Midnattsol!

I dag er det første dag (kveld!) med midnattsol her i byen – solnedgangen er ikke før noen minutter over midnatt. Jeg oppdaget det nærmest ved en tilfeldighet, men heretter skal jeg huske det. Det er nemlig hunden sin bursdag også.

Kveldssol bak Landegode
Kveldssol bak Landegode

Sånn så det ut for noen dager siden, da sola forsvant bak Landegode. Lyset forandrer seg fra minutt til minutt, og det er vanskelig å konsentrere seg om noe inne når det er så fint ute. Sola er fortsatt under horisonten et par timer hver natt, men det er ikke lenge til den slutter å gå ned på ordentlig.

Jeg kan ikke annet enn glede meg, særlig siden jeg snart skal tilbringe lang tid et sted hvor ingen øyer og intet landskap kommer i veien for sola, så vidt jeg vet. Et sted hvor man kan se den hele døgnet, om det bare er klarvær. Lenge har jeg mentalt skjøvet det foran meg og tenkt «det er først til sommeren, og enda lenge til». Men nå? Nå er det snart alvor. Om bare noen dager legger jeg ut på tur igjen, denne gangen til et sted som jeg aldri før har besøkt – bare sett på avstand, og drømt om når jeg har lest eksotisk litteratur.

Åh. Jeg gleder meg.

Påskevennene mine

Jeg har noen venner som jeg møter hver påske, og bare i påska. Sånn er det bare – de hører hjemme der. Det er bare kyllingkoret som har fast plass, resten omplasseres tid om annen. Uten at de klager over det, heldigvis.

Kyllingkoret på isfatet
Kyllingkoret på isfatet

Kyllingkoret har fast plass. De samles oppå framskapet, hvor de holder til på et fat av glass. Det rektangulære glassfatet med karm rundt var opprinnelig et isfat som ble brukt av min bestemor. I dag er det et interiør-element i leiligheta mi. Det brukes året rundt, og nå om dagen er det kyllingene som regjerer. En broket forsamling, men du milde så glad jeg er i dem!

IMG_4234
Hjemmelaget til meg – og ny av året

Noen ganger får man nye ting som man bare VET blir tradisjon. Dette egget, for eksempel. Det fikk jeg for bare noen dager siden fra ei venninne, og hun har håndlaget det til meg. Decoupage er en teknikk jeg aldri har prøvd meg på, men hun mestrer den åpenbart til fulle. Neste år skal dette egget være fullt av snop når påska kommer, så mye er sikkert!

IMG_4241
Omsorg, beibi. Her passer alle på alle.

Høytider har en tendens til å bringe generasjoner sammen, så også påske hjemme hos meg. Her har mammahøna (strikket i ull og tovet, av min mor) et godt grep om den stakkars lille kyllingen, som later til å være litt usikker på fotografen. Også egget har hun omsorg for. Det er ikke klekket enda, men du skal ikke se bort fra at det sprekker ca søndag – og at innholdet er noe annet enn flere kyllinger…

IMG_4245
Skaper stemning i vinduskarmen

Denne kyllingen var fersk for et år eller to siden. Sammen med et par andre har han fått plass i den vestvendte vinduskarmen i stua mi. Der kan de passe på at stearinlysene ikke brenner helt ned, og herfra kan de se hurtigruta et par ganger i døgnet. Hvis ørna flyr forbi, er de likevel trygge innomhus, og de kan sogar kjenne seg i sikkerhet for hunden. Han later til å overse dem, heldigvis.

O salige stund uten like – når påskeflokken er samlet i stua!

 

Tradisjonen tro

I mange, mange år har min mor hatt en ordentlig julegavesekk. Det er en striesekk som er påsydd diverse julemotiver, og gjennom året samler hun julegaver oppi den etterhvert som de blir ferdige. Når julaften kommer, trekkes sekken fra soverommet inn til stua, og alle gavene fordeles under juletreet. Så også i år.

Hvert eneste år jeg har vært her i jula etter at jeg flyttet hjemmefra, har jeg sagt: «Du mamma, æ ønska mæ en sånn julegavesekk i striestoff!» Hvert år har hun svart at hun skal se hva hun får til (hun er flink til å lage sånt). Hvert år har det blitt avglemt, og hvert år gjentar prosessen og samtalen seg, ad infinitum.

Frem til i år. Tradisjonen tro sa jeg på julaften at jeg ønsket meg sånn striesekk til julegaver, om hun hadde glemt det. Ja, sa hun, men hun skulle forsøke å huske det til neste år. En time senere ropte hun på meg fra gangen; jeg reiste meg i stua og gikk til henne. Der sto hun i stigetrappa som fører opp på kvisten – og hun sto med et klenodium i hendene.

