Vågøyvannet rundt

Det er noen dager du bare vet du vil huske. Jeg og niåringen har en sånn fra i fjor sommer; en dag der vi gikk rundt hele Vågøyvannet på orienteringstur. Tilsammen gikk vi nesten ei mil den dagen, og i hans øyne har det vært En Stor Drøm. Derfor er det ikke så rart at vi også i år bestemte oss for å ta orienteringsrunden rundt Vågøyvannet sammen – igjen. At det skulle skje på det som kanskje har vært sommerens varmeste og mest vindstille dag, var på sett og vis en bonus. (Og ei utfordring, til tider.)

Streetart ved Vågøyvannet - jeg mistenker at det er Stein som står bak.
Streetart ved Vågøyvannet – jeg mistenker at det er Stein som står bak.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått til og rundt Vågøyvannet, men det er mange. Likevel har jeg altså klart å ALDRI legge merke til denne streetart-piecen. Merkelig. Vågøyvannet er oppdemmet i den ene enden, og på nedsida av der hvor utløpet ville ha vært om man åpnet slusene, finner man dette stykket. Syns du at du har sett det før? Du har rett. Akkurat samme figur befinner seg også på en trafoboks på Rønvikfjellet, da med rød kjole. Hver gang jeg kommer over motiver som dette, syns jeg det er ekstra trist at Stein har lagt opp som streetart-utøver.

Niåringen plukker blomster langs stien
Niåringen plukker blomster langs stien

Det tar noen ganger litt tid å gå tur med denne niåringen, for han er stadig i sine egne tanker og koser seg med det han ser og finner underveis. Jeg syns det er strålende, så lenge det ikke stanser opp. Denne dagen plukket han en bukett blomster til meg helt i starten av turen. Den var nydelig – men han kom selv på at den kanskje ikke ville overleve en varm dag på tur. Derfor la han den i vannkanten frem til vi var på retur, ‘for sikkerhets skyld’. Jeg ble like glad av tanken som av blomstene, tror jeg.

Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.
Akkurat rett tidspunkt for bregner og hvitveis! Det er så vakkert at det ser arrangert ut.

Det var noe med timingen som var perfekt denne dagen. I skogen var det tett i tett med hvitveis hele veien, det var som et mykt teppe man bare ville legge seg ned i. I lika på nordsida av Junkerfjellet var bregnene i ferd med å våkne ordentlig til live. Det var et helt fantastisk syn å se de ranke bregneklasene med bue i enden reise seg opp over hvitveisteppet på skogbunnen, uten at bregnene hadde kommet dithen at de bredte seg overalt og sperret lyset for småvekstene på bakken. Jeg stoppet flere ganger bare for å nyte synet, også uten å ta bilde.

En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.
En pust i bakken ved post 15, i østenden av Vågøyvannet.

Det er viktig å ha med seg både vann og næring på turer i varmt vær. Vi hadde begge deler. Men ved post #15, på østsida av vannet, ble vi enige om at det uansett var på tide med en liten pause. Niåringen delvis i sola, hunden og jeg i den skyggen vi klarte å finne blant de små skogsbjørkene som sto fornuftig plassert.

Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet
Børvasstindan bak åskammen som blir til Junkerfjellet

Noe av det fine med Bodømarka er at den ikke har så veldig store høydeforskjeller, og man trenger ikke slite seg ut for å få fin utsikt. Og utsikta endrer seg hele tida – det er alltid noe fint å se på. Dette bildet av Børvasstindan er knipset fra sørlia av Keiservarden, og den grønne åskammen blir ettehvert til Junkerfjellet utenfor høye bildekant.

Fasit etter turen viste 14 kilometer, fem og en halv time gangtid, seks poster og 39 poeng, om jeg ikke husker feil. Middagen smakte kjempegodt da vi kom hjem.

Paradisbukta er en klisjé

 Det var solnedgang, det var latter, det var sang…

Sitter her på berget og ser utover havet…

Det var en gang en sommer…

Alle de tre linjene over her er starten på hver sin sang, sanger som trygt kan karakteriseres som ‘sommerhit’, som en ‘klassiker’ og som en enerverende gjenganger på radioer, nachspiel, karaoker og sånt noe. Hvorfor de har blitt det, kan kanskje diskuteres. Klisjeer blir til fordi de gjentas så ofte. Men grunnen til at de gjentas så ofte, er gjerne at de oppleves som sanne, som beskrivende, at de er gjenkjennelige for tilhøreren. De bare gror seg fast, på et vis.

