Spise ute, sa du?

En av de tingene jeg var veldig fornøyd med i 2016, var at jeg stadig oftere tok med meg primusen ut i naturen og laget mat der. I perioden fra april til september, omtrent, lå snittet på ca en dag i uka. Noen ganger var det bare pannekaker i fjæra, ti minutter hjemmefra. Andre ganger var det mer avanserte greier, tilberedt andre steder. Men det ble mange utemiddager – og glad er jeg for det.

Et av målene for 2017 ble derfor å utvide repertoiret; å spise utemiddag også i den årstida når det ikke nødvendigvis er varmt og komfortabelt å være ute hele tida. Denne uka startet jeg det som forhåpentligvis blir en ny vane: Middag ute en dag i uka, også når det er vinter.

Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.
Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.

Jeg lar meg ofte og gjerne inspirerere av instagrammen til Ragnhild som har bloggen Ute på tur med primus. Etter at jeg begynte å følge den, merket jeg at min egen tankegang på hva som var lettvint og overkommelig å lage på en primus ble veldig utvidet – og godt er det!

Denne dagen hadde jeg lyst på wraps, og på mye smak. Dermed ble det tacokrydret kjøttdeig blandet med rosenkål (favoritt!) og brokkoli i biter, samt en kvart rødløk i småbiter. Alt dette varmet jeg i stekepanna, for så å legge det i en tortillalefse sammen med litt ost. Vips, så hadde jeg gode wraps til middag!

img_5486
Utsikt mot byen mens snøen laver ned.

Egentlig var planen å spise oppe på Linken, en liten høyde på Rønvikfjellet som er lett tilgjengelig hjemmefra. Det viste seg imidlertid at det blåste mer oppå åskammen enn litt lenger ned i lia, i tillegg til at nedbøren der oppe var våtere enn det den var lenger ned. Dermed tok jeg med meg den firbeinte litt lenger ned i terrenget, hvor vi etterhvert fant en fin plass hvor vi kunne spise og nyte utsikta. Jeg med min primusmat, han med sin hundemat servert rett på snøen.

Jeg orker ikke å spise ute i pøsregn og bli søkkvåt. Jeg orker ikke dra med meg presenning for å lage tak når det øser ned. Det er greit å nyte friluftslivet, faktisk elsker jeg det, men ikke for enhver pris til enhver tid. Å spise ute skal ikke bli noe tvangsforsett som får meg til å lide for Saken.

Men jeg velger meg gjerne en tørr gapahuk om det regner ute, og jeg vil gjerne utfordre dørstokkmila også når det ikke er klarvær og vindstille. Derfor har jeg allerede lagt planer for hva som skal være neste ukes utemiddag-turmål. To planer, faktisk. Alternativ 1 hvis det er fint vær, alternativ 2 (gapahuk!) hvis det pøser ned. Menyen vil avhenge av været, tror jeg, og av giddelysten generelt. Jeg gleder meg allerede.

Sommerplaner

Det er ikke sikkert det går, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å få det til. Hva da, spør du? Å dra til Finnmark til sommeren. Jeg har lenge hatt lyst til å dra dit med hunden, men det har ikke blitt sånn, av flere grunner. Men nå. Nå har jeg lest boka «Friluftsliv i Finnmark» av Randulf Valle, og nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til Finnmark.

Friluftsliv i Finnmark-boka av Randulf Valle, utgitt på Cappelen Damm.
Den perfekte boka for turglade folk!

Boka forteller om et vell av turer, og det til alle årstider. Valle har vært der med og uten hund, på ski og til fots eller i kano, alene eller sammen med noen. Det er en styrke at han forteller om flere årstiders erfaringer i de ulike områdene – og også er ærlig om de gangene det var kjipt, de gangene han pakket sammen og dro hjem før tida på grunn av vær- eller føreforhold. Boka blir mer jordnær av det, selv om den innbyr til drømmer og fantasier også.

Boka er fornuftig og oversiktlig delt inn i kapitler etter geografiske områder, og det er lett å til enhver tid ha oversikt over hvor i geografien og boka man er. Øyhopping og kystliv? Bjørnespor i Pasvik? Tradisjonsrute over vidda? Du finner alt i boka. Og mye mer. Boka veier et par kilo og er ikke akkurat noe man stapper i veska når man skal noe sted. Men har man en god stol og en tekopp, forsvinner timene raskt når man først setter seg ned med denne boka. Jeg vet, for jeg har gjort det opptil flere ganger.

