Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta
Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!

Hvem vinner årets Finnmarksløp?

I årets Finnmarksløp er det mye som er spennende. Selv er jeg veldig spent på hvem som vinner det lengste løpet, FL-1000. Mange av ‘the usual suspects’ har dratt over dammen og kjører Iditarod i år, og et par av de hjemmeværende toppkjørerne har valgt å ikke stille til start i år (Thomas Wærner og Inger-Marie Haaland). Dermed er pallen åpen for ganske mange andre, og konkurransen kommer til å bli hard. Hvem vinner? Jeg vet ikke, men jeg gjør meg noen tanker. Her er mine fem favoritter til gullet – i vilkårlig rekkefølge:

Petter Jahnsen
Pete, som han kalles, vant årets lengste Femundløp og er en soleklar kandidat til gullet. Han har alltid kjappe hunder, og vant Femundløpet på å ha knallfart i sporet og la hundene hvile godt når det trengtes. Det holdt til mål. Etter omsider å ha blitt kvitt giardia i hundegården har han og kona Bente virkelig fått fart på de pelskledde atletene, og den frittalende hundekjøreren kan fort komme først over mållinja i Alta.

Birgitte Næss
Birgitte har veldig mange gode hunder i spannet sitt, også etter at hun og Thomas Wærner brøt med hverandre. Hun har en andreplass og en femteplass å vise til i Finnmark fra før, og hun var beste langdistansekjører på norgesrankingen for hundekjøring i 2014. Nå har hun topptrente atleter og høy motivasjon, og bak det blendende smilet skjuler det seg ei dame med ambisjoner og innbitt innsatsvilje. Ingen overraskelse hvis hun skulle bli den tredje dama til å vinne FL-1000!

Ronny Frydenlund
Ronny tør være kjent for de fleste som følger med på langdistanse hundekjøring. Dette blir det sjuende lange Finnmarksløpet for brummundølen fra Sniffkennel. Han er dyktig, ambisiøs, blid og dessuten innehaver av opptil flere priser for beste hundestell i løp. Han har en tredjeplass fra FL-1000 i 2014 å vise til, og har uttalt at årets mål er å forbedre sin egen besteplassering. På årets Femundløp tok han bronse, bare 40 minutter bak Pete. Hvem kommer først til Alta? Det kan fort bli Ronny.

Arne Karlstrøm
Mannen fra Langfjordbotn har allerede 20 Finnmarksløp i beltet, men han har ikke tenkt å gi seg enda. Sammen med kona Marianne Skjøthaug driver han Parken Gård Husky, samtidig som de er melkebønder og turistguider. De har alltid gode hunder, og Marianne vant Femundløpet i både 2011 og 2012. I år er det Arne sin tur til å kjøre. Hans beste plassering er en tredjeplass i 2004, men la deg ikke lure. Både han og hundene kjenner Finnmark, og kanskje blir det i år de topper pallen?

Bjørnar Andersen eller Sebastian Plur Nilsen
Sorry. Jeg klarer ikke å velge mellom dem, klarer ikke å rangere den ene foran den andre. Bjørnar er en svært dyktig kjører med en imponerende merittliste å vise til innen hundekjøring, selv om han i årene etter Iditarod 2009 (hvor han måtte bryte av hensyn til egen helse etter å ha blitt mørbanket på sporet) har litt færre topplasseringer å vise til. Småbarnsfar har han også vært i perioden. Sebastian, også kjent under kallenavnet ‘bamsemums’ etter en hendelse på Svalbard, kjører hunder for det meste fra Robert Sørlie, som han tidligere har vært handler og treningshjelp hos. Sebastian er etter sigende like flink som sølvreven (Sørlie) til å få maksimalt ut av hundene. Det er knapt noen som blir overrasket om han viser seg å innta pallen i år – kanskje sogar det øverste trinnet.

Alta, jeg kommer!

Isskulpturer i Alta sentrum (mars 2015)
Isskulpturer i Alta sentrum (mars 2015)

Det er bare noen få dager til Finnmarksløpet 2016 starter, og jeg er klar. Etter at jeg for to år siden fikk mulighet til å være i Alta og jobbe under løpet for første gang, har det blitt sånn at jeg ikke kan noe annet i begynnelsen av mars enn å være i Alta. Følge med på GSP-kartet, følge med på kjøretider, sammenligne med gamle løp, trykke F5 stadig vekk. Gå en tur i oppstallingsområdet lørdag før løpsstart, hilse på kjente, knipse portretter og hundebilder. The works.

