Blås i været

Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.

Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.

Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.

To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga

Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.

Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.

Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.

Høst på bakken

«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.

Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!

Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.

Mosegrodd nedfallsgran

Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.

Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med  et par mil i beina de siste par døgnene.

Reklamer

Selv om det regner

En av fordelene med å ha hund er at man må ut og lufte den, uansett vær. Det er bra, for da lærer man etterhvert at selv dårlig vær ikke er så aller verst, såfremt man bare har ok klær og sko på seg  Akkurat den erfaringa var fin å ha da jeg og ei venninne blåste regnværet en lang marsj og tok med oss begge hundene til Heggmoen for å herje litt.

Ganske vått der stien går, men Emre bryr seg ikke

Den hvite ‘svingen’ i fjellsida på andre sida av Vatnvatnet er vanligvis en bekk, og ofte usynlig på tampen av sommeren og utover. Da vises den nesten ikke der den sildrer nedover berget. Men nå? Den fossa så mye at det formelig buldra helt over dit vi var! Stien som vi vanligvis går på når vi tar en runde gjennom friområdet (for hunder) var mer eller mindre en bekk, så vi måtte for det meste gå ved siden av eller velge andre veier og spor.  Men det bidro til at det var mye å snuse på og undersøke for hundene, samtidig som gode sko holdt både meg og venninna tørre på beina. Da gjør det ikke noe.

Helene har snop. Det vet hundene veldig godt.

Hunden min er gammel og selvstendig, og han er selektiv hva gjelder innkalling. Han kommer hvis han gidder og har lyst, men dropper det glatt hvis han føler for å utforske noe annet. Da hjelper verken godbiter, lokking eller andre midler. Nanuk, den hvite hunden, er fortsatt så ung at det å trene på innkalling har noe for seg, og han er ganske så flink til det. Trickset er godbiter.  Innimellom virker godbiter på Emre også, som bildet viser. Det er ikke godt å si hvem av de to som flyr raskest over myr og berg og tuer når Helene rasler med godbitposen i lomma si.

To glade kanaljer løper løse i marka – og på myra!

Ikke bare grått og vått

September er ikke bare grå og våt. Ikke alltid. Noen ganger byr september på fine farger når du minst venter det, når du egentlig skal noe annet, når naturopplevelsen ikke var hovedmålet for kvelden – men blir det sterkeste minnet du sitter igjen med.

Kveitefisker i dykkerdrakt

Dykkeren på bildet snorklet seg på tvers over bukta, igjen og igjen. Han nærmest trålet den med øynene, så det ut til. Da han kom opp av vannet, skjønte jeg hvorfor. Han hadde nemlig fått med seg ei  fin middagskveite! Han fortalte at han hadde sett flere kveiter på bunnen uti bukta, men «vi trengte jo bare én til middag!» som han sa.

Nordlys knipset med mobilkamera

På vei hjem dukket nordlyset opp. Først som en skygge av nesten udefinerbar farge, så som ei tiltagende grønn stripe, og til sist nærmest en grønn eksplosjon med islett av hvitt og lilla. Det er ulike gasser i atmosfæren som gir de ulike fargene i nordlyset, og denne kvelden var det nitrogen og oksygen som regjerte. Dessverre hadde jeg ikke bedre kamera enn mobilen – men det viste seg å være nok til å få med lyset, om ikke annet.

Hej, söta bror!

Jeg vet ikke hvor mange år siden det er jeg var i Nord-Sverige, i byene langs kysten eller innlandet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Så det var kanskje på sin plass med en tur dit da jeg nylig kryssa grensen og dro til Arjeplog sammen med et gjeng andre folk.

Grensen

Vi kryssa grensen ved overgangen på Graddis. Det er ganske bratt stigning fra Saltdalen opp til Junkerdal via Tjernfjellet, og deretter videre opp via Skaiti til Graddis. Men ÅH, så nydelig det er her. Man glemmer det litt mellom hver gang, tror jeg.  Mens to stykker sov i baksetet kunne jeg og sjåføren følge med på naturen og omgivelsene en aldeles nydelig dag – sensommer på norsk side av grensen, høst da vi kryssa svenskegrensen.

