#etvarmeresamfunn

Oransje garn fra House of yarn skal bli til et skjerf

I november er det tid for Kirkens Bymisjon sin aksjon «Et varmere samfunn». I flere år har jeg kommet på det litt for sent og tenkt «Neste år skal jeg strikke et oransje skjerf!». Men har det skjedd? Sjelden.

I år er jeg ute i tide. Da jeg nylig var innom den ene garnbutikken her i byen, sto en kurv med oransje nøster fra House of Yarn (Dale Garn) klare i en kurv. ‘Du trenger fire nøster til et skjerf’ sto det informativt på et skilt like ved, og fire nøster fikk derfor bli med meg hjem den dagen.

Jeg har strikket ferdig en cardigan til meg selv, samt tre par lester (raggsokker) den siste måneden. Et par votter kommer også snart av pinnene, og jeg skal begynne på en genser som blir julegave til noen jeg er glad i. Men nå? Nå strikker jeg på et oransje skjerf. Jeg har strikketøyet med meg i veska mi, sånn at jeg kan strikke noen omganger på vei til og fra jobb, og ellers når jeg er underveis og muligheten byr seg.

Det er e lite bidra til #etvarmeresamfunn, det også.

Han danset som om ingen så på

Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.

Morten Abel på konsert, om enn i Drøbak. Foto av Vidar Nordli-MathisenUnsplash

Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.

Det er da jeg ser ham.

Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.

Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.

Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.

Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.

Og sånn går nu dagan…

Emre på 11 år og Kåre på 9 måneder en ruskeværsdag i Bodøsjøen

Han lille pølsa jeg henta i januar ble raskt stor. I dag er han 41 kilo, og han har vist seg å være en veldig trivelig fyr.

Vi har vært ute, vi har vært inne. Vi har gått gjennom vinter og vår og sommer, og nå befinner vi oss veldig tydelig i typisk nordnorsk høst; regn og øspøs, og tidvis sol som varmer ansiktet mens landskapet tørker. Sjelden en mellomting.

Kåre og Emre i skogen i Femundsmarka

Noe av det fineste var at vi i august fikk oss ei hel uke i Femundsmarka, dels alene og dels sammen med andre folk og hunder. Gammelhunden koste seg på tur i delvis nye omgivelser, og valpen tok enorme utviklingsskritt, særlig mentalt. Vi reiste tur/retur Bodø – Røros med tog, og det gikk som smurt – særlig da vi skulle hjem igjen.

Midnattsola sett fra hytta «mi» på Kjerringøy

Og så har det vært Kjerringøy. Så klart. Jeg elsker Kjerringøy, og har startet en høyst personlig tradisjon med å ta ei «lang» langhelg på Kjerringøy i juli.

Siden sist har jeg vært på Kjerringøy på ferie, jeg har guidet grupper, jeg har hatt med meg venner dit, og … kort sagt: Jeg har vært mange ganger på Kjerringøy. Utforska nye områder og attraksjoner, funnet fine badesteder og hemmelige steder hvor man kan plukke fargerike steiner. For eksempel. Bergartene på Kjerringøya er et kapittel for seg selv, og noen steder gir det seg vakre utslag.

Småstein fra et bestemt sted på Kjerringøy

I sommer var jeg dessuten en tur i Nyksund. Jeg og foreldrene mine tok turen dit for å være på åpningen av Alexander Nordahls utstilling «På ett pust» – en utstilling med bilder han har tatt under vann når han har fridykket. Motivene var fra hele verden, og de var noe helt for seg selv.

Bilde av undervannsbilde tatt av Aleksander Nordahl

Aleksander er en prisbelønt fotograf som i de senere årene har tatt opp fridykking etter sterk inspirasjon fra eventyreren Børge Ousland. Han fortalte selv historien om hvordan han og Ousland skulle dykke etter kveite til middag, hvorpå Ousland hadde skutt kveita (med harpun) før Nordahl engang hadde fått på seg sitt sedvanlige dykkerutstyr. Etter det har han ikke sett seg tilbake. Og det er jeg glad for.

Utstillinga var i det gamle fryselageret i Nyksund, et sted som er sin egen historie verdt, egentlig. Et gammelt fiskevær som var i ferd med å dø, men som ble «oppdaget» av noen jeg har hørt omtalt som «tyske hippiekunstnere» og revitalisert. I dag er det til dels store utviklingsplaner for det bittelille stedet, og sommerstid er det mye som foregår der og er verdt å få med seg. Fryselageret er rett og slett et stort «rå-lokale» som ikke er forskjønnet på noe vis eller forandret, annet enn det helt basale man trenger for å ha ei utstilling der. Perfekt for bilder som taler så sterkt.

* * *

Etter en lang periode der andre aktiviteter enn skriving har stått øverst på prioriteringslista, har skrivetrangen våknet solid til live igjen. Det har gitt seg flere utslag, og et av dem vil være mer aktivitet på denne bloggen. Selv om bloggen som medium for mange er død, er det for meg likevel et lite fristed der jeg kan pusle med mitt og møte andre som pusler med sitt i samme leia.

