og åpner glidelåsen for å finne skjea som ligger nedi lommen, finner jeg også en bitteliten knert bailey’s – og den passer perfekt oppi koppen. Aaaah… Flaks for meg at venninna mi var sjåfør denne dagen.

En god soldat hviler når han kan. En god husky finner seg litt lyng og krøller seg sammen.

Hunden min har blitt såpass voksen og fått såpass med tur-erfaring at han vet det er lurt å hvile når man kan. Det tok ikke lang tid fra han fant en flekk med bar lyng til han hadde lagt seg i en krøll. Sol fikk han også der han lå. Mange tror at huskyer må gå uendelig langt og helst løpe masse for å bli fornøyde. Det stemmer ikke helt. De må ha mosjon, som alle andre hunder, men det å være i uvante omgivelser, det å ta det med ro og få lov til å snuse på alle mulige dufter man kommer over, det å være sammen med noen man ikke ser hver dag – alt dette er ting som gir dem mye mental stimulans, og det er med på å slite dem ut, det også.

Venninna tok ansvar for ved og bål på tur!

Venninna mi tok med ved og laget bål. Hun hadde mat som skulle tilberedes på bål. Jeg pleier vanligvis å lage mat på primus, men akkurat denne dagen kjente jeg at jeg gjerne ville gjøre det enkelt. Derfor tok jeg med meg en pose ‘Real turmat’, som bare trengte å få litt varmt vann fra termosen min før maten ble klar. (At smaken på akkurat denne posen var en skuffelse, kan vi forbigå i stillhet. Innholdet ble til hundemat i stedet…)

Sol som varmet i fjeset og middag ute på tur – kan det bli bedre? Jeg tror ikke det. Og med dette har jeg også offisielt startet årets utgave av prosjektet ‘Middag ute en gang i uka’. Ikke ute på restaurant, altså, ute i naturen. Jeg klarer ikke helt å se at jeg får mulighet denne uka, med planer hver ettermiddag og deretter avreise fredag morgen, men det er jo lov til å håpe!

Finest i februar

Det fineste i februar? Jeg tror kanskje det var turen på Langsanden (Sandhornøya) med venninne og tre hunder. Egentlig var det hele helga, men dette bildet sier mye for meg: Ute med hunden og noen til, ved havet, frisk luft og kaldt, null stress, god stemning. En stor, voksen hannhusky (min) og en liten ettårig terriertispe (venninna sin).

Emre og Sally

Nå er det mars. Det er vår, samme hvor mye snø som måtte falle denne måneden. Snart er det tid for årets vakreste eventyr, snart blir det nye turer og sol som varmer i fjeset, snart springer fjorårets minipåskeliljeløker ut i ny blomst, snart er det påskeferie.

Snart. Jeg gleder meg.

Sanke D-vitaminer

Når vinteren har vært lang og dagslyset omsider er i ferd med å vende tilbake for alvor, er det få ting som står lenger opp på agendaen min enn å sanke D-vitaminer når jeg kan. I helgene, for eksempel. Da er jeg ikke nødt til å være på et kontor, men kan være utendørs så mange timer jeg bare vil og sanke D-vitaminer i bøtter og spann. Heldigvis trenger det ikke engang være solskinn for at vitaminene skal absorberes; de ligger i selve dagslyset. Denne helga fikk jeg bunkra opp til fulle.

To ferskinger på Mjelle

Ei av de jeg omgås forholdsvis regelmessig er ei ung dame som kommer fra innlands-Norge lenger sør i landet. Sagt på en annen måte: Hun er ikke vant med havet, ei heller med kulturen, kysten og utsikta som følger med. Derfor var det opptil flere av oss som var glade for at vi i fellesskap kunne ta turen til Mjelle i helga. Mjelle med si røde strand, Mjelle med si fantastiske utsikt, Mjelle med sine bratte bergvegger. Mjelle. Det viste seg at det var hele to av turdeltakerne som aldri hadde vært på Mjelle før. Jeg tipper begge kommer tilbake.

Mannen og havet

Lilla sand. Grønt hav. Hvitt skum. Gule og hvite istagger. Gråbrun skog. Det er alt annet enn fargeløst på Mjelle, selv midt på vinteren. Det er alltid noe å se på, noe å knipse, noe å la seg begeistre av. Fotografen på bildet over, er erfaren turmann og erfaren Mjelle-besøker. For et par av de andre skulle det vise seg at de ikke hadde lært regel om den sjuende bølgen (den er alltid størst) – og dermed ble ei av dem nærmest oversprøytet av saltvann da de skulle ta bilde «av en bølge som spruta litt opp». Men de klaget ikke.

