En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.

Elgen ved Linken

Vi gikk opp til Linken en morgen. To damer, to hunder, fem sorter vær på under en time. Da vi kom opp til utsiktssvingen rett ved Linken på Rønvikfjellet, så jeg en skygge bortpå et åpent område litt lenger ned og bort som ligna mistenkelig på en elg. «Neida», sa jeg til meg selv. «Det er ikke en elg, det er sikkert bare snø som smelter fra en stein og så gir landskapet en litt rar fasong.» Joda.

Midt på den lille kollen midt i bildet ligger ei elgku og ser på oss

Vi gikk litt forbi selve tårnet fordi jeg hadde et ærend å utføre der. Fra knausen hvor vi stoppa og satte oss ned et øyeblikk, hadde jeg god utsikt ned mot den såkalte elgen. Eller; stryk ‘såkalte’.

Fra denne vinkelen var det nemlig ingen tvil – det VAR en elg som lå der. Jeg så ganske raskt at det var ei elgku som lå og koste seg, delvis nedsnødd over ryggen. Vi hadde med oss hunder, men hun hadde god vinkel og oversikt mot oss – og var åpenbart klar over at hundene (som var i bånd) ikke utgjorde noen trussel mot henne. Så hun ble liggende.

Jeg sa fra til turvenninna, og hun så det samme som meg. Først litt i tvil – det kunne jo være en landskapsformasjon av noe slag. Helt til elgkua snudde på hodet og vi fikk henne i tydelig profil.

Bygene kom og gikk, Landegode duva inn og ut av skyer og elinger som var det et eventyrlandskap. Og vi så på elgen. Elgen så på oss.

Verdens fineste husky

Til sist reiste vi oss for å gå hjemover igjen. Vi stoppa i svingen og fikk tatt skrytebilder til instagram (se over) med utsikt mot det som enkelt kalles Nordsia på folkemunne. Vi fikk litt sol i fjeset og lytta til fugler på fôringsplassen langs veien ned. Men turens høydepunkt? Det var utvilsomt møtet med elgen.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Bodø skyline sett fra Rønvikleira etter solnedgang

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Glimt mot Vestfjorden og Landegode fra Bremnes, med unger på vei mot fjæra

Ut på tur på gamle trakter

Bål i Tverlandsmarka en hverdagskveld midt i uka

Båltur med hunder og fint turselskap

Hurtigruteskipet MS Lofoten til kai i Bodø

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Saltfjorden, Straumøya og Sandhornøya i dagslys sett fra SAS-flyet

Flytur laaaangt sørover

Utsikt fra Olympiatårnet mot olympiastadion

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakkede julegaver med nydelige til-og-fra-lapper fra England

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Nybakte scones servert i tøykurv på kjøkkenbordet

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Mariuskofte i lysegrått med hvite knapper formet som snøfnugg

Endelig ferdig med Marius-kofta

Kalenderen fra 2019 ved siden av den nye for 2020.

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Kandiserte klementinskiver til å spise opp!

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Sommernatt ved fjorden. I telt.

Det er et område på nordsida av byen hvor jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å overnatte i telt. Nå var anledningen kommet – sist helg hadde jeg både lyst og mulighet til å gjøre nettopp det. Som en bonus fikk jeg selskap av to unger i kretsen min. Første utfordring: Å se om en voksen, to barn og to store hunder får plass i et tremannstelt. (Fasit: Ja. Det meste går, men krever litt logistikk!)

Ikke noe å si på omgivelsene til helgas camp

Vi tok bussen til endestasjonen og tok deretter beina fatt. Etter noe under en time, med flere avstikker-eventyr underveis, kom vi frem dit jeg hadde tenkt. Det var fjære sjø og langgrunt på stranda like ved. Sola skinte uhemmet fra vest og omgivelsene var så fine ute at ingen av oss ville være inne, i teltet. Sommerkvelder som dette må man omfavne når man har dem!

Hundene gjør seg kjent i nærområdet rundt teltet.

Vi fant en høvelig flat plass som var stor nok for teltet og samtidig hadde et par trær rett øst for seg, bjørketrær som kunne skjeme oss litt fra den første tidlige morgensola.  Hundene ble bundet i hvert sitt tre og fikk mat i hver sin ende samt ei vannskål midt imellom. Måkene og andre fugler fløy forbi for å inspisere hvem vi var og hva vi gjode, og saltvannsbrisen fristet både snuter og neser. Mer kan man knapt ønske seg.

