Det våres

I et opphold i regnværet fikk jeg med meg hundene på rundtur, både min egen og den ettårige lånehunden. Vi gikk til Maskinisten, over Rønvikjordene og hjem via 4H-gården. En rundtur som tok halvannen time i varmere og tørrere vær enn forventa. Det gjorde godt for både folk og dyr.

Emre og Nanuk på Rønvikjordene

Området vi gikk i er blant de mest populære turområdene i Bodø, og jeg hadde forventet at det skulle være en hel del folk og kanskje dyr der. Men det var det ikke. Vi hadde mesteparten for oss selv store deler av tida; møtte bare tre hunder og så to på avstand, og knapt flere folk enn dyr. Det var magisk. De to kanaljene på bildet fikk snuse på nesten alt de ville underveis. Der var mye interessant, særlig for den hvite ettåringen som ikke er vant med dette området. (Han andre er hakket mer blasert.)

Selv om det var sukkersnø og is og sørpe der hvor det har vært tråkket skispor, var det også mange steder hvor stier og veier var bare. Jeg så ingen blomster her, men det er halvannen uke siden jeg så de første hestehovene i byen. Noen steder har det sogar tørket godt opp. Det våres. Jeg nyter det.

 

Reklamer

Påske på etterskudd

Det var lørdag, det var helg, og vi tok et snev av påskeferie på etterskudd. Det ble drømmedagen over alle lørdager.

Lykkelig hund da vi fant veien med snø på

Første del av turen gikk langs asfaltert vei, bak en bom. Det gikk stadig oppover, og jeg hadde lovet turvennene at vi skulle gå videre på snø når vi bare nådde langt nok opp. Det var både de og den firbeinte glade for – takket være lokale hundekjørere med slede (og andre turfolk) var det et hardt spor å gå på midt i ellers ganske vår-råtten snø. Perfekt!

Omtrent fremme

Da vi hadde snakket om ulike turmål, ble turvennene begeistra da jeg snakka om det fine utsiktspunktet jeg hadde i sinne. Dit går vi, ble det bestemt. Vel fremme var det bare å finne ut presis hvor vi ville slå oss ned, måke til en benk i snøen og brette sitteunderlaget utover. Det skulle vise seg at den enkle ‘benken’ i snøen i skråninga med utsikta skulle bli vårt tilholdssted i flere timer. Det var magisk!

Når man leker påske, hører appelsiner med.

Turen hadde vært avtalt et par dager, så vi hadde alle hatt tid til å forberede oss. Litt ordentlige matpakker med grovbrød, litt appelsinbåter i boks, ferdig skrellet og klare til å inntas, og ikke minst: sjokolade og smågodt. Jeg tror kanskje det var det vi hadde mest av; faktisk så mye at jeg tok halvparten av mitt medbrakte hjem igjen etter endt tur. Vi hadde det ikke direkte vondt.

Dagens drømmeutsikt

Jeg skal ikke påstå at vi løste så mange verdensproblemer. Men vi så et utall furukongler som hang fast i greinene litt over hodene våre der vi lå lent bakover og nøt sola. Den firbeinte ville heller ligge på snøen enn på liggeunderlag, noe han naturligvis fikk lov til. Selv rigget jeg meg til og lå riktig så komfortabelt der i snøen. Jeg tror sogar jeg duppet litt. Det var jeg ikke alene om.

Veldig fornøyd med å få ligge på snøen

Det er få ting som gjør meg mer glad enn å se hunden min så gjennomført lykkelig som det han var på tur i dag. Han fikk trekke i motbakke og jobbe skikkelig, hilse på andre hunder og folk, spise hundesnop da vi kom frem, og ikke minst: bare være ute. Ligge i snøen, sove, snuse, tygge på en kvist, tisse på ei grein, finne nytt sted å ligge. Han var strålende fornøyd og fikk masse stimulans.

