10. desember: Endelig ut på tur igjen

Etter noen dager preget av hvilepuls er det utrolig godt å merke at kroppen begynner å bli vennligere innstilt igjen. I dag tok jeg én ekstra smertestillende tablett på morgenen, og det ga resultater. Utpå formiddagen kunne jeg ta med meg hunden til Bodøsjøen, og der gikk vi tur i halvannen time.

Bodøsjøen ved solnedgang en søndag i desember

I Bodøsjøen finnes det en  tursti som går helt i fjæra, omtrent. Den gikk vi, helt frem og tilbake. Underveis tok vi det med ro. Hunden fikk snuse på alt han ville, og der var et utall hunder i forskjellige størrelser som han fikk hilse på – for det meste. Jeg fant også tid til å bare sitte i ro på en benk med ryggen mot et naust og bare kose meg. Ta inn utsikta, nyte lyset, nyte stillheten og den friske lufta. Nyte det at det ikke var vondt å bevege seg.

Bildet over er tatt mot sørvest, og du ser spissen til Sandhornet omtrent midt i det gyldne lyset. Bak haugen til høyre i bildet ligger rullebanen til flyplassen. Og utenfor venstre bildekant er kyststripa mot Saltfjorden, hvor vi hadde gått i halvannen time før vi dro hjem igjen. Dager som denne fyller de mentale så vel som energilagrene i kroppen, særlig nå når mørketida snart er på sitt aller dunkleste. Puh.

Reklamer

5. desember: Hjemmekos

Noen ganger er mørketida veldig mørk. For eksempel når det er overskya store deler av dagen og lyset liksom aldri makter å bryte helt gjennom før det blir borte igjen.

På sånne dager er det godt å kunne kose seg inne med god samvittighet. Se en film. Strikke litt. Lage god mat. Kose med hunden, etter at han har fått seg en luftetur.

Soveklumpen på sju år

Akkurat denne dagen var det ekstra påkrevd med hjemmekos. Jeg har nemlig slått hofta i forbindelse med et fall på isen for ei stund siden, og alt av bevegelse er for tida forferdelig vondt. Derfor blir det ikke så lange turer med hunden, ei heller noe tempo å snakke om. Det aller beste (for kroppen) er å ta det med ro, helst hjemme. Så det prøver jeg å gjøre.

Heldigvis har jeg omsider fått meg medisiner som skal avhjelpe problemet, og det virker som om de begynner å ‘ta’ litt nå. Så er det bare å håpe at turene snart blir flere og raskere igjen – ikke bare for min skyld, men for hunden sin. Enn så lenge er det dog hjemmekos som gjelder. Det er heldigvis ikke det verste man kan drive med i førjulstida.

3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.

September i et nøtteskall

Det har vært noen dager som har vært grå denne måneden. Men de langt fleste har vært som dette: Klar himmel, mild (tidvis varm) temperatur og knapt et vindpust. Det har vært magisk. Forpliktelser og aktiviteter av ymse slag har stadig ført meg ut av huset, og ved enhver mulig anledning har jeg kost meg ute i naturen med den firbeinte.

Emre i fjæra på Tverlandet
I fjæra på gamle trakter

Vi har sett nordlyset danse over himmelen kveld etter kveld. Vi har laget middag på primus ute, enten alene eller sammen med venner. Vi har gått lange turer i skog og mark og langs veier, og vi har sittet stille og sett utover havet uten å røre en eneste muskel.

September 2017 er en måned for minneboka.

Grå søndag ingen hindring

Pølsemiddag på bål
Pølsemiddag

Vi hadde avtalt å dra på tur sammen på søndag. Etter ei nydelig helg opprant dagen med grå skyer og duskregn. Jeg var forberedt på at turen ikke ville bli noe av. Men det ble den. Ikke bare gikk vi oss en lang tur – turfølget nektet å godta gråværet og hadde derfor med seg ved, pølser og ymse annet man trenger når man er på båltur.

Hunden måtte pent hvile
En drøy meter hund

Etter ei hektisk uke, og en lang lørdag med montering av kjøkkeninnredning, var det utrolig deilig å få sin andre skikkelige tur på tre dager. Regnet holdt opp et eller annet sted på vei til gapahuken der vi hadde tenkt å innlosjere oss, og vi kunne nyte maten under åpen himmel. Det ble et par små smakebiter på de firbeinte også.

Etter helger som dette kjennes det mye mer ‘greit’ å møte mandagen og ei ny arbeidsuke.

Endelig fredag

Endelig fredag. Etter ei hektisk uke med lange dager og mye innhold var det utrolig godt å kunne senke skuldrene på tur i marka med gamle venner på to og fire bein.

