Neste sommer

Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.

Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.

På rygg i lyngen under ei furu i skogen

Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.

Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.

Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.

Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Tilbake til München

På 1990-tallet bodde jeg et år i München. Jeg falt pladask for byen og elska den. Siden har jeg bare vært tilbake på gjennomreise; en halv dag her, ei natt og en frokost der.

Men i fjor var det klart for en gjenvisitt. Sammen med ei venninne som aldri har vært der før tok jeg turen ei langhelg i november – og det var verdt hvert minutt. Rett nok ble det ikke noe stort dypdykk utenfor turistløypene denne gangen, men det er greit: Hun er introdusert for byen, og jeg har gjenoppfrisket kjennskapet.

Det blir ikke like lenge til neste visitt, for å si det sånn. Selv ikke nå, i og etter coronaens tid. Her er noen glimt.

Saltenfjorden lå blankstille da vi satte kursen sørover

Noe av det mest turistiske man kan gjøre i München: Ta en øl på Hofbräuhaus.

Jeg ELSKER min hotellfrokost. Og ingen frokost i Tyskland uten brezel. Alltid brezel.

Høststemning i Olympiaparken

Gatelangs midt i München

Nymphenburger Kanal og ei av bruene som krysser den

Grått, vått og likevel vakkert

Nymphenburg-slottet. Og ei turvenninne vel så opptatt av svanene som av utsikta ellers.

Hengebjørk av dimensjoner. Bokstavelig talt.

Vurderte å kjøpe denne til juletreet hjemme. Men nei.

Elgen ved Linken

Vi gikk opp til Linken en morgen. To damer, to hunder, fem sorter vær på under en time. Da vi kom opp til utsiktssvingen rett ved Linken på Rønvikfjellet, så jeg en skygge bortpå et åpent område litt lenger ned og bort som ligna mistenkelig på en elg. «Neida», sa jeg til meg selv. «Det er ikke en elg, det er sikkert bare snø som smelter fra en stein og så gir landskapet en litt rar fasong.» Joda.

Midt på den lille kollen midt i bildet ligger ei elgku og ser på oss

Vi gikk litt forbi selve tårnet fordi jeg hadde et ærend å utføre der. Fra knausen hvor vi stoppa og satte oss ned et øyeblikk, hadde jeg god utsikt ned mot den såkalte elgen. Eller; stryk ‘såkalte’.

Fra denne vinkelen var det nemlig ingen tvil – det VAR en elg som lå der. Jeg så ganske raskt at det var ei elgku som lå og koste seg, delvis nedsnødd over ryggen. Vi hadde med oss hunder, men hun hadde god vinkel og oversikt mot oss – og var åpenbart klar over at hundene (som var i bånd) ikke utgjorde noen trussel mot henne. Så hun ble liggende.

Jeg sa fra til turvenninna, og hun så det samme som meg. Først litt i tvil – det kunne jo være en landskapsformasjon av noe slag. Helt til elgkua snudde på hodet og vi fikk henne i tydelig profil.

Bygene kom og gikk, Landegode duva inn og ut av skyer og elinger som var det et eventyrlandskap. Og vi så på elgen. Elgen så på oss.

Verdens fineste husky

Til sist reiste vi oss for å gå hjemover igjen. Vi stoppa i svingen og fikk tatt skrytebilder til instagram (se over) med utsikt mot det som enkelt kalles Nordsia på folkemunne. Vi fikk litt sol i fjeset og lytta til fugler på fôringsplassen langs veien ned. Men turens høydepunkt? Det var utvilsomt møtet med elgen.

Å lese på et annet språk

Når jeg oppdager bøker jeg blir nysgjerrig på, foretrekker jeg ofte å lese dem på originalspråket heller enn norsk – dersom førstnevnte er et språk jeg behersker. Så da jeg i München før jul (nei, jeg har ikke blogga om det!) fant ei bok som flere ganger vekket min interesse før jeg til slutt kjøpte den, var jeg sjeleglad. Både for å finne ei bok som var så særegen og tilsynelatende bra, OG for å finne ei bok jeg ikke først hadde lest om på norsk og som føltes ‘ferdigtygd’ da jeg sto med den i hendene.