Den fineste påskedagen i år kom med andre ord et par uker etter at selve høytida var overstått. Det var helt greit for min del.

Vinterdans – Marit Beate Kasin

Disclaimer: Jeg kjenner Marit B. Kasin som har skrevet denne boka, og har fulgt henne, Susana og hundekjøringa deres gjennom snart et tiår. Jeg er også engasjert som frivillig under Finnmarksløpet. Når det er sagt: Jeg har forsøkt å legge den personlige relasjonen til side og fortelle om boka og min opplevelse av den, uavhengig av hvem som har skrevet den, og uavhengig av min relasjon til løpet.

Jeg kjøpte boka Vinterdans da jeg kom til Alta i forbindelse med Finnmarksløpet i tidligere i mars. Ikke bare ei bok; jeg kjøpte tre eksemplarer. Ei til meg selv, to til å gi bort. Og for å ha det sagt med en gang: Jeg mistenker at jeg kommer til å gi bort flere med tida. Så bra er den.

Her kan man ligge i sene nattetimer og bli fullstendig oppslukt av ei bok man har kjøpt.

Uansett. Boka var innkjøpt en ettermiddag, og da kvelden kom og jeg skulle legge meg, tenkte jeg å lese et kapittel. Bare ett, for å få en følelse av hvordan boka ville være. Det ante meg at jeg ville kose meg med den, ville nyte å lese og se på bilder og få med meg den fine tonen i Marit sitt språk. Jeg fikk rett. Det jeg ikke hadde regnet med, var at boka fenget meg så sterkt at jeg simpelthen slukte den. Jeg leste og leste utover natta til øyet var både stort og vått, og hjertet varmt. Jeg leste til det var så sent at jeg skulle ha sovet for lengst. Jeg leste til boka var slutt. Og da ville jeg aller, aller helst begynne rett på’n igjen.

Vinterdans er utgitt på Aschehoug forlag.

Boka forteller om Marits tre Finnmarksløp, de tre hun har deltatt i og fullført frem til boka gikk i trykken. Forskjellige av natur, med ulike opplevelser, med ulike erfaringer og ulike utfordringer. Samtidig analyserer Marit hundekjøringa og det den betyr; det blir aldri tørt og distansert, men hun klarer å se seg selv og sitt hundeliv (bokstavelig talt) i en større sammenheng, en sammenheng hun også deler med leseren uten å undervurdere leserens evne til å tenke, se og forstå selv.

Det handler nemlig ikke bare om hundekjøring, ikke bare om Finnmark og snø. Det handler om et liv med hunder, om prioriteringer i hverdagen, om økonomiske og praktiske hensyn, om intens glede når noe går bra og hjerteskjærende sorg når noe går galt. Marit skjuler ikke noe, men hun dveler heller ikke for lenge med detaljer som lett kunne blitt tabloide og sensasjonsjagende. Under det hele stikker noe jeg tror nesten enhver nordboer kan kjenne seg igjen i; gleden med friluftsliv, gleden over natur og samspill med dyr, over det enkle, det uaffiserte, det som føles nærmest livgivende ekte. Man trenger ikke engang like vinteren for å la seg fenge av denne boka.

Jeg skal ikke gjengi innholdet for detaljert – det er verdt å la seg overraske selv når man leser. Boka er på rundt 200 sider som er lettleste, samtidig som de er fulle av substans. Med jevne mellomrom er det oppslag med bilder; bilder som utfyller og illustrerer det boka forteller om, og som gir det hele en tilleggsverdi. Det ligger mange tips her for både vordende og eksisterende hundekjørere – du finner dem mellom linjene så vel som i et eget kapittel aller sist i boka. Og har du, som jeg, ingen ambisjoner i det hele tatt om å bli hundekjører, er det likevel mye inspirasjon, lærdom og ren leseglede å finne på disse drøyt 200 sidene.

