Til Keiservarden i snøkov

Med nye vintersko kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten fjelltur ved første og beste anledning. Så med selskap av ei venninne la jeg kursen mot Keiservarden. Skoene fikk prøvd seg på snedekke, is og stedvis litt slaps, og underlaget besto av grusvei, stein og flåg, lyng, treklopper som var frosne og … ja, litt forskjellig. Variert underlag, variert helning på terrenget og variert tempo på meg. Allsidig testing av sko, med andre ord. Og la meg si det med en gang: Skoene holdt mål!

Fargene varierer med lyset. På høyre side var det oransjegyldent, til venstre var det blåturkis med skjæring mot grønt. Det så nesten ikke ekte ut!

Fargene varierer med lyset. På høyre side var det oransjegyldent, til venstrevar det blåturkis med skjæring mot grønt. Det så nesten ikke ekte ut!

Og lyset. Ser du lyset og fargene i bildet? Ute over havet rett mot vest var det orange og på grensen til gyldent, både på havoverflata og i skyene. Det var åpenbart at det et eller annet sted fantes et hull i skyene som tillot solstrålene å treffe noen skyer lenger bort. Lenger sørvest var det blått og blågrønt med innslag av gråtoner. Et helt markant fargeskille så ut som det gitt rett over Linken – men det var helt tilfeldig. Bildet er tatt på ca 200-250 meters høyde over havet. Vi har lagt veien fra Turisthytta til Svartvatnet bak oss, og vi har forsert den nederste bjørkeskogen. Bak t.v. ser man Bodø by strekke seg ut i all sin vinterlige prakt.

IMAG1489

En snøstorm er på vei inn fra vest. Den kommer inn fra havet bak Landegode.

Bilde tatt på samme sted, men med utsikt rett mot vest. Havet er blågrønt, himmelen blågrå, fjellbjørkeskogen er snøhvit med et lag av snedekke på selv den minste kvist. Det er vakkert, uendelig vakkert. Ingen fjellryper var å se – men det kan ha vært at de skjulte seg godt for oss, og at hundene ikke kom nært nok til å støkke dem. «Der kjæm han me han» sa vi og så på hverandre. Heldigvis var ikke vinden så sterk at det var plagsomt, og heldigvis tok det litt tid før stormen kom. Vi rakk frem til gapahuken før det braket løs, såvidt det var.

Leah (t.v.) og Emre hilser på en tilfeldig forbipasserende fjellvandrer.

Leah (t.v.) og Emre hilser på en tilfeldig forbipasserende fjellvandrer.

Vel oppe på toppen av Keiservarden søkte vi tilflukt i gapahuken som er satt opp der. Med sitteunderlag, matpakke og varm kakao spiller det jo nesten ingen rolle hvor man er – man har det fint uansett. Hundene koste seg og lot seg ikke affisere av at været ble verre, selv Leah som ikke er en utpreget polar hund (hun er golden retriever) var helt upåvirket av været. Det er det å være på tur som gjelder, tydeligvis! Og vi var ikke de eneste som trosset været; en snau håndfull mennesker var innom og forbi mens vi satt der, og flere møtte vi langs stien.

Inni snøbyen var det nesten vertigo.

Inni snøbyen var det nesten vertigo.

Hvis dette bildet hadde vært tatt i oppholdsvær, ville du hatt utsikt mot Bodø by og innløpet til Saltenfjorden. Man ville sett Turisthytta, Rønvikfjellet og Linken, og kanskje hurtigruta som akkurat var på vei inn. Vi hørte den litt senere. I venstre bildekant hadde vi kanskje fått med Småtindan i Gildeskål; ei rekke med skarpe, taggete tinder som hugger seg inn i himmellinja som en kontur av noe farlig og ugjestmildt. Men det var ikke klarvær; vi var på det nærmeste midt inni snøværet som kom forbi. Da vi nærmet oss 300 meters høyde igjen, kom vi under uværsskyene og ned i bjørkeskogen samtidig med at været virket å letne.

