Vinterdans – Marit Beate Kasin

Disclaimer: Jeg kjenner Marit B. Kasin som har skrevet denne boka, og har fulgt henne, Susana og hundekjøringa deres gjennom snart et tiår. Jeg er også engasjert som frivillig under Finnmarksløpet. Når det er sagt: Jeg har forsøkt å legge den personlige relasjonen til side og fortelle om boka og min opplevelse av den, uavhengig av hvem som har skrevet den, og uavhengig av min relasjon til løpet.

Jeg kjøpte boka Vinterdans da jeg kom til Alta i forbindelse med Finnmarksløpet i tidligere i mars. Ikke bare ei bok; jeg kjøpte tre eksemplarer. Ei til meg selv, to til å gi bort. Og for å ha det sagt med en gang: Jeg mistenker at jeg kommer til å gi bort flere med tida. Så bra er den.

Her kan man ligge i sene nattetimer og bli fullstendig oppslukt av ei bok man har kjøpt.

Uansett. Boka var innkjøpt en ettermiddag, og da kvelden kom og jeg skulle legge meg, tenkte jeg å lese et kapittel. Bare ett, for å få en følelse av hvordan boka ville være. Det ante meg at jeg ville kose meg med den, ville nyte å lese og se på bilder og få med meg den fine tonen i Marit sitt språk. Jeg fikk rett. Det jeg ikke hadde regnet med, var at boka fenget meg så sterkt at jeg simpelthen slukte den. Jeg leste og leste utover natta til øyet var både stort og vått, og hjertet varmt. Jeg leste til det var så sent at jeg skulle ha sovet for lengst. Jeg leste til boka var slutt. Og da ville jeg aller, aller helst begynne rett på’n igjen.

Vinterdans er utgitt på Aschehoug forlag.

Boka forteller om Marits tre Finnmarksløp, de tre hun har deltatt i og fullført frem til boka gikk i trykken. Forskjellige av natur, med ulike opplevelser, med ulike erfaringer og ulike utfordringer. Samtidig analyserer Marit hundekjøringa og det den betyr; det blir aldri tørt og distansert, men hun klarer å se seg selv og sitt hundeliv (bokstavelig talt) i en større sammenheng, en sammenheng hun også deler med leseren uten å undervurdere leserens evne til å tenke, se og forstå selv.

Det handler nemlig ikke bare om hundekjøring, ikke bare om Finnmark og snø. Det handler om et liv med hunder, om prioriteringer i hverdagen, om økonomiske og praktiske hensyn, om intens glede når noe går bra og hjerteskjærende sorg når noe går galt. Marit skjuler ikke noe, men hun dveler heller ikke for lenge med detaljer som lett kunne blitt tabloide og sensasjonsjagende. Under det hele stikker noe jeg tror nesten enhver nordboer kan kjenne seg igjen i; gleden med friluftsliv, gleden over natur og samspill med dyr, over det enkle, det uaffiserte, det som føles nærmest livgivende ekte. Man trenger ikke engang like vinteren for å la seg fenge av denne boka.

Jeg skal ikke gjengi innholdet for detaljert – det er verdt å la seg overraske selv når man leser. Boka er på rundt 200 sider som er lettleste, samtidig som de er fulle av substans. Med jevne mellomrom er det oppslag med bilder; bilder som utfyller og illustrerer det boka forteller om, og som gir det hele en tilleggsverdi. Det ligger mange tips her for både vordende og eksisterende hundekjørere – du finner dem mellom linjene så vel som i et eget kapittel aller sist i boka. Og har du, som jeg, ingen ambisjoner i det hele tatt om å bli hundekjører, er det likevel mye inspirasjon, lærdom og ren leseglede å finne på disse drøyt 200 sidene.

Det er forresten ikke bare jeg som liker boka. Dagbladet ga boka en 6’er og trakk paralleller til Helge Ingstad. Og du? Vil du ha en smakebit, kan du lese et lite utdrag aldeles gratis hos Harvest. Kos deg!

Reklamer

All about Alta

Det er bare Alta denne uka. Det jobbes døgnet rundt og tempoet er som regel høyt. Jeg sover når jeg kan, spiser når jeg husker det og er gjerne med i tre samtaler til enhver tid, så lenge jeg er omgitt av kolleger. Jeg husket å kjøpe Dagbladet lørdag og tenkte å løse kryssordet, men de mange blanke rutene vitner om lite tenke-tid siden da. Det er ikke noe jeg klager over – det er akkurat sånn det skal være!

Laks, salsa og ristet tang

I forbindelse med starten av Finnmarksløpet sist lørdag var det mye som skjedde i byen. En lakseorganisasjon er blant løpets sponsorer, og denne sponsoren hadde en lavvo på torget og serverte gratis laksemåltider til alle som ville ha. Laks, salsa og ristet (?) tang var veldig, veldig godt! Jeg smakte jo tang da jeg tilbrakte tid på Skomvær fyr for et par år siden, og denne opplevelsen sto ikke tilbake for Skomvær-tangen.

Glade hunder klare til showløp

Det er selvfølgelig hundene som står i fokus denne uka, naturlig nok. Rundt 1.200 hunder løper Finnmark rundt og koser seg i snøen, mens kjøreren står bak på sleden og sparker, staker og løper opp alle bakkene i håp om å få et greit resultat i løpet. Juniorene kjørte 200 km med seks hunder foran sleden, FL-500 kjører 565 km med åtte hunder foran sleden, og det nylig utvidede FL-1200 kjører 1200 kilometer med 14 hunder foran sleden. Det går opp, det går ned, og for noen går det over raskere enn de hadde tenkt. Har du lyst til å sjekke ståa, kan du se på hjemmesiden eller følge sendingene på NRK1 hver kveld, om du vil.

