Sanke D-vitaminer

Når vinteren har vært lang og dagslyset omsider er i ferd med å vende tilbake for alvor, er det få ting som står lenger opp på agendaen min enn å sanke D-vitaminer når jeg kan. I helgene, for eksempel. Da er jeg ikke nødt til å være på et kontor, men kan være utendørs så mange timer jeg bare vil og sanke D-vitaminer i bøtter og spann. Heldigvis trenger det ikke engang være solskinn for at vitaminene skal absorberes; de ligger i selve dagslyset. Denne helga fikk jeg bunkra opp til fulle.

To ferskinger på Mjelle

Ei av de jeg omgås forholdsvis regelmessig er ei ung dame som kommer fra innlands-Norge lenger sør i landet. Sagt på en annen måte: Hun er ikke vant med havet, ei heller med kulturen, kysten og utsikta som følger med. Derfor var det opptil flere av oss som var glade for at vi i fellesskap kunne ta turen til Mjelle i helga. Mjelle med si røde strand, Mjelle med si fantastiske utsikt, Mjelle med sine bratte bergvegger. Mjelle. Det viste seg at det var hele to av turdeltakerne som aldri hadde vært på Mjelle før. Jeg tipper begge kommer tilbake.

Mannen og havet

Lilla sand. Grønt hav. Hvitt skum. Gule og hvite istagger. Gråbrun skog. Det er alt annet enn fargeløst på Mjelle, selv midt på vinteren. Det er alltid noe å se på, noe å knipse, noe å la seg begeistre av. Fotografen på bildet over, er erfaren turmann og erfaren Mjelle-besøker. For et par av de andre skulle det vise seg at de ikke hadde lært regel om den sjuende bølgen (den er alltid størst) – og dermed ble ei av dem nærmest oversprøytet av saltvann da de skulle ta bilde «av en bølge som spruta litt opp». Men de klaget ikke.

To glade kanaljer på ei romslig strand

Mjelle er et av de stedene i Bodø kommune hvor det er vedtatt helårs båndtvang. Derfor var begge hundene i bånd det aller meste av tida. Da vi hadde kontroll over området og visste at der verken var folk eller større dyr der, slapp vi hundene løse i 5-10 minutter så de kunne løpe etter hverandre og herje litt. Det gjorde de,  til gagns. Men da de etter endt ‘pause’ ble tilkalt, kom begge to på innkalling og lot seg villig feste i bånd igjen. Det var mer enn nok å se og snuse på likevel. Heldigvis.

Horisonten. På klarværsdager henger Lofotveggen der borte på andre sida.

Mjelle er ei vestvendt strand. Mot øst har du steile, bratte fjellvegger som kneiser over stranda. Øverst mot berget er det litt gress, litt lyng og en anelse av  småbjørkeskog før stranda tar over. Stranda skrår nedover mot havet, vannet er grønt, og lenger ut: mørkeblått. På vinteren er det gjerne forblåst og isete her. På sommeren er det sol store deler av dagen, og man rekker å se midnattsola før den forsvinner bak åskammen mot nord og blir borte. På den andre sida av Vestfjorden ser man på klarværsdager Lofotveggen. Vinterstid, med snødekte Lofotfjell, ser det ut som isberg som duver i vannet – mye på grunn av vinterhildring. Sommerstid er Lofotfjellene mer ei blågrå eventyrstripe som akkurat skiller oransjegylden sommernattshimmel fra mørkeblått hav og Vestfjordens dulgte speil. Begge deler er like vakkert.

To herrer, to hunder. Masse trivsel.

Det er alltid bølger på Mjelle. Alltid. Noen ganger bare late, dorske dønninger som langsomt smyger seg opp og ned i strandkanten. Andre ganger er det frådende topper som pisker mot land og gjør det de kan for å slå hardt mot sanden og bråke så høyt det bare går. Jeg kjenner folk som ikke har fått sove i telt på Mjelle fordi bølgene har bråket for mye. Jeg har tenkt å prøve til våren eller sommeren; å dra dit ei natt med sovepose og telt, sovne og våkne til dønninger like gamle som evigheten. Jeg tror det blir fint.

Ut i skogen – til spor av elg, rev, hest, mus og andre gode dufter.