Og resultatet av sko-testen min, den uformelle jeg nevnte innledningsvis: De duger så det suser. Godt grep uansett underlag, god varme i kalde omgivelser, god støtte til ankelen og fin lest som passet føttene mine – mine nye vintersko holder mål. Derfor er det kanskje ikke så rart at neste tur forlengst er planlagt og avtalt.

 

Ut på tur med nye sko

Nylig anskaffet jeg meg nye vinter-tursko, etter å ha tenkt i lang tid på at det var på tide med det. På en sportsbutikk i byen hadde de tilfeldigvis skosalg da jeg (med 10 minutter til overs en dag) stakk innom for å se om de hadde noe aktuelt. Joda. 50% salg på et utvalg Timberlandsko var midt i blinken for meg, og på 10 minutter rakk jeg både å finne, prøve og kjøpe skoene. Disse skoene heter Timberland Rime Ridge og er noe av det beste jeg har kjøpt på ei stund!

Mine nye vinter-tursko. Lissene har samme farge som skoen, bare. Er veldig fornøyd så langt!

Mine nye vinter-tursko. Lissene har samme farge som skoen, bare. Er veldig fornøyd så langt! Bildet er stjålet fra G-sport sin nettbutikk.

Det er ikke bare bare å kjøpe vinter-utesko. De skal være høye nok til å nå over anklene for å gi støtte, men uten å klemme for hardt. De skal ha solide spor under for å gi feste på glatt føre, men samtidig ikke være så harde at sålen ikke bøyer seg. Siden det er til vinterbruk må de gjerne være varme. De skal være av et noenlunde vanntett materiale, men samtidig ikke så tett at all fotsvetten stenges inne. Det er de praktiske hensynene. I tillegg kommer de personlige, subjektive hensynene som er irrasjonelle, men likevel spiller inn når jeg skal handle. De skal for eksempel ikke ha for mange sømmer og detaljer, for da fester det seg raskt skitt og smuss på de rareste steder. De skal helst ha et materiale som kan behandles for å vare lenge. Jeg vil helst ikke ha skinn. Og aller, aller helst vil jeg ha mørke sko – brune, grå eller til nød svarte. Men disse Timberlandskoene (lissene har samme farge som skoen, de er ikke grå) falt jeg for til tross for at de var lyse, og jeg har bare blitt mer og mer fornøyd jo mer jeg har brukt dem. De oppfyller alle kravene mine, og de er komfortable å ha på seg.

Fra fjæra på Bremnes med utsikt mot Landegode, som er godt skjult i skyer.

Fra fjæra på Bremnes med utsikt mot Landegode, som er godt skjult i skyer.

På en søndag var det derfor helt naturlig å dra ut på tur, og da til et sted hvor det var påkrevd med godt skotøy. Vi dro til Bremnes, som så ofte før. Der er det hålke på stien, der er terreng med lyng og kratt, der er glatte berg ned mot havet, og der er både flate stier og bratte bakker. I godt selskap sørget jeg for å teste alle skoens egenskaper i alle slags lende, og jeg ble ikke skuffet en eneste gang.

Nå er det bare å krysse fingrene for at det kommer mer snø enn det vi har pr i dag. Jeg er klar for ordentlig vinter nå!

Ut i naturen. Og hjemme. Samtidig.

Jeg er tilhenger av å gjøre det enkelt. En stor naturopplevelse trenger ikke kreve lang tid til planlegging og forberedelser.  Det kan skje ganske spontant, og uten å dra langt avgårde.

For eksempel kan man komme hjem en kveld og se at det er klarvær, og at det er ting som tyder på at det er i ferd med å bli nordlys. Går man inn da? Njah. Ikke for å bli værende. Man går inn og tar på seg varme klær. Lager en kopp kakao og har oppi en dæsj Baileys om man vil. Deretter finner man frem et sitterunderlag, og kanskje kamera. Til sist tar man hunden i bånd og går ut.

