Påskemorgen i Grønning kirke

En halvveis påsketradisjon når jeg er ‘hjemme’ hos foreldrene mine i påska er at vi på påskemorgen drar til Grønning kirke. Der har de nemlig felles frokost ved langbord i kirkesalen klokka ti, før det er gudstjeneste i selve kirka klokka elleve.

Frokost i kirkesalen på Grønning første påskedag

Maten er i prinsippet norsk husmannskost-frokost, men den er omtenksomt gjennomført; estetisk, velsmakende, og i rikelige mengder. Alle forsyner seg fra buffét, men kanner med kaffe og varm sjokolade står på bordet. De har sogar varm sjokolade som er basert på ordentlig sjokolade og melk – ikke noe pulverblanding der i gården!

Dåpsfolk, kirkefolk, nabolagsfolk – alle kommer, og mange kjører langveis fra for å være med på akkurat denne påskemorgen-feiringa. Ofte er det nærmest kul på veggene, og denne utgaven var ikke noe unntak. Praten går og folk setter seg der det er plass og der de har lyst. Det gir god stemning og mange nye bekjentskaper.

Altertavla i Grønningkirka til venstre, dagens yndlingssalme til høyre.

Det var to dåpsfølger på frokosten og i kirka denne søndagen, og jeg fikk meg en hyggelig overraskelse da barna skulle døpes. Den ene salmen var nemlig en sang av Kari Bremnes! Jeg ante ikke at hun var i salmeboka (den vanlige, norske salmeboka som brukes i alle statskirker i landet), men ble veldig glad for å oppdage det – og for at akkurat denne salmen var valgt denne dagen.

Jeg mener å huske at Kari Bremnes ‘introduserte’ denne sangen for offentligheten for første gang da hun sang den i barndåpen til et av kronprinsparets barn, og litt research viser at det var i 2008, ved dåpen til prins Sverre Magnus. Jeg har hørt den mange ganger og har også sunget med – men pussig nok aldri i kirka. Før nå. Det var en salig stund. Salme 593, folkens.

Tilbakeblikk: Tautra kloster

Kalenderen forteller meg at det er rundt et år siden jeg var på besøk hos Tautra kloster for første – og hittil eneste – gang. Av ukjente årsaker ble det aldri noe blogginnlegg av det, men det gjør kanskje ikke noe å presentere disse bildene i et tilbakeblikk? Jeg tror ikke det.

Ruiner av det opprinnelige klosteret på Tautra

Det første klosteret på Tautra ble etablert i 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen. Tautra er ei lita øy i Trondheimsfjorden, nordøst for Trondheim by, og her lå klosteret sentralt til. Munkene hørte til cistercienser-ordenen. Etter reformasjonen i 1537 begynte det etterhvert å gå nedover med klosteret, av ymse årsaker, og det ble til slutt brukt som steinbrudd (!). I 1846 ble ruinene reddet ved at en privatperson kjøpte dem og ga dem videre til Fortidsminneforeningen, som da var ganske nystiftet.

Kirkesalen i det nye klosteret

Ikke så veldig langt fra ruinene av gammelklosteret er et nytt kloster etablert på Tautra. Dette klosteret er bygd både i stein og i treverk. Det ligger nært veien og er lett tilgjengelig for den som farer forbi. I dag er det et kvinnekloster, et Mariakloster som ble innviet i 2006 og som stadig fortsetter å vokse. De har sogar egne nettsider.

Jeg tok turen inn i selve kirkesalen da jeg var der. Det var en egen ro over den, en egen andakt som fylte sinnet. Lokalet er relativt enkelt og spartansk hvis man sammenligner med andre kirker innenfor den katolske tradisjonen. Men samtidig innbyr den til ærbødighet.

Alteret i kirkesalen har allmektig utsikt

Alteret er enkelt, inventaret er enkelt, omgivelsene er storslagne. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg ville klart å følge med på det som ble sagt om jeg skulle over være en gudstjeneste eller noe annet her. Det er stor risiko for at jeg i stedet ville ha festet blikket på skaperverket utenfor, latt øynene gli mot det som ville vært bakenfor presten eller abbedissen som forrettet. Hvordan kan man ikke gjøre det, tenker jeg.

