Selv om det regner

En av fordelene med å ha hund er at man må ut og lufte den, uansett vær. Det er bra, for da lærer man etterhvert at selv dårlig vær ikke er så aller verst, såfremt man bare har ok klær og sko på seg  Akkurat den erfaringa var fin å ha da jeg og ei venninne blåste regnværet en lang marsj og tok med oss begge hundene til Heggmoen for å herje litt.

Ganske vått der stien går, men Emre bryr seg ikke

Den hvite ‘svingen’ i fjellsida på andre sida av Vatnvatnet er vanligvis en bekk, og ofte usynlig på tampen av sommeren og utover. Da vises den nesten ikke der den sildrer nedover berget. Men nå? Den fossa så mye at det formelig buldra helt over dit vi var! Stien som vi vanligvis går på når vi tar en runde gjennom friområdet (for hunder) var mer eller mindre en bekk, så vi måtte for det meste gå ved siden av eller velge andre veier og spor.  Men det bidro til at det var mye å snuse på og undersøke for hundene, samtidig som gode sko holdt både meg og venninna tørre på beina. Da gjør det ikke noe.

Helene har snop. Det vet hundene veldig godt.

Hunden min er gammel og selvstendig, og han er selektiv hva gjelder innkalling. Han kommer hvis han gidder og har lyst, men dropper det glatt hvis han føler for å utforske noe annet. Da hjelper verken godbiter, lokking eller andre midler. Nanuk, den hvite hunden, er fortsatt så ung at det å trene på innkalling har noe for seg, og han er ganske så flink til det. Trickset er godbiter.  Innimellom virker godbiter på Emre også, som bildet viser. Det er ikke godt å si hvem av de to som flyr raskest over myr og berg og tuer når Helene rasler med godbitposen i lomma si.

To glade kanaljer løper løse i marka – og på myra!

Reklamer

Det hunden ikke så

Langs en gangvei i nabolaget hender det at hunden og jeg går oss på ei katt. Noen ganger forløper det forutsigbart; katta smyger i gresset, ser hunden og fryser til. Hunden oppdager katta, tar rennafart og vil helst jage. Jeg holder igjen, hunden strever for å komme mot katta, katta piler vekk.

Men noen andre ganger møter vi det synet her:

Katt på pinne

Dette er den samme katta hver gang. Jeg tror den simpelthen liker å sitte vaglet på toppen av en gjerdestolpe. Derfra kan den jakte på begge sider av gjerdet, alt etter hvor mus og småfugl måtte befinne seg. Den har oversikt på relativt langt hold, og er samtidig langt på vei ‘usynlig’ for forbipasserende, later den til å tro. Det har skjedd flere ganger at vi har gått forbi og hunden simpelthen ikke har sett katta. Og skulle han se den, kan katta lett flykte på den sida av gjerdet hvor hunden ikke kommer til.

Jeg ler litt for meg selv hver eneste gang.

Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Turen som ikke ble

Noen ganger blir ikke ting som man har tenkt. Det erfarte jeg for n’te gang i sommer. Jeg hadde noen dager sammehengende fri, og planen var en firedagers tur gjennom et område av Saltfjellet som ligger nært opp mot Beiarn, altså på vestsida av nasjonalparken. Men det skulle ikke helt gå som planlagt.

Emre titter inn i nasjonalparken

Det begynte så fint. Ettermiddagsbussen fra byen tok oss til Beiarfjellet. Det var 14-15 grader og gråvær i byen. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer sol og varme var det. Det er snaut to kilometer fra veien til Tverrbrennstua, som var målet for kvelden, og både hunden og jeg var glade for å være ute på tur med alt vi trengte i sekken min. At temperaturen var komfortabel nok til å gå i t-skjorte, var en bonus.

Tverrbrennstua (Turistforeningen) til venstre, Tverrbrennhytta (Bodø JFF) til høyre.

Terrenget på denne delen av Saltfjellet er veldig fint å gå i. Jeg har gått der i både regn og godvær, og det funker under de fleste forhold. Ikke for store høydeforskjeller, gode trasévalg for de T-merka stiene og fantastisk utsikt i alle retninger såfremt det ikke er tåke. Perfekt for en liten sommertur, med andre ord. Det eneste jeg angra på, var at jeg ikke hadde fiskestanga med.

Utsikt tilbake dit vi kom fra, tatt i en god pause på returen.

Neste morgen kom vi oss relativt tidlig avgårde fra hytta. Det var fint vær, litt bris i lufta, og vi hadde  omtrent to mil foran oss frem mot neste hytte; Bjellåvasstua. Men silk skulle det ikke bli. Jo lenger inn i fjellet vi kom, jo mindre vind var det. Samtidig steg temperaturen, og det var etterhvert minst tjue grader i skyggen – og der vi gikk var det for det meste sol. Det var langt mellom skyggene.