Oldemors julegavesekk
Oldemors julegavesekk

Denne julegavesekken er det min oldemor som har laget. Den er over 100 år gammel, og var blant de tingene mamma arvet/overtok da moren hennes døde. Den har ligget på kvisten hos oss omtrent siden da, på slutten av 1990-tallet. Nå har de rydda der oppe, og sekken har kommet frem igjen.

Nå er den MIN! Jeg har lovet å behandle den med andakt, så klart, og det skal jeg holde.

Min oldemor døde av kreft i 1928. Hun bodde i Narvik, og min mormor var bare 12 år da mora hennes døde. Denne sekken fortsatte å være i bruk lenge etter den tid, før den forsvant i glemselen et  sted langs veien. Men ikke nå lenger. Nå er den min, og nå skal den brukes hvert eneste år i overskuelig fremtid. Jeg er allerede i gang med å planlegge de første gavene som skal være oppi her, selv om det er 360-og-noen dager igjen til (neste) jul. Noe sier meg at jeg kommer til å kose meg enda mer med julegaveforberedelser i året som kommer enn det jeg har gjort før.

Det man husker etterpå

Egentlig befinner jeg meg på et årsmøte denne helga. Det tar de fleste våkne timene mine. Men da dagens del av møtet viste seg å slutte 2-3 timer før noen hadde antatt, fikk jeg plutselig en hel ettermiddag til overs. Den ble tilbrakt i godt selskap, utendørs i strålende vær. I ettertid tror jeg ikke det vil være årsmøtet jeg husker fra disse dagene i kalenderen.

Den lilla sanden taler sitt tydelige språk om hvor vi er
Den lilla sanden taler sitt tydelige språk om hvor vi er

Venninna og jeg tok turen til Mjelle. Det var hennes forslag, og jeg kunne ikke tenke meg noe bedre sted på en dag som dette. Etter lang tids gråvær fikk vi en dag fylt med sol og relativt mild temperatur. Vind gjorde det litt mer hustrig, men likevel – det var en nydelig ettermiddag. Da vi kom til parkeringsplassen, var det en hel del biler der. Som forventet, etter at det hadde vært et arrangement her ute. Men lykken sto oss bi; mange var i ferd med å forlate og kom oss imot på stien da vi gikk bortover til den lilla stranda. Der var det velsignet få folk.

IMG_1802
Storm (t.v.) og Zimba, to små lodotter som storkoste seg på tur.

Vi var ikke alene på tur, hun og jeg. Jeg hadde huskyen med, hun hadde sine to bischon friséer. Det var noen som så litt undrende ut da vi kom gående med en stor og to små, men de skjønte raskt at hundene var gode venner, og at de små ikke var middag for den store. Bischon frisé er en sjarmerende småhund, syns jeg. De kan lett bli kalde siden de mangler underpels, og vi løste det med å la den ene (frosne) av dem låne sitteunderlaget mitt. Da var han fornøyd!

IMG_1798
Bål i fjæra – denne gangen på Mjelle

Vi hadde koordinert oss litt på forhånd. Derfor hadde vi alt vi trengte til å lage oss bål og grille litt pølser. Vinden gjorde det krevende å få fyr på bålet fordi den blåste ut flammer så fort vi hadde laget dem, men til slutt gikk det. Det var ikke det at jeg egentlig var så sulten. Det var mer det at det føles  godt langt inn i sjela når man har bål på tur. Vi kunne bare sitter der med ei pølse på en pinne, med sola rett imot ansiktet og med vind og tidvis fallvinder i ryggen. Det føltes som en evighet, på en god måte.

I ettertid vil kalenderen min fortelle meg at jeg var på årsmøte denne helga, lukket inne på en konferansesal på et hotell. Men hjertet. Hjertet vil minne hodet om at det var denne helga jeg var på båltur på Mjelle. Følelsen av sol i fjeset, bål i nesen, hund i handa og utsikt mot lilla sand varer mye lengre enn alle verdens vedtak. Garantert.

 

Ei helg med Ole

De sier Ole skal komme i helga. Han skal være høyrøstet og brutal, piske mot vinduer og piske bølgene mot land. Blant annet. For min del må han gjerne komme – jeg er forberedt!

Siden 1988, og fortsatt like varmt!
Siden 1988, og fortsatt like varmt!

Noe av det som gjør uværsdager fine, er vissheten om at jeg kan krølle meg på sofaen med verdens beste pledd. Det er et ullpledd jeg fikk fra min mormor i 1988, og det har fulgt meg alltid siden. Sengepledd på hybler, sofapledd i leiligheter, varmekilde på kalde dager, trøst på triste dager … det har fylt mange funksjoner. Det har noen sliteskader her og der, blant annet etter valpetenner, men det gjør ingenting. Dette er historie på nært nivå. Og når Ole kommer, har jeg flere muligheter dekket!

