Følte meg nesten utro

Det er sant. Jeg følte meg nesten utro da jeg var på kafé Hjerterommet i helga. Hjerterommet ligger på Nordland kultursenter i Bodø, et forhenværende gårdsbruk som for mange år siden var landbruksskole. Vi var der fordi det var gjenbruksmarked på låven. Der det tidligere var bås på bås med kyr, var det nå en rekke utstillere med ymse produkter – alt fra håndverk til papirsaker til klær til pyntegjenstander. Det var mye å se på, og mye å la seg friste av.

Skrekkelig god kakao med generøs mengde krem på toppen

Etter en runde på markedet og litt handling (hos Ingrid Oline, så klart) havnet vi på cafeen inne i hovedhuset. Der ble jeg påspandert en aldeles nydelig kopp varm kakao toppet med krem. Det var så godt, så inn i marghampen godt. Jeg følte meg nesten utro mot stamstedet mitt fordi jeg koste meg så mye, men bare nesten.  Ute var det i ferd med å bli hustrig og kaldt. Inne var det lunt og varmt, og ikke minst: veldig, veldig hyggelig.

Kunst til salgs på kafé Hjerterommet

På hjerterommet er alle bordene og nesten alle stolene forskjellig. Alt er gjenbruk, tror jeg.  Det er plass til en hel del folk i de gamle stuene,  og ingen sitter på like bord eller stoler.  Mat, drikke, omgivelser og selskapet var upåklagelig.

Jeg har innsett at jeg må dra dit oftere enn jeg har gjort til nå.

Reklamer

Gleden ved utekontor

Verdens beste utekontor

Deler av arbeidstida mi tilbringer jeg på utekontor, altså på et sted borte hjemmefra og utenom mitt ‘vanlige’ kontor. Det aller beste jeg vet, er å ha utekontor på min yndlingskaffebar her i byen. Der møter jeg kjentfolk, der får jeg impulser fra folk som kommer og går, der er det bra internett, der har de god kakao og gode kanelsnurrer, og der er det god stemning. Best av alt; jeg kan komme dit og sitte i timesvis og er like velkommen hele tida.

Samtidig er det ikke noe problem å faktisk jobbe derfra. Telefoner er greit så lenge man ikke er veldig høylydt, pc’en får både strøm og wifi, der er akkurat passe privatliv, og jeg får faktisk konsentrert meg og gjort noe mens jeg sitter der; jeg soser ikke bort tida. Det er helt perfekt.

Aida Aura forlater Bodø en onsdagskveld.

Et prosjekt jeg har jobba et par måneder for å få realisert kom endelig ’til verden’ denne uka. Det har vært mye arbeid og frem og tilbake for å lande alle detaljer, og timelønna mi er ikke verdt å nevne, ikke denne gangen. På sikt kan det bli annerledes.  Men det er vanvittig tilfredsstillende når man får det til og ser at det blir en suksess, at produktet blir godt mottatt alle vegne og når kunden er fornøyd.

Da kan man etterhvert også ta helg med god samvittighet.

Når hverdagen har pels

…er livet slett ikke verst. Jeg er hjemme igjen, og selv om jeg har lagt hundeløpet bak meg, er det fortsatt mye pels i hverdagen. Det gjør godt for sjela.

Hedvig, 9 uker gammel vorsteh-valp.

En av de første dagene jeg var tilbake, var det sosialisering av en liten tispevalp som sto på plakaten. Ni uker gamle Hedvig bor på landet og har aldri vært i byen før. Derfor tok eieren henne med til byen for å dra på tur med meg og hunden min. Det skulle vise seg å bli veldig, veldig fint. Den lille frøkena var ikke redd trafikk, støy, folk eller mange andre inntrykk, og hun lærte seg raskt at det er mye å snuse på og at det alltid lønner seg å gå fremover.

Jeg har så sansen for hundeeiere som er flinke til å tenke taktisk og lurt med valpene sine. Venne dem til folk, til inntrykk, til lyder, til ulike underlag og miljøer, sånn at de senere blir flinke til å håndtere det og ikke lar seg stresse av alt mulig. Jeg gjorde det samme med min hund da han var valp, og det har jeg høstet fruktene av i alle år senere. Jeg tror Hedvig kommer til å klare seg fint, hun også.

