Det man husker etterpå

Jeg vet ikke hvor mange konfirmasjoner du har vært i, men jeg har vært i mange. Felles for de fleste er at det sannsynligvis er mer minneverdig for konfirmanten og familien enn for gjestene, i det lange løp. Men det hender det kommer unntak.

Nylig var jeg i årets første konfirmasjon for mitt vedkommende. Den forløp omtrent som seg hør og bør en vanlig konfirmasjon, med ett unntak: Maten. Kokken som sto for maten har lang fartstid som kokk ved flere av Norges beste restauranter. I dag har han byttet bransje og gjør noe annet, men denne konfirmasjonen tok han på seg.  Jeg er ikke den eneste som er glad for det.

Den beste desserten jeg noen gang har smakt, tror jeg.

Dette er noe av det mest magiske jeg noensinne har smakt til dessert. Den høye, runde isen er sitron- og hvit sjokoladeis. Jeg husker ikke hva det grønne som ligger oppå er. Til høyre: syltet vannmelon i små biter. Mandler og hasselnøtter ristet i sukker og en dæsj salt. Det hvite bakerst er krystallisert is av kryddervann. Det var en nytelse – og jeg følte der og da at jeg fint kunne ha spist tre porsjoner dessert, minst.

At noen i det hele tatt har kommet på å kombinere disse smakene og i tillegg har gjort dem perfekt balansert mot hverandre, går over min fatteevne. At det skulle skje i en konfirmasjon der jeg var gjest, kaller jeg flaks.

Det hender man får seg noen uventa overraskelser. Denne var av det gode slaget – på mer enn én måte. Jeg tror ikke jeg glemmer denne konfirmasjonen med det første.

Reklamer

Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.

Bøkene fra London

Jeg klarer aldri å være i London uten å skaffe meg mer enn én bok. Det går bare ikke. Denne gangen var det fem bøker som ble mine i løpet av de dagene vi var der. Du ser dem nedenfor.

Disse ble med hjem fra London

De to nederste ble kjøpt på Foyle’s, en bokhandel som ligger nær Southbank Centre. De tre øverste ble kjøpt på en bruktbokbutikk i Camden. Jeg har lest ut Pasternak og Kay, og er godt i gang med Barnett sin bok.

La meg si det med én gang: Adam Kay sin bok ‘This is going to hurt’ er noe av det morsomste jeg noensinne har lest. Det er en samling tanker, episoder og refleksjoner fra Kay’s tid som lege i det britiske helsevesenet NHS; fra han kom dit som nyutdannet til han var langt mer efaren – og forlot, viser det seg. Han forteller hysterisk morsomt om episoder han har sett og opplevd, enten humoren er på hans egen eller andres bekostning – eller på ingen sin.

Samtidig forteller han også, både i teksten og mellom linjene, om en hel del av de utfordringene NHS står overfor, særlig med flere års tory-regjering, og om hvordan livsstilen som følger med en legestilling i NHS er helt ødeleggende for alt som handler om livet og relasjoner utenfor jobb.

Boka er svært lesverdig, den er lattervekkende – og den gir innsikt. Kay faller heller ikke for fristelsen til å foreslå lettvinte eller mer kompliserte løsninger bare for å fremstille seg selv i et enda mer positivt lys.

Hvis jeg hadde en terning, hadde jeg glatt trilla den frem til terningkast sju!

London i april

Vi dro til London, og vi hadde en super tur. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn; gråvær og lav temperatur hadde igjen inntatt metropolen etter at helga før hadde bydd på tjuesju grader og solskinn. Men 13-åringen og jeg lot ikke været affisere oss – og vi var begge glade bare for å være der. Han for første gang, jeg på gjenvisitt etter litt for lang tid. Det funka.

Streetart av Stik nær Southbank Centre

Vi konsentrerte oss mest om de sentrale delene av byen og tok hele turistløypa i tur og orden. Big Ben (som var innpakket). Westminster Abbey. Hyde Park. Oxford Street. Kom med dine mest obligatoriske London-ting man må se og oppleve, og det er stor sjanse for at vi var der og så det. Rød telefonkiosk? Check. Buckingham Palace? Check. 13-åringen hadde én ting han hadde ønsket seg; Hard Rock Café. Jeg hadde gitt ham i oppgave å finne ut hvor den lå, og den ble det første turistmålet av alle. Klart vi tok bilder. Klart han var glad. Klart det ble en minneverdig tur.

