Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Reklamer

Turen som ikke ble

Noen ganger blir ikke ting som man har tenkt. Det erfarte jeg for n’te gang i sommer. Jeg hadde noen dager sammehengende fri, og planen var en firedagers tur gjennom et område av Saltfjellet som ligger nært opp mot Beiarn, altså på vestsida av nasjonalparken. Men det skulle ikke helt gå som planlagt.

Emre titter inn i nasjonalparken

Det begynte så fint. Ettermiddagsbussen fra byen tok oss til Beiarfjellet. Det var 14-15 grader og gråvær i byen. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer sol og varme var det. Det er snaut to kilometer fra veien til Tverrbrennstua, som var målet for kvelden, og både hunden og jeg var glade for å være ute på tur med alt vi trengte i sekken min. At temperaturen var komfortabel nok til å gå i t-skjorte, var en bonus.

Tverrbrennstua (Turistforeningen) til venstre, Tverrbrennhytta (Bodø JFF) til høyre.

Terrenget på denne delen av Saltfjellet er veldig fint å gå i. Jeg har gått der i både regn og godvær, og det funker under de fleste forhold. Ikke for store høydeforskjeller, gode trasévalg for de T-merka stiene og fantastisk utsikt i alle retninger såfremt det ikke er tåke. Perfekt for en liten sommertur, med andre ord. Det eneste jeg angra på, var at jeg ikke hadde fiskestanga med.

Utsikt tilbake dit vi kom fra, tatt i en god pause på returen.

Neste morgen kom vi oss relativt tidlig avgårde fra hytta. Det var fint vær, litt bris i lufta, og vi hadde  omtrent to mil foran oss frem mot neste hytte; Bjellåvasstua. Men silk skulle det ikke bli. Jo lenger inn i fjellet vi kom, jo mindre vind var det. Samtidig steg temperaturen, og det var etterhvert minst tjue grader i skyggen – og der vi gikk var det for det meste sol. Det var langt mellom skyggene.

Det gikk som det måtte gå; det ble for varmt for huskyen. Han satte seg ikke akkurat ned og nekta å gå, men han ga tydelig uttrykk for at dette var for varmt og ville helst ikke gå lenger. Det kan jeg naturligvis forstå. Jeg er ingen dyreplager og vil helst at han skal ha det godt, og det var snart ganske enkelt å la seg overtale til å ikke fortsette på stien mot Bjellåvasstua. Jeg valgte å snu – og hunden var tydelig glad for det. Det første vi gjorde etter å ha vendt om, var å finne et snev av skygge og ta en god og lang pause der. Senere beveget vi oss langsomt tilbake dit vi hadde kommet fra.

Utslått av varmen er det godt å kjøle seg på hyttegulvet.

Da vi kom tilbake til Tverrbrennstua, hadde vi likevel gått over ei mil den dagen. Vi hadde brukt flere timer på det, mest fordi vi hadde tatt det med ro, hadde hatt sove-i-lyngen-pauser i skyggen, hadde drukket og kjølt oss ned i bekker og vann underveis. Jeg var – helt ærlig – litt skuffa over at turen ikke ble slik jeg hadde tenkt, men samtidig var det ikke tvil om at beslutninga om å avbryte var riktig. Hunden kjølte seg ned med å ligge på svalt hyttegulv. Jeg unngikk insektene (de var mange og hissige!) og holdt meg innomhus; åpne vinduer som var dekket av myggnetting ga god lufting. Og jeg hadde ei god bok, heldigvis.

Nattestemning på Beiarfjellet

Midt på natta var det magisk ute. Sola forsvant bak fjellene mot nord en stakket stund, og akkurat da den forsvant, kom en nydelig, malerisk dis svevende over vann og myrer. Jeg måtte ut på do før natten, og det var så fint ute at jeg knapt fikk meg til å gå inn igjen etterpå. Tankene gikk til den engelske maleren Turner, som var en mester til å skildre slike stemninger – om enn heller i by-kontekst enn i villmarka!

Traktorer i Beiarn har ikke som andre traktorer…

Neste dag var vi heldige å få skyss med ei som hadde overnatta på nabohytta. Hun skulle ned til Beiarn, og vi ble med. Etter noen timers venting (i skyggen, særlig for hunden) tok vi bussen hjem igjen, et par dager før planlagt. Den verste skuffelsen hadde lagt seg. Og da vi kom til byen, hadde sommeren kommet dit også – sent, men godt.

Jeg er fortsatt bittelitt skuffa over at turen jeg hadde sett frem til, ikke ble noe av. Men det går heldigvis an å ta den ved en senere anledning – fjellet ligger der, merkinga består, hyttene blir ikke borte. Jeg har ikke den gitt opp, selv om vi måtte utsette. Det er ei tid for alt – også for fjellturer på Beiarfjellet.

Sommerminner

Bunesfjorden på Reine ei helg i juli

Fire store, tre litt mindre (i alle fall yngre…) og to på fire bein. Det er alt man trenger for å ha ei fantastisk helg i Lofoten på sommeren. Heldigvis.

Kanelsnurr fra steinovnsbakeriet på Å

Ting man rekker før ferga skal gå: Stikke til Å for å kjøpe en av de legendariske kanelsnurrene. Vi angra ikke på den omveien, gitt.

Emre og Nanuk følger med når tiåringen bader i Vatnvatnet

– Se, nu tar æ bomba!
[PLASK!]
– Voffvoffvoff, han falt i vannet, voff voff. Åja, han kom seg opp igjen. Voffboffboff, du må ikke skremme oss sånn.

