Isn’t it ironic?

Denne sangen er soundtrack til dette innlegget:

For det er noen ganger livet er sånn at det eneste man kan si for å beskrive det, er å si at det er alanismorisette-ironisk. Det har i alle fall blitt et begrep i en del av min vennekrets. «Hvordan er livet?» «Jotakk, helt Alanis, egentlig«.

Nå, for eksempel. Nytt år, ny arbeidskontrakt, en kalender full av nye dager som skal fylles med fine ting. I nyttårshelga meldte jeg meg frivillig til å passe hunden til ei venninne noen dager nå i januar. Hun skulle på jobbreise og hadde tenkt å ha ham på kennel fordi hun ikke hadde noen som kunne ta ham – til jeg dukket opp. Av praktiske hensyn ble det til at jeg skulle ta med min hund og bo i hennes leilighet mens jeg passer ham.

Og jeg tenkte: «Det blir perfekt!» Jeg var klar for lange og fine turer med min hund og hennes hund, og gledet meg til hverdagsturer i andre omgivelser enn de vanlige. Gledet meg til lange turer på en liten topp rett i nærheten, gledet meg til å traske i marka og langs veiene med to gode kumpaner.

Men hva skjer? Helga før jeg skal passe valpen, kommer betennelsen tilbake. Betennelsen som på tampen av fjoråret ga meg sykemelding, medisiner av ymse slag og en sterkt begrenset radius. Betennelsen som gjør at det går fint å sitte eller stå, men er fryktelig vondt å bevege seg. Den betennelsen. Den kom tilbake et par dager før jeg skulle passe hund. Etter et par uker i litt mer ok form var jeg igjen tilbake på et minimum, og knapt det.

Jeg hørte Alanis synge i bakhodet da jeg før helga skjønte hva som var i ferd med å skje.

Anari i stua - begge hundene fikk plass i sofaen!
Anarki i stua – begge hundene fikk plass i sofaen!

Men jeg gir meg ikke. Valpen skal slippe å være på kennel, og venninna mi skal slippe å avlyse jobbreisen. Jeg har fått mer medisin og er på beina, sånn høvelig, og har innrettet meg sånn på jobb at det ikke gjør saken (les: helsa) verre enn nødvendig.

Du hører meg verken klage eller banne. Men det kan hende du hører meg nynne litt nittitallslåt i bakgrunnen noen ganger.

Reklamer

Velkommen, 2018!

Noen starter det nye året med store fester og masse folk. Vi var to personer og to hunder.
Noen starter et nytt år i gedigne og vakkert utsmykka lokaler. Vi var i ei DNT-hytte.
Noen foretrekker urbane omgivelser og høy synlighet. Vi var to meter fra vannkanten.
Noen markerer nyttår med endeløst fyrverkeri. Vi nøyet oss med måneskinn og nordlys.
Noen legger store ressurser i at nyttårsmaten skal se fin ut. Vi mekka reinskav på gassovn.
Jeg vil hevde at vi vant. Jeg gleder meg til mer av 2018.

Utsikta mot vest en liten halvtime etter at vi hadde ankommet hytta i fjæra.
En av to glade hunder som syns det var helt greit å ikke være midt oppi fyrverkeri og smell.
Nevnte jeg konkurranse? Vi kivet hardt om seier i terningspillet ‘10.000’!
Reinskav tilberedt på gassovn var himmelsk godt!

Det fineste i romjula

Det fineste i romjula får du ikke se bilde fra. For jeg hadde et kamera med flatt batteri og en mobil med kamera som ikke klarte å fange de små mengdene med naturlig lys som fantes. Derfor må du bare forestille deg hvordan opplevelsen var.

Det var en romjulskveld. Vi hadde vært borte på ettermiddagen og tidlig kveld. Da vi kom hjem, sa jeg at jeg gjerne kunne lufte begge hundene en tur – både min egen og foreldrene mine sin. Begge er huskyer, trekkhunder, og jeg kledde meg i turklær og tok hundene i magebeltet (de hadde trekkseler). Til skogs bar det.

Jeg hadde hodelykt i lommen. Første del av turen gikk langs veier i boligfelt, og der var det lyst nok. Da vi kom til skogen, til den hardtråkka sålen som var mellom skisporene, tenkte jeg at «Jeg tar frem hodelykta når det blir for mørkt, men foreløpig går det bra.» Det skulle vise seg å gå bra hele turen.

Over hodet mitt var det stjerneklart. Det eneste som ‘skygget’ for et mylder av stjerner var nordlyset, som danset grønt og livlig over himmelen i en rask og livlig dans. Noen ganger er nordlyset ‘bare’ ei stripe grønt som bukter seg langsomt nordover der den strekker seg fra vest til øst på himmelen, som regel. Andre ganger – som denne kvelden – brer det seg utover, strekker hun seg i alle mulige retninger og viser seg i trefargede stavbelter som er hvite, grønne og lilla, Aurora Borealis. Det er helt fantastisk.