Første gang i London = opp i London Eye. Såklart.

Det finnes en slags ‘samlebillett’ man kan kjøpe i eller på vei til London, hvor man får med seg flere betalingsplikte attraksjoner til en redusert pris. Fem attraksjoner for GBP 55 er det de markedsfører mest; jeg valgte oss en med tre attraksjoner på. Vi tok like godt alle på en og samme dag. London Eye, London Dungeons og til sist akvariet, eller seaworld som det heter nå. 13-åringen koste seg og utforsket det meste, og jeg hadde det neimen ikke verst, jeg heller.

Gata vår disse dagene

Vi bodde nær Paddington, som jeg gjerne gjør når jeg er i London. Det er noen gater og kvartaler i området nær stasjonen som formelig bugner av store og små hoteller i de fleste prisklasser. Vi hadde et i midtre skikt, og det fungerte veldig greit. På plussiden: rent, sentralt og hyggelig betjening. På minussiden: Lite stikkontakter og ingen andre lyskilder enn et grelt lys i taket. Vi hadde det fint mens vi var der, men jeg tror kanskje jeg velger et litt annet neste gang.

Takket være et spontant tips fra ei venninne i byen fikk vi også med oss et område og en opplevelse som var nye også for meg. Jeg kjøpe, tradisjonen tro, flere bøker, og hadde lest ut halvannen av dem allerede da vi var på vei hjemover.  Ei av dem fikk meg til å gapskratte og le til stadighet – fem ganger da jeg ‘bare’ hadde kommet til side 19… Mer om bøker og opplevelser neste gang. Jeg lover.

Å vokse som barn

En av de tingene jeg husker best, og som jeg både gjennom og etter oppveksten min satte mest pris på, var det å ha voksne folk å forholde meg til som ikke var nærmeste familie. Ikke foreldre eller besteforeldre, tanter eller onkler. Bare voksne folk som kjente meg, som jeg kunne stole på, som så meg på en annen måte enn familien og de nærmeste vennene (av foreldrene mine) og som behandlet meg voksent i forventning om at jeg ville være oppgaven og behandlingen verdig. Som ga meg tillit, lot meg prøve nye ting, som utvidet horisonten min litt utover det jeg vanligvis gikk og tråkka oppi. De utvidet horisonten min, og utviklet meg som menneske.

Nå er jeg den voksne. Nå er jeg den som kan se og ta vare på og utfordre og hjelpe barn og ungdommer i kretsen min. Nå er jeg den som kan få tillit fra ungdommenes foreldre til å være med på å utvikle ungene deres til dugelige folk; nå er jeg den som kan ha og ta ansvar for ungen ei stund, uten at foreldrene føler seg forbigått eller nervøse, uten at ungdommene kjenner seg overbeskytta og påtvunget ekstern omsorg. Eller noe. Nå er det min tur til å være noe i nærheten av ‘den ene‘, som Unicef har promotert. Selv for barn og unge som ikke nødvendigvis har det vanskelig og vondt, kan det være godt å ha en voksenperson litt utenfor hverdagslivet som ser, støtter og hjelper dem. Som lar dem prøve seg. Og nå er det min tur.

Denne helga tar jeg derfor med meg en 13-åring på storbyferie. Til jul fikk han beskjed om at julegave og kommende bursdagsgave ble slått sammen til en reise denne langhelga, og på bursdagen sin fikk han vite hvor vi skal. Han var særdeles fornøyd. 13 år og utenlandstur, for første gang uten familien, og for første gang uten å være på charterferie eller noe som ligner. Første gang på egen hånd, med meg ved siden av til å vise ham og la ham prøve seg, alt etter som.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest av oss to. Men jeg vet at vi kommer til å storkose oss, og at han kommer til å være en litt større, klokere og mer moden 13-åring når vi kommer hjem igjen uti neste uke. Og om ti år kommer jeg til å tenke at den fine fyren som er i ferd med å utdanne seg, velge seg ei fremtid og få sitt voksne liv på plass – han har jeg vært delaktig i å forme på en konstruktiv måte. Jeg gleder meg allerede.

Rundt kjøkkenbordet

Det var en ukedag tidlig i det Herrens år 2003. Jeg hadde flytta nordover igjen etter årevis i Oslo, foreldrene mine var glade for å ha meg ‘hjemme’ igjen, og jeg hadde funnet meg ei leilighet med helt fantastisk utsikt. I tillegg hadde jeg stort vindu på kjøkkenet, helt usjenert og fritt for gjenboere, og det var åpenbart at jeg bare måtte ha et kjøkkenbord der.