Det er forresten ikke bare jeg som liker boka. Dagbladet ga boka en 6’er og trakk paralleller til Helge Ingstad. Og du? Vil du ha en smakebit, kan du lese et lite utdrag aldeles gratis hos Harvest. Kos deg!

Årets påskefavoritt

Påskefavoritten er i grunnen den samme som hverdagsfavoritten og feriefavoritten og i det hele tatt: Hunden min. Det er nesten ikke noe jeg er så glad i som å være sammen med hunden, gjerne gå lang tur og deretter slappe av innendørs – eller i hagen, hvis været tillater det.

Emre er trøtt etter tur

Den store lille hunden min blir åtte år om et par måneder. Han er like sprek og frisk og glad som da han var 2-3 år og viser ingen tegn til å bli eldre i verken kropp eller sinn. Heldigvis. Mora hans ble 14 før hun måtte gi seg, og planen min er at denne fyren skal få bli minst 15 – om enn ikke for enhver pris. (Men dét er en annen diskusjon.)

Han elsker å være ute på tur, og etter en vinter der turene verken har vært så lange eller hyppige som vi begge har kunnet ønske, er det godt å hilse påska og våren velkommen med å utfolde seg så mye man vil utendørs uten at det gjør vondt noe sted. Aller best er det når vi slår oss ned et sted og lager middag ute. For ikke å snakke om etterpå, når vi kommer hjem. Jeg tar på meg komfortable klær og setter meg i godstolen, han spiser litt og legger seg deretter innenfor synsvidde og faller til ro. Dyp ro.

Denne påska skal det bli mye av begge deler – både turer og ro hjemme. Jeg mistenker at det er en pelsklump som er veldig klar for det.

All about Alta

Det er bare Alta denne uka. Det jobbes døgnet rundt og tempoet er som regel høyt. Jeg sover når jeg kan, spiser når jeg husker det og er gjerne med i tre samtaler til enhver tid, så lenge jeg er omgitt av kolleger. Jeg husket å kjøpe Dagbladet lørdag og tenkte å løse kryssordet, men de mange blanke rutene vitner om lite tenke-tid siden da. Det er ikke noe jeg klager over – det er akkurat sånn det skal være!

Laks, salsa og ristet tang

I forbindelse med starten av Finnmarksløpet sist lørdag var det mye som skjedde i byen. En lakseorganisasjon er blant løpets sponsorer, og denne sponsoren hadde en lavvo på torget og serverte gratis laksemåltider til alle som ville ha. Laks, salsa og ristet (?) tang var veldig, veldig godt! Jeg smakte jo tang da jeg tilbrakte tid på Skomvær fyr for et par år siden, og denne opplevelsen sto ikke tilbake for Skomvær-tangen.

Glade hunder klare til showløp

Det er selvfølgelig hundene som står i fokus denne uka, naturlig nok. Rundt 1.200 hunder løper Finnmark rundt og koser seg i snøen, mens kjøreren står bak på sleden og sparker, staker og løper opp alle bakkene i håp om å få et greit resultat i løpet. Juniorene kjørte 200 km med seks hunder foran sleden, FL-500 kjører 565 km med åtte hunder foran sleden, og det nylig utvidede FL-1200 kjører 1200 kilometer med 14 hunder foran sleden. Det går opp, det går ned, og for noen går det over raskere enn de hadde tenkt. Har du lyst til å sjekke ståa, kan du se på hjemmesiden eller følge sendingene på NRK1 hver kveld, om du vil.

Løypescooteren har gjort jobben sin

Det er utrolig mange frivillige som er i sving for at det hele skal gå rundt. Selve organisasjonen til Finnmarksløpet har bare tre personer ansatt, mens antallet frivillige er tresifret og høyt. Løypekjørere, veterinærer, funksjonærer (som registrerer tider, hjelper til med høy, leder spann til og fra hvileplasser på sjekkpunktene, og mye mer), sekretariatsfolk, interne pressefolk, altmuligmenn som Jostein og … i det hele tatt. Det er mange som er i sving. Det de har til felles, er at de er motivert for og engasjeres av å yte sin lille innsats for at fylkets største arrangement skal bli en folkefest av dimensjoner. Dette er virkelig for alle!