En timeout med fullstendig hvilepuls

Boka heter ‘Der Apfelbaum’, epletreet. En tysk mann har gravd i sin egen familiehistorie; en historie han kjente anekdotisk og langt på vei har forsøkt å flykte fra, for så å snu om og systematisk finne historien og dokumentere den.

Utgangspunktet er hans besteforeldres historie, en kjærlighetshistorie – og så mye mer – som startet før krigen. Forfatteren følger historien til besteforeldrene, til foreldrene, og sin egen. Over flere kontinenter og mange tiår, via krinkelkroker i fortida og nakent utleverende hendelser i nåtida rulles en fantastisk historie opp; en historie som strekker seg langt ut over familien og de personene den tilsynelatende handler om.

Ideologisk strid, sosiale omveltninger, geopolitikk, personlige seiere og tragedier, økonomiske opp- og nedgangstider… Alt du noen gang har lest om europeisk historie i forrige århundre, blir plutselig noe konkret og helt påtakelig i denne historien og gir innsikt gjennom dette helt unike bildet. Samtidig er ikke dét hovedpoenget; det er historien og menneskene i den som driver meg fremover fra side til side. Når jeg først har begynt, vil jeg aldri legge boka fra meg igjen. Ikke før jeg er ferdig.

Nå er jeg halvveis. Jeg har hatt en lang pause, og nå forsøker jeg å trekke det litt ut så jeg ikke blir ferdig med den for fort. Jeg vil at den skal vare. Det vil forundre meg om den ikke kommer på norsk og engelsk i løpet av relativt kort tid. Og film; boka har mer enn nok stoff i seg til en film. Det hjelper åpenbart at forfatteren er en erfaren skuespiller. Boka maler med ordene sånn at man hele tida ser for seg det som skjer, men uten at det føles påtatt, sjablonmessig eller forenklet. Snarere tvert om.

Den er en bragd.

Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Jeg er her fortsatt

Bakom skyene og så videre…

Gründerlivet tok meg. Corona skjedde. Og nå sitter jeg her. Glad for å ha en jobb, på den ene siden, en fast jobb som ikke er nødt til å permittere folk. Og på den andre siden; en gründervirksomhet som ligger på is. Men jeg lever og har mat på bordet.

Jeg var i Alta da corona traff Norge for alvor. Midt i oppbygginga til en hektisk innspurt på Finnmarksløpet FL-1200 kom beskjeden – løpet var stoppet. Antiklimaks er ikke nok til å beskrive følelsen som bredte seg hos meg og mange andre, men det er kanskje det nærmeste man kommer. Deretter begynte coronatiltakene å feste et stadig sterkere grep om samfunnet og om hverdagen vår.

Og jeg merker at det krever sin kvinne å stå i dette.

Jeg passer på å se folk ansikt til ansikt hver eneste dag. Ikke nødvendigvis på nært hold, ikke nødvendigvis en klem når man føler for det. Men ansikt til ansikt, ikke bare på skjerm. Jeg har regelmessige avtaler; skypemøter på jobb, zoom-møter i ymse andre sammenhenger, av og til en streamet konsert på kveldstid. Jeg bytter mellom hjemmekontor ‘hjemme’ og hjemmekontor ute, på min yndlingskaffebar.

Hundelufting gjør at jeg får frisk luft hver eneste dag. Pelsfjeset gir meg kjærleik så jeg holder ut en dag til, hele tida og hver dag. Han blir ti år om ikke lenge, men han er like glad og like grei og like fin å bo med som før.

Og jeg legger planer. Både private og forretningsplaner måtte legges på is og gjøres om da corona traff, men jeg har ikke gitt dem opp. Arrangementer kan utsettes. Nye planer kan legges for når dette har gått over. Ting kan gjøres annerledes enn man hadde planlagt. Det meste går seg til i min verden og hverdag. Heldigvis.

Så jeg er her. Jeg blir her. Det får ta den tida det tar. Det blir vår, det blir sommer. This, too, shall pass.