Januar kom med han her

På vei nordover

Januar kom også med han her. Han heter Kåre og er en alaskahusky-valp født midt i november i fjor. Det er ikke en coronahund, hvis du skulle tro det. Jeg skulle egentlig ikke ha en hund til; det holdt med den ene jeg har, mente jeg. Helt til han her dukka opp. Da visste jeg bare plutselig at HAN skal jeg ha, og får jeg ikke ham, skal jeg ikke ha noen andre. Heldigvis fikk jeg kjøpe ham. Midt i coronatida, rett før man oppdaga mutasjonen i Nordre Follo-området, fløy jeg til Oslo, henta valp og tok toget nordover igjen – med valpen ved min side. Det gikk forbausende bra.

Kose litt i sofaen mens en av oss har hjemmekontor

Kåre er en hyggelig fyr. Litt avventende når han møter noe nytt, men ikke redd og heller ikke hyper. Han går godt overens med den firbeinte som bodde i huset her fra før, og han har vært trygg på meg helt siden vi kjørte elbil inn mot Oslo for å ta toget nordover igjen. Han har allerede vært i byen, på cafe, på Linken og i Maskinisten, og han har møtt både folk og en hel del firbeinte som han har fått hilse på og blitt kjent med. Når han møter nye hunder er han glad, men ikke så intens at de blir lei eller hissige. Det er ikke alltid greit å måtte gå ut sent på kvelden eller tidlig på morgenen i minimalt med klær og tjue effektive minusgrader, men til gjengjeld får jeg faktisk sove hele natta – og han var husren etter ei uke.

Trøtting med søte ører

Han har vokst ut av den sela han hadde med seg nordover da han kom. Han passer ikke lenger til kallenavnet «Pølsa», men det henger fortsatt igjen innimellom. Radiusen utvides stadig vekk, og nye opplevelser og miljøer legges til erfaringsbanken hans nesten daglig. Jeg har allerede begynt å glede meg til det blir vår og sommer og vi kan streife i marka og bare være ute i timesvis uten å måtte tenke så veldig på å fryse eller ei. Gleder meg til å ta turorienteringsposter med han her på slep, etter å ha hatt et par år med uplanlagt pause fra kartjakten. Kanskje blir han like bra turhund som den snart 11-årige huskyen jeg har fra før? Det er lov å håpe.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Ut av dvalen

Pelsdott med hvilepuls
Enda en med velutviklet hvilepuls

Omtrent sånn har bloggen hatt det i nesten et halv år. Bloggen er død, sies det, som medium. Men jeg savner den.

Så nå blir det liv her igjen. Langsomt, sikkert, gjennomtenkt og samtidig med hvilepuls. Litt jul, litt tur, litt friluftsliv, litt andre ting.

Jeg håper du fortsatt henger med.

Tilbake til München

På 1990-tallet bodde jeg et år i München. Jeg falt pladask for byen og elska den. Siden har jeg bare vært tilbake på gjennomreise; en halv dag her, ei natt og en frokost der.

Men i fjor var det klart for en gjenvisitt. Sammen med ei venninne som aldri har vært der før tok jeg turen ei langhelg i november – og det var verdt hvert minutt. Rett nok ble det ikke noe stort dypdykk utenfor turistløypene denne gangen, men det er greit: Hun er introdusert for byen, og jeg har gjenoppfrisket kjennskapet.

Det blir ikke like lenge til neste visitt, for å si det sånn. Selv ikke nå, i og etter coronaens tid. Her er noen glimt.

Saltenfjorden lå blankstille da vi satte kursen sørover

Noe av det mest turistiske man kan gjøre i München: Ta en øl på Hofbräuhaus.

Jeg ELSKER min hotellfrokost. Og ingen frokost i Tyskland uten brezel. Alltid brezel.

Høststemning i Olympiaparken

Gatelangs midt i München

Nymphenburger Kanal og ei av bruene som krysser den

Grått, vått og likevel vakkert

Nymphenburg-slottet. Og ei turvenninne vel så opptatt av svanene som av utsikta ellers.

Hengebjørk av dimensjoner. Bokstavelig talt.

Vurderte å kjøpe denne til juletreet hjemme. Men nei.

Septemberfavoritter

Fire septemberfavoritter

Jeg har plukket ut fire ting som utgjør mine desiderte favoritter denne septembermåneden. Kanskje noen av dem faller i smak hos deg også?

