Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.

Reklamer

Frostatur med hunden

I forbindelse med turen til Femundløpet stoppet jeg også noen dager på Frosta for å besøke familie. Været var like fint der som på Røros; vinterlig, kaldt, fast føre nydelig lys. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på noe.

Soloppgang fra Moksnesåsen

En morgen skulle jeg egentlig bare gå en liten tur med hunden, kanskje et kvarter eller noe. Men det var så fint ute at jeg bare ville gå litt lenger og litt lenger og litt til, og plutselig hadde vi gått tur i halvannen time. Det var rundt ti minusgrader og litt vind, men jeg var godt kledd og frøst ikke i det hele tatt. Vi var på landet, og dermed kom vi forbi spor av både rev, elg, hare og andre dyr, noe som ikke var den firbeinte imot.

Frossent på Frosta

Frosta ligger utrolig vakkert til. Ganske flatt, med åser her og der, og proppfullt av historie. I sommer var jeg for eksempel på Tautra, som ligger like i nærheten, og det er ikke langt herfra til steder som har utmerket seg i Norgeshistorien og Snorres kongesagaer, for eksempel.

Uansett. Det er fint å gå tur her, og jeg var mye ute de dagene jeg var på besøk. Skulle gjerne hatt med ski for å gå over jordene og inn i skogen, men det får bli en annen gang. Og fargene. Fargene! På morgenen var det blålilla, ved solnedgang var det gyllent – og om kvelden så jeg jammen nordlys da jeg var ute, selv om dette er forholdsvis langt sør for denslags. Frosta bjudar på, og jeg takker villig ja.

A dog with a view

Hunden var med på hele reisen denne gangen, og han storkoste seg. Tog? Null problem. Maxitaxi for tog da sistnevnte konka? Null problem. Hotellovernatting? Helt greit. Møte hundespann eller se dem fyke forbi? Helt greit. Sove alle mulige steder, hilse på alle mulige folk? Også helt greit. Bare han får være med, være sammen med meg og de jeg henger med, så er alt i orden for ham. Heldigvis. Jeg trenger aldri å være redd for hvordan han skal oppføre seg med folk og andre dyr; jeg vet han er grei og rolig og snill, selv om han også vet å ‘prate’ og si fra hvis det er noe.  Ingen tvil om at han får bli med neste gang jeg er på disse trakter, med andre ord.

Til Røros for Femundløpet

Helt siden slutten av mars i fjor har Marianne og jeg planlagt å reise til Røros sammen i starten av februar i år. Mål: Å se starten på Femundløpet. Jeg har vært på Røros og Femundløpet flere ganger tidligere, men Marianne har aldri sett hundekjøring ‘live’ før. Det skulle det bli en endring på.

Rørosgater en vinterkveld

Røros er noe av det vakreste jeg vet i Norge, både vinters- og sommertid. Om sommeren er byen frodig og fargerik, om vinteren som et frossent nasjonalromantisk postkort. Årets femundvær var noe av det beste jeg har opplevd i mine år med Femundløpet; kaldt, tørt og relativt lite nedbør. Det var ofte stjerneklart på kveldstid, og snøen var verken salta eller grusa de fleste stedene. Dermed var det godt føre  – og fine forhold for å ta bilder.

ATV-ene tar en siste gjennomgang kvelden før løpet starter.

Femundløpet startet fredag 1. februar. Vi kom frem dagen før, og på ettermiddagen var vi ute for å se oss om i litt ro og mak. Da møtte vi på ATV-ene i Mørkstugata, den gata som går parallelt med Kjerkgata (hovedgata på Røros). ATV-ene brukes  i forbindelse med å få hundespannene til startlinja når løpet starter, for å holde igjen spannet frem til startskuddet går. På bildet over, er gata relativt tom. Dagen etter, da løpet startet, er veikantene på begge sider stappfulle av biler, hundehengere, sleder og spann – og folk, så klart. Volumet er deretter – det er hundeglam og stemmer over en lav sko.

Robert Sørlie har startet i alle Femundløp som har blitt arrangert. I år startet han først!

Femundløpet starter alltid med at spannene kjører opp Kjerkgata, svinger 90 grader mot høyre, kjører gjennom gruvemuseet og ut i naturen derfra. Svingen er berykta, og i år var det tydelig at kjørerne hadde fått klar beskjed om å stå på bremsen opp Kjerkgata slik at de ikke skulle ha for stor fart gjennom svingen. Jeg så bare én slede som velta, og det skjedde langsomt og ble raskt retta opp igjen.

Deltakerne er fordelt på tre klasser; junior (under 18 år), F450 og F650. De som kjører 450 km kan ha maks åtte hunder foran sleden når de starter, og må ha minst fem med til mål. De som kjører 650 km kan ha tolv hunder foran ved start, og må ha minst seks med når de kjører over målstreken.