To av flere reinsdyr vi så

Det var sensommer og vakre høstfarger, det var sol og god temperatur, det var elver og vann og reinsdyr og elg, og jeg ville helst bare ut for å gå – overalt og hele tida.  Som barn var sommerferie ofte ensbetydende med bilferie i Nord-Sverige, og vi kjørte etter været. Var det fint i innlandet, var det grått på kysten, og omvendt. Enten ble det Arjeplog, Arvidsjaur, Storuman, Lycksele og innlandet, eller så ble det Umeå, Piteå, Skellefteå og andre steder med å til slutt. For det er mange elver her, og alle skal de renne ut i Bottenviken et sted. Men denne gangen var målet gitt – vi skulle til Arjeplog.  Underveis hjalp jeg sjåføren å holde utkikk etter dyr; rein og elg hovedsaklig. Noen rein var det underveis, men de holdt seg heldigvis i veikanten å vi slapp å stoppe for dem – eller kjøre på noen.

Du vet du er i Sverige når husene er malt som sukkertøy

I Norge blir stadig flere hus malt i grått eller hvitt, syns jeg. I Arjeplog har de ikke hørt om det. Der var husene malt i farger som satte tankene hen til Pippi, til Astrid Lindgren, til sukkertøyfarger som ga både personlighet og særpreg. Heldigvis. Å rusle rundt i et kveldsdøsig Arjeplog bar tydelig bud om at vi nå var i Sverige, og villa Villekulla var rett rundt hjørnet. Tenkte jeg.

All you need is … litt av hvert!

Kirka i Arjeplog er lys rosa og var synlig på lang avstand da vi kom kjørende. Jeg har ikke noe godt bilde av den, men noe skal man jo ha tilgode til neste gang man kommer til byen, antar jeg. Og er man i Sverige, må man på loppis. Sånn er det bare. Jeg var på en loppis til inntekt for en barneorganisasjon, og det var like før jeg kjøpte meg to singler i ren sentimentalitet! Jeg kan fint nynne både på Johnny Logan og Falco hvis du ber meg om det, men jeg lot singlene bli igjen. Tross alt. I stedet tok jeg med meg tre andre ting som alle skal bli julegaver litt senere i år.

På vei opp på Galtis

Ut på tur må man, og vi var heldige med været da vi skulle ut. Målet var Galtis, en topp som ligger noen kilometer fra Arjeplog. På vei opp skogsveien (man kan også kjøre helt til toppen) var både blåbær, tyttebær og krøkebær modne, skogen var gylden og det var tørt og fint. Hva mer kan man ønske seg en høstdag? Jeg kommer ikke på så mye mer. Måtte høsten her hjemme bli like fin som den var i Sverige disse dagene.

Dialog med Bergans

Uheldig detalj i skulderreimfestet på en velbrukt Bergans Telemark 60L fra 1999.

Epost 3. september 2018
Godeste Bergans!
Min Bergans Telemark 60L har jeg hatt siden 1999, og den er godt brukt (og ivaretatt!). Nå har den ene skinna som har vært ‘innebygd’ i skulder/nakkepartiet på sekken kommet gjennom polstringa og stikker ut. Se bildet (vedlagt), som er tatt for en måned siden. Må jeg bytte ut hele sekken, eller er dette noe dere kan fikse? Hvordan går jeg evt frem for å få det ordnet? På forhånd takk for svar/hjelp. Mvh Elisabeth, Bodø

 

Epost 4. september 2018
Hei.
Vi kan reparere det, det koster ca 250,- kr + transport tur retur. 
Det koster ca 150,- kr i transport en vei. Mvh Svein, Bergans

 

Status
Nå er sekken min straks på vei til Bergans’ kundesenter i Hokksund. Jeg gleder meg allerede til å få den tilbake i god stand – jeg har noen flere turer jeg vil ta før snøen kommer! Neste år har sekken og jeg 20-årsjubileum. Det tror jeg nesten må feires. I mellomtida gleder jeg meg over god kundeservice og over å ikke måtte finne meg ny sekk når jeg allerede har en sekk jeg er så glad i.

Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Turen som ikke ble

Noen ganger blir ikke ting som man har tenkt. Det erfarte jeg for n’te gang i sommer. Jeg hadde noen dager sammehengende fri, og planen var en firedagers tur gjennom et område av Saltfjellet som ligger nært opp mot Beiarn, altså på vestsida av nasjonalparken. Men det skulle ikke helt gå som planlagt.