Løypescooteren har gjort jobben sin

Det er utrolig mange frivillige som er i sving for at det hele skal gå rundt. Selve organisasjonen til Finnmarksløpet har bare tre personer ansatt, mens antallet frivillige er tresifret og høyt. Løypekjørere, veterinærer, funksjonærer (som registrerer tider, hjelper til med høy, leder spann til og fra hvileplasser på sjekkpunktene, og mye mer), sekretariatsfolk, interne pressefolk, altmuligmenn som Jostein og … i det hele tatt. Det er mange som er i sving. Det de har til felles, er at de er motivert for og engasjeres av å yte sin lille innsats for at fylkets største arrangement skal bli en folkefest av dimensjoner. Dette er virkelig for alle!

Nordlyskatedralen i Alta

Jeg elsker synet av katedralen, elsker hvordan den forandrer seg med vær, vind og lys gjennom hele døgnet og hele uka jeg er her. Det har aldri passet slik at jeg har vært inne i den for å se mens jeg har vært her. Og da det endelig klaffet en dag denne uka, ble jeg mer enn skuffet da de ville ha inngangspenger for å slippe meg inn. Beløpet var ikke det største og jeg hadde råd, men det er prinsippet. Jeg er ikke tilhenger av at man skal måtte betale for å komme inn i Guds hus, sånn på generell basis. I forbindelse med arrangementer er noe annet, men i ordinær åpningstid og uten arrangement? Nei.

Heldigvis er man ikke avhengig av dette bygget for å henvende seg til Gud.

 

Du vet det bærer mot Alta når…

Spise seg ut av kjøleskapet, i alle fall hva ferskvarer angår. Rydder opp. Vaske klær og pakket det som trengs for en tidagers reise; pent antrekk, jobbklær, turklær, varmt tøy til å ha under. Joggesko og tursko, og kanskje et par pensko. Huske kamera, mobil og laptop med sine respektive ladere og whatnot. Øretelefoner. Strikking? Rydde hjemme så det ser presentabelt ut i fall hundepasseren velger å være her noen dager. Pakke toalettsaker, vanne blomster, skru ned ovnen. Og alt det andre man må gjøre. For nå går det raskt mot et av årets desiderte høydepunkt: Finnmarksløpet! Fredag kveld starter de første kjørerne, og NRK sender fra klokka 23:35.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans ble #2 og vant ei Saltdalshytte i fjor. Tar hun gullmedaljen til Valdres i år?

I fjor var det Pete Jahnsen som så fortjent, så fortjent vant FL-1000. Marit Beate Kasin kom inn på andreplass, og med beste sammenlagtplassering fra 2016 og 2017 vant hun ei Saltdalshytte. Siden sist har hun skrevet bok om Finnmarksløpet, ei bok som av Dagbladet fikk en blank sekser og utsagnet «Ingstad ville vært stolt!». Fredag kveld står hun på startstreken igjen – og jeg er der for å heie på henne, og på alle de andre deltakerne som legger ut på sporet og skal tilbakelegge 1.200 kilometer gjennom hele fylket i allslags vær før de igjen kommer inn i Storgata i Alta.

På startstreken finner du også Dallas Seavey, en av sportens største internasjonale stjerner. Han har valgt Finnmarksløpet over Iditarod i år (motsatt av Lars Monsen, med andre ord), og vi er mange som gleder oss til å se konkurransen mellom han og de største, mest erfarne norske kjørerne dette året.

Sammen med et høyt antall andre frivillige skal jeg være med og gjøre mitt for at årets Finnmarksløp skal bli et så bra arrangement som overhodet mulig. Noen kjører scooter for å lage og merke løyper. Noen maler skilt hele vinteren. Noen er handlere, noen bære halm på sjekkpunktene, mange geleider spannene til startlinja eller inne på sjekkpunkter, noen puncher trofast tider for ankomst, avreise og antall hunder for hver eneste kjører, hvert eneste sjekkpunkt. For eksempel. Det er mange små brikker som skal på plass for at helheten skal funke, og vi er mange som med lidenskap yter vår lille skjerv for løpet vi er så begeistra for. Helt frivillig.

Det er ikke bare hos meg det kribler, det er jeg helt sikker på.

21. desember: Ny kalender for nytt år

Min kalender for 2018

For noen år siden oppdaget jeg personligalmanakk.com via ei venninne. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Jeg vet det finnes digitale alternativer, men jeg elsker min høyst analoge kalender. Ei bok for hvert kalenderår, med bilder jeg selv har tatt og valgt ut for å ha på for- og baksida, og med innhold jeg selv har bestemt. What’s not to like, som de sier på nynorsk. Tidligere i adventstida bestilte jeg ny kalender for 2018, og jammen rakk den ikke å komme i posten før jeg dro på juleferie! På forsida et bilde av hunden min i skogen på Junkerfjellet, på baksida et bilde av Nordlyskatedralen i Alta, tatt fra hotellrommet mitt på Scandic Alta sist mars, da jeg var der i forbindelse med Finnmarksløpet.

Det er ingen følelser som slår den å ‘flytte inn’ i ei ny kalenderbok i desember hvert år. Notere viktige dager, plotte inn jobbting og reiser som allerede er planlagt, notere bursdager, Parkenfestivalen og Finnmarksløpet – blant annet. Jeg elsker det. Denne gangen ble planlegginga ekstra spesiell, siden jeg tegnet ny arbeidskontrakt samme dag som boka mi kom i posten. 2018, bring it on – jeg er klar!21

Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta

Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.

Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!