Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Når det er sommer på Kjerringøy

Å være på Kjerringøy er noe helt for seg selv. Det begynner allerede når man kommer av ferga og vet at det ikke er vits i å kjøre fort, for det dukker ofte opp noe uforutsett langs veien. Så også denne gang; en reinsdyrbukk, et par kyr og noen sauer hadde tilholdt midt i veibanen der vi forsøkte å kjøre nordover fra fergeleiet på Misten. Men hva gjør vel det? Vi tok det med ro og hadde allverdens med tid. Vi var på utflukt og måtte ikke rekke noe som helst.

Glade unger!

En av de i følget vårt visste om et helt spesielt sted et stykke nord for handelsstedet å Kjerringøy, et sted som angivelig var egnet for utflukt, særlig med barn. Det viste seg å stemme hundre prosent. Ei langgrunn sandstrand med lite tang og ekle kryp. Berg, lyng og gress helt ned i fjæresteinene. Ei bukt som ga skjerming for vinden. Bjørkeskog som mildnet de få vinddragene som nådde frem. Bålplass. For å nevne noe.

Det tok ikke fem minutter fra vi hadde slått oss ned før ungene var i full sving et stykke uti vannet, før grillen var fyrt opp, før de voksne hadde funnet seg hvert sitt gode sted å sitte, før hunden fant sin plass i skyggelagt lyng.

Det er mye man finner i fjæra

Åh. Så. Godt.

Lørdagslunsj i det fri

Vi hadde kjørt hjemmefra rett etter frokost og det var snart tid for lunsj ute i det fri.  Jeg gikk for en sunn og lett laget variant. Hjemme hadde jeg forberedt laksefilét pakket inn i folie sammen med en dæsj smør, oppskåret gulrot og litt løk. I fjæra la jeg det på grillen og lot det steke rolig. Da det nærma seg ferdig, la jeg nudler i kokt vann med buljongkrydder i og lot nudlene svelle seg myke og ferdige. Deretter var det egentlig bare å sike av buljongvannet, blande inn fisk og grønnsaker, og helle soyasausen over. Det ble et herremåltid på berget!

Og jeg har allerede tenkt på hva jeg skal ta med for å spise neste gang jeg kommer hit. For at det blir telttur her i løpet av sommeren er hevet over enhver tvil.

Turkompisen var med

Jeg hadde på forhånd vært litt i tvil om jeg skulle ta hunden med, for jeg var redd det ville bli for varmt for ham. Men tvilen kom tiltalte tilgode, og han fikk være med. Det angret jeg ikke på. Han koste seg i gress og lyng, snuten gikk på høygir og han trivdes på et berg med god utsikt mot både grillen og mot badende barn som plasket og herjet.  Det var lett å knyte ham fast til ei grein på et tre og la ham ha litt radius, samtidig som han ikke hadde noen mulighet for å stikke av. Og heldigvis – heldigvis! – er han polarhund. Pelsen er så tykk at insektene som forsøkte å få en bit av ham, ikke klarte å komme seg langt nok innover i pelsen til å nå huden. Puh.

Fjellene. Jeg blir aldri lei.

Det er noe med Kjerringøy; en slags ro som senker seg når man kommer over med ferga. En slags stilltiende aksept av at det ikke skjer så mye, og det er heller ikke meningen at det skal skje så mye.  På handelsstedet, i sentrum av Kjerringøy, der det er butikk og spisested og gallerier og sånt forskjellig, i tillegg til muséet, kan det være endel folk og biler og halloi. Men kommer du deg bare bittelitt lenger nord, er det tilbakelagt før du vet ordet av det. Da er det bare deg, omgivelsene og hvilepuls så langt øyet rekker.

Jeg har bare såvidt begynt å utforske de litt nordligere delene av Kjerringøy. Noe sier meg at det blir flere turer dit om ikke lenge – det er mye igjen å utforske. Heldigvis.

Keiservarden når sola skinner

Det er ikke ofte jeg går til Keiservarden, det innrømmer jeg glatt. Jeg går helst andre steder når jeg går tur for meg selv. Men når man har turister og ferske Nord-Norge-gjester på besøk, er det ingen bønn. Da er Keiservarden obligatorisk. Denne gangen var vi rasende heldige med været.

Såvidt over skogbeltet

Vi gikk hjemmefra og opp til Turisthytta, for det er der den mest populære stien opp mot Keiservarden starter. Man skal ikke gå langt før man har kommet såpass opp i landskapet at man har utsikt, og jo lenger man går, jo finere blir utsikta. Det visste gjestene å sette pris på. Det er særlig når man har kommet over skogbeltet at utsikta blir stadig mer formiddabel etterhvert som man kommer oppover – ikke minst på dager med godvær som dette. Det var nesten i varmeste laget å gå, men heldigvis kom det tidvis noen milde pust av en sval bris som gjorde det litt mer utholdelig. Vi skal ikke klage.

