Duften av nybakt brød

Duften av nybakt brød. Lukk øynene, trekk pusten, og forestill deg at du trekker inn duften av nybakt brød. Hva rører seg i deg da?

Hos meg kommer det frem bilder av kjøkkenet hjemme under oppveksten, ofte med pappa involvert som brødbaker. Mamma bakte også brød, men det er pappa jeg husker. Pappa, som laget litt ekstra brøddeig sånn at vi kunne lage klappakaker til slutt, når brødene var ferdig stekt. Klappakaker med smør og sirup, eller – o lykke – nugatti på. Jeg blir salig bare ved tanken. Brødbakst forbinder jeg med pappa, hvetebakst med mamma. Selv om virkeligheten var langt mer blandet, når jeg tenker etter.

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!
Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Selv har jeg en tendens til å sette deig når det er kveld. Når telefonen slutter å ringe fordi folk har lagt seg, når meldinger på ymse kanaler roer seg, når radioen er følgesvenn og tekoppen stadig fylles. Noen ganger kan det bli veldig sent, hvis jeg velger å bake ut deigen samme kveld. Natterangling og baking er intet ukjent fenomen her i huset.

Men denne uka må jeg holde meg i skinnet, for jeg har en åtteåring i min varetekt hele uka, og vel så det. Da er det best å være uthvilt på dagtid. Og under over alle under – i dag klarte jeg å sette deigen allerede på ettermiddagstid. Den hevet som en drøm i bollen, og de ferdig-elta, utrulla brødene etterheva til den store gullmedalje i formene sine før de ble satt inn i ovnen. Jeg mistenker at frokosten blir legendarisk.

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!
Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

De forrige tulipanene som jeg kjøpte hos La France Interflora hos Koch, sto i hele 11 dager. (Seks av femten, that is, jeg måtte justere buketten etter ei uke omtrent.) Derfor var det ikke vanskelig å gå innom samme butikk i dag og kjøpe nye tulipaner. Den medbrakte åtteåringen fikk velge om vi skulle ha en gylden bukett eller en i hvit-rosa-lilla-toner. Jeg trengte ikke å skjule gleden da han instinktivt gikk for gyldne farger. Buketten var sogar så omfangsrik at jeg måtte fordele den på to vaser.

Så i morgen tidlig blir det ferskt hjemmebakt brød til både frokost og matpakkene. Tulipanene – noen av dem – skal få pryde kjøkkenbordet. Guttungen vil sannsynligvis ha eplejuice, jeg går for en kopp te. Denne februaren viser seg fra sin beste side så langt. Det er ikke meg imot.

Bror din på prærien

Dagene har vært travle i det siste, og laptopen har vært en hyppig følgesvenn. Jeg hadde klart å glemme litt av denne oppi all travelheten og hverdagssurret. Men når sant skal sies, lengter jeg formelig etter å fordype meg i Edvard Hoems amerikaunivers. I helga er det derfor to ting som står på plakaten. Te. Og Bror din på prærien.

Fra "Bror din på prærien" av Edvard Hoem - bok 2 i en serie på 3.
Fra «Bror din på prærien» av Edvard Hoem – bok 2 i en serie på 3.

Jeg er så utrolig begeistret for denne boka! Hver gang jeg leser, kjenner jeg på «litt til, bare litt til» når jeg vurderer å legge den fra meg. Når jeg først tar meg tid til å lese (og har konsentrasjon til det), synker jeg helt inn i Hoems amerikanske univers. Denne boka er nummer to i en trilogi. Bok nummer én er forlengst tilbakelagt. Jeg fikk den tredje boka til jul, og den står i bokhylla og venter på meg.

Det er travle uker som ligger foran meg, fra mandag og til langt uti mars. Derfor har jeg bestemt meg for å nyte denne relativt late helga til fulle – også med å lese Hoem. I disse dager er det vanskelig å ikke koble amerikasamfunnet fra etablerertida med dagens politiske bilde og gjøre seg noen refleksjoner.

Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.

Endelig er de her!

Jeg har gledet meg lenge, særlig etter at dagene begynte å bli lysere og lengre. Vanligvis drøyer jeg til februar, nærmest av prinsipp. Men i år orket jeg ikke vente. For et par dager siden var jeg et ærend innom en blomsterbutikk. Da fikk en fargerik bukett fra ei bøtte i kjølerommet bli med meg hjem. Endelig tulipaner i hus!

Hvite, rosa, oransje, røde og lilla tulipaner
Hvite, rosa, oransje, rødgule og lilla tulipaner står på bordet!

Det er noe eget med tulipaner – de bærer bud om at vinteren ikke varer evig, forteller at det finnes farger oppi alt det mørke (og tidvis snedekte), bærer bud om at det er lov til å tenke på vår. Etterhvert. Vi skriver fortsatt bare januar, og jeg er forberedt på snøfall som blir liggende fra februar til påske, eller noe sånt.

Men enn så lenge, særlig når bakken er våt av regn og det sildrer ned langs vinduene mine på alle kanter, lar jeg meg glatt muntre opp av en bukett som står i en Finn Schjøll-vase på salongbordet mitt og gjør meg glad hver gang jeg ser den. Måtte de vare lenge.

Se min kjole

En av de tingene jeg har satt ekstremt stor pris på med ny jobb, er at jeg omsider kan ta i bruk en langt større del av garderoben min enn jeg har brukt på lange tider i jobbsammenheng. Jeg har hatt mye klær jeg har likt, men det er ikke alt som har vært egnet til bruk i hverdagen likevel.

Nå jobber jeg for det meste på kontor, innendørs og trygt, og transporten til og fra jobb er også overkommelig selv i dårlig vintervær. Dermed kommer kjoler, skjørt og litt pene klær langt oftere til sin rett enn før. Det er utelukkende et gode.

