Når det er sommer på Kjerringøy

Å være på Kjerringøy er noe helt for seg selv. Det begynner allerede når man kommer av ferga og vet at det ikke er vits i å kjøre fort, for det dukker ofte opp noe uforutsett langs veien. Så også denne gang; en reinsdyrbukk, et par kyr og noen sauer hadde tilholdt midt i veibanen der vi forsøkte å kjøre nordover fra fergeleiet på Misten. Men hva gjør vel det? Vi tok det med ro og hadde allverdens med tid. Vi var på utflukt og måtte ikke rekke noe som helst.

Glade unger!

En av de i følget vårt visste om et helt spesielt sted et stykke nord for handelsstedet å Kjerringøy, et sted som angivelig var egnet for utflukt, særlig med barn. Det viste seg å stemme hundre prosent. Ei langgrunn sandstrand med lite tang og ekle kryp. Berg, lyng og gress helt ned i fjæresteinene. Ei bukt som ga skjerming for vinden. Bjørkeskog som mildnet de få vinddragene som nådde frem. Bålplass. For å nevne noe.

Det tok ikke fem minutter fra vi hadde slått oss ned før ungene var i full sving et stykke uti vannet, før grillen var fyrt opp, før de voksne hadde funnet seg hvert sitt gode sted å sitte, før hunden fant sin plass i skyggelagt lyng.

Det er mye man finner i fjæra

Åh. Så. Godt.

Lørdagslunsj i det fri

Vi hadde kjørt hjemmefra rett etter frokost og det var snart tid for lunsj ute i det fri.  Jeg gikk for en sunn og lett laget variant. Hjemme hadde jeg forberedt laksefilét pakket inn i folie sammen med en dæsj smør, oppskåret gulrot og litt løk. I fjæra la jeg det på grillen og lot det steke rolig. Da det nærma seg ferdig, la jeg nudler i kokt vann med buljongkrydder i og lot nudlene svelle seg myke og ferdige. Deretter var det egentlig bare å sike av buljongvannet, blande inn fisk og grønnsaker, og helle soyasausen over. Det ble et herremåltid på berget!

Og jeg har allerede tenkt på hva jeg skal ta med for å spise neste gang jeg kommer hit. For at det blir telttur her i løpet av sommeren er hevet over enhver tvil.

Turkompisen var med

Jeg hadde på forhånd vært litt i tvil om jeg skulle ta hunden med, for jeg var redd det ville bli for varmt for ham. Men tvilen kom tiltalte tilgode, og han fikk være med. Det angret jeg ikke på. Han koste seg i gress og lyng, snuten gikk på høygir og han trivdes på et berg med god utsikt mot både grillen og mot badende barn som plasket og herjet.  Det var lett å knyte ham fast til ei grein på et tre og la ham ha litt radius, samtidig som han ikke hadde noen mulighet for å stikke av. Og heldigvis – heldigvis! – er han polarhund. Pelsen er så tykk at insektene som forsøkte å få en bit av ham, ikke klarte å komme seg langt nok innover i pelsen til å nå huden. Puh.

Fjellene. Jeg blir aldri lei.

Det er noe med Kjerringøy; en slags ro som senker seg når man kommer over med ferga. En slags stilltiende aksept av at det ikke skjer så mye, og det er heller ikke meningen at det skal skje så mye.  På handelsstedet, i sentrum av Kjerringøy, der det er butikk og spisested og gallerier og sånt forskjellig, i tillegg til muséet, kan det være endel folk og biler og halloi. Men kommer du deg bare bittelitt lenger nord, er det tilbakelagt før du vet ordet av det. Da er det bare deg, omgivelsene og hvilepuls så langt øyet rekker.

Jeg har bare såvidt begynt å utforske de litt nordligere delene av Kjerringøy. Noe sier meg at det blir flere turer dit om ikke lenge – det er mye igjen å utforske. Heldigvis.

Reklamer

Keiservarden når sola skinner

Det er ikke ofte jeg går til Keiservarden, det innrømmer jeg glatt. Jeg går helst andre steder når jeg går tur for meg selv. Men når man har turister og ferske Nord-Norge-gjester på besøk, er det ingen bønn. Da er Keiservarden obligatorisk. Denne gangen var vi rasende heldige med været.

Såvidt over skogbeltet

Vi gikk hjemmefra og opp til Turisthytta, for det er der den mest populære stien opp mot Keiservarden starter. Man skal ikke gå langt før man har kommet såpass opp i landskapet at man har utsikt, og jo lenger man går, jo finere blir utsikta. Det visste gjestene å sette pris på. Det er særlig når man har kommet over skogbeltet at utsikta blir stadig mer formiddabel etterhvert som man kommer oppover – ikke minst på dager med godvær som dette. Det var nesten i varmeste laget å gå, men heldigvis kom det tidvis noen milde pust av en sval bris som gjorde det litt mer utholdelig. Vi skal ikke klage.