To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.
To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.

Alle disse sangene, i tur og orden, gikk av seg selv inni hodet mitt en kveld tidligere i uka. Sammen med gode venner i hjelpekorpset var jeg nemlig på båttur til Paradisbukta, ytterst på Store Hjertøya, som ligger omtrent i innseilinga til Bodø. Det går ikke bilvei eller ferge dit, man må komme seg frem for egen maskin, for egen kjøl. Noen kommer i kajakk, noen i seilbåt, noen i lystbåt. Vi kom dit i en liten båt, noen som campet der hadde kommet i kano.

Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.
Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.

Det var rett og slett en drømmekveld i Bodøs skjærgård. Vi spilte kubb på stranda. Noen av oss gikk på fotosafari på berg og knauser. Vi laget ei lita grue og grilla mat. Hunden kunne være løs, og han stakk ingen steder. Vi snakket litt med kanopadlerne som hadde ankommet før oss, og stemninga var god. Det var mange gode samtaler, og båtene duvet i takt med bølgene mot stranda.

Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.
Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.

Man kan ikke si noe på omgivelsene. Jeg kan ikke si noe på selskapet. Været var upåklagelig, hunden var lykkelig, maten var god og … jah. Jeg tror jeg må si det med De Lillos:

[Det]… er en klisjé, men hva gjør vel det?

Så kom sommeren

Så kom godværet. Ikke bare godværet, men også temperaturen.

Utefrokost: Vannmelon og eplebiter
Utefrokost

Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men det er mye mulig sommeren kom i pinsehelga. For plutselig var det ikke lenger bare sol – det var også fin temperatur. Jeg kunne spise frokost på den østvendte trappa mi. Hunden ville gjerne være ute i bånd, og det fikk han lov til. De lykkelige sukkene gikk gjennom hele kroppen hans da han byttet stilling i gresset; fra å ligge i en krøll til å ligge utstrakt i gresset og la nesen vibrere av inntrykk og dufter.

Menyen fulgte årstida. Jeg hadde ikke lenger lyst på grovbrød og brunost – jeg ville ha noe lett. En kvart vannmelon og et par epler ble til frokost denne morgenen. Sola varmet fjeset, og jeg gikk barbeint ute. Senere på dagen gjorde jeg sogar hagearbeid, et dugelig stykke arbeid for å forberede botaniske gleder senere utover sommeren.

Nå tror jeg kanskje sommeren er her. Så får vi se hvor lenge den varer.

Det kommer en baby til Bodø

Venninna mi bor et annet sted i landet, men har valgt å komme til Bodø for å få babyen sin. Om halvannen måned er det på tide å hilse den nye verdensborgeren velkommen.

Havskummønster, sier Pickles. Ja, sier jeg.
Havskummønster, sier Pickles. Ja, sier jeg.

Hun ønsket seg et babyteppe da vi snakket om saken. Jeg fant mønster hos Pickles og har strikket babyteppe i havskum-mønster. Det var lett å strikke, og jeg liker å se på mønsteret. I dag ble jeg ferdig. Nå er trådene festet og pleddet dampet, deretter ferdig innpakket.

Trådene er festet og pleddet er dampet. Om en drøy måned skal babyen komme.
Trådene er festet og pleddet er dampet. Om en drøy måned skal babyen komme.

Jeg har forlengst innsett at jeg har hatt gravide venninner i over 20 år. Helt siden et par år etter videregående skole har det vært en eller flere i min krets som har vært gravide, så også nå. Senest for et par dager siden fikk jeg vite om et vennepar som venter barn før jul; et svangerskap som var uplanlagt, men som like fullt er kjærkomment når de bare har vennet seg til tanken.

Det blir ikke slutt på babytøystrikkinga med det første, med andre ord. Neste post på programmet er et sett til baby etter mønster fra Klompelompe. De har tøysete navn på plaggene, men nydelige klær som etter sigende er lette å strikke.

Bilde lånt fra Klompelompe, som står for mønster til nydelige babyplagg.
Bilde lånt fra Klompelompe, som står for mønster til nydelige babyplagg.

Planen er å lage et sett med bukse, jakke, body, lue, votter og sokker til den lille som skal komme. Hvis ultralyden viser jente, skal du ikke se bort fra at det også blir en kjole. Vi får se. Det blir ikke samme farger som på bildet over men det blir opptil flere av plaggene som er avbildet der. Greit at det er en stund til den babyen kommer, med andre ord.

