Når det løsner

Noen ganger kjenner man plutselig at ting løsner. De trenger ikke å ha vært vanskelige. Det trenger ikke å ha vært tungt. Det har kanskje ikke vært noe problem, egentlig, selv når man har tenkt etter. Likevel kan det plutselig løsne.

I dag var en sånn dag.

Jeg vet ikke helt hva det var, men plutselig stemte alt på en måte det ikke har gjort før. Jeg har vært et halvt år i ny jobb, litt kortere i en del av jobben, og plutselig var det som om noe løsnet og bare fant sin plass. Rett og slett. Kanskje var det jeg, kanskje var det oppgavene, kanskje var det det sosiale. Kanskje litt av alt.

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!
Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Resultatet ble like fullt at jeg satt og spiste lunsj med kolleger i moderne omgivelser og med vakker utsikt, mens jeg så finværet bre seg utover himmelen og landskapet. Innvendig ble jeg varm og kjente uten påviselig grunn på en nesten tindrende euforisk følelse, som om noe har tatt av og samtidig landet ordentlig.

Noe sier meg at det ikke er forbigående. Det er jeg veldig glad for.

Med gutta på tur

Helga har handla om gutta på tur. Ikke de femti-something-eplekjekke-herrene som du kan se på tv av og til. Nei, helga handla om en niåring, en åtteåring og en firbeint sjuåring. Man kan nesten ikke ha det bedre.

Turorientering i Maskinisten
Turorientering i Maskinisten

Å passe disse guttene når været er godt, er en takknemlig oppgave. Det er bare å ta dem med ut. Etter at fredagens økt på hjemmekontoret var overstått, dro guttene og jeg ut på tur. Begge er introdusert for turorientering fra før, og denne gangen har de ambisjonene i orden: De skal minst ta bronse, som betyr 100 poeng. Helst vil de ha gull. Fredag tok vi mini-runden i Maskinisten, og sju poster ga oss tilsammen 40 poeng. Vi er godt igang, med andre ord.

Iveren var det ikke noe å si på. Vi var ute i mange timer, og på vei hjem hadde de sogar energi nok til å leke i skolegården til en skole vi gikk forbi. Ikke rart at middagen gikk ned på høykant da vi kom hjem.

Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.
Lykkelig sjuåring fikk bursdagstur i skogen.

Fredag var tilfeldigvis også bursdag til denne firbeinte fyren – min kjære hund Emre. Han er i sin beste alder og elsker å være på tur, særlig med ungene. Når vi går på turer som denne, har han helst på seg trekksele og er festet til meg gjennom et elastisk bånd festet til et magebelte jeg har på meg. Da får han jobbe så mye han vil, og har en viss radius å bevege seg på. Det er kjærkomment. Vann finner vi i bekker underveis, maten serveres rett på bakken og blir borte på et blunk, og blir det for lenge å vente, fanger han seg ei mus så lenge. Tro meg, han nyter å være ute.

Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.
Gutta har brent kruttet og slokna til slutt. Alle tre.

Min plan var å ta guttene med et sted ute i naturen og overnatte i telt. Den ene gutten har aldri overnattet i telt før. Den andre syns telt i naturen er ‘normalt’, og mente det var mer spennende å forestille seg telt i hagen, for det har han aldri prøvd før. Dermed ble det teltovernatting i hagen, til stor jubel. Og hunden? Han skal vanligvis alltid ligge bak beina mine og krølle seg sammen i fotenden. Men ikke denne natta. Nei, han gned seg så nært guttene han kom og koste seg så mye at han stadig vekk kroet seg på rygg mens han gryntet av velvære.

Ei helg full av gode opplevelser, døgnet rundt og vel så det. Er det rart det føles som om vi har vært på ferie?

Klar til postinnsamling

Jeg har venta med lengsel, og nå er vi endelig igang igjen!

Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!
Post 5 på mini-runden i Maskinisten. Check!

For ei uke siden fikk jeg årets turorienteringspakke i hende. Hurra! Allerede dagen etter var jeg ute på tur med hunden og tok fem av sju poster i mini-turen, som ligger i Maskinisten. De to siste sparte jeg til en senere anledning.