Utsikt mot nord fra toppen av Keiservarden

Det var mye folk på vei opp. Det var mye folk på vei ned. Det var mye folk på toppen. Og likevel klarte vi å finne steder og øyeblikk der vi fikk tatt bilder som ikke var fulle av folk. Det er jeg glad for. Utsikta nordover fra Keiservarden slutter aldri å imponere meg. Dog var det noe disig etterhvert, så Lofotfjellene kunne bare såvidt skimtes utover i havet lenger vest.

Storfornøyde tyskere i skogen

Etter å ha gått «E6’en» oppover til toppen, valgte vi en annen vei ned. I starten gikk vi grusveien, men det varte ikke veldig lenge før vi tok av til høyre og fulgte en sti i stedet. Stien nedover gjennom Stordalen var tørr og utrolig fin. Og stillheten var øredøvende – vi snakket nesten ikke mens vi gikk; vi bare tok inn lydene fra naturen og lot dem sige inn. Det var et yrende fugleliv denne formiddagen!

Siste stopp: Ramnfloget

Et stykke ned i dalen tok vi igjen til høyre i et kryss. Det var fordi jeg ville vise dem Ramnfloget; et utsiktspunkt der man ser store deler av Bodø by og masse av landskapet mot vest og sørvest. Når man kommer intetanende ut av skogen og noen meter opp ei gresslette, er det lett å bli overveldet av synet som møter en. Det ble også gjestene – på en god måte! Faktisk var de så imponert at vi satte oss ned ei stund, ganske nær kanten, bare for å ta inn synet og prate om alt vi så i byen.

30 minutter etter at vi gikk inn døra hjemme, fosset regnet ned.

Å holde sine løfter

I fjor høst hadde jeg et par nevøer med på hyttetur, og da dro vi på dagsbesøk til ei lita koie langt ut i skogen og opp i marka. Da lovte jeg guttene at vi en gang skulle dra tilbake til koia for å overnatte – og nå var endelig tida kommet. På under et døgns varsel var guttene mer enn klare for å bli med på eventyr. Det var stas for både meg og hunden.

Ut på eventyr i Bodømarka

Vi tok bussen til endestasjonen i ytterkanten av bebyggelsen. Derfra gikk en sti ned til ei lysløype, og så fulgte vi dels lysløypa, dels skogsveier, dels andre stier frem til vi kom til målet. Vi var underveis et par timer, omtrent, og det var ikke et snev av klage eller sutring hos ungene. De var rett og slett kjempeglade for å være på tur og gledet seg vilt til å komme frem til koia de har drømt om å overnatte i helt siden oktober.

Koia. Jeg elsker den.

Det er løpestreng til hund utenfor koia, og det var praktisk å benytte seg av den når guttene ville bade i vannet like nedenfor. Koia ligger i ei lita skråning og herfra hadde han hadde full oversikt over området. Og jeg hadde hendene fri til å knipse litt bilder, og til å hente vanndunken som guttene hadde fylt opp før de bada. Det er verken vann eller strøm i koia, nemlig, så alt må ordnes på gammelmåten. Det er noe av det jeg elsker med den.

Når du skal bade og finner froske-egg i vannkanten

Guttene bada i oktober og var helt klare for å bade denne gangen også. Men da de sto der og var klare til å oppe uti, oppdaga de froskeegg i vannkanten. Det hadde ikke engang blitt rumpetroll enda, men guttene var like fullt fascinert. Så det tok ei stund. Det ble dog bading etterhvert – både på kvelden og neste morgen, for frokost!

Kveldsmat på bål

Guttene hadde spist middag før vi dro avgårde, men det hadde ikke jeg. Vi hadde avtalt å lage mat på bålet fredag kveld, og de kunne nyte hvert sitt ostesmørbrød som var forberedt etter alle kunstens regler. Selv hadde jeg laget meg pakker med laks og grønnsaker, og det er ikke direkte vondt å spise bålstekt laks når man er sulten. Tro meg. Vi ble mette, alle tre.

Guttene valgte radiokanal!

Det er en dab-radio på koia, og der er batterier nok å ta av, så vi bevilget oss et par timer med musikk før guttene måtte legge seg. Jeg scanna gjennom radiokanaler i tur og orden for å la guttene bestemme hva de ville høre på. Og det ble altså denne; Radio Vinyl og et program som het «Oldies music». Jeg var imponert, og det viste seg å være mye bra musikk i det programmet – også for mine ører. Men at en 11- og en 12-åring skulle velge Radio Vinyl og musikk fra 1950-1970-tallet hadde jeg ikke helt sett for meg før vi kom dit!