Flybilletten er forlengst bestilt, og hotellrommet er klart. Vinteren har bydd på mye hundekjøring, og snart krones det med vinterens vakreste eventyr. Jeg gleder meg så det nesten gjør vondt innvendig.

IMG_3611
Velkjent og kjær utsikt

I mellomtida har jeg vært hjemme noen dager. Vasket klær og tatt hånd om diverse nødvendigheter, møtt folk jeg gjerne ville se og snakke med, sånn forskjellig. Det er kjedelig å være hjemme når hunden ikke er her, men han har det godt og har sogar vært på skreifiske i dag!

Utsikta mot Landegode, denne vakre øya som ligger rett utenfor stuevinduet mitt, litt uti fjorden, har blitt et veldig kjært syn i hverdagen min – uansett vær. Det har vært mye og variert vintervær disse dagene, og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fort utsikta forandrer seg. Et øyeblikk bader Landego i sol og gyldne farger. I neste øyeblikk kommer en vinterstorm i mørkegrått og skjuler hele øya, for en stakket stund. Så snur det, igjen. Nå som dagslyset varer stadig lengre, er det ikke til å komme fra at det stadig frister å knipse i retning Landegode.

Men Alta. Og hundekjøring. Med mange av de ‘vanlige’ favorittene som deltakere i Iditarod, Alaska, i år, og med et par åpenbare favoritter som ikke stiller til start (Inger-Marie Haaland og Thomas Wærner), er veien til pallen åpen for veldig mange kjørere i årets FL-1000. Hele starten skal live-streames på NRK, og NRK1 skal ha sine daglige sendinger i år som i årene forut.

Ei uke med lite søvn, lange dager og mye spenning? Jeg er klar – bring it on!

Den hvite stillheten etterpå

Jeg skulle egentlig fortelle noe mer om Finnmarksløpet. Om glede, slit, fellesskap og alt det der. Men uka gikk, og det ble ikke sånn. I stedet ble det en lørdag etterpå, når det meste var avgjort. En lørdag som ble en hel ferie i seg selv.

Innover isen fra Jotka
Innover isen fra Jotka

Ei lokal venninne har nettopp kjøpt seg egen snøscooter, og inviterer meg med på tur den ene dagen denne uka jeg kan tillate meg å ta fri og være borte fra Alta litt. Jeg takker ja med glede. Hittil har min radius i Alta vært omtrent 200 meter, fra hotellet til pressesenteret. Nå skal den utvides, betraktelig. Lite visste jeg før vi starta at jeg skulle få oppfylt en gammel drøm etterhvert.

IMG_1486
Arnt Ola Skjerve på vei mot Alta.

Da vi hadde kommet litt innover vannet, kjørte hun litt ut til sida og stanset. Jeg skjønte ikke helt hvorfor før hun pekte fremover. Der kom et hundespann! Fortsatt var det noen spann i FL-1000 ute på sporet, og løypa vi fulgte innover fjellet, var samme sporet de fulgte i motsatt retning for å komme ned til Alta. Arnt Ola Skjerve fra Jådåren Husky hadde fortsatt 11 av 14 startende hunder i spannet – en bragd å komme til mål med så mange. Han ble # 19.

IMG_1505
Jotka Fjellstue. Sjekkpunkt, turmål, villmarksdrøm.

Det viste seg at et av målene for turen var dette stedet – Jotka Fjellstue. Jeg vet ikke når jeg første gang hørte om den, men det er lenge siden. I mange år har jeg drømt om å komme til Jotka; for meg har den stått som et slags symbol på Finnmarksvidda, på øde villmark og noe litt eksotisk. Selv for meg som kommer nordfra. Dette er enda ‘mer’ enn alt hva jeg er vant til. Og plutselig var jeg der. Jeg slo av en prat med Yngve Fagerli, som lå og hvilte her med spannet sitt, og vi var inne for å spise vafler, nystekte vafler med jordbærsyltetøy og rømme på. Nam.