Nordlyskatedralen i Alta

Jeg elsker synet av katedralen, elsker hvordan den forandrer seg med vær, vind og lys gjennom hele døgnet og hele uka jeg er her. Det har aldri passet slik at jeg har vært inne i den for å se mens jeg har vært her. Og da det endelig klaffet en dag denne uka, ble jeg mer enn skuffet da de ville ha inngangspenger for å slippe meg inn. Beløpet var ikke det største og jeg hadde råd, men det er prinsippet. Jeg er ikke tilhenger av at man skal måtte betale for å komme inn i Guds hus, sånn på generell basis. I forbindelse med arrangementer er noe annet, men i ordinær åpningstid og uten arrangement? Nei.

Heldigvis er man ikke avhengig av dette bygget for å henvende seg til Gud.

 

Du vet det bærer mot Alta når…

Spise seg ut av kjøleskapet, i alle fall hva ferskvarer angår. Rydder opp. Vaske klær og pakket det som trengs for en tidagers reise; pent antrekk, jobbklær, turklær, varmt tøy til å ha under. Joggesko og tursko, og kanskje et par pensko. Huske kamera, mobil og laptop med sine respektive ladere og whatnot. Øretelefoner. Strikking? Rydde hjemme så det ser presentabelt ut i fall hundepasseren velger å være her noen dager. Pakke toalettsaker, vanne blomster, skru ned ovnen. Og alt det andre man må gjøre. For nå går det raskt mot et av årets desiderte høydepunkt: Finnmarksløpet! Fredag kveld starter de første kjørerne, og NRK sender fra klokka 23:35.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans ble #2 og vant ei Saltdalshytte i fjor. Tar hun gullmedaljen til Valdres i år?

I fjor var det Pete Jahnsen som så fortjent, så fortjent vant FL-1000. Marit Beate Kasin kom inn på andreplass, og med beste sammenlagtplassering fra 2016 og 2017 vant hun ei Saltdalshytte. Siden sist har hun skrevet bok om Finnmarksløpet, ei bok som av Dagbladet fikk en blank sekser og utsagnet «Ingstad ville vært stolt!». Fredag kveld står hun på startstreken igjen – og jeg er der for å heie på henne, og på alle de andre deltakerne som legger ut på sporet og skal tilbakelegge 1.200 kilometer gjennom hele fylket i allslags vær før de igjen kommer inn i Storgata i Alta.

På startstreken finner du også Dallas Seavey, en av sportens største internasjonale stjerner. Han har valgt Finnmarksløpet over Iditarod i år (motsatt av Lars Monsen, med andre ord), og vi er mange som gleder oss til å se konkurransen mellom han og de største, mest erfarne norske kjørerne dette året.

Sammen med et høyt antall andre frivillige skal jeg være med og gjøre mitt for at årets Finnmarksløp skal bli et så bra arrangement som overhodet mulig. Noen kjører scooter for å lage og merke løyper. Noen maler skilt hele vinteren. Noen er handlere, noen bære halm på sjekkpunktene, mange geleider spannene til startlinja eller inne på sjekkpunkter, noen puncher trofast tider for ankomst, avreise og antall hunder for hver eneste kjører, hvert eneste sjekkpunkt. For eksempel. Det er mange små brikker som skal på plass for at helheten skal funke, og vi er mange som med lidenskap yter vår lille skjerv for løpet vi er så begeistra for. Helt frivillig.

Det er ikke bare hos meg det kribler, det er jeg helt sikker på.

Tyvstart på påskefølelsen

I helga var jeg på tur med ei venninne. Sammen med hver vår hund gikk vi innover marka og fant oss et rolig sted der vi kunne sitte med ansiktet mot sola, tenne et bål og la hundene ligge på hver sin bare lyngflekk. Er det rart det føltes som påskeferie?