På vei hjem i duskregn

På kvelden rakk vi akkurat å grille ferdig maten ute før det begynte å bli både grått og vått. Vi kunne formelig se skodda rulle innover marka fra alle kanter, og etterhvert begynte det å regne. Flaks at vi uansett skulle trekke inn og sove etterhvert… Nesten morgen var det fortsatt grått og vått, men hva gjør vel det? Guttene var glade for turen, jeg var glad fordi de var så tydelig fornøyd, og … Jah, i det hele tatt.

Det kunne vært verre, dette livet.

 

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Det er ute det skjer

Etter ei nydelig natt på Mjelle kom jeg etterhvert hjem. Men jeg fant ikke roen, klarte ikke å slå meg til ro med å ‘bare’ være hjemme resten av helga. Jeg ville ut! Etter litt tenking og vurdering pakket jeg sekken på nytt, denne gangen med litt mindre innhold. For jeg skulle ikke langt avgårde, og jeg droppa teltet. En telefon til en 11-åring med eventyrlyst var det som skulle til for å få selskap, og det varte ikke veldig lenge før han sto på trappa mi med sekken på ryggen.

Kvalvika i kveldslys

Turen gikk til Kvalvika, ei lita strand som ligger rett utenfor sentrum i Bodø. Hvis du ikke vet om den, er det lett å kjøre forbi, for den er akkurat ikke synlig fra veien som fører nordover mot Nordsia og etterhvert Kjerringøy. Men de som vet om den, elsker den. Den er hyppig brukt og foreløpig godt ivaretatt mesteparten av tida. Kvalvika ligger i gangavstand hjemmefra, og derfor er det ei strand jeg er veldig glad i å bruke. Lett å komme til, lett å komme seg fra!

11-åringen og jeg fant oss en gressflekk mellom naust og sand der det akkurat var plass til oss to – og hunden. Vi passet også på at det var på ‘rett’ side av stranda, sånn at ikke morgensola skulle treffe oss for tidlig. Det skulle vise seg at planen vår holdt perfekt! Han i sin Mammut-sovepose, jeg i min tjue år gamle Helsport-pose, sov vår søteste søvn under åpen himmel mens resten av verden lot til å være fokusert på ESC-finalen i Israel. Jeg ville ikke ha bytta med noen.

11-åringen og hunden sover aldri langt fra hverandre

Vi var lenge våkne, begge to. Først sittende på underlaget, så i hver vår sovepose, og helt til sist småprata vi mens vi lå side ved side i hver vår sovepose, og med hunden like ved. 11-åringen donerte jakken sin for anledningen så hunden skulle ha noe å ligge på, og etterhvert laget vi plass til ham mellom oss, i fotenden, akkurat slik han foretrekker det.

Det ble aldri mørkt, selv ikke de tre timene mens sola var under horisonten, og vi var enige om at det var vanskelig å legge seg til å sove når fargene forandret seg hele tida. Sandhornet, langt i det fjerne sørvest for byen, gikk fra hvitt til gyldent til rosa til lilla før øyelokkene våre ség ned og førte oss langsomt inn i drømmeland.

MS Richard With glir langsomt forbi på sør

På et tidspunkt, ikke lenge etter at jeg sovna, våkna jeg igjen. En kjapp titt på klokka fortalte meg at jeg akkurat hadde missa hurtigruta, som jeg egentlig hadde tenkt å se komme på sør før jeg la meg til å sove. To sekunder etterpå skjønte jeg at jeg hadde tatt feil – den umiskjennelige motorlyden fortalte sitt tydelige språk; nu kjæm hurtigruta! Jeg satte meg opp, og det stemte. MS Richard With, oppkalt etter hurtigrutas grunnlegger, gled langsomt og majestetisk forbi, på vei inn til Bodø havn. Nå kunne jeg sove igjen.

Pannekakefrokost på stranda

Neste dag ble det en avslappet start på dagen for oss begge to. Både jeg og 11-åringen drøya det så lenge som mulig før vi slo opp øynene, selv om vi begge visste at den andre var våken. Hunden lå i en krøll midt mellom oss og lot ikke til å ville våkne, han heller. Men vi kom oss opp etterhvert, fikk sakene i orden og gikk etterhvert løs på det som vi begge hadde gledet oss til: Pannekakefrokost! Det ble sogar noen smakebiter til den firbeinte, når sant skal sies, før fatet var tomt.