Taket i kirkesalen er noe helt for seg selv

Det er mye man kan lese av symbolikk inn i at taket er som det er; en trekonstruksjon med glass over. Her kommer dagslyset inn, her lyser stjernene om natta, her danser nordlyset på mørke vinterkvelder meg magnetstorm i verdensrommet. Jeg kunne ikke dy meg for å fantasere om å overnatte i dette kirkerommet; å ligge her på natta og la himmelvelvingen overvelde meg, samtidig som jeg var varm og tørr innendørs. Her kan Vårherre fra sin himmel se på menneskene sine, og de kan se opp til Ham, bokstavelig talt.

Jeg har faktisk overnattet i kloster et par ganger, men det er mange år siden sist.  Men jeg har besøkt mange; jeg liker å besøke kloster når jeg har mulighet til det – særlig i utlandet, i katolske og ortodokse land. Overnatting i seg selv er ikke en del av ’tilbudet’ hos mariasøstrene på Tautra, men det finnes et gjestehus for mennesker – gjester – som ønsker et stille retreat, eller retrett som de selv kaller det. Man kan også bo her noen måneder som frivillig og bidra i klosterets arbeid og virksomhet.

Jeg har aldri seriøst vurdert å gå i kloster. Men ei langt yngre venninne av meg gjorde nettopp det for et år siden – hun tok et år i kloster gjennom et opplegg som er tilrettelagt av og gjennomføres under oppsyn av erkebiskopen i Canterbury. Noen av hennes opplevelser (og andre tekster) kan du lese om her, hvis du vil. Å si at jeg anbefaler et besøk på Tautra, vil dog ikke være å overdrive. Snarere tvert imot.

Inni Lofotkatedralen

Lofotkatedralen – Vågan kirke. Klikk på bildet for link til originalen på kirkas egne nettsider.

Sånn ser den ut på internett, Lofotkatedralen. Vågan kirke i Kabelvåg går nemlig under navnet ‘Lofotkatedralen’. Kirka ble innviet i 1898 og er etter sigende den største trebygningen nord for Trondheim. Hele 1200 sitteplasser har den, og det skyldes Lofotfisket. Kirka ble bygd fordi den gamle kirka ble for lita til å romme alle under Lofotfisket. Et berømt bilde fra  1905 viser kirka stappfull av festkledde herremenn, og det er tatt i mars – bare tre måneder før Norge fikk sin uavhengighet.

Inni Lofotkatedralen

Jeg var innom her like før jul. Det var en helt spesiell følelse å gå rundt helt alene i ei så stor kirke, og med god tid til å uforstyrret se på alt som fenget min interesse. Kirka er nylig oppusset av Riksantikvaren, fikk jeg vite, og fargene er forandret tilbake til det de originalt var. De jeg husker fra forrige besøk, som skjedde for lenge siden, var borte. Det er forbausende mye bladgull i innredningen, og mange fine utskjæringer. Ulempen er at man ikke f.eks. kan ta bort benkerader bakerst i kirka for å bruke kirkerommet også til café eller kirkekaffe. Riksantikvaren sier blankt nei. Men jeg ser for meg at det er et imponerende skue når kirka i jula er fullstappet av folk som bor her og/eller er hjemme til jul.

Oppå kirketaket, men fortsatt under tak.

Det er faktisk mulig å gå oppå kirketaket og under tak på samme tid. Dette bildet er tatt inn ei dør hvor man har tilgang til både det indre og ytre kirketaket fra innsiden. Det er for eksempel installert et ganske omfattende sprinkelanlegg som kan ordnes med herfra, såvidt jeg skjønte. Og hvis noe er skadd i taket, kan det naturligvis fikses herfra. Dessverre våget jeg meg ikke inn her for å knipse bilder ut lysgluggene. Ikke fordi jeg har høydeskrekk, men fordi jeg ikke var sikker på om guiden ville tillatt det. Det får bli en annen gang.

Imponerende gravskrift

De som kjenner meg, vet at jeg er veldig glad i kirkegårder og gravsteder. Ofte er inskripsjonene fascinerende, spesielt på gamle steder. Dette bildet finner man bak på venstre vegg inni kirka, når man står i kirkeskipet, og jeg tipper det er oppusset sammen med resten av kirka de siste årene. Om de pussig skrevne ordene er datidens standardspråk (fantes det overhodet noe sånt da?) eller regelrette skrivefeil, skal jeg la være usagt. Men tavla er mye eldre enn kirka. Kirka er fra 1898, tavla er fra 1599. Det har vært kirke i Kabelvåg helt siden 1100-tallet, og de tidligere kirkene sto opprinnelig på motsatt side av E10. I dag er det kirkegård der, og kirka ble flytta bl.a. fordi kirkegården trengte utvidelse.

