Når vinterdagen ligg utover landet

Sola er tilbake. Det er ikke alltid det er klarvær i sør, der den såvidt karrer seg over fjellryggen et sted mellom Børvasstindan og Småtindan. Men den er tilbake. Det merkes på lyset, på folk, på turområdene og på humøret. Blant annet.

Skyer i veien, men vi ser sola likevel!

Skyer i veien, men vi ser sola likevel!

Det er ikke alltid det passer å være ute midt på dagen, jeg innrømmer det. Heldigvis er det noen dager innimellom hvor man kan være ute på dagen, og hvor man kan posisjonere seg slik at man har utsikt mot sør. De dagene føler jeg meg litt mer opplagt, litt mer glad, litt mer innsatsvillig på de fleste arenaer. Det er merkelig hvor konkret det kan merkes på energinivået i kroppen når man har fått noen solstråler i ansiktet.

Tatt i 14-tida for ei uke siden.

Tatt i 14-tida for ei uke siden.

Jeg bor slik til at jeg har utsikt mot nord og vest fra stua mi. Dermed må jeg ut hjemmefra dersom jeg skal se sola på dagtid, og slik vil det være noen måneder til. Det er helt greit. For ettermiddagene, lyset om ettermiddagen, er minst like fint i nord og vest som det er i sør. Når sola skaper fargespill over både himmel og hav, er det forunderlig fint å kunne se det forandre seg fra minutt til minutt.

Derfor er jeg glad for at vi fortsatt bare er i januar, og ikke engang har krysset midten av måneden. Det er mye vinterkos og glede som gjenstår i månedene som kommer.

I forbifarta

…blir det kornete ujevnt og alt. Men likevel.

Vesthimmelen en tirsdagskveld

Vesthimmelen en tirsdagskveld

Det går an å gå kveldstur mens vesthimmelen fortsatt gløder og mørket ikke lenger har et knugende grep på omgivelsene. Lyset har kommet rundt knausen ved Bratten, og om ikke lenge strekker det seg så langt at jeg vil få kveldssola inn stuevinduet mitt. Jeg kan sitte og nyte en himmel av gull strekke seg forbi Lofoten, bak Landego. Jeg kan nyte solkvelder på terrassen, om enn det blir litt kjølig ei stund til. Snart. Bare vente litt til, så er vi der igjen.

I mellomtida er det nok å fylle dagene og kveldene med.

Min sommerutfordring

Glambibliotekaren skriver i dag om å lese bøker på sommeren, og spør om hvilke bøker folk har tenkt å lese. Det satte tankene i sving hos meg. Faktum er nemlig at jeg er veldig glad i å lese bøker, men like fullt har jeg en tendens til å nedprioritere boklesing til fordel for ymse nettaktiviteter når jeg setter meg ned. Det er så lett å sette seg med en laptop i fanget i stedet for med ei bok i hendene. Det ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg vil ikke miste lesegleden, vil ikke miste følelsen og begeistringen som kommer av hvordan det er å forflytte seg inn i en annens univers for en stakket stund. Jeg lengter tilbake, når jeg bare kjenner etter.

To halvleste, to ikke-leste og ei ofte lest bok. Alle hentet i bokhylla mi, alle skal jeg gjennom i sommer. Pluss noen til.

To halvleste, to ikke-leste og ei ofte lest bok. Alle hentet i bokhylla mi, alle skal jeg gjennom i sommer. Pluss noen til.

Så jeg lar det bli min utfordring for denne sommeren. Fra og med nå, til og med 10. august. Det er ni uker. Ni uker, ni bøker. Det skal jeg klare. Jeg kan jo lese ei bok på en dag, om jeg føler for det, for jeg leser ganske raskt. Utfordringa er å ta seg tid. Jeg har flere uleste og halvleste bøker i bokhyllene mine, og et kjapt raid for å skaffe seg oversikt, ga meg disse fem som jeg har lyst til å lese. ‘Pan’, den øverste, har jeg lest mange ganger tidligere. Men det er noe med sommeren som gjør at jeg vil lese den igjen. «I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.» lyder åpningslinja. Jo, det blir nok ‘Pan’ denne uka.

Til Keiservarden i snøkov

Med nye vintersko kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten fjelltur ved første og beste anledning. Så med selskap av ei venninne la jeg kursen mot Keiservarden. Skoene fikk prøvd seg på snedekke, is og stedvis litt slaps, og underlaget besto av grusvei, stein og flåg, lyng, treklopper som var frosne og … ja, litt forskjellig. Variert underlag, variert helning på terrenget og variert tempo på meg. Allsidig testing av sko, med andre ord. Og la meg si det med en gang: Skoene holdt mål!

Fargene varierer med lyset. På høyre side var det oransjegyldent, til venstre var det blåturkis med skjæring mot grønt. Det så nesten ikke ekte ut!

Fargene varierer med lyset. På høyre side var det oransjegyldent, til venstrevar det blåturkis med skjæring mot grønt. Det så nesten ikke ekte ut!

