I bokhylla: Marianne Fastvold og Kvinner før jul

Omsider lest, og overraskende: likt!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt den i bokhylla i stua, men det er lenge. I den bokhylla finnes utelukkende bøker jeg har tenkt å lese, men som jeg ikke har vært gjennom enda. Flere av dem er kjøpt på boksalg hos Stormen bibliotek i byen. Ei av disse Stormen-bøkene var boka du ser til høyre her, ‘Kvinner før jul’ av Marianne Fastvold. Jeg kjøpte den bare fordi jeg likte tittelen og forsida.

Og så ble den liggende. Hver gang jeg skulle begynne å lese i den, kjente jeg at motivasjonen svant. Perspektivet er en indre monolog, og det er sjelden jeg liker det. I tillegg opplevde jeg fortellerpersonen som veldig selvsentrert da boka starta, og jeg tenkte at dette orker jeg rett og slett ikke – navlelo taper fort nyhetens interesse.

Jeg var i ferd med å avskrive boka helt, men bestemte meg i helga for å lese de ti første sidene, bare for å konstatere med sikkerhet at dette ikke var noe for meg. Jeg leste ti sider. Elleve. Plutselig var jeg på side 49, og jeg var langt fra klar for å legge fra meg boka. Til slutt hadde jeg lest den ferdig, i et jafs.

Når jeg skriver daglig, blir det til slutt bok, når jeg ikke skriver, blir det ikke bok.

Og jeg likte den! Jeg likte den overraskende godt faktisk. Jeg liker hvordan det er fremdrift i historien, hvordan karakterene ikke er endimensjonale, hvordan indre monolog-stilen ikke bare bød på navlelo, men også kloke tanker og sogar handlinger. Boka var langt fra så forutsigbar og kjedelig som jeg hadde forventet. I tillegg var det innimellom ei og annen perle av ei formulering, og det gjør meg glad inn til margen. Når forfatteren har luket bort utenomsnakk og skåret setninger ned til beinet. Når hvert ord hører med og grammatikken stemmer i og er rett. Når tegnsetting og tekst sammen virker til å formidle både stemninger, ord og dybde i meningen bak ordene. Da blir jeg glad.

Marianne Fastvold gjorde meg glad opptil flere ganger denne kvelden. Og nå skal boka få flytte inn i hylla der de ferdigleste bøkene står.

Reklamer

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Yderst, så klart!

Noe av det beste jeg vet er å ha all verdens tid til å spise en langvarig frokost mens jeg leser et kvalitetsmagasin og nyter maten min. Får jeg sitte ved mitt eget, hjemmesnekrede kjøkkenbord, er gleden enda større.

Ferskeste utgave av Yderst

Da juni-nummeret av Yderst kom i postkassen forrige uke, la jeg det på kjøkkenbordet og nektet meg selv å lese noe som helst i det før det var helg.  Dette er nemlig ikke et magasin som skal fortæres fort og overfladisk, som en burger på McDonald’s. Det skal nytes bit for bit, med omhu og ettertanke, omtrent som når man er på møsbrømlefse nummer to og bare kan nyde de ulike komponentene som måltidet er satt sammen av.

Jeg har relativt nettopp blitt abonnent, og jeg er fullstendig hekta. På bilder, på tekster, på temaer. Hos meg er ikke Yderst et magasin blant flere, noe jeg blar gjennom nærmest uten å tenke. Yderst er noe helt for seg selv, og det skal læses med andakt og hjerte – samtidig.  I min verden, i alle fall.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.

Vi lar ikke været vinne

Når man har planlagt å dra på grilltur, lar man ikke været i den nordnorske sommeren avgjøre noe som helst. Vil vi på tur, så skal vi på tur. Sånn er det bare.

Ut på tur i godt selskap

Tidligere i uka var det tid for en lenge planlagt tur med friluftsliv og grilling. Det var seks-sju grader og stadig mer regn jo lenger innover i landet vi kom, men det hindret ikke oss. Jeg og hunden var heldige og kunne gå i oppholdsvær gjennom vakker (og våt) furuskog et par kilometer. Vi hadde godt selskap, heldige som vi var. Stien var velkjent og god å gå på, og alt var egentlig bare velstand.

På vei ned mot leiren ved avtalt møtested

Turlederne hadde satt et bestemt punkt som møtested for denne turen, og vi tok oss dit på ulikt vis. Noen av oss gikk gjennom skogen, noen kom i egen båt over vannet, noen kom i andres båt. Møtestedet hvor vi slo leir, er akkurat i ytterkanten av Sjunkhatten nasjonalpark og på utsida av parken – men for å komme dit, gikk vi en sti som i stor grad krysser et lite hjørne av nasjonalparken. Og utsikta på bildet over? Den viser hvordan det er innover i deler av nasjonalparken. Vakkert er bare førstebokstaven. Selv om det lå nysnø i fjellene.

Vi fant folk!