Utsikt mot nord fra toppen av Keiservarden

Det var mye folk på vei opp. Det var mye folk på vei ned. Det var mye folk på toppen. Og likevel klarte vi å finne steder og øyeblikk der vi fikk tatt bilder som ikke var fulle av folk. Det er jeg glad for. Utsikta nordover fra Keiservarden slutter aldri å imponere meg. Dog var det noe disig etterhvert, så Lofotfjellene kunne bare såvidt skimtes utover i havet lenger vest.

Storfornøyde tyskere i skogen

Etter å ha gått «E6’en» oppover til toppen, valgte vi en annen vei ned. I starten gikk vi grusveien, men det varte ikke veldig lenge før vi tok av til høyre og fulgte en sti i stedet. Stien nedover gjennom Stordalen var tørr og utrolig fin. Og stillheten var øredøvende – vi snakket nesten ikke mens vi gikk; vi bare tok inn lydene fra naturen og lot dem sige inn. Det var et yrende fugleliv denne formiddagen!

Siste stopp: Ramnfloget

Et stykke ned i dalen tok vi igjen til høyre i et kryss. Det var fordi jeg ville vise dem Ramnfloget; et utsiktspunkt der man ser store deler av Bodø by og masse av landskapet mot vest og sørvest. Når man kommer intetanende ut av skogen og noen meter opp ei gresslette, er det lett å bli overveldet av synet som møter en. Det ble også gjestene – på en god måte! Faktisk var de så imponert at vi satte oss ned ei stund, ganske nær kanten, bare for å ta inn synet og prate om alt vi så i byen.

30 minutter etter at vi gikk inn døra hjemme, fosset regnet ned.

Å holde sine løfter

I fjor høst hadde jeg et par nevøer med på hyttetur, og da dro vi på dagsbesøk til ei lita koie langt ut i skogen og opp i marka. Da lovte jeg guttene at vi en gang skulle dra tilbake til koia for å overnatte – og nå var endelig tida kommet. På under et døgns varsel var guttene mer enn klare for å bli med på eventyr. Det var stas for både meg og hunden.

Ut på eventyr i Bodømarka

Vi tok bussen til endestasjonen i ytterkanten av bebyggelsen. Derfra gikk en sti ned til ei lysløype, og så fulgte vi dels lysløypa, dels skogsveier, dels andre stier frem til vi kom til målet. Vi var underveis et par timer, omtrent, og det var ikke et snev av klage eller sutring hos ungene. De var rett og slett kjempeglade for å være på tur og gledet seg vilt til å komme frem til koia de har drømt om å overnatte i helt siden oktober.

Koia. Jeg elsker den.

Det er løpestreng til hund utenfor koia, og det var praktisk å benytte seg av den når guttene ville bade i vannet like nedenfor. Koia ligger i ei lita skråning og herfra hadde han hadde full oversikt over området. Og jeg hadde hendene fri til å knipse litt bilder, og til å hente vanndunken som guttene hadde fylt opp før de bada. Det er verken vann eller strøm i koia, nemlig, så alt må ordnes på gammelmåten. Det er noe av det jeg elsker med den.

Når du skal bade og finner froske-egg i vannkanten

Guttene bada i oktober og var helt klare for å bade denne gangen også. Men da de sto der og var klare til å oppe uti, oppdaga de froskeegg i vannkanten. Det hadde ikke engang blitt rumpetroll enda, men guttene var like fullt fascinert. Så det tok ei stund. Det ble dog bading etterhvert – både på kvelden og neste morgen, for frokost!

Kveldsmat på bål

Guttene hadde spist middag før vi dro avgårde, men det hadde ikke jeg. Vi hadde avtalt å lage mat på bålet fredag kveld, og de kunne nyte hvert sitt ostesmørbrød som var forberedt etter alle kunstens regler. Selv hadde jeg laget meg pakker med laks og grønnsaker, og det er ikke direkte vondt å spise bålstekt laks når man er sulten. Tro meg. Vi ble mette, alle tre.

Guttene valgte radiokanal!

Det er en dab-radio på koia, og der er batterier nok å ta av, så vi bevilget oss et par timer med musikk før guttene måtte legge seg. Jeg scanna gjennom radiokanaler i tur og orden for å la guttene bestemme hva de ville høre på. Og det ble altså denne; Radio Vinyl og et program som het «Oldies music». Jeg var imponert, og det viste seg å være mye bra musikk i det programmet – også for mine ører. Men at en 11- og en 12-åring skulle velge Radio Vinyl og musikk fra 1950-1970-tallet hadde jeg ikke helt sett for meg før vi kom dit!

På vei hjem i duskregn

På kvelden rakk vi akkurat å grille ferdig maten ute før det begynte å bli både grått og vått. Vi kunne formelig se skodda rulle innover marka fra alle kanter, og etterhvert begynte det å regne. Flaks at vi uansett skulle trekke inn og sove etterhvert… Nesten morgen var det fortsatt grått og vått, men hva gjør vel det? Guttene var glade for turen, jeg var glad fordi de var så tydelig fornøyd, og … Jah, i det hele tatt.

Det kunne vært verre, dette livet.

 

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.