Emre titter inn i nasjonalparken

Det begynte så fint. Ettermiddagsbussen fra byen tok oss til Beiarfjellet. Det var 14-15 grader og gråvær i byen. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer sol og varme var det. Det er snaut to kilometer fra veien til Tverrbrennstua, som var målet for kvelden, og både hunden og jeg var glade for å være ute på tur med alt vi trengte i sekken min. At temperaturen var komfortabel nok til å gå i t-skjorte, var en bonus.

Tverrbrennstua (Turistforeningen) til venstre, Tverrbrennhytta (Bodø JFF) til høyre.

Terrenget på denne delen av Saltfjellet er veldig fint å gå i. Jeg har gått der i både regn og godvær, og det funker under de fleste forhold. Ikke for store høydeforskjeller, gode trasévalg for de T-merka stiene og fantastisk utsikt i alle retninger såfremt det ikke er tåke. Perfekt for en liten sommertur, med andre ord. Det eneste jeg angra på, var at jeg ikke hadde fiskestanga med.

Utsikt tilbake dit vi kom fra, tatt i en god pause på returen.

Neste morgen kom vi oss relativt tidlig avgårde fra hytta. Det var fint vær, litt bris i lufta, og vi hadde  omtrent to mil foran oss frem mot neste hytte; Bjellåvasstua. Men silk skulle det ikke bli. Jo lenger inn i fjellet vi kom, jo mindre vind var det. Samtidig steg temperaturen, og det var etterhvert minst tjue grader i skyggen – og der vi gikk var det for det meste sol. Det var langt mellom skyggene.

Det gikk som det måtte gå; det ble for varmt for huskyen. Han satte seg ikke akkurat ned og nekta å gå, men han ga tydelig uttrykk for at dette var for varmt og ville helst ikke gå lenger. Det kan jeg naturligvis forstå. Jeg er ingen dyreplager og vil helst at han skal ha det godt, og det var snart ganske enkelt å la seg overtale til å ikke fortsette på stien mot Bjellåvasstua. Jeg valgte å snu – og hunden var tydelig glad for det. Det første vi gjorde etter å ha vendt om, var å finne et snev av skygge og ta en god og lang pause der. Senere beveget vi oss langsomt tilbake dit vi hadde kommet fra.

Utslått av varmen er det godt å kjøle seg på hyttegulvet.

Da vi kom tilbake til Tverrbrennstua, hadde vi likevel gått over ei mil den dagen. Vi hadde brukt flere timer på det, mest fordi vi hadde tatt det med ro, hadde hatt sove-i-lyngen-pauser i skyggen, hadde drukket og kjølt oss ned i bekker og vann underveis. Jeg var – helt ærlig – litt skuffa over at turen ikke ble slik jeg hadde tenkt, men samtidig var det ikke tvil om at beslutninga om å avbryte var riktig. Hunden kjølte seg ned med å ligge på svalt hyttegulv. Jeg unngikk insektene (de var mange og hissige!) og holdt meg innomhus; åpne vinduer som var dekket av myggnetting ga god lufting. Og jeg hadde ei god bok, heldigvis.

Nattestemning på Beiarfjellet

Midt på natta var det magisk ute. Sola forsvant bak fjellene mot nord en stakket stund, og akkurat da den forsvant, kom en nydelig, malerisk dis svevende over vann og myrer. Jeg måtte ut på do før natten, og det var så fint ute at jeg knapt fikk meg til å gå inn igjen etterpå. Tankene gikk til den engelske maleren Turner, som var en mester til å skildre slike stemninger – om enn heller i by-kontekst enn i villmarka!

Traktorer i Beiarn har ikke som andre traktorer…

Neste dag var vi heldige å få skyss med ei som hadde overnatta på nabohytta. Hun skulle ned til Beiarn, og vi ble med. Etter noen timers venting (i skyggen, særlig for hunden) tok vi bussen hjem igjen, et par dager før planlagt. Den verste skuffelsen hadde lagt seg. Og da vi kom til byen, hadde sommeren kommet dit også – sent, men godt.

Jeg er fortsatt bittelitt skuffa over at turen jeg hadde sett frem til, ikke ble noe av. Men det går heldigvis an å ta den ved en senere anledning – fjellet ligger der, merkinga består, hyttene blir ikke borte. Jeg har ikke den gitt opp, selv om vi måtte utsette. Det er ei tid for alt – også for fjellturer på Beiarfjellet.