Neglelakk fra H&M: Ei venninne hadde nydelig farge på neglene da vi møttes på kaffebar en dag for et par uker siden. Jeg forhørte henne nærmest om hva det var slags farge og hvor lakken kom fra, men presterte å glemme å gå innom butikken etterpå. Flaks. For da vi møttes neste gang, hadde hun kjøpt den i presang til meg! Lakken er fra H&M og fargen heter ‘Rose Umber’.

Novellesamling av Murakami: Jeg liker Haruki Murakami og har lest flere bøker av han. Men det er en stund siden sist jeg leste noveller. Denne boka ble kjøpt på salg og inneholder sju noveller; alle om menn som lever uten kvinner, på et vis. Jeg har bare såvidt begynt på boka og elsker den allerede. Så jeg forsøker å spare; maks en novelle for dag, og ikke hele boka i et jafs. Vi får se hvor lenge det holder.

Nuit á Versailles: Denne teen  fra Dammann Fréres fikk jeg i gave fra ei fransk venninne. Jeg glemmer noen ganger av den, men så dukker den opp igjen når jeg blir rastløs og går på skattejakt i tesamlinga mi. Når man drikker så mye te som jeg gjerne gjør i september, er det godt å ha en litt lettere grønn te med masse og god smak å ty til. Grønn te med blader fra bl.a. bergamot, kiwi, fersken og appelsin. Nyyydelig – både i nesen (duften!) og på tunga.

Jeans: Marion Lee Straight er for tida mine yndlingsjeans. De har gått ut av produksjon, visstnok, men på nettet er de heldigvis fortsatt å få tak i. Jeg går gjerne i kjoler eller skjørt på jobb, og på fritida blir det ofte turbukser når jeg er ute med hunden. Men i september. Da må jeg aller helst ha jeans. Med oppglammet tilbehør kan man bruke dem på jobb, med hettejakke og joggesko er de perfekte til hundelufting på fritida.

9. desember: Adventsstjerna

Det er ikke alltid lett å stå opp om morgenen. Særlig ikke i mørketida. Men midt i den verste mørketida blir det plutselig enkelt – fordi det ikke er mørkt på kjøkkenet når jeg kommer ut dit. Stjerna lyser. Adventsstjerna som jeg kjøpte på Clas Ohlsson for noen år siden gjør fortsatt jobben sin på utmerket vis, og jeg blir stadig mer glad i den. Natt til første søndag i advent henges den opp. Ikke før, ikke senere. Jeg er konservativ sånn.0

Julestjerne fra Clas Ohlsson. Elsker den.

Jeg kjøpte stjerna et år det var så populært med digre adventsstjerner, og gjerne ei i hvert vindu. Selv er jeg konservativ; jeg mener at EI stjerne holder, og at den fortrinnsvis skal henge alene i et vindu som er rettet slik at man ser den godt utenfra. Jeg ville heller ikke ha noen diger mote-stjerne som jeg ble lei av så snart trenden var over. Etter litt leting fant jeg denne, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg tok den med meg hjem.

Denne helga har jeg to julebord på rad. Om jeg står tidlig opp eller legger meg sent – stjerna holder meg med selskap. Jeg tusler ut i stua, lager meg en kopp te eller varm kakao og setter meg i godstolen mens jeg nyter stillheten og gjør absolutt ingenting. I lys av adventsstjerna. Måtte den vare i mange, mange år.

Midnattsol!

I dag er det første dag (kveld!) med midnattsol her i byen – solnedgangen er ikke før noen minutter over midnatt. Jeg oppdaget det nærmest ved en tilfeldighet, men heretter skal jeg huske det. Det er nemlig hunden sin bursdag også.

Kveldssol bak Landegode

Kveldssol bak Landegode

Sånn så det ut for noen dager siden, da sola forsvant bak Landegode. Lyset forandrer seg fra minutt til minutt, og det er vanskelig å konsentrere seg om noe inne når det er så fint ute. Sola er fortsatt under horisonten et par timer hver natt, men det er ikke lenge til den slutter å gå ned på ordentlig.

Jeg kan ikke annet enn glede meg, særlig siden jeg snart skal tilbringe lang tid et sted hvor ingen øyer og intet landskap kommer i veien for sola, så vidt jeg vet. Et sted hvor man kan se den hele døgnet, om det bare er klarvær. Lenge har jeg mentalt skjøvet det foran meg og tenkt «det er først til sommeren, og enda lenge til». Men nå? Nå er det snart alvor. Om bare noen dager legger jeg ut på tur igjen, denne gangen til et sted som jeg aldri før har besøkt – bare sett på avstand, og drømt om når jeg har lest eksotisk litteratur.

Åh. Jeg gleder meg.