Dadler i Gali

Jeg har aldri likt dadler. Ikke siden jeg var barn. Jeg smakte dadler og fiken til jul og likte ingen av delene, og slik har det alltid vært siden da. Helt til den desemberdagen for noen år siden.

Her krysser vi grensen inn til Abkhazia

Jeg befant meg i Gali i Abkhazia, en by som er dominert av mingreler (et folkeslag) som føler tilknytning til Georgia. Lenger vest i Abkhazia er folks tilhørighet mer variert og til dels usikker, men her i Gali er de georgiere. Det er anspent mellom Georgia og Abkhazia når jeg er der; initiativ fra Tbilisi for å nærme seg Shukumi, hovedstaden, har møtt en kald skulder. Og fra georgisk side er man mer enn frustrert over det man mener er utilbørlig russisk innflytelse. Politiet er korrupt, politikken er korrupt og lokale gjenger sørger for at det stedvis er lovløst etter mørkets frembrudd. Som utlending har jeg en viss grad av beskyttelse gjennom passet mitt, men det innebærer også risiko, ikke minst for kidnapping. Så jeg følger de rådene jeg får og forholder meg til sikkerhetstiltakene som er nødvendige.

I Gali blir vi innlosjert i huset til ei gammel Oma, ei bestemor. Hun er farmoren til den jeg kjenner som har bidratt til å gjøre reisen mulig, venners referanse var det som skulle til for å skape tillit og velvilje – begge veier. Nina sin farmor har allerede en semi-permanent gjest i huset, en FN-offiser som tilhører fredsstyrkene og som er så langt opp i systemet at han har tillatelse til å bo utenfor compounden. Siden han bor der, er huset trygt – ingen tør å tulle med FN, for det skaper mer problemer enn det er verdt. Jeg får et eget rom med noe som må være den tykkeste dundyna som er å oppdrive. Jeg tør ikke si at jeg er allergisk mot dun, og sørger for å ha et ullpledd mellom meg og dyna når jeg sover.

Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.

Den første ettermiddagen, når jeg kommer inn igjen fra dagens dont, kommer farmora til meg. Nina er med, for farmora snakker ikke engelsk og min russisk er litt skranten. – Hun vil gi deg en gave, sier Nina, og jeg vet at jeg må ta imot. Farmora rekker meg et glass med noe brunt og hvitt i. – Det er dadler, fra hagen her, sier Nina. Farmora har plukket dadler fra sine egne daddelpalmer. Her ved østkysten av Svartehavet lever nemlig daddelpalmer, bjørk og eukalyptus side om side. Dadlene har hun tørket, dyppet i melis og lagt i det som hjemme ville bli kalt for et norgesglass. Et stort glass med skrukork, det rommer kanskje trekvart liter, er fylt nesten til randen med dadler dyppet i melis. «Det skal jeg spare til jul og gi til mamma,» sier jeg, for mamma elsker dadler. Jeg ser farmora smelte i blikket. Når jeg legger meg, står det ei skål med seks-sju dadler på bordet ved senga mi.

Det er da underet skjer. Jeg smaker på en av dem. Jeg klarer simpelthen ikke la være, så helt forsiktig og uten å forvente noe som helst, smaker jeg på en daddel. De er dyppet i melis, disse også, men det blir likevel ikke for søtt. Når sant skal sies: Det smaker himmelsk! Dadlene i skåla er borte før jeg rekker å si ‘Fadervår’, og jeg er sikker på at jeg sovnet med et  smil på leppene.

Jeg har ikke tenkt på det på lenge, og har pussig nok ikke spist dadler siden da. Ikke vane, rett og slett. Men ved nyttårstider hadde jeg pappa på besøk, og han gikk til innkjøp av en boks dadler som aldri ble spist. Før i kveld. Jeg fant den i kjøleskapet og bestemte meg for å smake – det er jo lenge siden sist.

Det ble krig i Abkhazia under et år etter at jeg dro derfra. Etter hva jeg har brakt på det rene, gikk det bra med farmor og Nina, selv om de måtte flykte i første omgang. De har kunnet vende hjem nå. I disse dager er sikkerheten ganske rigid, for det er ikke langt herfra til Sotchi, på den andre siden av Russlands-grensen.