Det gikk som det måtte gå; det ble for varmt for huskyen. Han satte seg ikke akkurat ned og nekta å gå, men han ga tydelig uttrykk for at dette var for varmt og ville helst ikke gå lenger. Det kan jeg naturligvis forstå. Jeg er ingen dyreplager og vil helst at han skal ha det godt, og det var snart ganske enkelt å la seg overtale til å ikke fortsette på stien mot Bjellåvasstua. Jeg valgte å snu – og hunden var tydelig glad for det. Det første vi gjorde etter å ha vendt om, var å finne et snev av skygge og ta en god og lang pause der. Senere beveget vi oss langsomt tilbake dit vi hadde kommet fra.

Utslått av varmen er det godt å kjøle seg på hyttegulvet.

Da vi kom tilbake til Tverrbrennstua, hadde vi likevel gått over ei mil den dagen. Vi hadde brukt flere timer på det, mest fordi vi hadde tatt det med ro, hadde hatt sove-i-lyngen-pauser i skyggen, hadde drukket og kjølt oss ned i bekker og vann underveis. Jeg var – helt ærlig – litt skuffa over at turen ikke ble slik jeg hadde tenkt, men samtidig var det ikke tvil om at beslutninga om å avbryte var riktig. Hunden kjølte seg ned med å ligge på svalt hyttegulv. Jeg unngikk insektene (de var mange og hissige!) og holdt meg innomhus; åpne vinduer som var dekket av myggnetting ga god lufting. Og jeg hadde ei god bok, heldigvis.

Nattestemning på Beiarfjellet

Midt på natta var det magisk ute. Sola forsvant bak fjellene mot nord en stakket stund, og akkurat da den forsvant, kom en nydelig, malerisk dis svevende over vann og myrer. Jeg måtte ut på do før natten, og det var så fint ute at jeg knapt fikk meg til å gå inn igjen etterpå. Tankene gikk til den engelske maleren Turner, som var en mester til å skildre slike stemninger – om enn heller i by-kontekst enn i villmarka!

Traktorer i Beiarn har ikke som andre traktorer…

Neste dag var vi heldige å få skyss med ei som hadde overnatta på nabohytta. Hun skulle ned til Beiarn, og vi ble med. Etter noen timers venting (i skyggen, særlig for hunden) tok vi bussen hjem igjen, et par dager før planlagt. Den verste skuffelsen hadde lagt seg. Og da vi kom til byen, hadde sommeren kommet dit også – sent, men godt.

Jeg er fortsatt bittelitt skuffa over at turen jeg hadde sett frem til, ikke ble noe av. Men det går heldigvis an å ta den ved en senere anledning – fjellet ligger der, merkinga består, hyttene blir ikke borte. Jeg har ikke den gitt opp, selv om vi måtte utsette. Det er ei tid for alt – også for fjellturer på Beiarfjellet.

Riv i hjertet, røska i barten

Sommeren har fortsatt ikke kommet ordentlig hit til byen, men vi har i det minste tosifret antall grader det aller meste av tida. Akkurat nå forlanger jeg ikke mer. Og når dagene kjennes (og er) litt grå, er det godt å kunne gjøre maks ut av det. For eksempel gå ut på moloen og kjenne vinden rive i hår og barter mens saltvannet flyr i lufta og dønningene slår kraftig mot yttersida av moloen.

Emre i vinden

Selv hunden stakk snuten over rekkverket og snuste inn alle duftene som fulgte med vinden og havet. Hvem vet hva han fikk ferten av? Det var mye luft og mye vind denne ettermiddagen, såpass at det var godt med en varm jakke under vindtett ytterjakke. Som alltid var det folk på moloen, om enn ikke veldig mange akkurat denne stunda. Noen dråper nedbør, men ikke nok til å bli ordentlig våt. Heldigvis.

Tunge dønninger fra havet ruller inn med store drønn

Å gå utover moloen når stormen kommer inn fra storhavet i vest er en opplevelse. Det er ingenting som stopper vinden, så den får skikkelig tak. Og bølgene. Bølgene kan man følge nesten uendelig langt der ute fra og helt inn til de slår i fjæra, i kampesteinene på utsida av moloen. Det er et jevnt og langsomt drønn som stiger og synker og synger og bruser og aldri blir helt borte. Selv dagen etter, hvis vinden har løyet, kan man høre etterdønningene, kan man høre kampesteiner under havet slå mot hverandre med dumpe drønn som gir lyd fra seg også over overflata.

Det er kanskje ikke det været man skulle ønske seg denne sesongen. Men det er vakkert, imponerende og ramsalt helt inn på huden. Vi er heldige som bor her.