Jeg er veldig godt fornøyd med at årets versjon har færre myr-poster enn de to foregående årene. Også fornøyd med at opptil flere av kartene dekker områder som er så nært at jeg kan gå til fine startpunkter hjemmefra. I helga har jeg et par turglade unger på besøk, og da håper jeg vi får tatt noen poster sammen. Jeg skal kose meg hele sommeren med kart, poster og fine turer til steder og stier jeg eller ville besøkt sjeldnere. Jeg tror sogar et par av kartene ligger an til å medføre overnattingsturer, av ren og skjær lyst!

Nå kommer den grønne, fine tida. Og jeg er klar.

Ute, bare ute hele tida

Det slo ikke feil – det ble mange, mange timer utendørs denne helga også. Jeg var i staben på ei kurshelg Røde Kors arrangerte, og den lå sånn halvveis uti ødemarka. Rett ved grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, hvis man skal være nøye. Innimellom arbeidstimene innendørs fikk jeg også god tid til å være ute – heldigvis. I selskap med hunden er det sjelden feil å være ute.

En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.
En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.

Jeg liker å bevege meg i skog som er mindre beferdet enn de markaområdene som er nærmest der jeg bor. Dette er et sånt område. Populært blant entusiaster, men samtidig et sted som ikke ‘alle’ skal til. Perfekt i mine øyne. Der er noen skogsveier, litt flere stier – og mange uoppdagede kroker for mitt vedkommende. Det er kjærkomment. Det var mye å legge merke til også på de aller korteste turene. Liggegroper og ferske spor etter elg. Eller en solid kjuke, som den på bildet over. Jeg slutter aldri å bli fascinert av kjuker.

Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.
Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.

Min firbeinte venn var med hele helga. Ikke bare var han miljøfaktor i pausene på kurset, han var også en suveren turkompis i ledige øyeblikk. På den ene turen fant jeg en sti jeg aldri har gått ’til veis ende’ før, og vi la i vei for å se hvor vi havnet. Området er såpass oversiktlig at man ikke går seg bort, samtidig som det finnes uoppdagede stier og steder.

Da stien tok slutt, brøt vi rett mot venstre og opp til en liten kolle som heldigvis var belagt med lyng og mose. Der, med utsikt mot Sørfjorden, Heggmotinden og Aurnestindan og kjernen av Sjunkhatten nasjonalpark, tok det ikke lang tid før hunden strakte han seg ut i lyngen og sovnet. Jeg la meg ned for å få fin vinkel på et bilde. Og for å si det sånn: Det gikk ei lita stund før jeg kom meg opp fra lyngen igjen…

Blikkstille vann og ei brygge nært land.
Blikkstille vann og ei brygge nært land.

Vatnvatnet er et ganske stort vann som ligger et par mil fra Bodø by. Vannet strekker seg grovt sett fra sørvest mot nordøst, og det har en rekke krinkelkroker, bukter og et par store fjordtarmer. Blant annet. Ved ‘Innervatnet’ finner man denne flytebrygga beliggende nedenfor ei hytte. Til høyre i bildet ser du  Børvasstindan og Lurfjellet, som ligger mot sør.

Da jeg tok bildet var det blikkstille vann og musestille i naturen. Den eneste lyden som hørtes, var de trompetaktige lydene fra svaner som hekker i nærheten – og stødige dunk fra noen som hugde ved på den gamle måten, for hånd.

I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.
I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.

I nærheten av der vi hadde vårt til hold denne helga, er det et område hvor det for lenge siden var gruvedrift. For et drøyt århundre siden var det kobbergruver i Hopsfjellet. Hele fire gruver var i drift i tilsammen 20 år, og noen av gruveåpningene lar seg lett finne i landskapet i dag. Jeg har tidligere besøkt et par av dem, men da ankommet fra en annen kant.

Denne gangen gikk vi ikke mot gruvene, men en gammel og delvis gjengrodd kjerrevei som jeg tipper har vært brukt i tømmerhogst en gang i fordums tid. Av erfaring vet jeg at om vi hadde fortsatt litt lenger enn det vi gjorde, ville vi ha funnet ei forfallen hytte med fantastisk beliggenhet. Vi gjorde ikke det. Vi fikk et stykke bare, før vi måtte snu og dra tilbake igjen. Pliktene kalte.