Og under denne fargeeksplosjonen gikk jeg, først bortover og etterhvert endel oppover. Tidvis gjennom bjørkeskog, tidvis gjennom granskog. På bjørkene var selv de minste kvistene et par centimeter tykke fordi frosten gjorde at snøen la seg som et tykt lag av krystaller utenpå barken. Grantrærne sto tunge og overlesset av snø, snø som var tørr og kald og satt godt fast uten å skli ned på bakken.

Hundene var yre og oppspilt, både fordi det var mørkt og fordi det duftet fristende. Den ene fikk ferten av noe jeg tror var elg; den andre reagerte mer på spor etter rype, harer og småkryp som holder til på tuer og ved foten av grantrærne. De skulle stadig snuse, sniffe, slikke og gå ‘bare litt lenger bortover her’ eller der. Men de gikk fremover da jeg ba om det.

Det mest overveldende av alt var stillheten. Jeg hørte ikke trafikk, hørte ikke fly, hørte ikke folk eller dyr eller noe som helst. Det var helt musestille i skogen og vi hadde stien og veien for oss selv der vi tuslet oppover Hadselåsen og bakover mot Lekangmarka. Sporet var fantastisk, hundene glade, nordlyset intenst og jeg var overveldet.

Borte i Langdalen skimtet jeg hodelyktene til noen som åpenbart sto på ski nedover fra Storheia. På den andre sida av sundet så jeg lykter som var på vei ned fra Hallartinden. Men akkurat der jeg og hundene var, var det stillheten som hersket. Ikke et menneske var å se, ei heller et dyr. Knapt en fugl var å høre.

Av alt det gode jeg har kjent på denne jula, tror jeg denne turen er det som vil sitte i aller lengst. Jeg kom hjem med ubrukt hodelykt. Måtte det bli mange flere sånne fremover – om enn et annet sted, siden juleferien nå er tilbakelagt og jeg igjen befinner meg hjemme hos meg selv.

15. desember: Hvilepuls

Noen dager er det godt å gjøre minst mulig når arbeidsdagen er over. Særlig når det er fredag og siste helg før Selveste Julehelga.

Emre tar livet med ro ved inngangen til helga.

Jeg kunne/skulle/burde: vasket opp, vasket badet, støvsuget, tørket støv, rydda noen hyller i stua, rydda i gangen, funnet frem julepynt, pakket de siste gavene, vasket og sortert klær… Masse.

Jeg gjorde: Fint lite. Å finne hvilepulsen er – for meg – også en del av det å forberede seg til jul.

10. desember: Endelig ut på tur igjen

Etter noen dager preget av hvilepuls er det utrolig godt å merke at kroppen begynner å bli vennligere innstilt igjen. I dag tok jeg én ekstra smertestillende tablett på morgenen, og det ga resultater. Utpå formiddagen kunne jeg ta med meg hunden til Bodøsjøen, og der gikk vi tur i halvannen time.

Bodøsjøen ved solnedgang en søndag i desember

I Bodøsjøen finnes det en  tursti som går helt i fjæra, omtrent. Den gikk vi, helt frem og tilbake. Underveis tok vi det med ro. Hunden fikk snuse på alt han ville, og der var et utall hunder i forskjellige størrelser som han fikk hilse på – for det meste. Jeg fant også tid til å bare sitte i ro på en benk med ryggen mot et naust og bare kose meg. Ta inn utsikta, nyte lyset, nyte stillheten og den friske lufta. Nyte det at det ikke var vondt å bevege seg.

Bildet over er tatt mot sørvest, og du ser spissen til Sandhornet omtrent midt i det gyldne lyset. Bak haugen til høyre i bildet ligger rullebanen til flyplassen. Og utenfor venstre bildekant er kyststripa mot Saltfjorden, hvor vi hadde gått i halvannen time før vi dro hjem igjen. Dager som denne fyller de mentale så vel som energilagrene i kroppen, særlig nå når mørketida snart er på sitt aller dunkleste. Puh.

5. desember: Hjemmekos

Noen ganger er mørketida veldig mørk. For eksempel når det er overskya store deler av dagen og lyset liksom aldri makter å bryte helt gjennom før det blir borte igjen.

På sånne dager er det godt å kunne kose seg inne med god samvittighet. Se en film. Strikke litt. Lage god mat. Kose med hunden, etter at han har fått seg en luftetur.

Soveklumpen på sju år

Akkurat denne dagen var det ekstra påkrevd med hjemmekos. Jeg har nemlig slått hofta i forbindelse med et fall på isen for ei stund siden, og alt av bevegelse er for tida forferdelig vondt. Derfor blir det ikke så lange turer med hunden, ei heller noe tempo å snakke om. Det aller beste (for kroppen) er å ta det med ro, helst hjemme. Så det prøver jeg å gjøre.

Heldigvis har jeg omsider fått meg medisiner som skal avhjelpe problemet, og det virker som om de begynner å ‘ta’ litt nå. Så er det bare å håpe at turene snart blir flere og raskere igjen – ikke bare for min skyld, men for hunden sin. Enn så lenge er det dog hjemmekos som gjelder. Det er heldigvis ikke det verste man kan drive med i førjulstida.

3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.