Og lyset. Ser du lyset og fargene i bildet? Ute over havet rett mot vest var det orange og på grensen til gyldent, både på havoverflata og i skyene. Det var åpenbart at det et eller annet sted fantes et hull i skyene som tillot solstrålene å treffe noen skyer lenger bort. Lenger sørvest var det blått og blågrønt med innslag av gråtoner. Et helt markant fargeskille så ut som det gitt rett over Linken – men det var helt tilfeldig. Bildet er tatt på ca 200-250 meters høyde over havet. Vi har lagt veien fra Turisthytta til Svartvatnet bak oss, og vi har forsert den nederste bjørkeskogen. Bak t.v. ser man Bodø by strekke seg ut i all sin vinterlige prakt.

IMAG1489

En snøstorm er på vei inn fra vest. Den kommer inn fra havet bak Landegode.

Bilde tatt på samme sted, men med utsikt rett mot vest. Havet er blågrønt, himmelen blågrå, fjellbjørkeskogen er snøhvit med et lag av snedekke på selv den minste kvist. Det er vakkert, uendelig vakkert. Ingen fjellryper var å se – men det kan ha vært at de skjulte seg godt for oss, og at hundene ikke kom nært nok til å støkke dem. «Der kjæm han me han» sa vi og så på hverandre. Heldigvis var ikke vinden så sterk at det var plagsomt, og heldigvis tok det litt tid før stormen kom. Vi rakk frem til gapahuken før det braket løs, såvidt det var.

Leah (t.v.) og Emre hilser på en tilfeldig forbipasserende fjellvandrer.

Leah (t.v.) og Emre hilser på en tilfeldig forbipasserende fjellvandrer.

Vel oppe på toppen av Keiservarden søkte vi tilflukt i gapahuken som er satt opp der. Med sitteunderlag, matpakke og varm kakao spiller det jo nesten ingen rolle hvor man er – man har det fint uansett. Hundene koste seg og lot seg ikke affisere av at været ble verre, selv Leah som ikke er en utpreget polar hund (hun er golden retriever) var helt upåvirket av været. Det er det å være på tur som gjelder, tydeligvis! Og vi var ikke de eneste som trosset været; en snau håndfull mennesker var innom og forbi mens vi satt der, og flere møtte vi langs stien.

Inni snøbyen var det nesten vertigo.

Inni snøbyen var det nesten vertigo.

Hvis dette bildet hadde vært tatt i oppholdsvær, ville du hatt utsikt mot Bodø by og innløpet til Saltenfjorden. Man ville sett Turisthytta, Rønvikfjellet og Linken, og kanskje hurtigruta som akkurat var på vei inn. Vi hørte den litt senere. I venstre bildekant hadde vi kanskje fått med Småtindan i Gildeskål; ei rekke med skarpe, taggete tinder som hugger seg inn i himmellinja som en kontur av noe farlig og ugjestmildt. Men det var ikke klarvær; vi var på det nærmeste midt inni snøværet som kom forbi. Da vi nærmet oss 300 meters høyde igjen, kom vi under uværsskyene og ned i bjørkeskogen samtidig med at været virket å letne.

Og resultatet av sko-testen min, den uformelle jeg nevnte innledningsvis: De duger så det suser. Godt grep uansett underlag, god varme i kalde omgivelser, god støtte til ankelen og fin lest som passet føttene mine – mine nye vintersko holder mål. Derfor er det kanskje ikke så rart at neste tur forlengst er planlagt og avtalt.

 

Ut på tur med nye sko

Nylig anskaffet jeg meg nye vinter-tursko, etter å ha tenkt i lang tid på at det var på tide med det. På en sportsbutikk i byen hadde de tilfeldigvis skosalg da jeg (med 10 minutter til overs en dag) stakk innom for å se om de hadde noe aktuelt. Joda. 50% salg på et utvalg Timberlandsko var midt i blinken for meg, og på 10 minutter rakk jeg både å finne, prøve og kjøpe skoene. Disse skoene heter Timberland Rime Ridge og er noe av det beste jeg har kjøpt på ei stund!

Mine nye vinter-tursko. Lissene har samme farge som skoen, bare. Er veldig fornøyd så langt!

Mine nye vinter-tursko. Lissene har samme farge som skoen, bare. Er veldig fornøyd så langt! Bildet er stjålet fra G-sport sin nettbutikk.

Det er ikke bare bare å kjøpe vinter-utesko. De skal være høye nok til å nå over anklene for å gi støtte, men uten å klemme for hardt. De skal ha solide spor under for å gi feste på glatt føre, men samtidig ikke være så harde at sålen ikke bøyer seg. Siden det er til vinterbruk må de gjerne være varme. De skal være av et noenlunde vanntett materiale, men samtidig ikke så tett at all fotsvetten stenges inne. Det er de praktiske hensynene. I tillegg kommer de personlige, subjektive hensynene som er irrasjonelle, men likevel spiller inn når jeg skal handle. De skal for eksempel ikke ha for mange sømmer og detaljer, for da fester det seg raskt skitt og smuss på de rareste steder. De skal helst ha et materiale som kan behandles for å vare lenge. Jeg vil helst ikke ha skinn. Og aller, aller helst vil jeg ha mørke sko – brune, grå eller til nød svarte. Men disse Timberlandskoene (lissene har samme farge som skoen, de er ikke grå) falt jeg for til tross for at de var lyse, og jeg har bare blitt mer og mer fornøyd jo mer jeg har brukt dem. De oppfyller alle kravene mine, og de er komfortable å ha på seg.