Hva man ikke husker bare fordi man smaker på dadler lenge etter jul.

Dag 7 – Et bilde jeg aldri har lagt ut

Strand ved Svartehavet

Ser det ikke fint ut? Bildet er tatt i desember, men tenk deg samme sted i juli. Grønn skog. Sommer, sol, varme og barn på stranda. Chartergjester og lokale folk. Det vokser palmer langs strandpromenaden, man kan plukke dadler. De gamle sitter rundt eukalyptustreet med sin bjørkehvite stamme, for de vet at insektene holder seg unna eukalyptustreet. Noen leiligheter ligger praktisk talt i strandkanten, de er forbeholdt de priviligerte. Hoteller og gjestehus andre steder er tilgjengelige for de fleste andre.

Svartehavet holder fin temperatur her, og man kan godt bade – bare man passer seg for understrømmene. Noen steder er det småstein, andre steder er det mer sand. Her og der er boder som selger kioskvarer; drikke, snop, aviser, ukeblader. Folk av flere nasjonaliteter kan ses og høres der de myldrer omkring. Det flørtes, prates, lekes og dovnes mens sola går sin langsomme gang fra øst til vest. Restaurantene serverer middager, lokal vin og utenlandske spesialiteter.

Slik kunne det i alle fall vært. Faktum er at dette er stranda i Gagra, en by helt nord i Abkhazia. I Sovjettida var det statusjegernes feriested, siden tidlig på 1990-tallet er det knapt mer enn en spøkelsesby. Det er snaut 10 minutters kjøretid herfra til grensen mot Russland, og bare en halvtimes kjøretid til Sotchi, hvor det skal være OL i 2014. Under krigen mellom Russland og Georgia i 2008 var dette på langt nær så fredelig som da jeg tok bildet åtte måneder tidligere.

Og et sted i Tbilisi sitter en mann, en pensjonert geolog. Den dagen jeg tok dette bildet, plukket jeg en stein fra stranda her som jeg ga ham da jeg kom tilbake til byen. En grå, rund og finslipt stein med noe jernrødt innfeldt som i et bånd. Mannen måtte flykte fra Abkhazia i 1992 og kom seg med nød og neppe bort før bråket brøt ut. Han har alltid lengtet tilbake. Nå har han i alle fall en liten del av Gagra hos seg der han bor. Det er lite, men det er i det minste noe.

Bare for å se litt bedre

Det hender noe så enkelt som å åpne brillehuset for å ta frem brillene mine gjør at jeg stanser opp, ser tomt ut i lufta og er borte i min egen verden – et øyeblikk, før jeg tar meg i det, før jeg fortsetter hva jeg egentlig holdt på med. Men på innsida av hodet mitt er jeg fortsatt borte. Mange, mange tusen kilometer unna. 3.300 kilometer lenger øst, omtrent. For det som møter meg hver gang jeg åpner brillehuset, er to papirlapper som ligger under brillepusselappen. Selve brillehuset er slitt, men jeg klarer ikke å bli av med det. Jeg vil at det skal vare lengst mulig, som om det å bytte det ut betyr å gi slipp på en æra av livet. Og det vil jeg ikke. Ikke riktig enda. Ikke med det innholdet som bor der. Ikke nå.

Personlig lappeteknikk for 500 rubler

Lappene hører sammen. Begge fikk jeg en desemberdag for et par år siden. Da var jeg i Abkhasia, som i alle fall i prinsippet tilhører Georgia. Den ene lappen betalte jeg 500 russiske rubler for, og den er i realiteten to billetter til mini-tog-bane og omvisning i ei grotte i Novi Afon, som ligger ganske langt nord i Abkhasia. Den andre lappen inneholder mailadressen til hun jeg hadde leid som guide og tolk mens jeg jobba der, hun som ble min venninne og som jeg fortsatt har sporadisk kontakt med. Som jeg fortsatt hører om fra vår felles venninne lenger sør i distriktet. Abkhasia utgjør en stor del av kyststripa til Georgia, og i Sovjetuniones dager var det gjerne hit Moskvas makthavere kom for å nyte sommeren, varmen og havet. Det er flere forlatte, nedsarva og utdødde turistanlegg langs denne kyststripa, og sammen med guiden min – la oss kalle henne Maka, for det het hun ikke – dro jeg rundt i nesten hele området.