Teltet er forresten ikke noe fancy; et ganske alminnelig tremannstelt kjøpt på salg hos Coop Obs for seks år siden og første gang brukt på tur til Værøy samme år. Dette teltet er ekstremt mye brukt og har også vært en hel del bortlånt til ymse venner og kjente i årene som har gått, men det er like bra og uskadd som da jeg kjøpte det. Ei god investering, med andre ord.

Unger som bader lenge etter sengetid

Begge ungene ville bade, og jeg var ikke den som sa nei. Sengetid er nærmest et fremmedord på kvelder som denne, og jeg husker alt for godt hvor fortærende jeg syns det var som barn å måtte legge seg «som normalt» når man ikke måtte opp til noe neste dag. Vi kom frem til camp-plassen etter det som normalt var sengetid for begge ungene. Men da de hadde spist kveldsmat og sørget for at de hadde rene og tørre klær til etterpå, sendte jeg dem glad ned til stranda for å bade – den ene foran, den andre etter. De var under helt til halsen, begge to, tross fjære sjø og særdeles langgrunn strand.  Først da mesteparten av stranda var dekket av skyggen fra åskammen jeg satt på, ropte jeg barna til meg. Og selv da måtte de ikke inn – de måtte bare opp av vannet og i tørre, varme klær.

Gode venner, varme soveposer, vakker utsikt mot solnedgangen

– Ta med dåkker soveposan og det eine liggeunderlaget, så sett vi oss der oppe, sa jeg. Og ungene hørte etter. Tre rumper på et liggeunderlag, en stor og to litt mindre sittende i hver sin sovepose, mens to hunder surra rundt (fortsatt i bånd…) og etterhvert la seg i lyngen like ved. Vi så på sola, spiste lørdagsgodt og lot samtalen gå om alt mellom himmel og jord. Sengetid? Ordet ble ikke nevnt engang. Jeg tror vi kunne sittet der hele natta.

Teltlivet er bedre med pels i nærheten

Men til slutt er tiden ubønnhørlig og vi må trekke inn i teltet. Sola har forsvunnet bak Landegode, lufta er blitt litt kaldere og ungene har begynt å få de fjesene og faktene man har når man egentlig er overtrøtt og gjør sitt beste for å skjule det.

Det krever litt logistikk når fem stykker skal inn i et tremannstelt, men vi klarte å finne en god plan som funket – i alle fall i starten. Ungene var ikke vanskelige å be og hundene var kjærkomne forstyrrelser, både da vi la oss og gjennom hele natta. Selv da vinden økte på så teltet rista og alle våkna av bråket, var det ingen sure miner å spore. Litt tilpasning hit og dit i teltet, litt hviskende samtaleutvekslinger, og så var alle i søvnens rike igjen.

God morgen, kompis!

Tross sen leggetid og lett søvn som følge av vindens lyder i teltet våknet ungene tidlig. Planen hadde hele tida vært at jeg skulle lage pannekaker til frokost til hele gjenget, og ingrediensene lå klare i sekken min. Men vinden gjorde det utfordrende med primusen, og vi ble raskt enige om å heller ta en litt tidligere avslutning på teltinga og lage pannekaker når vi kom hjem.

Heldigvis slapp vi å sulte mens vi pakka og dro – alle hadde rester av lørdagsgodtet sitt som en slags snackefrokost før og mens vi jobba med å bryte leir. Er det ferie, så ER det ferie! Da kan smågodt til frokost være helt på sin plass.

På hjemvei igjen

Sommerdag i Saltstraumen

Jeg fikk meg en overraskelse tidligere i uka. En feriegjest som var innom, og som har vært her flere ganger de siste par-tre årene, fortalte at han ikke har vært i Saltstraumen siden han var barn. Sånn kan man jo ikke ha det! Morgenen etter konsertkveld på Bodøfestivalen (Kråkesølv spilte hele Trådnøsting, blant annet!) bar det dermed rundt fjorden og til Saltstraumen. Det gjorde ingenting at sommeren – med sol og varme temperaturer – omsider hadde meldt sin ankomst.

Frodig under saltstraumbrua

Det var som om hele naturen bare hadde venta på dette før den eksploderte i frodighet. Rødkløver, hvitkløver, ryllik, hundekjeks, engsoleie, geitrams, andre generasjons hestehov, fuglevikke, marisko … det var langt flere blomster å se enn de jeg kan navnet på, så jeg bare nevner noen få. Det var hvitt, blått, gult, lilla og ikke minst: grønt. Overalt. Det vokser på den magreste rabben og i den tørreste grusen, som om alle planter bare har bestemt seg for at nå SKAL de vise seg frem. Jeg elska det. Og gjesten var ikke direkte misfornøyd, han heller.

