Inni Lofotkatedralen

Lofotkatedralen - Vågan kirke. Klikk på bildet for link til originalen på kirkas egne nettsider.
Lofotkatedralen – Vågan kirke. Klikk på bildet for link til originalen på kirkas egne nettsider.

Sånn ser den ut på internett, Lofotkatedralen. Vågan kirke i Kabelvåg går nemlig under navnet ‘Lofotkatedralen’. Kirka ble innviet i 1898 og er etter sigende den største trebygningen nord for Trondheim. Hele 1200 sitteplasser har den, og det skyldes Lofotfisket. Kirka ble bygd fordi den gamle kirka ble for lita til å romme alle under Lofotfisket. Et berømt bilde fra  1905 viser kirka stappfull av festkledde herremenn, og det er tatt i mars – bare tre måneder før Norge fikk sin uavhengighet.

Inni Lofotkatedralen
Inni Lofotkatedralen

Jeg var innom her like før jul. Det var en helt spesiell følelse å gå rundt helt alene i ei så stor kirke, og med god tid til å uforstyrret se på alt som fenget min interesse. Kirka er nylig oppusset av Riksantikvaren, fikk jeg vite, og fargene er forandret tilbake til det de originalt var. De jeg husker fra forrige besøk, som skjedde for lenge siden, var borte. Det er forbausende mye bladgull i innredningen, og mange fine utskjæringer. Ulempen er at man ikke f.eks. kan ta bort benkerader bakerst i kirka for å bruke kirkerommet også til café eller kirkekaffe. Riksantikvaren sier blankt nei. Men jeg ser for meg at det er et imponerende skue når kirka i jula er fullstappet av folk som bor her og/eller er hjemme til jul.

Oppå kirketaket, men fortsatt under tak.
Oppå kirketaket, men fortsatt under tak.

Det er faktisk mulig å gå oppå kirketaket og under tak på samme tid. Dette bildet er tatt inn ei dør hvor man har tilgang til både det indre og ytre kirketaket fra innsiden. Det er for eksempel installert et ganske omfattende sprinkelanlegg som kan ordnes med herfra, såvidt jeg skjønte. Og hvis noe er skadd i taket, kan det naturligvis fikses herfra. Dessverre våget jeg meg ikke inn her for å knipse bilder ut lysgluggene. Ikke fordi jeg har høydeskrekk, men fordi jeg ikke var sikker på om guiden ville tillatt det. Det får bli en annen gang.

Gravskrift
Imponerende gravskrift

De som kjenner meg, vet at jeg er veldig glad i kirkegårder og gravsteder. Ofte er inskripsjonene fascinerende, spesielt på gamle steder. Dette bildet finner man bak på venstre vegg inni kirka, når man står i kirkeskipet, og jeg tipper det er oppusset sammen med resten av kirka de siste årene. Om de pussig skrevne ordene er datidens standardspråk (fantes det overhodet noe sånt da?) eller regelrette skrivefeil, skal jeg la være usagt. Men tavla er mye eldre enn kirka. Kirka er fra 1898, tavla er fra 1599. Det har vært kirke i Kabelvåg helt siden 1100-tallet, og de tidligere kirkene sto opprinnelig på motsatt side av E10. I dag er det kirkegård der, og kirka ble flytta bl.a. fordi kirkegården trengte utvidelse.

Innsida av tårnet er fullt av nedtegnelser

Inni kirketårnet er ikke plankene malt. Der er det flere århundrer med det som fremstår som nesten tilfeldige nedtegnelser. Noen steder står det datoer for bryllup, begravelser, høytider og andre tidspunkter hvor kirka har vært brukt. Noen få er relativt moderne i tid, andre er eldgamle. Jeg mener denne var et drøyt hundreår gammelt, men jeg har altså klart å ikke ta bilde av årstallet.

6/7 Juli
Begravelse
Nordvest og 
Storm 
Sandfokk 
som vinterdag
af Snefok

Tidlig i juli har man altså hatt en veritabel storm, noe som er høyst uvanlig, og den har virvlet opp så mye sand at det var som en vinterdag  med snefokk. Og noen fant det opportunt å forevige akkurat det. Kanskje var det klokkeren eller kirketjeneren? Dette er på veggen rett ved kirkeklokkene, så jeg forbauses ikke om det var klokkeren som har skrevet det.