Man kan også sanke D-vitaminer i skogen. Særlig når det blåser frisk bris med kuling i kastene og skogen byr på le og mildere temperatur. Kanskje kan man gå oppå skare som bærer alle mann – pluss en husky. Man får inn sola både her og der, bare avbrutt av tilfeldige skyer som fyker forbi. Kanskje går man tur med noen som aldri har vært her før. Kanskje noen har gått runden, men aldri tenkt på å følge det sidesporet som vi stikker inn på i dag. Man kan sogar vende fjeset mot sola og sanke D-vitaminer når man tilfeldig møter en hund og ei dame man kjenner; la sola varme mens hundene spretter rundt hit og dit i brå kast for å hilse hverandre med glede. For eksempel.

Utsikt mot Vågfjellet og Mjønesfjellet.

Utsikta er det ikke noe å si på. I vest er det blå himmel helt uten skyer, og konturene av Sandhornet rager til værs. Mot øst er det litt mer skyer, men ikke verre enn at man ser både Vågsfjellet og Mjønesfjellet. Jeg har ikke vært oppå noen av dem. Jeg vil gjerne opp på begge. Slik forholdene er nå, kunne man fint gått til fots opp på Vågsfjellet, i alle fall. Men denne dagen hadde vi ikke tid. Det blir en gang senere; den står på lista. I mellomtida nyter jeg synet av den mens jeg suger til meg det jeg kan av årets ferske D-vitaminer.

Sjokoladekosoverdose

Nybakte boller smurt med nugatti. Varm kakao i koppen. Sjokolade fra en medvandrer. Ingen skal si vi ikke tar kaloriene våre på alvor! Vi fant en fin rasteplass der vi kunne sitte (!) med ansiktet mot sola (!) og sanke D-vitaminer mens vi inntok kakaobefengte kalorier en stakket stund. Det gjorde godt etter turen vi hadde lagt bak oss, og før resten av veien vi hadde å gå. Det var ikke planlagt, men det var veldig, veldig godt. Og med sjokolade innabords og ferskt påfyll av D-vitaminer fra sola er jeg mer enn klar til å gå inn i ei ny uke.

Reklamer

En timeout fra hverdagen

Når man får muligheten til å besøke venner som bor på de vakreste stedene, er det bare å gripe anledningen med begge hender og takke. Det var omtrent det jeg gjorde. Et nytt vennskap som har blitt etablert i løpet av det siste året medførte at jeg ble invitert på besøk ‘ved anledning’. Da jeg la planene for vinteren og våren, så jeg at det ikke ville være mange helger å velge blant og tok derfor opp tråden ganske raskt. Heldigvis fant vi ei helg som ga anledning for oss begge. Jeg gledet meg lenge på forhånd. Og jeg er ikke mindre glad i ettertid. Det ble virkelig ei helg for minneboka – og minnekortet!

Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang starnd ved foten av fjellet.
Langsanden på Sandhornøy, ei to kilometer lang strand ved foten av fjellet.

Venninna mi bor ikke langt fra Langsanden på Sandhornøya, og en lørdag formiddag la vi turen dit. Jeg har en stor hund, hun har to små. Alle tre er med på bildet over, i tillegg til venninna mi. Stranda er hele to kilometer lang, og vi fikk hele for oss selv da vi gikk – frem og tilbake. Der var ingen biler eller andre folk, ei heller er der båndtvang på denne tida av året. Dermed fikk alle tre hundene løpe løse og snuse og herje så mye de ville. Det var det ingen som klaget på.

En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!
En alaskahusky og to borderterriere var veldig glade for at det ikke var folk, dyr eller båndtvang på stranda denne formiddagen!

Emre er sju år gammel alaskahusky som går overens med det meste av folk og dyr. Kita, i midten, er ei 12-årig tispe som er litt gammel og litt sedat, men fortsatt glad i å gå tur. Hun tolererte også Emre, siden han lot henne være i fred. Og tispa til høyre i bildet er ei ettårig tispe som syns at Emre var det kuleste i hele verden og knapt lot ham være i fred. Han har lang lunte og lot henne herje mye med seg, men innimellom sa han fra. Da fikk han være i fred. På stranda var det så mye å se og lukte på at de tre snutene jobbet på høygir det meste av tida – og glade var vi for det. Øyene du ser i bakgrunnen, er Bliksvær. Der bor det en håndfull personer året rundt.

Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.
Skjell fra Atlanterhavet skylles opp på stranda, også ved fjære sjø.

Kuskjell. Sauskjell. Albueskjell. Knivskjell. Krabber. Frosne glassmaneter. Og tang, så klart. Det er utrolig hvor mye som var å finne på stranda denne dagen. Langs noen strekninger av stranda var det knapt noe annet enn sand, is og en og annen tangkvast å se. Andre steder, som her, lå det nærmest ei stripe av skjell i vannkanten. Fjæra var på sitt laveste mens vi gikk bortover, og tidevannet snudde underveis. Det var et sted der vi hadde gått tørrskodd forbi en gammel landgang på vei bort. På returen valgte jeg å passe på bølgene og snike meg forbi, mens venninna foretrakk å åle seg gjennom og forbi landgangen for å holde seg tørrskodd.

Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!
Vin med utsikt. Og FOR ei utsikt!

Middagstida ble tilbrakt med et glass god rødvin (denne) og ei fantastisk utsikt mot vest og delvis nord. Himmelen sto i brann etter at sola hadde gått ned, og inne lå tre hunder og dormet i sin søteste søvn. En lett og velsmakende middag var planlagt, men ikke på bordet enda, og det var ingenting i hele verden jeg trengte å gjøre, annet enn å være tilstede her og nå. Det var helt perfekt på en lørdag. Bonus: Strikketøy.

Vi sto opp når månen er i ferd med å gå ned i nordvest.
Vi sto opp da månen var i ferd med å gå ned i nordvest.

Søndag morgen. Isklare farger i frossen rosa og blått. En ne-måne som hang på himmelen i nordvest, over kvartsittbruddet, og var i ferd med å dukke bak morgenskyene og etterhvert horisonten. Sandhornet ruvet majestetisk utenfor venstre bildekant, Landegode blinket med øynene et stykke til høyre, og ikke en lyd var å høre, annet enn vinden. Og hundepoteskritt. Den pelskledde fikk være løs i fjæra og løp ivrig mellom tang og steiner, oterspor og andre dufter. Denne morgenstunda hadde gull i munnen sin.

Noe av det vakreste jeg vet vinterstid - ei frosset rullesteinstrand.
Noe av det vakreste jeg vet vinterstid – ei frosset rullesteinstrand.

Senere på dagen gikk vi tur sammen, to damer og tre hunder. Litt i skogen, blant spor av elg og rådyr, litt langs veien, litt mer i bjørkeskogen og til sist i fjæra. En herlig rundtur! I fjæra var det et parti med steiner som nærmest hadde frosset over. Det så ut som om et øyeblikk var frosset fast; isen lå som et ubevegelig slør over små steiner på bakken og oppetter sidene på noen av de største. Ulike farger på steinene under og det hvite sløret over ga en fascinerende effekt som spilte i dagslyset.

Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra
Glade hunder og bra venninne på formiddagstur i fjæra.

Jeg elsker at lyng og skogsbunn strekker seg helt ned til fjæra noen steder. Vierkjerr og einer vokster bare meter fra rullesteiner og sand, og tidvis er de kant-i-kant. Det gjør at det er mange små dyr som trives her, noe som i sin tur gjør at området er et eldorado av dufter og spennende oppdagelser for de firbeinte. Mus, småfugl og oter var bare noen av sporene de ivrig utforsket mens vi tobeinte tok oss all verdens tid til å ta inn omgivelsene og bare slappe av. Sola var langsomt i ferd med å slite seg over den nærmeste åskammen mot sør og vi sanket alle d-vitaminene vi kunne få.

Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.
Naboen kom for å inspisere. Men han slo seg ikke ned.

Som for å sette kronen på verket, kom ei ørn seilende over oss. Den fløt på vinden og tok kanskje tre vingeslag i løpet av hele tida den var der; seilte i store sirkler og fulgte tydelig med på hva som rørte seg både på stranda og i skogen like ved. Dette var ei kongeørn. Senere på dagen så vi den igjen, da i selskap med ytterligere to ørner.

Det er kanskje ikke så rart at denne helga føltes som en hel ferie i seg selv.