Når hunden fyller åtte år

Jeg vet at hunder ikke har noen forståelse av fødselsdager på samme måte som vi mennesker har. Likevel liker jeg å gjøre noe ‘litt ekstra’ sammen med min hund når han har bursdag. I år valgte jeg å dra på en temmelig lang tur i et område hvor han elsker å være, og det akkurat på den dagen han fylte åtte år. Det var verdt det – både for ham, for meg, og for den sjuårige jenta som var med oss og besøkte området for første gang.

Glad bursdagshund på tur

Det året han ble født, bodde jeg rett utenfor byen. Det første året av livet hans vokste han opp her, og disse stiene og veien gikk vi på mer eller mindre hver eneste dag. Han vet hvor elgen gjerne står, han vet hvor den ligger og gjemmer seg, han vet hvor han finner vann, og han vet hvor det er sjanse for å fange seg ei mus. Det er kanskje ikke rart han trives så godt her? Man ser det på hele kroppsspråket hans når vi kommer ut i naturen her – han koser seg litt ekstra mye bare fordi det er her vi er.

To gode venner

Denne gangen var vi ikke alene på tur. Vi hadde med oss ei sjuårig jente  som aldri før har vært på tur akkurat her. Hun bor ikke langt fra meg og var veldig glad for å bli invitert med på tur. Matpakke og vann i sekken, et par sjokoladekjeks for motivasjonens skyld og full av forventning. Hun viste seg å være en lett unge å ha med seg på tur. Lite tur-erfaring var intet hinder; hun lærte fort og viste seg å være modig og turglad. Så da jeg spurte om hun ville på en liten topptur eller foretrakk den opprinnelige oppsatte runden vi skulle på (med langt mindre stigning), var det med selvfølgelig mine hun valgte toppturen. Så det ble topptur også.

Tørt og trygt bursdagsbarn i gapahuken på toppen

Været var grått den dagen vi gikk, men det var opphold. Helt til vi hadde nådd toppen og satt i gapahuken på Sjurnakken. Da begynte det å regne, blåse og sogar hagle innimellom. Det var ganske heftig utenfor, men inni gapahuken satt vi tørre og i relativt god le for vinden. Vi venta litt for å se været an, siden ingen av oss hadde tatt med seg regnjakke. Da vi bestemete oss for å trosse været og ta sjansen på å bli litt våte, viste det seg at regnet og haglet slutta, og vinden løya. Da vi var kommet ned til den ‘vanlige’ stien igjen, var det mildt og bris og tørt og nydelig. Flaks kaller man sånt.

Viktig å signere gjesteboka – dette var dagens tredje, sogar.

Det var hele tre gjestebøker underveis på turen vi gikk. Ei i skogen, ei på Sjurnakken og ei på Lauvåsen. Vi skrev oss inn i alle tre, eller rettere sagt: Sjuåringen skrev oss inn. Vanligvis unngår jeg å skrive i gjestebøker når jeg ferdes i naturen, ut fra en tanke om at det at jeg har vært der, er min egen sak. Det har ikke egentlig andre noe med. Men så leste jeg at den lokale interesseforeninga for marka, som tilrettelegger med klopper og mye annet, bruker statistikken fra gjestebøkene til å dokumentere resultatene av og behovet for det arbeidet de gjør når de skal søke støtte til dette og hint. Dét endra innstillinga mi, så nå skriver jeg meg gladelig inn når jeg benytter meg av deres tilbud.

Og bursdagshunden? Han koste seg med nærmere ei mil tilbakelagt denne dagen, med mat inntatt i det fri, med et utall møter med andre folk og dyr, og med kjærkomment selskap hele veien. At han fikk snop da vi kom hjem – frosne beinrester fra påskas lammeskank – var en bonus han ikke hadde forutsett. Jeg hørte ingen tegn til klage.

Det våres

I et opphold i regnværet fikk jeg med meg hundene på rundtur, både min egen og den ettårige lånehunden. Vi gikk til Maskinisten, over Rønvikjordene og hjem via 4H-gården. En rundtur som tok halvannen time i varmere og tørrere vær enn forventa. Det gjorde godt for både folk og dyr.

Emre og Nanuk på Rønvikjordene

Området vi gikk i er blant de mest populære turområdene i Bodø, og jeg hadde forventet at det skulle være en hel del folk og kanskje dyr der. Men det var det ikke. Vi hadde mesteparten for oss selv store deler av tida; møtte bare tre hunder og så to på avstand, og knapt flere folk enn dyr. Det var magisk. De to kanaljene på bildet fikk snuse på nesten alt de ville underveis. Der var mye interessant, særlig for den hvite ettåringen som ikke er vant med dette området. (Han andre er hakket mer blasert.)

Selv om det var sukkersnø og is og sørpe der hvor det har vært tråkket skispor, var det også mange steder hvor stier og veier var bare. Jeg så ingen blomster her, men det er halvannen uke siden jeg så de første hestehovene i byen. Noen steder har det sogar tørket godt opp. Det våres. Jeg nyter det.