Lite fiskelykke mens vi satt der

Det viste seg også at gjesten aldri har smakt den lokale retten møsbrømlefse, og hva er vel bedre enn å spise en Salten-rett i hjertet av Salten? Vi la veien innom cafe Kjelen i Saltstraumen, som ligger nær vannet litt bortenfor og nedenfor kirka, på sørsida av hovedveien. Her kunne vi sitte ute og nyte hver vår møsbrømlefse – han elska det – mens vi fulgte med på dem som fiska i vannkanten rett nedenfor. Det var fjære sjø og lite bevegelse i vannet da vi kom, og det viste seg å gi dårlig bett.

Jeg fant det fornøyelig å lytte til samtalen ved bordet bak ryggen min. Der satt et par-tre herremenn fra söta bror og diskuterte nettopp fiskerne nedenfor oss. Teknikk, agn og annet utstyr ble behørig kommentert og analysert, og de var åpenbart selvutenvnte eksperter på hvorfor de andre ikke fikk fisk. Jeg bet meg i tunga og lot være å snu meg og be dem gjøre det bedre selv.

Åselistraumen, og Børvasstindan bak

Vi rakk også en liten avstikker da vi først var i strøket, og da dro vi til Åseli. Åseli ligger noen få kilometer sør for Saltstraumen, og man kommer dit ved å simpelthen kjøre forbi Salstraumen (hvis man reiser mot sør) og fortsette på den veien man er på. Åselistraumen er ikke like stor som Saltstraumen, men den kan også være veldig sterk og vinden her minst like ram som den er over Saltstraumen. Denne dagen var det bare 8 m/s, og det lar seg høre.

Fra en tilrettelagt parkeringsplass ved siden var veien var det bare å krysse over og gå en tur ned i fjæra og utover stranda. Omgivelsene her er så vakre at selv et 360-graders bilde ikke kan yte det rettferdighet, hvis man skulle prøvd dét. Kameraet til gjesten klikka omtrent i takt med pulsen, tror jeg.

Jeg mistenker at han blir værende litt lenger neste gang han kommer.

Havskodda i Bodø

Alle som har opplevd mer enn én sommerdag i strekk i Nord-Norge vet at finvær og varme betyr stor sjanse for havskodde. Det er ikke alltid den dukker opp, heldigvis. Men veldig ofte vil godværsdager følges av ettermiddager eller kvelder eller påfølgende dager med skodde, kald og mystisk tåke som siger fra ytterst i havet mot land og innover landskapet som et krypende teppe du ikke kan stoppe.

Havskodda dekker sentrum av Bodø og byens skyline forsvinner

Det skjedde i går også. Nydelig sommervær og varme – og så plutselig et lite sting i lufta. Havskodda var på vei. Noen ganger kan temperaturen falle drastisk mye på svært kort tid – opptil ti grader på en time er ikke uvanlig – når skodda ruller inn, men så ille var det heldigvis ikke denne gangen.

Jeg var ute og gikk med hunden over Rønvikleira, helt innerst i havna. Derfra kunne jeg se hvordan skodda rulla inn over byen og nærmest slukte alt av holdepunkter. Der man vanligvis ser en skyline og mange høye hus, særlig langs kaikantene, var det i går bare et gråhvitt teppe som bredte seg og utvisket grensen mellom hav og land og himmel.

Tett skodde og klarvær omhverandre

Jeg hadde et ærend i byen og gikk derfor den veien. Da jeg kom forbi den plassen på kaia der Moskenes-ferga legger til, så jeg plutselig ei mast som stakk opp av skodda, over det hvite. Det viste seg å være toppen av ferga, som ellers var fullstendig innhyllet i skodde der den lå i indre havn og forsøkte å snu 180 grader før den la til kai. På kaia var det klart, over vannet var det tett skodde.

Litt lenger bort gikk jeg i lette sommerklær under en blå himmel og kjente sola skinne i ansiktet. Men rett foran meg kom skodda sigende, langs havet først, stadig lenger innover. Da jeg kom til sentrum, var det skodde nede vei havna og klarvær tre-fire gater lenger opp. Så lenge det varte.

I dag kjemper godværet og skodda om hvem som skal prege byen. Innimellom er det sol og blå himmel. Innimellom et kaldt drag i lufta og noe som ligner på overskya vær, bare at det er skodda som ligger så lavt at den ikke er til å unngå. I kveld har jeg planer om å gå opp i høyden sammen med hunden. Det er da man får de fineste bildene og en helt unik opplevelse. Jeg gleder meg.