Når det løsner

Noen ganger kjenner man plutselig at ting løsner. De trenger ikke å ha vært vanskelige. Det trenger ikke å ha vært tungt. Det har kanskje ikke vært noe problem, egentlig, selv når man har tenkt etter. Likevel kan det plutselig løsne.

I dag var en sånn dag.

Jeg vet ikke helt hva det var, men plutselig stemte alt på en måte det ikke har gjort før. Jeg har vært et halvt år i ny jobb, litt kortere i en del av jobben, og plutselig var det som om noe løsnet og bare fant sin plass. Rett og slett. Kanskje var det jeg, kanskje var det oppgavene, kanskje var det det sosiale. Kanskje litt av alt.

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!
Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Resultatet ble like fullt at jeg satt og spiste lunsj med kolleger i moderne omgivelser og med vakker utsikt, mens jeg så finværet bre seg utover himmelen og landskapet. Innvendig ble jeg varm og kjente uten påviselig grunn på en nesten tindrende euforisk følelse, som om noe har tatt av og samtidig landet ordentlig.

Noe sier meg at det ikke er forbigående. Det er jeg veldig glad for.

Med gutta på tur

Helga har handla om gutta på tur. Ikke de femti-something-eplekjekke-herrene som du kan se på tv av og til. Nei, helga handla om en niåring, en åtteåring og en firbeint sjuåring. Man kan nesten ikke ha det bedre.

Turorientering i Maskinisten
Turorientering i Maskinisten

Å passe disse guttene når været er godt, er en takknemlig oppgave. Det er bare å ta dem med ut. Etter at fredagens økt på hjemmekontoret var overstått, dro guttene og jeg ut på tur. Begge er introdusert for turorientering fra før, og denne gangen har de ambisjonene i orden: De skal minst ta bronse, som betyr 100 poeng. Helst vil de ha gull. Fredag tok vi mini-runden i Maskinisten, og sju poster ga oss tilsammen 40 poeng. Vi er godt igang, med andre ord.

Iveren var det ikke noe å si på. Vi var ute i mange timer, og på vei hjem hadde de sogar energi nok til å leke i skolegården til en skole vi gikk forbi. Ikke rart at middagen gikk ned på høykant da vi kom hjem.

Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.
Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.

Fredag var tilfeldigvis også bursdag til denne firbeinte fyren – min kjære hund Emre. Han er i sin beste alder og elsker å være på tur, særlig med ungene. Når vi går på turer som denne, har han helst på seg trekksele og er festet til meg gjennom et elastisk bånd festet til et magebelte jeg har på meg. Da får han jobbe så mye han vil, og har en viss radius å bevege seg på. Det er kjærkomment. Vann finner vi i bekker underveis, maten serveres rett på bakken og blir borte på et blunk, og blir det for lenge å vente, fanger han seg ei mus så lenge. Tro meg, han nyter å være ute.

Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.
Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.

Min plan var å ta guttene med et sted ute i naturen og overnatte i telt. Den ene gutten har aldri overnattet i telt før. Den andre syns telt i naturen er ‘normalt’, og mente det var mer spennende å forestille seg telt i hagen, for det har han aldri prøvd før. Dermed ble det teltovernatting i hagen, til stor jubel. Og hunden? Han skal vanligvis alltid ligge bak beina mine og krølle seg sammen i fotenden. Men ikke denne natta. Nei, han gned seg så nært guttene han kom og koste seg så mye at han stadig vekk kroet seg på rygg mens han gryntet av velvære.

Ei helg full av gode opplevelser, døgnet rundt og vel så det. Er det rart det føles som om vi har vært på ferie?

Klar til postinnsamling

Jeg har venta med lengsel, og nå er vi endelig igang igjen!

Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!
Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!

For ei uke siden fikk jeg årets turorienteringspakke i hende. Hurra! Allerede dagen etter var jeg ute på tur med hunden og tok fem av sju poster i mini-turen, som ligger i Maskinisten. De to siste sparte jeg til en senere anledning.

Jeg er veldig godt fornøyd med at årets versjon har færre myr-poster enn de to foregående årene. Også fornøyd med at opptil flere av kartene dekker områder som er så nært at jeg kan gå til fine startpunkter hjemmefra. I helga har jeg et par turglade unger på besøk, og da håper jeg vi får tatt noen poster sammen. Jeg skal kose meg hele sommeren med kart, poster og fine turer til steder og stier jeg eller ville besøkt sjeldnere. Jeg tror sogar et par av kartene ligger an til å medføre overnattingsturer, av ren og skjær lyst!

Nå kommer den grønne, fine tida. Og jeg er klar.