Ta mæ te havet

Havet. Det er noe med havet. Jeg er vokst opp ved havet, og det er noe med havet som jeg ikke kan forklare, noe som går helt til sjela på meg og bare treffer helt innerst inne, på en god måte. Uansett vær, uansett årstid, uansett omgivelser. Havet, helst nordaførr. Jeg blir aldri lei.

Supert selskap på et av mine yndlingssteder

En sen ettermiddag for ikke lenge siden var jeg ved havet i godt selskap. Jeg, hunden, vorsteh-tispa Hedvig og eieren hennes var på ei lang, fin og langgrunn strand ved fjære sjø, og det var helt magisk. Ja, det var litt vind (det er ofte det her), men sola varmet og vi hadde tid til å sette oss litt ned et sted og gjøre absolutt ingenting annet enn å ta inn omgivelsene med alle sanser. Det gjorde godt for både to- og firbeinte.

Hedvig, 12 uker gammel vorsteh-tispe

Denne stranda var ei av de første strendene hunden min var på da han var valp, og nå fikk han være med på en av Hedvigs første turer hit også. Her er tang, her er skjell, her er tidvis strandede glassmanter, her er krabberester og taurester og whatnot. Mye å snuse på, leke med og bite i for en liten valp med kløe i tennene. Og når det blir varmere i været vannet, har jeg store ambisjoner om å dra tilbake og vasse litt i fjæra med i alle fall én av hundene. Tipper valpen henger seg på da. Hun er helt klart eventyrlysten!

En bit bjørkestamme med greiner vekker assosiasjoner en solfylt ettermiddag ved fjære sjø

Denne ettermiddagen var det fjære sjø da vi var i fjæra, så vannkanten var nærmere 100 meter lenger ut enn den ville vært om det var flo. Men det luktet fortsatt hav, luktet fortsatt saltvann, luktet fortsatt tang og alt annet der nede. Jeg nyter det. Vi fant oss en plankebit og satte oss ned, ansiktet rett mot sola i vest, mot havet. Det føltes som å få ‘gratis’ brunfarge mens vi satt der og filosoferte om alt mellom himmel og jord. Det var ikke så viktig hva vi sa, egentlig. Det viktige var at vi var, simpelthen.

To av fire hester som bor rett ved stranda

Ikke langt fra fjæra er ei inhegning med litt skog og litt åker hvor det bor fire hester. De er vanvittig fine. Tre av dem er islandshester, tror jeg, den fjerde er denne på bildet. Den er av en helt særegen rase og det finnes ikke så mange av den i Norge, men jeg klarer ikke for bare mitt liv å huske hva rasen heter.  Note to self: Må sjekke med venninna mi hva det var rasen het igjen. Men se på den – er den ikke nydelig? Jeg syns han er fantastisk flott.

Og heldig, som bor sånn til at han kan se og lukte havet hele sommeren.

Reklamer

Tatt av løpsbobla

Jeg har vært i løpsbobla ei uke. Min årvisse tur til Alta for å jobbe frivillig på Finnmarksløpet startet for ei uke siden. I dagene etterpå har jeg for det meste jobba i 90 % av døgnets våkne timer, og jeg har i snitt sovet ca fire timer per natt. Det er hektisk – men det er også vanvittig gøy og en stor opplevelse.

De har vært mye kaldt i Alta. Kaldt og vakkert.

Jeg kan ikke huske at været har vært så fint noen gang som jeg har vært her. Det har alltid vært en eller annen storm, snøvær, is eller slush, eller sogar regn. Men nå har det vært sol fra mer eller mindre skyfri himmel ei uke i strekk, og det er knapt et snøkorn i lufta på alle bildene som fotografene våre har tatt. Det er bare sol, glade folk og glade hunder – og noen trøtte fjes etterhvert, både med og uten pels.

Hver Finnmarksløpsuke er det isskulptur-park på torget i Alta

Torsdag for ei uke siden åpnet Borealis vinterfestival. En del av festivalen er alltid en stor åpningskonsert/forestilling på torget i Alta, og der finner man også isskulpturer. Jeg har vært flere kvelder og nattetimer denne uka og titta på isskulpturene. Dyr og figurer skåret i is og lyst opp innenfra gir en helt magisk effekt – og de har holdt seg, skulpturene. De har ikke smelta bort, sånn som de har gjort flere år tidligere. Det er aldeles nydelig – døgnet rundt. Noen av dem er sogar leke-vennlige for byens barn.