Selv hadde jeg ikke lappen, men pappa tok meg med ut på den store Kjøkkenbordjakten. Vi besøkte alle øyas møbelbutikker, både kjeder og uavhengige og bruktbutikker. Da jeg ikke fant noe, tok vi turen til naboøya og sjekka en drøss alternativer der også. Men jeg fant ikke noe jeg ville ha.

Jeg er ikke kresen per se, men jeg visste hvordan akkurat kjøkkenbordet mitt skulle være. Og jeg fant ikke noe som oppfylte de tre ufravikelige kriteriene mine. Til slutt ble min far om ikke frustrert, så i alle fall litt utmattet. – Men hva er det egentlig du vil ha, spurte han. Jeg svarte, og forklarte de tre kriteriene mine. Han var enig i at vi ikke hadde funnet noe som matchet disse, og vi ble enige om å dra hjem igjen og ta en ny runde senere, når vårkolleksjonen hadde kommet i butikkene.

Det gikk noe dager.

En ettermiddag jeg kom hjem fra jobb, ringte telefonen. Det var pappa. – Hei! Kan du komme bortover til oss en tur? Jeg svarte ja, og stusset ikke nevneverdig på hvorfor han ba meg komme. Takket være sykkelen gikk det ikke alt for lang tid før jeg trådte inn i barndomshjemmet mitt.

Og der sto det. Bordet jeg ville ha. Bordet som hadde klaff som enkelt kunne felles ned, sånn at det ikke tok for mye plass i hverdagen, men likevel hadde rom til gjester. Bordet som var såpass bredt tvers over at man hadde plass til både tallerkener/oppdekning og mat på bordet. Bordet som ville fungere like godt inntil en vegg i hverdagen som midt på stuegulvet med folk rundt på alle kanter når det var fest. Dét bordet. Nå sto det der midt på stuegulvet.

Faren min er snekker. Og da han hadde skjønt hva jeg var ute etter, og så at vi ikke fant det i butikkene, hadde han rett og slett gått ned på snekkerrommet i kjelleren og begynt å tømre. Noen dager senere sto drømmebordet mitt klart.

Kjøkkenbordet - og en asjett i serien Figgjo Bente

Kjøkkenbordet – og en asjett i serien Figgjo Bente

Jeg elsker det. Jeg har bevisst valgt å ikke male eller lakke det, ei heller bordplata. Bordplata skal få sine merker som viser at det er et bord som er godt brukt, til mange formål og av mange mennesker over lang tid. Merkene som setter seg, er med på gi bordet karakter i mine øyne. Patina heter det på fint. Når det er fest, legger jeg heller en duk over.

Til hverdags står det, i dag som den gang da, inntil veggen under kjøkkenbordet, og klaffen er felt ned. Da tar det ikke mye plass, men to personer kan fint sitte der og spise. Er det fest, kommer klaffen opp og bordet kan flyttes ut på gulvet. Da er det romslig plass til åtte personer rundt, uten at noen sitter trangt på noe vis.

Kjøkkenbordet mitt. Jeg elsker det. Det skal få følge meg resten av livet.

Det våres

I et opphold i regnværet fikk jeg med meg hundene på rundtur, både min egen og den ettårige lånehunden. Vi gikk til Maskinisten, over Rønvikjordene og hjem via 4H-gården. En rundtur som tok halvannen time i varmere og tørrere vær enn forventa. Det gjorde godt for både folk og dyr.

Emre og Nanuk på Rønvikjordene

Området vi gikk i er blant de mest populære turområdene i Bodø, og jeg hadde forventet at det skulle være en hel del folk og kanskje dyr der. Men det var det ikke. Vi hadde mesteparten for oss selv store deler av tida; møtte bare tre hunder og så to på avstand, og knapt flere folk enn dyr. Det var magisk. De to kanaljene på bildet fikk snuse på nesten alt de ville underveis. Der var mye interessant, særlig for den hvite ettåringen som ikke er vant med dette området. (Han andre er hakket mer blasert.)

Selv om det var sukkersnø og is og sørpe der hvor det har vært tråkket skispor, var det også mange steder hvor stier og veier var bare. Jeg så ingen blomster her, men det er halvannen uke siden jeg så de første hestehovene i byen. Noen steder har det sogar tørket godt opp. Det våres. Jeg nyter det.