Kveldsmat ved Børvatnet i godt selskap

– Ska vi hiv oss i biln og spis kveldsmatn ute en plass?
– JA! Det gjør vi.
Så det gjorde vi. Børvatnet ble målet. Det var det ingen som angret på, verken der og da eller i ettertid.

Sommergjestene fra Tyskland bader på stranda i Kvalvika

– Kann man wirklich so nah an die Stadt baden gehen?
– Ja, von hier aus kann man sogar dahin laufen, wenn man möchtet. Die Strand liegt gleich in der Nähe!
Tyskerne fikk atter en gang en påtagelig innføring i hvordan nyte Bodø-livet.

I verkstedet til båtbygger Ulf på Kjerringøy

Stengt dør. Åpent vindu.
[Bank-bank!]
– Eh… jah?
– Hei Ulf! Du, kan vi få kom inn og se på verkstedet dett, eller e du veldig opptatt?
– Nei, dåkker ska bære kom inn!
Så det gjorde vi.

Og så kom høsten

Det tok to måneder før jeg vendte tilbake hit. To måneder. Det har skjedd mye på disse to månedene. Sommeren kom sent, høsten kom tidlig, og jeg er ikke egentlig klar for den. Men den kommer likevel, jeg vet det. Så jeg kryster de siste sommerrestene ut av de dagene jeg kan få og tenker at det blir nok bra til slutt.

Perfekt: Inn i skogen, opp i høyden, solskjerming fra ranke bjørkestammer

En av måtene å bevare sommer-restene på, er å være mye ute. Jeg har vært ute mye i sommer, uansett vær, men det er noe ekstra godt med å være ute i timesvis de dagene sola fortsatt gir god lunk.

Her om dagen tok jeg for eksempel middagen ute igjen, sammen med hunden. En drøy halvtimes gange hjemmefra fulgte vi en sti litt hit og litt dit og litt hit og litt dit igjen, helt til jeg fant dette nydelige stedet litt oppi skogen. Ei lysning omkranset av ranke bjørkestammer ble mitt tilholdssted mens jeg tilberedte og inntok middagen.

Helle Viking. Den trenger en vask. Med stålull, tror jeg.

Middagen var av det gode og sunne slaget. Fiskekaker fra Lofoten varmet på middels varme i stekepanna sammen med brokkoli, som underveis ble skåret i passende biter. Da det var høvelig ferdig, laget jeg potetmos med melk og også litt krydder tilsatt. Da mosen var ferdig, var det bare å kutte fiskekaker og grønnsaker i biter og blande med potetmosen. Enkelt og godt. Ekstra pluss for at det ikke var nødvendig med så mye ekstrautstyr for å tilberede eller innta maten.

Jeg innså også at turkniven min i høyeste grad trenger en vask, eller helst en omgang med litt stålull. Jeg har hatt den siden sommeren 1995, da jeg kjøpte den på vikingmuséet i Lofoten. Nå er det av ymse årsaker ei stund siden sist den ble brukt, og det er åpenbart nødvendig med en vask. Så det skal den få, før den igjen blir med på tur og utemiddag om ikke lenge.

Emre liker uteservering, han også.

Hunden er obligatorisk deltaker når man skal ut på tur, også når det er middag på gang. Det hender han driver med selvbetjening i form av mus og tidvis lemen, men denne gangen fikk han nyte uteservering i form av tørrfôr servert i gress og lyng. Det gikk ned på høykant.

Til helga arrangeres årets #nattinaturen. Jeg skal passe en hund og en tiåring, og har ambisjoner om å lokke dem med på tur der vi kan (men ikke MÅ) sove ute. Hvis været spiller på lag, tror jeg det kan bli en strålende opplevelse. Kanskje blir det blogging av det også.

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Riv i hjertet, røska i barten

Sommeren har fortsatt ikke kommet ordentlig hit til byen, men vi har i det minste tosifret antall grader det aller meste av tida. Akkurat nå forlanger jeg ikke mer. Og når dagene kjennes (og er) litt grå, er det godt å kunne gjøre maks ut av det. For eksempel gå ut på moloen og kjenne vinden rive i hår og barter mens saltvannet flyr i lufta og dønningene slår kraftig mot yttersida av moloen.

Emre i vinden

Selv hunden stakk snuten over rekkverket og snuste inn alle duftene som fulgte med vinden og havet. Hvem vet hva han fikk ferten av? Det var mye luft og mye vind denne ettermiddagen, såpass at det var godt med en varm jakke under vindtett ytterjakke. Som alltid var det folk på moloen, om enn ikke veldig mange akkurat denne stunda. Noen dråper nedbør, men ikke nok til å bli ordentlig våt. Heldigvis.

Tunge dønninger fra havet ruller inn med store drønn

Å gå utover moloen når stormen kommer inn fra storhavet i vest er en opplevelse. Det er ingenting som stopper vinden, så den får skikkelig tak. Og bølgene. Bølgene kan man følge nesten uendelig langt der ute fra og helt inn til de slår i fjæra, i kampesteinene på utsida av moloen. Det er et jevnt og langsomt drønn som stiger og synker og synger og bruser og aldri blir helt borte. Selv dagen etter, hvis vinden har løyet, kan man høre etterdønningene, kan man høre kampesteiner under havet slå mot hverandre med dumpe drønn som gir lyd fra seg også over overflata.

Det er kanskje ikke det været man skulle ønske seg denne sesongen. Men det er vakkert, imponerende og ramsalt helt inn på huden. Vi er heldige som bor her.