IMG_0592
Teskapet er fylt til randen.

Jeg har ikke så mye snop i skapene, men det gjør ingenting. For jeg har te, og siden jeg ikke drikker kaffe, er teskapet mitt relativt velholdent. Her er te fra flere land og av flere typer, og ber du meg velge en favoritt, vil jeg slite. Den blå tinnboksen til venstre kjøpte jeg på loppis i Vadstena, Sverige, og den inneholder en pose med Söder-te fra Stockholm Tea House. Den er veldig god. Boksen i midten, Pomme d’Amour (granateple)-te fra Mariage Freres i Paris er også en favoritt, sammen med en sorte posen to hakk bortenfor – uværs-te fra en butikk i Tyskland. Ole kan vare lenge. Væskebalansen min skal ha det veldig godt i mellomtida.

IMG_0594
Alternativ lyskilde

Helt siden barndommen har jeg lært meg en enkel forholdsregel for uvær: Vit hvor stearinlys og fyrstikker er, og finn veien dit i mørket. Skulle strømmen gå, gir de både lys og varme, for ikke å snakke om trivsel. Lys står klare på strategiske steder i stua – ikke på grunn av Ole, de står der til vanlig også. Men skulle uhellet være ute, er det til god hjelp å ha fyrstikkene også lett tilgjengelige. Sånn i tilfelle.

IMG_0599
Leselyst

I stua mi finner du ingen tv, men netflix og nett-tv er relativt hyppig i bruk. Skulle strømmen gå, blir det dog ikke kjedelig på ei stund. Jeg har et lass bøker jeg gjerne vil lese. Den på bildet er ei av dem – jeg har lest ca halve boka de siste dagene, og er veldig fascinert. Boka har blitt endel ‘hypet’ i det siste og er ikke på langt nær så ukjent som forlaget foregir den å være, men det spiller liten rolle. Jeg overser panegyriske anmeldelser og leser den simpelthen fordi plottet tiltaler meg. Allerede etter første side vet du hvordan historien går. Deretter kommer den bare i utdypet form. Men det er vakkert, lesverdig og tidvis tankevekkende.

Så bare kom, Ole. Jeg er klar for deg og det du måtte by på. Selv lufteturer med den firbeinte skal jeg klare å gjennomføre uansett, særlig nå når dagslyset varer stadig lenger.

 

Når vinterdagen ligg utover landet

Sola er tilbake. Det er ikke alltid det er klarvær i sør, der den såvidt karrer seg over fjellryggen et sted mellom Børvasstindan og Småtindan. Men den er tilbake. Det merkes på lyset, på folk, på turområdene og på humøret. Blant annet.

Skyer i veien, men vi ser sola likevel!
Skyer i veien, men vi ser sola likevel!

Det er ikke alltid det passer å være ute midt på dagen, jeg innrømmer det. Heldigvis er det noen dager innimellom hvor man kan være ute på dagen, og hvor man kan posisjonere seg slik at man har utsikt mot sør. De dagene føler jeg meg litt mer opplagt, litt mer glad, litt mer innsatsvillig på de fleste arenaer. Det er merkelig hvor konkret det kan merkes på energinivået i kroppen når man har fått noen solstråler i ansiktet.

Tatt i 14-tida for ei uke siden.
Tatt i 14-tida for ei uke siden.

Jeg bor slik til at jeg har utsikt mot nord og vest fra stua mi. Dermed må jeg ut hjemmefra dersom jeg skal se sola på dagtid, og slik vil det være noen måneder til. Det er helt greit. For ettermiddagene, lyset om ettermiddagen, er minst like fint i nord og vest som det er i sør. Når sola skaper fargespill over både himmel og hav, er det forunderlig fint å kunne se det forandre seg fra minutt til minutt.

Derfor er jeg glad for at vi fortsatt bare er i januar, og ikke engang har krysset midten av måneden. Det er mye vinterkos og glede som gjenstår i månedene som kommer.

I forbifarta

…blir det kornete ujevnt og alt. Men likevel.

Vesthimmelen en tirsdagskveld
Vesthimmelen en tirsdagskveld

Det går an å gå kveldstur mens vesthimmelen fortsatt gløder og mørket ikke lenger har et knugende grep på omgivelsene. Lyset har kommet rundt knausen ved Bratten, og om ikke lenge strekker det seg så langt at jeg vil få kveldssola inn stuevinduet mitt. Jeg kan sitte og nyte en himmel av gull strekke seg forbi Lofoten, bak Landego. Jeg kan nyte solkvelder på terrassen, om enn det blir litt kjølig ei stund til. Snart. Bare vente litt til, så er vi der igjen.

I mellomtida er det nok å fylle dagene og kveldene med.