En jobb der det er lov til å pynte seg gjør det også mer attraktivt å skaffe seg noe nytt innimellom. Jeg er ingen stor shopper som på liv og død må ha alt som er ‘nytt’ eller in til enhver tid, men jeg liker å finne fine ting som gjerne er på salg, ting jeg vet at jeg kommer til å bruke mer enn én gang og i flere sammenhenger.

Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!
Kjoler fra hhv Dorothy Perkins (t.v.) og Anna Field (t.h.). Jeg gleder meg!

Derfor gleder jeg meg stort over at disse to kjolene er på vei i posten til meg. En av dem var den siste som nettbutikken hadde inne i min størrelse – det føltes litt ekstra godt, må jeg innrømme, da den havna i handlekurven min. Ikke ble det dyrt heller, ikke for noen av dem.

Jeg blir aldri en person som skal dele ‘dagens outfit’ på sosiale medier av ymse slag. Men på jobb? Der skal de få se ulike antrekk hver dag, og ei dame som nyter å kunne variere dem. Det føles nesten som et frynsegode.

Fine, gamle ting

Det er ikke veldig mange blogger jeg leser, men Glamourbibliotekaren er en av dem. Hun har en blogg jeg har fulgt siden 2007, så vi har snart tiårsjubileum!

Denne uka har hun en fin serie gående, hvor leserne oppfordres til å finne frem gamle ting man ikke har brukt på ei stund og så ta dem i bruk. Det kan være smykker, klær eller hva det måtte være. Og jeg lar meg inspirere!

Enkelt, og veldig kjært for meg.
Enkelt, og veldig kjært for meg.

I går var det et par øredobber. I dag er det dette smykket. Jeg tror jeg fikk det til jul for flere år siden av ei venninne. Jeg bodde i utlandet på den tida, og lite kunne hun vite at fargene i smykket passet rett inn i antrekk der jeg brukte et av mine mest populære plagg på den tida; en plommefarget bomullsgenser med v-hals som funket både med jeans og til skjørt, med skjorte under eller ikke.

Smykket er ikke prangende, ei heller dyrt. Selve smykket er i glass, med tre knudrete steiner inni, og lenka er av lær. Det holder i massevis for meg. Etter å ha ligget godt viklet nedi ei skål med smykker, øredobber og ymse greier på badet, plukket jeg det frem i dag morges fordi det matcher antrekket jeg har på meg.

Hva slags gammel ting jeg skal finne frem og ta i bruk i morgen, er jeg usikker på. Etter å ha hatt to dager med smykkerelaterte ‘funn’, er det kanskje på tide å gå på jakt i klesskapet – eller bokhylla?

Spise ute, sa du?

En av de tingene jeg var veldig fornøyd med i 2016, var at jeg stadig oftere tok med meg primusen ut i naturen og laget mat der. I perioden fra april til september, omtrent, lå snittet på ca en dag i uka. Noen ganger var det bare pannekaker i fjæra, ti minutter hjemmefra. Andre ganger var det mer avanserte greier, tilberedt andre steder. Men det ble mange utemiddager – og glad er jeg for det.

Et av målene for 2017 ble derfor å utvide repertoiret; å spise utemiddag også i den årstida når det ikke nødvendigvis er varmt og komfortabelt å være ute hele tida. Denne uka startet jeg det som forhåpentligvis blir en ny vane: Middag ute en dag i uka, også når det er vinter.

Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.
Rolig oppvarming på svak varme er det som skal til for å få godt innhold til wraps.

Jeg lar meg ofte og gjerne inspirerere av instagrammen til Ragnhild som har bloggen Ute på tur med primus. Etter at jeg begynte å følge den, merket jeg at min egen tankegang på hva som var lettvint og overkommelig å lage på en primus ble veldig utvidet – og godt er det!

Denne dagen hadde jeg lyst på wraps, og på mye smak. Dermed ble det tacokrydret kjøttdeig blandet med rosenkål (favoritt!) og brokkoli i biter, samt en kvart rødløk i småbiter. Alt dette varmet jeg i stekepanna, for så å legge det i en tortillalefse sammen med litt ost. Vips, så hadde jeg gode wraps til middag!

img_5486
Utsikt mot byen mens snøen laver ned.

Egentlig var planen å spise oppe på Linken, en liten høyde på Rønvikfjellet som er lett tilgjengelig hjemmefra. Det viste seg imidlertid at det blåste mer oppå åskammen enn litt lenger ned i lia, i tillegg til at nedbøren der oppe var våtere enn det den var lenger ned. Dermed tok jeg med meg den firbeinte litt lenger ned i terrenget, hvor vi etterhvert fant en fin plass hvor vi kunne spise og nyte utsikta. Jeg med min primusmat, han med sin hundemat servert rett på snøen.

Jeg orker ikke å spise ute i pøsregn og bli søkkvåt. Jeg orker ikke dra med meg presenning for å lage tak når det øser ned. Det er greit å nyte friluftslivet, faktisk elsker jeg det, men ikke for enhver pris til enhver tid. Å spise ute skal ikke bli noe tvangsforsett som får meg til å lide for Saken.

Men jeg velger meg gjerne en tørr gapahuk om det regner ute, og jeg vil gjerne utfordre dørstokkmila også når det ikke er klarvær og vindstille. Derfor har jeg allerede lagt planer for hva som skal være neste ukes utemiddag-turmål. To planer, faktisk. Alternativ 1 hvis det er fint vær, alternativ 2 (gapahuk!) hvis det pøser ned. Menyen vil avhenge av været, tror jeg, og av giddelysten generelt. Jeg gleder meg allerede.