Grå søndag ingen hindring

Pølsemiddag på bål
Pølsemiddag

Vi hadde avtalt å dra på tur sammen på søndag. Etter ei nydelig helg opprant dagen med grå skyer og duskregn. Jeg var forberedt på at turen ikke ville bli noe av. Men det ble den. Ikke bare gikk vi oss en lang tur – turfølget nektet å godta gråværet og hadde derfor med seg ved, pølser og ymse annet man trenger når man er på båltur.

Hunden måtte pent hvile
En drøy meter hund

Etter ei hektisk uke, og en lang lørdag med montering av kjøkkeninnredning, var det utrolig deilig å få sin andre skikkelige tur på tre dager. Regnet holdt opp et eller annet sted på vei til gapahuken der vi hadde tenkt å innlosjere oss, og vi kunne nyte maten under åpen himmel. Det ble et par små smakebiter på de firbeinte også.

Etter helger som dette kjennes det mye mer ‘greit’ å møte mandagen og ei ny arbeidsuke.

Advertisements

Endelig fredag

Endelig fredag. Etter ei hektisk uke med lange dager og mye innhold var det utrolig godt å kunne senke skuldrene på tur i marka med gamle venner på to og fire bein.

Emre i Heggmoen
Ser du hunden på berget?

Turfølget laget middag på bålet. Jeg laget middag på primus. Vi ble godt mette og fornøyde, begge to.

Denne uka har vi hatt mye fint vær. Men det er september, og det er ikke godt å vite hvordan høsten blir videre. Da er det godt å kunne kaste seg over de mulighetene som finnes til å komme seg ut, nyte naturen – stillheten – roen og omgivelsene.

Biff og grønnsaker
Biff og grønnsaker, beibi!

Heggmoen er aldri feil. Selv om sola går ned halv åtte, fikk vi oss et par timer i fint lys og vakre omgivelser før den gikk ned og alt ble kaldere. Nå kan helga bare komme.

Sommerglede #7: Turorientering

Da jeg flytta til Bodøområdet tok det meg ikke lang tid å oppdage turorientering. Det handler om å finne orienteringsposter som er satt ut i naturen, noe man gjør helt i sitt eget tempo og når man selv har lyst til det. Postene står ute fra midt i mai til ca september, og man kan sanke poster når og hvor man selv vil – og i det tempoet man selv foretrekker. Jeg elsker det. Særlig fordi det ofte fører til at jeg ikke blir gående i ‘de samme gamle sporene’ når jeg er ute på tur, men heller velger andre stier og ruter enn det jeg gjorde sist. Postene forandres fra år til år, og hvert eneste år har jeg oppdaget nye stier, steder eller områder som følge av turorienteringa.

Navy ved en post i Hunstadlia
Navy ved en post i Hunstadlia

Her i byen har det stort sett vært gråvær og vått fra sankhans og frem til nå. Når man er i ferd med å bli værsyk, viste det seg som en god kur å rett og slett ta med seg hunder, kart og klippekort ut i naturen. Jeg og ei venninne tok nylig alle postene i et område som heter Hunstadlia. To timer, seks poster og uendelig mange plusspoeng på kontoen for god samvittighet og bedre fysisk og mental helse.

Man får poeng for hver post. Når sesongen er over, kan man få medalje hvis man har passert et visst antall poeng – bronse, sølv eller gull. Jeg har passert bronse med god margin, og nå beveger jeg mot sølv. Jeg har gullet i sikte før sesongen er over, men jeg stresser ikke.

Sommeren byr på mange gleder. Turorienteringa er definitivt en av de store for meg.

Sommerglede #3: Utemiddager

Noe av det fine med sommeren er at det er utrolig enkelt og fristende å lage og spise middag utendørs. Med primus og de rette matvarene er det utrolig hva man kan lage på ganske enkelt vis når man er ute i naturen. Tidligere var middag ute – for meg -det samme som pølser på bål eller grilling av noe slag. I dag er saken helt annerledes.

Jeg leser for eksempel gjerne bloggen ‘Ute på tur med primus‘ og lar meg inspirere. Det er sjelden jeg lager akkurat det oppskrifta sier, men jeg bruker det gjerne som utgangspunkt og modifiserer oppskriften(e). Pølser er det nesten slutt på; nå er primusmiddager ofte like gode som middager laget hjemme på kjøkkenet – om ikke bedre!

Emre ved Vatnvatnet, i Heggmoen.
Min sjuårige husky i traktene hvor han kommer fra. Happy puppy!