Novi Afon ligger noen mil nord for Shukumi, hovedstaden i Abkhasia. I gamle dager var det en egen tsar for Abkhasia, og han hadde sitt sete på en fjelltopp rett over der landsbyen Novi Afon ligger i dag. Du ser fortsatt den gamle muren rundt eiendommen hans langt oppe mot toppen, og da jeg var der hadde noen satt opp et stilas rundt selve hovedbygninga. Jeg vet ikke om noe har skjedd der siden da. Og i fjellet under er det et nettverk av grotter. Der kan man dra på omvisning, og vi havna midt i en lass russiske turister da vi dro på tur der. Russerne slipper gratis og ukomplisert inn i Abkhasia via en grenseovergang nord for Gagra, og de er stort sett de eneste turistene som tør (eller vil?) dra dit. De kommer i busslaster, som tyskere og italienere i Norge.

Abkhasisk grottetroll. Naturlig fremstilt gjennom drypping av mineralrikt vann fra huletak/vegg.

Fra senteret som er hovedinngang tar man et lite gruvetog med bittesmå vogner en drøy kilometer innover i fjellet. Der går man av på en liten perrong, og så følger man guiden innover i systemet. En liten og knapt nok tilrettelagt sti går gjennom sju store haller og et passasjesystem som forbinder disse. Helt enkel belysning sørger for at man ser litt underveis, men mye er mørkelagt og overlatt til fantasien. Guiden styrer det hele, slik at lyset bare er på når vi kommer forbi – foran og bak oss er det stadig mørkt. Noen steder er det satt skjulte lamper mellom stalagtittene for å lyse opp et landskap fullt av staver og skulpturøse durter som titter opp eller henger ned. Det er som å vandre i et fortrollet landskap av en annen verden, og jeg lar meg villig forhekse. Maka er like betatt som meg. Hun har aldri visst at dette var inni fjellet, og ville aldri turt å ta turen uten meg.

Guiden styrer også et lydanlegg som spiller svak musikk i hver grotte vi kommer inn i, musikk som fader og blir borte når hun forteller (på russisk og engelsk) om hva man ser og alt annet. Når vi er på vei inn i den tredje grotta, tar jeg meg i å nynne med på musikken og vite akkurat hvordan den utvikler seg. Jeg blir stuss på meg selv akkurat idet jeg merker Makas blikk på meg, og uten engang å tenke hvisker jeg enkelt «Norwegian music!» Det er nemlig Jan Garbarek som smyger seg inn i min, hennes og et førtitalls russiske øreganger. ‘The Healing Smoke’ fra Visible World fanger stemninga der inne i tussmørket helt perfekt. Stalagmitter (opp fra bakken), stalaktitter (ned fra taket), grottekrystaller, flaggermus, innsjøer, broer, dryppende vann, bekker og veggskriblerier fra steinalderen – alt smyger seg inn under huden min, blir levende og forteller meg uendelige historier om livet inni fjellet i Abkhasia. Utenforverdenen er glemt forlengst.

Men alt godt har en ende. Når vi kommer ut igjen, blir jeg overraska over hvor lite tid som har gått tatt i betraktning hvor mye vi har opplevd. Maka ringer sjåføren og ber ham hente oss; han har vært på en cafe i nærheten. Når øynene mine har vent seg til det sterke dagslyset igjen, ser jeg utover havet. Svartehavet er imponerende grønt denne dagen, men med en tydelig marebakkekant et stykke ut hvor havet blir sort og truende igjen. I lia på andre siden av dalen ser jeg noe som på nytt pirrer nysgjerrigheten min. Det enorme bygningskomplekset viser seg å være ei kirke og et kloster med lange tradisjoner her på stedet. Maka skjønner at det blir neste stopp på vår vei sørover kysten av Abkhasia. Og det blir det.