Jeg er av natur en person som alltid må strekke seg etter noe, som alltid må ha noe å bevege seg mot, som får litt mental krampe av å føle at jeg gjentar meg selv for mye og går i gamle spor. Det jeg ser og gjør kan godt være noe kjent, men der må også være et element av noe nytt eller unikt, noe som frister meg til engasjement.

I den senere tid har det ført til at muligheter har dukket opp – ting jeg skal nevne her etterhvert, ting som vil føre til litt forandringer i livet, på en god måte. Jeg gleder meg allerede.

Januar kom med han her

På vei nordover

Januar kom også med han her. Han heter Kåre og er en alaskahusky-valp født midt i november i fjor. Det er ikke en coronahund, hvis du skulle tro det. Jeg skulle egentlig ikke ha en hund til; det holdt med den ene jeg har, mente jeg. Helt til han her dukka opp. Da visste jeg bare plutselig at HAN skal jeg ha, og får jeg ikke ham, skal jeg ikke ha noen andre. Heldigvis fikk jeg kjøpe ham. Midt i coronatida, rett før man oppdaga mutasjonen i Nordre Follo-området, fløy jeg til Oslo, henta valp og tok toget nordover igjen – med valpen ved min side. Det gikk forbausende bra.

Kose litt i sofaen mens en av oss har hjemmekontor

Kåre er en hyggelig fyr. Litt avventende når han møter noe nytt, men ikke redd og heller ikke hyper. Han går godt overens med den firbeinte som bodde i huset her fra før, og han har vært trygg på meg helt siden vi kjørte elbil inn mot Oslo for å ta toget nordover igjen. Han har allerede vært i byen, på cafe, på Linken og i Maskinisten, og han har møtt både folk og en hel del firbeinte som han har fått hilse på og blitt kjent med. Når han møter nye hunder er han glad, men ikke så intens at de blir lei eller hissige. Det er ikke alltid greit å måtte gå ut sent på kvelden eller tidlig på morgenen i minimalt med klær og tjue effektive minusgrader, men til gjengjeld får jeg faktisk sove hele natta – og han var husren etter ei uke.

Trøtting med søte ører

Han har vokst ut av den sela han hadde med seg nordover da han kom. Han passer ikke lenger til kallenavnet «Pølsa», men det henger fortsatt igjen innimellom. Radiusen utvides stadig vekk, og nye opplevelser og miljøer legges til erfaringsbanken hans nesten daglig. Jeg har allerede begynt å glede meg til det blir vår og sommer og vi kan streife i marka og bare være ute i timesvis uten å måtte tenke så veldig på å fryse eller ei. Gleder meg til å ta turorienteringsposter med han her på slep, etter å ha hatt et par år med uplanlagt pause fra kartjakten. Kanskje blir han like bra turhund som den snart 11-årige huskyen jeg har fra før? Det er lov å håpe.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Ut av dvalen

Pelsdott med hvilepuls
Enda en med velutviklet hvilepuls

Omtrent sånn har bloggen hatt det i nesten et halv år. Bloggen er død, sies det, som medium. Men jeg savner den.

Så nå blir det liv her igjen. Langsomt, sikkert, gjennomtenkt og samtidig med hvilepuls. Litt jul, litt tur, litt friluftsliv, litt andre ting.

Jeg håper du fortsatt henger med.

Tilbake til München

På 1990-tallet bodde jeg et år i München. Jeg falt pladask for byen og elska den. Siden har jeg bare vært tilbake på gjennomreise; en halv dag her, ei natt og en frokost der.

Men i fjor var det klart for en gjenvisitt. Sammen med ei venninne som aldri har vært der før tok jeg turen ei langhelg i november – og det var verdt hvert minutt. Rett nok ble det ikke noe stort dypdykk utenfor turistløypene denne gangen, men det er greit: Hun er introdusert for byen, og jeg har gjenoppfrisket kjennskapet.

Det blir ikke like lenge til neste visitt, for å si det sånn. Selv ikke nå, i og etter coronaens tid. Her er noen glimt.

Saltenfjorden lå blankstille da vi satte kursen sørover

Noe av det mest turistiske man kan gjøre i München: Ta en øl på Hofbräuhaus.

Jeg ELSKER min hotellfrokost. Og ingen frokost i Tyskland uten brezel. Alltid brezel.

Høststemning i Olympiaparken

Gatelangs midt i München

Nymphenburger Kanal og ei av bruene som krysser den

Grått, vått og likevel vakkert

Nymphenburg-slottet. Og ei turvenninne vel så opptatt av svanene som av utsikta ellers.

Hengebjørk av dimensjoner. Bokstavelig talt.

Vurderte å kjøpe denne til juletreet hjemme. Men nei.