Innerst i gapahuken

En småhustrig senvinter-tidlig-vår-kveld blir langt finere når man tilbringer den på godt vis. For eksempel kan man ta med hunden og gå en tur i fjæra, og etterhvert gi seg til å grille ved en gapahuk sammen med andre fine mennesker og dyr. Jeg var egentlig ikke så sulten, riktignok, men bare det å være der – være sammen, være ute, være med fine folk – gjorde dagen langt mer minneverdig enn den ellers ville ha vært.

Jeg gleder meg stort over at joggesko- og barmarkssesongen er i gang. Vinteren har ikke helt sluppet taket enda, men det går rette veien. Det har jeg tenkt å utnytte så godt jeg kan.

Det er den følelsen

Det er den følelsen. Den følelsen når du kan gå i joggesko på tørr asfalt, kjenne sola varme ansiktet, kjenne at jakken plutselig er litt for varm, kjenne at det er vår.

Med joggesko på kaia

Med joggesko på kaia

Javisst er det mars. Javisst kan det fortsatt komme snø igjen. Men det ER vår; sola varmer, snø og is tiner omtrent mens jeg ser på dem, bygatene er bare og det er stadig flere mennesker å se ute på tur til de fleste av døgnets tider.

Den første dagen etter at jeg kom hjem fra Finnmarksløpet tok jeg meg fri noen timer midt på dagen for å gå tur i byen med hunden. Vi gikk en lang tur og var helt ytterst på moloen og tilbake, og jeg tør ikke gjette på hvem av oss som var mest glad for akkurat den turen.

Våren er noe av det beste som har skjedd dette året.

Og i morgen er det klart for lansering av et jobbprosjekt jeg har vært sterkt delaktig i å utvikle og få i stand. Det blir bra, det også.

Tatt av løpsbobla

Jeg har vært i løpsbobla ei uke. Min årvisse tur til Alta for å jobbe frivillig på Finnmarksløpet startet for ei uke siden. I dagene etterpå har jeg for det meste jobba i 90 % av døgnets våkne timer, og jeg har i snitt sovet ca fire timer per natt. Det er hektisk – men det er også vanvittig gøy og en stor opplevelse.

De har vært mye kaldt i Alta. Kaldt og vakkert.

Jeg kan ikke huske at været har vært så fint noen gang som jeg har vært her. Det har alltid vært en eller annen storm, snøvær, is eller slush, eller sogar regn. Men nå har det vært sol fra mer eller mindre skyfri himmel ei uke i strekk, og det er knapt et snøkorn i lufta på alle bildene som fotografene våre har tatt. Det er bare sol, glade folk og glade hunder – og noen trøtte fjes etterhvert, både med og uten pels.

Hver Finnmarksløpsuke er det isskulptur-park på torget i Alta

Torsdag for ei uke siden åpnet Borealis vinterfestival. En del av festivalen er alltid en stor åpningskonsert/forestilling på torget i Alta, og der finner man også isskulpturer. Jeg har vært flere kvelder og nattetimer denne uka og titta på isskulpturene. Dyr og figurer skåret i is og lyst opp innenfra gir en helt magisk effekt – og de har holdt seg, skulpturene. De har ikke smelta bort, sånn som de har gjort flere år tidligere. Det er aldeles nydelig – døgnet rundt. Noen av dem er sogar leke-vennlige for byens barn.

En kald skjønnhet

Det har handlet mye om hund denne uka. Mest om alaskahuskyer, men også om malamuter  og siberianhuskyer. De har bjeffa, sovet, hoppet, sloknet, løpt, hvilt, krølla seg og strukket ut. Oppi alt dette har de trukket folk på bakpå sleden hundrevis av kilometer gjennom  Finnmark, for så å ende opp i Alta igjen. FL-500-løpet er overstått, FL-1200 får vinneren i mål denne fredagen. NRK har hatt kveldssendinger, og både på nett-tv og vanlig TV sender de dessuten serien Iskald – en helt nydelig serie om tre ungdommer som trener seg selv og hundene opp til årets Finnmarksløp. Jeg har hatt klump i halsen mer enn én gang mens jeg har sett på. Forrårsiresånn.