Kvalvika er populær blant mange

Det var flere innom stranda sent på kvelden og natta da vi la oss, og det var flere som var på plass før vi ordentlig hadde kommet oss ut av soveposene. Ei lita jente med farmora si var ute og samlet skatter (og plukket søppel!). Ei jentegruppe på padlekurs hos Rett Kjøl kom etterhvert ned til et av naustene, gjorde seg klare og dro ut på praksis. Blant annet.  Vi koste oss lenge med frokosten, vassa litt, og pakket etterhvert sekkene og vandret hjem igjen.

Lista over steder i noenlunde nærområde hvor jeg gjerne vil overnatte ute, er fortsatt lang. Heldigvis. Men det gjør også godt å kunne krysse av noen punkter etter helger som denne.

Furet, værbitt, over vannet

Det er ganske lenge siden jeg bestemte meg for å holde årets 17. mai åpen. Ikke gjøre noen avtaler, ikke ha noen forpliktelser. Ha muligheten til å reise bort eller dra på tur, siden dagen falt på en fredag og ga tredagers helg. Man kan nemlig feire dagen – og det er jeg blodfan av å gjøre – uten nødvendigvis å gå i tog og spise pavlova, heldigvis.

Et telt med utsikt

Da værmeldinga viste seg å bli bra, bestemte jeg meg for å feire ut i naturen. Helt til det siste var jeg ikke  helt enig med meg selv om hvor jeg skulle dra, men jeg landa til slutt på Mjelle.  Jeg ville heller til havet enn til fjellet, fant jeg ut. Og den firbeinte klaget ikke. Flagget ble naturligvis med, og litt oppi lia over stranda fant jeg meg et perfekt punkt på en gressbakke. Litt opp, så det var utsikt. Litt tilbaketrukket, så jeg ikke var midt i glaninga på folk som måtte være der. Og inn mot fjellet, så ikke morgensola skulle komme for tidlig og varme teltet til uutholdelig temperatur. Det skulle vise seg å holde stikk.

Lettlaget, velsmakende primusmat

Det har etterhvert blitt lenge mellom hver gang jeg har pølser som turmat. Ikke fordi det er noe galt med pølser, men fordi det finnes så utfattelig mye godt man kan lage på primus. Jeg begynte ikke å bruke primus før i voksen alder, men egne erfaringer i kombinasjon med (tidligere) lesing av bloggen ‘Ut på tur med primus‘ har etterhvert gitt inspirasjon til så mye forskjellig at jeg alltid kjenner på at det er flere retter jeg har lyst til å lage. Jeg blir aldri lei, og jeg spiser sjelden det samme to ganger på rad når jeg lager primusmat. Denne gangen hadde jeg kryddermarinert kylling (skåret i biter og godt stekt) og nudler med soyasaus oppi spisefatet, og det var skrekkelig godt.

Lykkelig turfølge

Den firbeinte var selvsagt turfølge, og han trives på tur og med å være ute lenge. Drikkevann fant vi i en av bekkene like i nærheten, og han hadde lyng, sand og berg å ligge på, alt etter hva han lystet.  Det er særlig når han ligger i lyngen og sover at man ser snuten jobbe på høygir; den vender seg til høyre og venstre og oppover og nedover i ett kjør; selv om hunden egentlig sover, lever snuten sitt eget liv.

Om natta lå han naturligvis inni teltet sammen med meg. Noen vil ikke ha hunder inn i teltet fordi de er redd for at klørne skal lage rifter i teltduken eller gulvet. Det har aldri skjedd med han her, og jeg er veldig glad for å ha ham inni teltet sammen med meg – særlig når jeg våkner. Da ligger jeg bare og klør ham i pelsen til vi til slutt er våkne, begge to.

Litt kultur i kveldssola

Man kan jo ikke bare nyte utsikta og myse mot Lofotveggen i det fjerne, man må jo også kulturere seg. Det tenkte i alle fall jeg da jeg pakket, så jeg tok med meg denne boka av Tove Ditlevsen. Jeg forsøker å lese ferdig bøker jeg har liggende etter å ha begynt på dem, og dette var ei av to jeg tok med på telttur – og den eneste jeg åpnet. Faktisk var det helt nydelig å sitte i skråninga og nyte utsikta innimellom sidene jeg leste; jeg fant en rytme som fungerte veldig godt. Denne boka er utrolig fin, men samtidig ikke en lett bok. Derfor var det godt å lese et kapittel eller to, deretter tenke og absorbere og reflektere litt mens jeg så på utsikta, og så lese litt mer. Repetér.

Jeg liker 17. mai, og jeg liker å feire variert. Sånn var det i 2011. 2012. Og 2013. Litt fra 2015 kanskje?