Og nå er planene lagt. Etter å ha hatt tre ulike alternativer som lokket med hensyn til hva jeg har lyst til å gjøre i Finnmark, har jeg landet på ett av dem – og tror det vil bli strålende bra. Jeg har sett på kalenderen og lommeboka, og tror jeg er i ferd med å lande årets sommerferieplan. Hvis alt går som det skal og som jeg planlegger, blir det tur til Finnmark i sommer. Ikke bare til Alta, når jeg skal jobbe under Finnmarksløpet i mars, men til andre deler av fylket.

Med hund, ryggsekk og fiskestang skal jeg utforske områder jeg aldri har vært i og forhåpentligvis knipse bilder som er verdt å se tilbake på i ettertid. Jeg gleder meg allerede.

Årets første båltur

Januar hadde ikke blitt veldig gammel før gode venner tok initiativ til en båltur i marka på kveldstid en helt vanlig ukedag. Jeg var ikke tung å be. Det var ikke hunden min heller.

Turkompisen fikk raskt fyr på bålet.
Vi hadde nok av ved til bål.

Det finnes ganske mange gapahuker i Bodømarka, og vi fant en av de som er lettest tilgjengelig. Denne kvelden handlet det ikke om distansen eller slitet, bare om samværet, bålet og hverdagskosen utendørs. Vi fikk full pott på alle tre. At jeg så nordlyset danse over himmelen mens jeg gikk til møtestedet, var en uventet bonus.

Tre gode venner, og lysene fra byen i bakgrunnen.
Gode turvenner og utsikt til byen!

Det skyet litt over mens vi var i gapahuken, og den varslede meteorsvermen fikk vi dessverre ikke sett mye av. Lommer av klar himmel mellom skyene lot oss se cassiopeia, karlsvogna og noen stjerner til, samt enkelte striper av nordlys. De bar bud om mye mer – men det befant seg bak skyene, ute av syne for oss.

Det gjorde heldigvis ikke så mye. Vi hadde god mat, vi hadde varm drikke, vi hadde snop og vi hadde ved nok til et generøst bål. Vi trodde luftinga skulle gjøre det greit å ha bål i gapahuken, men etterhvert måtte vi evakuere ut litt på grunn av tidvis intens røyk. Men hva gjorde det? Vi kunne se skiløpere gli langs lysløypa noen meter unna, vi så lysene fra byen glimte, og tidvis var det fly som nærmest kom ut av skyene og landet på flyplassen.

Det ble ikke veldig sent før vi dro hjem, for vi skulle på jobb neste dag alle sammen. Men en båltur trenger heller ikke være så omfattende for å være fin. Et herlig lite avbrekk i hverdagen var det uansett – og en super start på det nye året. Jeg tipper at det blir mange flere slike turer.

* Beklager uklare bilder – jeg hadde bare mobilkamera med meg denne gangen.

Jeg har ikke nyttårsforsetter

Jeg har ikke nyttårsforsetter. Forsetter varer sjelden, og januar er etter min mening ikke noe bedre tidspunkt for forandring enn hva mai eller september eller hvilken som helst måned er, årsskifte til tross. Jeg gjør simpelthen ikke nyttårsforsetter.

Bodø sett fra moloen første nyttårsdag
Bodø sett fra moloen første nyttårsdag

Når det er sagt, har jeg planer for 2017. Såklart. I det som er en evigvarende prosess forsøker jeg å være bevisst på hva jeg bruker tiden min til, hva jeg prioriterer å få til og hva jeg prioriterer bort for korte eller lengre perioder. Jeg har noen langsiktige mål, og innimellom passer jeg på at min innsats i litt kortere perspektiv også passer inn med det langsiktige målet. For eksempel.

Derfor har jeg planer for 2017, nedfelt på ei side i ei bok jeg skribler i med jevne mellomrom. Der står det noe om teltturer, om besøk hos venner her og der, om steder hvor jeg aldri har vært. Blant annet. Noen av disse planene finner du igjen i årsoversikta i kalenderen min. Noen turer og andre planer er plottet allerede, andre vil finne sin plass etterhvert som året går seg til.

2017 startet med en kald hvit og nydelig nyttårsdag. Jeg var langt fra den eneste som brukte dagen til å gå en tur i byen, helt til ytterst på moloen og tilbake hjem igjen. Appen jeg bruker viste drøyt 7 kilometer tilbakelagt, og det var helt nydelig. Den klare himmelen (etter lang tid med overskya vær) gjorde at det føltes veldig mye lysere enn dagen før, og det er bare ei uke til sola er tilbake igjen.

2017, bring it on! Jeg gleder meg til å se hva du har å by på.

Søndagstur i bynære strøk

Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.
Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.