Møt Barrack, en sju år gammel borderterrier og kosegris!

Dette sjarmtrollet møtte jeg også her om dagen. Han heter Barrack (!) og tilhører noen venner av meg, og er en sjuårig borderterrier. Det gjør godt med litt pelsterapi når man savner sin egen hund.

Om et par dager er det over. Da er kjørerne i mål, premiene delt ut, bankettmaten oppspist og kofferten pakket. Og jeg? Jeg vender snuten hjemover igjen.  Det har vært vanvittig gøy å være her, som alltid, men det blir godt å komme hjem igjen. Heldigvis.

Fetetirsdag, sa du?

Litt søtt, litt salt, litt klissete og mykt

Det var fetetirsdag denne uka; denne siste dagen før fasten starter på askeonsdag, dagen der man kan fråtse i søtt og saftig og usunt og kalorifylt. Jeg tok den helt ut og handlet inn det øynene begjærte da jeg var på butikken. Vel hjemme igjen måtte jeg fylle skåla opptil flere ganger før det var fritt for godsaker til slutt.

Nå er det fastetid. Jeg faster ikke fra snop, for det går simpelthen ikke. Men i stedet har jeg valgt å faste fra noe annet som jeg ellers gjerne bruker tid på og har mye glede av; Netflix. Jeg har gitt meg selv netflixforbud helt frem til påske. I stedet skal jeg bruke kvelds- og helgetimene på andre ting som er viktigere for meg, og gå i dybden på ting jeg ellers kanskje ville surfa overfladisk over.  Du skal se det blir bra.

Om det holder hele veien? Aner ikke. Men jeg har tenkt å prøve.

Vinterfryd i Helligvær

Jah! Endelig ble det ny tur til Helligvær for meg og hunden. Helligvær, dette vakre øyriket som ligger utenfor Landegode, den store øya som ligger rett utenfor Bodø by.  Helligvær, med sine øyer og holmer og skjær, sine lyngheier og vakre utsiktspunkter, sine hyggelige innbyggere som alltid smiler og sier «hei» når de møter fremmedfolk (meg) de ikke kjenner. Jeg har blitt veldig glad i Helligvær.  (Forrige besøk finner du her.)

Denne gangen traff vi innertier med vinterværet. Det, i kombinasjon med at vi har bikket mars og dermed har langt mer dagslys enn på månedsvis, viste seg å være en uslåelig kombinasjon.

Neppe lenge til disse hjellene blir fylt med kommende tørrfisk

Fiske er en viktig næring for folk som bor i Helligvær.  Disse hjellene er de eneste jeg kan komme på å ha sett der – mange lander fisken i Lofoten nå i sesongen. Men etterhvert tar de vel med seg skrei hjem også, og henger opp torsk så de har tørrfisk til ‘husbruk’ utover sommeren. Disse hjellene ligger i fjæra nær der hoveddelen av bebyggelsen på øya Sørvær er, så det er kanskje flere som  bruker dem, for alt jeg vet.  Vakre er de, og godt plassert i landskapet – i le for vær og vind.

Brønnøya (der husene ligger)

Det er flere øyer i Helligvær hvor det bor folk, men også noen hvor alle husene er feriehus. Jeg er usikker på disse, men mener å ha hørt at det er bebodde hus – i alle fall ett av dem. På ei av øyene bodde det lenge bare et eneste menneske, ei veldig gammel dame, men hun døde for ikke alt for lenge siden. Jeg ser for meg at jeg fint kunne bodd på ei av disse øyene og hatt det veldig godt! Når det er sagt, har jeg dog ingen planer om å flytte på meg. Men det er fantastisk fint å ha muligheten til å dra utover hit og oppleve en helt annen verden, på mange måter.

Du er aldri langt fra en fiskebåt i Helligvær

Tur med disse, altså! Hjerte!

