Timeout på utekontoret

Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: En av gledene her i livet er å ha utekontor; å ha en liten arbeidsplass et helt annet sted enn der man vanligvis jobber. Et av mine favorittsteder er på kaffebaren ‘min’, som ligger omtrent midt i byen. Tidligere i uka var jeg igjen der i forbindelse med et cruiseanløp; etter å ha vært ombord på skipet da det kom inn, tok jeg et par timer på kaffebaren før det var tid for neste punkt på timeplanen.

Mummibok og varm sjokolade

Det var ikke så mye byråkrati å hanskes med denne gangen; ikke for mange telefoner og ikke mye papirarbeid. Dermed kunne jeg med god samvittighet sitte ved vinduet og drikke varm sjokolade mens jeg leste litt i min medbrakte bok; ‘Pappaen og havet’ av Tove Jansson – ei bok om mummifamilien som drar til ei øde fyr-øy uti havet og bor for en periode. Jeg leste den første gang da jeg var på Skomvær fyr en periode for noen år siden, og det var et særdeles hyggelig gjensyn å lese den på nytt.

Nå har jeg lest ferdig sju bøker siden sankthans, og målet er ti bøker før skolestart. Jeg tror jeg ligger godt an, med andre ord. Det ser ut til å bli mer enn ti bøker lest i sommer, for jeg har ikke tenkt å stoppe når jeg kommer så langt. Til det er det alt for mange bøker jeg vil få med meg de nærmeste ukene.

Azamara Journey kommer til Bodø for første gang

Reklamer

Gleden ved utekontor

Verdens beste utekontor

Deler av arbeidstida mi tilbringer jeg på utekontor, altså på et sted borte hjemmefra og utenom mitt ‘vanlige’ kontor. Det aller beste jeg vet, er å ha utekontor på min yndlingskaffebar her i byen. Der møter jeg kjentfolk, der får jeg impulser fra folk som kommer og går, der er det bra internett, der har de god kakao og gode kanelsnurrer, og der er det god stemning. Best av alt; jeg kan komme dit og sitte i timesvis og er like velkommen hele tida.

Samtidig er det ikke noe problem å faktisk jobbe derfra. Telefoner er greit så lenge man ikke er veldig høylydt, pc’en får både strøm og wifi, der er akkurat passe privatliv, og jeg får faktisk konsentrert meg og gjort noe mens jeg sitter der; jeg soser ikke bort tida. Det er helt perfekt.

Aida Aura forlater Bodø en onsdagskveld.

Et prosjekt jeg har jobba et par måneder for å få realisert kom endelig ’til verden’ denne uka. Det har vært mye arbeid og frem og tilbake for å lande alle detaljer, og timelønna mi er ikke verdt å nevne, ikke denne gangen. På sikt kan det bli annerledes.  Men det er vanvittig tilfredsstillende når man får det til og ser at det blir en suksess, at produktet blir godt mottatt alle vegne og når kunden er fornøyd.

Da kan man etterhvert også ta helg med god samvittighet.

Tatt av løpsbobla

Jeg har vært i løpsbobla ei uke. Min årvisse tur til Alta for å jobbe frivillig på Finnmarksløpet startet for ei uke siden. I dagene etterpå har jeg for det meste jobba i 90 % av døgnets våkne timer, og jeg har i snitt sovet ca fire timer per natt. Det er hektisk – men det er også vanvittig gøy og en stor opplevelse.

De har vært mye kaldt i Alta. Kaldt og vakkert.

Jeg kan ikke huske at været har vært så fint noen gang som jeg har vært her. Det har alltid vært en eller annen storm, snøvær, is eller slush, eller sogar regn. Men nå har det vært sol fra mer eller mindre skyfri himmel ei uke i strekk, og det er knapt et snøkorn i lufta på alle bildene som fotografene våre har tatt. Det er bare sol, glade folk og glade hunder – og noen trøtte fjes etterhvert, både med og uten pels.

Hver Finnmarksløpsuke er det isskulptur-park på torget i Alta

Torsdag for ei uke siden åpnet Borealis vinterfestival. En del av festivalen er alltid en stor åpningskonsert/forestilling på torget i Alta, og der finner man også isskulpturer. Jeg har vært flere kvelder og nattetimer denne uka og titta på isskulpturene. Dyr og figurer skåret i is og lyst opp innenfra gir en helt magisk effekt – og de har holdt seg, skulpturene. De har ikke smelta bort, sånn som de har gjort flere år tidligere. Det er aldeles nydelig – døgnet rundt. Noen av dem er sogar leke-vennlige for byens barn.