Nordlys

Nordlyset kommer…

Sånn. Sittende på min mørklagte terrasse for noen kvelder siden knipset jeg dette bildet, og andre. Jeg brukte ikke stativ, så det er litt utydelig, men hva gjør det? Det var simpelthen helt fantastisk å kunne sitte rett utenfor sitt eget stuevindu, bokstavelig talt, og ha det så varmt og koselig og vakkert. Nordlyset ble aldri veldig skarpt denne kvelden, men det var masse av det og det flyttet og beveget seg hele tida. Utrolig fascinerende å følge med på!

Det enkle er noen ganger mer enn nok for meg.

Og kvelden etter? Da var det masse og sterkt nordlys i fem farger som lekte seg på hele himmelen i flere timer. Jeg var ute da også. Men kameraet lå hjemme.

Om å velge andre ting

Hytta

Målet for turen

Det er klart. Jeg kunne valgt å overhøre det uuttalte spørsmålet da han fortalte at han hadde vurdert å ta seg en ettermiddagstur til hytta han er så glad i. Jeg kunne ha valgt å si at jeg var opptatt og hadde planer. Jeg kunne valgt å gjøre som ingenting og bare avslutte samtalen på vanlig vis. Men jeg hørte at han gjerne ville ha selskap, jeg hadde ingen planer som ikke kunne utsettes og jeg hadde ikke lyst til å gjøre ingenting. Så jeg inviterte meg selv med og dro på tur. Det var veldig verdt det.

Hundene ved vannet

Hundene utforska omgivelsene; en hjemmekjent og en mer ukjent en.

Med hver vår hund gikk vi noen kilometer i det som mest av alt føltes som EN lang oppoverbakke. Innover, oppover, bortover. I en høyresving tok vi til venstre, innover en sti. Da var det ikke langt til hytta som var turens mål. Sist jeg var her var i fjor høst – da gikk vi kveldstur med hodelykter, og det lå is på vannet. Denne gangen tok jeg inn omgivelsene, la merke til utsikta og gledet meg stort over å se et par vage vak på vannoverflata.

Menyen

Han sto for middag. Jeg sørga for dessert. God deal for oss begge.

Jeg kunne valgt å spise middag før jeg dro, men visste at han liker å ha bål på hytta. Så jeg valgte å la være. Jeg kunne valgt å ta med noe sunt i stedet for å la ham sørge for menyen. Men jeg lot være. Jeg kunne valgt å droppe sjokoladeplata jeg hadde tenkt å ta med til dessert. Men jeg lot være. For noen ganger er det beste for den mentale helsen å tillate seg selv og andre det som kanskje ikke er det aller, aller beste for den fysiske helsen – men det gjør ingen skade når det bare blir en sjelden gang.

Når gode venner velger seg et friminutt sammen, når man stikker seg bort litegranne og lar hundene løpe løse mens man selv sitter på en krakk med ryggen mot hytteveggen og ser på utsikta over vannet og fjellene lenger bort… Da blir det å velge noe annet enn det opplagte det samme som å velge det som egentlig er det beste der og da. Noen ganger trenger man å minnes om å ikke bare velge det opplagte og naturlige, men å kanskje velge litt på sida av det man ellers ville gjort. Det trenger ikke være mye eller de store tingene.

Minnet om dager som denne, gjør det enklere å huske å velge litt annerledes innimellom.

London calling

…og det kunne hun ikke motstå. Så hun dro til London. Det er som om hun aldri forlot.

image

Whittards tebutikk, denne gangen i Covent Garden. To sorter te ble, etter nøye utvelgelse, med i kofferten. Det kunne fort vært fem ganger så mange.

image

Sitte i sola med ei god bok. Innimellom fem avtaler og diverse vandringer, rakk jeg også å sitte i en ‘hemmelig’ park og lese ferdig boka mi. Disgrace av Coetzee er dyp, lettlest og veldig god.

image

Middag og skitprat med gode gamle venner. I bakhageserveringa til en tilfeldig pub i Shoreditch. De beste gjensynene er de der det virker som om det bare var i forrige uke vi møttes sist. I virkeligheten er det en jordomseiling, en PhD og en forfatter siden.

image

Brick Lane og litt bort til venstre, så er du der. GT, Pimms og Newcastle Brown Ale gikk ned på høykant. Bordet vi fant, var reservert. Men hyggelige bardamer sørget for at vi fikk beholde det, og stemningen.

image

Jeg tuslet til slutt ‘hjem’ igjen. Og ble møtt av fersk crumble pie med plommer. Ferske de også. Noen ganger stemmer alt. For eksempel en fredag i mai.