Unger kan ikke bo på Helligvær uten å være litt uteunger. Disse to er ikke mine, men de er heldigvis veldig lette å få med seg på tur likevel – mye takket være hunden, vil jeg tro. Det ble pannekaketur i det fri på lørdag og omvisningsekspedisjon på søndag, begge i strålende og litt kaldt vintervær. Ungene viser meg gjerne øya og dens landskap, og sammen utfyller de bildet jeg får. Hvert besøk har medført en liten utvidelse av min radius og kjennskap til øya, og det overrasker meg ikke om det blir ytterligere utvidet i god tid før vi har nådd sommeren. I godt selskap rekker tida til en hel del – heldigvis.

Særdeles økologiske villsauer

På Helligvær finnes det ei stor, inngjerda ‘utmark’ som er hjem for en flokk villsauer. Sauene går ute hele året og finner alt av næring der de ferdes; i følge lokalkunnskapen får de ikke engang kraftfôr – rett og slett fordi de ikke trenger det. Søndagsmiddagen denne helga besto av kjøtt fra villsaulam fra Helligvær, fra fjorårets sesong, og det skal få være noe av det beste lammekjøttet jeg noen gang har smakt. Delvis takket være de særdeles fordelaktige omgivelsene de vokser opp i, delvis – vil jeg tro – takket være kokken, naturlig nok. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg selv skal få tak i lammekjøtt herfra neste sesong…

Utepannekaker i solveggen. Årets første utemiddag!

Det er lenge siden jeg har laget og spist middag ute, men i helga ble årets første endelig avviklet – vi laget pannekaker! Opprinnelig var planen å lage dem ute i det fri, men etterhvert ble det til at vi satt i solveggen bak huset og brukte hagemøblene til å gjøre det enkelt. Ungene hadde på eget initiativ laget pannekakerøre fra bunnen av før vi dro ut, og ei gammel (rengjort!) saftflaske gjorde tjeneste som oppbevaringssted. Ungene spiste seg mette, hunden fikk smake, og jeg var ikke sulten etterpå, jeg heller. Å spise primuspannekaker ute mens sola varmet i fjeset var sjelebot av dimensjoner.

Skal du spise den pannekaka selv?

Ut mot havet, over lyngheiene, på perfekt vinterføre.

Forrige gang jeg var her, holdt vi oss mest på veiene da vi gikk tur, for jeg hadde bare joggesko og det var vått i terrenget. Denne gangen hadde jeg bedre sko, og jammen var det ikke vinterfrosset rundt omkring. Dermed kunne jeg ta en god tur i terrenget i godt selskap, og ruta var enkel: Gå til veis ende, og følg stien som starter der. Det skulle vise seg å bli en strålende fin rundtur, og terrenget var akkurat så fabelaktig som jeg hadde forestilt meg.

Det er noe med unger og lek på isen.

Turen gikk i kosetempo. Vi stoppa og titta på utsikta innimellom – og fra toppen på en av de lokale åsene kunne man se både Lofoten, Vestfjorden, Steigen, Landegode, Børvasstindan, Sandhornet og øyriket lenger sør og vest for Bodø. Det var helt magisk. I Lofoten så vi, som forventa, hele Lofotveggen som ender med Moskenesøya helt ytterst, og så så vi (ubebodde) Mosken og Værøya. Røst ser man ikke herfra før man kommer litt i høyden, for Røstlandet er bare 11-12 m.o.h. på det høyeste og jordkrumminga hindrer at man ser det fra ca bakkenivå i Bodø. (Men på toppen av Keiservarden kan du på gode dager se Røst!)

Vi stoppa for å leke litt også. Kombinasjonen av unger som vil leke, hund som vil snuse og meg som ville ta bilder og bare nyte synet der jeg var, viste seg å være helt perfekt.

Vemodig hund på hurtigbåten hjemover

Fylket har endret båtrutene, og dermed måtte vi dra hjem et par timer før jeg hadde forventa. Det gikk helt fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt for enda flere timer i vakkert vinterdagslys og solnedgangsfarger på Helligvær. Sola gikk ned mens vi var på vei hjem til byen igjen, via landhugg på Vokkøya og på Landego. Hunden virka nesten melankolsk der han satt med hodet i vinduskarmen og så på ørnene, sjøfuglene og øyene som gled forbi mens lyset langsomt svant.

Flaks at vi begge har lyst til å dra tilbake ved neste anledning.