Innsida av tårnet er fullt av nedtegnelser

Inni kirketårnet er ikke plankene malt. Der er det flere århundrer med det som fremstår som nesten tilfeldige nedtegnelser. Noen steder står det datoer for bryllup, begravelser, høytider og andre tidspunkter hvor kirka har vært brukt. Noen få er relativt moderne i tid, andre er eldgamle. Jeg mener denne var et drøyt hundreår gammelt, men jeg har altså klart å ikke ta bilde av årstallet.

6/7 Juli
Begravelse
Nordvest og 
Storm 
Sandfokk 
som vinterdag
af Snefok

Tidlig i juli har man altså hatt en veritabel storm, noe som er høyst uvanlig, og den har virvlet opp så mye sand at det var som en vinterdag  med snefokk. Og noen fant det opportunt å forevige akkurat det. Kanskje var det klokkeren eller kirketjeneren? Dette er på veggen rett ved kirkeklokkene, så jeg forbauses ikke om det var klokkeren som har skrevet det.

Lofotkatedralen er vel verdt et besøk. Og gjerne på andre tidspunkter enn sommeren, når det ofte er fullt av bussturister her. Neste gang skal jeg også ta turen innom kirkegården. Noe sier meg at der er innholdsrike innskrifter å finne.

Jesus på glattisen

Svartvatnet ved solnedgang. Det ligger omtrent midt mellom Turisthytta og Keiservarden i fjellet her i Bodø.

Det hender noen kommer til bloggen min fordi de har søkt på ‘Jesus og disiplene’. Da ender de høyst sannsynlig opp i dette innlegget, som handler om et altertavlebilde i Vestbygda i Lødingen, hvor Jesus og disiplene er i nordlandsbåt på Vestfjorden.

Men det hender jeg lurer på hvordan historien ville vært om Jesus hadde blitt født i Nord-Norge i stedet for i Betlehem. Ville nattverdsmåltidet av brød og vin – to helt ordinære måltidsting i Midt-Østen – blitt omgjort til sild og øl? Han stillet stormen på Genesaretsjøen. Det ville vært like imponerende ute på Vestfjorden. Han reiste omkring i byene vi kjenner fra kartet, fra nyhetene, fra bibelhistorietimer på skolen. Hva om han hadde reist mellom Henningsvær, Reine, Kjerringøy, Helligvær og Steigen? Han mettet 5.000 mennesker med to små fisker og fem små brød. Ville han her brukt fisk og … lefse, kanskje, som folk gjerne hadde liggende?

Jesus brukte ofte bilder og fenomener i naturen rundt seg og disiplene som bilder på ting som hadde med Guds rike å gjøre. Her oppe ville det vært flust av muligheter – tynn is, frost og rim, midnattsol og mørketid, nordlys og hildringstimer året rundt. For eksempel.

Mulighetene er mange. Folk er folk. Jeg tipper han ville hatt nok å ta av og nok å gjøre her også.

Dag 22 – Min avhengighet

(fra domkirka)

Jeg blogger sjelden om det, bare i en og annen bisetning, eller kanskje uuttalt mellom to linjer. Og så har jeg en kategori som heter Vårherre. I virkeligheten er dette det aller viktigste i livet mitt, og det er det som ligger under det aller meste annet – både det jeg blogger om, og det som er utenfor internettet.

Bare ei lita bønn

Egenproduserte favoritter gjennom vinteren

Ingen som kjenner meg er i tvil om at jeg elsker vinteren. Jeg elsker sne og kulde, kalde farger, knirking under skoene, frostrødme i kinnene, skjerf og votter og lue og hele sulamitten. Mine beste venner i den tida er dunjakken og boblebuksa, og hjemmestrikka læsta i varme, tykke sko. Varm te eller sjokolade etter en forblåst tur i fjæra, for eksempel. Jeg er et vintermenneske.

Rett i nabolaget - klar til utforskning!

Men jeg innrømmer det uten å nøle eller rødme nå: Jeg gleder meg til vår og sommer! Til barmark og skogsstier som er lett tilgjengelige uten ski på beina, til grønn skogbunn, fargerike vekster, til tørre steiner som rutsjer ned når jeg klatrer opp. Jeg gleder meg til å pakke sekken og legge teltet på toppen, pakke en lett kløv for hunden og ta med fiskestanga ut i marka. Ikke ha noen plan, ikke ha noe tidsskjema. Bare gå, dit jeg vil, være der så lenge jeg vil, spise fersk og egenfanget fisk, kjenne angen av blomster og urter i full blomst. Se etter reinsdyr på sommerbeite, hilse på andre vandrere som kommer min vei. Jeg har en hel nasjonalpark nesten rett utenfor huset, og jeg har mange ideer om hvor jeg har lyst til å streife der inne til sommeren.

