Boksommeren 2019: Foreløpig rapport

Jeg satte meg mål om å lese ti bøker i sommer, som nevnt. Og det har gått forbausende bra. Ved utgangen av juni hadde jeg allerede lest fem bøker, og det var disse:

Bøker lest i sommer pr utgangen av juni

Linn Ullmann si bok ‘Nåde’ var fantastisk. Dyp, klok og samtidig ikke tung å forholde seg til.
One day in December‘ var underholdende uten å være for lettvint – en kjærkommen overraskelse.
Coetzee-boka var noe helt for seg selv, og jeg likte at den ikke ga svar på alt som var mystisk i boka.
Svinsaas-boka fortalte underholdende, autentisk og lærerikt om livet i et gruvesamfunn (Røros?) i mellomkrigstida. Det var mange små detaljer som ga den både troverdighet og gjorde den medrivende, og jeg setter ekstra pris på at den er skrevet av en for meg ukjent forfatter. Glad jeg plukka den med meg fra Røde Kors’ bruktbutikk her i byen!
Strømsborg: Boka ‘Aldri aldri aldri’ kommer ut i august, og jeg var så tjuvheldig å få lese et forhåndseksemplar. Denne tror jeg er den beste boka jeg har lest av henne (dette er den femte), og egen anmeldelse kommer snart!

Anbefales varmt og oppriktig

Også ankommet i posten i det siste:

Åh, jeg gleder meg!

Reklamer

Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Revestreker midt i byen

Noen går ut i naturen og sitter musestille nesten i timesvis for å få et glimt av rev og reveunger på denne tida av året. Andre av oss planlegger ingenting og går bare tur med hunden nærmest midt i byen, for så å ende opp med ca samme opplevelse.

Husky, berner og lille reverampen

Jeg gikk en sen ettermiddagstur med hunden langs en forholdsvis sentral vei i byen. Mot oss kom berner sennen-tispa Shira, som jeg ikke har sett siden hun var valp og bare halvparten så stor.

Mens hundene hilste på hverandre, kom plutselig en revevalp vandrende forbi! Jeg var veldig glad jeg hadde et solid grep i hundebåndet da iveren til huskyen tok overhånd. Reven var mer nysgjerrig enn redd og gjorde mange forsøk på å komme nærmest mulig hundene uten å risikere altfor mye, men helt innpå kom han dog ikke.  Et par ganger var han nærmere trafikken enn jeg likte å se.

Det hele ble ei fornøyelig stund som varte i kanskje ti minutter. Reveungen fikk seg ikke til å gå tilbake til mora og resten av søskenflokken så lenge vi var der, så det endte med at vi forlot stedet for å ikke distrahere ham.

Noen ganger viser det seg at det enkle veldig fort blir til det beste underveis.

Ei lita salig stund

Nuit á Versailles fra Dammann Fréres i Paris

Ei åpen bok. Nøye utvalgt musikk i bakgrunnen. Lette, komfortable klær. Et ryddig bord. En mett og ferdiglufta hund i hundesenga like ved. Og en romslig kopp full av te.

Dette er Nuit a Versailles, en grønn te som inneholder smaken bergamot, kiwi, fersken, appelsinblomster og stemorsblomster.  Den smaker like godt som den dufter, like godt som den ser ut der den ligger på skjebladet før den has i varmt vann.

Noen ganger er det alt man trenger på starten eller slutten av en dag.

Gi meg ferske reker fra kaia

Det er en ting som mer enn mye annet sier «sommer» med store bokstaver: Ferske reker. Noe av det fineste jeg vet her i byen, er at man kan gå ned på kaia og kjøpe ferske reker rett fra båten som har fanget dem. På gode dager kan de fort bli utsolgt, men her om dagen hadde de fortsatt reker igjen da jeg kom innom etter jobb.  Disse rekene var fanga på Folda, en åpen fjord mellom Kjerringøy og Steigen, i morgengryet samme dag.

Blodferske reker fra Folda

Mannen ved siden av meg i køen var et utflytta bysbarn og hadde med seg sin egen, voksne sønn da han skulle handle. Man må jo la ungene erfare hvordan ferske reker smaker når man først er i byen på besøk, mente han.

Disse rekene har ikke smakt is. Sagt på en annen måte: De har ikke vært frosne fra de ble fanga i havet til de havna på loffskiva mi, de har bare blitt holdt kjølige i en tett isoporkasse etter at de kom ombord i båten. De har fått trekke i en kjele fylt med naturlig salt havvann, og så blitt kjølt ned igjen uten å fryse. Du kjenner det på smaken. Den er uovertruffen.

Etter å ha spist meg god og mett på enkle rekesmørbrød havnet resten av rekene i fryseren. Der skal de få være til det blir fiskesuppe en dag senere i sommer. Og skallet fra rekene som er spist? Det har jeg kokt kraft på, kraft som også skal brukes i den samme suppa. Kortreist mat og god ressursutnyttelse. Man kan få god samvittighet av mindre.

Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Når sommardagen ligg utover landet

…er det fint å gå kveldstur langs åkre og enger der det ikke har blitt slått enda. Der hvor løvetanna tidligere farga åkeren gul, er det nå en sky av hvitt som bare venter på å løsne og fly avgårde med vinden.

En gang for ikke lenge siden var denne engen gul

På et jorde like ved, er det hundekjeksen som regjerer.

Hundekjeks er ugress for noen. Ikke for meg.

Denne hundekjeksen sto omtrent i midjehøyde langs store deler av åkeren da vi gikk forbi. Langt der bak skimter du Sandhornet. Byen er helt skjult bak plantene, men den ligger borti der, den også.

Det er ikke rart at både to- og firbeinte koste seg på en kveldstur over Rønvikjordene og i Maskinisten. Kvelder som dette tar vi gjerne flere av.