Sommernatt ved fjorden (Neida, verken Munch eller Bjørnstad denne gangen!)

Folk og dyr ved fjorden

Tre på to og to på fire

Den ene sto på øya man bare kommer til ved fjære sjø. Den andre tok bilde av den første. Den tredje så på dem begge. Den ene firbeinte jaga den andre. Og jeg bivånet det hele fra siden, mens en ørneunge svevde langsomt over og forbi oss. Det var sommer, det var mildt, det var kveld og det var fortsatt sol og klar himmel.

Det var mange dager som denne i sommer.

Alt i Hopen

Når du kjører til eller fra Bodø er Hopen et sted du knapt legger merke til. Det er bare en venstresving hvis du er på vei mot byen, et sted du må bremse for å ikke smelle i fjellveggen rett frem. Omtrent. Men hvis du tar deg tid til å stoppe opp her, finnes det et og annet å legge merke til. Detaljer som er fine på hver sitt vis, som gjør det verdt det å tilbringe litt tid her. Spesielt om kameraet er med. Jeg tok en slik planlagt pause her om dagen.

Furet, værtbitt, over vannet

I Hopen står det flere naust og sjøboder, for eksempel, nede ved vannet. Noen av dem er mer velholdte enn andre, og et av dem er velholdt på to av fire sider! 🙂 Dette er sørveggen, som vender ut mot havet. Du kan trygt si at den ser noget sliten ut. Men naustet later til å stå støtt, med halve bygget hvilende på holmen og halve bygget på påler. De kunne sine byggekunster før i tida, og i området rundt og utenfor Bodø er det mange steder at naust og sjøboder står dels på land, dels på påler. Dette bygget hadde blitt restaurert og nymalt på de to sidene som vender mot veien, en av dem en kortvegg hvor inngangsdøra er. Det ga meg håp om at også resten av bygget kanskje blir malt og holdt i god stand, sånn etterhvert. At det skal slippe å råtne på rot.

Naturens eget mønster

Her ser du igjen noe av det som fascinerer meg med bergartene her i strøket: De forteller tydelig i hvilken retning isen en gang i tida har beveget seg, og de har mønstre og avleiringer som viser at flere bergarter har smeltet og flytt side ved side, og blandet seg med hverandre. Her er mørke og lyse bergarter blandet i stripete lag, som om de utgjorde en slags rullekake fra den tida grunnfjellet i Norge ble formet. Dette er et vanlig syn i fjæra her, det er ikke unikt for Hopen. Men det er veldig synlig der. De mer gyldengule steinene i bakgrunnen er hvor smeltevann og en liten bekk renner, og farga er sannsynligvis avleiringer fra vannet i bekken. Stripene her er rette, andre steder er det buer og krøller i dem. Som om alt som i dag er stein en gang var stearin noen lekte seg med. Jeg vet noen naturfagtimer jeg gjerne skulle hatt her heller enn i et klasserom en gang i tida…

Utsikt fra Hopen

Hvis du er i Hopen en kveld når de siste solstrålene klatrer oppover fjellsida, kan det hende du får se Børvasstindan med blå sokkel og gyldne topper. Det er ganske fint. Jeg skulle gjerne sagt at skyene bak er askerester fra Island, men sannheten er nok at det bare er ganske vanlige skyer som befinner seg på ca 800 meters høyde og oppover. Heldigvis var toppene i Åselitindan (den venstre rekka) noenlunde fri for skyer. Til sommeren flytter jeg til ny leilighet, og da blir utsikta fra stuevinduene mine omtrent som dette. Jeg kan ikke si at jeg gruer meg, akkurat.