Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

Reklamer

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Noen ganger bare MÅ man

Jeg kjente det  inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)

På vei gjennom Steigens skjærgård

Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær.  Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.

Magisk lys over Vestfjorden

Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.

Emre var ikke veldig imponert

Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.

Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende.  Det er det ingen av oss som har noe imot.

Furet, værbitt, over vannet

Det er ganske lenge siden jeg bestemte meg for å holde årets 17. mai åpen. Ikke gjøre noen avtaler, ikke ha noen forpliktelser. Ha muligheten til å reise bort eller dra på tur, siden dagen falt på en fredag og ga tredagers helg. Man kan nemlig feire dagen – og det er jeg blodfan av å gjøre – uten nødvendigvis å gå i tog og spise pavlova, heldigvis.

Et telt med utsikt

Da værmeldinga viste seg å bli bra, bestemte jeg meg for å feire ut i naturen. Helt til det siste var jeg ikke  helt enig med meg selv om hvor jeg skulle dra, men jeg landa til slutt på Mjelle.  Jeg ville heller til havet enn til fjellet, fant jeg ut. Og den firbeinte klaget ikke. Flagget ble naturligvis med, og litt oppi lia over stranda fant jeg meg et perfekt punkt på en gressbakke. Litt opp, så det var utsikt. Litt tilbaketrukket, så jeg ikke var midt i glaninga på folk som måtte være der. Og inn mot fjellet, så ikke morgensola skulle komme for tidlig og varme teltet til uutholdelig temperatur. Det skulle vise seg å holde stikk.

Lettlaget, velsmakende primusmat

Det har etterhvert blitt lenge mellom hver gang jeg har pølser som turmat. Ikke fordi det er noe galt med pølser, men fordi det finnes så utfattelig mye godt man kan lage på primus. Jeg begynte ikke å bruke primus før i voksen alder, men egne erfaringer i kombinasjon med (tidligere) lesing av bloggen ‘Ut på tur med primus‘ har etterhvert gitt inspirasjon til så mye forskjellig at jeg alltid kjenner på at det er flere retter jeg har lyst til å lage. Jeg blir aldri lei, og jeg spiser sjelden det samme to ganger på rad når jeg lager primusmat. Denne gangen hadde jeg kryddermarinert kylling (skåret i biter og godt stekt) og nudler med soyasaus oppi spisefatet, og det var skrekkelig godt.

Lykkelig turfølge

Den firbeinte var selvsagt turfølge, og han trives på tur og med å være ute lenge. Drikkevann fant vi i en av bekkene like i nærheten, og han hadde lyng, sand og berg å ligge på, alt etter hva han lystet.  Det er særlig når han ligger i lyngen og sover at man ser snuten jobbe på høygir; den vender seg til høyre og venstre og oppover og nedover i ett kjør; selv om hunden egentlig sover, lever snuten sitt eget liv.

Om natta lå han naturligvis inni teltet sammen med meg. Noen vil ikke ha hunder inn i teltet fordi de er redd for at klørne skal lage rifter i teltduken eller gulvet. Det har aldri skjedd med han her, og jeg er veldig glad for å ha ham inni teltet sammen med meg – særlig når jeg våkner. Da ligger jeg bare og klør ham i pelsen til vi til slutt er våkne, begge to.

Litt kultur i kveldssola

Man kan jo ikke bare nyte utsikta og myse mot Lofotveggen i det fjerne, man må jo også kulturere seg. Det tenkte i alle fall jeg da jeg pakket, så jeg tok med meg denne boka av Tove Ditlevsen. Jeg forsøker å lese ferdig bøker jeg har liggende etter å ha begynt på dem, og dette var ei av to jeg tok med på telttur – og den eneste jeg åpnet. Faktisk var det helt nydelig å sitte i skråninga og nyte utsikta innimellom sidene jeg leste; jeg fant en rytme som fungerte veldig godt. Denne boka er utrolig fin, men samtidig ikke en lett bok. Derfor var det godt å lese et kapittel eller to, deretter tenke og absorbere og reflektere litt mens jeg så på utsikta, og så lese litt mer. Repetér.

Jeg liker 17. mai, og jeg liker å feire variert. Sånn var det i 2011. 2012. Og 2013. Litt fra 2015 kanskje?

Reven sa ikke så mye

En morgen jeg gikk tur med hunden før jobb, merka jeg at han var veldig fokusert på et eller annet til venstre for oss. Vi gikk langs jernbanelinja, og et høyt gjerde skilte oss fra jernbanen. Jeg skjønte ikke helt hva det var som fanget interessen hans, men vinden sto fra motsatt side og over mot oss, så jeg tenkte at han kanskje hadde ferten av ei tispe med løpetid i et av husene på andre sida eller noe sånt.

Jeg tok feil. Etter noen meter fikk jeg øye på det samme som han hadde lagt merke til: En rev.

