Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Når alt stemmer på kveldsturen

Det hadde vært kanskje den fineste dagen i august. Ikke fordi den var sjelden, forsåvidt, men fordi den var så varm, så vakker og så fullstendig uventa såpass sent i måneden. Jeg hadde hatt hjemmekontor, som ble avbrutt av ei utrykning med hjelpekorpset i forbindelse med leteaksjon i en nabokommune. Aksjonen ble avbrutt før vi kom ut i terrenget, og vel hjemme igjen var det for sent til å jobbe mer – og samtidig alt for varmt til å ta huskyen med på tur. Vi måtte vente.

Sola går ned og temperaturene roer seg

Men da sola gikk ned i kveldinga, ble temperaturen såpass at det gikk an å ta han med ut på tur, også i fjell og oppoverbakke. Det ble ikke kaldt, bare tjue grader omtrent, men det hjelper på når det er ‘skygge’ fordi sola ikke skinner mer. Det var en glad husky som la i vei mot Rønvikfjellet sammen med meg. Vi sikta på Linken, et utsiktspunkt det er lett å ta seg til.

Utsikt mot nord. Men han var mer interessert i folk i skogen øst for oss.

Bakkene opp til Linken er asfaltert helt til topps, og de er bratte. Men det var fint å komme seg lett opp i høyden, og belønninga når man står der – utsikta i alle retninger – var vel verdt innsatsen. Jeg liker å se nordover, la blikket følge kyststripa langs Nordsia, gli over Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Hunden? Han var åpenbart mer interessert i noe i skogen til høyre for oss, mot øst. Det viste seg å være et par damer som kom i vår retning langs stien som går der. Interessen avtok da det viste seg at de ikke hadde med seg hund, gitt.

Mofasa moment!

«En dag skal alt dette bli ditt!»  Neida. Joda. Neida, det er allerede Emre sitt, det er allerede mitt. Det er byen vår, marka vår, området vårt. Ikke vårt på en måte som stenger andre ute; vårt på en måte som gjør at vi villig og glade også deler det med andre, har omsorg for hva som skjer her, engasjerer oss i å gjøre det bra her vi er.

Det forundrer meg noen ganger hvor glad denne hunden er i å se på utsikta. Helt fra han som liten valp var med på Beiarfjellet og nærmest glemte å gå på do fordi han ville se på solnedgangen, har han elsket å komme til utsiktspunkter, sette seg ned og bare se i den retninga han syns er finest. Han skal få se mye utsikt i dagene fremover også. Jeg gleder meg.

Takk, august. Du overgår deg selv i år.

Revestreker midt i byen

Noen går ut i naturen og sitter musestille nesten i timesvis for å få et glimt av rev og reveunger på denne tida av året. Andre av oss planlegger ingenting og går bare tur med hunden nærmest midt i byen, for så å ende opp med ca samme opplevelse.

Husky, berner og lille reverampen

Jeg gikk en sen ettermiddagstur med hunden langs en forholdsvis sentral vei i byen. Mot oss kom berner sennen-tispa Shira, som jeg ikke har sett siden hun var valp og bare halvparten så stor.

Mens hundene hilste på hverandre, kom plutselig en revevalp vandrende forbi! Jeg var veldig glad jeg hadde et solid grep i hundebåndet da iveren til huskyen tok overhånd. Reven var mer nysgjerrig enn redd og gjorde mange forsøk på å komme nærmest mulig hundene uten å risikere altfor mye, men helt innpå kom han dog ikke.  Et par ganger var han nærmere trafikken enn jeg likte å se.

Det hele ble ei fornøyelig stund som varte i kanskje ti minutter. Reveungen fikk seg ikke til å gå tilbake til mora og resten av søskenflokken så lenge vi var der, så det endte med at vi forlot stedet for å ikke distrahere ham.

Noen ganger viser det seg at det enkle veldig fort blir til det beste underveis.

Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Noen ganger bare MÅ man

Jeg kjente det  inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)

På vei gjennom Steigens skjærgård

Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær.  Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.

Magisk lys over Vestfjorden

Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.