Alt dette kommer tilbake til meg når jeg åpner brillehuset, bare fordi der er to lapper. En til banen og omvisninga inne i fjellet, den andre med Makas mailadresse på. Maka, som ble brudekidnappet og var ‘nygift’ og nyoppdaget gravid da vi møttes, og som nå er mor til en sønn. Maka, som villig fortalte meg alt jeg spurte om, som passet på sikkerheten min og allierte seg med sjåføren for at ikke jeg skulle bli oppdaga da vi nesten ble stoppa av trafikkpolitiet.

Det er derfor det noen ganger tar litt tid å få på seg brillene.

Litt utenfor allfarvei: Abkhasia (Gali-området)

Abkhasia. Smak på ordet. Abkhasia. Det forteller om krig og ufred, om noe eksotisk og ukjent, om noe som er nært men likevel en hel verden unna. Abkhasia er et sted du gjerne har hørt om men aldri har besøkt, tipper jeg. Hva forestiller du deg når du hører ordet?

Halvformell grenseovergang, sett fra Zugdidi-sida

Slik ser det ut når du skal reise inn til Abkhasia fra Georgia-sida, nord for Zugdidi. I Sovjetunionens tid var Abkhasia en del av Georgia, men med en sterk grad av autonomi. Da Sovjetunionen ble oppløst, ønsket Abkhasia å rive seg løs fra Georgia, men myndigheten i Tbilisi nektet. I 1992-93 var det krig mellom Tbilisi og Shukumi. Borgerkrig fra et georgisk perspektiv, frigjøringskamp fra et abkhasisk ståsted. Resultatet ble uansett at Tbilisi ikke har noe særlig de skal ha sagt i Abkhasia, med unntak av en viss innflytelse i de sørlige delene av regionen. Og FN vedtok å sende en observasjonsstyrke til Abkhasia. Den ble avslutta nå i juni 2009 fordi FNs sikkerhetsråd ikke klarte bli enige om nytt mandat. Det sier jeg kanskje mer om senere. Uansett: frem til bua du ser på veien på bildet, har Georgia kontroll. Etter svingen kommer ei strekning på nesten en kilometer som også involverer ei bru over ei elv. Det er ingenmannsland. På den andre sida av elva er det en ‘grensestasjon’ bemannet av russiske soldater, alt bak der igjen er Abkhasia. Åssida du ser, fjellene…alt er Abkhasia.

Lappeteppe av asfalt

Det er naturlig nok mange utfordringer i Abkhasia. En av dem er veinettet. Veiene er hullete og mange steder vet du ikke om det egentlig er asfaltvei eller grusvei fordi dekket er så nedbrutt at det er vanskelig å si hva som er hva. Hullene kan gjerne gå gjennom to til fire lag gammel asfalt og er dermed til tider langt dypere enn du tror og en vanlig bil kan smelle stygt nedi om den treffer rett. Som fotgjenger er det definitivt tryggest å styre utenom hullene. Dette bildet er fra Gali. Det er den sørlige delen av Abkhasia og den delen hvor Georgia har mest innflytelse. Kontroll har de ikke, men fra et abkhasisk – og russisk – perspektiv er dette den mest usikre delen av Abkhasia. Georgierne vil ikke investere i ny asfalt fordi de ikke vil gi noe gratis til russerne, abkhaserne vil ikke investere i ny asfalt dels fordi de ikke har penger, dels fordi de ikke vil gjøre noe som kan hjelpe Georgia i tilfelle konflikt. Det er lettere å bevege tropper og utstyr i raskt tempo hvis veiene er i god stand. Derfor er de beholdt hullete i Abkhasia.

Alt er borte. Bortsett fra historien.