Lofotkatedralen er vel verdt et besøk. Og gjerne på andre tidspunkter enn sommeren, når det ofte er fullt av bussturister her. Neste gang skal jeg også ta turen innom kirkegården. Noe sier meg at der er innholdsrike innskrifter å finne.

Jesus på glattisen

Svartvatnet
Svartvatnet ved solnedgang. Det ligger omtrent midt mellom Turisthytta og Keiservarden i fjellet her i Bodø.

Det hender noen kommer til bloggen min fordi de har søkt på ‘Jesus og disiplene’. Da ender de høyst sannsynlig opp i dette innlegget, som handler om et altertavlebilde i Vestbygda i Lødingen, hvor Jesus og disiplene er i nordlandsbåt på Vestfjorden.

Men det hender jeg lurer på hvordan historien ville vært om Jesus hadde blitt født i Nord-Norge i stedet for i Betlehem. Ville nattverdsmåltidet av brød og vin – to helt ordinære måltidsting i Midt-Østen – blitt omgjort til sild og øl? Han stillet stormen på Genesaretsjøen. Det ville vært like imponerende ute på Vestfjorden. Han reiste omkring i byene vi kjenner fra kartet, fra nyhetene, fra bibelhistorietimer på skolen. Hva om han hadde reist mellom Henningsvær, Reine, Kjerringøy, Helligvær og Steigen? Han mettet 5.000 mennesker med to små fisker og fem små brød. Ville han her brukt fisk og … lefse, kanskje, som folk gjerne hadde liggende?

Jesus brukte ofte bilder og fenomener i naturen rundt seg og disiplene som bilder på ting som hadde med Guds rike å gjøre. Her oppe ville det vært flust av muligheter – tynn is, frost og rim, midnattsol og mørketid, nordlys og hildringstimer året rundt. For eksempel.

Mulighetene er mange. Folk er folk. Jeg tipper han ville hatt nok å ta av og nok å gjøre her også.

Bare ei lita bønn

Lester. Eller 'raggsokker' om du vil.
Egenproduserte favoritter gjennom vinteren

Ingen som kjenner meg er i tvil om at jeg elsker vinteren. Jeg elsker sne og kulde, kalde farger, knirking under skoene, frostrødme i kinnene, skjerf og votter og lue og hele sulamitten. Mine beste venner i den tida er dunjakken og boblebuksa, og hjemmestrikka læsta i varme, tykke sko. Varm te eller sjokolade etter en forblåst tur i fjæra, for eksempel. Jeg er et vintermenneske.

Sommerens fritid oppsummert
Rett i nabolaget - klar til utforskning!

Men jeg innrømmer det uten å nøle eller rødme nå: Jeg gleder meg til vår og sommer! Til barmark og skogsstier som er lett tilgjengelige uten ski på beina, til grønn skogbunn, fargerike vekster, til tørre steiner som rutsjer ned når jeg klatrer opp. Jeg gleder meg til å pakke sekken og legge teltet på toppen, pakke en lett kløv for hunden og ta med fiskestanga ut i marka. Ikke ha noen plan, ikke ha noe tidsskjema. Bare gå, dit jeg vil, være der så lenge jeg vil, spise fersk og egenfanget fisk, kjenne angen av blomster og urter i full blomst. Se etter reinsdyr på sommerbeite, hilse på andre vandrere som kommer min vei. Jeg har en hel nasjonalpark nesten rett utenfor huset, og jeg har mange ideer om hvor jeg har lyst til å streife der inne til sommeren.

Så kjære, kjære Gud: Kan du ikke være så snill å holde igjen litt på sneen som har begynt å falle igjen, og gjerne også på kulda som truer med å komme tilbake? Tusen takk. Jeg gjør gjerne noe for deg til gjengjeld!

Påskestemning uninterrupted

Absolute Trondheim

Det er påske. Vi er i byen, jeg og Lille Pirat og Blåbærpiken. Planen var å ta båten ut til Munkholmen og titte etter våren, men det sikreste vårtegnet vi fant var allerede på kaia. Båten ut til den bittelille øya begynner nemlig ikke å gå før i mai, når det er start på sommersesongen. Så vi må legge andre planer. Med eventyrlystne småpiker og impulsive tante er ikke det noe problem. Vi fyller dagen til randen og går nesten ut over tidsanbefalinga fra Pappa, som har mekkedag mens vi er ute.