Leirstedet så slett ikke verst ut. Det brukes ganske hyppig og jeg hadde forventa å finne mer søppel der, men det var fint lite av den sorten – trolig takket være søppelplukke-entusiaster i nabolaget. Vi fyrte bål (under ei steinhelle) og kose oss med både mat og drikke, som seg hør og bør når man er på tur. Og takket være innspill fra en av fyrene, ble jeg plutselig venn med kameraet jeg har kranglet med ei god stund nå. Hurra!

Bare én av dem ville ha avstand. Det var ikke han nærmeste.

Nova var ferdig med løpetida for et par uker siden, men duftet åpenbart fortsatt veldig godt. Emre ville helst komme nærmest mulig, men da ble han karnøflet vekk og tydelig satt på plass – heldigvis. Festet i hvert sitt tre var begge nære nok til å få kos, samtidig som de ikke kunne tvinge seg på hverandre eller vikle båndene sine sammen. Perfekt tur-parkering av hund, med andre ord. Selv om én av dem ikke var helt enig i det.

Pølsegrilling

Fordelen med å ha nordnorsk sommer (vs sør-norsk) er at vi ikke ser snurten av noe bålforbud. Hadde det ikke vært for tidvise regn- og haglbyger ville vi gjerne hatt et stooort, bål, tror jeg. Men vi lot ei steinhelle ligge beskyttende over bålgrua, og da var det mer enn nok til at alle sammen fikk grilla så mange pølser de bare ville. De fire pølsene som var til overs i en åpna pølsepakke da turen var over og vi skulle pakke sammen, forsvant også på kvalifisert vis. Host.

Kalde føtter blir snart varme

Returen gikk delvis med båt, og jeg ble ikke overraskende våt på beina da jeg skulle hoppe i land etter endt ferd. Det var temmelig kaldt – og desto mer godt å komme hjem og få på seg mine yndlingslester, eller ‘raggsokker’ om du vil. Tørre, varme klær gjør underverker for en frossen kropp og et lykkelig hjerte. At mummikoppen kom til å inneholde noe mer enn ‘bare’ kakao, var simpelthen prikken over i’en.

Tur, bål og båtferd 1 – været 0. Vi gir oss ikke. Før eller senere kommer sommerværet tilbake hit, og i mellomtida har vi det jammen godt!

Når det regner

Vi har kanskje ikke tidenes beste sommer så langt.

Regnvåte tulipaner midt i byen

Men vi har i det minste en vakker sommer, også når det regner og blåser kuling fra vest i grytidlige morgentimer. Og den rosen skal kommunen ha; de er fantastisk flinke til å smykke ut byen med blomster i parker og andre steder så lenge det overhodet er sesong for blomster.  Disse tulipanene finner du langs kanten av Anna Benoni-parken i sentrum av Bodø, hvis du følger fortauet langs Bankgata. Det er noen av de vakreste tulipanene jeg har sett.

Å orientere seg på Rønvikfjellet

Turorientering er noe av det fineste man kan holde på med når man likevel skal ut og gå en tur. Jeg liker å dra med meg folk som kanskje ikke er kjent med fenomenet og vise dem hvor bra det egentlig her; hvor godt det er å komme seg ut, hvor motivert man blir av en skarve post med x antall poeng, hvor glad man blir når man oppdager nye stier og ruter i sitt nærområde.

Lykkelig hund på vei mot første post

For ikke å snakke om at det er supert for hunden. Han elsker å være på tur, har skjønt poenget med å finne poster (begrepet ‘post-godt’ er forlengst etablert og gjennomført) og syns det er helt strålende at vi ikke alltid trasker på asfalt, at vi ikke alltid bare holder oss på de store stiene. Humler, mus, harer, elgspor og tidvis lemen er god underholdning for ham – og så kan han drikke i bekker underveis. Hva mer kan man ønske seg? Ikke så mye, tror jeg.

Lykkelig sjuåring klipper i kortet og tar med det sitt livs første orienteringspost!

Turorientering får en ekstra dimensjon når man kan dra med seg unger på tur. Særlig unger som ikke er turvante, eller unger som ikke har gått orientering før. Jenta på bildet over passer i begge kategoriene. Hun var superstolt over å ha tatt to poster og 14 poeng i løpet av denne turen, og ser allerede frem til flere turer, flere poster og flere poeng. Etter sesongen venter en medalje på henne hvis hun fortsetter som hun stevner og sanker poeng med godt humør.

Kveldsmat med utsikt

Vi skal ikke bare jage poster og poeng på tur; vi skal også ha det fint. Vi skal trives underveis og vi skal ha lyst på ny tur når denne er slutt. Tenker jeg. Så sjuåringen hadde med seg matpakke, jeg hadde med meg rett-i-koppen-suppe, og den firbeinte fikk tørrfôr servert i lyngen der vi satt. Livet er ikke det verste man har. Og med turorientering rekker man mange opplevelser på et par ettermiddagstimer en helt vanlig uke-hverdag.