En annen ting du raskt legger merke til i Abkhasia er syn som dette. Tomme, utbomba, forlatte og plyndra hus. De er overalt. I byene, på bygda, langt fra folk og nært veien. De bare står der, som tause vitner og vitnesbyrd om hva som har skjedd. De forteller en historie om konflikt og flukt, om redsel, skrekk og å forlate alt. Om håp som knuses, om fremtid som søkes andre steder. Forteller om store familier som ikke lenger kan bo der deres forfedre planla deres fremtid under helt andre omstendigheter. Om flyktninger som ikke lenger har noe å komme tilbake til. Hvis det skulle bli fred og familien som bodde her ville komme tilbake, hvor skulle de begynne? Med vinduer? Tak? Dører? Hagen? Inventar? Hvor skulle pengene komme fra, og hvordan skulle de sikre seg at historien ikke gjentok seg? Det kan de ikke, og det vet de. Derfor er det mange georgiere og andre tidligere Abkhasia-beboere som lever med en drøm om å komme hjem uten å ha noe reelt håp om at det skal bli virkelighet en dag. Jeg kjenner flere av dem.

Gjenoppbygging. Sakte, men kanskje sikkert.

Her er et lite glimt av håp. Dette huset har sett ut som det forrige, men er i ferd med å bli bygget opp. Kanskje har noens barn eller barnebarn giftet seg og trenger større hus? Man bor gjerne sammen som storfamilie i Kaukasus, uavhengig av hvilken etnisk gruppe eller folkeslag man tilhører. Men hvis en familie har mange barn er det umulig for absolutt alle med svigerser og barn og barnebarn og det hele å bo under samme tak til slutt, og da må noen flytte. Ut. Hvordan ser jeg at huset er i ferd med å bygges opp? Du ser at muren har blitt bygd opp igjen, og karmer og rammer av tre er satt opp. Hus som er plyndra, mangler alt som noensinne var der av tre, glass, metall eller rør. Det er bare steinen i muren som gjenstår, og knapt nok det.

Fjellene. Alltid der. Lengselsvekkende.

Slik ser fine Kaukasus-fjell ut på nært hold. Bildet er tatt et sted i Gali. Den orange frukten du ser på trærne heter Sharon og smaker veldig godt når den er moden. Den ligner ikke noe annet jeg har spist. I England betaler jeg stykkpris i dyre dommer for dem, her kunne jeg plukke så mye jeg ville uten å betale en krone – de er bare glade for at den kommer til nytte. Langs veiene i Georgia kan du ofte se folk som sitter på en klappstol ved veien og har ei bøtte sharon eller tomater eller kål ved siden av seg. De prøver å selge det de har å avse til folk som ferdes langs veien, i håp om å tjene noen kroner. I Abkhasia er det for utrygt til at folk tør sitte langs veiene på det viset. Men frukten har de. Hvis du ser på huset i bakgrunnen, er det ikke så vanskelig å se at dette er i den georgisk-dominerte delen av Abkhasia. For den formen for innebygd veranda som strekker seg langs ytterveggen i andreetasjen av huset, er en typisk georgisk byggetradisjon. Du ser det overalt i Tbilisi såvel som andre steder. Og også i trehusene her i Gali.

Teateret i Gali, hvor tiden har blitt borte.

Dette vitner om forgange tider som ikke bare var traumatiske. Dette var teateret i Gali, en gang for lenge siden. Hit kom teater- og dansetrupper fra Moskva for å underholde, her var skuespillere og dansere fra resten av Georgia, og her var lokale stjerner. Teateret ble også brukt av lokale skoler til avskjeds- og festforestillinger en gang i tida. Men ikke i dag. I dag brukes det som ly for duer og kyr (!) som går løse i gatene. Jeg ville gjerne gå inn for å se og knipse bilder, men det var så forfallent at det simpelthen ikke var trygt. Jeg skulle gjerne sett det istandsatt og brukt slik det opprinnelig var tenkt. Men det er en utopi.

Nostalgi, feighet eller fornuft?