Emre var ikke veldig imponert

Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.

Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende.  Det er det ingen av oss som har noe imot.

Furet, værbitt, over vannet

Det er ganske lenge siden jeg bestemte meg for å holde årets 17. mai åpen. Ikke gjøre noen avtaler, ikke ha noen forpliktelser. Ha muligheten til å reise bort eller dra på tur, siden dagen falt på en fredag og ga tredagers helg. Man kan nemlig feire dagen – og det er jeg blodfan av å gjøre – uten nødvendigvis å gå i tog og spise pavlova, heldigvis.

Et telt med utsikt

Da værmeldinga viste seg å bli bra, bestemte jeg meg for å feire ut i naturen. Helt til det siste var jeg ikke  helt enig med meg selv om hvor jeg skulle dra, men jeg landa til slutt på Mjelle.  Jeg ville heller til havet enn til fjellet, fant jeg ut. Og den firbeinte klaget ikke. Flagget ble naturligvis med, og litt oppi lia over stranda fant jeg meg et perfekt punkt på en gressbakke. Litt opp, så det var utsikt. Litt tilbaketrukket, så jeg ikke var midt i glaninga på folk som måtte være der. Og inn mot fjellet, så ikke morgensola skulle komme for tidlig og varme teltet til uutholdelig temperatur. Det skulle vise seg å holde stikk.

Lettlaget, velsmakende primusmat

Det har etterhvert blitt lenge mellom hver gang jeg har pølser som turmat. Ikke fordi det er noe galt med pølser, men fordi det finnes så utfattelig mye godt man kan lage på primus. Jeg begynte ikke å bruke primus før i voksen alder, men egne erfaringer i kombinasjon med (tidligere) lesing av bloggen ‘Ut på tur med primus‘ har etterhvert gitt inspirasjon til så mye forskjellig at jeg alltid kjenner på at det er flere retter jeg har lyst til å lage. Jeg blir aldri lei, og jeg spiser sjelden det samme to ganger på rad når jeg lager primusmat. Denne gangen hadde jeg kryddermarinert kylling (skåret i biter og godt stekt) og nudler med soyasaus oppi spisefatet, og det var skrekkelig godt.

Lykkelig turfølge

Den firbeinte var selvsagt turfølge, og han trives på tur og med å være ute lenge. Drikkevann fant vi i en av bekkene like i nærheten, og han hadde lyng, sand og berg å ligge på, alt etter hva han lystet.  Det er særlig når han ligger i lyngen og sover at man ser snuten jobbe på høygir; den vender seg til høyre og venstre og oppover og nedover i ett kjør; selv om hunden egentlig sover, lever snuten sitt eget liv.

Om natta lå han naturligvis inni teltet sammen med meg. Noen vil ikke ha hunder inn i teltet fordi de er redd for at klørne skal lage rifter i teltduken eller gulvet. Det har aldri skjedd med han her, og jeg er veldig glad for å ha ham inni teltet sammen med meg – særlig når jeg våkner. Da ligger jeg bare og klør ham i pelsen til vi til slutt er våkne, begge to.

Litt kultur i kveldssola

Man kan jo ikke bare nyte utsikta og myse mot Lofotveggen i det fjerne, man må jo også kulturere seg. Det tenkte i alle fall jeg da jeg pakket, så jeg tok med meg denne boka av Tove Ditlevsen. Jeg forsøker å lese ferdig bøker jeg har liggende etter å ha begynt på dem, og dette var ei av to jeg tok med på telttur – og den eneste jeg åpnet. Faktisk var det helt nydelig å sitte i skråninga og nyte utsikta innimellom sidene jeg leste; jeg fant en rytme som fungerte veldig godt. Denne boka er utrolig fin, men samtidig ikke en lett bok. Derfor var det godt å lese et kapittel eller to, deretter tenke og absorbere og reflektere litt mens jeg så på utsikta, og så lese litt mer. Repetér.

Jeg liker 17. mai, og jeg liker å feire variert. Sånn var det i 2011. 2012. Og 2013. Litt fra 2015 kanskje?