Mjelle i januar

Vi var ikke der for å gå på tur. Vi var i embets medfør. Men gleden var ikke noe mindre av den grunn. Etter flere måneders fravær var jeg endelig på Mjelle igjen tidligere denne uka, en morgenstund der gyldne stråler fra sola var i ferd med å farge skyene som lå langs horisonten.

Mjelle i isnende vintermorgenlys

Vi kom i bil over skaret fra Valvika, og utsikta bredte seg som en åpenbaring foran oss. – Du  bare stoppe her så jeg får tatt bilde, sa jeg til sjåføren. Han hørte meg.

I nord og vest lå Lofotveggen og duvet som rosa isfjell i blågrå dis. På veien var det steinhard, sandblåst ishålke og bar asfalt. Langs liene på Nordsia, langs og ned av fjellet, kom en isnende østavind som uten å nøle forvandlet sju minusgrader til noenogtjue effektive minusgrader. Men vi var der.

Her i havgapet med Vestfjorden rett utenfor døra er det ikke mye snø som har blitt liggende. Is, hardpakket snø og atter is er det som ligger rundt omkring. Jeg tipper den lilla sanda borte på stranda er frossen og ikke fyker så veldig. Vi kunne dessverre ikke gå bortover for å se; vi måtte fullføre oppdraget og deretter snu igjen. Men allerede før vi var på vei opp skaret igjen, hadde jeg bestemt meg.

Det blir ikke lenge til jeg drar til Mjelle igjen. Nå som sola er tilbake, bør det gå fint å få seg en tur dit ei helg, en tur mens det er dagslys. Med litt flaks er vinden spakere enn i dag, sånn at det går an å sette seg ned et sted og nyte en kopp kakao eller noe. Det skal i alle fall ikke stå på forsøket.

Det fineste i romjula

Det fineste i romjula får du ikke se bilde fra. For jeg hadde et kamera med flatt batteri og en mobil med kamera som ikke klarte å fange de små mengdene med naturlig lys som fantes. Derfor må du bare forestille deg hvordan opplevelsen var.

Det var en romjulskveld. Vi hadde vært borte på ettermiddagen og tidlig kveld. Da vi kom hjem, sa jeg at jeg gjerne kunne lufte begge hundene en tur – både min egen og foreldrene mine sin. Begge er huskyer, trekkhunder, og jeg kledde meg i turklær og tok hundene i magebeltet (de hadde trekkseler). Til skogs bar det.

Jeg hadde hodelykt i lommen. Første del av turen gikk langs veier i boligfelt, og der var det lyst nok. Da vi kom til skogen, til den hardtråkka sålen som var mellom skisporene, tenkte jeg at «Jeg tar frem hodelykta når det blir for mørkt, men foreløpig går det bra.» Det skulle vise seg å gå bra hele turen.

Over hodet mitt var det stjerneklart. Det eneste som ‘skygget’ for et mylder av stjerner var nordlyset, som danset grønt og livlig over himmelen i en rask og livlig dans. Noen ganger er nordlyset ‘bare’ ei stripe grønt som bukter seg langsomt nordover der den strekker seg fra vest til øst på himmelen, som regel. Andre ganger – som denne kvelden – brer det seg utover, strekker hun seg i alle mulige retninger og viser seg i trefargede stavbelter som er hvite, grønne og lilla, Aurora Borealis. Det er helt fantastisk.

Og under denne fargeeksplosjonen gikk jeg, først bortover og etterhvert endel oppover. Tidvis gjennom bjørkeskog, tidvis gjennom granskog. På bjørkene var selv de minste kvistene et par centimeter tykke fordi frosten gjorde at snøen la seg som et tykt lag av krystaller utenpå barken. Grantrærne sto tunge og overlesset av snø, snø som var tørr og kald og satt godt fast uten å skli ned på bakken.

Hundene var yre og oppspilt, både fordi det var mørkt og fordi det duftet fristende. Den ene fikk ferten av noe jeg tror var elg; den andre reagerte mer på spor etter rype, harer og småkryp som holder til på tuer og ved foten av grantrærne. De skulle stadig snuse, sniffe, slikke og gå ‘bare litt lenger bortover her’ eller der. Men de gikk fremover da jeg ba om det.