Her bor (bodde?) familien Sharia, i Lenin-gata. Egentlig heter den noe annet, men alle kjenner den som Lenin-gata. Det var navnet så lenge dette var en del av Sovjetunionen. Senere har georgierne gitt den et nytt navn, og det samme har abkhaserne. Dermed vil benevnelsen lett bli en kilde til konflikt hver gang man snakker om gata eller noen som bor der, og det vil folk her helst unngå. Det har vært nok spetakkel, mer enn nok. Når man kaller den Lenin-gata betyr det ikke at man lenger tilbake til kommunismens dager, bare at man ikke vil eller tør forholde seg til dagens konflikt akkurat der og da.

...og vi skal spille gamle sanger om igjen...

Dette pianoet har sett bedre dager. Det stod nedstøvet og forlatt i en halvkjeller et sted i Gali. Det var ikke vanskelig å se at det en gang hadde vært et ærverdig instrument og en stor investering, men de dagene er forbi. Nå er det noen tangenter som mangler, noen strenger som har rustet fast, noen klubber som har falt ned og noen hakk og riper her og der. Omtrent som Abkhasia selv, tenkte jeg da jeg betraktet det. Sola skinte og det var nesten surrealistisk å betrakte klenodiet en tidlig morgen, i støv og solskinn. Fantasien løp løpsk med hvem som hadde spilt på det, omstendighetene som hadde vært da det ble anskaffet – og historien som ødela alt.

Better safe than sorry, tenker jeg.

FN har nettopp avsluttet sitt oppdrag i Abkhasia. Men dette er et av kjøretøyene de hadde da jeg var der, og som var i nærmest daglig bruk. Rekken med minesikre 4WD’er var mange, og hver og en av dem var strengt nødvendig. Det er ikke alle som respekterer FN-flagget du ser bakerst på bilen, samme hvor synlig det er. Jeg kjørte dog aldri i en slik farkost; noen steder ble jeg fraktet i en firehjulstrekker, andre steder tok jeg meg frem i Mercedes, tro det eller ei. Men så hadde jeg ingen uniform og ingen offisiell rolle heller. Heldigvis.

(bildet sier mer enn ord)

Jeg vet ikke hva de venter på. Det er verken bussen eller trikken. Kanskje venter de på en kjenning som skal hente dem. Kanskje håper de på skyss et eller annet sted. Kanskje vet de ikke selv hva de venter på, hvorfor de sitter her på denne benken, helt uvitende om at en utlending fra et sted de aldri har hørt om knipser dem bakfra uten å spørre om lov. Kanskje bare sitter de der, simpelthen. Det er i så fall noe de deler med mange mennesker i Abkhasia, mange som motvillig sitter et eller annet sted og venter på noe som de ikke vet hva er. De bare venter. Det gjør litt vondt å se på, til slutt.

Russisk-kontrollert ingemannsland

Hvis du reiser fra Abkhasia og ut igjen, mot Zugdidi og videre sørover i Georgia, ser det slik ut når du krysser ingenmannslandet mellom ‘grensepostene’. Murblokker er satt i veibanen slik at ethvert kjøretøy må kjøre sikksakk i sakte fart. Det er umulig å råkjøre eller komme med store kjøretøy her, for eksempel en busslast med soldater… Der er også et par poster med russiske soldater langs denne strekninga, selv om ‘grensestasjonen’ de formelt tilhører ligger bak oss. FN har hatt en gratis buss som har kjørt frem og tilbake her noen ganger hver dag, og tatt med folk som skulle fra den ene sida til den andre. Hvordan ståa er nå som FNs virksomhet er lagt ned, vet jeg ikke, bortsett fra at det fortsatt er russere som bemanner grensekontrollen. Bak svingen i bakgrunnen kan du såvidt skimte det hvite taket på bua du så på det første bildet. Her er det forøvrig veldig strengt forbudt å ta bilder…

Nordlige Kaukasus, sett fra bil i fart. Det er laks i elva, ble jeg fortalt. Og miner.