En kald skjønnhet

Det har handlet mye om hund denne uka. Mest om alaskahuskyer, men også om malamuter  og siberianhuskyer. De har bjeffa, sovet, hoppet, sloknet, løpt, hvilt, krølla seg og strukket ut. Oppi alt dette har de trukket folk på bakpå sleden hundrevis av kilometer gjennom  Finnmark, for så å ende opp i Alta igjen. FL-500-løpet er overstått, FL-1200 får vinneren i mål denne fredagen. NRK har hatt kveldssendinger, og både på nett-tv og vanlig TV sender de dessuten serien Iskald – en helt nydelig serie om tre ungdommer som trener seg selv og hundene opp til årets Finnmarksløp. Jeg har hatt klump i halsen mer enn én gang mens jeg har sett på. Forrårsiresånn.

Møt Barrack, en sju år gammel borderterrier og kosegris!

Dette sjarmtrollet møtte jeg også her om dagen. Han heter Barrack (!) og tilhører noen venner av meg, og er en sjuårig borderterrier. Det gjør godt med litt pelsterapi når man savner sin egen hund.

Om et par dager er det over. Da er kjørerne i mål, premiene delt ut, bankettmaten oppspist og kofferten pakket. Og jeg? Jeg vender snuten hjemover igjen.  Det har vært vanvittig gøy å være her, som alltid, men det blir godt å komme hjem igjen. Heldigvis.

Inneklemt fredag med bortekontor

Noen fredager er bedre enn andre. For eksempel de fredagene – som i dag – der man kan sitte på ‘bortekontor’ og jobbe litt før man tar helg.

Noen ganger er det ålreit…

Etter å ha stått opp klokka fire i dag for å starte turen, kom jeg hit utpå formiddagen og rigget meg til. Frokostgjestene hadde gått, klokka var ikke helt innsjekk-tid enda, men jeg kunne sitte i hotellets matsal og jobbe. Perfekt. Etterhvert kan jeg lukke laptopen og hilse helgas reisefølge velkommen.

Jeg tror det blir bra.

12. desember: Jobb – heldigvis

Ei snau uke på sykemelding og jeg ble rammet av brakkesyke. Den kom gradvis og sterkere, og til slutt var det bare ett å gjøre: Dra på jobb, selv om sykemeldinga ikke var helt over enda. Det var ei helt rett beslutning, viste det seg.

Jobben min har mye med ord å gjøre. Tastatur og skrivesaker er grunnleggende nødvendigheter.

Jeg elsker jobben min. Og jeg elsker det å simpelthen ha en jobb. Det har vært år tidligere i livet der jeg ikke har hatt så mye jobb som jeg skulle ønske, eller hvor jeg har hatt en jobb som kanskje ikke var … optimal. Jeg kjenner flere som ikke har jobb, som ikke får jobb, som gjerne vil men ikke kan jobbe, og i det hele tatt. Jobb er ingen selvfølge, ei heller det å ha det bra på jobb.

For noen er det ingen stor sak. Men for meg er det å ha en jobb å gå til og en jobb jeg liker noe aldeles fantastisk. Det å gå på jobb er et lyspunkt de aller fleste dagene – det er ikke bare noe jeg ‘må’ fordi man må på jobb. Det er noe jeg virkelig blir glad av. Fine kolleger, interessante oppgaver, en god tone. Så enkelt, så viktig.

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.

Når det løsner

Noen ganger kjenner man plutselig at ting løsner. De trenger ikke å ha vært vanskelige. Det trenger ikke å ha vært tungt. Det har kanskje ikke vært noe problem, egentlig, selv når man har tenkt etter. Likevel kan det plutselig løsne.

I dag var en sånn dag.

Jeg vet ikke helt hva det var, men plutselig stemte alt på en måte det ikke har gjort før. Jeg har vært et halvt år i ny jobb, litt kortere i en del av jobben, og plutselig var det som om noe løsnet og bare fant sin plass. Rett og slett. Kanskje var det jeg, kanskje var det oppgavene, kanskje var det det sosiale. Kanskje litt av alt.

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Resultatet ble like fullt at jeg satt og spiste lunsj med kolleger i moderne omgivelser og med vakker utsikt, mens jeg så finværet bre seg utover himmelen og landskapet. Innvendig ble jeg varm og kjente uten påviselig grunn på en nesten tindrende euforisk følelse, som om noe har tatt av og samtidig landet ordentlig.

Noe sier meg at det ikke er forbigående. Det er jeg veldig glad for.