En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Påskeklar. Nesten.

Du vet man må lese et eller annet i påska, ikke sant? Enten man sitter i solveggen, ute i marka eller må tilbringe tida innendørs fordi det er skjitvær ute, så må man lese. Sånn er det bare. Mange er veldig glade i påskekrim – selv blir jeg fort lei av krim og velger å lese andre ting i påska. Planen var å stikke innom Norli på vei hjem fra tannlegen for å finne seg ei chicklit-bok eller noe sånt.

Fasit? Fasiten ble annerledes. Jeg var smart nok til å følge innskytelsen om å gå innom Norli før jeg gikk til tannlegen. Det resulterte i tre pocketbøker som alle skal få bli med nordover på påskeferie etterhvert.

Påskelektyre 2017, og ettermiddagens meny: to appelsiner.
Påskelektyre 2017

Shotgun lovesongs ble valgt fordi jeg likte tittelen og aldri har hørt om boka eller forfatteren. Billie ble valgt fordi jeg var nysgjerrig på Gavalda, men ikke hadde lyst til å lese «Saman er ein mindre åleine»-boka som alle leste for ei stund sida. Og Biskopens hemmelighet ble valgt fordi jeg vet jeg liker Tomm Kristiansen og fordi historien fenget meg. Så there you go.

Hvordan det gikk hos tannlegen? Joda. Omtrent på den tida jeg trodde vi skulle være ferdige, sa hun «uh-oh» og måtte ha assistanse av en kollega. Jeg hadde heldigvis ikke vondt, men fikk etterfylt og utvidet bedøvelse underveis. Fasit? Fasit ble ikke riktig så lystig, men det kunne vært verre. Jeg har heldigvis en fin tannlege som jeg liker og har tillit til, og det hjelper. Det, og smertestillende.

I kveld blir det hyttetur, og jeg gleder meg.

Lovund. Fordi det var på tide.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Men jeg er sikker på at du har kjent den. Det å ha noe man tenker man ‘skulle ha gjort’, men aldri kommer seg til å gjøre. Før man plutselig en dag står midt oppi det og nyter hvert minutt. Omtrent sånn var det da jeg nylig besøkte Lovund.

Jeg har en svakhet for øyer. Jeg kommer fra ei øy, jeg liker øyer. Lovund er ei øy på Helgelandskysten som jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å besøke, men det har på et vis ikke ‘villet seg’, rett og slett. Et par ganger de siste årene har jeg sogar bestilt hytte der og planlagt tur, for så å bli nødt til å avlyse på grunn av uforutsette omstendigheter og ting som har dukket opp, prioriteringer som har måttet endres. Men i år klaffet alt.

Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!
Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!

Lovund ligger ganske nøyaktig frem timer fra Bodø, hvis man reiser med hurtigbåt. Det bor litt under 500 mennesker på øya, og halvparten av dem jobber etter sigende i en av de to lakseoppdrettsbedriftene som finnes på øya. Øya er relativt rund av fasong, og midt på øya troner Lovundfjellet, også kalt ‘Fjellet’, med sine 623 m.o.h. på det høyeste. Det er ganske bratt, med andre ord, men heldigvis flatt og enkelt i de sjønære områdene nord/øst på øya, der folk bor og bedrifter har sine fasiliteter.

På nord og til dels vestsida av øya ligger den berømte lundeura, steinura hvor lundefuglene kommer inn i tusentall midt i april for å hekke, før de igjen drar ut på havet i august en gang. Deler av områdene utgjør et naturreservat hvor det er ferdselsforbud fra 15. april til 31. juli. Man sier gjerne at 14. april er ‘lundkommardagen’, altså den dagen lundefuglene kommer inn. I realiteten varierer dog datoen noe – uten at det forringer opplevelsen. Jeg så en og annen lundefugl på mine vandringer på Lovund, men de har ikke ordentlig kommet inn enda. Det skjer i påskehelga, tenker jeg.

En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter.
En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter. Fastlandet i bakgrunnen.

Lovund ligger ute i havet, nærmest rett vest for Mo i Rana. Litt lenger ut og bittelitt mer nord finner man Træna, som er verdensberømt i Norge for den årlige Trænafestivalen. (Jeg skal besøke Træna også en gang, om enn ikke under festivalen. Men det er en annen historie.) Fra Lovund ser man også fint mot fastlandet – ei lang, lang rekke av hvitdekte fjell raget på den andre sida av havet da jeg var der. Litt lenger sør ser man blant annet De sju søstre, ei fjellrekke som ligger nær Sandnessjøen. Det går sti rundt store deler av øya, og det går merket sti til toppen av fjellet. Og heldigvis – heldigvis har de også en solid molo man kan gå ut på.

Jeg måtte jo lufte hunden mens jeg var der, for han var med på turen. Lovund har omtrent fem kilometer vei, sier ryktene, og jeg tror vi gikk de fleste av dem. I tillegg tok vi omveier der det passet; en tur i fjæra, rundt en haug eller utpå ei brygge. Som her. Det var massevis av dufter og stimulans for en nysgjerrig hundesnute – og for nysgjerrige dameøyne.

Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.
Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.

Det bor som sagt nær 500 mennesker på Lovund. Det er et folketall som er i vekst, og det er etter sigende ikke bare enkelt å finne seg et sted å holde til om man har lyst til å bo der. Oppdrettsfirmaene vokser, hotellet har nettopp åpnet et nybygg og det er ting på gang på øya. Fraflyttingsspøkelset har dratt for lenge siden. Noen hus er åpenbart bare i bruk som sommerhus, men det er også mange eneboliger i bruk. I ei bukt nordøst på øya har man bygget rekkehus nærmest på bryggekanten, og man hører bølgeskvulpet når man sover med vinduet åpent. Jeg vet, for jeg har prøvd. Vennene mine bor i et av husene der. De er designet av Anita Valrygg, i likhet med husene som er planlagt bygd lenger sør på Lovund. Stranda innerst i bukta (utenfor nedre bildekant) har skjellsand som er hentet fra Træna, og den naturlige lagunen er anlagt slik at vannet varmes opp av sola på sommeren, samtidig som det byttes ut med tidevannet. Jeg mistenker at det vil være en sommeridyll jeg kommer tilbake til neste gang jeg drar dit på besøk.

Stemningsbilde fra Onøy brygge.
Onøy brygge. Stemningsbilde.

Hurtigbåten fra Bodø tar som nevnt fem timer, men da er båtbytte på Onøy inkludert. Det var fullstendig uproblematisk. Den kvelden jeg reiste nedover var det nærmest klarvær og en nydelig solnedgang akkurat da vi nærmet oss Onøya. Det tok bare fem minutter å bytte fra den ene båten til den andre; de legger til ved brygga etter tur og man går bare av og på uten videre dikkedarer. I de to minuttene jeg sto på kaia og venta, fikk jeg dog knipsa bildet over her. Jeg likte det. Returen gikk like lett.

Best av alt: Begge båtene har 2-3 store hundebur om bord, sånn at det er enkelt å reise med hund. Og best av alt: Underveis på turen er det en lang rekke anløp på andre øyer og småsteder. Flere av dem inspirerte meg til nærmere utforskning etter hvert. Du skal ikke se bort fra at det blir flere turer i den retninga utover våren og sommeren. Jeg er klar for det.

Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta
Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!