Dama ytterst på bakerste benk


Hun var yngst i en søskenflokk på sju. Lillesøster, men den som sørget for de andres vel og viste omsorg som en mor da foreldrene etterhvert gikk bort. Gift, firebarn, to av hver sort. Og en fantastisk mann som hun var fryktelig glad i. De bodde nært stedet hvor hun vokste opp, og det var venner og familie i de fleste husene rundt dem. Livet var ikke alltid enkelt eller rosenrødt, men hun var god å ha under alle omstendigheter. Da mannen kom inn og ba henne tynt om hjelp fordi han hadde kutta fingertuppen av seg i gressklipperen (Koffør sku du nu inn i klepparn med fingern før du hadd slådd av strømmen?), ringte hun etter naboen med den ene handa mens hun forbandt den skamferte fingeren med den andre. Ingen lo høyere enn henne hvis hun ble lurt; for eksempel av et oppfinnsomt barn med den ene handa foran øyet og den andre handa knugende på ei blodig saks. Jaja, korr galt det nu enn kan bli har vi i det minste humor! Hun var av den gamle sorten, den generasjonen som levde et langt liv før strøm og telefon og asfalt inntok utkantene i Lofoten. Den sorten som ikke finnes mer.

Om sommeren så du henne gjerne med hodet ned og rumpa opp der hun stelte med blomsterbedene sine. Om høsten fant du henne oppi haugene bak det store gule huset, da plukka hun multe, blåbær og tyttebær i tur og orden. Rips fra hagen. Kanskje litt krøkebær for å lage hverdagssaft. Om mannen kom hjem seeent om kvelden med ei bøtte fersk fisk, var det ikke klage å høre i hennes munn over at det ble sent og mye arbeid. Neimen Arnoldus, du e nu jæv. Kor masse fesk! For eksempel. Søndager var det alltid forrett, hovedrett og dessert på bordet.

Hun lærte meg å finne pengeblomster. Jeg vet enda ikke hva de heter ‘på ordentlig’, men det er en gul blomst som langs stilken har grønne blader som vokser sammen to og to med et stort frø imellom. Hvis du klemmer på bladene kommer frøet ut, og vips har du noe du kan bruke til penger når du leker. Og så lærte hun meg å lage blomsterkrans til håret. Hun forsøkte i alle fall, en sommer da jeg var barn, og jeg gikk med kransen hun laget helt til prestekragen visnet og rødkløveren hang dypt og rustbrun med hodet.

Da vi satt i kjøkkenvinduet hennes og så at stormåsen satte seg ved takrenna på mine besteforeldres hus og spiste opp (!!!) de nyklekka ungene til småmåsen, var det hun som kom med et glass rød saft til meg da jeg gråt av indignasjon. Den dagen ble grunnlaget for et felles, intenst hat mot stormåsen grunnlagt. Og beseglet med ferske boller med ost og syltetøy.

Hun deltok veldig aktivt i menighetsarbeid på stedet. Sammen med sin Arnoldus ble folk hentet og kjørt før og etter gudstjenester og andre arrangementer. Hun strikket votter og raggsokker til julemesser, heklet duker og bakte kake til vårbasaren og skjenket kaffe på kirkekaffen. Da kirka brant i 1983 ringte hun til mamma og gråt så mye i telefonen at hun knapt fikk frem to ord: Kjerka brenn! For gammeltanter og nabokailla som havnet på sykehus og pleiehjem ble hun et fast innslag. Hun kom gjerne med noe godt, og fantes det ei sangbok i nærheten kunne du ta deg tak på at det kom en trall eller to før hun forlot. Ikke lot hun diabetesen stoppe sitt eget søtsug heller. Det gikk jo som regel bra.

For fem år siden skulle hun og Arnoldus kjøre til Leknes. I en sving rett før Bøstad, et stykke forbi Torvdalshalsen, kjørte bilen ut. Arnoldus omkom momentant, hun overlevde. Da de ble funnet og folk kom til, var det første hun sa: Æ trur han Arnoldus e død, førr han svara ikkje.

Respekt for Vårherre, det hadde hun til fulle. Men hun kalte seg aldri for ‘en kristen’. Gikk aldri til nattverd. Satt gjerne ytterst på bakerste benk i kirka, og foretrakk kjøkkenet foran sakristiet. Anså andre for ‘mer kristne’ enn henne selv. Men hun ga mat til de som var sultne. Trøstet dem som sørget. Var nær hos dem som var ensomme. Besøkte dem som satt alene. Hun la ned sitt liv for andre, dag ut og dag inn gjennom et langt liv. Så lenge det varte.

Når hun begraves til uka, på sin (avdøde) brors fødselsdag, er jeg sikker på at Vårherre møter henne ved døra og sier ‘Velkommen hjem!’ For det er der hun hører til.