Så kjære, kjære Gud: Kan du ikke være så snill å holde igjen litt på sneen som har begynt å falle igjen, og gjerne også på kulda som truer med å komme tilbake? Tusen takk. Jeg gjør gjerne noe for deg til gjengjeld!

Påskestemning uninterrupted

Absolute Trondheim

Det er påske. Vi er i byen, jeg og Lille Pirat og Blåbærpiken. Planen var å ta båten ut til Munkholmen og titte etter våren, men det sikreste vårtegnet vi fant var allerede på kaia. Båten ut til den bittelille øya begynner nemlig ikke å gå før i mai, når det er start på sommersesongen. Så vi må legge andre planer. Med eventyrlystne småpiker og impulsive tante er ikke det noe problem. Vi fyller dagen til randen og går nesten ut over tidsanbefalinga fra Pappa, som har mekkedag mens vi er ute.

Absolute bakgate. Og samtidig sentralt.

Mot slutten av dagen er vi egentlig underveis mot bussholdeplassen ‘vår’ i Munkegata. På vei dit legger vi turen via smale gater og smug. Tilfellet vil det slik at vi kommer forbi Vår Frues kirke, som brukes mye av Kirkens Bymisjon. Den ligger rett ved torget i Trondheim, et steinkast eller to fra den langt mer kjente domkirka i byen. Døra er åpen når vi går forbi. Skrittene mine er på vei forbi når Blåbærpiken spør pent «E kjerka åpen?» Når jeg bekrefter dette, følger Lille Pirat opp: «Kan itj vi gå inn, tante?» Selvfølgelig kan vi det.

Absolute påske

Når vi kommer inn bak i kirka, hører vi musikken. Helt foran i kirka, foran midtskipet, er det to menn. Den ene sitter ved et flygel og spiller, den andre står litt ved sida foran flygelet – og synger av hjertens lyst. Han klemmer på det lunger og stemmbånd kan makte, og han synger bra. En sang som vanligvis forbindes med klissete kjærlighetsscener blir med ett til en fantastisk lovsang. Han som synger bærer preg av å ha levd et tidvis hardt liv, og i stedet for å se på oss andre som er i kirka – det er flere enn oss, for de har cafe bakerst i kirkerommet – ser han på pianisten (flygelisten?), på kirkeveggene, på alteret og på Jesus. Hvis han da ikke simpelthen retter blikket oppover som om han stirrer Vårherre i hvitøyet for å forsikre om sin oppriktighet. You raise me up, so I can stand on mountains / You raise me up, to walk on stormy seas / I am strong, when I am on your shoulders / You raise me up to more than I can be.

Jeg og småpikene setter oss på forreste benk og lytter. Uten et ord fra meg til advarsel senker de stemmen til en hvisken og tar av seg luene mens de lener seg mot meg, en på hver side. Mannen som står på den andre sida av flygelet og synger av sine lungers fulle kraft lar seg ikke affisere av at vi har kommet nærmere. Med lukkede øyne synger han sangens siste linjer, mens vi sitter i taus andakt og hører på. Han lukker munnen, pianisten tar en krusedull på tangentene og så er det hele over. «Tante, æ trur han søngt tell Gud, æ!» sier Blåbærpiken.

Lille Pirat reiser seg og trekker meg med. Vi går fremover i kirka, mot alteret og med retning forbi der sangeren fortsatt står. Jeg tror hun vil se på alterbildene og høre historien om folkene bak, men nei. Hun stanser ved mannen i dongeri. Jeg stanser og ser på henne, han ser på meg. Jeg nikker med et lite smil om munnen og er i ferd med å si noe pent om sangen hans. Men fireåringen kommer meg i forkjøpet. Med et markert skritt frem mot ham krever hun hans oppmerksomhet, jeg biter ordene i meg og i det samme gir hun han et kompliment for sangen og takker for at han sang for oss. Jeg ser mannen bli glad og sjenert samtidig, men før et tidels sekund har gått tar han seg sammen og behersker ansiktet sitt. Et smil kommer frem mens blikket er rettet mot Lille Pirat. Han takker. To ganger. Så går vi videre.

På bussen hjem hører jeg barna nynne.