Innover marka til fots. Snøen bar hele veien.

I Bodømarka finnes det noen steder som ‘alle’ drar til, turer som veldig mange går – særlig på dager som denne. Vi var derfor skjønt enige om å dra et helt annet sted – og det gjorde vi. Et og annet menneske kom for bi, alene eller i følge med 1-2 personer og kanskje en hund, men det var ikke på langt nær nok til å kalle dette for et folksomt område. Snarere tvert imot. Heldigvis.

Ettårige Nanuk koste seg veldig og fulgte med på alt som skjedde. Hele tida.

Valget av rasteplass var enkelt. Et stykke innover, men ikke for langt. Litt til side for stien/sporet, men ikke veldig langt vekk. Ei sørvendt skråning hvor vi tråkket oss en ‘benk’ i skaresnøen før vi la jervenduken min over, så vi kunne sitte varmt og uten å skli. Hundene ble bundet til hvert sitt tre, nært nok til å hilse på hverandre men ikke sånn at de viklet båndet. Begge hadde tilgang til bare rabber med lyng hvor de kunne legge seg ned – hvis de ville. Nanuk foretrakk for det meste å stå og følge med.

Mmmmmmh… Nei, det er ikke BARE kakao i koppen.

Noen ganger får man gaver som bare treffer så veldig. Jeg fikk for eksempel en gave for ei tid tilbake; ei bittelita mini-flaske med bailey’s som egentlig var en slags ’tillegg’ til en annen gave. Den miniflaska har jeg alltid i en lomme inni den ene tursekken min. Jeg glemmer av den mellom hver gang og tenker ikke på den til vanlig. Men hver gang jeg skal lage meg en kopp kakao på tur (jeg drikker ikke kaffe) og åpner glidelåsen for å finne skjea som ligger nedi lommen, finner jeg også en bitteliten knert bailey’s – og den passer perfekt oppi koppen. Aaaah… Flaks for meg at venninna mi var sjåfør denne dagen.

En god soldat hviler når han kan. En god husky finner seg litt lyng og krøller seg sammen.

Hunden min har blitt såpass voksen og fått såpass med tur-erfaring at han vet det er lurt å hvile når man kan. Det tok ikke lang tid fra han fant en flekk med bar lyng til han hadde lagt seg i en krøll. Sol fikk han også der han lå. Mange tror at huskyer må gå uendelig langt og helst løpe masse for å bli fornøyde. Det stemmer ikke helt. De må ha mosjon, som alle andre hunder, men det å være i uvante omgivelser, det å ta det med ro og få lov til å snuse på alle mulige dufter man kommer over, det å være sammen med noen man ikke ser hver dag – alt dette er ting som gir dem mye mental stimulans, og det er med på å slite dem ut, det også.

Venninna tok ansvar for ved og bål på tur!

Venninna mi tok med ved og laget bål. Hun hadde mat som skulle tilberedes på bål. Jeg pleier vanligvis å lage mat på primus, men akkurat denne dagen kjente jeg at jeg gjerne ville gjøre det enkelt. Derfor tok jeg med meg en pose ‘Real turmat’, som bare trengte å få litt varmt vann fra termosen min før maten ble klar. (At smaken på akkurat denne posen var en skuffelse, kan vi forbigå i stillhet. Innholdet ble til hundemat i stedet…)

Sol som varmet i fjeset og middag ute på tur – kan det bli bedre? Jeg tror ikke det. Og med dette har jeg også offisielt startet årets utgave av prosjektet ‘Middag ute en gang i uka’. Ikke ute på restaurant, altså, ute i naturen. Jeg klarer ikke helt å se at jeg får mulighet denne uka, med planer hver ettermiddag og deretter avreise fredag morgen, men det er jo lov til å håpe!