Når man er så heldig å ha tilgang på en åtteåring man kan ta med seg på søndagstur, er det ikke lov til å takke nei. Både åtteåringen og huskyen var ivrige på å komme seg ut, og det skulle vise seg at begge fikk solid trim og masse mental stimulans på de timene vi tilbrakte ute en søndag for ikke lenge siden. Ruta gikk til Maskinisten, langs stien bort til Bodin Leir, deretter ned til Vågøynes gård og videre ned langs Bodøelva, før vi til sist krysset jordene over mot 4H-gården og deretter gjennom Rønvika og hjem.

Aye, aye, captain!
Aye, aye, captain!

Jeg glemte å telle hvor mange hunder vi møtte, men det var mange. Alt fra bittesmå dvergpinchere til store samojeder. Vi var ute midt i den travleste tur-tida, og det var verdt innsatsen. De fleste hundene vi møtte fikk en kos av åtteåringen, og noen fikk hilse på huskyen også. På slutten av turen kom vi til et hjørne mellom Bodøelva og Rønvikjordene der det har stått et digert tre i mange, mange år. For litt siden var det plutelig saget ned, og nå ligger hoveddelen av stammen ved siden av veien. Trist – men veldig fint for åtteåringer å klatre i!

Sola er ikke langt over fjellene - men den ER der. Foreløpig.
Sola er ikke langt over fjellene – men den ER der. Foreløpig.

Vi var ute mens sola var på det høyeste, og det var nydelig fotolys. Selv om jeg for det meste glemte å ta bilder – det var finere å følge med på hund og barn, og på folk vi passerte. Men det slo meg at det faktisk ikke er lenge til sola blir borte, for det er bare med nød og neppe den kreker seg over Børvasstindan og kammen lenger vest. Snart vil den vises glimtvis, og litt uti desember vil den ikke lenger komme høyt nok. Da er det godt å kunne tilbringe tid utendørs med det lille dagslyset man har.

Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.
Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.
Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.
Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.

Bodøs nesten hemmelige fjell

Hvis du spør folk hvilket fjell i Bodø de har hørt om, eller hvilket fjell man bare  på hvis man er i byen, er svaret entydig: Keiservarden. Keiservarden er vel og bra, enten du går sherpastien fra Turisthytta (2,1 km) eller grusveien fra Maskinisten (4 km, og nei: du kan ikke kjøre opp, for veien er stengt med bom). Men hvis du spør markaglade folk i Bodø hvor de gjerne går hvis de ikke er i følge med turister, er det et annet fjell som dukker opp minst like ofte: Junkerfjellet.

Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.
Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.

Det finnes mange veier til toppen av Junkerfjellet. Eller; det finnes mange stier  som går til toppen av Junkerfjellet, og det finnes én vei. Veien er gruset og går fra Bestemorenga til toppen av Junkerfjellet, og den er stengt med bom helt i starten. Det er temmelig nøyaktig 2,5 kilometer én vei, og stigningen er ikke all verden. Stiene starter ved Maskinisten, ved Bestemorenga og et utall andre steder. Det er lett å komme seg til og på Junkerfjellet.

Når du er på toppen av Junkerfjellet, har du utsikt i alle himmelretninger og befinner deg bare fire usle meter lavere enn på Keiservarden. Til gjengjeld (for tapt høyde) har du langt bedre utsikt over selve byen fra Junkerfjellet enn fra Keiservarden. I likhet med Keiservarden har også Junkerfjellet en åpen gapahuk til allmenn benyttelse, og her finnes opptil flere postkasser med trimbøker og/eller tur-koder som man kan benytte hvis man deltar i noen form for registrering av sånt noe.

Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.
Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.

På den ene siden av Junkerfjellet ser du byen, skjærgården i vest og sør, og ikke minst: Saltfjorden og Børvasstindan og nærområdene i sør. Mot nord ser du Keiservarden, og mot øst… Mot øst ser du Sjunkhatten nasjonalpark, hvor perlene ligger på ei snor – pluss at du ser Skaugtuva og Steigtinden, blant annet. Vågøyvannet og Soløyvannet glitrer en sommerdag og byr på skøyteis en vinterdag (i alle fall sistnevnte, førstnevnte er jeg mer usikker på pga oppdemming av vannet). På gode dager ser du også Blåmannsisen i Sulis langt i det fjerne når du er på retur ned fra Junkerfjellet igjen, hvis du følger veien.

Så hvis du vil gå i fjellet i Bodømarka og helst ønsker å slippe unna lysløype-følelsen, skal du bare glemme Keiservarden. Ta steget videre og kom deg opp på Junkerfjellet. Jeg lover at det er verdt det.