Visste du at Kaukasus i realiteten er to fjellkjeder? Ofte tenker man på det som en fjellkjede fordi det er en region som heter Kaukasus. Men fjellmessig speaking har du det som kalles den store Kaukasus-rekka, som deler Georgia fra Russland, grovt regnet. Også Abkhasia ligger sør for denne rekka. Og så har du det som kalles ‘den lille Kaukasus-rekka’. Det er fjellene sør for Georgia, som danner en naturlig grense mot Armenia og Aserbadjan. Disse fjellene du ser her, tilhører store Kaukasus, og et sted bak der ligger Mt Elbrus. Sjåføren fortalte at de snedekte toppene til høyre, langt bak, er Elbrus’ østlige og vestlige topp. Jeg er ikke 100% sikker, men ut fra dette bildet er det mye som taler for at det kan stemme.

Og som du kanskje skjønner, går turen ikke sørover mot Zugdidi og Georgia. Veien går tvert imot nordover. I mitt neste Abkhasia-innlegg skal jeg ta deg med til regionens hovedstad, Shukumi. Mer om det senere – du har noe i vente 🙂

Note to self

Jeg skulle egentlig logge av pc’en og legge meg. Klokka var snart midnatt. Men så ble jeg fanga i en dans fra den ene bloggen til den neste, og etterhvert sveipa jeg innom en nordnorsk bloggekjenning. Derfra var veien kort til andre nettsteder med mye innhold fra Salten-traktene; kanskje fordi jeg litt overraskende får meg en tur dit om ikke alt for lenge. Mer om det senere. Det er nemlig dèt som er formålet med denne bloggposten; å minne meg selv om hva jeg har tenkt å skrive om, og å gi deg et lite hint om hva du kan forvente å se og lese her, sånn etterhvert.

St. Sava i Beograd

Dette, for eksempel, er St. Sava-katedralen i Beograd. Jeg er fryktelig glad i Beograd, og jeg går og brygger på et innlegg som handler om hvordan mitt forhold og kjenneskap til Beograd på sett og vis reflekteres i St. Sava-katedralen. Den er nemlig ikke så ‘ferdig’ som den kan virke på utsida; den er i høyeste grad et work in progress og hver gang jeg er i byen, har de kommet litt lenger enn der de var sist. Nå er det over et år siden jeg var i byen, men før det blir jul igjen har jeg et berettiget håp om igjen å ha avlagt et besøk i denne byen jeg kjenner meg så hjemme i. Da skal jeg si noe om kapitalisme vs kommunisme og blogge bilde av Hotel Jugoslavia ved bredden av Donau, som er omgjort til hva de hevder er Europas største kasino, jeg skal si noe om pannekakespising langs Kej, og om Kalemegdan, festningen som er byens hjerte. Om å se og høre Gary Moore en sen sommerkveld med rundt femogtyve grader i lufta og kanskje fire grader i ølet. Kanskje jeg tilogmed blogger bildet vi tok på terrassen hos kongen av Jugoslavia for et par år siden?

Utsikt mot Mt Kazbek fra Tsminda Sameba

Jeg har også (minst) en bloggpost om Georgia i tankene. Det kan fort bli flere. Jeg vil si noe om hvordan Georgia minnet meg om Norge, men uten hav; fortelle om turen fra Kazbegi og opp til Tsminda Sameba på over 2.000 meters høyde. Bildet over er tatt på vei opp dit, og skyen på det bakerste fjellet mot venstre dekker toppen av Mt Kazbek, som er Georgias høyeste fjell på 5.047 m.o.h. Bak disse fjellene ligger Sør-Ossetia, og vi hadde kommet til Kazbegi ved å kjøre oppover langs GMH, the Georgian Military Highway, som i kommunismens dager var kjappeste vei mellom Tbilisi og Vladikavkaz i Russland. Nå er grenseovergangen stengt for utlendinger som meg. (Legg merke til at jeg ikke har nevnt mineralkilden langs veien, Ananuri-kirkene, den lokale vinterlua eller selve Tsminda Sameba-kirka enda!)