Emre og reven

Innenfor jernbanegjerdet, bare halvannen meter fra sporet, lå det en rev i en krøll på vollen. Lenge lå den der, krøllet sammen i sola, og bare myste mot oss. Da vi var på det nærmeste, rett på andre sida av sporet og gjerdet, strakte den ut forbeina mens resten av kroppen beholdt posisjonen sin. Den var åpenbart nysgjerrig på oss.

Reven ytret ikke så mye som et grynt engang, og hunden min sa heller ikke et pip – men han var veldig, veldig interessert i hvem reven var og ville nok helst ha løpt bortover (det finnes flere huller i gjerdet her) for å sjekke den litt og hilse på. Det fikk han naturligvis ikke. Vi gikk videre.

Sånne naturopplevelser selv midt i byen er noe av det jeg elsker med livet i denne byen.

Kom mai, du skjønne milde

…for skogen ER atter grønn og vi koser oss ute i naturen så snart vi har anledning til det! En dag tidligere i uka dro jeg til Heggmoen utenfor Bodø sammen med ei venninne, hunden og noen unger. Vi gikk på tur på både vei og sti, vi spiste ymse slag medbrakt mat, og rett og slett koste oss maks med utedag, hele hurven.

Glad Emre leder an på tur

I Heggmoen kan man ikke kjøre til veis ende, for der er en bom som stenger det siste strekket av veien opp mot vannverket. Men vi parkerte bilen, gikk forbi bommen og tok asfaltveien opp til vannverket. Derfra tok vi skogsveien tilbake igjen, en fin grusvei som tar oss gjennom lyng og furuskog tilbake til utgangspunktet igjen.  Snøen har smeltet de aller fleste stedene, og den firbeinte var mer enn veldig glad over å få snuse fritt og uhemmet på spor etter mus, rein, elg, rev og hva som ellers måtte ha beveget seg her i det siste.

Vatnvatnet sett fra nesten oppe ved vannverket

Heggmoen og Vatnvatnet ligger helt på grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, og omgivelsene er vakre og utpreget villmarksaktige. Det er bare ei uke siden det lå is på vannet – nå var det helt isfritt, bare litt slush lå igjen her og der langs de mest skyggelagte delene av vannkanten. På sommeren kan det være et insekthelvete av en annen verden, særlig nede ved vannet, men så tidlig som nå var det ikke engang en maur som plaget oss. Heldigvis. Vi kunne gå, stoppe og kose oss der vi ville uten å måtte tenke på og ta hensyn til insekter av noe slag.

Klart vi må skrive i besøksboka!

På et utsiktspunkt som ligger langs grusveien, litt forbi vannverket, står det en benk og et bord rettet inn mot sør. På bordet er det spikret fast et skilt: «Sett deg ned – skriv i boka». Ungene var snare til å finne frem besøksboka fra postkassen bakpå benkeryggen, og en etter en skrev vi oss inn sammen med vitale data – dato, vær og cirkatemperatur.

Flere små bålplasser i nærmeste omkrets forteller sitt tydelige språk om at dette er et populært sted for en rast både sommers- og vinterstid. Selv har jeg også ambisjoner om å komme tilbake hit og ta en bedre pause her litt lenger utpå våren og forsommeren – kanskje sogar med teltet. Må bare gå litt unna det mest trafikkerte området da, men det skal ikke være noe problem.

Barmark og mus gir gode forhold for hundensuter!

Egentlig hadde vi tenkt oss bort til gapahuken og badekulpen mot slutten av turen. Men vått terreng (mye myr-basert sti) kombinert med barn som hadde joggesko gjorde at vi heller valgte å snu og gå ned til rasteplassene som er anlagt ved innerenden av Vatnvatnet. Der var det også andre folk, men området er stort nok til å ha plass til flere, uten at man må sitte på fanget til hverandre. Heldigvis.

Jentene starta vasse-sesongen

Det var ikke veldig varmt i været, sånn generelt, men i sola kjentes det ganske varmt. Derfor var ingen av oss voksne overrasket da ungene ville ‘bade’. Badinga viste seg å være vassing på grunt vann – men det er krevende nok. For akkurat her hvor de vassa, renner elva ut i vannet, og elva består av smeltevann fra fjellet. Det er vann som ikke akkurat er varmt, for å si det sånn, men ungene lot seg ikke stoppe – de vassa og lekte seg storlig i vannkanten.

I sporene av en finsk lapphund som var der ei stund tidligere…

Vi hadde med oss mye god mat, og det var helt nydelig å ha tid til å kose seg med litt av det ene, litt av det andre, uten å måtte skynde seg og uten å bli stappmett. Litt mat, litt lek, litt mat, litt underholdning, litt spikking av spyd og litt steiking av pinnebrød… tida gikk, og vi koste oss alle som én. Da vi etterhvert vendte nesene og snuten hjemover, viste klokka at vi hadde vært ute i fem timer.

En vel anvendt mai-dag, med andre ord. Jeg satser på at det blir flere av samme slag i løpet av de neste ukene.

Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.