Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta
Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!

Bodøs nesten hemmelige fjell

Hvis du spør folk hvilket fjell i Bodø de har hørt om, eller hvilket fjell man bare  på hvis man er i byen, er svaret entydig: Keiservarden. Keiservarden er vel og bra, enten du går sherpastien fra Turisthytta (2,1 km) eller grusveien fra Maskinisten (4 km, og nei: du kan ikke kjøre opp, for veien er stengt med bom). Men hvis du spør markaglade folk i Bodø hvor de gjerne går hvis de ikke er i følge med turister, er det et annet fjell som dukker opp minst like ofte: Junkerfjellet.

Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.
Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.

Det finnes mange veier til toppen av Junkerfjellet. Eller; det finnes mange stier  som går til toppen av Junkerfjellet, og det finnes én vei. Veien er gruset og går fra Bestemorenga til toppen av Junkerfjellet, og den er stengt med bom helt i starten. Det er temmelig nøyaktig 2,5 kilometer én vei, og stigningen er ikke all verden. Stiene starter ved Maskinisten, ved Bestemorenga og et utall andre steder. Det er lett å komme seg til og på Junkerfjellet.

Når du er på toppen av Junkerfjellet, har du utsikt i alle himmelretninger og befinner deg bare fire usle meter lavere enn på Keiservarden. Til gjengjeld (for tapt høyde) har du langt bedre utsikt over selve byen fra Junkerfjellet enn fra Keiservarden. I likhet med Keiservarden har også Junkerfjellet en åpen gapahuk til allmenn benyttelse, og her finnes opptil flere postkasser med trimbøker og/eller tur-koder som man kan benytte hvis man deltar i noen form for registrering av sånt noe.

Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.
Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.

På den ene siden av Junkerfjellet ser du byen, skjærgården i vest og sør, og ikke minst: Saltfjorden og Børvasstindan og nærområdene i sør. Mot nord ser du Keiservarden, og mot øst… Mot øst ser du Sjunkhatten nasjonalpark, hvor perlene ligger på ei snor – pluss at du ser Skaugtuva og Steigtinden, blant annet. Vågøyvannet og Soløyvannet glitrer en sommerdag og byr på skøyteis en vinterdag (i alle fall sistnevnte, førstnevnte er jeg mer usikker på pga oppdemming av vannet). På gode dager ser du også Blåmannsisen i Sulis langt i det fjerne når du er på retur ned fra Junkerfjellet igjen, hvis du følger veien.

Så hvis du vil gå i fjellet i Bodømarka og helst ønsker å slippe unna lysløype-følelsen, skal du bare glemme Keiservarden. Ta steget videre og kom deg opp på Junkerfjellet. Jeg lover at det er verdt det.

Hvilepuls

Etter ei hektisk og tidvis dramatisk uke der arbeid og hendelser av ulik art har gått slag i slag, var jeg veldig glad for å ha planlagt å IKKE ha noen planer denne lørdagen. Det skulle nemlig vise seg at lørdagsværet skulle by på sommerens siste krampetrekning, og dermed ble det godvær og høy temperatur. Hva mer kan man ønske seg når man er godt uti september? Ikke noe, tror jeg.

Hvilepulsfaktorer: Hunden, havet, turklær og god utsikt.
Hvilepulsfaktorer: Hunden, havet, turklær og god utsikt.

Etter å ha sovet til jeg våknet (uten alarm) og vel så det, dro jeg etterhvert ut på tur med hunden. Vi dro til et sted ved fjæra hvor vi tilbrakte flere timer i fred og ro. Litt niste til begge, litt snop til meg, masse stimulans og snuseområder for hunden … en fin lørdag, med andre ord.

Jeg har blitt flinkere til det med årene; å sette av tid til å gjøre ingenting, og å verne om den tida når andre muligheter byr seg. Jeg hadde opptil flere alternativer til ting å gjøre sammen med andre i dag, men jeg hadde valgt å holde fast på den opprinnelige planen: ingenting. Det angrer jeg ikke på. I en hverdag der det stadig skjer noe, er det godt med øyeblikk der ingenting skjer. Jeg forsøkte å heller ikke sitte med mobilen hele tida, men heller la den ligge i sekken og bare være tilgjengelig – ikke i fokus. Det gikk ganske bra.