Det mest overveldende av alt var stillheten. Jeg hørte ikke trafikk, hørte ikke fly, hørte ikke folk eller dyr eller noe som helst. Det var helt musestille i skogen og vi hadde stien og veien for oss selv der vi tuslet oppover Hadselåsen og bakover mot Lekangmarka. Sporet var fantastisk, hundene glade, nordlyset intenst og jeg var overveldet.

Borte i Langdalen skimtet jeg hodelyktene til noen som åpenbart sto på ski nedover fra Storheia. På den andre sida av sundet så jeg lykter som var på vei ned fra Hallartinden. Men akkurat der jeg og hundene var, var det stillheten som hersket. Ikke et menneske var å se, ei heller et dyr. Knapt en fugl var å høre.

Av alt det gode jeg har kjent på denne jula, tror jeg denne turen er det som vil sitte i aller lengst. Jeg kom hjem med ubrukt hodelykt. Måtte det bli mange flere sånne fremover – om enn et annet sted, siden juleferien nå er tilbakelagt og jeg igjen befinner meg hjemme hos meg selv.

3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.

Helg! Dagslys!

Hva mer kan man ønske seg? Det er det man jeg drømmer om å gjøre alle de dagene mens jeg sitter på jobb og ser dagslyset komme og gli forbi utenfor vinduene mens jeg selv sitter og jobber og står på. Det er mørkt når jeg drar hjemmefra og mørkt når jeg kommer tilbake på ettermiddagen. Da drømmer jeg om å bare stikke fra jobb, ta med meg hunden og dra ut på tur et eller annet sted, dra på tur mens det er dagslys og farger.

Når det blir helg kan man gjøre sånt.

Utsikt mot vest fra gapahuken på Keiservarden

Denne helga hadde jeg avtalt å ta med ei fersk venninne opp til Keiservarden. Hun er nyinnflytta i byen (pga jobb) og har aldri vært på Keiservarden før, så da jeg så at værmeldinga for helga var fin, foreslo jeg tur sammen. Hun var ikke vanskelig å be. Vi gikk opp én vei (fra Maskinisten, 4 km langs snedekt grusvei) og ned en annen (til Turisthytta, 2 km på is-og-snø-dekket sti og sherpatrapper), og det viste seg å bli en helt strålende tur.

Vi var langt fra de eneste som var på tur, og møtte folk både på vei opp og på vei ned og inne i gapahuken og rundt omkring på toppen. Mannen som lener seg på dørkarmen til høyre i bildet over her, var i byen på besøk. Han skulle overnatte her, sprek som han var. Med telt, primusmiddag og strålende utsikt tviler jeg ikke på at han får en kjempeopplevelse!

Utsikt mot Bodø by fra Keiservarden – og det var denne veien vi skulle gå på returen

Vi begynte å gå da sola hadde passert det høyeste punktet, og nådde toppen av Keiservarden omtrent da den skulle gå ned bak horisonten igjen. Med fjell og delvis skyer mot sør var det ikke mye vi så av selve sola, men det er helt greit – for vi fikk med oss lyset, og vi så fargene. Alle de gyldne, vakre fargene som preget både oss og landskapet, fargene som langt overgikk det som lar seg fange på et minnekort. Vind var det bare rundt toppen; lenger ned i landskapet var det lunt og fint. Kanskje ikke rart at jeg hadde lyst til å være lenge ute og bare gå og gå i marka hit og dit… Men det kunne vi dessverre ikke. Ikke denne dagen.

Det beste kommer når man er hjemme på kjøkkenet igjen 😀

Vel hjemme igjen var prioriteringa enkel. Finn den største koppen i skapet – Check. Sett på vannkokeren og tøm litt kakaopulver i koppen – Check. Mens vannet koker opp, pisk fløte til krem. Ordentlig krem. Check. Til sist: Kokende vann i koppen, rør rundt, ha den gode hjemmelaga kremen  oppi og rør litt til. Check.

Vi drakk kakao til nistematen på Keiservarden. Det var godt, og det varmet. Jeg drakk mer kakao, denne gangen med masse krem, da jeg kom hjem. Det var ikke ille, det heller. Og om en måned har sola snudd.

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.