Det finnes én kjører som kalles for ‘kongen av Femundløpet’. Det er Robert Sørlie. Han har startet i hvert eneste av de tilsammen 30 løpene som har vært, og han har vunnet 12 av dem. I år ble han #2, bare slått av Thomas Wærner. Det står det respekt av, og det kom ikke som noen overraskelse at han ble førstemann til å bli inkludert på Femundløpets nyskapte ‘Hall of Fame’, som ble annonser på åpningsseremonien.

Jens Kvernmo på vei ut på sporet i F450. Han fullførte løpet. Godt gjort.

Har du sett serien ‘Jens i villmarka‘ på NRK? Jens fra TV-serien deltok i årets Femundløp F450, og han fullførte med stil og seks hunder foran sleden i mål. Jeg blir ikke overraska om det blir til en episode eller to i neste sesong av tv-serien.

Jens samarbeider med rutinerte Arnt Ola Skjerve fra Jådåren husky, som selv har en rekke gode plasseringer å vise til. Skjerve har hatt noen litt rolige år i det siste med tanke på løp og konkurranser, men virker å være langsomt på vei tilbake – og det gleder meg. Skjerve kjørte F650.

Gammel rørosbebyggelse nedenfor slagghaugene

Vi så ikke bare starten på løpet – vi så oss også omkring på Røros. Vi fikk bl.a. med oss store deler av den aller eldste bebyggelsen på Røros, gamle trehus nedenfor slagghaugene og gruvemuseet. Det var stor stas, særlig i tussmørket som skapte stemning og ga en nesten uvirkelig følelse.

Vi gikk langsomt gjennom snølagte gater mens det knirka under skoene og lukta peisfyring lang vei, mens bilene sto parkert og husfasadene brakte tankene mange generasjoner bakover. I denne delen av Røros er dessuten mye av Pippi spilt inn, hvilket jeg ikke hadde noen anelse om før jeg ble det fortalt. Kanskje ikke rart at jeg håper å komme meg tilbake til Røros en gang på forsommeren eller deromkring.

TIlbake fra sitt livs første sledetur

Jeg reiste sammen med Marianne, ei gammel venninne av meg. Hun har aldri sett hundekjøring ‘på ordentlig’ før. Kanskje ingen overraskelse at helga ble en stor opplevelse for henne? Uten at hun visste om det (før vi kom til Røros) hadde jeg avtalt med en venn av meg at han skulle ta henne med på treningstur med hobbyspannet sitt dagen etter løpsstart; en kosetur for treningen og kosen sin del. Sammen med kompisen sin samboer fikk Marianne en fantastisk opplevelse med 11 hunder foran sleden i en times tid. De var så raske at jeg ikke rakk å komme meg helt i posisjon for å ta bilder før de kom inn – men knipset over klarte jeg å ta.

Nå er det bare en måned til jeg skal på neste løp; Finnmarksløpet, som starter i Alta. Røros og Femundløpet ga en god forsmak – og det å ‘bare’ være turist frister definitivt til gjentakelse.

På ski til havet

Nesten fullmåne i en dis over skogen ga magisk lys ved hytta

Lyset. Lyset over skogen der vi sklir rolig fremover på ski i et landskap bare opplyst av månen, som er nesten helt full. Det er blått, grått, månelyst, bokstavelig talt. Jeg har hodelykta i lommen, men tar den ikke opp. Det rekker med månen. Vi har god tid, jeg kan veien og stien er akkurat såpass tråkket opp med både ski og fotspor at det er lett å finne frem dit man skal. Dit vi skal. Når hytta vi opprinnelig ville til allerede er full av folk, drar vi til ei av de andre på samme tun. Der installerer vi oss. Der får vi ei god helg.

Snørekjøring uten preppa løyper

På dagtid tar vi turen igjen, i dagslys. Ned til havet langs det som sommerstid er en fin sti å gå på. Når den er dekket av snø, er det litt mer krevende. Men det går. Det går som regel bra, selv med trekkhund som gir meg ekstra fart på flata. Når nedoverbakkene blir for lange eller svingete, tar jeg skiene av meg og går til fots den distansen. Hunden er ikke helt fornøyd med det. Men så snart skiene kommer på igjen, er misnøyen glemt.

Snøen ligger dyp og fin helt ned til flomålet

Vi kan gå helt ned til stranda og bergene på ski, faktisk ut på noen av bergene, om vi vil. Spor etter oter og mink begeistrer den firbente, som aller helst vil løpe løs. Det får han ikke, for jeg mistenker at det ikke er langt til nærmeste elg. I stedet snuser han på alt fjæra har å by på, både over og under snøen. Lyset er så blått at snøen nesten lyser av seg selv, og kanten på en mørk sky mot lys himmelbakgrunn viser seg som et tydelig skille mellom mørkeblått og lysere blått på havoverflata. Fjorden her er stille i dag, blank ligger den og blinker innimellom haglbygene.