En kald skjønnhet

Det har handlet mye om hund denne uka. Mest om alaskahuskyer, men også om malamuter  og siberianhuskyer. De har bjeffa, sovet, hoppet, sloknet, løpt, hvilt, krølla seg og strukket ut. Oppi alt dette har de trukket folk på bakpå sleden hundrevis av kilometer gjennom  Finnmark, for så å ende opp i Alta igjen. FL-500-løpet er overstått, FL-1200 får vinneren i mål denne fredagen. NRK har hatt kveldssendinger, og både på nett-tv og vanlig TV sender de dessuten serien Iskald – en helt nydelig serie om tre ungdommer som trener seg selv og hundene opp til årets Finnmarksløp. Jeg har hatt klump i halsen mer enn én gang mens jeg har sett på. Forrårsiresånn.

Møt Barrack, en sju år gammel borderterrier og kosegris!

Dette sjarmtrollet møtte jeg også her om dagen. Han heter Barrack (!) og tilhører noen venner av meg, og er en sjuårig borderterrier. Det gjør godt med litt pelsterapi når man savner sin egen hund.

Om et par dager er det over. Da er kjørerne i mål, premiene delt ut, bankettmaten oppspist og kofferten pakket. Og jeg? Jeg vender snuten hjemover igjen.  Det har vært vanvittig gøy å være her, som alltid, men det blir godt å komme hjem igjen. Heldigvis.

Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.

Frostatur med hunden

I forbindelse med turen til Femundløpet stoppet jeg også noen dager på Frosta for å besøke familie. Været var like fint der som på Røros; vinterlig, kaldt, fast føre nydelig lys. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på noe.

Soloppgang fra Moksnesåsen

En morgen skulle jeg egentlig bare gå en liten tur med hunden, kanskje et kvarter eller noe. Men det var så fint ute at jeg bare ville gå litt lenger og litt lenger og litt til, og plutselig hadde vi gått tur i halvannen time. Det var rundt ti minusgrader og litt vind, men jeg var godt kledd og frøst ikke i det hele tatt. Vi var på landet, og dermed kom vi forbi spor av både rev, elg, hare og andre dyr, noe som ikke var den firbeinte imot.

Frossent på Frosta

Frosta ligger utrolig vakkert til. Ganske flatt, med åser her og der, og proppfullt av historie. I sommer var jeg for eksempel på Tautra, som ligger like i nærheten, og det er ikke langt herfra til steder som har utmerket seg i Norgeshistorien og Snorres kongesagaer, for eksempel.

Uansett. Det er fint å gå tur her, og jeg var mye ute de dagene jeg var på besøk. Skulle gjerne hatt med ski for å gå over jordene og inn i skogen, men det får bli en annen gang. Og fargene. Fargene! På morgenen var det blålilla, ved solnedgang var det gyllent – og om kvelden så jeg jammen nordlys da jeg var ute, selv om dette er forholdsvis langt sør for denslags. Frosta bjudar på, og jeg takker villig ja.

A dog with a view

Hunden var med på hele reisen denne gangen, og han storkoste seg. Tog? Null problem. Maxitaxi for tog da sistnevnte konka? Null problem. Hotellovernatting? Helt greit. Møte hundespann eller se dem fyke forbi? Helt greit. Sove alle mulige steder, hilse på alle mulige folk? Også helt greit. Bare han får være med, være sammen med meg og de jeg henger med, så er alt i orden for ham. Heldigvis. Jeg trenger aldri å være redd for hvordan han skal oppføre seg med folk og andre dyr; jeg vet han er grei og rolig og snill, selv om han også vet å ‘prate’ og si fra hvis det er noe.  Ingen tvil om at han får bli med neste gang jeg er på disse trakter, med andre ord.

Til Røros for Femundløpet

Helt siden slutten av mars i fjor har Marianne og jeg planlagt å reise til Røros sammen i starten av februar i år. Mål: Å se starten på Femundløpet. Jeg har vært på Røros og Femundløpet flere ganger tidligere, men Marianne har aldri sett hundekjøring ‘live’ før. Det skulle det bli en endring på.