I går, for eksempel, fikk jeg et mentalt pusterom etter ei heftig uke og midt i et heftig oppdrag. Ei venninne tok meg (og hunden) med ut i villmarka, til et sted der hundene lovlig kan løpe løse på sommerstid. Så hundene løp og snuste og badet og koste seg; vi laget mat på primus og ble så mette at vi nesten sprakk. På menyen: Reinskav.

Reinkjøtt, løk og paprika. Pluss litt til.

Til to personer hadde vi 400 g reinskav, som var frosset da det ble lagt i ryggsekken før turen. Seks middels store poteter, en rød løk, en halv paprika, fire selfplukka og selvtørka einebær (knust), salt/pepper/hvitløkskrydder i en tur-krydder-beholder – og en pakke fløte, som vi brukte kanskje 2 dl av. Potetene ble delt i to (små biter koker raskere) og kokt i kjele på den ene primusen. Mens det kokte, stekte jeg først paprika og løk (i biter) i stekepanna. Så la jeg dem til side mens jeg stekte reinskavet/kjøttet, på litt høyere varme. Da kjøttet nærmet seg ferdig stekt (det ble krydra underveis), skrudde jeg varmen litt ned og la grønnsakene over. Da alt var jevnt varmt, smakte jeg til med krydderet og hadde til sist fløten over. Blandet alt godt og lot det syde litt på middels varme til potetene var ferdig. Voilá!

Reinskav servert med nykokt nypotet. What’s not to like?

Det var godt. Vi ble mette. Og hadde det ikke vært for bilkjøring og at en av oss var lojal mot sjåføren på hjemturen, hadde det blitt en øl eller to underveis og etterpå, for kosen og smaken sin del. I stedet drakk vi friskt og særdeles kortreist norsk ferskvann, rett fra naturen. Det var ikke så verst, det heller.

Det blir flere utemiddager i sommer, for å si det pent.

Vågøyvannet rundt

Det er noen dager du bare vet du vil huske. Jeg og niåringen har en sånn fra i fjor sommer; en dag der vi gikk rundt hele Vågøyvannet på orienteringstur. Tilsammen gikk vi nesten ei mil den dagen, og i hans øyne har det vært En Stor Drøm. Derfor er det ikke så rart at vi også i år bestemte oss for å ta orienteringsrunden rundt Vågøyvannet sammen – igjen. At det skulle skje på det som kanskje har vært sommerens varmeste og mest vindstille dag, var på sett og vis en bonus. (Og ei utfordring, til tider.)

Streetart ved Vågøyvannet - jeg mistenker at det er Stein som står bak.
Streetart ved Vågøyvannet – jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått til og rundt Vågøyvannet, men det er mange. Likevel har jeg altså klart å ALDRI legge merke til denne streetart-piecen. Merkelig. Vågøyvannet er oppdemmet i den ene enden, og på nedsida av der hvor utløpet ville ha vært om man åpnet slusene, finner man dette stykket. Syns du at du har sett det før? Du har rett. Akkurat samme figur befinner seg også på en trafoboks på Rønvikfjellet, da med rød kjole. Hver gang jeg kommer over motiver som dette, syns jeg det er ekstra trist at Stein har lagt opp som streetart-utøver.

Niåringen plukker blomster langs stien
Niåringen plukker blomster langs stien

Det tar noen ganger litt tid å gå tur med denne niåringen, for han er stadig i sine egne tanker og koser seg med det han ser og finner underveis. Jeg syns det er strålende, så lenge det ikke stanser opp. Denne dagen plukket han en bukett blomster til meg helt i starten av turen. Den var nydelig – men han kom selv på at den kanskje ikke ville overleve en varm dag på tur. Derfor la han den i vannkanten frem til vi var på retur, ‘for sikkerhets skyld’. Jeg ble like glad av tanken som av blomstene, tror jeg.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.
Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Det var noe med timingen som var perfekt denne dagen. I skogen var det tett i tett med hvitveis hele veien, det var som et mykt teppe man bare ville legge seg ned i. I lika på nordsida av Junkerfjellet var bregnene i ferd med å våkne ordentlig til live. Det var et helt fantastisk syn å se de ranke bregneklasene med bue i enden reise seg opp over hvitveisteppet på skogbunnen, uten at bregnene hadde kommet dithen at de bredte seg overalt og sperret lyset for småvekstene på bakken. Jeg stoppet flere ganger bare for å nyte synet, også uten å ta bilde.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.
En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

Det er viktig å ha med seg både vann og næring på turer i varmt vær. Vi hadde begge deler. Men ved post #15, på østsida av vannet, ble vi enige om at det uansett var på tide med en liten pause. Niåringen delvis i sola, hunden og jeg i den skyggen vi klarte å finne blant de små skogsbjørkene som sto fornuftig plassert.

