Reven sa ikke så mye

En morgen jeg gikk tur med hunden før jobb, merka jeg at han var veldig fokusert på et eller annet til venstre for oss. Vi gikk langs jernbanelinja, og et høyt gjerde skilte oss fra jernbanen. Jeg skjønte ikke helt hva det var som fanget interessen hans, men vinden sto fra motsatt side og over mot oss, så jeg tenkte at han kanskje hadde ferten av ei tispe med løpetid i et av husene på andre sida eller noe sånt.

Jeg tok feil. Etter noen meter fikk jeg øye på det samme som han hadde lagt merke til: En rev.

Emre og reven

Innenfor jernbanegjerdet, bare halvannen meter fra sporet, lå det en rev i en krøll på vollen. Lenge lå den der, krøllet sammen i sola, og bare myste mot oss. Da vi var på det nærmeste, rett på andre sida av sporet og gjerdet, strakte den ut forbeina mens resten av kroppen beholdt posisjonen sin. Den var åpenbart nysgjerrig på oss.

Reven ytret ikke så mye som et grynt engang, og hunden min sa heller ikke et pip – men han var veldig, veldig interessert i hvem reven var og ville nok helst ha løpt bortover (det finnes flere huller i gjerdet her) for å sjekke den litt og hilse på. Det fikk han naturligvis ikke. Vi gikk videre.

Sånne naturopplevelser selv midt i byen er noe av det jeg elsker med livet i denne byen.

Kom mai, du skjønne milde

…for skogen ER atter grønn og vi koser oss ute i naturen så snart vi har anledning til det! En dag tidligere i uka dro jeg til Heggmoen utenfor Bodø sammen med ei venninne, hunden og noen unger. Vi gikk på tur på både vei og sti, vi spiste ymse slag medbrakt mat, og rett og slett koste oss maks med utedag, hele hurven.

Glad Emre leder an på tur

I Heggmoen kan man ikke kjøre til veis ende, for der er en bom som stenger det siste strekket av veien opp mot vannverket. Men vi parkerte bilen, gikk forbi bommen og tok asfaltveien opp til vannverket. Derfra tok vi skogsveien tilbake igjen, en fin grusvei som tar oss gjennom lyng og furuskog tilbake til utgangspunktet igjen.  Snøen har smeltet de aller fleste stedene, og den firbeinte var mer enn veldig glad over å få snuse fritt og uhemmet på spor etter mus, rein, elg, rev og hva som ellers måtte ha beveget seg her i det siste.

Vatnvatnet sett fra nesten oppe ved vannverket

Heggmoen og Vatnvatnet ligger helt på grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, og omgivelsene er vakre og utpreget villmarksaktige. Det er bare ei uke siden det lå is på vannet – nå var det helt isfritt, bare litt slush lå igjen her og der langs de mest skyggelagte delene av vannkanten. På sommeren kan det være et insekthelvete av en annen verden, særlig nede ved vannet, men så tidlig som nå var det ikke engang en maur som plaget oss. Heldigvis. Vi kunne gå, stoppe og kose oss der vi ville uten å måtte tenke på og ta hensyn til insekter av noe slag.

Klart vi må skrive i besøksboka!

På et utsiktspunkt som ligger langs grusveien, litt forbi vannverket, står det en benk og et bord rettet inn mot sør. På bordet er det spikret fast et skilt: «Sett deg ned – skriv i boka». Ungene var snare til å finne frem besøksboka fra postkassen bakpå benkeryggen, og en etter en skrev vi oss inn sammen med vitale data – dato, vær og cirkatemperatur.

Flere små bålplasser i nærmeste omkrets forteller sitt tydelige språk om at dette er et populært sted for en rast både sommers- og vinterstid. Selv har jeg også ambisjoner om å komme tilbake hit og ta en bedre pause her litt lenger utpå våren og forsommeren – kanskje sogar med teltet. Må bare gå litt unna det mest trafikkerte området da, men det skal ikke være noe problem.

Barmark og mus gir gode forhold for hundensuter!

Egentlig hadde vi tenkt oss bort til gapahuken og badekulpen mot slutten av turen. Men vått terreng (mye myr-basert sti) kombinert med barn som hadde joggesko gjorde at vi heller valgte å snu og gå ned til rasteplassene som er anlagt ved innerenden av Vatnvatnet. Der var det også andre folk, men området er stort nok til å ha plass til flere, uten at man må sitte på fanget til hverandre. Heldigvis.

Jentene starta vasse-sesongen

Det var ikke veldig varmt i været, sånn generelt, men i sola kjentes det ganske varmt. Derfor var ingen av oss voksne overrasket da ungene ville ‘bade’. Badinga viste seg å være vassing på grunt vann – men det er krevende nok. For akkurat her hvor de vassa, renner elva ut i vannet, og elva består av smeltevann fra fjellet. Det er vann som ikke akkurat er varmt, for å si det sånn, men ungene lot seg ikke stoppe – de vassa og lekte seg storlig i vannkanten.