Nesten himmelen, ved havet

Jeg har i Loefoden nok vanket herom,
Beseed de der værende Pladser og Rom,
Jeg til Vesteraalen mig føyer,
At søge dens Øer og roendens Vær,
Dens Klipper og Klumper og farlige Skiær,
Hvordan de sig krummer og bøyer;
Paa Hassel jeg allerførst fæster min Foed
Der troer jeg at Præsten mig kommer imod
Og hilser mig efter Sædvane.
. . .
De Kirker, som er under Pastors Opsiun,
Er Hassel den første, som Hoved-Paulun

Petter Dass: Nordlands Trompet

Kjerka mi i sommerlandskap

Kjerka mi i sommerlandskap

Ytterst på Hadsel kan bety ulike ting. Hadsel er navnet på kommunen min, Hadsel har gitt navnet til øya jeg kommer fra (den het Ulvøya før!), og selv på øya er det et bestemt område – den nordøstlige delen – som heter Hadsel. Der ligger også kirka. Den nåværende kirkebygninga er fra 1824. Man har skriftlige kilder som forteller om ei kirke her i 1382, men det finnes skriftlige kilder som beretter om kirke her helt fra minst 1280. I dag er det en litt unaturlig plass å ha ei kirke på, fem kilometer fra kommunesenteret, som er nærmeste tettsted. Men da kirka ble anlagt var Hadsel – stedet, altså – veldig sentralt. På den tida var havet den viktigste transportveien, og til Hadsel kom folk til dels milevis fra. Store deler av Vesterålen og nordlige Lofoten kom gjerne til kirke her. I båt. De reiste i hverdagsklær, og vel ankommet skiftet de til kirkeklær i fjæresteinene før de gikk stien opp til kirka. Den dag i dag er det et søkk i landskapet fra støa opp til kirka.

Kirka sett fra sør. Desember 2008.

Kirka sett fra sør. Desember 2008.

Jeg ble døpt her. Jeg ble konfirmert her. Jeg har vaska kirka fra øverst til nederst fordi kongen skulle komme. Jeg vet hvor på galleriet der er inngraveringer i treverket med navn og årstall etter snekkerne som var med og bygde kirka. Jeg vet hvor på galleriet du ser treplata med påmalt dekorasjon som skiller seg fra alle de andre pynteplatene, fordi denne stammer fra den gamle kirka fra 1280. Jeg har vært i bryllup og begravelser og barnedåp. Jeg har ledd, grått, bannet og lengtet her. Jeg har vært guide og gitt omvisniner på tre og et halvt språk til kjente nordmenn og ukjente utlendinger. Og andre folk, tilfeldige gudstjenestegjester inkludert. Jeg står ikke i statskirka, men dette er likevel kirka mi. Her er jeg alle sesonger i året, alle sesonger i livet. Her er jeg simpelthen hjemme. Jeg trenger ikke lukke øynene for å huske hvordan bestefars stemme hørtes når han sang ‘Herre Gud ditt dyre navn og ære’. Nå ligger han snaue 100 meter lenger ned, sammen med bestemor, under en stort stein med gullskrift på.

Bilde stjålet fra Arkitektur i Nord via UiT's hjemmesider. Klikk på bildet for link til original samt flere bilder og opplysninger om kirka.

Bilde stjålet fra Arkitektur i Nord via UiT's hjemmesider. Klikk på bildet for link til original samt flere bilder og opplysninger om kirka.

Kirka er åttekanta og bygd i tre. Formen gjør at den blir veldig intim inni, og når presten står utenfor alterringen står han praktisk talt midt i kirka. Den har formelt 500 plasser, men hvis det er mer enn 300-350 mennesker der føles den allerede stappa. Det er galleri rundt veggene en etasje over kirekgulvet, og der er det tre benkerader fra vegg til gelender. I øst-enden av galleriet er talerstolen, som presten kommer til gjennom ei baktrapp som går opp fra sakristiet, bak alteret. I vestenden er kirkeorgelet og dermed organistens tilholdssted.

Rett før lampene slukkes og koret kommer inn

Rett før lampene slukkes og koret kommer inn

Hvert år holder blandakoret et arrangement her siste fredag før julaften, og det er noe av det største jeg opplever i denne kirka. Det heter ‘Natt mot julekveld‘ og inneholder noen korfremførelser av julerelaterte sanger, og noen allsanger. Under arrangementet er alle elektriske lys i kirka slukket. Et par hengende kandelabre og noen høyt plasserte stearinlys i enden av de fremre sitteradene er det eneste som finnes av lys. Man sitter som publikum i kirka og det er et svakt lys fra lampetter. Så slukkes de, man hører summing av sangen ‘Ave Mari Stella’, dørene bakerst i kirka går opp og koret kommer inn, går langs ytterveggende mens hvert kormedlem har et stearinlys. De sprer lys og lyd i kirkerommet på sin vei fra døra til plassen sin foran, rett utenfor alteret. Deretter er vi fanget i deres magi gjennom en drøy time, før det alltid slutter med at ålle sammen står – kor og publikum sammen – og synger ‘Deilig er jorden’. Deretter setter vi oss. Koret begynner igjen å synge Ave Mari Stella med svake stemmer igjen, går på to rekker ned midtgangen og ut av kirka. Vi som sitter igjen vil ikke at det skal slutte.

I morgen skal jeg gå dit igjen. Jeg skal ta den veien som går over fjellet. Fra huset vårt er det ikke fem kilometer over fjellet til kirka, så det er en fin tur. Underveis går jeg forbi ei hytte som speiderne har, og forbi ei gamme som ble bygget av skoleelever for noen år siden og brukes mye både i undervisnings- og rekreasjonssammenheng. Da jeg bodde her sist, gikk jeg til gapahuken ved gammen om kvelden, med sovepose i ryggsekken, og overnattet ute der om vinteren. Det å sovne mens nordlyset danset over himmelen, og senere våkne med ansiktet mot øst mens lyset gjorde sin entrè og avslørte det mørke relieffet av Lofotveggen mot en blågrønn morgenhimmel…ubeskrivelig.

Du må gjerne komme hit og ta turen sammen med meg om du vil, sommer eller vinter. Den er like verdt det gjennom alle årstider!