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet
Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Noe av det fine med Bodømarka er at den ikke har så veldig store høydeforskjeller, og man trenger ikke slite seg ut for å få fin utsikt. Og utsikta endrer seg hele tida – det er alltid noe fint å se på. Dette bildet av Børvasstindan er knipset fra sørlia av Keiservarden, og den grønne åskammen blir ettehvert til Junkerfjellet utenfor høye bildekant.

Fasit etter turen viste 14 kilometer, fem og en halv time gangtid, seks poster og 39 poeng, om jeg ikke husker feil. Middagen smakte kjempegodt da vi kom hjem.

Med gutta på tur

Helga har handla om gutta på tur. Ikke de femti-something-eplekjekke-herrene som du kan se på tv av og til. Nei, helga handla om en niåring, en åtteåring og en firbeint sjuåring. Man kan nesten ikke ha det bedre.

Turorientering i Maskinisten
Turorientering i Maskinisten

Å passe disse guttene når været er godt, er en takknemlig oppgave. Det er bare å ta dem med ut. Etter at fredagens økt på hjemmekontoret var overstått, dro guttene og jeg ut på tur. Begge er introdusert for turorientering fra før, og denne gangen har de ambisjonene i orden: De skal minst ta bronse, som betyr 100 poeng. Helst vil de ha gull. Fredag tok vi mini-runden i Maskinisten, og sju poster ga oss tilsammen 40 poeng. Vi er godt igang, med andre ord.

Iveren var det ikke noe å si på. Vi var ute i mange timer, og på vei hjem hadde de sogar energi nok til å leke i skolegården til en skole vi gikk forbi. Ikke rart at middagen gikk ned på høykant da vi kom hjem.

Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.
Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.

Fredag var tilfeldigvis også bursdag til denne firbeinte fyren – min kjære hund Emre. Han er i sin beste alder og elsker å være på tur, særlig med ungene. Når vi går på turer som denne, har han helst på seg trekksele og er festet til meg gjennom et elastisk bånd festet til et magebelte jeg har på meg. Da får han jobbe så mye han vil, og har en viss radius å bevege seg på. Det er kjærkomment. Vann finner vi i bekker underveis, maten serveres rett på bakken og blir borte på et blunk, og blir det for lenge å vente, fanger han seg ei mus så lenge. Tro meg, han nyter å være ute.

Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.
Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.

Min plan var å ta guttene med et sted ute i naturen og overnatte i telt. Den ene gutten har aldri overnattet i telt før. Den andre syns telt i naturen er ‘normalt’, og mente det var mer spennende å forestille seg telt i hagen, for det har han aldri prøvd før. Dermed ble det teltovernatting i hagen, til stor jubel. Og hunden? Han skal vanligvis alltid ligge bak beina mine og krølle seg sammen i fotenden. Men ikke denne natta. Nei, han gned seg så nært guttene han kom og koste seg så mye at han stadig vekk kroet seg på rygg mens han gryntet av velvære.

Ei helg full av gode opplevelser, døgnet rundt og vel så det. Er det rart det føles som om vi har vært på ferie?

Klar til postinnsamling

Jeg har venta med lengsel, og nå er vi endelig igang igjen!

Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!
Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!

For ei uke siden fikk jeg årets turorienteringspakke i hende. Hurra! Allerede dagen etter var jeg ute på tur med hunden og tok fem av sju poster i mini-turen, som ligger i Maskinisten. De to siste sparte jeg til en senere anledning.

Jeg er veldig godt fornøyd med at årets versjon har færre myr-poster enn de to foregående årene. Også fornøyd med at opptil flere av kartene dekker områder som er så nært at jeg kan gå til fine startpunkter hjemmefra. I helga har jeg et par turglade unger på besøk, og da håper jeg vi får tatt noen poster sammen. Jeg skal kose meg hele sommeren med kart, poster og fine turer til steder og stier jeg eller ville besøkt sjeldnere. Jeg tror sogar et par av kartene ligger an til å medføre overnattingsturer, av ren og skjær lyst!

Nå kommer den grønne, fine tida. Og jeg er klar.