Så går vi tilbake. Til sist drar vi hjem. Men minnene, det vi så, bildene av det vi opplevde. De står fortsatt levende for meg.

Så kom vinteren

Store, hvite filler i varm huskypels

I går gikk vi tur i et landskap som var delvis hvitt; akkurat nok snø til at landskapet ser hvitt ut på avstand, men ikke nok til å dekke gresstustene i hagen min.

Så kom natta, og det ble morgen neste dag.  Da var plutselig landskapet hvitt – ordentlig hvitt! Gresstustene var forlengst skjult, biltakene i nabolaget var et par desimeter høyere enn normalt, brøytebilen hadde laget en liten skavl foran innkjørselen og i det hele tatt. Vinteren er her!

Morgenturen med hunden ble unnagjort i snø til et lite stykke oppover leggen, og vi storkoste oss begge to. Da jeg kom hjem, festa jeg hunden i langt bånd i hagen mens jeg måket hele oppkjørselen for snø. Så gikk jeg inn, spiste frokost og gjorde meg klar for ny tur ut – bare for å oppdage at måkinga nesten hadde vært forgjeves, for det hadde falt masse snø. Igjen. Og på kort tid. Lykken var stor hos både to- og firbeinte i dag. Vi liker vinter og snø.

Det beste av alt? Det skal vare.

Lys på mørke kvelder

Når det er på det mørkeste om vinteren, blir lyset naturlig nok ekstra viktig. Man må ta med seg det lyset man får, på den ene eller andre måten. Et av lyspunktene for meg denne juleferien, var julenattskonserten i Hadsel kirke, som jeg også har omtalt et tidligere år.

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke. Her venter vi på at koret skal komme inn.

I år tok jeg og pappa turen til kirka og konserten, og det var like magisk som før. Nytt av året var dessuten at blandakoret hadde lånt inn en ung gutt (12?) som sang solo på enkelte numre. Dét gjorde seg virkelig. På et av numrene var det bare kvinnene i koret som sang, på et annet var det bare menn. Det var et grep som fungerte veldig bra. Koret har fått endel nye medlemmer (og stemmer) siden sist, og det var fint å høre at de later til å være på en opptur for tida. Lokalavisen anmeldte konserten og kaller den ‘et vindu mot julemysteriet’.  Anmelderen har et poeng.

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Et annet av julas lyspunkter var en kveld der det overraskende for meg ble klarvær. Det hadde regna og sludda hele dagen, og da jeg skulle ut på kveldstur med hunden, var jeg egentlig innstilt på å gjøre den relativt kort. Men neida – det hadde blitt klart og nydelig vær, og månen var nesten full. Det var nærmest en selvfølge å forlenge turen. Det var sogar fullt mulig å gå tur i skogen helt uten hodelykt på grunn av månelyset, og jeg så gjorde.

På et tidspunkt gikk vi rundt et lite vann som overraskende nok heter Lillevannet. Det ligger ikke langt fra lysløypa, og to lyktestolper derfra ga oransje lys som gjorde det mulig for mobilen min å ta et slags bilde der og da. (I resten av skogen var det for mørkt med ‘bare’ månelyset.) Det var hard skare og hålke hele veien rundt, så jeg gikk  med andakt – og piggsko. Både jeg og hunden var fornøyde da vi kom inn etter endt tur den kvelden, det lover jeg.

Gjensyn på Junkerfjellet

Noen ganger skjer Livet. Det siste drøye året har Livet skjedd for noen andre enn meg, og det har medført at jeg og ei venninne har sett  hverandre mye sjeldnere enn vi pleide før. Det er litt trist, men jeg vet samtidig at det er en fase som går over.  Her om dagen møttes vi igjen, og sammen med hundene tok vi oss en tur på Junkerfjellet.

Lilli (t.v.) og Emre på Junkerfjellet, med utsikt mot nordøst

Junkerfjellet kan man bestige fra flere kanter og alle himmelretninger. Vi valgte å gå grusveien fra Bestemorenga og innover. Med en hund hver i magebelte skulle det være grei skuring, men man kan åpenbart ta feil. Junkerfjellet ligger akkurat høyt nok til at det denne dagen var vanvittig isete å gå; det lå en tynn film av is over grusvei og steiner hele veien. Vi avpasset dog farta til forholdene og hadde en fin tur likevel.

Det beste av alt var at vi begge hadde muligheten til å ha fri en formiddag, sånn at vi kom oss ut på tur mens det enda var dagslys. Det er en luksus man ikke har hver dag! Det lot til at hundene også var veldig fornøyd med den detaljen – og med å få hilse på flere av de andre hundene som var på tur på Junkerfjellet denne dagen.