Rørosgater en vinterkveld

Røros er noe av det vakreste jeg vet i Norge, både vinters- og sommertid. Om sommeren er byen frodig og fargerik, om vinteren som et frossent nasjonalromantisk postkort. Årets femundvær var noe av det beste jeg har opplevd i mine år med Femundløpet; kaldt, tørt og relativt lite nedbør. Det var ofte stjerneklart på kveldstid, og snøen var verken salta eller grusa de fleste stedene. Dermed var det godt føre  – og fine forhold for å ta bilder.

ATV-ene tar en siste gjennomgang kvelden før løpet starter.

Femundløpet startet fredag 1. februar. Vi kom frem dagen før, og på ettermiddagen var vi ute for å se oss om i litt ro og mak. Da møtte vi på ATV-ene i Mørkstugata, den gata som går parallelt med Kjerkgata (hovedgata på Røros). ATV-ene brukes  i forbindelse med å få hundespannene til startlinja når løpet starter, for å holde igjen spannet frem til startskuddet går. På bildet over, er gata relativt tom. Dagen etter, da løpet startet, er veikantene på begge sider stappfulle av biler, hundehengere, sleder og spann – og folk, så klart. Volumet er deretter – det er hundeglam og stemmer over en lav sko.

Robert Sørlie har startet i alle Femundløp som har blitt arrangert. I år startet han først!

Femundløpet starter alltid med at spannene kjører opp Kjerkgata, svinger 90 grader mot høyre, kjører gjennom gruvemuseet og ut i naturen derfra. Svingen er berykta, og i år var det tydelig at kjørerne hadde fått klar beskjed om å stå på bremsen opp Kjerkgata slik at de ikke skulle ha for stor fart gjennom svingen. Jeg så bare én slede som velta, og det skjedde langsomt og ble raskt retta opp igjen.

Deltakerne er fordelt på tre klasser; junior (under 18 år), F450 og F650. De som kjører 450 km kan ha maks åtte hunder foran sleden når de starter, og må ha minst fem med til mål. De som kjører 650 km kan ha tolv hunder foran ved start, og må ha minst seks med når de kjører over målstreken.

Det finnes én kjører som kalles for ‘kongen av Femundløpet’. Det er Robert Sørlie. Han har startet i hvert eneste av de tilsammen 30 løpene som har vært, og han har vunnet 12 av dem. I år ble han #2, bare slått av Thomas Wærner. Det står det respekt av, og det kom ikke som noen overraskelse at han ble førstemann til å bli inkludert på Femundløpets nyskapte ‘Hall of Fame’, som ble annonser på åpningsseremonien.

Jens Kvernmo på vei ut på sporet i F450. Han fullførte løpet. Godt gjort.

Har du sett serien ‘Jens i villmarka‘ på NRK? Jens fra TV-serien deltok i årets Femundløp F450, og han fullførte med stil og seks hunder foran sleden i mål. Jeg blir ikke overraska om det blir til en episode eller to i neste sesong av tv-serien.

Jens samarbeider med rutinerte Arnt Ola Skjerve fra Jådåren husky, som selv har en rekke gode plasseringer å vise til. Skjerve har hatt noen litt rolige år i det siste med tanke på løp og konkurranser, men virker å være langsomt på vei tilbake – og det gleder meg. Skjerve kjørte F650.

Gammel rørosbebyggelse nedenfor slagghaugene

Vi så ikke bare starten på løpet – vi så oss også omkring på Røros. Vi fikk bl.a. med oss store deler av den aller eldste bebyggelsen på Røros, gamle trehus nedenfor slagghaugene og gruvemuseet. Det var stor stas, særlig i tussmørket som skapte stemning og ga en nesten uvirkelig følelse.

Vi gikk langsomt gjennom snølagte gater mens det knirka under skoene og lukta peisfyring lang vei, mens bilene sto parkert og husfasadene brakte tankene mange generasjoner bakover. I denne delen av Røros er dessuten mye av Pippi spilt inn, hvilket jeg ikke hadde noen anelse om før jeg ble det fortalt. Kanskje ikke rart at jeg håper å komme meg tilbake til Røros en gang på forsommeren eller deromkring.