Fra fjæra på Bremnes med utsikt mot Landegode, som er godt skjult i skyer.

Fra fjæra på Bremnes med utsikt mot Landegode, som er godt skjult i skyer.

På en søndag var det derfor helt naturlig å dra ut på tur, og da til et sted hvor det var påkrevd med godt skotøy. Vi dro til Bremnes, som så ofte før. Der er det hålke på stien, der er terreng med lyng og kratt, der er glatte berg ned mot havet, og der er både flate stier og bratte bakker. I godt selskap sørget jeg for å teste alle skoens egenskaper i alle slags lende, og jeg ble ikke skuffet en eneste gang.

Nå er det bare å krysse fingrene for at det kommer mer snø enn det vi har pr i dag. Jeg er klar for ordentlig vinter nå!

Ut i naturen. Og hjemme. Samtidig.

Jeg er tilhenger av å gjøre det enkelt. En stor naturopplevelse trenger ikke kreve lang tid til planlegging og forberedelser.  Det kan skje ganske spontant, og uten å dra langt avgårde.

For eksempel kan man komme hjem en kveld og se at det er klarvær, og at det er ting som tyder på at det er i ferd med å bli nordlys. Går man inn da? Njah. Ikke for å bli værende. Man går inn og tar på seg varme klær. Lager en kopp kakao og har oppi en dæsj Baileys om man vil. Deretter finner man frem et sitterunderlag, og kanskje kamera. Til sist tar man hunden i bånd og går ut.

Nordlys

Nordlyset kommer…

Sånn. Sittende på min mørklagte terrasse for noen kvelder siden knipset jeg dette bildet, og andre. Jeg brukte ikke stativ, så det er litt utydelig, men hva gjør det? Det var simpelthen helt fantastisk å kunne sitte rett utenfor sitt eget stuevindu, bokstavelig talt, og ha det så varmt og koselig og vakkert. Nordlyset ble aldri veldig skarpt denne kvelden, men det var masse av det og det flyttet og beveget seg hele tida. Utrolig fascinerende å følge med på!

Det enkle er noen ganger mer enn nok for meg.

Og kvelden etter? Da var det masse og sterkt nordlys i fem farger som lekte seg på hele himmelen i flere timer. Jeg var ute da også. Men kameraet lå hjemme.

Om å velge andre ting

Hytta

Målet for turen

Det er klart. Jeg kunne valgt å overhøre det uuttalte spørsmålet da han fortalte at han hadde vurdert å ta seg en ettermiddagstur til hytta han er så glad i. Jeg kunne ha valgt å si at jeg var opptatt og hadde planer. Jeg kunne valgt å gjøre som ingenting og bare avslutte samtalen på vanlig vis. Men jeg hørte at han gjerne ville ha selskap, jeg hadde ingen planer som ikke kunne utsettes og jeg hadde ikke lyst til å gjøre ingenting. Så jeg inviterte meg selv med og dro på tur. Det var veldig verdt det.

Hundene ved vannet

Hundene utforska omgivelsene; en hjemmekjent og en mer ukjent en.

Med hver vår hund gikk vi noen kilometer i det som mest av alt føltes som EN lang oppoverbakke. Innover, oppover, bortover. I en høyresving tok vi til venstre, innover en sti. Da var det ikke langt til hytta som var turens mål. Sist jeg var her var i fjor høst – da gikk vi kveldstur med hodelykter, og det lå is på vannet. Denne gangen tok jeg inn omgivelsene, la merke til utsikta og gledet meg stort over å se et par vage vak på vannoverflata.

Menyen

Han sto for middag. Jeg sørga for dessert. God deal for oss begge.

Jeg kunne valgt å spise middag før jeg dro, men visste at han liker å ha bål på hytta. Så jeg valgte å la være. Jeg kunne valgt å ta med noe sunt i stedet for å la ham sørge for menyen. Men jeg lot være. Jeg kunne valgt å droppe sjokoladeplata jeg hadde tenkt å ta med til dessert. Men jeg lot være. For noen ganger er det beste for den mentale helsen å tillate seg selv og andre det som kanskje ikke er det aller, aller beste for den fysiske helsen – men det gjør ingen skade når det bare blir en sjelden gang.

Når gode venner velger seg et friminutt sammen, når man stikker seg bort litegranne og lar hundene løpe løse mens man selv sitter på en krakk med ryggen mot hytteveggen og ser på utsikta over vannet og fjellene lenger bort… Da blir det å velge noe annet enn det opplagte det samme som å velge det som egentlig er det beste der og da. Noen ganger trenger man å minnes om å ikke bare velge det opplagte og naturlige, men å kanskje velge litt på sida av det man ellers ville gjort. Det trenger ikke være mye eller de store tingene.

Minnet om dager som denne, gjør det enklere å huske å velge litt annerledes innimellom.