I sporene av en finsk lapphund som var der ei stund tidligere…

Vi hadde med oss mye god mat, og det var helt nydelig å ha tid til å kose seg med litt av det ene, litt av det andre, uten å måtte skynde seg og uten å bli stappmett. Litt mat, litt lek, litt mat, litt underholdning, litt spikking av spyd og litt steiking av pinnebrød… tida gikk, og vi koste oss alle som én. Da vi etterhvert vendte nesene og snuten hjemover, viste klokka at vi hadde vært ute i fem timer.

En vel anvendt mai-dag, med andre ord. Jeg satser på at det blir flere av samme slag i løpet av de neste ukene.

Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.

Til toppen av Ørnheia

Man kan ikke være på Ørnheihytta uten å også ta turen opp på selve Ørnheia. Turen er ikke lang, og dermed var den på mange måter perfekt å ta som en hundeluftetur på en dag med heller labert vær.

På vei opp bakken til toppen av heia

Snøen smelta mye og fort mens vi var på hytta, og de bare flekkene og rabbene ble stadig flere og større nærmest time for time. Jeg og hunden valgte den enkleste veien til Ørnheia; rett opp lia. Litt snø først, med høvelig fast dekke der det var skutersåle, og deretter over utallige barmarksflekker til glede for både mine bein og hundens snute. Det var mye å snuse på underveis, og vi hadde ingen hast i det hele tatt.

Ingen tvil om hvor man er

Ørnheihytta ligger på 317 m.o.h. og det er 70 meter opp til toppen av heia. Før i tida lå det ei gjestebok i postkassen her; i dag finner man bare et laminert ark med oppslag om ‘telltur’ og en kode man kan bruke for å registrere det digitalt. Passende nok var det et par havørner som kom seilende over Ørnheia da vi begynte å gå fra hytta, og vi kunne følge dem med øynene et godt stykke innover øya. Dagen før hadde gjestene på hytta sett hele sju ørner på en gang mens jeg var inne og jobba. Det er en grunn til at heia og hytta har fått navnet sitt! Og jeg har forlengst bestemt meg for at det blir minst én tur opp hit til sommeren sammen med den firbeinte, gjerne på sen kvelds- eller nattestid. Jeg gleder meg allerede.

Emre med utsikt mot Raftsundet

Langfredag var været stort sett grått og vått. Vi var heldige og hadde endel oppholdsvær på denne turen, men utsikta var likevel ikke i nærheten av hva den hadde vært dagen og kvelden før.

Mot øst kan man vanligvis se halve Lofotveggen herfra, fra de sørlige delene av Hinnøya til Austvågøya, Gimsøyhoven og Vestvågøya frem til Eggum, som ligger på yttersida og har en svært karakteristisk fjellformasjon. Denne dagen var det såvidt man kunne skimte noen fjell på andre sida av fjorden, og den nordlige munningen til Raftsundet ser du bare hvis du faktisk vet at den er der. Man kan si mye om været denne påska, men kjedelig var det i alle fall ikke.

Bunny was here!

Det var rikelig med spor etter dyreliv, og mye å se på mens vi tok en runde. Vi så ørn svevende over oss, elg lenger ned i Lekangmarka, og jeg tror vi så ei rype eller to i kanten av noen barrabber lenger ned. I tillegg var der ekskrementer fra elg, fjorårets sauer, rype, ørn – og harens karakteristiske kuler, som du ser på bildet over her.

Den firbeinte hadde noen utfall som fikk meg til å mistenke at det var mus eller lemen som vaket rett under overflata og i kanten av isen og snøen som smelta – men jeg så dem ikke, og han fanga dem ikke, så det kan ha vært noe annet. Sikkert er det i alle fall at det er et yrende liv her på sommeren, når heiloen og alle de andre er tilbake. Du skal ikke se bort fra at det blir en liten drikkepause her en gang utpå sommeren når vi er tilbake. Man må jo gi seg tid til å få med seg omgivelsene og snuse litt i lyngen!

Bare toppen av tårnet på Storheia var synlig

Etter at det hadde vært lavt, tungt og mørkegrått skydekke hele dagen begynte det å letne utpå ettermiddagen og kvelden. Med ett kunne vi skimte hvor sola var, og der var sogar glimt av blå himmel innimellom. Et par kilometer lenger bort og noen høydemeter lenger opp ble toppen av tårnet på Storheia synlig. Vi bevega oss langs kanten av heia og ned mot hytta igjen.

Neste morgen var sola tilbake.

Ta mæ te havet

Havet. Det er noe med havet. Jeg er vokst opp ved havet, og det er noe med havet som jeg ikke kan forklare, noe som går helt til sjela på meg og bare treffer helt innerst inne, på en god måte. Uansett vær, uansett årstid, uansett omgivelser. Havet, helst nordaførr. Jeg blir aldri lei.

Supert selskap på et av mine yndlingssteder

En sen ettermiddag for ikke lenge siden var jeg ved havet i godt selskap. Jeg, hunden, vorsteh-tispa Hedvig og eieren hennes var på ei lang, fin og langgrunn strand ved fjære sjø, og det var helt magisk. Ja, det var litt vind (det er ofte det her), men sola varmet og vi hadde tid til å sette oss litt ned et sted og gjøre absolutt ingenting annet enn å ta inn omgivelsene med alle sanser. Det gjorde godt for både to- og firbeinte.