Absolute bakgate. Og samtidig sentralt.

Mot slutten av dagen er vi egentlig underveis mot bussholdeplassen ‘vår’ i Munkegata. På vei dit legger vi turen via smale gater og smug. Tilfellet vil det slik at vi kommer forbi Vår Frues kirke, som brukes mye av Kirkens Bymisjon. Den ligger rett ved torget i Trondheim, et steinkast eller to fra den langt mer kjente domkirka i byen. Døra er åpen når vi går forbi. Skrittene mine er på vei forbi når Blåbærpiken spør pent «E kjerka åpen?» Når jeg bekrefter dette, følger Lille Pirat opp: «Kan itj vi gå inn, tante?» Selvfølgelig kan vi det.

Absolute påske

Når vi kommer inn bak i kirka, hører vi musikken. Helt foran i kirka, foran midtskipet, er det to menn. Den ene sitter ved et flygel og spiller, den andre står litt ved sida foran flygelet – og synger av hjertens lyst. Han klemmer på det lunger og stemmbånd kan makte, og han synger bra. En sang som vanligvis forbindes med klissete kjærlighetsscener blir med ett til en fantastisk lovsang. Han som synger bærer preg av å ha levd et tidvis hardt liv, og i stedet for å se på oss andre som er i kirka – det er flere enn oss, for de har cafe bakerst i kirkerommet – ser han på pianisten (flygelisten?), på kirkeveggene, på alteret og på Jesus. Hvis han da ikke simpelthen retter blikket oppover som om han stirrer Vårherre i hvitøyet for å forsikre om sin oppriktighet. You raise me up, so I can stand on mountains / You raise me up, to walk on stormy seas / I am strong, when I am on your shoulders / You raise me up to more than I can be.

Jeg og småpikene setter oss på forreste benk og lytter. Uten et ord fra meg til advarsel senker de stemmen til en hvisken og tar av seg luene mens de lener seg mot meg, en på hver side. Mannen som står på den andre sida av flygelet og synger av sine lungers fulle kraft lar seg ikke affisere av at vi har kommet nærmere. Med lukkede øyne synger han sangens siste linjer, mens vi sitter i taus andakt og hører på. Han lukker munnen, pianisten tar en krusedull på tangentene og så er det hele over. «Tante, æ trur han søngt tell Gud, æ!» sier Blåbærpiken.

Lille Pirat reiser seg og trekker meg med. Vi går fremover i kirka, mot alteret og med retning forbi der sangeren fortsatt står. Jeg tror hun vil se på alterbildene og høre historien om folkene bak, men nei. Hun stanser ved mannen i dongeri. Jeg stanser og ser på henne, han ser på meg. Jeg nikker med et lite smil om munnen og er i ferd med å si noe pent om sangen hans. Men fireåringen kommer meg i forkjøpet. Med et markert skritt frem mot ham krever hun hans oppmerksomhet, jeg biter ordene i meg og i det samme gir hun han et kompliment for sangen og takker for at han sang for oss. Jeg ser mannen bli glad og sjenert samtidig, men før et tidels sekund har gått tar han seg sammen og behersker ansiktet sitt. Et smil kommer frem mens blikket er rettet mot Lille Pirat. Han takker. To ganger. Så går vi videre.

På bussen hjem hører jeg barna nynne.