TIlbake fra sitt livs første sledetur

Jeg reiste sammen med Marianne, ei gammel venninne av meg. Hun har aldri sett hundekjøring ‘på ordentlig’ før. Kanskje ingen overraskelse at helga ble en stor opplevelse for henne? Uten at hun visste om det (før vi kom til Røros) hadde jeg avtalt med en venn av meg at han skulle ta henne med på treningstur med hobbyspannet sitt dagen etter løpsstart; en kosetur for treningen og kosen sin del. Sammen med kompisen sin samboer fikk Marianne en fantastisk opplevelse med 11 hunder foran sleden i en times tid. De var så raske at jeg ikke rakk å komme meg helt i posisjon for å ta bilder før de kom inn – men knipset over klarte jeg å ta.

Nå er det bare en måned til jeg skal på neste løp; Finnmarksløpet, som starter i Alta. Røros og Femundløpet ga en god forsmak – og det å ‘bare’ være turist frister definitivt til gjentakelse.

På ski til havet

Nesten fullmåne i en dis over skogen ga magisk lys ved hytta

Lyset. Lyset over skogen der vi sklir rolig fremover på ski i et landskap bare opplyst av månen, som er nesten helt full. Det er blått, grått, månelyst, bokstavelig talt. Jeg har hodelykta i lommen, men tar den ikke opp. Det rekker med månen. Vi har god tid, jeg kan veien og stien er akkurat såpass tråkket opp med både ski og fotspor at det er lett å finne frem dit man skal. Dit vi skal. Når hytta vi opprinnelig ville til allerede er full av folk, drar vi til ei av de andre på samme tun. Der installerer vi oss. Der får vi ei god helg.

Snørekjøring uten preppa løyper

På dagtid tar vi turen igjen, i dagslys. Ned til havet langs det som sommerstid er en fin sti å gå på. Når den er dekket av snø, er det litt mer krevende. Men det går. Det går som regel bra, selv med trekkhund som gir meg ekstra fart på flata. Når nedoverbakkene blir for lange eller svingete, tar jeg skiene av meg og går til fots den distansen. Hunden er ikke helt fornøyd med det. Men så snart skiene kommer på igjen, er misnøyen glemt.

Snøen ligger dyp og fin helt ned til flomålet

Vi kan gå helt ned til stranda og bergene på ski, faktisk ut på noen av bergene, om vi vil. Spor etter oter og mink begeistrer den firbente, som aller helst vil løpe løs. Det får han ikke, for jeg mistenker at det ikke er langt til nærmeste elg. I stedet snuser han på alt fjæra har å by på, både over og under snøen. Lyset er så blått at snøen nesten lyser av seg selv, og kanten på en mørk sky mot lys himmelbakgrunn viser seg som et tydelig skille mellom mørkeblått og lysere blått på havoverflata. Fjorden her er stille i dag, blank ligger den og blinker innimellom haglbygene.

Så går vi tilbake. Til sist drar vi hjem. Men minnene, det vi så, bildene av det vi opplevde. De står fortsatt levende for meg.

Så kom vinteren

Store, hvite filler i varm huskypels

I går gikk vi tur i et landskap som var delvis hvitt; akkurat nok snø til at landskapet ser hvitt ut på avstand, men ikke nok til å dekke gresstustene i hagen min.

Så kom natta, og det ble morgen neste dag.  Da var plutselig landskapet hvitt – ordentlig hvitt! Gresstustene var forlengst skjult, biltakene i nabolaget var et par desimeter høyere enn normalt, brøytebilen hadde laget en liten skavl foran innkjørselen og i det hele tatt. Vinteren er her!

Morgenturen med hunden ble unnagjort i snø til et lite stykke oppover leggen, og vi storkoste oss begge to. Da jeg kom hjem, festa jeg hunden i langt bånd i hagen mens jeg måket hele oppkjørselen for snø. Så gikk jeg inn, spiste frokost og gjorde meg klar for ny tur ut – bare for å oppdage at måkinga nesten hadde vært forgjeves, for det hadde falt masse snø. Igjen. Og på kort tid. Lykken var stor hos både to- og firbeinte i dag. Vi liker vinter og snø.

Det beste av alt? Det skal vare.