To glade kanaljer på ei romslig strand

Mjelle er et av de stedene i Bodø kommune hvor det er vedtatt helårs båndtvang. Derfor var begge hundene i bånd det aller meste av tida. Da vi hadde kontroll over området og visste at der verken var folk eller større dyr der, slapp vi hundene løse i 5-10 minutter så de kunne løpe etter hverandre og herje litt. Det gjorde de,  til gagns. Men da de etter endt ‘pause’ ble tilkalt, kom begge to på innkalling og lot seg villig feste i bånd igjen. Det var mer enn nok å se og snuse på likevel. Heldigvis.

Horisonten. På klarværsdager henger Lofotveggen der borte på andre sida.

Mjelle er ei vestvendt strand. Mot øst har du steile, bratte fjellvegger som kneiser over stranda. Øverst mot berget er det litt gress, litt lyng og en anelse av  småbjørkeskog før stranda tar over. Stranda skrår nedover mot havet, vannet er grønt, og lenger ut: mørkeblått. På vinteren er det gjerne forblåst og isete her. På sommeren er det sol store deler av dagen, og man rekker å se midnattsola før den forsvinner bak åskammen mot nord og blir borte. På den andre sida av Vestfjorden ser man på klarværsdager Lofotveggen. Vinterstid, med snødekte Lofotfjell, ser det ut som isberg som duver i vannet – mye på grunn av vinterhildring. Sommerstid er Lofotfjellene mer ei blågrå eventyrstripe som akkurat skiller oransjegylden sommernattshimmel fra mørkeblått hav og Vestfjordens dulgte speil. Begge deler er like vakkert.

To herrer, to hunder. Masse trivsel.

Det er alltid bølger på Mjelle. Alltid. Noen ganger bare late, dorske dønninger som langsomt smyger seg opp og ned i strandkanten. Andre ganger er det frådende topper som pisker mot land og gjør det de kan for å slå hardt mot sanden og bråke så høyt det bare går. Jeg kjenner folk som ikke har fått sove i telt på Mjelle fordi bølgene har bråket for mye. Jeg har tenkt å prøve til våren eller sommeren; å dra dit ei natt med sovepose og telt, sovne og våkne til dønninger like gamle som evigheten. Jeg tror det blir fint.

Ut i skogen – til spor av elg, rev, hest, mus og andre gode dufter.

Man kan også sanke D-vitaminer i skogen. Særlig når det blåser frisk bris med kuling i kastene og skogen byr på le og mildere temperatur. Kanskje kan man gå oppå skare som bærer alle mann – pluss en husky. Man får inn sola både her og der, bare avbrutt av tilfeldige skyer som fyker forbi. Kanskje går man tur med noen som aldri har vært her før. Kanskje noen har gått runden, men aldri tenkt på å følge det sidesporet som vi stikker inn på i dag. Man kan sogar vende fjeset mot sola og sanke D-vitaminer når man tilfeldig møter en hund og ei dame man kjenner; la sola varme mens hundene spretter rundt hit og dit i brå kast for å hilse hverandre med glede. For eksempel.

Utsikt mot Vågfjellet og Mjønesfjellet.

Utsikta er det ikke noe å si på. I vest er det blå himmel helt uten skyer, og konturene av Sandhornet rager til værs. Mot øst er det litt mer skyer, men ikke verre enn at man ser både Vågsfjellet og Mjønesfjellet. Jeg har ikke vært oppå noen av dem. Jeg vil gjerne opp på begge. Slik forholdene er nå, kunne man fint gått til fots opp på Vågsfjellet, i alle fall. Men denne dagen hadde vi ikke tid. Det blir en gang senere; den står på lista. I mellomtida nyter jeg synet av den mens jeg suger til meg det jeg kan av årets ferske D-vitaminer.

Sjokoladekosoverdose

Nybakte boller smurt med nugatti. Varm kakao i koppen. Sjokolade fra en medvandrer. Ingen skal si vi ikke tar kaloriene våre på alvor! Vi fant en fin rasteplass der vi kunne sitte (!) med ansiktet mot sola (!) og sanke D-vitaminer mens vi inntok kakaobefengte kalorier en stakket stund. Det gjorde godt etter turen vi hadde lagt bak oss, og før resten av veien vi hadde å gå. Det var ikke planlagt, men det var veldig, veldig godt. Og med sjokolade innabords og ferskt påfyll av D-vitaminer fra sola er jeg mer enn klar til å gå inn i ei ny uke.

En timeout fra hverdagen

Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang starnd ved foten av fjellet.

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.

Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.

Vi sto opp når månen er i ferd med å gå ned i nordvest.

Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.

Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid - ei frosset rullesteinstrand.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.

Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.

Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.

Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.