Dama ytterst på bakerste benk


Hun var yngst i en søskenflokk på sju. Lillesøster, men den som sørget for de andres vel og viste omsorg som en mor da foreldrene etterhvert gikk bort. Gift, firebarn, to av hver sort. Og en fantastisk mann som hun var fryktelig glad i. De bodde nært stedet hvor hun vokste opp, og det var venner og familie i de fleste husene rundt dem. Livet var ikke alltid enkelt eller rosenrødt, men hun var god å ha under alle omstendigheter. Da mannen kom inn og ba henne tynt om hjelp fordi han hadde kutta fingertuppen av seg i gressklipperen (Koffør sku du nu inn i klepparn med fingern før du hadd slådd av strømmen?), ringte hun etter naboen med den ene handa mens hun forbandt den skamferte fingeren med den andre. Ingen lo høyere enn henne hvis hun ble lurt; for eksempel av et oppfinnsomt barn med den ene handa foran øyet og den andre handa knugende på ei blodig saks. Jaja, korr galt det nu enn kan bli har vi i det minste humor! Hun var av den gamle sorten, den generasjonen som levde et langt liv før strøm og telefon og asfalt inntok utkantene i Lofoten. Den sorten som ikke finnes mer.

Om sommeren så du henne gjerne med hodet ned og rumpa opp der hun stelte med blomsterbedene sine. Om høsten fant du henne oppi haugene bak det store gule huset, da plukka hun multe, blåbær og tyttebær i tur og orden. Rips fra hagen. Kanskje litt krøkebær for å lage hverdagssaft. Om mannen kom hjem seeent om kvelden med ei bøtte fersk fisk, var det ikke klage å høre i hennes munn over at det ble sent og mye arbeid. Neimen Arnoldus, du e nu jæv. Kor masse fesk! For eksempel. Søndager var det alltid forrett, hovedrett og dessert på bordet.

Hun lærte meg å finne pengeblomster. Jeg vet enda ikke hva de heter ‘på ordentlig’, men det er en gul blomst som langs stilken har grønne blader som vokser sammen to og to med et stort frø imellom. Hvis du klemmer på bladene kommer frøet ut, og vips har du noe du kan bruke til penger når du leker. Og så lærte hun meg å lage blomsterkrans til håret. Hun forsøkte i alle fall, en sommer da jeg var barn, og jeg gikk med kransen hun laget helt til prestekragen visnet og rødkløveren hang dypt og rustbrun med hodet.

Da vi satt i kjøkkenvinduet hennes og så at stormåsen satte seg ved takrenna på mine besteforeldres hus og spiste opp (!!!) de nyklekka ungene til småmåsen, var det hun som kom med et glass rød saft til meg da jeg gråt av indignasjon. Den dagen ble grunnlaget for et felles, intenst hat mot stormåsen grunnlagt. Og beseglet med ferske boller med ost og syltetøy.

Hun deltok veldig aktivt i menighetsarbeid på stedet. Sammen med sin Arnoldus ble folk hentet og kjørt før og etter gudstjenester og andre arrangementer. Hun strikket votter og raggsokker til julemesser, heklet duker og bakte kake til vårbasaren og skjenket kaffe på kirkekaffen. Da kirka brant i 1983 ringte hun til mamma og gråt så mye i telefonen at hun knapt fikk frem to ord: Kjerka brenn! For gammeltanter og nabokailla som havnet på sykehus og pleiehjem ble hun et fast innslag. Hun kom gjerne med noe godt, og fantes det ei sangbok i nærheten kunne du ta deg tak på at det kom en trall eller to før hun forlot. Ikke lot hun diabetesen stoppe sitt eget søtsug heller. Det gikk jo som regel bra.

For fem år siden skulle hun og Arnoldus kjøre til Leknes. I en sving rett før Bøstad, et stykke forbi Torvdalshalsen, kjørte bilen ut. Arnoldus omkom momentant, hun overlevde. Da de ble funnet og folk kom til, var det første hun sa: Æ trur han Arnoldus e død, førr han svara ikkje.

Respekt for Vårherre, det hadde hun til fulle. Men hun kalte seg aldri for ‘en kristen’. Gikk aldri til nattverd. Satt gjerne ytterst på bakerste benk i kirka, og foretrakk kjøkkenet foran sakristiet. Anså andre for ‘mer kristne’ enn henne selv. Men hun ga mat til de som var sultne. Trøstet dem som sørget. Var nær hos dem som var ensomme. Besøkte dem som satt alene. Hun la ned sitt liv for andre, dag ut og dag inn gjennom et langt liv. Så lenge det varte.

Når hun begraves til uka, på sin (avdøde) brors fødselsdag, er jeg sikker på at Vårherre møter henne ved døra og sier ‘Velkommen hjem!’ For det er der hun hører til.