IMG_1523
Skiløpere og to engelsksettere på vei lenger inn over vidda.

Fra fjellstua kjørte vi et stykke videre innover. Kom opp forbi bjørkeskogen og til det som nesten er snaufjell. Vi så at det var mye vær rundt omkring, men der vi befant oss, var det rene påskestemninga. Det var ikke så mange scooterkjørere som hadde tatt seg helt hit, men en og annen møtte vi. Og skiløpere. Disse to skulle på ski innover til ei hytte de tydeligvis har som ligger enda lenger inn. Vi fant oss etterhvert et sted å slå oss ned.

IMG_1538
Båltenning var easy peasy for disse karene

Vi hadde vendt tilbake til litt lavereliggende strøk og fant oss et sted i le i bjørkeskogen. Ut av sekken kom ved, pølser, pølsebrød, diverse tilbehør og drikke. Blant annet. Med sola i ansiktet og varmt underlag var det som å være på påskeferie – bare at det var en relativt vanlig lørdag, sånn egentlig. Strengt tatt var jeg ikke så veldig sulten, men omgivelsene var så medrivende at jeg rett og slett måtte grille litt, jeg også. Og jeg angret ikke.

IMG_1552
Sola tar kveld, og vi med den. 

Etter en lang dag ute på tur, fulgte vi til slutt sporet tilbake til der vi hadde parkert. Sola kjempet med skyene om hvem som skulle dominere, og det ga et fascinerende skue mens vi fikk scooteren på hengeren og ordnet opp i det øvrige utstyret. Jeg har vært ei lang uke i Finnmark, men det føles som to – ei uke full av hundeløp, og en mini-ferie innover vidda med gode opplevelser og stemninger.

Det er nesten synd at man må vende nesen hjemover igjen – men jeg gleder meg til gjensyn med den firbeinte. Og neste gang jeg drar hit skal han få være med.

 

Finnmarksløpet: Alta, baby!

Det er mars, det er Finnmarksløp og det er Alta. Jeg er på plass og lever i stor grad livet langs ei strekning på snaut 200 meter, mellom hotellet og pressesenteret. Lørdag formiddag før løpet starter er det alltid liv og leven her, mye å se på og mange å hilse på. Har man vært med litt før, er det hyggelig å møte kjentfolk igjen.

Teamet fra Kennel Vinterdans i Valdres
Teamet fra Kennel Vinterdans i Valdres

Marit Beate Kasin (nr 2 fra venstre) skal stå på sleden for Kennel Vinterdans. Tidligere har de kjørt litt kortere løp, i år starter de på FL-1000. Det tror jeg kommer til å gå strålende bra. Allerede da de var ferske på de kortere distansene fikk de svært gode plasseringer, og med målrettet avl og trening har de tatt gigaskritt på kort tid. Jeg er spent på å se hvordan det går med dem i år – og i kommende år.

Det er ikke så usaklig som man kunne tro. Jeg lover.
Det er ikke så usaklig som man kunne tro. Jeg lover.

Det var mer enn ett menneske som dro på smilebåndet da en diger bobil kjørte inn og stilte seg opp. «Et mer lauk» – spis mer løk! Det kan virke usaklig når vi snakker om hundekjøring, men sammenhengen er faktisk ganske så relevant. Bilen tilhører nemlig den meritterte hundekjøreren Stein Håvard Fjestad – og han er løkbonde! Selv ble jeg forøvig ganske imponert over slede-løsningen han hadde på bilen sin. De fleste andre har sledene på taket. Det har ikke løkbonden.

Den skal visst tidlig krøkes...
Den skal visst tidlig krøkes…

Denne lille karen sa ikke stort da jeg møtte ham, men man skulle ikke observere lenge for å se at han var vant med både slede og hunder. Det viste seg raskt at faren hans er hundekjører og deltar i konkurransen. Jeg ble ganske sjarmert av den lille krabaten som satt i sleden, midt blant masse hunder og folk, nærmest uten å ense omgivelsene for mye.

De neste dagene vil by på mer av alt: Hunder, vær og vind, drama, seiere, nederlag og god sportsånd. Blant annet. Jeg har store ambisjoner om å kose meg glugg ihjel mens jeg jobber og følger med.