Tro meg når jeg sier det: neste helg blir det noe annet. For å si det mildt.

Hvem vinner årets Finnmarksløp?

I årets Finnmarksløp er det mye som er spennende. Selv er jeg veldig spent på hvem som vinner det lengste løpet, FL-1000. Mange av ‘the usual suspects’ har dratt over dammen og kjører Iditarod i år, og et par av de hjemmeværende toppkjørerne har valgt å ikke stille til start i år (Thomas Wærner og Inger-Marie Haaland). Dermed er pallen åpen for ganske mange andre, og konkurransen kommer til å bli hard. Hvem vinner? Jeg vet ikke, men jeg gjør meg noen tanker. Her er mine fem favoritter til gullet – i vilkårlig rekkefølge:

Petter Jahnsen
Pete, som han kalles, vant årets lengste Femundløp og er en soleklar kandidat til gullet. Han har alltid kjappe hunder, og vant Femundløpet på å ha knallfart i sporet og la hundene hvile godt når det trengtes. Det holdt til mål. Etter omsider å ha blitt kvitt giardia i hundegården har han og kona Bente virkelig fått fart på de pelskledde atletene, og den frittalende hundekjøreren kan fort komme først over mållinja i Alta.

Birgitte Næss
Birgitte har veldig mange gode hunder i spannet sitt, også etter at hun og Thomas Wærner brøt med hverandre. Hun har en andreplass og en femteplass å vise til i Finnmark fra før, og hun var beste langdistansekjører på norgesrankingen for hundekjøring i 2014. Nå har hun topptrente atleter og høy motivasjon, og bak det blendende smilet skjuler det seg ei dame med ambisjoner og innbitt innsatsvilje. Ingen overraskelse hvis hun skulle bli den tredje dama til å vinne FL-1000!

Ronny Frydenlund
Ronny tør være kjent for de fleste som følger med på langdistanse hundekjøring. Dette blir det sjuende lange Finnmarksløpet for brummundølen fra Sniffkennel. Han er dyktig, ambisiøs, blid og dessuten innehaver av opptil flere priser for beste hundestell i løp. Han har en tredjeplass fra FL-1000 i 2014 å vise til, og har uttalt at årets mål er å forbedre sin egen besteplassering. På årets Femundløp tok han bronse, bare 40 minutter bak Pete. Hvem kommer først til Alta? Det kan fort bli Ronny.

Arne Karlstrøm
Mannen fra Langfjordbotn har allerede 20 Finnmarksløp i beltet, men han har ikke tenkt å gi seg enda. Sammen med kona Marianne Skjøthaug driver han Parken Gård Husky, samtidig som de er melkebønder og turistguider. De har alltid gode hunder, og Marianne vant Femundløpet i både 2011 og 2012. I år er det Arne sin tur til å kjøre. Hans beste plassering er en tredjeplass i 2004, men la deg ikke lure. Både han og hundene kjenner Finnmark, og kanskje blir det i år de topper pallen?

Bjørnar Andersen eller Sebastian Plur Nilsen
Sorry. Jeg klarer ikke å velge mellom dem, klarer ikke å rangere den ene foran den andre. Bjørnar er en svært dyktig kjører med en imponerende merittliste å vise til innen hundekjøring, selv om han i årene etter Iditarod 2009 (hvor han måtte bryte av hensyn til egen helse etter å ha blitt mørbanket på sporet) har litt færre topplasseringer å vise til. Småbarnsfar har han også vært i perioden. Sebastian, også kjent under kallenavnet ‘bamsemums’ etter en hendelse på Svalbard, kjører hunder for det meste fra Robert Sørlie, som han tidligere har vært handler og treningshjelp hos. Sebastian er etter sigende like flink som sølvreven (Sørlie) til å få maksimalt ut av hundene. Det er knapt noen som blir overrasket om han viser seg å innta pallen i år – kanskje sogar det øverste trinnet.