Hedvig, 12 uker gammel vorsteh-tispe

Denne stranda var ei av de første strendene hunden min var på da han var valp, og nå fikk han være med på en av Hedvigs første turer hit også. Her er tang, her er skjell, her er tidvis strandede glassmanter, her er krabberester og taurester og whatnot. Mye å snuse på, leke med og bite i for en liten valp med kløe i tennene. Og når det blir varmere i været vannet, har jeg store ambisjoner om å dra tilbake og vasse litt i fjæra med i alle fall én av hundene. Tipper valpen henger seg på da. Hun er helt klart eventyrlysten!

En bit bjørkestamme med greiner vekker assosiasjoner en solfylt ettermiddag ved fjære sjø

Denne ettermiddagen var det fjære sjø da vi var i fjæra, så vannkanten var nærmere 100 meter lenger ut enn den ville vært om det var flo. Men det luktet fortsatt hav, luktet fortsatt saltvann, luktet fortsatt tang og alt annet der nede. Jeg nyter det. Vi fant oss en plankebit og satte oss ned, ansiktet rett mot sola i vest, mot havet. Det føltes som å få ‘gratis’ brunfarge mens vi satt der og filosoferte om alt mellom himmel og jord. Det var ikke så viktig hva vi sa, egentlig. Det viktige var at vi var, simpelthen.

To av fire hester som bor rett ved stranda

Ikke langt fra fjæra er ei inhegning med litt skog og litt åker hvor det bor fire hester. De er vanvittig fine. Tre av dem er islandshester, tror jeg, den fjerde er denne på bildet. Den er av en helt særegen rase og det finnes ikke så mange av den i Norge, men jeg klarer ikke for bare mitt liv å huske hva rasen heter.  Note to self: Må sjekke med venninna mi hva det var rasen het igjen. Men se på den – er den ikke nydelig? Jeg syns han er fantastisk flott.

Og heldig, som bor sånn til at han kan se og lukte havet hele sommeren.

Tatt av løpsbobla

Jeg har vært i løpsbobla ei uke. Min årvisse tur til Alta for å jobbe frivillig på Finnmarksløpet startet for ei uke siden. I dagene etterpå har jeg for det meste jobba i 90 % av døgnets våkne timer, og jeg har i snitt sovet ca fire timer per natt. Det er hektisk – men det er også vanvittig gøy og en stor opplevelse.

De har vært mye kaldt i Alta. Kaldt og vakkert.

Jeg kan ikke huske at været har vært så fint noen gang som jeg har vært her. Det har alltid vært en eller annen storm, snøvær, is eller slush, eller sogar regn. Men nå har det vært sol fra mer eller mindre skyfri himmel ei uke i strekk, og det er knapt et snøkorn i lufta på alle bildene som fotografene våre har tatt. Det er bare sol, glade folk og glade hunder – og noen trøtte fjes etterhvert, både med og uten pels.

Hver Finnmarksløpsuke er det isskulptur-park på torget i Alta

Torsdag for ei uke siden åpnet Borealis vinterfestival. En del av festivalen er alltid en stor åpningskonsert/forestilling på torget i Alta, og der finner man også isskulpturer. Jeg har vært flere kvelder og nattetimer denne uka og titta på isskulpturene. Dyr og figurer skåret i is og lyst opp innenfra gir en helt magisk effekt – og de har holdt seg, skulpturene. De har ikke smelta bort, sånn som de har gjort flere år tidligere. Det er aldeles nydelig – døgnet rundt. Noen av dem er sogar leke-vennlige for byens barn.

En kald skjønnhet

Det har handlet mye om hund denne uka. Mest om alaskahuskyer, men også om malamuter  og siberianhuskyer. De har bjeffa, sovet, hoppet, sloknet, løpt, hvilt, krølla seg og strukket ut. Oppi alt dette har de trukket folk på bakpå sleden hundrevis av kilometer gjennom  Finnmark, for så å ende opp i Alta igjen. FL-500-løpet er overstått, FL-1200 får vinneren i mål denne fredagen. NRK har hatt kveldssendinger, og både på nett-tv og vanlig TV sender de dessuten serien Iskald – en helt nydelig serie om tre ungdommer som trener seg selv og hundene opp til årets Finnmarksløp. Jeg har hatt klump i halsen mer enn én gang mens jeg har sett på. Forrårsiresånn.

Møt Barrack, en sju år gammel borderterrier og kosegris!

Dette sjarmtrollet møtte jeg også her om dagen. Han heter Barrack (!) og tilhører noen venner av meg, og er en sjuårig borderterrier. Det gjør godt med litt pelsterapi når man savner sin egen hund.

Om et par dager er det over. Da er kjørerne i mål, premiene delt ut, bankettmaten oppspist og kofferten pakket. Og jeg? Jeg vender snuten hjemover igjen.  Det har vært vanvittig gøy å være her, som alltid, men det blir godt å komme hjem igjen. Heldigvis.

Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.