Men det var likevel verdt det – morgenstund på urskogsgrunn gjør godt for sjela. Og helsa forøvrig. Det gjør meg uendelig godt at vi endelig er inne i den årstida der det er lyst hele døgnet, og der alt man vil er å være mest mulig ute.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.
Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest
Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.
Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Noen ganger er det enkelt

Tre damer. Seks unger. En hund. Det var alt som trengtes for å gjøre en helgedag til en oase ute i det fri. I Bodø er vi så heldige å ha marka i gangavstand fra nesten hver eneste bolig i byen, og dermed kunne vi møtes i Maskinisten selv om vi kom fra hver vår kant. Noen av ungene kjente hverandre fra før, andre ikke. Det varte ikke lenge før alle var som gamle kjente.

Blomsterjakt med tante

Den yngste var to, den eldste var tolv. Alle fant de noe å gjøre og underholde seg med. Innimellom kom de innom gapahuken for å få seg litt mat eller drikke, eller for å sjekke hva vi andre holdt på med. To av de minste gikk på blomsterjakt med tanta si, og jammen fant de ikke hvitveis. Etterhvert skal de få lære å ta orienteringsposter. Håper jeg.

Klart vi måtte ha bål! Gapahuken hadde en etablert bålpass, og ungene fant nedfallskvist i nærområdet.

Bål gjør underverker for stemninga på tur. Det er ikke alltid jeg lager meg bål når jeg er på tur alene, men på tur med andre og med unger, er det et kjærkomment samlingspunkt. På steder som er mye trafikkert i marka, som her i en gapahuk i Maskinisten, er det greit å bruke etablerte bålplasser for å redusere belastningen på naturen.

Siden det er tidlig i sesongen var vi dessuten heldige – det var mye nedfallskvist i nærområdet, i tillegg til at den ene familien hadde tatt med seg noen vedkubber hjemmefra. Dermed ble det et bål som brant like lenge som vi oppholdt oss der. Og som ble behørig slukket før vi gikk hjem igjen.

Pelsdotten min fulgte med på voksne og barn. Han storkoste seg med alt som skjedde, samtidig som han vet å hvile.

Hunden var med på tur, og han koste seg. Han snuste etter mus, fikk smake kjeks og kjøttpålegg, fikk masse kos – og et par nye venner; barn som ikke var hundevante, men lærte seg å bli kjent med ham. På et tidspunkt kom det et rådyr som pile over grusveien like ved og inn i skogen, men det fikk han dog ikke med seg. Kanskje like greit, siden han har sterkt jaktinstinkt.

Det klør, det klør, det er dét det gjør…

Det var flere maurtuer i nærheten av der vi holdt til, og det fenget ungenes interesse. Tuene begynte å våkne til liv denne søndagen for litt siden, men det var helt tydelig at bare deler av hver tue hadde våknet til liv foreløpig. Noen hadde åpenbart moret seg med å legge fruktrester og kongler på ei av de store tuene i nærheten – kanskje for å gi næring til mauren? Ikke vet jeg. Men jeg mistenker at området vi satt i, vil være langt mer maurbefengt neste gang vi kommer dit.

Åtteåringen hentet maur ett sted, fikk dem til å gå på pinnen og satte dem ned et annet sted. «Æ vil se om di slåss!»

Denne åtteåringen hadde sett på Newton (tror jeg), et barneprogram på NRK TV, at maurer fra ulike kolonier ikke liker hverandre og lett kan komme i konflikt. Det måtte han naturligvis sjekke. Dermed gikk han bort til ei maurtue med en pinne, fikk noen av maurene til å gå opp på pinnen og bar den med seg bort til en annen maurkoloni som lå et titalls meter unna. Så kom spenninga. Ville maurene slåss? Jeg fikk ikke med meg fasiten, men at åtteåringen var dypt engasjert ei lang stund, var det ingen tvil om.

Jeg blir glad av å tenke på at vi bare er i begynnelsen av sesongen, og at vi kan ha mange flere slike dager foran oss i månedene som kommer.