Uplistsikhe - vel bevart i lange tider

Dette er en alternativ post om Georgia, tror jeg, som gjerne kan flettes sammen med betraktninger om mennesker og historien og veien fra Djengis Khan til meg selv og mine samiske aner. Bildet er fra Uplistsikhe, en huleby som ble anlagt i Georgia for 3.000 år siden. På et tidspunkt var her over 700 huler pluss bebyggelse på elvebredden nedenfor, og hele 20.000 mennesker holdt til her! Nevnte herr Khan har herjet over steppende nedenfor opptil flere ganger, og karavanene som drev handel langs Silkeveien var et vanlig syn etter veien i hine hårde dager. Nevnte jeg at elva som renner forbi heter Tanaelva? Det er helt sant!

Hotel Abkhazia i Sukhumi (Abkhazia)

Det er vanskelig å si noe om Georgia uten å også fortelle om Abkhazia. Der var jeg for et par år siden. Hvis du leser kyriliske bokstaver (anyone?) ser du at dette er hotell Abkhazia – og hvis du har øynene åpne, ser du at det er et tomt skall med hvit fasade og sorte, utbrente og utbomba ruiner innenfor… Sånn har det vært siden tidlig på 1990-tallet. Jeg har tenkt å vise deg flere bilder fra Sukhumi, samt bilder fra stranda i Gagra, som ligger bare et kvarter fra grensen til Russland. Fra den grenseovergangen er det bare tjue minutters kjøretid til Sotchi, hvor russerne skal arrangere vinter-OL om fem år. Kanskje slenger jeg på et bilde og litt tekst fra Gali også, det georgisk-dominerte området helt sør i Abkhazia. Jeg var nettopp i kontakt med ei venninne der, som heldigvis har det bra etter konflikten i fjor sommer. Hvis du er heldig, forteller jeg om brudekidnapping, som er et vanlig fenomen i disse traktene – jeg kjenner flere som har opplevd det. Og bildet er ikke så svart-hvitt som vi i vår del av verden lett kan tro, bare for å ha det sagt.

Bildet er tatt i Sveits, sletta er delt mellom Sveits (venstre) og Frankrike (høyre). Hvis paraglideren lander feil sted, må du ha med pass!

Murmeldyrene! Jeg har jo ikke sagt noe om murmeldyrene! På en fjelltopp midt i Sveits, i den nordøstlige enden av Lac Lemand (eller Geneve-sjøen, som den heter på norsk og genevsk), finnes en murmeldyr-dyrehage. Der har de eksemplarer av alle de 13 sortene murmeldyr som finnes. De har også permanent oppsatte yurt-telt som man kan leie og overnatte i, og de har en alpebotanisk hage med hundrevis av urter og planter som vokser et eller annet sted i Alpene – og her. De har sogar mørke, kjekke Geneve-menn som på stotrende engelsk deler ut sjampanje til fremmede norske damer som presumptivt ikke snakker fransk, bare for å inkludere dem i gjenget som fryder seg over solnedgangen. Men det er en annen historie. Det er endel her jeg definitivt kunne blogge om, og slenge på et par bilder med utsikt hit og dit. Kanskje noe med de paragliderne?

Gjett hvor? Og når?

Er det noe mer jeg har glemt nå? Finland, med sine fargerike matboder på havna hvor man kan kjøpe reinsdyrkebab?  Jeg har glemt St. Martin-in-the-Fields fra Canterbury, som er den engelske kirka som har vært i lengst sammenhengende bruk – over 1500 år – og har mosegrodde gravsteder rett utenfor veggene, og mangler tilfredsstillende toalettfasiliteter fordi man ikke får lov til å endre noe i bygget. Og  Kosovo, kanskje, med sin ‘Kuwait Village’? Og om uavhengighetserklæringen og trengselen i Priština den dagen, og min link til Berlinmuren og Stavanger? Biblioteket i Amsterdam har jeg heller ikke nevnt her enda, det hører nok med. Hvis du lover å ikke fortelle noen om restauranten på toppen. Og Plymouth, hvor Mayflower la ut som første båt med kolonister fra England til Amerika – der kunne jeg kanskje blanda inn cafeen her i Canterbury hvor hele toktet ble planlagt?

Noe sier meg at det vil bli flere lange kvelder med skriving av bloggeinnlegg fremover. Hvis jeg glemmer noe, får du minne meg på det!