Emre i Heggmoen
Ser du hunden på berget?

Turfølget laget middag på bålet. Jeg laget middag på primus. Vi ble godt mette og fornøyde, begge to.

Denne uka har vi hatt mye fint vær. Men det er september, og det er ikke godt å vite hvordan høsten blir videre. Da er det godt å kunne kaste seg over de mulighetene som finnes til å komme seg ut, nyte naturen – stillheten – roen og omgivelsene.

Biff og grønnsaker
Biff og grønnsaker, beibi!

Heggmoen er aldri feil. Selv om sola går ned halv åtte, fikk vi oss et par timer i fint lys og vakre omgivelser før den gikk ned og alt ble kaldere. Nå kan helga bare komme.

Ute, bare ute hele tida

Det slo ikke feil – det ble mange, mange timer utendørs denne helga også. Jeg var i staben på ei kurshelg Røde Kors arrangerte, og den lå sånn halvveis uti ødemarka. Rett ved grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, hvis man skal være nøye. Innimellom arbeidstimene innendørs fikk jeg også god tid til å være ute – heldigvis. I selskap med hunden er det sjelden feil å være ute.

En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.
En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.

Jeg liker å bevege meg i skog som er mindre beferdet enn de markaområdene som er nærmest der jeg bor. Dette er et sånt område. Populært blant entusiaster, men samtidig et sted som ikke ‘alle’ skal til. Perfekt i mine øyne. Der er noen skogsveier, litt flere stier – og mange uoppdagede kroker for mitt vedkommende. Det er kjærkomment. Det var mye å legge merke til også på de aller korteste turene. Liggegroper og ferske spor etter elg. Eller en solid kjuke, som den på bildet over. Jeg slutter aldri å bli fascinert av kjuker.

Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.
Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.

Min firbeinte venn var med hele helga. Ikke bare var han miljøfaktor i pausene på kurset, han var også en suveren turkompis i ledige øyeblikk. På den ene turen fant jeg en sti jeg aldri har gått ’til veis ende’ før, og vi la i vei for å se hvor vi havnet. Området er såpass oversiktlig at man ikke går seg bort, samtidig som det finnes uoppdagede stier og steder.

Da stien tok slutt, brøt vi rett mot venstre og opp til en liten kolle som heldigvis var belagt med lyng og mose. Der, med utsikt mot Sørfjorden, Heggmotinden og Aurnestindan og kjernen av Sjunkhatten nasjonalpark, tok det ikke lang tid før hunden strakte han seg ut i lyngen og sovnet. Jeg la meg ned for å få fin vinkel på et bilde. Og for å si det sånn: Det gikk ei lita stund før jeg kom meg opp fra lyngen igjen…

Blikkstille vann og ei brygge nært land.
Blikkstille vann og ei brygge nært land.

Vatnvatnet er et ganske stort vann som ligger et par mil fra Bodø by. Vannet strekker seg grovt sett fra sørvest mot nordøst, og det har en rekke krinkelkroker, bukter og et par store fjordtarmer. Blant annet. Ved ‘Innervatnet’ finner man denne flytebrygga beliggende nedenfor ei hytte. Til høyre i bildet ser du  Børvasstindan og Lurfjellet, som ligger mot sør.

Da jeg tok bildet var det blikkstille vann og musestille i naturen. Den eneste lyden som hørtes, var de trompetaktige lydene fra svaner som hekker i nærheten – og stødige dunk fra noen som hugde ved på den gamle måten, for hånd.

I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.
I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.

I nærheten av der vi hadde vårt til hold denne helga, er det et område hvor det for lenge siden var gruvedrift. For et drøyt århundre siden var det kobbergruver i Hopsfjellet. Hele fire gruver var i drift i tilsammen 20 år, og noen av gruveåpningene lar seg lett finne i landskapet i dag. Jeg har tidligere besøkt et par av dem, men da ankommet fra en annen kant.

Denne gangen gikk vi ikke mot gruvene, men en gammel og delvis gjengrodd kjerrevei som jeg tipper har vært brukt i tømmerhogst en gang i fordums tid. Av erfaring vet jeg at om vi hadde fortsatt litt lenger enn det vi gjorde, ville vi ha funnet ei forfallen hytte med fantastisk beliggenhet. Vi gjorde ikke det. Vi fikk et stykke bare, før vi måtte snu og dra tilbake igjen. Pliktene kalte.

Men det var likevel verdt det – morgenstund på urskogsgrunn gjør godt for sjela. Og helsa forøvrig. Det gjør meg uendelig godt at vi endelig er inne i den årstida der det er lyst hele døgnet, og der alt man vil er å være mest mulig ute.